Nyhetsartikkel

Storørreten sliter

Publisert 19.12.2018


En stor andel av storørretbestandene her i landet har hatt en negativ utvikling siden den forrige gjennomgangen i 1996. Nå må det iverksettes tiltak for å redde de unike storørretbestandene.

Storørret i Gudbrandsdalslågen. Foto Børre K. Dervo
Storørret i Gudbrandsdalslågen. Foto Børre K. Dervo

Den omfattende gjennomgangen som nå er gjort viser at den negative utviklingen har fortsatt for mange storørretbestander. Den forrige store gjennomgangen var på midten av 1990-tallet. 16 kjente storørretlokaliteter er undersøkt, og vurderingen er at storørretbestandene i kun to av de 16 (12 prosent) innsjøene har økt i løpet av de siste tjue årene. I 7 av 16  innsjøer (44 prosent) vurderes bestandsutviklingen til storørretbestandene å være stabil. Dette betyr i realiteten at mange av disse fortsatt kan være negativt påvirket av de samme faktorene som ble identifisert i 1996. I nær halvparten av de undersøkte innsjøene (44 prosent) vurderes bestandsutviklingen å ha vært negativ siste 20 år. 

Storørret i Norge representerer unike økologiske og kulturelle verdier. Forekomsten av de ulike livskraftige bestandene av storørret har gjennom hundrevis av år hatt stor betydning for lokalbefolkning, fiskerettshavere og tilreisende sportsfiskere. Storørretens livshistorie har klare paralleller til den vi finner hos laks og sjøørret, men hos storørreten er innsjøen «havet» og den vandrer opp eller ned i tilløps- og utløpselver for å gyte.

På oppdrag fra Miljødirektoratet har et arbeidsutvalg ledet av Jon Museth i NINA utarbeidet rapporten Museth, J., Dervo, B., Brabrand, Å., Heggenes, J., Karlsson, S. & Kraabøl, M. 2018. Storørret i Norge. Definisjon, status, påvirkningsfaktorer og kunnskapsbehov. NINA Rapport 1498. Norsk institutt for naturforskning.

Ny definisjon av storørret

- Forekomst av storørret er først og fremst et resultat av ørretens unike evne til å tilpasse seg miljøet den lever i.  Samspillet mellom tilgangen på byttefisk og det fysiske miljøet har vært viktig for utviklingen, og for den genetiske tilpasningen, til de ulike stammene. Ut fra dagens kunnskap kan det se ut som storørret inkluderer alt fra genetisk distinkte stammer til at en varierende andel vanlig ørret innen en bestand blir fiskespisere og derved storvokste, sier forskningssjef Jon Museth som har ledet arbeidet med storørretrapporten .

- I og med at storørret ikke representerer en egen taksonomisk enhet, og at variasjonen i livshistorie mellom dem er stor, har arbeidsutvalget foreslått en todelt økologisk funksjonell definisjon av storørret (A og B). Arbeidsutvalget understreker i rapporten at de ulike bestandene vil ha livshistorier som varierer på hele skalaen fra typiske type A bestander til typiske type B bestander.

Forslag til ny definisjon: En storørretbestand er naturlig reproduserende med regulær forekomst av fiskespisende individer, og hvor overgangen til fiskediett gir A) vekstomslag eller B) utholdende vekst.

Arbeidsutvalget understreker at det er viktig å bevare den naturlige variasjonen i livshistorie innen og mellom ulike bestander av storørret. I type A og B bestander vil storvokste individer hovedsakelig være resultat av henholdsvis høy individuell vekstrate og høy alder. Denne kunnskapen  bør resultere i ulik forvaltning og fiskeregler. I tillegg til denne økologiske definisjonen vil det være viktig å undersøke om storørret i et vassdrag kan defineres genetisk, og derved bør forvaltes som egne enheter. Der vi ikke kjenner lokal genetisk struktur for storørreten anbefaler arbeidsutvalget at forvaltningen ut fra et føre-var prinsipp behandler storørret som egne forvaltningsenheter.

De ulike storørretbestandene

Storørretens komplekse livshistorie og ulike krav til miljøet gjør at den er en god indikator på hvor godt vi forvalter miljøet i innsjøer og elver, og ikke minst muligheten for å vandre mellom innsjø og elv.

- Derfor er resultatet av gjennomgangen arbeidsutvalget  har gjort svært alvorlig, understreker  Jon Museth.

Gjennomgangen som vi har gjort viser at den negative utviklingen i mange storørretbestander har fortsatt etter den forrige gjennomgangen som ble gjort  på midten av 1990-tallet. Vi har gått gjennom 16 kjente storørretlokaliteter. Vi vurderer at storørretbestandene i kun to av 16 (12 %) innsjøer har økt i løpet av de siste tjue årene. I sju av 16 innsjøer (44 %) vurderes bestandsutviklingen til storørretbestandene å være stabil. Dette betyr i realiteten at mange av disse fortsatt kan være negativt påvirket av de samme faktorene som ble identifisert i 1996. I sju av 16 næringslokaliteter (44 %) vurderes bestandsutviklingen å ha vært negativ siste 20 år. 

