Publikasjon

Tittel Overvåking av cesium-137 i beitevekster og kjøtt av elg, hjort og villrein i 2010
Undertittel
Forfattere Veiberg, V., Gaare, E., Stokke, S., Solberg, E. J. & Skuterud , L.
År 2011
Kilde NINA Rapport 734: 33 pp. Norsk institutt for naturforskning, Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2321-8
Referat

Overvåkingen av nedfallet av Cs-137 i ulike vekster- og dyrearter i naturlige økosystemer startet samme år som Tsjernobylulykken inntraff (1986). For villrein har NINA videreført årlige innsamlinger av kjøtt i Nord-Rondane. Etter 2001 har prøvetaking omfattet villreinområdene Setesdal- Ryfylkeheiene, Hardangervidda, Nord-Ottadalen, Snøhetta og Nord-Rondane. Siden 2007 har det i tillegg blitt samlet og målt prøver fra Forollhogna. På faste prøvefelter i Nord- Rondane og Knutshø har det siden 1986 blitt samlet årlige prøver fra noen av villreinens beiteplanter og viktige beiteIav. Dette ble gjort også i 2010. Planter og lav ble dessuten samlet fra 5 stasjoner i en høydegradient på Søndre Knutshø og fra 7-8 stasjoner i en øst–vestgradient fra Kollaflata til Skarhø i Joradalføret og videre langs Aursjø til Torbudalen. Disse stasjoner ble anlagt og fulgt 1987-1990, men gjentak er ikke gjort før nå. I 2010 ble også innsamlingen av prøver fra hjort og elg videreført. Disse ble samlet fra åtte ulike regioner, fire for hjort og seks for elg, fordelt over hele landet. I Oppland ble det samlet prøver fra begge artene. Totalt ble det samlet 76 prøver fra villrein, 49 fra hjort, 61 fra elg, og planter og lav ble sortert til 596 målte prøver. Alle målinger av cesiumnivå ble foretatt på tørkede prøver. For planter og lav viser resultatene til verdiene i tørkede prøver. For kjøttprøvene refererer resultatene til verdier i rått kjøtt. På grunn av stor variasjon mellom enkeltprøver for den enkelte art og innsamlingsområde har vi valgt å angi medianverdier fremfor middelverdier. Hos villrein fant vi de høyeste cesiumnivåene i Nord-Rondane (2686 Bq/kg) og Snøhetta (1010 Bq/kg). Nivåene i de andre områdene lå vesentlig lavere. Tilsvarende fant vi de høyeste verdiene for hjort og elg i henholdsvis Sel (677 Bq/kg) og Vågå (365 Bq/kg). For alle de tre artene var det stor variasjon i de målte nivåene av cesium innen innsamlingsområdene med de høyeste registrerte måleverdiene. Dette skyldes mest sannsynlig en heterogen fordeling av cesium på en lokal skala, og gjenspeiler at dyrenes valg av leveområde har stor innvirkning på eksponeringsgrad. Fellingstidspunkt og beitevalg kan også ha innvirkning på cesiumnivåene, siden enkelte vekster er kjent for å inneholde høyere nivåer av cesium enn andre. Sopp er et slikt eksempel, og variasjon i tilgangen på sopp både i løpet av året og mellom år kan resultere i betydelig forskjeller i cesiuminntak hos beitedyr. Det generelle bildet var likevel som forventet, i forhold til informasjon om fordelingen av nedfallet etter Tsjernobylulykken. Alle de målte verdiene av radioaktivt cesium i kjøttprøver fra hjortevilt i 2010 ligger godt under Strålevernets grenseverdier for vilt (3000 Bq/kg). De fleste av høstens beiteplanter som blåbær, krekling, smyle og dvergbjørk danner strøfall som brytes ned til plantenæring som rotsystemet resirkulerer. Disse artene viste stor variasjon i måleverdiene mellom lokaliteter. Måleverdiene for blåbær fra et snøleie i Rondane var til eksempel 3200 Bq/kg, mens en tilsvarende planteprøve samlet vest i Torbudalen i Snøhetta villreinområde målte 1200 Bq/kg. Tendensen over tid viser at disse beiteplantene nå inneholder fra 200 til 600 Bq/kg i Nord-Rondane og Knutshø. Halveringstiden til slike planter er fra 27 til 47 år, nær eller til dels høyere enn den fysiske halveringstiden til Cs-137 på 30,1 år. Røsslyng representerer et interessant unntak. Den inneholder 3300 Bq/kg i dag og viser liten endring over tid. De siste årene viser cesiumnivåene til og med en svak økning. Røsslyng forekommer imidlertid i liten mengde i denne regionen. Seks busklavarter fra Grønbakkenfeltet (Knutshø), fra rabbene der reinen finner vinterbeite, viser nå 300 til 2000 Bq/kg. Disse har en langt kortere halveringstid (4,5-6 år). Beitelavene i Nord-Rondane viser nå mellom 500 og 1000 Bq/kg. Planter og lav langs en høydegradient og en øst-vestgradient viser en klar tilbakegang siden slutten på 1980-tallet, men understreker også hvor ujevnt nedfallet fordelte seg i fjellpartier fra Dovrefjell og vestover. Denne variasjon er med på å forklare variasjonen i reinkjøttprøvene. I Nord-Rondane har vi en nesten sammenhengende måleserie fra 1986 for villreinkjøtt. Nedgangen av radioaktivt cesium i reinkjøtt er vesentlig raskere enn det den fysiske nedbryting av Cs-137 skulle tilsi. Regnet over alle år, 1986-2010, er halveringstiden 8 år. Imidlertid er nedgangen i kjøttet raskest de 10 første årene, med en halveringstid på 4 år. Dette er i tråd med hva andre har vist. Fra 1996 til 2010 er halveringstiden ca. 31 år. Vi vil derfor kunne spore virkningene etter Tsjernobylulykken lenge ennå.
Oppdragsgiver Statens Strålevern.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no