Nyhetsartikkel

Aktuelt

Merking gir verdifull informasjon om hjortedyrene

Publisert 09.04.2018

I dette innlegget forklarer forskerne hvorfor det fortsatt anvendes GPS-merking til innhenting av kunnskap om villrein og de andre hjortedyrene.

Merket elg. Foto: Erling Solberg/NINA
Merket elg. Foto: Erling Solberg/NINA

Bilder av villrein i Nordfjella med nediset GPS-sender rundt halsen har skapt reaksjoner og debatt i media i vinter. Vi er alle enige om at det er tragisk og trist når villrein lider som følge av store isklumper på GPS-halsbåndet de er påført. Hvorfor anvender forskningen fortsatt slike metoder til kunnskapsinnhenting?

Krav til dokumentasjon

Merking av dyr med GPS-sender gjør at vi kan følge dyra og deres forflytninger uten at vi er i nærheten og påvirker dem. Moderne senderne avgir posisjoner oftere og leverer mer nøyaktige data enn tidligere teknologi. På den måten kan vi hente inn presise data og dokumentasjon om artene som stadig etterspørres, og som ofte er et krav for å gjennomføre endringer i forvaltningspraksis. For hjortedyr kan kunnskap fra merkede dyr bidra til å hjelpe hele bestander.

GPS-teknologi er kostbart og det er ikke slik at vi ønsker å bruke GPS for enhver pris. Nye metoder for estimering av bestander basert på DNA fra møkk eller ved bruk av kamerafeller ute i terrenget vinner fram og kan i en del tilfeller erstatte merking til slike formål. Slike ikke-invaderende metoder er en ønsket utvikling, men på enkelte områder finnes det ikke gode alternativer til GPS-merking for å få sikre svar på utfordringene i naturforvaltningen.

Villrein trues av utbygginger

La oss ta noen eksempler på kunnskap vi får gjennom GPS-merking. Data fra GPS-merking dokumenterer villreinens trekkveier mellom viktige sesongmessige beiteområder i fjellområdene, såkalte fokusområder med særlig viktige funksjoner for villreinen. Trusler mot disse kan komme fra utbygginger av infrastruktur, som vannkraft, vei, hytter og jernbane, eller turgåere langs stier i fjellet. Kunnskap om villreinens fokusområder gjør at vi som samfunn kan velge å ikke bygge ut, eller å foreta en mer skånsom utbygging og bidra til å bevare intakte fjelløkosystemer som kommer mange arter til gode.

Studier med GPS tillater oss å se hvordan villrein reagerer på folk og finne ut hva som er dens tålegrenser. Metoden kan brukes til å svare på hvor mange biler det kan passere på en vei, eller fotturister på en sti, før det blir en barriere for villrein.

Bedrer forvaltning og hindrer ulykker

I lavlandet er situasjonen en annen. Der gir GPS merking av rådyr, hjort og elg viktig informasjon om trekkveier og krysninger av veier, hvor faren for kollisjoner er større. Slik dokumentasjon er viktig for planlegging av viltoverganger og strekninger med ulykkesforebyggende tiltak.

Også jakta på hjortedyr drar nytte av oppsamlet kunnskap fra GPS-sendere. I 2016 ble det felt 30 829 elg, 37 738 hjort, 30 380 rådyr og 6 129 villrein i Norge, så det er snakk om store utmarksressurser. Skal vi ha en mest mulig bærekraftig forvaltning av høstbare hjortedyrbestander, må vi ha kunnskap om hvor artene ferdes og deres leveområder. Merking av hjort og elg med GPS har vist hvordan dyrenes arealbruk er langt større enn dagens forvaltningsenheter (vald) og endog kommuner. I løpet av høsten er de fleste hjort og elg innom flere forvaltningsenheter, hvilket betyr at lokale forvaltningsmål som for eksempel fredning av store hjortebukker eller elgokser gir liten effekt, hvis naboene har andre mål. Data fra GPS-merking og forståelsen for at man «deler dyr» over større arealer har konkret ført til større vald og langt mer formelt og uformelt samarbeid over valdgrenser og mellom kommuner. Dette fører i neste omgang til en bedre utnyttelse av viktige utmarksressurser.

Brukes i kampen mot skrantesjuke

I Nordfjella satte NINA i gang merking av villrein for å undersøke effekten av menneskelig aktivitet på villreinen, men nå anvendes GPS senderne også til å følge med på hvor flokkene befinner seg i nåtid. Forvaltningen har et akutt behov for kunnskap om hvor dyrene beveger seg i kampen for å hindre at skrantesjuke sprer seg. Det er vanskelig å se for seg hvordan reetablering og overvåking av antatt friske villrein i Nordfjella etter uttaket av dagens stamme skal være mulig uten bruk av GPS-teknologi.

Reetablering vil kreve at det introduseres reinsdyr som har vokst opp i andre områder, og erfaringer fra tilsvarende relokalisering i Nord-Amerika tilsier at disse dyrene kanskje prøver å dra tilbake dit de kom fra. Gjerder og gjeting med bruk av GPS-teknologi vil være nødvendig for å holde utsatte reinsdyr i Nordfjella i en startfase. Dette vil også gi viktig ny innsikt dersom tilsvarende aksjoner må gjennomføres i framtiden.

Høyt fokus på dyrenes velferd

GPS-merking bidrar altså til å hente inn presise data om hjortedyr, og dekker et stort behov for kunnskap i forskning og forvaltning av artene. Det er et krav om at merking skal ha en klar nytteverdi. Det er samtidig et høyt fokus på dyrenes velferd i forbindelse med all merkeaktivitet. Merking av dyr er strengt regulert og overvåkes av Mattilsynet og Miljødirektoratet for å sikre at dyrenes helse ivaretas.

Dyr og mennesker har faktisk felles interesser i å oppnå skånsom merking for å styrke norsk naturforvaltning. Hvis dyrene endrer adferd, så vil dataene ha liten verdi. I de aller fleste tilfeller erfarer vi også at merking fungerer etter intensjonen. Isdannelse på GPS-halsbånd er ikke kjent fra hverken hjort, rådyr eller elg merket med GPS-sendere, og ei heller fra reinsdyr merket i andre områder. Vi snakker da om merking av over 600 hjort, 600 elg og snaue 400 reinsdyr i ulike forskningsprosjekter over mange år. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) sin vurdering er da også at halsbånd på pattedyr normalt har "begrenset konsekvens".

Kronikkforfatterne er:
Atle Mysterud1, Morten Kjørstad2, Erling L. Meisingset3, Christer M. Rolandsen2, Erling J. Solberg2 og Olav Strand2

1 Universitetet i Oslo, 2 Norsk institutt for naturforskning (NINA), 3 Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio)

En mer utfyllende versjon av denne artikkel kommer i nyeste utgave av fagbladet Hjorteviltet.

   Motta nyhetsbrev fra nina