Publikasjon

Tittel Nettverk for biologisk mangfold i ferskvann – samlerapport 2010
Undertittel Atna- og Vikedalsvassdragene
Forfattere Sandlund, O.T. (ed.), Bongard, T., Brettum , P., Finstad, A.G., Fjellheim , A., Halvorsen , G.A., Halvorsen, G., Hesthagen, T., Hindar , A., Papinska , K., Saksgård, R., Schartau, A.K., Schneider , S., Skancke , L.B., Skjelbred , B. & Walseng, B.
År 2010
Kilde NINA Rapport 598: 146 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2175-7
Referat

Denne rapporten oppsummerer resultatene fra overvåkingen av Atna- og Vikedalsvassdragene i programmet for overvåking av biologisk mangfold i ferskvann, fram til 2009. Kvalitetselementene som overvåkes er påvekstalger, bunndyr, krepsdyr og fisk i begge vassdragene og planteplankton i Atnsjøen. I tillegg foregår det vannkjemisk overvåking i Vikedalsvassdraget, og i mer begrenset omfang også i Atnsjøen. I rapporten presenteres også utvalgte data for vanntemperatur og hydrologi. Nedre del av Vikedalselva er kalket, mens Atnavassdraget er ukalket. De to vassdragene er hydrologisk sett svært ulike. Atna har en veldefinert lavvannsperiode om vinteren og en tydelig vårflom, mens Vikedalselva kan oppleve flomsituasjoner hele året, med størst vannføring om høsten. For begge vassdragene tyder data for vannføring og vanntemperatur på en endring mot et varmere klima. I Atnavassdraget viser dette seg både gjennom vanntemperatur, isfri periode på Atnsjøen og lengden på perioden fra vårflommen begynner om våren til vintervannføringen opptrer om høsten, som har økt med nesten fire uker siden begynnelsen av 1900-tallet. I Vikedal viser gjennomsnitts-temperaturen om sommeren også en signifikant stigende tendens i perioden siden 1986. De kjemiske undersøkelsene i Atnsjøen bekrefter innsjøens ultraoligotrofe karakter. Det har skjedd en klar reduksjon av sulfatkonsentrasjonene, i samsvar med reduksjonen i sur nedbør over Sør-Norge. Dette reflekteres også i en tendens til økt pH og redusert ledningsevne. Temperaturmålinger gjennom døgnet viser uvanlig stor variasjon, opptil 5-7 °C, på 1 m dyp. Selv om årsaken til dette er usikker, viser det at punktmålinger av temperatur, som har vært den vanlige metoden tidligere, kan være svært usikre. Dette kan vanskeliggjøre analyser av forholdet mellom dyre- og planteliv og temperatur. Siktedypet i Atnsjøen varierer mye med tilførselen av alloktont materiale fra innløpselva. Planteplanktonet i Atnsjøen er dominert av gullalgene (Chrysophyceae) og svelgflagellatene (Cryptophyceae), og det er ikke påvist noen tendens til endringer. Algevolumet bekrefter innsjøens oligotrofe karakter. En trofi-indeks basert på planteplankton viser at Atnsjøen ikke har vært påvirket av eutrofiering de siste 20 årene. Noe høyere verdier i 1995 og 1996 reflekterer tilførselen av næringssalter fra storflommen i 1995. Dyreplanktonet i Atnsjøen reflekterer også innsjøens oligotrofe karakter. Antall planktonarter har holdt seg relativt konstant gjennom hele perioden 1985-2009. Variasjoner skyldes stort sett arter som forekommer sporadisk. Blant hjuldyrene har det riktignok kommet til noen nye arter som synes å ha etablert seg. Tidspunkt for maksimal tetthet har variert mye, noe som bl a kan skyldes variasjoner i gjennomstrømningen i innsjøen. Antall krepsdyrarter i litoralen er relativt høyt og omfatter også mange pelagiske arter. Krepsdyrsamfunnet indikerer at innsjøen er litt til moderat forsuret (god-moderat økologisk tilstand). I Atnavassdraget ble det undersøkt begroingsprøver på sju stasjoner mer eller mindre årlig i løpet av de siste 20 årene. Analysene av