Publikasjon

Tittel Overvåking av vinterbeiter i Vest-Finnmark og Karasjok 1998-2005-2010
Undertittel Resultater fra feltrutene
Forfattere Tømmervik, H., Johansen , B., Karlsen , S.R. & Ihlen , P.G.
År 2011
Kilde NINA Rapport 745: 65 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Tromsø.
ISBN, ISSN 978-82-426- 2334-8
Referat

Reindriftsforvaltningen i Alta ønsket i 1998 å opprette et overvåkingssystem for lavbeitene i Finnmark. Målene har vært å registrere virkningene som den løpende forvaltning av reinen påfører beitene, samt å vurdere andre forhold som virker inn på beitene. Overvåkingen skal fange opp endringer som skjer i lavbeitet på vindrabb og lerabb, forsenkninger samt i høyereliggende skogsområder, og den består av følgende to hovedelementer: 1. Oversiktlig inventering og kartlegging av beiteområdene basert på satellittdata i målestokker på 1:50.000 eller mindre. Gjentak med 5-10 års mellomrom. Ansvar: NORUT IT. 2. Utlegging, beskrivelse og merking av faste felter og beiteruter regelmessig fordelt i vinterområdene. Planlagt gjentak med 3-5 års mellomrom. Ansvar: NINA. Fra den andre hoveddelen rapporteres det nå resultater fra overvåkingen innenfor reinbeitedistriktene 16 og 17 (Karasjok), samt 30A, 30B og 30C (Kautokeino) som ble utført i august 2010. Vi presenterer i denne rapporten data som belyser dagens (2010) situasjon i lavbeitet sammenlignet med situasjonen i 1998 og 2005. I tillegg har vi sammenlignet situasjonen for treaktige busk- og lyngarter som for eksempel blåbær/sarrit og fjellkrekling/cáhppesmuorji samt grasaktige planter som for eksempel smyle/vuovdesitnu i samme tidsrom. I 1998 ble det utlagt og merket 52 faste felter (60x60 m²), hvert med 5 beiteruter (åpne ruter) og 1 rute som er skjermet mot beiting ved hjelp av en hvelvet trådkurv (skjerm). Hver rute måler 0,96 m2 (120x80 cm). Feltene ligger med 10 km avstand langs 5 parallelle, nord-sørgående linjer (A-E) i vinterområdene. I rutene registreres alle lav- og plantearter og de fotograferes for måling av lav og de ulike grønnbeiteplanters prosentvise dekning av rutene. Lavens tykkelse måles på 80 punkter i feltet. Beskrivelsene og målingene kan også utnyttes som kontroll av satellittbaserte vegetasjonskart. Totalt antall arter registrert i rutene i 2010 var 186 mot 152 i 2005 og 125 arter registrert i 1998. De fordeler seg på 20 trær, lyng og dvergbusker, 17 urter, 14 gras- og starrarter, 21 bladmoser, 8 levermoser, 14 beitelav, 83 andre storlav og 9 skorpelav. Økningen i artsantall skyldes økt artskunnskap i feltlaget. Storlav beites i plantesamfunnene greplynghei, rismyrtuer, og tørr og åpen furu- og bjørkeskog. Det er knapt 15 slike arter som dominerer. Sigdmoser, bjørnemoser, blomsterlav, levermoser og flere humusdekkende skorpelavarter viser fremdeles høy dekning, et velkjent fenomen i områder hvor storlavdekket har blitt redusert eller blitt beitet bort. De arter som betyr mest som beitelav er gulskinn/-fiskesjeagil, fjellreinlav/roancejeagil (kvitkrull/ oaivejeagil og vanlig saltlav/smarvejeagil. Gjennomsnittlig lavdekning for alle åpne ruter i 1998 var 19,5 %, mens den i 2005 var økt til 27,1 %, altså en positiv og betydelig framgang i denne perioden. I perioden 2005 til 2010 har den gjennomsnittlige lavdekningen gått tilbake fra 27,1 % til 24,5 for alle åpne ruter noe som betyr at en betydelig del av den positive utviklingen i lavdekket fra 1998 til 2005 ble snudd negativt i perioden 2005-2010. Lavdekningen på A-linja i vest økte fra 23,5 % i 1998 til 21,9 % i 2005, mens den i perioden 2005 til 2010 viste en tilbakegang til 21,3. Dette er en utvikling som hadde bakgrunn i økt slitasje på feltene A8 og A9, som ligger i gjennomflyttingslandet i vestre sone (figur 7). B-linja hadde en framgang fra 14,2 % i 1998 til 21,2 % i 2005, mens den hadde en tilbakegang i perioden 2005 til 2010 fra 21,2 til 18,5 %. Feltene B1-B5 har imidlertid enten vært stabil eller vist en betydelig framgang i hele perioden 1998-2010 (se figur 6 og 7). C-linja hadde en framgang fra 20,8 % lavdekning i 1998 til 32,2 % i 2005, mens den var 32 % i 2010, m.a.o. en stabil utvikling. D-linja viste en betydelig økning, fra 24,8 % i 1998 til 38 % i 2005 med en tilbakegang til 33,3 % i 2010. E-linja viste en mindre framgang, fra 16,3 % i 1998 til 20,7 % i 2005, mens lavdekningen i 2010 var nede på samme nivå som i 1998, 16,1 %. Lavdekningen er signifikant forskjellig mellom de tre årene for de fleste linjer og distrikter. For de fleste felter økte lavmatten i tykkelse i perioden 1998-2005, mens den har blitt redusert i perioden 2005-2010. Tykkelsen av lavmattene viste for alle åpne felter på Finnmarksvidda en gjennomsnittlig økning fra 10 millimeter i 1998 til 29 mm i 2005, med en tilbakegang til 23 millimeter i 2010. Endringene er ulikt fordelt på felter og distrikter, og tilbakegangen fra 2005 til 2010 er sterkest i de nordlige områder (vår, høst og forvinterbeitene). Når det gjelder de skjermete feltene så har lavtykkelsen økt fra et gjennomsnitt på 10,4 mm i 1998 til 28 mm i 2005 og med en ytterligere økning til 41,5 mm i 2010 (Tabell 6). Store deler av vinterbeiteområdene som ble undersøkt i 1998 var til dels sterkt beitet og særlig gjelder dette vindrabber og eksponerte heiområder som er lettest tilgjengelig på grunn av tynt snødekke. Den betydelige økningen av lav på vindrabbene i perioden 1998 til 2005 kom av redusert beiting av disse områdene i perioden 1998-2005, mens økt tetthet av rein i perioden 2005-2010 har redusert lavbiomassen i nordlige områder av Kautokeino og Karasjok betydelig. Når det gjelder biomasse av lav så viser det seg at for åpne felter på vindrabber så økte biomassen betydelig fra et meget lavt nivå på 17 g/m2 i 1998 til 63 g/m2 i 2005. I perioden 2005 - 2010 har lavbiomassen for de åpne vindrabber blitt redusert til 44 g/m2. For lerabber og skog så økte biomassen fra 69 g/m2 i 1998 til 234 g/m2 i 2005 og med en tilbakegang til 217 g/m2 i 2010. For de skjermete ruter viste lavbiomassen for vindrabbene 8 ganger større biomasse for 2010 i forhold til 1998, mens det for skjermete ruter på lerabber og i skog ble påvist 7 ganger større biomasse i 2010 sammenlignet med 1998. I skog og på lerabber i sørlige deler av Kautokeino og Karasjok var det i 1998 et større forråd av lav, og dette økte i perioden 1998 til 2005 med en liten tilbakegang i perioden 2005 til 2010. Når det gjelder biomasse av lav i lerabber og skog i de nordlige områder (vår, høst og forvinterområdene) så tyder våre resultater at biomassen er betydelig redusert i Karasjok mens det i Kautokeino påvises en liten økning. Det er spesielt i områdene øst for Alta-Kautokeinoelva (feltene C7b-C12) samt områdene nord for indre riksveg at vi påviser denne økningen, mens området i nordvest har tilbakegang. I mange områder spesielt nord på Finnmarksvidda så er det nå mindre enn 20 g/m² (20 kg/dekar) lavbiomasse tilbake. Den årlige produksjonen per arealenhet er da svært liten, og estimert til 2-4 g/m². Ved så små lavressurser sløser ikke reinen så mye, men for å dekke næringsbehovet vil dyrene likevel måtte søke over store arealer hvert døgn. Det er vel kjent at reinen sprer seg på svake beiter. Dersom forrådet av beitelav er så lite, skal det derfor ikke så stor reintetthet til for å holde årsproduksjonen på dette minimumsnivå. Beitetrykket må reduseres vesentlig hvis det skal gro til igjen med lav. I de sørlige områder av Finnmarksvidda (vinterbeitene i gamle distrikt 31 Kautokeino og vestlige deler av distrikt 18 Karasjok) er det i 2010 i gjennomsnitt mer enn 250 g/m2 i Kautokeino og 200 g/m2 i vestlige deler av Karasjok, mens situasjonen var en lavbiomasse på under 50 g/m2 i 1998. Denne forbedringen viser at redusert beitetrykk i form av redusert antall rein rundt årtusenårskiftet førte til en betydelig forbedring av lavforrådet. Når har denne utviklingen stoppet opp, og mange steder har lavforrådet blitt vesentlig redusert. Når en bruker lavbiomassetall fra feltene og fordeler dem på beitetypene på Finnmarksvidda basert på arealtall i Norut-rapporten fra 2011 (Johansen m.fl. 2011) så økte lavbiomassen generelt i vår-, høst- og forvinterbeitene i både Karasjok og