Publikasjon

Tittel Sertifisering av reiseliv - Miljøtiltak eller markedsføring?
Undertittel
Forfattere Haaland, H. & Aas, Ø.
År 2006
Kilde NINA Rapport 144: 56 pp.
ISBN, ISSN 82-426-1695-7 1504-3312
Referat

Formålet med rapporten er å gjennomgå internasjonale erfaringer med sertifiserings- eller godkjenningsordninger for naturbasert reiseliv. Sertifiseringsordninger er ett av en rekke tiltak som kan bidra til at turisme i sårbare og utsatte områder ikke medfører uakseptable skader på verneverdier og andre interesser. Internasjonalt er turismen den næringen i verden med raskest vekst, en utvikling som også gjelder for Norge. Et økt fokus på reiselivet som et nasjonalt satsingsområde og på norsk natur som en sentral del av Norge som reiselivsdestinasjon byr på utfordringer. Næringen og myndighetene er opptatt av å sikre produktkvalitet. Sertifisering er nevnt som ett middel for å oppnå dette. På globalt nivå er frivillige sertifiserings- og godkjenningsordninger et etter hvert mye brukt verktøy innen reiselivet. Tall fra 2002 viste at det fantes ca 260 ulike frivillige initiativ verden over. Som eksempler har vi valgt å se nærmere på det svenske programmet Naturens Bäste; CST, det costaricanske sertifiseringsprogrammet for merking av bærekraftig turisme og EcoCertification, Australias program for sertifisering av økoturisme, naturturisme og avansert økoturisme. To av disse programmene har eksistert over relativt lang tid. Det tredje, Naturens Bäste, er av nyere dato men har høstet mange viktige erfaringer fra de to andre for sin etablering og utvikling. For vår gjennomgang har vi basert oss på eksisterende litteratur om feltet, og programmenes hjemmesider. I tillegg har vi hatt noe direkte kommunikasjon med involverte aktører i Naturens Beste og CST. Eksemplene viser at initiativ og utvikling av sertifiseringsprogrammer oftest er et resultat av samarbeid mellom brede interesser, både fra private aktører, næringsorganisasjoner og myndigheter. Dette er sentralt for at programmet skal ha støtte og legitimitet blant eventuelle brukere. Bærekraftige finansieringsordninger er ofte en flaskehals for driften av ulike ordninger. En kombinasjon av offentlige og private midler virker uansett nødvendig i en etableringsfase. Egenfinansiering tar tid å oppnå og det er kun det australske programmet som så langt er selvfinansierende av de tre. De faglige kriteriene utgjør selve kjernen i programmene og disse kan være prosess- eller prestasjonsbaserte. For å motivere aktørene til et bedre miljønivå på virksomheten er det viktig at de favner videre enn generelle, offentlige miljøkrav, og de må være klart definerte. Mens noen programmer retter seg mot spesifikke produkter og ikke generelt mot bedrift/virksomhet, vektlegger andre å sertifisere operatør, noe som reflekteres i utformingen av kriteriene.Evaluering og revisjon er sentrale element ved sertifiseringsprogrammer og godkjenningsordninger. I utgangspunktet skal et selskap som driver sertifisering av andre være akkreditert av et akkrediteringsorgan for å kunne bedømme hvorvidt et produkt eller en bedrift oppfyller visse standarder (tredjepartsevaluering). Her ligger det altså en kontroll av kontrollørene. For flere av sertifiseringsprogrammene er dette en akilleshæl fordi økonomien ikke tillater en slik form for evaluering. Resultatet er at innen flere programmer har samme instans ansvar for både markedsføring av program, håndtering av innkomne søknader og utstedelse av sertifisering. Det gir grunn til å stille spørsmål ved programmenes troverdighet. Her synes det også å ligge en forskjell mellom sertifisering av denne type reiseliv og sertifisering av varer og industriprodukter. Såkalte godkjenningsordninger, a la Naturens Beste, har oftest ikke en tredjepartsevaluering. De tre programmene som er brukt som eksempler i denne rapporten adresserer i liten grad forholdet til verneområder. Den australske modellen er den som i størst grad tar stilling til dette. Det rettes generelt en del kritikk mot sertifiseringsprogrammer både fra ulike fagfolk og organisasjoner, hvorav mye dreier seg om i hvilken grad produkter og bedrifter faktisk får en bedre miljøprofil eller om dette først og fremst er et markedsføringsverktøy. Det er et tema som tas opp i den endelige diskusjonen, hvor vi blant annet også drøfter kort sertifisering eller godkjenningsordninger i forhold til andre typer forvaltningsverktøy og frivillige ordninger. Avslutningsvisgis det også noen konkrete anbefalinger knyttet til utviklingen av en eventuell sertifiseringsordning for norsk naturbasert reiseliv, og vi peker på viktige FoU utfordringer og behov knyttet til en slik etablering. Sertifiserings- eller godkjenningsordninger vil, etter vår vurdering, kunne bidra til en mer miljøvennlig naturbasert turisme i Norge. Samtidig vil en vellykket ordning bidra til å styrke Norges profil som reiselivsdestinasjon. For å få til en vellykket ordning er det avgjørende viktig å benytte de mange og varierte internasjonale erfaringene, og unngå at det etableres konkurrerende ordninger. Ut fra de internasjonale erfaringene er det ikke naturlig å se for seg sertifisering som ett hovedgrep alene i forhold til å sikre at turisme i verneområder skjer innenfor bærekraftige rammer. Sertifisering bør som hovedregel sees i sammenheng med andre virkemidler i verneområdene.
Oppdragsgiver Norges forskningsråd, Skogtiltaksfondet, Skattefunn.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no