Publikasjon

Tittel Evaluering av registreringsmetoder for nasjonal overvåkning av storsalamander Triturus cristatus i Norge
Undertittel
Forfattere Skei , J.K., Dervo, B.K., van der Kooij , J. & Kraabøl, M.
År 2010
Kilde NINA Rapport 589: 76 pp + vedlegg. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Lillehammer.
ISBN, ISSN 978-82-426-2166-5
Referat

Denne rapporten gir en oversikt og evaluering av ulike metoder for overvåkning av storsalamander Triturus cristatus. Den baserer seg dels på erfaringer fra ulike prosjekter gjennomført i Norge, dels på erfaringer med ulike overvåkningsprogrammer i andre europeiske land og dels på litteraturfunn. De ulike metodene beskrives, og deres styrker og svakheter dis-kuteres (tabell 6.1 side 64). Dessuten presenteres resultater fra forfatternes egne felterfaringer med de ulike metoder. Fangstmetodene er karakterisert i 3 hovedgrupper; 1) observasjon, 2) aktiv fangst og 3) passiv fangst. Observasjoner gjøres av dyr i vannet eller på land, enten på dagtid eller med lommelykt om natta. Sistnevnte metode gir som regel best resultat for voksne i yngletida om våren, mens observasjoner på dagtid er mest aktuelt for påvisning av larver. Eggleting praktiseres flere ste-der i utlandet, men metoden krever en del erfaring og har vært lite benyttet i Norge. Av meto-der for fangst av salamandere er det lagt hovedvekt på bruk av bunnhåv og bruk av feller ba-sert på ruseprinsippet. Dessuten er bruk av ledegjerder og fallfeller til fangst av voksne dyr på vandring til og fra dammen diskutert. Bruk av bunnhåv er først og fremst en kvalitativ metode, som har vært mye benyttet under kart-leggingen av utbredelsen til salamanderne i Norge. Metoden er egnet til å påvise larver, men har svakheter når det gjelder fangst av voksne. Dessuten er den lite egnet på lokaliteter med vanskelig tilgjengelighet og eller mye og tett vegetasjon. Metoden er heller ikke kvantitativ. Uli-ke felletyper gir kvantitative data i form av fangst per innsatsenhet. Fiskeruser har vist seg å være effektive til å fange voksen salamander, og rusefangst kan brukes til å gjøre bestandses-timat, for eksempel gjennom fangst og gjenfangst. Fiskerusene har imidlertid sine begrens-ninger når det gjelder fangst av larver pga rømming. Tette feller av flaskefelle-prinsippet har mindre andel rømninger, og disse er trolig bedre egnet til å fange larver, kanskje spesielt Ort-mannfellene med flere ruseåpninger. Denne felletypen er også svært egnet for fangst av voks-ne. De ulike fangstmetodenes styrke og svakheter belyses med eksempler, bl a fra Buskerud (Lier), Akershus (Skedsmo og Nittedal), Oslo, Sør-Trøndelag (Malvik, Trondheim og Klæbu) og Hordaland (Geitaknottane Naturreservat). Ved siden av en vurdering av de ulike metodenes effektivitet når det gjelder å fange salamandere, vurderes også tidsbruk, ressursbehov, hvor stor erfaring som kreves og eventuelle negative effekter på miljøet. Rapporten har også en gjennomgang av merkemetoder for bruk til bestandsestimater eller for kartlegging av habitatbruk. Metoder for å estimere bestandsstørrelse baserer seg på gruppe-merking, i form av fargemerking eller haleklipping, eller individmerking i form av pit-tag, med påfølgende gjenfangst. Radiotelemetri og pit-tag, sammen med ledegjerder og fallfeller, er eg-nede metoder for detaljerte habitatstudier. Videoovervåking og bukfotografering er også egne-de metoder for estimering av bestand. All fangst av storsalamander krever tillatelse av Direkto-ratet for naturforvaltning og all merking av dyr i tillegg tillatelse av Forsøksdyrutvalget. For kartlegging av nye lokaliteter foreslås en skrittvis tilnærming med en fire-trins arbeidspro-sess, med bruk av (1) pH måling, (2) observasjon (voksne eventuelt larver) og habitatbeskri-velse, (3) bunnhåv og eventuelt (4) felle eller ruse. Manglende påvisning av storsalamander kan først gjøres med tilstrekkelig grad av sikkerhet etter bruk av stor nok innsats med feller. Anslagsvis vil de si 10 feller eller ruser i 15 timer, til sammen 150 rusetimer. I lokaliteter som tidligere er undersøkt, men hvor det er mistanke om at det kan være storsalamander, bør feller brukes direkte. For kartlegging av landhabitatet foreslås bruk av arealstatistikk sammen med etablering av kunnskap om hva som er viktige arealtyper i funksjonsområdet, størrelsen på funksjonsområ-det og tålegrenser (terskelverdier) for ulike miljøpåvirkninger og for ulike arealtyper. Målsetninger og økonomiske rammer må være klarlagt, før et norsk program kan skisseres. Innen for disse målsetningene og økonomiske rammer, vil viktige momenter ved valg av meto-de og omfang være: - Undersøkelse av et tilstrekkelig antall lokaliteter (NB! statistisk holdbare konklusjoner). - Innsamlingsdesign som sikrer statistiske holdbare data: o Tilfeldige utvalgte lokaliteter innenfor regioner. o Tilfeldig plassering av ruser/feller i lokalitetene. o Fastsatt og synkronisert tid for fangst. o Fangst av både voksne og larver. o Vurdering av frekvens på undersøkelsene. o Bruk av feller eller ruser for å få kvantitative data. - Vurdering av gjennomførbarhet. - Ekstensiv og intensiv overvåkning. - Tiltak for å hindre spredning av sykdommer, planter og dyr. - Sikre opplæring og godkjenning av personell. - Etablere gode rutiner for prosedyrer ved søknad om fangstillatelse.
Oppdragsgiver Fylkesmannen i Oslo og Akershus.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no