Publikasjon

Tittel Beslutningsprosesser i elgforvaltningen. Åpne prosesser eller forbeholdt særinteresser?
Undertittel Erfaringer fra fire kommuner
Forfattere Haaland, H. & Fangel, K.
År 2008
Kilde NINA Rapport 333: 40 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-1897-9
Referat

Denne studien tar for seg bestandsplansbasert forvaltning av hjortevilt (elg) og fokuserer særlig på hvordan beslutningsprosessene innen dette feltet foregår. Fire kommuner er utvalgte stu-dieområder: Åsnes og Våler i Hedmark og Re og Andebu i Vestfold. Her har vi sett på forholdet mellom rettighetshavere med ulike interesser i forhold til jakt og på forholdet mellom rettighets-havere og offentlig forvaltning (kommunen). Vi har også fokusert på rekruttering til verv innen viltforvaltningen, arbeidet med utarbeiding av bestandsplaner og syn på beslutningsgrunnlag. Lokal deltakelse og medvirkning i forvaltningen har vært en økende trend internasjonalt og i Norge. Her til lands har det ført til en delegering av myndighet innen forvaltning av viltressur-sene fra statlige organ til kommunen og til rettighetshaverne. Da viltloven ble endret i 1992, ble også de statlige viltnemndene lagt ned, og kommunene ble en del av den offentlige forvalt-ningen. Viltnemndenes tidligere oppgaver er i dag fordelt mellom politiske utvalg i kommunen, kommunal administrasjon og lokal, privat forvaltning. I dag er lokal hjorteviltforvaltning i stor grad mål- og rammestyrt, og kommunene har i oppgave å fastsette totalkvoter for antall elg som skal felles. Kvoten tildeles hvert enkelt vald basert på en godkjent bestandsplan for en periode på tre til fem år. Kommunen skal i tillegg til å fastsette kvoter drive med veiledning og informasjon, gi tillatelse til skadefelling og håndtere skadet vilt. Med dagens system har rettighetshaverne fått et langt større ansvar enn tidligere for forvalt-ning og høsting av elgressursen. Dette skal de blant annet gjøre gjennom utarbeidelse av be-standsplaner for det enkelte vald (ofte referert til som storvald, bestandsplanområde eller driftsplanområde). Bestandsplanen skal godkjennes av kommunene og være i tråd med offent-lige målsetninger for hjorteviltforvaltningen, fastsatt av kommunen. Gjennom bestandsplanene skal rettighetshaverne sette mål for høsting og forvaltning av elgstammen. Konflikter i forhold til beiteskader på skog og innmark og trafikkpåkjørsler må ofte i praksis løses i et samarbeid mel-lom rettighetshaverne, kommunen og i enkelte tilfeller fylkesmannen. I dette prosjektet har vi basert oss på kvalitative metoder, det vil si semi-strukturerte intervjuer og fokusgrupper med 4-10 deltakere. Kvalitative metoder er godt egnet når meningsdannelse og fortolkning skal undersøkes og når det ikke finnes omfattende kunnskap om studiefeltet. Fokusgrupper er en god måte å få flere folk i tale på og en effektiv måte å fange meningsspek-teret til flere informanter når ressursene er begrenset. Rettighetene til elg er knyttet til eiendomsrett, og derfor har vi i undersøkelsen hatt fokus på rettighetshavere. Vi har delt disse inn i to grupper, der en gruppe representerer grunneiere med sterk interesse for deltakelse i jakt. I den andre gruppen finner vi grunneiere som ikke selv jakter, men som gjerne selv har erfaring med verv knyttet til forvaltning av elg, for eksempel gjennom storvaldstyre eller gjennom grunneierlag. Det har også vært gjennomført intervjuer med viltansvarlig i den enkelte kommune for å få et innblikk i kommunens erfaringer med den bestandsplansbaserte forvaltningen, organiseringen av storvaldene, samarbeidsforholdet med rettighetshavere og hva som eventuelt er utfordringer i dette. Erfaringene fra fokusgruppene er at rettighetshaverne stort sett er svært fornøyd med den be-standsplansbaserte forvaltningen og organiseringen i større enheter. Samarbeidet innad i stor-valdet ser ut til å fungere relativt godt, og det rapporteres om få konflikter og uenighet knyttet til kvotefastsettelse innad i valdet. Her er det likevel variasjon mellom kommunene, en variasjon som til dels ser ut til å speile grad av beiteskader i den enkelte kommune. I deler av Våler og Åsnes er det til dels store beiteskader som følge av en relativt tallrik elgstamme og mye trekk-elg vinterstid. Dette bidrar til å skape noe konflikt. Konfliktlinjen ser i stor grad ut til å følge skil-lelinjene grunneier og jegerinteresser, det vil si mellom rettighetshavere som har store beiteskader og som ofte selv ikke jakter og de rettighetshaverne som har sterke