Publikasjon

Tittel Kan vi stole på våre ettersøkshunder?
Undertittel En evaluering av godkjente ettersøkshunders sporingsevne på hjortevilt
Forfattere Stokke, S., Vang , S., Arnemo , J.M., Hansson , M., Roer , O., Stokkereit , A., Meisingset , E.L., Wahl , B., Slettemark , I., Johnsen , B., Bartzke, Gundula, Rolandsen, Christer M. & Solberg, Erling J.
År 2011
Kilde NINA Rapport 688: 50 pp. Norsk institutt for naturforskning, Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2272-3
Referat

Norge har lange tradisjoner for å utøve jakt og fiske, og det er fokus på at dette skal skje innen etisk forsvarlige rammer. I de siste 25 årene har spesielt hjorteviltet blitt en viktigere jaktressurs og i takt med dette har kravene til jaktutøvelse blitt skjerpet. I dag kreves det aktiv opplæring av nye jegere, samt en årlig skytetrening med innlagte tester for storviltjegere. I tillegg er hunden blitt en viktigere faktor, både for å drive fram viltet og for å finne eventuelle skadde dyr. Det stilles nå krav til at en godkjent ettersøkshund er tilgjengelig ved jakt på både elg, hjort og rådyr. Disse hundene skal ha bestått en ferskspor- og en blodsporprøve for å bli godkjent. Imidlertid foregår det ingen testing av ettersøkshundenes evne til å følge ett og samme dyr, noe som er påkrevet dersom intensjonen med kravet om ettersøkshund skal oppfylles. Det har nylig blitt vist at ettersøkshunder som sporet bjørn i liten grad evnet å følge den bjørnen de var satt til å spore. Direktoratet for naturforvaltning (DN) nedsatte derfor i 2010 en kontaktgruppe bestående av representanter fra DN, Norges Jeger- og Fiskerforbund samt Norsk Kennel Klub i den hensikt å evaluere den nåværende ordningen med opplæring og godkjenning av ettersøkshunder. Gruppas mandat var å gå gjennom gjeldende forskrift og instruks, samt å fremme forslag om nødvendige endringer basert på nyervervet kunnskap. Gruppa ønsket spesifikt å se på hvorvidt hunder som var godkjent etter ulike godkjenningsordninger fungerte etter hensikten. Norsk institutt for naturforskning (NINA) ble i den sammenheng forespurt om å gjennomføre evalueringen. For å evaluere hvorvidt en ettersøkshund evner å følge et spesifikt hjorteviltindivid, valgte vi å teste ettersøksekvipasjer (hund og fører) i forhold til GPS-merkede individer av elg og hjort. Til dette fikk vi disponere 13 GPS-radiomerkede elger som Faun Naturforvaltning administrerer i Gardermoenområdet, samt 5 GPS-radiomerkede hjorter fra Hordahjortprosjektet. Senderne ble så reprogrammert til å registrere dyrenes posisjoner hvert 5. minutt. I forkant av testene ble elgene eller hjortene oppsøkt og skremt av en person, hvorpå dyreindividets siste posisjon før skremming ble merket, og den umiddelbare fluktretningen ble registrert. Hvert av ettersøksdyrene ble observert direkte for å forsikre oss om at ingen medfølgende, umerka individer skulle kunne villede hunden. Ettersøksekvipasjen ble siden satt til å spore dyret etter en tidsforsinkelse på 2-22 timer, og fikk anledning til å holde på i en time før ettersøket ble avsluttet. I likhet med ettersøksdyrene ble sporruta til ettersøksekvipasjene registrert ved bruk av en GPS. Vi evaluerte så ekvipasjenes sporingsevne ved å sammenligne sporruta til ettersøksekvipasjen med sporruta til ettersøksdyret. Datamengder som består av både romlig og tidsmessig informasjon lar seg ikke uten videre analysere av tradisjonelle GIS-verktøy. Vi designet derfor et nytt modelleringsverktøy til formålet. Modellen evaluerer ettersøksekvipasjens reelle sporrute mot en fiktiv optimal sporrute med samme totallengde som kronologisk legges ut langsetter sporet fra ettersøksdyret. Modellen estimerer deretter avdriften mellom ekvipasjens reelle posisjoner og de posisjonene den burde ha hatt dersom den gjennomførte et optimalt ettersøk, med samme framdrift, eksakt langsetter dyresporet. De estimerte avdriftene, sammen med en visuell fortolkning av sporingene, utgjør basisen for de statistiske og grafiske analysene. Våre funn tilsier at ettersøksekvipasjene i liten grad evnet å følge det ettersøksdyret de var satt til å spore. Kun én av 38 ekvipasjer ble under tvil vurdert til å ha gjennomført et akseptabelt ettersøk. Ettersøksekvipasjene drev fort bort i fra dyresporet og ekvipasjer benyttet for ettersøk av elg drev lengre bort enn ekvipasjene brukt på hjort. Denne forskjellen tolker vi imidlertid mer som en effekt av ulike topografiske forhold enn som kvalitetsforskjeller i sporingsevne; dvs den forholdsvis flate topografien i Gardermoenområdet tillater større forflytningshastighet enn det som kan oppnås i de bratte og ulendte Vestlandsområdene. Våre funn setter et spørsmålstegn ved hvorvidt dagens godkjenningsordning og treningsopplegg sikrer oss gode og pålitelige ettersøkshunder. Resultatene antyder at ettersøkshundene ofte fulgte spor av hjortevilt, men muligens valgte ferskere spor fremfor det ”kalde” sporet som de var satt til å følge. Etter vår oppfatning skyldes ikke ekvipasjenes sportap manglende sporingsevne hos hundene, men mer at hundene ikke er motivert til å følge ”kalde” spor. Vi hadde ingen mulighet til å avklare hvorvidt ettersøkshunder sporer skadde dyr bedre enn friske. Muligens vil skadde dyr høyne hundenes sporingsiver slik at de overser andre spor og følger det skadde individet. Framtidige undersøkelser bør derfor prøve å avklare hvorvidt dette er tilfelle. Vår studie aktualiserer såkalte ID-trente hunder, som fra første stund blir trent opp til å skille mellom individer innenfor en art. Slike treningsmetoder bør vurderes blant jegere og hundefolk som aktivt driver med ettersøk etter skadet vilt. Før eventuelle endringer innlemmes i regelverket, bør imidlertid bruken av ID-hunder til ettersøk testes mer utfyllende. Slike undersøkelser er under vegs og vil forhåpentligvis bidra med mer kunnskap om hvordan fremtidens ettersøkshunder bør trenes og testes.
Oppdragsgiver Kontaktgruppen for ettersøkshund. Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no