Publikasjon

Tittel Jakten på hjortejegeren
Undertittel En spørreundersøkelse blant norske hjorteviltjegere med fokus på fremtidig hjortejakt
Forfattere Andersen, O., Mysterud , A., Veiberg, V., Meisingset , E.L. & Wold, L.C.
År 2011
Kilde NINA Rapport 725: 53 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Lillehammer.
ISBN, ISSN 978-82-426-2312-6
Referat

Undersøkelsen ble gjennomført ved bruk av spørreskjema. Målgruppen var aktive hjorteviltjegere med varierende erfaringsgrunnlag og geografisk tilhørighet. Totalt 3000 utvalgte mottakere ble trukket ut og vi fikk 1820 svar (61 %). En ikke-respons sjekk viste at representativiteten til utvalget var meget god i forhold til de som hadde svart og de som ikke hadde svart. Det var 5 % kvinner og 95 % menn med i undersøkelsen. Det var 0,6 prosentpoeng færre kvinner i utvalget, sammenlignet med andel kvinner som går på jakt i Norge. Kvinner hadde en gjennomsnittsalder på 42,2 år og menn hadde en gjennomsnittsalder på 48,1 år. Gjennomsnittsalderen for jegerne i undersøkelsen (47,8 år) var 2,8 prosentpoeng høyere enn landsgjennomsnittet for jegere. Når det gjelder jaktinnsats, vet vi fra tidligere at jegere som bor i spredtbygde strøk jakter mer enn jegere som bor i byer (SSB, 2011). I tillegg fant vi at den generelle jaktinnsatsen økte med erfaring. Viltkjøtt er utvilsomt en viktig del av jaktopplevelse for mange hjorteviltjegere. Selv om 40 % oppgir at det har liten betydning, sier 48 % at viltkjøtt har stor betydning. Viltkjøttets betydning var signifikant større for erfarne jegere og jegere bosatt i spredtbygde strøk enn jegere med lite erfaring og jegere bosatt i tettbygde strøk. Det var også 26 % som mente at mer enn 50 kilo viltkjøtt var passe mengde til bruk i egen husholdning. Det var et fåtall (4 %) som mente at inntil 10 kg viltkjøtt var nok. I undersøkelsen hadde 67 % jaktet hjort i 2010, mens 69 % av de som ikke hadde jaktet hjort, vurderte å jakte hjort i nær fremtid. Det var tidsklemma, mangel på ledig fritid, som ble oppgitt som viktigste årsak til at man ikke hadde jaktet hjort i 2010. De mest foretrukne tiltakene som skal til for at potensielle hjortejegere skal blir aktive jegere var å få tilgang til jaktområder som ligger innenfor det man anser som akseptabel reiseavstand (4 timer) og at det blir enklere å skaffe seg oversikt over jaktmulighetene i landsdelen man bor. Det ser ikke ut som at mangel på erfaring, i samme grad som tilgangen til jakt, er avgjørende for at man ikke kommer seg ut på jakt. For de som ikke hadde jaktet hjort i 2010, men ønsket å gjøre dette i fremtiden, var det sesongen fra 10.september til ut oktober måned som var den mest interessante jaktperioden. Hjortejakta i dag foregår i stor grad uten bruk av hund. Det er 7,5 jegere uten hund, for hver jeger med hund i undersøkelsen. Det er kun i starten av jakta at jegere opplyser at de jakta lite på grunn av andre jegere i terrenget. Jegerne var også mest enige i at det var blitt mer fokus på å tjene penger på salg av hjortejakt, jegere bosatt i tettbygde strøk mener dette i større grad enn jegere som bor på bygda. Jegerne var i noe mindre grad enige i at tilgangen til hjortejakt hadde blitt bedre i løpet av de siste årene, hvor jegere i spredtbygde strøk var mer enige i påstanden enn jegere i tettbygde strøk. Jegerne var også mer enige enn uenige i at tilretteleggingen rundt hjortejakt som et opplevelsesprodukt har blitt bedre de siste årene, men her var det ingen forskjeller mellom bosted. I jaktsesongen 2009/2010 var gjennomsnittlig antall felte hjort per jeger 0,9. Sammenholder vi fellingsstatistikken bare fra de tre fylkene med flest felte dyr (Hordaland, Sogn & Fjordane, Møre & Romsdal; 30.040 felte hjort i 2010) med antall jegere fra disse fylkene (16.700) blir det gjennomsnittlige tallet felte hjort 1,8. Hjortejegerne som deltok i denne spørreundersøkelsen felte i gjennomsnitt hele tre hjorter i 2010. Dette indikerer at jegerne i vårt utvalg er gjennomgående ivrigere, eller mer suksessrike, enn det vi ville vente ut fra et rent tilfeldig utvalg. Tre hjorter per jeger er mye, men indikerer samtidig at det må være plass til langt flere jegere under hjortejakta. Jegerne jaktet oftest i et jaktlag, og som oftest var medlemmene i jaktlaget venner og familie. Jegere fra de tradisjonelle hjortefylkene Hordaland, Sogn & Fjordane og Møre & Romsdal jakter oftere alene enn jegere i andre landsdeler. Dette var spesielt i forhold til jegere fra Akershus og Oslo, Agder og Rogaland og Trøndelag/Nordland. De mest vanlige måtene å betale for jakta på, var stykkpris per løyve, uavhengig av type dyr og stykkpris per løyve, varierende ut i fra type dyr. Vi fant også at 36 % oppga at de ikke betalte for jakta. Det kan tyde på at mange jakter sammen med grunneiere med jaktrett, som kan være en del av familien eller venner av jegeren. Uansett skapes det lite næring og økonomiske ringvirkninger til lokalsamfunnet ved en slik praksis. Det var 59 % av jegerne som oppga at de jaktet på innmark. Andel hjort felt på innmark var sterkt, positivt korrelert med andelen av jakta som ble utøvd på innmark. Vi fant også at erfarne jegere oftere praktiserer smygjakt og brøle/rautjakt enn jegere med lite erfaring. Jegere i spredtbygde strøk benytter oftere posteringsjakt i utmark og innmark, også om natta, enn jegere som bor i tettbygde strøk. For jegere som bor i tettbygde strøk, er det drivjakt og jakt med hund som er de mest benyttede jaktformene. Det var få som rapporterte om utgifter knyttet til overnatting under jakta. Dette kan bety at en stor del av jegerne faktisk overnatter hjemme, eller hos familie og venner når de er på hjortejakt. Totalforbruket under jakta hos den gjennomsnittlige jeger beløper seg til 7765 kr, hvorav fellingsavgifter utgjør 4076 kr. Kostnadene knyttet til betaling av fellingsløyver og jaktrett dekker sannsynligvis flere fellingsløyver, siden gjennomsnittlig antall felte hjort per jeger var nesten 3 dyr og at det på landsbasis er 1,35 fellingsløyve tilgjengelig per jeger som jaktet hjort. Variasjonen i forbruk var imidlertid stor og varier med flere 10-tusen talls kroner. Vi fant også at jegere med lite erfaring har større forbruk knyttet til jakta. Dette kan skyldes at våpengarderoben og/eller utstyrslageret er mindre innholdsrikt enn hos erfarne jegere. I forhold til bosted fant vi at jegerne primært ønsket å jakte i områder som lå nært eget hjemsted eller i de tradisjonelle hjortefylkene Sogn & Fjordane eller Møre & Romsdal. Hordaland virket å være mindre kjent for østlendinger, alternativt at Hordaland betraktes som for langt vekk i forhold til reiseavstand. Nesten halvparten synes inntil 4 timer var passende reiseavstand. Dersom jegerne i fremtiden skulle velge, ønsker de å disponere et eget jaktterreng der det er mulig å benytte flere jaktmetoder og som byr på gode sjanser for å felle dyr. Jaktlaget som et sosialt fellesskap kommer igjen til syne og betraktes som viktig i den fremtidige hjortejakta, samtidig som at de ønsker å kunne felle alle dyra på den tildelte kvoten. Forskjellene i foretrukne fremtidige jaktmetoder var tydelige når det gjaldt erfaringsgrunnlag og bosted. Jegere med lite erfaring viste større interesse for flere jaktmetoder enn mer erfarne jegere. Jegere fra tettbygde strøk var mer interessert i jaktmetoder som postering i utmark, drivjakt, smygjakt og lokkejakt. Det