Publikasjon

Tittel Fangstrater, oppvandring og fordeling av laks i Altaelva
Undertittel
Forfattere Jensen , J.L.A., Rikardsen, A., Næsje, T.F., Thorstad, E.B., Halttunen , E., Suhr , A.H. & Leinan , I.
År 2010
Kilde NINA Rapport 595: 58 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2172-6
Referat

Bakgrunn og formål Gjennom internasjonale avtaler har Norge forpliktet seg til å forvalte den atlantiske laksen i henhold til føre-var tilnærmingen, slik at bestandene ikke reduseres til et nivå hvor rekrutteringen avtar i betydelig grad. For å forvalte laksestammer og vurdere om de har nådd sine gytebestandsmål er det blant annet behov for kunnskap om fangstrater og bestandsstørrelser, noe som er vanskelig å estimere og spesielt i større elver. Siden Altaelva i mange sammenhenger blir brukt som referanseelv, ønsket Direktoratet for naturforvalting (DN) informasjon om fangstrater i elva. Merking og gjenfangst er en metode som kan benyttes til å estimere fangstrater. Dersom man kjenner antallet merket fisk som vandrer opp i elva og relaterer dette til antallet som gjenfanges, kan man estimere fangstraten. Ved å merke fisken med elektroniske radiosendere, i motsetning til standard mekaniske merker, kan man med sikkerhet registrere hvor mange fisk som vandrer opp og oppholder seg i elva til en hver tid, og man unngår underrapportering av gjenfangster. Metoder Til sammen ble 291 mellom- og storlaks (lengde 71-117 cm) merket elektronisk med akustiske- eller radiosendere i Altafjorden somrene 2007-2009. Individene som vandret opp Altaelva ble registrert ved automatiske loggestasjoner nederst i elva, og ble jevnlig peilet fra elvebåt i fiskesesongen og i gytetiden. I tillegg ble informasjon om prosjektet sendt ut til alle som kunne forventes å komme i kontakt med de merkede fiskene, med lovnad om høy dusør for innrapportering. Som sammenligningsgrunnlag, ble fangstrater også beregnet ut fra tellinger av gytegroper og gytefisk relatert til fangststatistikk for årene 1996-2009. Resultater og diskusjon Av de 291 merkede laksene vandret 233 opp i Altaelva for å gyte i de tre årene studiet pågikk; 55 individer i 2007, 100 individer i 2008 og 78 individer i 2009. I tillegg returnerte 17 flergangsgytende laks i 2008 og 2009 som var merket som støing det foregående året. Innrapporterte gjenfangster av merket laks fra elva var 10 fisk i 2007, 19 fisk i 2008 og 9 fisk i 2009. Dette gir en total fangstrate på henholdsvis 18, 19 og 11 %. Tre lakser ble sluppet fri (fang og slipp) etter fangst i 2007, og tilsvarende syv lakser i 2008 og én laks i 2009. Dersom disse tas ut av beregningene, var beskatningsrate (det vil si andel avlivede fisk) av mellom- og storlaks henholdsvis 12, 13 og 10 %. Hvis man antar at hver hunnlaks graver én gytegrop, ga beregningene av fangstrater basert på gytegroptellinger og fangststatistikk en fangstrate på 23 % i 2007, 29 % i 2008 og 20 % i 2009. Begge metodene for beregning av fangstrater gir sannsynligvis minimumsestimater. Det skyldes at det ikke er tatt hensyn til eventuelle merkeeffekter på fangbarheten for merket fisk, samt at hunnlaksen kan tenkes å grave mer enn én gytegrop. De benyttede metodene er altså basert på ulike forutsetninger, og det er derfor knyttet en viss usikkerhet til estimatene. Estimatene basert på merking og gjenfangst var i de tre årene gjennomgående lavere enn de basert på gytegroptellinger. Imidlertid var det god overensstemmelse i svingningene i fangstrate mellom år. Dette tyder på at estimater basert på gytegroptellinger kan overestimere fangstrater noe, og/eller at merking og gjenfangst underestimerer fangstrater. Fangstratene fra begge metodene var imidlertid betydelig lavere enn det tidligere estimatet for Altaelva fra 1996, som estimerte fangstraten til 50 % eller mer. Basert på gytegroptellinger varierte minimum fangstrate i Altaelva i perioden 1996-2009 mellom 20 og 45 %. Slik variasjon i fangstrater mellom år er også dokumentert i en rekke andre elver, og er sannsynligvis relatert til faktorer som for eksempel fisketrykk, oppvandringstidspunkt, vannføring, temperatur, fisketetthet og/eller vandringsmønster. Laks fanget i sportsfisket i Altaleva ble i snitt tatt etter å ha vært 16 døgn i elva i 2007, 21 døgn i 2008 og 24 døgn i 2009 (variasjonsbredde 0-63 dager). Gjenfangstene skjedde over hele den lakseførende strekningen. På mindre enn tre uker vandret omtrent halvparten av den radiomerkede laksen opp til det som senere ble dens gyteområde. De resterende fiskene hadde et stopp på tre uker eller mer i de nedre delene av elva, eller hadde flere oppstrøms og nedstrøms vandringer. Dette resulterte i at cirka halvparten av fiskene i lange perioder var fangbare i andre deler av elva enn deres respektive gyteområder. Konklusjon Basert på de to metodene som er benyttet i undersøkelsen antas fangstraten for mellomog storlaks i Altaelva (andelen av bestanden som ble fanget i sportsfisket uavhengig om de ble avlivet eller ikke) å ha vært mellom 18 og 30 % i 2007, mellom 19 og 35 % i 2008, og mellom 11 og 30 % i 2009. Altaelva hadde således lave til middels høye fangstrater i de tre studieårene. Dette er mest sannsynlig relatert til det relativt lave fisketrykket i elva. Gytegroptellinger relatert til fangststatistikk ga gjennomgående høyere estimater av fangstrater enn estimater basert på merking og gjenfangst med elektroniske sendere. Det er behov for mer kunnskap om grunnlaget for de forskjellige beregningsmetodene av fangstrater for å kunne fjerne noe av usikkerhetene i estimatene. Minimum beskatningsrate (= all avlivete fisk) beregnet ut fra merking- og gjenfangstmetoden i de tre studieårene, var henholdsvis 13, 12 og 10 %.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning, Fylkesmannen i Finnmark.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no