begroingsalger er benyttet for å beregne indekser for eutrofiering (PIT-) og forsuring (AIP-indeks). AIP-indeksen fra de øverste stasjonene (i Rondane) bekrefter at tilførselen av sur nedbør har avtatt i dette området. Områdene i Rondane var påvirket av forsuring før, selv om de nok aldri var sterkt forsuret. PIT-indeksen viser en svært svak tendens til eutrofiering av vassdraget, som likevel er næringsfattig. Det er mulig at denne tendensen i de mest upåvirkete og sårbare bekkene øverst i vassdraget reflekterer høyere vanntemperaturer slik det er dokumentert lenger ned i vassdraget. Stasjonen ved utløpet av Atnsjøen har i motsetning til de andre stasjonene i Atnavassdraget et synkende antall arter om høsten, og en synkende trend i forsuringsindeksen. Dette er sannsynligvis en effekt av endringer i selve innsjøen. Bunndyrundersøkelsene i Atna har foregått siden 1986. I 2003 skjedde det en omlegging av innsamlingsmetodikken, noe som har ført til at det registreres flere arter pr. år. Dette er viktig dersom målsetningen er å registrere flest mulig av de artene som er til stede. Prøvetakingen omfatter nå fire stasjoner fire ganger i sesongen. De senere årene har en døgnflueart (Baetis rhodani) og en vårflueart (Ecclisopteryx dalecarlica) etablert seg lengre opp i vassdraget. Hvis dette er varige etableringer, kan det tyde på økte vanntemperaturer, eventuelt mindre forsuring de senere år. Det trengs imidlertid prøver over mange år for å fastslå dette med sikkerhet. I Atnsjøen har det vært gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i 25 år (1985-2009). Fiskesamfunnet i innsjøen består av røye, aure, steinsmett og ørekyt. Undersøkelsene har omfattet prøvefiske i august måned hvert år. Det ble brukt bunngarn på 0-75 m dyp i epibentisk sone og flytegarn på 0-12 m dyp i pelagisk sone. Fangstene av steinsmett og ørekyt har vært svært lave gjennom hele forsøksperioden. For både røye og aure har det vært til dels store årlige variasjoner i fangstutbyttet. Hos røye var det en tydelig fangstøkning i perioden 1993-96 i både pelagisk og epibentisk sone. For mengden aure var det en tilsvarende nedgang. Senere har det vært en nedgang i røyebestanden i epibentisk sone. Auren har hatt en god og jevn rekruttering i hele forsøksperioden. Her har individ i aldersgruppene 1+, 2+ og 3 utgjort om lag 60 % av fangstene. Ett unntak var likevel 1996, da andelen av disse individene bare utgjorde 27 %. Hos røye utgjorde andelen av disse tre aldersgruppene over 60 % av fangstene fram til og med 2002. Senere har derimot rekrutteringen vært betydelig dårligere, da 1-3 åringer bare har utgjort ca 30 % av fangstene. Næringsanalysene fra august har vist at røya nesten utelukkende spiser dyreplankton, mens aurens diett stort sett består av overflateinsekter. Tilveksten hos både aure og røye har i løpet av forsøksperioden vist til dels store årlige variasjoner. Hos røye har det vært en reduksjon i både gjennomsnittlig lengde og tilvekst, mens den har vært økende hos aure. Når veksten varierer så vidt mye hos både røye og aure, er trolig dette et utslag av varierende temperatur- og næringsforhold. I Vikedal, som mange andre steder i Sør-Norge, responderer naturen nå på lavere svovelbelastninger fra Europa. Årsmiddelverdier for sulfat i perioden 1982-2008 viser en tydelig reduksjon. På stasjonen oppstrøms Lokafossen har det vært mer enn en halvering av årsmiddelverdien i denne perioden. Det har også vært en reduksjon i nitrogen. Den positive utviklingen har ført til økt pH og redusert konsentrasjon av giftig aluminium, og dermed en mer gunstig vannkvalitet for