jaktinteresser. De som opplever store beiteskader og som selv ikke har jaktinteresser, gir uttrykk for en viss skepsis til måten storvaldene i dag fungerer på, i den forstand at de opplever styrene som lyd-høre overfor jegernes interesser, men i liten grad interesserte i å ta innover seg kostnadene som enkelte grunneiere har ved opprettholdelsen av en relativt stor elgstamme. I denne situa-sjonen opplever noen rettighetshavere heller ikke kommunen som en god medspiller, men vi-ser til at jaktinteressene generelt har en tendens til å få dominere innad i kommunen. Dette er en situasjon som rettighetshavere med jaktinteresser ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i, selv om det er relativt bred erkjennelse av at deler av både Våler og Åsnes har til dels store beiteskader. Hovedbudskapet fra denne siste gruppen er at styrene i storvaldene så vel som i grunneierlagene er åpne for alle og at rekruttering til disse vervene tidvis kan være et problem på grunn av manglende interesse og engasjement hos rettighetshaverne. Konfliktnivået øker der beiteskadene øker, og følelsen av ikke å få innflytelse eller bli hørt er større i de områdene hvor skadebildet er størst. De fire kommunene illustrerer denne situasjo-nen godt. Mens det er moderat med elg og skogskader i Vestfoldkommunene og et lavt kon-fliktnivå, er skogskadene økende i Hedmarkskommunene og konfliktnivået også noe høyere enn i Vestfold. Selv om utvalget i denne undersøkelsen er begrenset, gir dette funnet en indi-kasjon på at jegerinteressene kan oppleves som svært dominerende i enkelte områder. Selv om ingen av informantene oppgir å ha blitt aktivt utestengt fra verv, kommer det likevel frem at enkelte opplever kulturen og holdningene innad i styrene som så sterk at de ikke alltid finner det hensiktsmessig å delta mer aktivt. Til tross for at de opplever en konfliktsituasjon, mener likevel de mest kritiske rettighetshaverne at situasjonen kan løses ved hjelp av noen enkle grep. De viser til at man i større grad må gjø-re kost-nyttevurderinger knyttet til elgjakta, slik at skogeiere både med og uten jaktinteresse kan bli fornøyd. De etterlyser også skogeierforeningene som mer aktive i diskusjonene knyttet til elgstammen og beiteskader, og de ønsker seg en kompensasjonsordning for de rettighets-havere som opplever mest skader. Det siste er et moment de øvrige rettighetshaverne også til dels ser behov for, men hvor man ennå ikke har funnet en tilfredsstillende fordelingsnøkkel. Rettighetshaverne i de fire kommunene er stort sett godt fornøyd med de kommunale målset-ningene for elgforvaltningen og føler at de selv har god innflytelse på kvotefastsettelse og for-valtning av elgstammen. I Hedmark mener enkelte at kommune og skogeierforeninger må komme sterkere på banen når det gjelder problemer knyttet til overbeite. Oppfatningen av kommunens rolle som viltforvalter varierer noe mellom kommunene, og det er tydelig at dette er avhengig av hvilken legitimitet og tillit som viltforvalter har blant rettighetshavere. Hvorvidt det faktisk er kommunen som legger det meste av premissene for kvotefastsettelse eller om det er rettighetshaverne selv, oppleves litt ulikt fra kommune til kommune, men alt i alt gir de fleste uttrykk for en følelse av stor innflytelse innen dagens system. Ethvert system har rom for forbedringer, og i alle kommunene er de fleste rettighetshavere – både med eller uten jaktinteresse – opptatt av fordelen av å organisere seg i større regioner for å få til en bedre forvaltning enn i dag. De fleste er enige om at dagens enheter er for små og at man på lang sikt må få til å etablere større regioner for forvaltning av elg. En eventuell sam-menslåing av regioner må imidlertid skje på rettighetshavernes eget initiativ. Når det gjelder beslutningsgrunnlaget og de verktøy som man har til rådighet for kvotefastsettelse, er man re-lativt godt fornøyd med ”sett-elg”-skjema, men poengterer viktigheten av å se denne i sam-menheng med god lokal kunnskap. Flere gir uttrykk for at det er av stor betydning å gjennom-føre hyppigere beitetakseringer enn det som gjøres i dag. Dette er for å ha et godt kunnskaps-grunnlag om hvilket næringsgrunnlag elgen faktisk har i det enkelte område. Mange er også opptatt av å få flere og bedre tilbakemeldinger fra de mange forskningsprosjektene som pågår i deres respektive områder; interessen for faktabasert informasjon er stor i alle områdene.
Oppdragsgiver Norges forskningsråd.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no