Styrker Europas kunnskap om natur og bærekraft

Trine Hay Setsaas

2026-03-16T13:07:00.0000000 2026-03-17T11:57:54.9970000

Illustrasjonsbilde. Foto: Dag Alexander Hultgren Olsen/NINA.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har sammen med europeiske partnere fått finansiering til tre nye forskningsprosjekter under EUs rammeprogram Horisont Europa.

– Deltakelsen i prosjektene styrker Norsk institutt for naturforskning (NINA) sin rolle som en sentral forskningsaktør i europeisk naturforskning, og gjør at norsk kompetanse blir brukt i arbeidet med å løse felles samfunnsutfordringer i Europa, sier Jørgen Rosvold, forskningssjef i NINA.

– NINA er faktisk med i begge vinnerkonsortiene under utlysningen som omhandler alternative samfunnsmodeller for å styrke naturmangfold. Dette plasserer NINA i en sentral posisjon i arbeidet med å utforme og legge premissene for fremtidens naturvennlige samfunnsøkonomiske modeller, sier han.

Nye samfunnsmodeller for natur og rettferdighet

Prosjektet SPARK4B+ undersøker hvordan samfunnet kan utvikles på andre måter enn dagens vekstbaserte økonomiske systemer, som bidrar til stadig økende naturtap, klimaendringer og økende ulikhet.

– Gjennom å utvikle og teste alternative samfunnsmodeller, er målet å bidra til mer bærekraftige, robuste og rettferdige samfunn for fremtiden, sier seniorrådgiver i NINA, Maja Vasilijevic.

Prosjektet samler forskere og samfunnsaktører fra ti europeiske land. NINA har særlig ansvar for å analysere hva som hindrer og fremmer samfunnsendring, utvikle modeller for hvordan ulike valg påvirker natur og samfunn, og bidra til scenarioarbeid og politikkutforming.

Ny teknologi gir bedre overvåking av natur

BEAGLE skal utvikle neste generasjons overvåking av naturmangfold i Europa, både på land, i ferskvann og i havet. Prosjektet kombinerer ny teknologi som automatiske sensorer, miljø-DNA (eDNA), kunstig intelligens og folkeforskning for å samle mer detaljerte og sammenlignbare data om tilstanden i naturen.

– Prosjektet skal levere opptil én milliard nye datapunkter fra ulike kamerafeller og akustiske opptakere utplassert i naturen. Kombinert med nye KI-metoder vil dette gjøre det mulig å tette hull i overvåkingen av biologisk mangfold i Europa og styrke arbeidet med å beskytte naturen, forklarer NINA-forsker Benjamin Cretois.

Dataene skal brukes av myndigheter, forskere og næringsliv for å følge utviklingen i naturmangfold og vurdere effekten av naturrestaurering og tiltak.

Vil løfte naturens verdier inn i beslutninger

I prosjektet RELATE4NATURE er målet å sikre at naturens verdier får større plass i samfunnets beslutninger. I dag vektlegges ofte økonomiske hensyn, mens verdier som livskvalitet, rettferdighet og tilknytning til naturen får mindre oppmerksomhet.

– Prosjektet skal utvikle og teste nye modeller for hvordan slike verdier kan integreres i beslutninger innen blant annet landbruk, energi, by- og regionplanlegging og naturforvaltning, sier seniorforsker i NINA, Bálint Czúcz.

NINA bidrar med ekspertise innen verdsetting av natur, beslutningsstøtte og politisk relevant forskning.

SPARK4B+ kontakt: Maja Vasilijevic

BEAGLE kontakt: Benjamin Cretois

RELATE4NATURE kontakt: Bálint Czúcz

Nytt verktøy skal hindre kræsj mellom sjøfugl og industri

Trine Hay Setsaas

2026-01-15T08:03:00.0000000 2026-01-19T11:58:02.1870000

Lunde har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard/NINA

For 150 år siden levde sjøfuglene i en helt annen kystverden enn den vi kjenner i dag. Havet var stort, uendelig og fritt. Artene var mange, koloniene store og fiskebestandene rike.

I dag tar mennesker mye plass, og havet er ikke lenger sjøfuglenes domene. Det voksende behovet for energi og matproduksjon gjør at flere næringer vender blikket mot havet.  

