Publikasjon

Tittel Naturfaglig evaluering av norske verneområder
Undertittel
Forfattere Framstad, E., Blindheim , T., Erikstad, L., Thingstad , P.G. & Sloreid, S.E.
År 2010
Kilde NINA Rapport 535: 214 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2110-8
Referat

Opprettelse av verneområder etter naturvernloven har vært en prioritert oppgave for norsk naturforvaltning siden 1970-tallet. Som resultat av en rekke tematiske verneplaner og individuelle vernevedtak var 14,3% av Norges areal (utenom havområdene og Arktis) formelt vernet ved utgangen av 2008. I denne rapporten har vi gjennomført en naturfaglig evaluering av alle verneområder i Norge, samt områder som var foreslått vernet pr januar 2009 med status som gjorde endelig vernevedtak høyst sannsynlig. Naturminner og andre verneområder uten arealutstrekning er ikke tatt med, heller ikke rent marine verneområder og verneområder i Arktis. Til sammen utgjør dette 2688 områder med et samlet areal på 61 736 km2. Disse verneområdene dekker 17,7% av Norges areal (utenom havarealet). Verneområdene er evaluert i forhold til målene for områdevernet om å representere variasjonsbredden i norsk natur, fange opp alle viktige naturtyper og sikre leveområder for truete og fredete arter i tilstrekkelig grad. Dessuten har vi vurdert verneområdenes dekning av store sammenhengende områder. Vi har også vurdert verneområdenes bidrag til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser innen områdevern. Endelig har vi analysert manglene ved dagens nettverk av verneområder og foreslått hvordan disse kan suppleres for å oppfylle målene for områdevernet i større grad. Verneområdenes dekning av naturvariasjonen er basert på en kvantitativ analyse av tilgjengelig digital informasjon om høydelag, arealdekke, klima og geologi fra ulike kartverk og høydedatabaser, sammenholdt med data for verneområdenes geografiske lokalisering og avgrensning. Verneområdenes dekning av viktige naturtyper og truete og fredete arter er basert på en kvalitativ ekspertvurdering av registrerte forekomster av naturtyper og arter i databaser hos DN, Artsdatabanken og GBIF. Verneområdenes bidrag til å oppfylle internasjonale krav innen områdevern er basert på en kvalitativ vurdering av kravene i de mest sentrale internasjonale avtalene på naturområdet. Suppleringsbehov for nye verneområder er drøftet i lys av identifiserte mangler ved dagens verneområder, samt internasjonalt anerkjente prinsipper for utforming av nettverk av verneområder. De 2688 evaluerte verneområdene dekker en rekke ulike verneformer og vernetemaer. Naturreservatene utgjør 2118 områder med et samlet areal på 8 129 km2, mens de 39 nasjonalparkene dekker 33 903 km2 og 200 landskapsvernområder 17 971 km2. Blant de evaluerte områdene er det 813 skogvernområder (4767 km2), 484 sjøfuglområder (1789 km2), 329 våtmarksområder (917km2), 304 myrområder (1409 km2) og 149 geologiske verneområder (277 km2). Verneområdenes areal (inkludert sjøareal) fordeler seg med 19 091 km2 (31%) på Øst-Norge, 13 568 km2 (22%) på Vestlandet, 8 356 km2 (13,5%) på Trøndelag og 20 721 km2 (33,6%) på Nord-Norge. Nesten halvparten (48%) av vernet areal ligger over 900 m oh, mens vel 15% ligger under 300 m oh. Evalueringen viser følgende vernedekning for ulike deler av norsk naturvariasjon når vernet areal ses i forhold til arealet for landet som helhet. For høydelag under 300 m er bare 5% av arealet vernet (utenom sjøareal), mens 35% av arealet over 900 m er vernet. For vegetasjonssonene nemoral, boreoneomoral og sørboreal sone er mindre enn 5% av totalarealet vernet, og for mellomboreal sone er knapt 6% av arealet vernet, mens nesten 36% av arealet i alpin sone er vernet. For vegetasjonsseksjonene er det minst andel vernet areal i sterkt oseanisk seksjon med 8%. Av arealtypene i kartserien N50 er det bare vernet 6,8% av skogarealet, mens det er vernet 27% av arealet med åpnet/ fjell og hele 72% av snø/isbre. Det er generelt vernet liten andel av arealtypene i kartserien AR5. Utenom jordbruk er det vernet minst av barskog (3,8%) og myrskog (4,9%). Ellers er det vernet svært lite (2,9%) av produktivt areal. Derimot er vernet stor andel av ulike typer fjellvegetasjon (23%-39%) og mest av den skrinneste marka. Andelen vernet areal med berggrunn som er gunstig for plantevekst avviker ikke mye for fattigere berggrunn (15%-16%). Det er særlig underdekning av vernet areal for lavereliggende områder, ”varme” vegetasjonssoner, produktiv skog, barskog og myrskog, med mindre enn 5% av arealet vernet. Av de 2688 evaluerte verneområdene har 