Publikasjon

Tittel Offshore vindenergianlegg og sjøfugl
Undertittel Oppdatert screening av potensielle konfliktområder på nasjonal skala
Forfattere Christensen-Dalsgaard, S., Lorentsen, S.-H., Hanssen, F. & Systad, G.H.
År 2011
Kilde NINA Rapport 616: 78 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2194-8
Referat

I 2010 gjennomførte NINA en screening av potensielle konfliktområder mellom offshore vindenergianlegg og sjøfugl, havørn og hubro, samt viktige rasteplasser for fugl på trekk (Christensen-Dalsgaard et al. 2010). Oppdraget gjaldt havområdene i Nordsjøen og Norskehavet. Etter at oppdraget ble avsluttet ble det fremmet ønske fra Direktoratet for naturforvaltning om at også havområdene som dekkes av Barentshavet burde innbefattes i en tilsvarende screening. Målet for foreliggende studie er den samme som for Christensen- Dalsgaard et al. 2010 bortsett fra at denne kun gjelder for sjøfugl. Området som skulle vurderes var fra indre kystlinje og ut til norsk økonomisk sone fra svenskegrensen i sør (Nordsjøen/Skagerrak) til Grense Jakobselv i nord (Barentshavet). Vindenergianlegg er et relativt nytt element i europeiske havområder, og det er foreløpig gjennomført få etterundersøkelser for å studere kort- og langsiktige effekter på miljøet. I Norge er det kun utført etterundersøkelser for å avdekke miljøkonsekvenser av vindenergianlegget på Smøla, mens det i andre land er gjort for flere vindenergianlegg. Det er særlig fire forhold som blir trukket fram i forbindelse med vindmøllers virkning på fugl: 1) dødelighet som følge av kollisjoner med vindmøller (tårn og vinger); 2) unnvikelse pga. forstyrrelser fra installasjoner i drift; 3) habitattap og -endring, gjennom habitatforringelse og fragmentering og 4) barriereeffekter, som kan øke fluktdistansen og øke fuglenes energibehov. I denne rapporten benyttes en metode som er utviklet for å vurdere sjøfuglers sårbarhet for offshore vindenergianlegg i tyske farvann. Denne går ut på at man beregner en sensitivitetsindeks (SSI, seabird sensitivity index) som opprinnelig baserer seg på 9 faktorer som er relevante for sjøfuglers sårbarhet i forhold til slike anlegg: fuglenes manøvreringsdyktighet, flygehøyde, andel av tid flygende, nattlig flygeaktivitet, fuglenes antatte sårbarhet for forstyrrelser fra fly- og helikoptertrafikk (ifm anleggsvirksomhet), fleksibilitet i habitatbruk, biogeografisk bestandsstørrelse, voksenoverlevelse og europeisk rødlistestatus. I tillegg er det i forbindelse med denne analysen tilføyd en 10. faktor i sensitivitetsindeksen som beskriver den regionale andelen av den nasjonale bestanden. Til slutt beregnes separate SSIer for de respektive havområdene. Ut i fra disse vurderingene kommer man fram til en artsspesifikk sårbarhetsindeks. Denne kan summeres for alle artene som finnes i området til forskjellige tider av året, og vil sammen med et mål for tetthet eller relativ andel av de aktuelle artene gi en overordnet sårbarhetsindeks for sjøfugl relatert til vindenergianlegg (WSI, wind farm sensitivity index). Datagrunnlaget for sjøfugl i vinterhalvåret og i hekketiden har vært av tilstrekkelig omfang til å kunne benytte denne metoden. Underveis i arbeidet med å oppdatere screeningen for hele den norske kyststrekningen ble det klart at dette var en mer utfordrende oppgave enn forutsatt. Norskekysten er svært variert både i forhold til temperatur, havstrømmer, topografi og habitat- og artssammensetning. Dette er også reflektert i sjøfuglsamfunnene, hvor det er svært stor forskjell både i størrelse og artsfordeling mellom nord og sør (se f.eks. Barrett et al. 2006; Forsgren et al. 2009). Barentshavet kjennetegnes av til dels meget store forekomster av enkelte sjøfuglarter, spesielt alkefugl, mens sjøfuglfaunaen i sør domineres av mindre forekomster av måkefugl (Barrett et al. 2006). For å unngå at de store forekomstene i nord slår for kraftig ut og maskerer de mindre i sør, er det her valgt å foreta en regional vurdering av sårbarhet, slik at Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet behandles separat. Resultatene er presentert i kart, hvor sårbarheten er gitt for 10x10 km ruter. Resultatene viser en tydelig forskjell i sårbarhet mellom områder og de forskjellige sesongene. Den regionvise vurderingen medførte at flere områder pekte seg ut som sårbare, i forhold til den forrige analysen (Christensen-Dalsgaard et al. 2010). Dette gjaldt blant annet hekkeforekomster på Helgelandskysten som i andre sammenhenger er pekt ut som viktige (se f.eks. Systad et al. 2007, Christensen-Dalsgaard et al. 2008). I Nordsjøen vinterstid var det også flere områder som ble identifisert som sårbare. Dette kan indikere at den regionale vektingen førte til en mer korrekt refleksjon av