Publikasjon

Tittel Friluftsliv som hverdagsliv
Undertittel Innvandrerkvinners bruk av utendørsområder i Groruddalen
Forfattere Figari, H., Haaland, H. & Krange, O.
År 2009
Kilde NINA Rapport 479: 56 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Oslo.
ISBN, ISSN 978-82-426-2051-4
Referat

Ikke-vestlige innvandrere utgjør om lag 30 prosent av befolkningen i Groruddalen. I denne rapporten fokuserer vi på innvandrergruppenes bruk av natur og grønne arealer, og hvilket meningsinnhold ulike grupper tillegger naturmiljøet. Videre identifiserer vi mulig motivasjon for og barrierer mot å ta slike områder i bruk. Rapporten er primært basert på kvalitative intervjuer med innvandrerkvinner i Groruddalen, men vi har også til dels benyttet oss av observasjon og deltakelse som metoder i bestemte faser av arbeidet. Så godt som alle innvandrerkvinnene vi har snakket med holder fram turgåing som et viktig element i hverdagen. Faktisk peker turgåing seg ut som den viktigste aktiviteten de har utenom hjemlige og andre plikter. Kvinnene oppgir at de bruker turen som en måte å treffe og være sammen med andre på, det være seg venninner eller familie, samtidig som mange av dem også går på turer alene. Turgåingen foregår mest i nærmiljøet. Informantene bruker helst turveier, og holder seg gjerne til bebygde miljøer og tilrettelagte grøntstrukturer i området der de bor. De som legger ut på lengre turer går helst til andre sentra eller boligområder i Groruddalen. IKEA peker seg i denne sammenhengen ut som det viktigste turmålet. Til tross for at Alna bydel grenser mot Østmarka, er skogen i seg selv et lite populært turmål blant informantene. Våre informanter har varierende motivasjon for å gå på tur. Dels dreier det seg om å være sosial; om å omgås andre i andre omgivelser enn inne og hjemme. Dels er turgåingen motivert av et ønske om mosjon, god helse og frisk luft. De av kvinnene med mest omfattende familiære forpliktelser ser i tillegg turen som en anledning til å få være for seg selv, til å tenke og til å hente seg inn mentalt. Det er likevel én motivasjonsfaktor som skiller seg ut som spesielt karakteristisk for innvandrerkvinnene: Gjennomgående handler det å gå på tur om å komme seg vekk fra en stillesittende, ensom innetilværelse. Målet er å komme seg ut. Å gå på tur fremstår i denne sammenhengen som den lettest tilgjengelige aktiviteten i området der de bor. Dessuten er det gratis. De av informantene som ikke er fullt så aktive som de skulle ønske, knytter dette til konkrete aspekter ved hverdagen. Mangel på ledig tid på grunn av dobbeltarbeid eller omfattende familiære forpliktelser, er eksempler på slike aspekter. Intervjudataene åpner dessuten opp for en forståelse av at barrierer mot friluftsliv kan ligge i de intervjuedes tolkning av selve landskapet. Kvinnenes fortellinger om egen bakgrunn, hverdag og utendørsliv gir grunnlag for å hevde at de knytter en annen mening til det å være ute enn den vi finner i kulturelle forestillinger om ”det norske fri friluftslivet”. Flere med oss har hevdet at friluftsliv i andre kulturer først og fremst er et sosialt foretagende, motivert av behovet for samvær med andre mennesker. Denne studien viser videre at det sosiale er nært knyttet til forståelsen av landskapet, og ikke bare til selve utøvelsen. Informantene legger for dagen en klar preferanse for utendørsarealer som bærer preg av kollektiv og likeartet bruk, og som fysisk er ut formet på en slik måte at det er enkelt å forstå hvilken praksis det er tilrettelagt for. Et typisk eksempel på slike arealer er parker. Turen bør også ha et mål, men målet behøver ikke være noe vi umiddelbart kjenner igjen som et typisk turmål. Kvinnene bruker nærmiljøet på en måte som utfordrer ideen om det enkle friluftslivet i uberørt natur, i det de for eksempel legger turen til IKEA. De tar med andre ord i bruk landskapet på sin egen måte, redefinerer innholdet i det og gir det en egen mening. Men en viktig effekt er den samme: De kommer seg ut og i bevegelse. Studien indikerer altså at hverdagsfriluftsliv i form av spaserturer fungerer som et lavterskeltilbud for innvandrerkvinnene, i tråd med politiske målsettinger om økt fysisk aktivitet. At det sosiale ved innvandrers friluftsliv ikke bare knytter an til det å være flere sammen ute, men også beror på kvaliteter ved landskapet som virker motiverende for å komme seg ut og i aktivitet, bør få konsekvenser for den politiske satsingen på feltet. En styrking av friluftslivet i alle lag av befolkningen bør ikke alene konsentrere seg om selve utøvelsen av aktivitetene, men også ta utgangspunkt landskapspreferanser, tilgangen til egnede og ønskede landskapstyper og ikke minst den sosioøkonomiske fordelingen av denne. Variasjon i innhold og aktiviteter er ikke bare et resultat av kulturelle forskjeller. Fordi utendørsaktiviteter eller friluftsliv ikke er en sosialt nøytral virksomhet, varierer aktiviteten i forhold til velkjente strukturelle variabler som alder, kjønn og klasse. Videre forskning bør ikke bare rette fokus mot eventuelle kulturforskjeller, men i større grad se på minoritet- og majoritetsbefolkningens praksis i lys av disse variablene.
Oppdragsgiver Miljøverndepartementet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), Plankontoret i Groruddalen.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no