Publikasjon

Tittel Effekter av kalking på forsuringsrammede krepsebestander
Undertittel Overvåking av 5 lokaliteter i Hedmark over en 10-15 års periode
Forfattere Taugbøl, T.
År 2005
Kilde NINA Rapport 98: 50 pp.
ISBN, ISSN 82-426-1644-2 1504-3312
Referat

Prosjektet har sett på effekten av å kalke forsura krepselokaliteter når det gjelder: 1) å reetablere utdødde eller sterkt reduserte bestander gjennom nye utsettinger av kreps 2) å snu en negativ trend med hensyn til krepsebestandens tetthet og størrelsessammensetning. Prosjektet har omfattet lokalitetene Rokosjøen (Løten kommune), Bæreia og Digeren (Kongsvinger kommune), Søndre Øyungen (Eidskog kommune) og Dølisjøen (Sør-Odal kommune), alle i Hedmark. Alle innsjøene var påvirket av forsuring og representerte en gradient når det gjaldt bestandsstatus for kreps: Før kalking var Digeren, S. Øyungen og Dølisjøen krepsetomme eller hadde kun sporadisk forekomst av kreps. I Bæreia var det relativt bra med småkreps, mens de større krepsene i stor grad var forsvunnet. I Rokosjøen var effekten av forsuring mer usikker, men mindre gjennomsnittsstørrelse på krepsen og minimal bruk av de sureste delene av sjøen, var en sannsynlig forsuringseffekt. Bæreia ble kalket første gang i 1991, Rokosjøen, Digeren og S. Øyungen i 1994 og Dølisjøen i 1996. Utsetting av kreps er foretatt i Digeren og S. Øyungen i 1995-97, og i Dølisjøen i 1996-97. I alle lokalitetene har det vært en positiv utvikling av krepsebestanden etter kalking. En mer eller mindre markert økning i teine- og/eller dykkefangstene har blitt registrert 4-6 år etter første kalking. Det er liten tvil om at det var forsuring som var årsaken til at krepsebestandene var utryddet eller redusert. Kalking og utsetting av kreps har vært vellykkede tiltak for å styrke og reetablere bestandene, men en generell trend er at fangstene stagnerte etter den første relativt lille økningen. Bestandsutviklingen har i så måte vært dårligere enn forventet i alle lokalitetene. Krepsebestanden i Rokosjøen har hatt en positiv utvikling etter kalking. De østlige deler av innsjøen, hvor det tidligere bare var sporadisk forekomst av kreps, gir nå like store teinefangster som i den vestlige delen. Over hele innsjøen er den generelle trenden fra dykkefangstene økt rekruttering. Den markerte forbedringen kom 4 år etter første kalking. Gjennomsnittstørrelsen på krepsen i teinefangstene ble markert større i perioden 1994-2000. Fra 2001 gikk størrelsen på krepsen i prøvefisket ned trolig som følge av at det ble åpnet for ordinært krepsefiske for første gang siden slutten av 1980-tallet. Det er imidlertid bekymringsfullt at: 1) gjennomsnitts- størrelsen på krepsen i teinefangstene er vedvarende lav også i 2002-2004, til tross for at prøvefisket er foretatt før krepsesesongen starter, og 2) dykkefangsten i den østlige delen i 2004 er lavere enn på mange år. Rokosjøen ble kalket i 1994-1998 og i 2002. I Bæreia ble krepsebestanden, og spesielt kreps over 8-9 cm, kraftig redusert fra 80-tallet og fram til kalkingen startet i 1991. Årlig kalking siden 1994 har gitt en tilfredsstillende vannkvalitet, men forbedringen av krepsebestanden har vært mye mindre enn forventet. En markert økning i teinefangsten kom i 1995, fire år etter første kalking, men har deretter stagnert. Det er sannsynligvis andre årsaker enn forsuring som holder krepsebestanden nede. Bestanden må fortsatt betegnes som tynn og gjennomsnittsstørrelsen er