Publikasjon

Tittel Bifangst av sjøfugl i norske kystfiskerier
Undertittel Et kartleggings- og metodeutprøvingsprosjekt med fokus på fiske med garn og line
Forfattere Fangel, K., Wold, L.C., Aas, Ø., Christensen-Dalsgaard, S., Qvenild, M. & Anker-Nilssen, T.
År 2011
Kilde NINA Rapport 719: 72 pp + vedlegg. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Lillehammer.
ISBN, ISSN 978-82-426-2306-5
Referat

Målsetningen med dette prosjektet har vært å få mer kunnskap om omfanget av bifangst av sjøfugl i det norske kystfisket med garn og line. Resultatene brukes til å rangere de ulike fiskeriene og sortere ut de fiskerier en bør ha fokus på i det videre kartleggingsarbeidet av bifangst. Metodeutprøving har også vært en del av prosjektet. Bifangst som tema kunne skape ekstra utfordringer med tanke på datainnsamling. Bruk av intervjuer basert på spørreskjema, der en møtte fiskeren ”in situ” ble valgt for å oppnå tillitt og kontakt mellom respondent og intervjuer. Det ble også holdt tre møter med tre ulike fokusgrupper; kystfiskere fra Sunnmøre, autolinefiskere og oppsynsmenn/ornitologer. I tillegg har prosjektet analysert data om bifangst av sjøfugl fra Havforskningsinstituttets kystreferanseflåte for perioden 2006-2009. Tre fiskerier var tidligere pekt ut for kartlegging: torskefiske med garn i Troms og Finnmark, rognkjeksfiske med garn i området Vesterålen-Finnmark og drivgarnfiske etter makrell sør for 62°N. Bruk av drivgarn i makrellfiske viste seg nå å være svært begrenset, og er derfor ikke undersøkt. Gjennom intervjuer med fiskerne ble det klart at blåkveitefiske kunne være et fiskeri med relativt sett høy bifangstrate, så dette fiskeriet ble prioritert i kartleggingsarbeidet. Det ble intervjuet 133 fiskere i perioden mai 2009-mai 2010, som i all hovedsak drev kystfiske fra fartøy mindre enn 15 meter innenfor disse fiskeriene. Sytten sjølaksefiskere ble også intervjuet. Nitti prosent av intervjuene ble gjort i Nord-Norge. Vi beregnet en koeffisient for bifangst av sjøfugl per fangstenhet (bifangstkoeffisient) av fisk basert på data fra spørreundersøkelsene og data fra kystreferanseflåten. For å anslå årlig bifangst av sjøfugl i de aktuelle fiskeriene, benyttet vi offentlig statistikk over totalfangster i de respektive fiskeriene. Per i dag finnes det ikke offentlig statistikk over fangstinnsats, derfor ble fangstmengde ble brukt ved ekstrapolering av data. Rognkjeksfisket er et av de to fiskeriene som kommer ut med høyest bifangstkoeffisient (0,693 sjøfugl/tonn rognkjeks) i vår undersøkelse, med rundt regnet ti ganger høyere bifangstkoeffisient enn de andre garnfiskeriene i undersøkelsen. For blåkveitefiske med line er bifangstkoeffisienten estimert til 0,279 sjøfugl per satte 1 000 kroker, og til 0,759 sjøfugl/tonn blåkveite. Antallet respondenter er begrenset for begge disse fiskeriene, og resultatene er derfor beheftet med stor usikkerhet. Vårt estimat ser ut til å være relativt høyt sammenlignet med andre bifangststudier av kveitefiskerier. Bifangstkoeffisienten for torskefiske med garn og line beregnet for de to datasettene fra spørreundersøkelsen og referanseflåten varierte lite (0,066-0,086 for garnfiske og 0,129-0,169 for linefisket), noe vi anser å redusere usikkerheten knyttet til resultatene i undersøkelsen vår. Vår estimerte bifangstkoeffisient per 1000 satte kroker er 0,046 for linefiske etter torsk og torskeartet fisk, noe som harmoniserer med tidligere norske studier. Våre estimater av bifangst i torskefiske med garn og line, rognkjeksfiske med garn, blåkveitefiske med garn og line, breiflabbfiske med garn og sjølaksefiske med faststående redskap, tyder på at 10 000 – 12 000 sjøfugl omkom årlig i 2009 og 2010 i disse fiskeriene. Om vi bruker estimat fra kystreferanseflåten blir antallet noe lavere. Det er særlig artene havhest, skarver, teist, lunde og alke som drukner i fiskeredskap i vår undersøkelse. I tillegg kommer ett ”alkeslag” der over 200 lomvi omkom under rognkjeksfiske. Data fra ”alkeslaget” er utelatt i bifangstestimatene, siden vi ikke har noe rimelig mål for hyppigheten på slike episoder. Resultatene indikerer at det er havhest som er mest påvirket av økt mortalitet ved bifangst i fiskeriene. Dersom all havhest som bifanges er voksne individer fra den norske fastlandsbestand, kan det rapporterte bifangsten i blåkveitefiske alene medfører en dobling av dødeligheten. I tillegg viser resultatene fra referanseflåten at i størrelsesordenen samme antall blir drept i torskefiske med garn. Det er imidlertid avgjørende å kjenne til bestandstilhørighet når en skal vurdere hvilken konsekvens bifangsten vil ha på bestandsnivå, da det er regionale og nasjonale forskjeller i bestandsstatus. Slike data har ikke vært tilgjengelig i denne studien. For teist, som tilsynelatende blir hardest rammet av rognkjeksfisket, er økningen i dødelighet som følge av bifangst mindre omfattende enn for havhest. Den estimerte økningen i dødelighet er på 22 % i områdene hvor det fiskes med rognkjeksgarn. Voksne teist vandrer imidlertid ikke langt fra koloniene, og det er rimelig å anta at det nesten bare er lokale fugler som blir drept. Både havhest og teist er oppført på Norsk rødliste for arter 2010. Vi anbefaler at det arbeides videre med detaljerte studier av bifangst av sjøfugl i rognkjeksfisket og blåkveitefisket med line med tanke på sikrere data og for å vurdere ulike tiltak for å redusere bifangst. Videre bør en gjennom eksisterende ordninger (Havforskningsinstituttets referanseflåter og Fiskeridirektoratets overvåkningstjenste) samle inn data om bifangst av sjøfugl, med særlig vekt på linefiske.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no