Presset til kanten av stupet

Skipstrafikk, oljeplattformer, havvindparker og fiskeoppdrett skaper hindre for trekkruter og livsviktige beiteområder. Samtidig reduserer industrielt fiske tilgangen på mat, mens klimaendringer fører til varmere hav, mer ekstremvær og endringer i mattilgang.

– ­Det er ikke én vindmølle, én oljeplattform eller én tråler som er problemet. Det er summen av alt vi mennesker gjør til havs som påvirker sjøfuglene våre, sier Tone Reiertsen, forsker i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Konsekvensene er dramatiske. Åtte av ti sjøfugler i norske fuglefjell har blitt borte siden 1970-tallet. Arter som lomvi, lunde, alke, makrellterne og krykkje har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge dersom dagens utvikling fortsetter.

Lomvi er kritisk truet, og står i fare for å dø ut. Foto: Svein Håkon Lorentsen/NINA

Kartlegger belastningen – art for art

Nå har forskere i samarbeid med industrien utviklet et verktøy som kan gi plass til både sjøfugl og industri i norske havområder.

– Verktøyet er et digitalt kart som viser hvor fuglene oppholder seg, og hvor ulike typer industriell aktivitet foregår. Når vi bruker det, kan vi sørge for å etablere ny aktivitet i områdene som er minst viktige for sjøfuglene, sier Frank Hanssen, overingeniør i NINA.

Kartverktøyet bygger på omfattende datasett fra de siste førti åra. Den gir oversikt over hvilke havområder som er viktigst for sjøfugl, og hvilke menneskelige aktiviteter – inkludert klimaendringer – som påvirker dem mest.

Avdekker «hotspots» i havet

Gjennom arbeidet har forskerne avdekket overlapp mellom sjøfuglenes utbredelse og områder i havet som varmes opp raskere enn andre steder. Når slike såkalte «hotspots» sammenfaller med viktige hekke- og beiteområder for sjøfuglene, påvirkes både overlevelse og reproduksjon mye mer enn andre steder.  

– Nye funn som dette viser enda tydeligere hvor viktig det er å bruke all kunnskap vi har tilgjengelig når vi planlegger fremtidig menneskelig aktivitet i havområdene våre, sier Kate Layton-Matthews, forsker i NINA.   

Først i verden

På grunn av omfang og detaljnivå kan verktøyet regnes som det første i sitt slag.

– Dette har aldri vært gjort før med så mange arter og så mange kolonier. Vi kan faktisk vise hvordan hver enkelt bestand blir påvirket av menneskelig aktivitet i og utenfor hekkesesongen, sier Reiertsen.  

Dermed ligger nyvinningen i front internasjonalt blant hjelpemidler som skal sikre sameksistens mellom sjøfugl og mennesker til havs.

– For oss er sameksistens og bærekraft viktig for all vår aktivitet til havs. Derfor er slik kunnskap og forskning sentralt for å finne løsningene vi trenger, sier Hanne Wigum, leder for havvind-konsepter i Equinor.

Ler mer om verktøyet her

Les mer om "hotspots" i havet her

Kontakt: Tone Reiertsen

De små muslingene som bærer store økosystemer

Trine Hay Setsaas

2025-12-17T09:36:00.0000000 2025-12-17T09:34:26.2200000

Ferskvannsmuslinger trues av økt næringstilførsel og nedgroing. Foto: Bjørn Mejdell Larsen/NINA

Fascinerende skapninger som få vet om

Over hele verden finnes mer enn 1300 arter ferskvannsmuslinger. I Norge har vi kun 24 arter, enkelt fordelt på de store (Unionidea) og de små (Sphaeriidae) muslingene.

Det meste av livet tilbringer de delvis nedgravd i sand og mudder eller festet til planter i elver, bekker, innsjøer og tjern. Det er lett å gå forbi dem uten å ane hvor mye liv som finnes under overflaten.

Hos de små ferskvannsmuslingene starter livet på en enkel måte. Hunnene slipper ferdig utviklede mini-muslinger rett ut i vannet. Noen fortsetter livet på planter eller på bunnen, mens andre legger ut på en uvanlig reise. De kan nemlig feste seg til fisk, fugl, biller, amfibier eller pattedyr – og bli fraktet med dem over store avstander i løpet av livet.

