Publikasjon

Tittel Skadeskyting av rovvilt
Undertittel Begrepsforståelse, kunnskapsstatus og kvantifisering
Forfattere Stokke, S., Arnemo , J.M., Söderberg , A. & Kraabøl, M.
År 2012
Kilde NINA Rapport 838: 48 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2433-8
Referat

Det siste tiåret har det vært en økning i uttak av rovdyr. Samtidig har interessen for rovvilt-jakt vært stigende og antall lisensjegere har økt tilsvarende. I forbindelse med rovviltjakta har det forekommet skadeskytinger som har fått mye medieomtale, og det er stilt spørsmål om skadeskytingsomfanget er akseptabelt eller ikke. Det meste som finnes av undersøkelser om skadeskyting stammer fra elgjakta. Imidlertid er opplysningene i disse rapportene mangelfulle slik at det er umulig å sammenligne tall for andelen skadeskutte dyr. Tall for skadeskytingsomfang i tilgjengelige undersøkelser varierer fra 1 til 15 % for hjortevilt (primært elg). Nyere obduksjonsrapporter for skutte ulver sannsynliggjør at skadeskytings-andelen for ulv er vesentlig høyere enn for hjortevilt. Et grunnleggende problem i diskusjonen rundt "skadeskyting", er at vi mangler en entydig definisjon av begrepet. Det er heller ikke definert i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst, selv om en hel paragraf omtaler skadeskyting. Flere har imidlertid lansert ulike defi-nisjoner av skadeskyting, som etter vår oppfatning ikke konkretiserer problemet i tilstrekke-lig grad. I denne rapporten presenterer vi en helt ny og multidisiplinær tilnærming til en universell definisjon av begrepet skadeskyting, som er i tråd med §1 i Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst om at jakta ikke skal påføre viltet unødig lidelse. Vi har gjennom mange år samlet detaljert informasjon fra jakt på elg, bjørn, gaupe, ulv og rev. Dette er gjort via spørreskjema som jegerne selv fyller ut. Datasettet muliggjør for førs-te gang en evaluering av dyrevelferdsmessige parametere (drepeeffekt, fluktstrekninger, organpenetreringer etc.) for disse artene. Etter som konkrete tall for skadeskytingsomfanget er meget vanskelig å oppdrive, anvender vi i stedet jegernes egne opplysninger fra rappor-terte fellinger til å oppnå et indirekte estimat for skadeskytingsomfanget for rovdyr. Det betyr at vi evaluerer kvaliteten til fellingene ved å se på fluktstrekningene etter påskyting i et dyrevelferdsmessig perspektiv. På denne måten får vi et kvalitativt mål på hvilke arter som er mest utsatt for skadeskyting. Samme tilnærming anvender vi for å sannsynliggjøre situasjoner som mest trolig kan føre til skadeskyting ved jaktutøvelsen (frekvensfordelinger av for eksempel skuddvinkler, skuddhold, fluktstrekninger etc.). For å forstå skadeskytingsproblematikken og våre data er det nødvendig å ha kunnskaper om sårballistikk og komparativ fysiologi. Ved hjelp av denne tverrfaglige tilnærmingen vi-ser vi at den gjennomsnittlige fluktstrekningen et dyr klarer å tilbakelegge etter at begge lunger er perforert med ett sideskudd, avhenger av kroppsstørrelse. En voksen elg vil i gjennomsnitt tilbakelegge 65 meter mens en voksen bjørn faller etter 33 meter, som igjen er tre ganger lengre enn det en gaupe klarer. Som forventet ut fra sårballistisk teori gikk elg-kalvene like langt som voksne bjørner for like organpenetreringer etter som de har tilnær-met lik kroppsmasse. Den minste arten, rødreven, klarte i snitt å bevege seg 3 meter etter treff, men oppviste ofte en ”knall og fall”-effekt, som forventet. Vi betegner disse flukts-trekningene som de normalt forventede for de respektive artene ved et godt treff. Når vi sammenligner de normale fluktstrekningene med dem som resulterer av dårligere treff (f. eks. treff i en lunge, lever, mageregion