Publikasjon

Tittel Allmennhetens bruk av utmarka i Finnmark
Undertittel Sammenstilling basert på skrevne kilder
Forfattere Aas, Ø., Øian, H., Waaler , R. & Skår, M.
År 2010
Kilde NINA Rapport 642: 94 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Lillehammer.
ISBN, ISSN 978-82-426- 2222-8
Referat

Utmarka i Finnmark er en møteplass mellom ulike bruksmåter og utmarkskulturer og har over lang tid vært viktig for en rekke brukergrupper. Både fastboende og tilreisende med ulik bakgrunn driver jakt, fangst, fiske, høsting og ferdsel for ulike formål. Forenklet kan vi si at utmarka og utmarksressursene har, og har hatt, tre hovedformer for bruk som ikke er gjensidig utelukkende: til livsopphold og til matforsyning, for salg (eventuelt bytte), og til friluftsliv/rekreasjon. Betydningen og utbredelsen av ulike bruksmåter og former for høsting varierer over tid, mellom grupper av brukere og mellom områder i fylket. Ut fra litteraturen som er gjennomgått ser det ut til at bruken av utmark i Finnmark var relativt ens over en periode på om lag 100 år. Beskrivelser som strekker seg fra rundt midten av 1800- tallet og fram til de første årene etter krigen viser at fylket var preget av at de fleste livnærte seg gjennom selvbergingshushold, der mangfoldig utnyttelse av utmarksressursene var viktig. Det siste gjelder i særlig grad de indre strøkene, mens rypefangst, innlandsfisk, bærplukking hatt betydning i varierende grad for bosetningene ute ved kysten og i fjordene. Denne forskjellen har trolig sin hovedårsak i at folk ved kysten livnærte seg ved såkalte kombinasjonsbruk der sjøfiske og jordbruk ble kombinert. Like fullt er det også betydelige forskjeller kyst- og fjordsamfunnene i mellom. Spesielt fra en del bygder i de indre fjordstrøkene beskrives det en form for utmarksutnyttelsen synes å skille seg lite fra den som fant sted lenger inn i landet. Til dels store arealer ble anvendt i dette henseendet. Fiskevann, fangstterreng og multemyrer kunne ligge dagsmarsjer fra bostedene, og folk benyttet gammer som var oppsatt til formålet. Det eneste godt dokumenterte unntaket fra slik subsistensbruk er laksefisket, som allerede midt på 1800-tallet ble etablert som et slags fritidsfiske i regi av utenlandske tilreisende, ofte parallellt med tradisjonelt fiske. Denne situasjonen varte i grove trekk fram til de første årene etter krigen. Likevel skjer det noen endringer fra omtrent begynnelsen av forrige århundre da en mer næringsrettet utnyttelse kommer i tillegg til den subsistensrettede bruken. Spesielt kan se ut til at snarefangst av ryper i mellomkrigstiden ble en av de fremste måtene å skaffe seg kontanter på. Innlandsfiske fungerte også som en binæring for mange. I tillegg ble multeplukking etter hvert en god kilde til kontantinntekter for mange, også i de første årene etter andre verdenskrig. I samme periode ser vi også at rekreasjon og friluftsliv begynner å bre om seg, gjennom at sportsfiske og sportsjakt ble mer utbredt, og at foreninger for disse aktivitetene og for turgåing ble etablert. Under krigen og de første årene etter var utmarksressursene svært viktig – også for innbyggere som i årene før krigen i mindre grad hadde livnært seg av den. Når den prekære fasen av gjenreisningstida var over et stykke inn på 50-tallet, ser vi at utmarka begynner å bli viktig i forbindelse med friluftsliv og rekreasjon. Ikke desto mindre vitner flere beskrivelser om at de mer tradisjonelle formene for utmarksutnyttelse mange steder fortsatte. Med andre ord står vi i de første årene etter krigen ovenfor en overgangsfase som trolig har variert noe i lengde, avhengig hvor i Finnmark vi befinner oss og hva slags bruk det er snakk om. Selv i dag blir tradisjonell bruk av utmarka holdt ved like, som for eksempel garnfiske, men det har ikke nødvendigvis samme økonomiske eller husholdningsmessige betydning som tidligere. Perioden fra 1950 til 1980 preges også av at det er i denne perioden det skjer en sterk vekst i antall tilreisende jegere og fiskere, både fra andre deler av Norge og fra utlandet, særlig fra Finland. Fra rundt 1980 og fram til i dag kan vi si at det for alvor finner sted en moderniseringsprosess av utmarksbruken. Hyttebyggene har blitt større og motorisert ferdsel i utmarka har økt i om fang. Og det er i denne perioden at spesialeringen og differensieringen av den friluftlivsmessige og sportslige bruken av utmarka større. Flere innbyggere går bort fra den mangfoldige høstingstradisjonen og driver mer opplevelses- og sportsorientert jakt og fiske. Samtidig er det i dag en mye større andel av befolkningen i Finnmark enn i landet for øvrig som deltar i høstingsaktiviteter. Andelen aktive jegere blant finnmarksbefolkningen ser ut til å ha vært forholdsvis stabil over lengre tid. Samtidig har elgjakt utviklet seg til en aktivitet som engasjerer mange jegere og jegermiljøer over så å si hele fylket. Slik sett har det skjedd en stor endring i utnyttelsen av viltressursene. Det samme gjelder næringsmessig utnyttelse av utmarka. Denne har gått betydelig tilbake og er nå nesten slutt. Det er i dag få aktører som selger multer, ryper og ferskvannsfisk. Allerede fra slutten av 1800-tallet finner vi innslag av tilreisendes bruk av utmark. I første omgang handlet dette om engelske sportsfiskere som leide seg fiskerett i lakseelver. Siden finnes det eksempler på at også borgerskapet i tettstedene utøvde sportsjakt og sportsfiske i enkelte deler av fylket. Det finnes indikasjoner på at dette innslaget økte jevnt utover i mellomkrigstiden, blant annet ved dannelser av jeger- og fiskeforeninger. I de siste tiårene har det blitt flere tilreisende som kommer til fylket med tanke på innlandsfiske, laksefiske og småviltjakt. Hver femte som fisker etter laks, sjøørret eller sjørøye i Norge, gjør dette i Finnmark.
Oppdragsgiver Finnmarkskommisjonen.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no