Publikasjon

Tittel Kalking av bakkemyr og fuktig røsslyngfuruskog
Undertittel Dose–responsforsøk i Espedalen, Flekke-Guddal 2002–2006
Forfattere Aarrestad, P.A., Wilmann, B., Brandrud, T.E. & Bakkestuen, V.
År 2007
Kilde NINA Rapport 232: 23 pp + Appendix. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-1792-7
Referat

Effekter av ulike doser med grovdolomitt er testet på bakkemyrvegetasjon og fuktig røsslyngfuruskog i Espedalen i Sogn og Fjordane under ulike værforhold etter kalking. Formålet med undersøkelsen er å dokumentere eventuelle skadevirkninger på vegetasjon som kan benyttes i en vurdering av generelle akseptkriterier for terrengkalking i forsurede vassdrag. Eksperimentet ble lagt opp som et overvåkingsprosjekt med en grunnlagsundersøkelse utført i august 2002 før kalking, med påfølgende reanalyser ett år og fire år etter kalking. Doseringsmengder på 0 (referanse), 1, 3 og 6 tonn kalk/ha ble valgt på bakgrunn av kalkmengder benyttet i tidligere terrengkalkingsforsøk i Norge. I tillegg ble to nedbørsregimer testet, ett med kraftig nedbør og ett med to ukers tørke etter kalking. Vegetasjonen overvåkes i permanent merkede 0,5m x 0,5m analyseruter, 5 gjentak for hvert behandlingsledd, totalt 40 ruter i hver vegetasjonstype. I hver analyserute ble alle plantearter registrert og deres prosentvise dekning estimert. I tillegg ble det bl.a. utført registreringer av sjiktdekninger og dekning av skadde og døde planter. Dessverre ble lokaliteten for fuktig røsslyngfuruskog utsatt for hogst i analyseperioden og bare et fåtall ruter kunne reanalyseres etter fire år. Datagrunnlaget for langtidsvirkninger i fuktig røsslyngfuruskog er således svakt. Multivariate numeriske analyser, korrelasjonsanalyser mellom variabler og statistiske tester av arters framgang og tilbakegang ble benyttet for å beskrive endringer i vegetasjonen knyttet til effekter av kalking, doser og nedbørsregimer. Kalkingen av bakkemyr gir ingen tydelige effekter på forekomst og mengde av urter og gress, men det er en tendens til at rome går svakt tilbake etter kalking. Kalkingen fører imidlertid til større skader på mosedekket med avdøing av torvmoser og levermoser. Skadebildet øker med økende kalkmengde, der vortetorvmose og dvergtorvmose er de mest utsatte artene. Doser på 1 tonn/ha gir over en fireårsperiode små, men reversible skader på mosedekket, mens doser på 3 og 6 tonn/ha fører til en relativt stor avdøing av moser med liten eller ingen regenereringsevne. Det antas at tålegrensen, der vegetasjonen ikke klarer å reetablere seg i løpet av få år, ligger et sted mellom 1 og 3 tonn/ha. Ved en eventuell framtidig terrengkalking i områder med høyt innslag av bakkemyrer bør man derfor unngå doser over 2 tonn/ha. Skadeomfanget i fuktig røsslyngfuruskog er betydelig mindre enn på bakkemyr. Her er skadene på torvmosene relativt små, og det er ingen tydelige sammenheng mellom kalkdose og avdøing av moser. Det er imidlertid observert avdøing av levermosen storstylte, tilbakegang av røsslyng, samt økt soppmycel og algebelegg i strø og moselag ved alle kalkdosene. Manglende data på langtidseffekter gjør det vanskelig å fastsette en tålegrense, men trolig ligger den noe høyere enn for bakkemyr, kanskje rundt 3 tonn/ha. Inntil et bedre datagrunnlag finnes bør man imidlertid unngå doser over 2 tonn/ha for å minimalisere skadeeffekter. Ulike værforhold etter kalking ser ut til å være mindre viktig for skadebilde enn før antatt. Oppholdsvær og tørke etter kalking kan gi noe mer langsiktige skader på mosedekket, mens kraftig regnvær bidrar til en raskere restitusjon av moseskadene. En kombinasjon av sol og tørke vil trolig øke skadeomfanget. Det anbefales derfor at terrengkalking utføres i perioder der sannsynligheten for nedbør er stor, dvs. sent på høsten.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no