mest tydelige var allikevel denne gruppens ønske om å kunne benytte jakthund (som ikke nødvendigvis var deres egen hund) til forskjellige jaktformer. Når det gjelder fremtidig tilrettelegging ønsket bare 17 % at terrenget var tilrettelagt på forhånd. Andelen er ikke veldig stor, men viser at det finnes et potensielt marked. Tilrettelegging er derfor noe å tenke på for rettighetshavere som ønsker å tilby mer tilrettelagt jakt til et segment av jegere som sannsynligvis også er villige til å betale mer for dette. Ønsket tilrettelegging gjaldt først og fremst muligheter til oppbevaring av kjøtt på kjølelager og at man fikk en omvisning i terrenget med tanke på poster, trekkruter, skytetårn og rydding av poster/skuddsektorer. Et overnattingssted av normal standard var mer interessant å leie, enn et sted med enkel eller høy standard. Den mest foretrukne betalingsmodellen var stykkpris, varierende ut i fra type dyr. Det var liten interesse for å betale en grunnpris og en fast eller variabel kilospris for felte dyr. Forvaltningsmessig sett burde det være slik at de mest ”verdifulle” dyra, det vil si de dyra som besitter de egenskapene det er ønskelig å bringe videre til nye generasjoner, burde kostet mer å felle enn et mindre dyr. Dette er blant annet noe av tanken bak troféavgift som er utbredt på kontinentet, men som synes å være nesten fraværende i de områdene jegerne som deltok i denne undersøkelsen har vært. Når vi ser på hva jegerne er villige til å betale per kilo kjøtt, virker det som at hjortejakta generelt ikke oppfattes å være for kostbar. Vi fant signifikante forskjeller i hva jegerne ønsket å betale i forhold til type dyr. Jegerne var villige til å betale noe mer for kalver og ungdyr i forhold til voksne dyr, enn hva de gjør i dag. Størst differanse var det for ungdyr, i forhold til voksne dyr. Når det gjelder de ulike periodene av jaktsesongen fant vi at 36 % var villige til å betale mer for å jakte den første jaktuka i september, sammenlignet med ”normalpris” i oktober måned, og at andelen som er villige til å betale mer for jakta avtar jo senere ut i jaktsesongen man kommer. I november og desember var det henholdsvis 38 % og 44 % som ønsket å betale mindre for jakta. Den viktigste informasjonskilden til å søke tilgang til nye jaktområder var venner og kjente, etterfulgt av internettsider. Jegere som søker seg nye jaktområder bør også benytte seg av hjorteviltregisteret (www.hjortevilt.no) som har opplysninger om fellingsdata på både kommune-, og valdnivå. Når vi forsøker å sammenfatte hovedelementene som en god jaktopplevelse skal inneholde, fikk vi tre komponenter. Den første komponenten gikk på at jegeren fikk utbytte, antall skuddsjanser, at terrenget var lett å ferdes i og at været var fint under jakta. Den andre komponenten ble kalt mestring og variasjon og gikk på forhold som stort og variert jaktterreng, at man lærer noen nytt, det sosiale samværet med venner og å ete kjøtt fra selvskutt hjort. Den siste komponenten gikk utelukkende på salg av hjortekjøtt. Det ”eksklusive segmentet” ble definert som jegere med høyeste skår på betalingsvillighet eller interesse for å jakte i et sted hvor det var stor sannsynlighet for å felle et trofédyr. De med høyest betalingsvillighet er personer med høy inntekt, i 40-årene, høy utdanning og relativt lang jakterfaring, 80 % hadde mer enn 5 års jakterfaring. De jakter også hjortevilt ganske ofte, i snitt 4,9 ganger i løpet av de siste 9 årene. De jegerne som var mest fokusert på trofé, hadde også mye av de samme karakteristika som jegerne med høy betalingsvillighet, omtrent samme alder (43 år), men noe lavere inntekt, og noe lavere andel med høy utdannelse og kortere