Hettekulemusling (Sphaerium lacustre) kan klatre og feste seg på planter. Foto: Vincent Prié

Der de små muslingene begynner livet som mini-muslinger, slipper hunnene hos de store ferskvannsmuslingene svømmende larver ut i vannet. Disse må finne seg en fisk å feste seg på mens de utvikler seg til ferdige muslinger. Der henger de, godt skjult, før de en dag er klare til å slippe seg løs og falle til bunnen. Så starter ungmuslingene livet i flere år nedgravd i grusen, før de kommer til syne på overflaten som voksne muslinger.  

Nøkkelarter som holder elvene og innsjøene levende

Nede på bunnen kan én enkelt ferskvannsmusling filtrere 40 liter vann hver eneste dag. Det gir renere vann og bedre leveområder for mange andre arter. Selv er de en viktig matressurs for både fisk, pattedyr og fugl. Faktisk er det slik at områder med mye ferskvannsmusling også har et langt rikere artsmangfold.

Muslingene kan dessuten fjerne forurensning og sykdomsorganismer fra vann. Derfor brukes de både som naturlige filtre for rensing av drikkevann og som verktøy til å måle vannkvalitet. Årringene i skjellene deres kan også avsløre forurensing langt tilbake i tid. Naturen er utrolig.

Ferskvannsmuslinger kan forekomme i store tettheter og filtrere store menger vann. I dette tilfellet elvemusling (Margaritifera margaritifera). Foto: Bjørn Mejdell Larsen/NINA

Når elver og innsjøer skades, forsvinner muslingene

Samtidig er ferskvannsmuslingene en av de mest utsatte dyregruppene i hele verden. Elver, bekker og innsjøer bygges ned. Hele nedbørsfelt påvirkes av forurensing og invasjoner av fremmede arter.  

– 23 av 25 av de store ferskvannsmuslingene i Europa er truet. Tapet av dem forteller mye om tilstanden i elvene og innsjøene våre, forteller Jon H. Magerøy, forsker i NINA.

Magerøy har jobbet med ferskvannsmusling i over 20 år, og beskriver påvirkningene som både mange og kompliserte. Forurensing fra landbruk, skogbruk, kloakk og annen menneskelig påvirkning er en stor utfordring. Det samme er vannkraft, kanalisering og andre fysiske endringer i vassdragene våre.

Noen muslinglarver kan kun bruke én enkelt fiskeart å utvikle seg på. Når veisalt, for eksempel, renner ut i elvene, sliter larvene med å feste seg på fisken. Og forsvinner akkurat denne fisken, forsvinner muslingene.

Også klimaendringer påvirker ferskvannsmuslingene i økende grad. Oftere tørke og flom i større skala enn før leder til massedød av muslinger eller at de rett og slett skylles bort fra sine leveområder.

En flatdammusling (Pseudanodonta complanata) sitter delvis nedgravd i grusen. Foto: Vincent Prié

En europeisk redningsplan for ferskvannsmuslinger

Nå har Magerøy sammen med NINA-kollega Bjørn Mejdell Larsen vært med på å lage en handlingsplan for alle ferskvannsmuslinger i hele Europa. Over 70 forskere fra 28 land har bidratt.

– Vi kan godt kalle den en redningsplan. Mitt viktigste arbeid i hele karrieren, konstaterer Magerøy.

Planen peker på nødvendige tiltak for å sikre muslingenes fremtid: vern av leveområder, redusert forurensning, og bedre kontroll av sykdommer og fremmede arter. Også mer kunnskap trengs om hvordan det står til, spesielt med de små muslingene. Men helt sentralt er å ivareta hele nedbørsfelt – ikke bare enkeltvassdrag.

– Vi ser at vern av vassdrag i Norge i liten grad beskytter muslingene. Vi må ta vare på nedbørsfeltet i sin helhet også her hjemme, understreker Magerøy.

For å lykkes trengs det mer og bedre kunnskap i befolkningen og blant politiske beslutningstakere. Slik kan vi sikre et solid regelverk som følges opp og håndheves, og tiltak som gir resultater for fremtiden.

– Svaret på hvorfor er enkelt: Friske muslinger gir rent vann og friske økosystemer – og til syvende og sist friske mennesker, avslutter Magerøy.

Les handlingsplanen her: European Freshwater Bivalves: Moving from assessment to conservation planning

Kontakt: Jon H. Magerøy

Går det åt skogen med myra?