lav. Et positivt tegn er at dykkefangsten i 2004 var den høyeste siden 1988 og kan indikere en bedret rekruttering. I Søndre Øyungen og utløpselva Grønnbekken har det vært en positiv utvikling av krepsebestanden etter kalkingen. En markert økning i teinefangstene skjedde i 1999, fem og fire år etter henholdsvis første kalking og utsetting av kreps, men fangstene har deretter stagnert. I Søndre Øyungen var krepsebestanden nærmest utryddet før kalking, mens det ganske overraskende viste seg fortsatt å være en livskraftig bestand i Grønnbekken. Etter kalking og utsetting av kreps i selve innsjøen har det også her etablert seg en selvreproduserende bestand som fortsatt må betegnes som tynn. I Grønnbekken kan bestanden nå karakteriseres som god, og det er en tendens til at gjennomsnittslengden på krepsen i teinefangsten er økende. SøndreØyungen ble kalket i 1994-95 og 2000-04. Vannkvaliteten synes å være tilfredsstillende, men det er usikkerhet knyttet til effekter av mulige surstøt-episoder. I Digeren var krepsebestanden nærmest utryddet før kalking, men overraskende ble det påvist en tynn bestand i utløpselva Skinnarbølåa. Både i Digeren og Skinnarbølåa var det samme positive utvikling av krepsebestanden som i Søndre Øyungen og Grønnbekken, med markert økning i teinefangstene henholdsvis seks og fem år etter første kalking og utsetting av kreps. Siden 2001 synes det å igjen å være en tilbakegang. Bestanden i selve innsjøen kan nå karakteriseres som svært tynn, mens bestanden i utløpselva er tynn. Digeren ble sist kalket i 1998 og kalkingsprosjektet ble avsluttet i 2000. Den negative utviklingen de siste årene kan ha sammenheng med dette. Også i Dølisjøen ble krepsebestanden ansett som nærmest utryddet før kalking, og det har vært en positiv utvikling etter kalking og utsetting. De første årene etter utsetting besto prøvefangsten i hovedsak av utsatt kreps. I 2001, fem år etter første kalking og utsetting av kreps, tilsa lengden på krepsen at det var innsjøens egenproduserte kreps som ble fanget. Bestanden må fortsatt betraktes som tynn, og det har ikke vært noen økning i teinefangsten siden 2001. Vannprøver i april 2001 avdekket en alvorlig surstøt-episode med pH-verdier under 5.5 i hele innsjøen. Det er usikkert i hvilken grad slike episoder påvirker den naturlige rekrutteringen, men tidligere forsøk i samme lokalitet før kalking indikerte stor dødelighet på rogn og yngel. Et positivt tegn er at dykkefangsten i 2004 viser økt rekruttering. Dølisjøen ble kalket i 1996, 1997, 1998 og 2002. Bestandsutviklingen hos kreps går sent, og videre oppfølging, inkludert vannkvalitetsmålinger, er viktig for å få best mulig kunnskap om effektene av kalkingen. Spesielt interessant er det å sjekke i hvilken grad det forekommer surstøtepisoder på senvinter/vår. Vi anbefaler også at det gjennomføres undersøkelser av zooplanktonsamfunnet for å få indikasjoner på om det fortsatt er forsuringsproblemer. Zooplankton har vist seg å være gode indikatorer i en slik sammenheng. I løpet av prosjektet har det blitt avdekket nye problemstillinger og kunnskapsbehov. Det er spesielt tre forhold det bør skaffes mer kunnskap om: - Krepsens habitatvalg gjennom senvinter/vår i relasjon til surstøt-episoder. - Reproduksjon i kalka lokaliteter - effekt av surstøtsepisoder. - Utlegging av kalksteinsrøyser som mulig forbedringstiltak for kreps i forsura/kalka lokaliteter
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no