Publikasjon

Tittel Rogn, osp og selje
Undertittel Har de en framtid i norsk natur?
Forfattere Solberg, E.J., Mykling , T., Austrheim , G., Bøhler , F., Eriksen , R., Speed , J. & Astrup , R.
År 2012
Kilde NINA Rapport 806: 29 pp. Nors institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2401-7
Referat

Rogn, osp og selje (ROS) er viktige og høyt prefererte beiteplanter forhjortevilt. Som følge av høye og økende bestandstettheter av elg, hjort og rådyr, er beitetrykket på disse treslagene høyt, og kan forventes å forbli høyt i overskuelig framtid. Potensielt kan dette få konsekvenser for deres bestandsdynamikk og geografiske fordeling, og uheldige konsekvenser for deres genetiske sammensetning og utbredelsen av assosiert biologisk mangfold. I den anledning har vi gjennomført en litteraturstudie av disse treslagenes biologi, livshistorie og genetikk med særlig vekt på effekten av beiting. I tillegg har vi gjort noen enkle analyser av artenes utbredelse og siste tiårs bestandsdynamikk i Norge. Rapporten er i det alt vesentlige et utdrag av to artikler om samme emne (Myking mfl. 2011; Myking mfl. in prep). Rogn, osp og selje finnes i alle deler av landet, men med varierende tettheter. Ospa er mest vanlig i kystnære områder i sørøst-Norge, mens rogn og selje er mere jevnt fordelt over hele landet. Artene er særmerket av kort levealder, og for rogn og selje en lav høyde og sympodialt vekstmønster (forgreining ved akselskudd). Dette er faktorer som gjør dem utsatt for beiting. Samtidig har de høy juvenil vekstrate, noe som gjør at de raskt kan vokse utenfor beiterekkevidde for elg, rådyr og hjort. Selje og osp er delvis avhengig av lysåpne områder for å kunne etablere seg, for eksempel etter hogst, stormfelling eller erosjon, mens rogna er mer skyggetolerang. Selja har også mer spesifikke krav til jordforhold enn hva som er tilfelle for rogn og osp. Dette kan kanskje forklare den lavere frekvensen av selje på Landsskogtakseringens prøveflater. Genetisk er artene særmerket av høy genetisk variasjon innen bestander. Den genetiske variasjonen mellom bestandene er lavere som følge av effektiv frøspredning, enten via vind (osp og selje) eller via frø som fordøyes og spres av fugl og pattedyr (rogn). Ospa kan i utstrakt grad også formere seg vegetativt, og mange trær innen bestander kan tilhøre samme klon. Nyere studier viser imidlertid at den genetiske variasjonen innen bestander er høy, noe som innebærer at en større andel trær er utviklet fra frø enn tidligere antatt. Alle tre artene beites intensivt av elg, rådyr og hjort, noe som kan føre til at artene synker i frekvens når beitetrykket blir for høyt. I så fall kan det også påvirke epifyttisk lav og andre organismer som lever på disse artene, og for rognas del — dyr som lever av bærene. Alle de tre artene har imidlertid utviklet seg i nærvær av større planteetere og kan således antas å være relativt tolerante til beiting. Rogn, osp og selje har lav dødelighet som følge av beiting og høy juvenil vekstrate. De kan derfor raskt vokse seg utenfor beiterekkevidde for hjortedyr og andre større planteetere (husdyr) i perioder med lavt beitetrykk. På sikt kan det være at intensiv beiting vil medføre økt dødelighet, forsinket kjønnsmodning og redusert rekruttering hos alle de tre artene, med påfølgende reduserte bestandsstørrelser. Landsskogtakseringens data antyder en viss nedgang i de minste størrelsesklassene av osp i løpet av de siste 25 årene, men det er uklart hvorvidt dette skyldes beiting. For rogn og selje var det ingen tilsvarende utvikling. For alle tre artene er det imidlertid viktig å merke seg at trærne først registreres etter at de har nådd en brysthøydediameter på 50 millimeter, noe som introduserer en tidsforsinkelse i forhold til når trærne er mest utsatt for beiting. Det er derfor fortsatt for tidlig å trekke bastante slutninger med hensyn betydningen av de siste årenes høye beitetrykk på rekrutteringen av rogn, osp og selje i Norge. Flere studier antyder at skogbruket er av større betydning for utviklingen til ROS-artene enn hva som er tilfelle for hjorteviltbeiting. Ungskogspleie – i form av tynning og rydding – og kjemisk ugraskontroll var tidligere vanlig, men er i mindre grad praktisert de siste 20 årene. I økende grad fokuseres det også på de positive sidene av ROS-artene og andre lauvtrearter. Basert på nye standarder (Levende Skog) er det ønskelig å opprettholde en større andel lauv trær og eldre individer i skogen, noe som på sikt kan virke positivt på gjenveksten av rogn, osp og selje i norske skoger.
Oppdragsgiver Norsk genressurssenter, Skog og landskap.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no