Jan Arne Stokmo

2025-11-25T11:11:00.0000000 2025-11-25T11:12:05.0400000

Norge har trolig de mest varierte våtmarkene i Europa. Myr utgjør en stor del av disse, sammen med sumpskog og kilder. Hvis vi bygger ned våtmarkene, tørker de ut og kan ende opp med å bli dekt av skog. Så går det åt skogen med myra vår?

– Svaret er ja, hvis vi ser på trenden i naturindeksen. Men vi kan snu skuta ved å restaurere myra, sier NINA-forsker Anders Lyngstad.

Han er en av de som har bidratt med kunnskap om våtmark i Naturindeks for Norge 2025 som nettopp er lansert. Det er den mest omfattende sammenstillingen av data som fins om tilstanden til det biologiske mangfoldet i landet vårt.

Leverer livsviktige tjenester

Biologisk mangfold bidrar med økosystemtjenester som vi mennesker er helt avhengige av, som drikkevann, mat, ren luft, pollinering av planter og regulering av klima. Hvis naturen ikke fungerer som den skal, klarer den ikke lenger å levere disse gratistjenestene til oss.

Vi vet at naturen er på vikende front, men hvor er det mest kritisk? Med Naturindeks kan vi overvåke status og utvikling, og få en oversikt over hvor det bør settes inn tiltak.

– I Naturindeks har vi samlet data fra et stort antall arter, artsgrupper og naturtyper til et tall. Da kan vi peke på økosystemer hvor utviklingen går i feil retning, hvilke områder i landet som er mest utsatt og hvilke påvirkninger som kan ha størst negativ effekt, sier prosjektleder Chloé R. Nater i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Myra jages av fortidens spøkelser

Eksperter fra NINA og flere andre institusjoner har vurdert status og utvikling for arter og naturtyper i sju hoved-økosystemer i landet; skog, fjell, våtmark, åpent lavland, ferskvann, kystvann og hav.

Hvert økosystem gis et tall som forteller noe om tilstanden til økosystemet. Skalaen går fra 0 til 1, der null betyr at økosystemet er helt ødelagt, mens 1 viser intakt natur med lite påvirkning fra mennesker.

Skog og åpent lavland har de laveste indeksverdiene, mens ferskvann, kystvann og hav ligger høyest. Våtmark og fjell er omtrent midt på skalaen. Nedgangen fortsetter for våtmarkene her i landet.

– I Norge har drenering av myrer pågått over lang tid, og både ny og tidligere drenering tørker ut myrene. Selv om bevaring av myr har vært i fokus over en tid nå, så jages de av fortidens spøkelser. Myrene påvirkes også av klimaendringene, sier Anders Lyngstad.

Mulig å forbedre tilstanden

Naturindeks viser at nedbygging av natur, endret bruk av arealer og klimaendringer fortsatt er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet i økosystemene i Norge. Beskatning og høsting, forurensning og fremmede arter er også viktige faktorer i noen økosystemer. Men det er mulig å forbedre tilstanden, som for eksempel ved å restaurere myr.

Naturindeks er et verktøy for forvaltningen til å iverksette tiltak for å stanse tapet av arter og naturtyper, som Norge er forpliktet til i internasjonale avtaler.

– Naturindeksen viser at arealbruk er et av de viktigste områdene å fokusere på fremover, dersom målet er å bedre tilstanden til det biologiske mangfoldet. Den understreker også at vi fortsatt må ha søkelys på klimaendringenes rolle i utviklingen av økosystemene, sier Lasse Frost Eriksen som er medprosjektleder fra NINA.

Du kan sjekke selv

Naturindeks skal være lett tilgjengelig og forståelig for politikere, beslutningstakere og allmenheten. På www.naturindeks.no (lenke) kan du gå inn og boltre deg i beskrivelser av arter og miljøtyper.

– I innsynsløsningen kan du lese mer om status for økosystemene, men også for de enkelte artene og naturtypene som inngår i økosystemene. Vi oppfordrer leseren til å utforske nettsiden og blant annet se på utviklingstrender for den enkelte indikator, sier Nater.

Stort samarbeid

NINA har hatt det vitenskapelige ansvaret for arbeidet, på oppdrag fra Miljødirektoratet. I tillegg til Anders Lyngstad på våtmark, har NINA-forskerne Nina E. Eide og Ann Kristin Schartau hatt hovedansvaret for henholdsvis fjell og ferskvann.

