Publikasjon

Tittel Nasjonal lakselusovervåkning 2009 på ville bestander av laks, sjøørret og sjørøye langs Norskekysten samt i forbindelse med evaluering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder
Undertittel
Forfattere Bjørn , P.A., Finstad, B., Nilsen , R., Uglem, I., Asplin , L., Skaala , Ø. & Hvidsten, N.A.
År 2010
Kilde NINA Rapport 547: 50 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2123-8
Referat

Årlige epidemier av lakselus på vill laksefisk i oppdrettsintensive områder var, sammen med rømming av oppdrettslaks, det viktigste argumentet for opprettelsen av nasjonale laksefjorder. De endelig vedtatte nasjonale laksefjordene ble imidlertid noe annerledes enn opprinnelig foreslått, og har ført til usikkerhet om ordningen er riktig og tilstrekkelig for å beskytte vill laksefisk mot infeksjon av lakselus. Dette prosjektet har hatt som målsetting å foreta en flerårig nasjonal overvåkning av lakselusinfeksjonen på vill laksefisk langs norskekysten samt innenfor og utenfor nasjonale laksefjorder for å evaluere ordningen med nasjonale laksefjorder samt tiltakene i oppdrettsnæringen. Resultater fra tilleggsundersøkelser i 2009 utført av Rådgivende biologer og UNI Miljø, LFI, er også oppsummert i dette sammendraget. Data fra deler av Havforskningsinstituttets undersøkelser fra prosjektet ”overvåkning av nasjonale laksefjorder” for Hardangerfjorden er inkludert i selve rapporten. Resten av rapporten er utarbeidet av NINA og Nofima. Oppsummert viser undersøkelsen at infeksjonstrykket i 2009 fortsatt var kronisk forhøyet langs store deler av norskekysten. Langs deler av kysten var infeksjonsbelastningene sannsynligvis høyere enn det som er bærekraftig på sjøørret, sannsynligvis også på utvandrende laksesmolt, i 2009. Dette gjelder spesielt de mest oppdrettsintensive områdene i Hordaland (Hardangerfjordsystemet), Trøndelag (ytre Trondheimsfjord, Hitra og Flatanger) og til dels Nordland (Sørfold). Andre områder hadde moderat infeksjonstrykk på fisken (ytre Sognefjorden og ytre Romsdalsfjorden), mens i de store laksefjordene i Finnmark (Alta og Porsanger) samt i Aust Agder hadde fisken en ubetydelig lakselusinfeksjon. Noen av de nasjonale laksefjordene, spesielt de største (for eksempel Trondheimsfjorden og Namsenfjorden), ser ut til å kunne ha en positiv effekt. De mindre nasjonale laksefjordene, som oftest i indre del av fjordene (for eksempel Altafjorden og Sognefjorden), ser også ut til å kunne ha en positiv effekt dersom de er store nok (Sognefjorden), men det er her vanskelig å skille mellom hva som er effekt av manglende oppdrett og hva som er effekt av større mengder ferskvann. Andre av våre nasjonale laksefjorder, spesielt de aller minste (for eksempel Etne i Hardangerfjorden og Isfjorden i Romsdalsfjorden), ser ut til å ha liten eller begrenset effekt. Sandnesfjordsystemet har ingen oppdrettsaktivitet og er opprettet som et referansesystem i sør fra og med 2008. Årets undersøkelse viste, som i 2008, svært liten lakselusinfeksjon på fisken i dette systemet. Hardangerfjorden har en intensiv oppdrettsaktivitet og en relativt begrenset nasjonal laksefjord i ytre del av fjorden. Årets undersøkelse viste et moderat til høyt infeksjonstrykk i de ytre delene av fjordsystemet. I tillegg viste undersøkelser av prematur tilbakevandrende sjøørret i dette fjordsystemet at store mengder sjøørret vandret tilbake til elveosene pga. lakselusinfeksjoner. Infeksjonene her kom senere enn i 2008 og var på et litt lavere nivå. Alle disse dataene indikerer at lakselus kan være en betydelig populasjonsregulerende faktor i dette fjordsystemet. Den nasjonale laksefjorden i Etne har tilsynelatende liten effekt, sannsynligvis på grunn av sitt begrensede omfang. Bæreevnen i Hardangerfjorden med hensyn til interaksjonen oppdrett-lakselus-ville laksebestander ser derfor ut til å være overskredet, spesielt i år med gunstige miljøforhold for lakselusa. Dette gjør det nødvendig også å vurdere produksjonsbegrensninger eller alternative produksjonsregimer. Sognefjorden har, som Hardangerfjorden, også intensiv oppdrettsaktivitet ytterst, men har også en relativt stor nasjonal laksefjord innerst. Årets undersøkelse viste et lavere infeksjonstrykk sammenlignet med 2007 og tidligere år, både utenfor men spesielt innenfor, den nasjonale laksefjorden. Infeksjonstrykket var likevel høyere enn i 2008, og vil kunne påvirke deler av bestandene i ytre strøk negativt. Den nasjonale laksefjorden har tilsynelatende positiv effekt, sannsynligvis på grunn av relativt stor størrelse, men flere års undersøkelser er nødvendig for å trekke sikre konklusjoner. Resultatene fra Romsdalsfjordsystemet, som fortsatt har relativt stor oppdrettsaktivitet, viste at ytre deler av fjordsystemet fortsatt hadde et lett forhøyet infeksjonstrykk, selv