vannlevende organismer. Den positive utviklingen går noe tregere i de områdene som har vært mest sure. Begroingsalger har siden 1997 vært undersøkt i Vikedalsvassdraget på sju stasjoner (13 år). Også i dette vassdraget er det mulig at man ser en effekt av klimaforandringen i form av en liten eutrofiering i de mest upåvirkete og sårbare bekkene øverst i vassdraget. Endringer i sammensetningen av begroingsalger bekrefter at forsuringen i Vikedalsvassdraget har gått tilbake i løpet av undersøkelsesperioden, men ikke alle stasjoner og biologiske parametre viser samme respons. De tre øverste stasjonene og bekken fra Røyravatnet er fortsatt sure. De nederste stasjonene er påvirket av sjøsaltepisoder, noe som fører til at forsuringsindeksen for påvekstalger ikke synker til tross for mindre sur nedbør. Sjøsaltepisoder ser ut til å forsinke den økologiske reaksjonen på redusert sur nedbør. Det har vært samlet bunndyr i Vikedalselva siden 1982 Det har vært positivt for bunndyrsamfunnet at kalkingsmålet ble endet fra 1998. Forsuringssensitive arter, bl a døgnflua Baetis rhodani, har nå etablert seg i vassdraget. Bedringen i den ukalkete hovedelva viser seg ved at denne arten også har etablert seg der. Generelt er det en klar tendens til at bunndyrsamfunnet i den ukalkete delen av vassdraget er i en prosess av gjenhenting som følge av bedre vannkvalitet. Det meste av denne utviklingen har skjedd etter 1998. Enkelte sidebekker er imidlertid fortsatt forsuret. Siden 1994 har det med unntak av 1998 vært prøvefisket med bunngarn og flytegarn i august hvert år i Fjellgardsvatnet. Fiskesamfunnet består av aure og røye, i tillegg til noe ål. Auren lever stort sett nær overflaten i de frie vannmassene (pelagisk sone) og langs bunnen nær land (epibentisk sone). Røya lever derimot dypere i begge habitatene. Generelt dominerer auren i epibentisk sone, mens det i de fleste årene har blitt fanget mest røye i pelagisk sone. De yngste individene hos begge artene lever hovedsaklig i epibentisk sone, mens de eldre individene dominerer i pelagisk sone. Aure har god og stabil rekruttering, mens røya viser større årlige variasjoner. Auren har generelt bedre tilvekst enn røya, og viser mindre variasjon mellom år. Veksten hos både aure og røye stagnerer rundt 25-30 cm, og de kjønnsmodnes ved en forholdsvis lav alder. Næringsanalysene fra august viser at røye i begge habitatene hadde spist mest dyreplankton, mens auren i tillegg også hadde ernært seg av noe bunndyr og overflateinsekter. Alt i alt tyder resultatene fra Fjellgardsvatnet på at næringsgrunnlaget ikke tillater fisken å bli større enn rundt 30 cm, noe som i hovedsak skyldes en forholdsvis tett aurebestand. Tidsseriene fra Atna- og Vikedalsvassdragene viser at slike overvåkingsdata er helt nødvendige for vår forståelse av dynamikk og endringer over tid i økosystemene. Forholdet mellom kortsiktige variasjoner fra år til år og langsiktige storskala miljøendringer, f eks i klimaforhold eller langtransportert forurensning, kan ikke forstås uten at data samles over mange tiår. Det er også viktig at vi registrerer mange parametre samtidig, både biologiske data og egenskaper ved miljøet, det som i Vannforskriftens ordbruk kalles biologiske, hydromorfologiske og fysiskkjemiske kvalitetselementer. Utviklingen i vanntemperatur i Atna og Vikedal kan gi grunn til å tro at vi i årene framover vil se endringer i biota som resultat av et varmere klima. Pålitelig registrering av vanntemperatur vil i så fall være en nødvendig forutsetning for å forstå disse endringene.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no