Kritisk miljøforskning

Hanne Svarstad, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Tor A. Benjaminsen, professor, Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB)

Vi er enige i Bjarne Øvrelids påstand om at ”de samfunnskritiske representantene for den kulturelle eliten er sjeldne planter i den akademiske floraen” (KK 9. august). Ikke minst bærer norsk offentlighet preg av tidsriktige sannheter om miljø og klima, slik Stein Ringen hevder (Aftenposten 17 juli). Vi mener at en kritisk intellektualitet utgjør en nødvendig forutsetning for å pense utviklingen over på nye miljøspor. Her må miljøforskere spiller en sentral rolle. En kritisk intellektualitet utgjør en kombinasjon av solid empirisk kunnskap, kritisk analyse av rådende forestillinger og av maktutøvelse, og ikke minst god formidling av konklusjoner til allmennheten.

Hvorfor bidrar norske miljøforskere i liten grad med kritisk intellektualitet? Man kunne rette pekefingeren mot oss forskere selv og si at vi på fritiden maler for mange lister og bærer for mye stein i stedet for å lese og skrive. Eller man kunne, også i denne debatten stemme i med en strofe i den evige sutresangen fra sektorens direktører om at det totalt sett bevilges for lite penger til forskningen. Dessuten kunne man, som Ringen, hevde at reproduksjon av ”kulturelle sannheter” i dette landet skyldes selvsensur på grunn av ”statens sjenerøsitet”. Ingen av disse mulighetene gir gode forklaringer. Oxford-professor Ringen er inne på noe angående selvsensur, selv om han tydeligvis ikke har nok kunnskap om forholdene her til lands når han tror det dreier seg om de intellektuelles betaling for statens sjenerøsitet.

Marxisten Antonio Gramsci kan hjelpe oss til å forstå situasjonen. Han var i mange år fengslet av den italienske fasciststaten. I sine fengselsnotater skrev han blant annet om hvordan en type intellektuelle utøver en rolle som ”ideologiske funksjonærer” ved å presentere ideer og verdenssyn i tråd med makthavernes interesser. For de fleste andre fikk disse ideologiske funksjonærene det til å virke som om de framla den eneste mulige måten å betrakte virkeligheten på.

Som miljøforskere kan vi leve relativt godt i Norge i dag dersom vi godtar å tilpasse oss rammene og fungerer som ideologiske funksjonærer og dermed unngår å kritisere viktige trekk ved miljøforvaltningen. Vi kan utrede detaljene i markedsbaserte klimaordninger, og vi kan undersøke tilrettelegging av naturvern koblet med næringsinteresser som turisme. Derimot gjør vi det vanskelig for oss selv dersom vi anlegger kritiske perspektiver på hvordan Norge bedriver naturforvaltning, enten det er her til lands eller i andre land.

Det er tre årsaker til mangelen på kritisk intellektualitet. For det første er miljøforskningens finansiering detaljstyrt og preget av statsforvalternes snevre interesser i å få innspill til egen saksbehandling. Byråkrater har med andre ord fått for stor makt over forskningen. Prosjekter som kunne gi grunnlag for å sette spørsmålstegn ved rådende forestillinger så vel som maktforhold innen norsk miljøforvaltning har små sjanser til å bli finansiert. Dette vet alle som søker om forskningsmidler, og det har i seg selv en disiplinerende effekt. Kritiske perspektiver avvises stort sett med begrunnelse om ”manglende relevans”.

For det andre finner en stor del av miljøforskningen sted i en instituttsektor som på slutten av 1900-tallet gjennomgikk en omfattende privatisering, og som i årene deretter har gitt stadig mindre handlingsrom for hver enkelt forsker. Fast ansatte forskere ved universitetene kan dessuten la seg skremme av muligheten for å måtte bli sittende på kontoret uten forskningsmidler.

I instituttsektoren er hver enkelt forsker ansvarlig for å sørge for å tilfredsstille høye ”inntjeningskrav” for hver sin ”pølsebu”. ”Pølsekjøperne” på miljøfeltet er så å si alltid staten, og statens pølsekjøpere ønsker ingen eksperimentering med oppskriften. Den som ikke klarer å selge nok pølser må sette kroken på døra og se seg om etter et annet levebrød. Når direktørene får økte bevilgninger setter de opp flere pølsebuer som skal konkurrere med dem som er der fra før. De siste årene har staten ansatt mange forskningsbyråkrater. Disse har faste stillinger for å administrere et system basert på forskernes manglende trygghet.

Det som sikrer forskernes sysselsetting er ikke hvor mange og innsiktsfulle artikler de skriver og formidler, men i hvor stor grad de er i stand til å oppfylle statsbyråkratenes forventninger. Sagt på en annen måte har pølsenes kvalitet minimal betydning, mens det som betyr noe er å få tilsagn på produksjonsavtaler, og at den foreskrevne oppskriften på pølsevev ikke fravikes.

For det tredje ligger mangelen på kritisk tenkning i forskningsrekrutteringen. Unge mennesker med forskningstalent og kreativitet får sjeldent mulighet til fritt å utformere egne prosjekter. I stedet legges det allerede her opp til en disiplinering gjennom detaljstyrte programmer, satsningsområder og prosjekter. Servilitet blir en viktig egenskap, mens de fleste kandidater med anlegg for kritisk intellektualitet enten siles bort eller selv innser at det er vanskelig å bidra med betydningsfulle innspill fra en pølsebu.

Det er politikerne som er ansvarlige for strukturen i dagens forskningssystem. Vår rød-grønne regjering og SV-statsrådene Tora Aasland og Erik Solheim styrer i dag  miljøforskningen på en måte som luker ut de fleste muligheter for kritisk intellektualitet. Norsk miljøforskning kan omskapes til en viktig leverandør av perspektiver på dagens miljøutfordringer, men da må forskerne få arbeidsvilkår som fremmer mulighetene for å bidra med kritisk tenkning i stedet for ideologisk funksjonærvirksomhet.

Hanne Svarstad, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Tor A. Benjaminsen, professor, Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB)

Kronikkforfatterne utgir i august boka Politisk Økologi: Miljø, Mennesker og Makt. Universitetsforlaget.