Publikasjon

Tittel Naturfaglig evaluering av norske verneområder
Undertittel Verneområdenes funksjon som økologisk nettverk og toleranse for klimaendringer
Forfattere Framstad, E., Blumentrath, S., Erikstad, L. & Bakkestuen, V.
År 2012
Kilde NINA Rapport 888: 126 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2487-1
Referat

Norske verneområder ble evaluert i forhold til målsettingene med vernet i 2009. I denne rapporten utdyper vi evalueringen av norske verneområder på to områder: (1) hvordan verneområdene funge-rer som et økologisk nettverk og (2) hvor robuste de vil være overfor framtidige klimaendringer. Dis-se funksjonene for verneområdene vil være viktige for å bedømme hvordan verneområdene oppfyl-ler målsettingene for vernet, bl.a. deres evne til å ta vare på viktige arter, naturtyper og økologiske funksjoner, ikke minst i et endret klima. Utgangspunktet for evalueringen er de samme norske verneområdene som i evalueringen fra 2009: Alle områder i Norge vedtatt vernet etter naturvern/naturmangfoldloven (utenom arktiske og rent marine verneområder), samt områder som var kommet langt i formell behandling for vern somme-ren 2009. Til sammen utgjør dette 2688 norske verneområder med et samlet areal på 61 736 km2. For å unngå kunstige isoleringseffekter av verneområder langs svenskegrensa er også svenske verneområder nord for 58°N tatt med. Data for finske og russiske verneområder har ikke vært til-gjengelige for oss. I analysen av verneområdenes funksjon som økologisk nettverk har vi brukt analysemetodikk basert på nettverksteori (grafteori), der verneområdene betraktes som knutepunkter med forbindelser i et nettverk (en graf). Vi har ikke hatt informasjon om aktuelle arters spredning mellom verneområdene, men har forsøkt å kvantifisere spredning mellom verneområder som økologisk prosess indirekte ved (1) å anta at verneområdenes areal er proporsjonalt med deres potensielle mengde av spred-ningsenheter, (2) å kvantifisere spredning som en negativ eksponentiell funksjon av avstand, samt (3) å anslå spredningsmulighetene mellom områder ut fra motstanden ulike arealtyper og infrastruk-tur kan utgjøre. Vi har analysert nettverksstrukturen både for alle verneområder uten hensyn til ulik-heter i naturtyper og for deres areal av naturtypene ferskvann, myr, skog og åpent fjell. Vi har ka-rakterisert nettverkets egenskaper ved en rekke ulike mål fra nettverksteorien. Graden av sammenheng i nettverket av verneområder øker med grensen for funksjonell avstand vi legger til grunn. Den største klyngen av verneområder utgjør over 25% av vernet areal allerede ved en funksjonell avstand på 1000 enheter, mens denne klyngen utgjør nær 90% av vernet areal ved 20 000 enheter funksjonell avstand. For verneområdenes areal av skog er nesten 50% av vernet skogareal samlet i én klynge allerede ved en funksjonell avstand på 2500 enheter, mens verneom-rådenes areal av myr er mye mer fragmentert, med 25% av vernet myrareal i én klynge først ved en funksjonell avstand på nær 40 000 enheter. For verneområdenes areal av ferskvann og fjell utgjør største klynge ca 50% av vernet areal ved henholdsvis 20 000 enheter og nær 50 000 enheter. Analysene av nettverket viser at verneområdene langs kysten av Vestlandet og generelt i Nord-Norge er ganske isolert fra hverandre. Dette gjelder uavhengig av naturtype. Verneområder med skog er generelt minst isolert, mens verneområder med myr er mest isolert. Kjernen av verneområ-der med fjell langs fjellkjeden i Sør-Norge og svenskegrensa i nord har ganske god sammenheng. De store verneområdene (nasjonalparker, landskapsvernområder) betyr mye for sammenhengen mellom verneområdene med ferskvann, myr og fjell, men mindre for verneområder med skog. For-bindelsene mellom verneområdene gjør det mulig å gruppere dem i klynger av sammenhengende områder. Verneområdene med ferskvann og med skog danner da én svært stor klynge fra Sørlan-det til Nordland, mens verneområdene for myr og fjell danner mindre klynger i hovedsak rundt na-sjonalparkene i fjellet. Ser vi bare på verneområder med tette forbindelser seg imellom, framstår gruppene av verneområder som mer veldefinerte og med en tydeligere biogeografisk tilhørighet. Å finne viktige forbindelser og knutepunkter i et nettverk er første steg for å identifisere muligheter for å sikre og forbedre sammenhengen i et nettverk av verneområder. Her er de store verneområ-dene i fjellet i Sør-Norge, indre Trøndelag og Nord-Norge langs svenskegrensa viktige for den po-tensielle flyten av