om det var atskillig lavere enn i 2007 og 2008. Oppdrettsaktiviteten er imidlertid noe redusert i Romsdalsfjorden i forhold til tidligere, og den gunstige utviklingen kan skyldes dette. Den nasjonale laksefjorden er av begrenset omfang og infeksjonen her er omtrent på nivå med resten av fjordsystemet. Trondheimsfjorden er en stor nasjonal laksefjord med omtrent ingen oppdrettsaktivitet. På utsiden av fjorden drives det intensivt oppdrett. Årets undersøkelse viste, som i 2007 og 2008, at infeksjonstrykket innenfor nasjonal laksefjord var lavt. Den nasjonale laksefjorden i Trondheim ser ut til å ha positiv effekt, sannsynligvis på grunn av størrelsen. Imidlertid møter utvandrende laksesmolt og sjøørret et høyere infeksjonstrykk like utenfor nasjonal laksfjord og i kystområdene utenfor, for eksempel ytterst i Trondheimsfjorden og ved Hitra. Altafjordsystemet i Finnmark har også intensiv oppdrettsaktivitet. Årets undersøkelse viser imidlertid et svært lavt infeksjonstrykk, selv i de mest oppdrettsintensive områdene av Altafjordsystemet. Det er også små forskjeller mellom den nasjonale laksefjorden innerst, og de oppdrettintensive områdene lengre ut. Det er også svært små forskjeller mellom den oppdrettsintensive Altafjorden og den oppdrettsfrie Porsangerfjorden. Dette indikerer, som tidligere år, at lus trolig er et mindre problem i de store nordnorske laksefjordene sammenlignet med fjorder lengre sør. Lakselus kan imidlertid potensielt bli et problem også i Finnmarksfjordene, gitt at oppdrettsproduksjonen blir høy nok, om oppdrettsnæringen mister kontrollen, eller om temperatur eller avrenningsmønster endres. Tilleggsundersøkelser utført av Rådgivende biologer i 2009 viste at i Jæren og Dalane var tilstanden som foregående år med lave påslag på sjøørreten tatt i elveosene. I Ryfylke så tilstanden til prematur tilbakevandrende sjøørret ut til å være bedre i 2008, for så i 2009 å falle tilbake til tilstanden slik den var i perioden 2000-2007. Undersøkelser av prematur tilbakevandrende sjøørret i Hardangerfjorden viste at store mengder sjøørret vandret tilbake til elveosene pga. lakselusinfeksjoner. Infeksjonene her kom senere enn i 2008. Ellers viste resultatene fra undersøkelsen av prematur tilbakevandrende sjøørret fra Sotra til Stad i 2009 en bedret tilstand som i 2008 mhp. lakseluspåslag sammenlignet med perioden 2000-2007. I Nordhordland ble det i perioden mai-juli 2009 i regi av Uni Miljø, LFI samlet inn sjøaure på fire ulike soner langs utvandringsruta for Vossolaksen. Sonene dekket strekningene fra Flatøy ved Nordhordlandsbrua, Herdlefjorden (sør og nord) og Fedjefjorden. Nesten samtlige sjøørreter fanget i de ytre områdene var infisert og med til dels høye intensiteter. Færre lakselus ble funnet i de indre området ved Flatøy. Resultatene viser en klar økning i antallet lakselus funnet på sjøørreten over tid. Resultatene gir en klar indikasjon på at angrep fra lakselus er en faktor som kan medføre dødelighet blant utvandrende laksesmolt samt at sjøørreten i fjordsystemet er negativt påvirket av angrep fra lakselus som kan medføre effekter på bestandsnivå. Undersøkelsene langs norskekysten og innenfor og utenfor våre nasjonale laksefjorder må imidlertid gjentas over flere år før konklusjoner kan trekkes. Likevel er det klart at utvandrende laksesmolt og sjøørret generelt møter et forhøyet infeksjonstrykk i ytre fjord- og kystområder. Den totale biomassen av oppdrettslaks kan derfor være så høy at selv ”lovlige” luseantall per fisk ikke er tilstrekkelig til å redusere infeksjonstrykket til et bærekraftig nivå. Den synkroniserte vinteravlusningen som har vært gjennomført langs kysten av Vestlandet og til og med Møre og Romsdal, synes ikke å ha greid å redusere infeksjonsbelastningen til et bærekraftig nivå. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge av resistens og behandlingssvikt i oppdrettsnæringen i 2010, kan konsekvensene derfor bli dramatiske for våre ville laksebestander. Det vil derfor være nødvendig å både senke tiltaksgrensen og synkronisere tiltakene for å redusere infeksjonsnivået til godt under 10 lus per villfisk, og dermed nå målsettingen om ”ingen negativ effekt”. Dersom dette ikke lenger er mulig, for eksempel gjennom økt behandlingssvikt i anlegg, er det nødvendig å vurdere produksjonsreduksjon, brakklegging/branngater eller andre produksjonsregimer i større fjordområder eller kystavsnitt slik at man tilpasser produksjonen i henhold til det villfisk tåler. Det er derfor viktig at overvåkning av lus på villfisk styrkes, profesjonaliseres, og benyttes aktivt i evaluering og videre planlegging av tiltak i oppdrettsnæringen.
Oppdragsgiver Norges forskningsråd, Mattilsynet, Fiskeri og havbruksnæringens forskningsfond.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no