jakterfaring. De hadde derimot lenger erfaring med hjorteviltjakt og jaktet hjortevilt noe oftere, i snitt 5,3 ganger i løpet av de siste 9 årene. Gruppen med høy betalingsvillighet vil trolig ha større grad av gjenkjøp eller ønske jakt i samme terreng over flere år, enn jegere som går for trofeer. Et generelt trekk ved troféjegere er at de har lite grad av gjenkjøp, siden de gjerne går over på andre arter, eksempelvis annet hjortevilt eller arter i utlandet, når trofeet er sikret. Vi har påvist en god del forskjeller mellom ulike landsdeler i denne undersøkelsen. Forskjellene kan i stor grad relateres til jaktkulturen og jakttradisjoner man har de ulike regionene. Viltkjøtt betydde minst for jegere bosatt i Agder og Rogaland, sammenlignet med de fleste andre landsdeler. Vi fant også at potensielle hjortejegere i Østlandsområdet med Oslo i større grad enn jegere i andre deler av landet manglet tilgang til jaktområder innen akseptabel reiseavstand fra hjemmet og at de syntes hjortejakt var for dyrt. Jegere på Østlandet var mer enige i at tilgangen til hjortejakt hadde blitt bedre i løpet av de siste årene, sammenlignet med jegere på Vestlandet. Jegeren i områder med høy tetthet av hjort, fra Hordaland til og med Møre & Romsdal, jaktet oftere alene enn jegere i andre deler av landet, og posteringsjakt var en mye brukt metode. På Østlandet, hvor hjortebestanden generelt er mer glissen, var det andre jaktmetoder som dominerte, og disse er gjerne de samme som tradisjonelt benyttes under jakt på elg. De i gjennomsnitt største jaktlagene fant vi i Agder, Rogaland, Hedmark og Oppland, mens de minste jaktlagene fant vi i Hordaland, der også flest jegere jakter alene. Jakt på innmark foregår mest i Sogn & Fjordane, Møre & Romsdal, Trøndelag og Nordland og minst i Hordaland. På Vestlandet er det også mer vanlig å drive posteringsjakt, mens drivjakt mot poster foregår oftest blant jegere fra Akershus og Oslo og på Østlandet ellers, smygjakt drives mest på Sør-Vestlandet, mens på Østlandet og i Trøndelag / Nordland var jakt med hund mer utbredt enn i andre deler av landet. Lokkejakt var mest vanlig på Østlandet ellers. Hvordan forvaltningspraksisen er rundt om i landet er også forskjellig. I enkelte områder på Østlandet er det vanlig å knytte fellingsløyvene for hjort til jaktlagene som jakter elg. Hjorten blir da mer en ”bonus” og havner kanskje ikke øverst på prioriteringslista under jakta. Samtidig var det jegere i Hedmark og Oppland som oftest leide jaktrett for en kortere periode, hvor stedene varierer hvert år eller var med i et jaktlag som leide jaktrett på åremål. Jegere fra Oslo og Akershus leide som oftest jaktrett for en kortere periode, men på samme sted hvert år. Hvilke betalingsmodeller som benyttes i forbindelse med hjortejakta varierte også. Fast kilospris er mest vanlig på Østlandet og i Trøndelag opp til Nordland. Dette kan tenkes å være samme praksis som benyttes for elgjakta i disse områdene. Ellers fant vi at en grunnpris og en fast eller variabel kilospris også var mer brukt i Hedmark og Oppland enn i de andre landsdelene. Vi fant også at jegere fra Østlandsområdet, spesielt jegere fra Oslo og Akershus-området, generelt var mer interessert i å betale for ekstra (tilrettelagte) tjenester knyttet til hjortejakta enn jegere på Vestlandet. Betalingsvilligheten var også noe større for kalv og ungdyr hos jegere i Akershus og Oslo, på Østlandet ellers, og i Agder og Rogaland, mens jegere i fra, Akershus og Oslo, Hedmark og Oppland og Østlandet ellers, hadde høyest betalingsvillighet for voksne dyr.
Oppdragsgiver Norges forskningsråd, Norges skogeierforbund.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no