etc.), ser vi at fluktstrekningene øker betraktelig for alle arter, men desidert mest for bjørn og gaupe. Dårlige treff forekommer dessuten oftere ved rovdyrjakt enn ved elgjakt. For å estimere hvor stor andel av påskytingene som fører til skadeskyting, må vi definere en grenseverdi for fluktstrekninger. Dersom denne verdien overskrides, betegnes påskytingen som en skadeskyting. Empiriske data viser at en voksen elg maksimalt kan tilbakelegge 300 meter etter et skudd som penetrerer begge lung-er. Dette representerer derfor en grenseverdi for en dyrevelferdsmessig aksepterbar felling, og fluktstrekninger for voksen elg som er lengre enn 300 meter defineres som skadeskyting. Ved hjelp av sårballistikk og allometrisk skalering kan tilsvarende grenseverdier estimeres for bjørn, elgkalv, gaupe og rødrev (ulv ble ikke innlemmet i modellen på grunn av mang-lende data). Basert på forholdstallet mellom normal og maksimal fluktstrekning (i forhold til kroppsvekt) for voksen elg etter penetrering av begge lunger, får vi ved ekstrapolering følgende grenseverdier for skadeskyting av elgkalv og rovdyrartene: 156 meter for bjørn, 129 meter for elgkalv, 49 meter for gaupe og 11 meter for rødrev. For voksen ulv antyder skadskytingsmodellen en skadeskytingsgrense på 70 meter. Anvender vi disse grenseverdi-ene på innrapporterte data, blir andelen skadeskutte dyr 3,5 % for voksne elger og 4,5 % for elgkalver. For rovdyrartene er den estimerte skadeskytingsprosenten vesentlig høyere: 9 % for bjørn, 19 % for gaupe og 20 % for rødrev. Dette er basert på jegernes egne rapporter og er derfor absolutte minimumstall. Vi kjenner for eksempel ikke antall påskutte dyr som ikke er gjenfunnet eller antall dyr som er gjenfunnet levende innenfor grenseverdien for skades-kyting. Mulige årsaker til at rovdyr oftere skadeskytes kan inndeles i følgende kategorier: 1) Rov-dyr er mindre enn en voksen elg og det er vanskeligere å treffe vitale organer. 2) Det blir svært få og sjeldne skuddsjanser som sammen med manglende erfaring kan lede til stress og/eller en opplevelse av en ”nå eller aldri”-situasjon som kan bevirke at skytteren løsner skudd selv om skuddsjansen er mindre god. 3) Spesielt ved bjørnejakt kan en skadeskutt bjørn vende seg mot jegerne og bli farlig. Vissheten om dette kan bevisst eller ubevisst på-virke skytteren til å avgi dårlig plasserte skudd. 4) Man kan heller ikke se bort i fra at aver-sjon mot rovdyr kan senke terskelen for human jaktutøvelse slik at det blir større aksept for skadeskyting innen jaktlaget. 5) Det er også en mulighet for at rifleammunisjon beregnet på store, tunge dyr ikke nødvendigvis vil fungere optimalt på små dyr. Ved å tallfeste en grenseverdi for skadeskyting for viltarter med ulik kroppsstørrelse, får vi et konkret mål å forholde oss til under praktisk jaktutøvelse. Det betyr at dersom et påskutt dyr beveger seg lengre enn denne grenseverdien, så er det stor sannsynlighet for at det har mottatt et dårlig treff og at man står foran et ettersøk. Denne definisjonen kan bidra til at det fattes raskere beslutninger i jaktsituasjoner og at verdifull tid spares når skadet vilt må avli-ves. Dessuten er en slik standardisering viktig dersom det er ønskelig å evaluere utvikling-en i omfanget av skadeskyting over tid. Imidlertid må våre definerte grenseverdier for skadeskyting ikke betraktes som absolutte. Det er viktig at jegerne anvender sin erfaring og kunnskaper om jaktområdet til å vurdere hvordan grenseverdiene påvirkes av for eksempel topografi, vegetasjonstetthet og snødyb-de. En grundig evaluering av spor og tegn på skuddplassen er fortsatt meget viktig før man trekker noen konklusjoner.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no