351 et totalareal på minst 10 km2, av disse er 75 mellom 100-1000 km2 og 16 større enn 1000 km2. Disse representerer store sammenhengende områder med mulighet for minimal påvirkning fra omgivelsene. Imidlertid har hele 1648 verneområder (61%) mindre enn 1 km2 totalareal, og av disse er 652 mindre enn 0,1 km2. Særlig naturminner og områder med dyre- og plantelivsfredning har stor andel områder mindre enn 0,1 km2 (hhv 96% og 39%), mens nasjonalparker og landskapsvernområder har få slike områder (hhv 0% og 3%). Det er også et betydelig antall slike små naturreservater (472, dvs 24%). Det er særlig stor andel av små (<0,1 km2) geologiske og botaniske verneområder (hhv 70% 65%), men det er også en betydelig andel av slike små verneområder for sjøfugl, fugleliv etc (34%) og skog (18%). Små verneområder er særlig utsatt for mulig negativ påvirkning fra omgivelsene (kanteffekter). Nesten 90% av områdene med mindre enn 0,1 km2 totalareal har ikke noe restareal når en kantsone på 100 m trekkes fra. De omfattende verneområdene i fjellet og i grensetraktene fra Trøndelag og nordover har potensial for å fungere som et økologisk nettverk for biomangfoldet, mens slik funksjon i mindre grad er sannsynlig for de mange små og spredte verneområdene i lavlandet og langs kysten. I hvilken grad verneområdene dekker alle viktige naturtyper (gitt ved DN-håndbok 13 og geologiske typer) er vanskelig å angi presist siden kunnskapen om naturtypenes forekomst i og utenfor verneområdene er til dels svært mangelfull. Basert på ekspertvurdering av registrerte forekomster og annen informasjon er det særlig mangelfull dekning i verneområdene av følgende naturtyper i lavlandet og langs kysten: lavereliggende rikmyr, kilde, kildebekk, intakt lavlandsmyr, kystmyr, ultrabasiske og tungmetallrike berg i lavlandet, nordvendt kystberg og blokkmark, slåtte- og beitemark, hagemark, kystlynghei, store gamle trær, løveng og høstingsskog, kroksjøer, flomdammer etc, fossesprøytsoner, viktige bekkedrag, dammer, fisketomme sjøer, evjer, bukter og viker, flere typer edelløvskog, kalkskog, gråor-heggeskog, rik sumpskog, temperert regnskog, sandfuruskog, bekkekløfter, rik blandingsskog i lavlandet, sandområder i innlandet, samt forekomster med kvartærgeologi og berggrunnsgeologi. Verneområdenes dekning av leveområder for truete og fredete arter er også vanskelig å vurdere presist på grunn av mangelfull kunnskap. Registrerte forekomster av truete arter viser et klart tyngdepunkt i lavlandet Østafjells og langs kysten til Rogaland for sopp, karplanter, insekter og andre invertebrater, mens lav, moser og til dels sopp også har viktige forekomster langs kysten av Vestlandet og i Trøndelag. Denne fordelingen avviker mye fra fordelingen av vernet areal. Generelt er mangelfull dekning i verneområdene anslått for mange artsgrupper med tilknytning til viktige naturtyper, spesielt i lavlandet og langs kysten i Sør-Norge (jf over), men for enkelte artsgrupper (som fugl) også i andre naturtyper og regioner. Nettverket av norske verneområder bidrar i stor grad til å oppfylle Norges internasjonale forpliktelser innen områdevern. Mengden vernet areal er omfattende (17,7% av arealet), med balansert dekning av norsk naturvariasjon, selv om det er mangelfull dekning for enkelte deler som lavereliggende områder og produktiv skog. Dekningen av viktige naturtyper og truete og fredete arter er også mangelfull. Her gjør også manglende kunnskapsgrunnlag en presis vurdering vanskelig. Også verneområdenes bevaringstilstand og bidrag til et økologisk nettverk er trolig mangelfull, men evalueringen har ikke spesifikt vurdert dette. Mangelanalysen har avdekket at dagens verneområder har betydelige skjevheter i sin dekning av naturvariasjonen i Norge, ved at lavereliggende områder i Sør-Norge har vesentlig underdekning av vernet areal. For bedre dekning av skog generelt og produktiv skog spesielt, så vel som en rekke viktige naturtyper og leveområder for truete og fredete arter er det klart behov for ytterligere vern, særlig i lavlandet og langs kysten av Sør-Norge. Nye verneområder bør ta sikte på å dekke de viktigste identifiserte manglene og dessuten innrettes slik at de styrker verneområdenes funksjon som økologisk nettverk og dermed fremmer artenes langsiktige overlevelse. For å sikre bedre og mer presise evalueringer av norske verneområder i framtida er det viktig å få etablert et bedre data- og kunnskapsgrunnlag, spesielt for viktige naturtyper, geologiske forekomster og truete og fredete arter.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no