fordelingen av sårbare områder i Nordsjøen og Norskehavet. For Barentshavet medførte imidlertid den regionale inndelingen at mange områder jevnt over tilsynelatende fremstod som mindre viktige enn i Sør- og Midt-Norge. Dette skyldes at analysen baserte seg på den relative andelen av sjøfugl i et gitt område i forhold til den regionale andelen. De store forekomstene av sjøfugl i Barentshavet ble redusert til relative andeler. Direkte medfører dette at tap av lite fugl i områder med små forekomster sidestilles med stort tap av fugl i områder med mye fugl. En vurdering av viktigheten og konsekvensene av det potensielle tapet av sjøfugl i ulike områder pga. utbygging av offshore vindenergianlegg må nødvendigvis være en forvaltningsmessig utfordring. Ut fra et biologisk synspunkt, er dette ikke en fullgod måte å vurdere effekter eller konflikter på. Det er derfor forfatternes vurdering, at det er nyttig å gjøre regionale vurderinger av sårbarhet for å fremheve viktige bestander på en mindre skala. Dette kan imidlertid ikke erstatte en vurdering på nasjonal skala, hvor også fuglers spredningspotensiale bør inkluderes. Overordnet bør det også påpekes at storskala vurderinger av effektene av gitte påvirkningsfaktorer alltid vil være preget av usikkerhet, på grunn av den store skalaen. I Nordsjøen ble de samme områdene som ble identifisert som sårbare for utbygging av vindkraft i Christensen-Dalsgaard et al. (2010) også identifisert som sårbare i foreliggende analyse. Den regionale inndelingen medførte imidlertid at områdene nord i Nordsjøen fikk en høyere sårbarhet i hekkesesongen. Dette er fordi buffersonen til sjøfuglkolonien på Runde går inn i dette området. De store forekomstene av alkefugler på Runde fikk derfor relativt større vekt i Nordsjøen hvor det ellers er lite alkefugler. Også koloniene med bl.a. alkefugler ved Einevarden, Klovningen og Veststeinen fikk relativt større vekt i Nordsjøen. Dette er områder som fikk liten sårbarhet i Christensen-Dalsgaard et al. (2010) fordi antallet av alkefugl er så relativt mye mindre enn det som finnes i nord. Dette området er ikke nødvendigvis så sårbart som det ser ut til her. I tillegg fikk kysten av Vestfold vinterstid en relativ høyere sårbarhet pga. forekomsten av marine dykkender og kysten av Østfold og Jæren/Boknafjorden høyere sårbarhet pga. forekomsten av skarver. For Norskehavet var det ganske store avvik mellom resultatene funnet i Christensen- Dalsgaard et al. (2010) og foreliggende analyse. De største forskjellene var på Helgelandskysten i hekkesesongen, hvor især forekomsten av skarvkolonier gjorde at dette området fikk en relativ høyere sårbarhet. Sjøfuglkolonien på Røst fikk en relativ lavere relativ sårbarhet enn det som ble rapportert i Christensen-Dalsgaard et al. (2010). Dette er trolig på grunn av økning i sårbarhet i andre områder. Barentshavet ble ikke behandlet i Christensen-Dalsgaard et al. (2010), og det er derfor ikke mulig å gjøre en sammenligning av resultatene fra dette havområdet. Ut i fra kjennskap til forekomstene av sjøfugl i Barentshavet er det imidlertid klart at den regionale inndelingen som her er gjort har gitt resultater som er svært annerledes enn det som en nasjonal vurdering hadde gjort. De store sjøfuglforekomstene i Barentshavet ville ha slått mye sterkere ut på nasjonalt nivå, og sannsynligvis maskert mange viktige sjøfuglforekomster i Sør-Norge. For åpent hav er resultatene sammenlignbare med det som ble funnet i Christensen-Dalsgaard et al. (2010). I studiet er vurderingene av områdenes sårbarhet for utbygging i forhold til tilstedeværelse av fugl gjort på et overordnet nivå. Ved en utbygging av flere vindenergianlegg i nærheten av hverandre, eller utbygging av større vindenergianlegg, er det imidlertid naturlig å forvente helt andre og sterkere responser fra både enkeltindivider og bestander av sjøfugl enn det som er dokumentert til nå for offshore vindenergianlegg nær kysten. Med utbygging av flere vindenergianlegg, både offshore og på kysten, vil det derfor være viktig å ha fokus på den samlede eller kumulative miljøeffekten av disse, og ikke bare vurdere hvert enkelt vindenergianlegg isolert. Det må understrekes at analysene som er foretatt i forbindelse med denne rapporten er av generell karakter og bare egnet til en storskala vurdering av områder. Ved vurderinger av spesifikke områder for utbygging av vindenergianlegg, er det i tillegg nødvendig med lokale undersøkelser for å fastslå lokale forekomster av fugl og viktige funksjonsområder. Grunnlaget for indeksen bør i tillegg vurderes og revideres kontinuerlig, slik at den nyeste kunnskapen om effekter av vindkraft kan inkorporeres i seinere analyser.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no