Kautokeino i peroden 1998-2005. Men det var på rabbene den største økningen kom i perioden 1998-2005 påfulgt av en nesten like stor reduksjon i perioden 2005-2010. For lesider, krattskog og skogsområder i vår-, høstog forvinterbeitene var det også en framgang i perioden 1998-2005 både i Karasjok og Kautokeino påfulgt av en betydelig tilbakegang i Karasjok i perioden 2005-2010. For Kautokeino var reduksjonen i samme periode litt mindre enn i Karasjok. For vinterbeitene i Karasjok så økte lavbiomassen mye i perioden (102 000 tonn) 1998-2005, med en betydelig tilbakegang (36 000 tonn) i perioden 2005-2010. For vinterbeitene i Kautokeino så økte lavbiomassen med nesten 260 000 tonn i perioden 1998-2005 med en liten tilbakegang (6000 tonn) i perioden 2005-2010. Her viste det seg at lavbiomassen på hei, i krattskog og i skog økte kraftig perioden sett under ett, mens lavbiomassen på rabber og i de mest tilgjengelige beitene på hei/fjell økte sterkt i perioden 1998-2005, med en påfølgende reduksjon på vel 40 % (ca. 29000 tonn) i perioden 2005-2010. Den totale lavbiomassen (lavforrådet) i Karasjok utgjorde 115 426 tonn i 2010, mens den var på 418 168 tonn i Kautokeino samme år. Grønnbeitekomponenten i vinterbeitet som treaktige planter (lyngplanter som fjellkrekling cáhppesmuorji, blåbær/sarrit, røsslyng/livdnju, tyttebær/jok?a og dvergbjørk/skierri) og grasaktige planter som smyle/vuovdesitnu, sauesvingel/sávzzasinut og stivstarr/skatžerluktii viser til dels stor økning i dekning på rabber og eksponerte områder fra 1998 til 2005. Den gjennomsnittlige dekningen av gras («sitnu») og starr på vindrabbene var 2 % mot 3 % i lesider og i skog (figur 16), som viser at gras ikke er en viktig beiteplantegruppe i det mest tilgjengelige vinterbeitet på Finnmarksvidda. Det imidlertid nå mer lyng og gras i de rutene som var mest slitte i 1998, og dette har kompensert for en del av reduksjonen i lavbeitene som har kommet i perioden 2005-2010.. I perioden 2005-2010 har også grønnbeitekomponenten i form av fôrenheter økt litt de fleste steder, unntatt for vinterbeitene i Karasjok som viser tilbakegang. Prosentvis økte antall fôrenheter for henholdsvis vår-høst-forvinterbeitene og vinterbeitene i Kautokeino med 13 og 14 % i perioden 1998-2010. For vinterbeitene i Karasjok var det en økning på 15 % i form av ”grønne” fôrenheter i perioden 1998-2005, mens det var en reduksjon på 9,6 % i perioden 2005-2010. I vår-høst-forvinterbeitene i Karasjok var det en økning i grønne fôrenheter på 11 % for hele perioden 1998-2010. Økningen av biomassen i ”grønnbeitene” har kompensert for en del av reduksjonen i lavbeitene i perioden 2005-2010. Spesielt gjelder dette eksponerte rabber og heier i både Karasjok og Kautokeino. Den totale utnyttbare biomassen av grønne beiteplanter (lyng, gras og starr) i form av fôrenheter (f.e.) i Karasjok utgjorde 10320645 f.e. (13417 tonn) i 2010, mens den var på 24928650 f.e. (32407 tonn) i Kautokeino samme år. Opphør av beiting om sommeren (ved forvaltningstiltak) på slutten av 1990-tallet innenfor de tradisjonelle høst- og vårbeiter (distrikt 30 og distrikt 17) har hatt en gunstig virkning med hensyn til økning av grønne planter og lav. I 2010 begynner forskjellen mellom åpne og skjermete ruter å bli litt større enn i 2005, noe som tyder på et større beitetrykk på den ”grønne” vegetasjonen i perioden 2005 til 2010 sammenlignet med perioden 1998-2005. Selv om betydelige deler av lavbeitet i de sørlige deler av Finnmarksvidda har kommet seg i perioden 1998-2010, er det mye å vinne på at lavmattene får utvikle seg videre. Dette vil øke avkastningen av lav per arealenhet. Når det gjelder det nordlige deler av Finnmarksvidda (vår, høst og forvinter) så har det økte beitetrykket (økt reintall) i perioden 2005-2010 redusert lavbeitene her. I enkelte områder vurderer vi situasjonen som kritisk. Et redusert beitetrykk i disse områdene vil forbedre arealavkastningen svært mye, noe som erfaringene fra perioden 1998- 2005 antyder.
Oppdragsgiver Reindriftsforvaltningen.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no