organismer gjennom nettverket av verneområder, både på nasjonal og regio-nal/lokal skala. Dette er særlig tilfelle for verneområdene med ferskvann, myr og fjell, i mindre grad for verneområdene med skog. Ryggraden i nettverket av verneområder (definert ved såkalt Mini-mum Spanning Tree) er særlig knyttet til fjellområdene i Sør-Norge og langs svenskegrensa i Trøn-delag og Nord-Norge for alle naturtyper, samt for det sentrale Østlandet og Sørlandet og deler av Vestlandet og Trøndelag for verneområder med ferskvann og skog. Store deler av nettverket av verneområder med ferskvann og med skog framstår som ganske robust ved at det er alternative forbindelser mellom mange av verneområdene, særlig i fjellområdene, Sør- og Østlandet og deler av Trøndelag. For verneområder med fjell er nettverket mer oppdelt, og selv om verneområder i flere sentrale fjellområder har alternative forbindelser, er ikke det tilfellet for alle. For verneområder med myr er det bare områder i enkelte fjellområder som har alternative forbindelser til andre verne-områder. Robustheten i nettverket kan økes ved å lage forbindelser mellom eksisterende verneom-råder i grensestrøkene i Midt-Norge (alle naturtyper), samt i deler av fjellområdene i Sør-Norge (for verneområder med fjell og myr). Nettverket kan generelt styrkes ved å etablere korridorer mellom utvalgte verneområder, i form av nye verneområder eller tilrettelegging av lokal arealbruk for å øke spredningsmulighetene mellom verneområdene. Slike korridorer er identifisert for verneområder med hovednaturtypene ferskvann, myr, skog og fjell. Framtidige klimaendringer vil med stor sannsynlighet påvirke verneområdene, deres biologiske mangfold og andre verneverdier. I denne rapporten har vi vurdert hvordan norske verneområder vil bli påvirket av framtidige klimaendringer, slik disse er beskrevet i Hadley B2-scenarioet. Grunnlaget for denne analysen er en ordinasjon av 54 klimavariabler tilgjengelig for normalperioden 1961-90 med en oppløsning på 1 km2. Her har vi trukket ut de klimavariablene som er sterkest korrelert med gradientene for oseanitet-kontinentalitet og sør-nord/lavland-fjell, dvs middeltemperaturene i hen-holdsvis desember og august. Dette har vi sammenholdt med verdiene for hver 1 km2-rute for de samme klimavariablene ut fra Hadley B2-scenarioet for perioden 2071-2100. Dette gir grunnlag for å vurdere plasseringen av verneområdenes areal i dagens og framtidas klima. I tillegg har vi vurdert de enkelte verneområdenes dekning av vegetasjonsseksjoner og -soner etter Moens klimainndeling fra 1998. Hadley B2-scenarioet innebærer en generell temperaturøkning for hele landet, både sommer og vinter, med betydelige forskyvninger i vegetasjonsseksjonene og -sonene, mot mer oseaniske og varmere forhold. Dette påvirker også verneområdene, der de fleste vil få betydelig varmere som-mer- og vintertemperatur, mens noen av de store verneområdene også vil få et større spenn i dek-ning av gradienten for oseanitet-kontinentalitet. Endringene for verneområdene kan utgjøre så mye som 2 seksjonsenheter og 3 soneenheter etter Moens klimainndeling, men endringene for verne-områdene vil trolig være litt mindre ekstreme enn endringene for landet som helhet. Utviklingen mot et varmere og mer oseanisk klima vil innebære at særlig verneområdene med kaldest og mest kon-tinentalt klima vil minke i omfang og til dels vil kunne forsvinne helt fra Norge. En del større verneområder som nasjonalparker og landskapsvernområder dekker mer enn én ve-getasjonsseksjon eller -sone. Dette gir en mulighet for at slike verneområder fortsatt kan dekke de-ler av sine opprinnelige klimagradienter ved framtidige klimaendringer. Vel 20% av verneområdene dekker minst 2 soner, og 4% dekker minst 3 soner, mens bare drøyt 9% av verneområdene dekker minst 2 vegetasjonsseksjoner. Dermed kan en del verneområder ha gode muligheter for å bevare deler av dekningen av klimagradientene, spesielt knyttet til en generell temperaturøkning, i mindre grad ved en økning i oseanitet. Imidlertid er det også svært mange små verneområder som dekker lite variasjon i klimaforhold. I den grad deres verneverdier vil være følsomme for klimaendringer, vil det være små muligheter for å unngå en negativ klimaeffekt for mange av verneområdene. I et ro-bust sammenhengende nettverk av verneområder vil det være vesentlig bedre muligheter for å iva-reta verneverdiene under framtidige klimaendringer enn for verneområdene isolert sett.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no