- Det er viktig å presisere at gjennomgangen av storørretbestandene i denne rapporten ikke er en fullstendig liste over storørretbestander i Norge, sier Museth. Samtidig understreker han også at kunnskapen om mange av storørretbestandene er svært liten og har gjort gjennomgangen og vurderingene krevende.   

Vassdragsregulering, enten i næringslokaliteten eller i viktige gyteelver, vurderes å være den viktigste negative påvirkningsfaktoren i 11 av 16 (69 prosent) lokaliteter, mens beskatning vurderes å være en av de to viktigste påvirkningsfaktorene i nesten samtlige lokaliteter

I tillegg er fysiske inngrep i gyteelver i forbindelse med bl.a. masseuttak og flomsikring vurdert som negative påvirkningsfaktorer i mange gyteelver. Overgjødsling (eutrofiering) og derav dårlig vannkvalitet vurderes som en viktig negativ påvirkningsfaktor i kun en (6%) av lokalitetene , noe som viser at arbeidet med å bedre vannkvaliteten i Norge har gitt resultater.

Nødvendige tiltak

Bestandssituasjonen for flere storørretlokaliteter er uavklart, og en stor andel av bestandene er vurdert å ha hatt en negativ bestandsutvikling siden den forrige grundige gjennomgangen i 1996.  Arbeidsutvalget foreslår derfor å prioritere følgende tiltak:

1) Sikre en miljøbasert vannføring i regulerte elver som i størst mulig grad er tilpasset storørretens ulike krav gjennom livet,

2) Gjennomføre habitatforbedrende tiltak i gyteelver som er påvirket av vannføringsendringer og  fysiske inngrep,

3) Forbedre vandringsløsninger og gjennomføre avbøtende tiltak ved små og store menneskeskapte vandringshindre og

4) Sørge for en bærekraftig regulering av fiske.

- Storørreten jakter annen fisk og er derfor svært aktiv. Dette gjør den spesielt sårbar for overbeskatning og det er viktig å minne om at dagens fangstredskaper er langt mer effektive enn de var for 100 år siden. Gjennomgangen av fiskeregler viser at mange storørretbestander ikke har et tilstrekkelig vern. Innføring av fangstbegrensninger og strengere fiskeregler er trolig helt nødvendig for å sikre et tilstrekkelig antall gytefisk i mange storørretbestander, sier Museth.

Basert på gjennomgangen av de ulike storørretbestandene konkluderes det i rapporten med at det er behov for økt kunnskap om:

1) Genetisk struktur og forvaltningsenheter i vassdrag med storørret,

2) Konsekvenser av dagens kultiveringsvirksomhet og utredninger av alternative avbøtende tiltak og/eller kultiveringsstrategier,

3) Bestandsstørrelser hos storørret og betydningen av fangstdødelighet,

4) Flaskehalser for naturlig rekruttering og framvekst av storørret i ulike systemer,

- Gjennomgangen av kultiveringsvirksomheten viser at her er det en stor jobb å gjøre. Dagens praksis med fiskeutsettinger i mange storørretlokaliteter hadde aldri blir godkjent for laks,  forteller Museth.

Arbeidsutvalget mener det er avgjørende at rapporten ikke resulterer i en langvarig diskusjon om definisjonen av storørret.

- En slik diskusjon kan ha en akademisk interesse, men nå må storørreten først og fremst prioriteres gjennom nødvendig kunnskapsinnhenting og praktiske tiltak, ikke prat, avslutter Museth 

Arbeidsutvalget som har laga rapporten om storørreten  har bestått av:  

Leder: Jon Museth (NINA)

Sekretær: Børre K. Dervo (NINA)

Medlemmer:

Åge Brabrand (Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo)

  • Jan Heggenes (Høgskolen i Sørøst-Norge)
  • Sten Karlsson (NINA)
  • Morten Kraabøl (Multiconsult)

Mandatet:

  • Utarbeide forslag til definisjon av storørret til bruk i forvaltningen, der definisjonen skal være lett anvendbar, kunne brukes av forvaltningen og inkludere hensynet til både biologisk verdi og bruksverdi.
  • Utarbeide bestandsvise oversikter over kunnskapsstatus, tilstand og trusselfaktorer (jfr. utredningen til Dervo mfl. 1996 og senere oppdateringer).
  • Identifisere kunnskaps- og overvåkingsbehov.

Kontakt Jon Museth

 

 

 

 

 

 

 

 

 

   Motta nyhetsbrev fra nina