Publikasjon

Tittel Plan om opprusting og utvidelse av Skjerkaanlegget i Mandalsvassdraget. - En analyse av mulige effekter på fisk ved en tilleggsregulering av Langevatn-magasinet
Undertittel
Forfattere Hesthagen, T.
År 2011
Kilde NINA Rapport 770: 28 pp. Norsk institutt for natuirforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2364-5
Referat

Det foreligger plan om opprusting og utvidelse av Skjerkaanlegget i Mandalsvassdraget. Det består av flere delprosjekter; nytt aggregat i Skjerka kraftverk, ny tunnel mellom Langevatn og Nåvatn med Øygard eller Ljosland kraftverk, og ny dam og økt regulering av Langevatn-magasinet. Denne rapporten gir en vurdering av konsekvensene for fisk av en økt regulering av Langevatn. Magasinet har i dag en reguleringshøyde på 16 m, og dekker et areal på 2,08 km2. Langevatn bestod opprinnelig av fire mindre innsjøer. Ved dagens regulering blir vann ført i tunnel fra Langevatn til Nåvatn-magasinet, med maksimal slukeevne på ca 16 m3/s. Den be-grensede kapasiteten på denne tunnelen gjør at det tidvis har vært mye flomtap fra magasinet til elva Monn nedstrøms Langevatn. Det er ingen minstevannføring i denne elva, slik at vannfø-ringen i øvre deler består primært av flomtap fra Langevatn. Det er nå utarbeidet en plan om å utvide reguleringen av Langevatn. Den innebærer en heving av HRV med 10 eller 20 m, samt bygging av tunnel mellom Langevatn og Nåvatn, med slukeevne på 20 eller 30 m3/s, og kraft-stasjon i fjellet ved Ljosland (Ljosland kraftverk) eller Åstøl/Nåvatn (Øygard kraftverk). Eksiste-rende tunnel vil kunne fungere som flomtunnel for å minimalisere flomtapet fra Langevatn til Monn. Et alternativ er at HRV for Langevatn ikke blir endret. Men det blir bygget ny tunnel til Nåvatn, med slukeevne på 30 m3/s. Konsesjon for reguleringen av Langevatn ble gitt i 1950. I en periode etter dette hadde innsjøen fremdeles en relativt tett aurebestand. I løpet av 1970-tallet gikk den imidlertid tapt pga forsuring. I årene som fulgte ble det først satt ut bekkerøye og seinere vanlig brunaure. På 1990-tallet begynte imidlertid auren å reprodusere i tilløpselver og bekker til Langevatn. Dette skyldes at vannkvaliteten i vassdraget hadde blitt betydelig bedre i seinere år. En undersøkelse fra 2003 viste at 44 % av fisken var naturlig rekruttert, mens den hadde økt til 56 % fram til 2009. Alle aldersgrupper fra 0+ til 8+ var nå representert i prøvefis-kefangsten (villfisk + settefisk). Det er antatt at aurebestanden i Langevatn i hovedsak blir re-kruttert fra hovedvassdraget, dvs innløpselva til Roddeivsvatn opp til Fosstjønn i Ådalen. Både dette tjernet og Nedre Vevatn har nå relativt tette aurebestander. Aurebestanden i Langevatn har økt i takt med denne utviklingen, og den kan nå karakteriseres som middels tett. Denne bestandsøkningen har ført til en betydelig reduksjon i fiskens vekst, størrelse og kvalitet. Langevatn er en sur og næringsfattig lokalitet, og produksjonsevnen er derfor relativ lav. En heving av vannstanden i Langevatn med 10 eller 20 m i forhold til dagens HRV vil påvirke rekruttering hos aure. Ved HRV+10 m blir elva opp til Fosstjønn neddemt, og dette er den vik-tigste gyteelva for aurebestanden i magasinet. Fiskeproduksjonen vil også bli redusert ved de foreslåtte tilleggsreguleringene. Dette skyldes både økt reguleringshøyde og forventet vann-standsmanøvrering. Utøvelsen av fiske blir også vanskeligere. Ved HRV+10 m vil Fosstjønn blir neddemt 1,1 m. Ved en ytterligere regulering på 10 m, vil altså denne lokaliteten blir sterkt berørt. Ved HVR+20 m vil Oppsettjørni og et mindre tjern nedstrøms Øyvatn i vest også bli neddemt, med hhv 2,1 og 2,0 m. Følgelig vil HRV+20 m ha en langt større negativ effekt på fiskeproduksjonen enn HRV+10 m. Dette gjelder både Langevatn og tilstøtende innsjøer. Ska-der på rekrutteringen kan kompenseres ved utsettinger. Det er også mulig å øke den naturlige rekrutteringen i noen av tilløpsbekkene, med habitatforbedrende tiltak, fjerning av vandrings-barrierer og bedring av vannkvaliteten gjennom kalking. De framlagte planene for en ytterligere regulering av Langevatn med ny overføringstunnel og større slukeevne, innebærer at overløpene fra dammen til Monn blir sterkt redusert. Dette vil spesielt berøre vannføringen i elva ned til Ljoslandsvatn. Denne strekningen har imidlertid ikke lenger noen stedegen aurebestand. Ut fra hensynet til fisk er det derfor ingen hensikt å foreta habitatforbedrende tiltak i form av f eks terskelbygging. Det er likevel behov for en viss minste-vannføring i Monn. Det vil bedre vannsirkulasjonen i en mindre lokalitet på denne strekningen (Tjørni). Her er det nå satt ut fisk, og det kan trolig opprettholdes en bestand basert på utset-tinger. En viss minstevannføring i Monn vil også sikre at aure fra Ljoslandsvatn kan gyte på innløpet. Ved en utbygging av Kvernevatn kraftverk er det kun på strekningen av Ljosåni mellom utløpet av Lille Kvernevatn og eksisterende bekkeinntak som blir berørt. Følgelig blir det ingen end-ringer i vanntilsiget til Ljosåni lengre ned mot Ljoslandsvatn, som er en rekrutteringsstrekning for auren i denne innsjøen.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no