Referat
Det felles instituttprogrammet om friluftslivsforskning har fokusert på
å øke forståelsen av friluftslivets betydning i dagens norske samfunn, og
av hvordan sentrale kulturelle, sosiale, økonomiske og ressursmessige
endringer påvirker friluftslivet. Et styrket kunnskapsgrunnlag er nødvendig
for at myndigheter, frivillige organisasjoner og private aktører
skal kunne legge til rette for gode aktiviteter og verne om ressursene
slik at den samfunnsmessige gevinsten av friluftslivet blir størst mulig,
og sørge for at opplevelsesverdiene ivaretas for alle.
I tråd med programmets fokus på friluftsliv og uteaktiviteter i nærmiljøet,
spesielt i tettbygde områder, har en betydelig innsats blitt gjennomført
i Grouddalen i Oslo. Denne innsatsen har vært koordinert
i et stort prosjekt med målsetning om å identifisere bybefolkningens
interesser for kulturminner, holdninger til og bruk av natur- og kulturlandskap,
og hindringer for slik bruk langs Alnaelva i Oslo kommune.
Resultatene er relatert til den fysiske og økologiske restaurering og
forvaltning av området langs elva.
Naturområder i Groruddalen er lite brukt av ungdom selv om mange
av dem har positiv interesse for naturområder og historie. Det eksisterer
derfor et potensial for at de skal øke sine kunnskaper om området
og bruke det mer. Tilsvarende gjelder for den voksne delen av befolkningen.
Alnaelva er lite kjent, og området langs elva er lite brukt. Men
en positiv interesse for både natur og kulturminner legger grunnlaget
for mer omfattende bruk i framtida, og peker samtidig på et betydelig
informasjonsbehov.
I Groruddalen har en stor andel av befolkningen minoritetsbakgrunn.
Mange av dem foretrekker rekreasjon i store grupper og i parkmessige
områder som oppleves som trygge og lett tilgjengelige. De etniske
minoritetene ønsker å lære mer om naturen slik at de kan føle seg
bekvemme der de ferdes. I prosjektet er det utviklet en GIS-basert
metode for måling av tilgjengelighet til naturområder. Denne vil bli
et viktig verktøy for arealplanlegging i Groruddalen. Det restaurerte
området Hølaløkka har blitt positivt mottatt, selv om det er uklart
for mange om det skal være park eller ”natur”. Området framstår i
dag som en hybrid mellom de to, og kan oppleves som en vanskjøttet
park. Dette viser at det er behov for bedre informasjon om hensikten
med prosjektet.
Det andre prosjektet hadde som mål var å skaffe kunnskap om kritiske
faktorer som motiverer for deltakelse i fysisk aktivitet/friluftsliv
blant etniske minoriteter i Groruddalen. Ønsket var å kartlegge hvilke
ønsker og behov mennesker med minoritetsbakgrunn har i forhold
til bruk av uteområder som arena for fysisk aktivitet. Dette var et
pilotprosjekt, og resultatene tyder på at mennesker med ikke-vestlig
minoritetsbakgrunn ønsker tilrettelegging for utendørs fysisk aktivitet
i omgivelser som de oppfatter som pene og trygge. Aktivitetstilbudet
bør appellere til alle aldersgrupper og begge kjønn. Aktivitetstilbud
bør arrangeres i samarbeid med organisasjoner som har tillit, og det
må informeres godt.
I et prosjekt som har foregått i Brumunddal stilte man spørsmål om
hvilken plass bruken av nære naturområder har i folks hverdag, og
om hvordan ytre rammefaktorer i nærmiljøet påvirker naturbruk og
naturopplevelse i hverdagslivet. Barns bruk av nærmiljøet har endret
seg dramatisk de siste 30 årene. De er ikke i samme grad fysisk aktive
som tidligere, og deres tid og aktiviteter er mer organisert og styrt
av voksne. Fysiske aktiviteter foregår i stor utstreking i idrettsanlegg,
ofte så langt hjemmefra at det krever transport. Barna mister derfor
mange uformelle møteplasser og arenaer for egenstyrt leik. De får ikke
på samme måte som deres foreldre og besteforeldre, anledning til å
bli fortrolige med naturen. De voksne på sin side, opplever tidspress
som en barriere for egen utøvelse av friluftsliv i nærmiljøet. Ikke alle
naturtyper oppleves som attraktive, selv om en bor tett innpå dem.
Det som betraktes som verdifullt fra et biologisk naturvernperspektiv
er ikke nødvendigvis det lokalbefolkningen opplever som tilrekkende
arealer for friluftsliv.
Det siste prosjektet har vurdert forskjeller i naturbruk mellom bymark
og bynær kystsone. Man har undersøkt virkemidler i friluftslivsforvaltningen
slik som oppkjøp av arealer og avtaler, og sett på hvordan de
bynære friluftsområdene brukes av befolkningen og på sammenhengen
mellom bruk og planlegging/forvaltning. Kommunal planlegging og
forvaltning etter plan- og bygningsloven fungerer bedre for å ivareta
bymarker enn bynær kystsoner. Dette henger sammen med at deltakelsen
og engasjementet er stort for ivaretakelse av bynære markaområder,
mens engasjementet er mindre når det gjelder ivaretakelse av
bynære kystarealer for allmennhetens friluftsliv. Grundig arbeid med
grøntstrukturregistrering og -analyser danner et viktig beslutningsgrunnlag
for å ivereta friluftslivsområder når beslutninger om arealbruk
i kommunene fattes. Offentlig oppkjøp og avtaler med grunneiere, slik
som f.eks. skjærgårdsparkavtalen, er sentrale virkemidler for å ivareta
verdifulle urbane friluftslivsområder som er gjenstand for utbyggingspress,
slik som den bynære kystsonen er. Aktiv kommunal friluftslivsforvaltning
gjennom nært samarbeid med statlige og regionale
myndigheter, samt med private grunneiere og organisasjoner, er viktige
suksesskriterier for aktiv ivaretakelse av viktige friluftsområder.
|