En faggruppe som består av eksperter på de ulike økosystemene, fra NINA, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA), har bidratt i arbeidet underveis. Videre har eksperter på arter og naturtyper fra NINA, NIBIO, NIVA, BirdLife Norge og Havforskningsinstituttet (NI) bidratt i arbeidet med enkeltindikatorer.

Du kan lese mer om Naturindeks for Norge 2025, metoder og resultater i NINA Temahefte 97.

Fakta om Naturindeks for Norge 2025:

• Naturindeksen viser status og utvikling for det biologiske mangfoldet i Norge.
• Sju økosystemer er med: skog, fjell, våtmark, åpent lavland, ferskvann, kystvann og hav.
• Hvert økosystem gis et tall som reflekterer tilstanden til økosystemet.
• Skalaen går fra 0 til 1, der null betyr at økosystemet er helt ødelagt, mens 1 viser intakt natur med lite påvirkning fra mennesker.
• Indeksen bygger på 203 indikatorer, det vil si mål som viser tilstanden til en art, artsgruppe eller naturtype i økosystemet. Flertallet av indikatorene er arter.
• Naturindeks kom ut for første gang i 2010 og har blitt oppdatert hvert femte år siden. I år er fjerde utgave.
• Den forteller også noe om hvor vi mangler kunnskap og trenger mer naturovervåking.
• Se www.naturindeks.no for detaljer omkring alle indikatorer og økosystemer.

Kontaktpersoner i NINA:

• Chloé R. Nater, prosjektleder
• Lasse Frost Eriksen, medprosjektleder
• Anders Lyngstad, hovedansvar våtmark i Naturindeks

Ny digital verktøykasse styrker yrkesopplæringen innen naturrestaurering

Anne Olga Syverhuset

2025-10-30T14:23:00.0000000 2025-10-30T14:27:45.6000000

Med lanseringen av en digital verktøykasse for naturrestaurering tar naturrestaureringsmiljøet et stort skritt framover. Verktøykassen har fått navnet DERTO, som er en forkortelse for Digital Ecological Restoration Toolbox. 

– Med DERTO får lærere, studenter og fagmiljøer innen naturrestaurering fri tilgang til et mangfold av undervisningsressurser som er praktisk orientert og utviklet for yrkesfaglig opplæring. Nå håper vi på tilbakemeldinger for å gjøre innholdet enda mer relevant og nyttig for dem som skal bruke det i praksis, sier Berit Köhler, forsker i NINA.

Verktøykassen er laget for å hjelpe yrkesfaglige utdanningsinstitusjoner i Europa med å undervise i naturrestaurering, gjennom ulike utdanningsprogram, fra skogbruk og jordbruk til anleggsgartnerfaget. I tillegg til yrkesfaglige skoler, kan både de som arbeider med naturrestaurering, offentlig forvaltning, andre utdanningsinstitusjoner og naturrestaureringsentusiaster ha nytte av materialet. De som ønsker videreutdanning eller omskolering innen naturrestaurering kan ta gratis, åpne nettkurs (MOOC) som starter i mai 2026.

Gratis samling av verktøy og læringsressurser

DERTO er utviklet som en del av det ERASMUS+-finansierte prosjektet TEAM#UP, og samler et utvalg av nøye utvalgte verktøy og læringsressurser som skal hjelpe tilbydere av yrkesfaglig utdanning og andre med å utdanne neste generasjon arbeidere innen naturrestaurering. Plattformen gir gratis tilgang til undervisningsmateriell, eksempler fra praksis og virtuelle demonstrasjonsområder i ulike naturmiljøer.

– Denne plattformen er en verdifull ressurs for lærer innen yrkesfaglig utdanning som ønsker å innarbeide naturrestaurering i undervisningen, og slik forberede studentene på en grønnere framtid, sier professor Jordi Cortina Segarra ved universitetet i Alicante. 

Nøkkelelementer i DERTO

• Varierte, gratis undervisningsressurser for tilbydere av yrkesfaglig utdanning, som kan brukes og tilpasses slik at de passer inn i både eksisterende og nye studieprogram
• Søkbar database med undervisningsressurser
• Støtte for flere språk, for å fremme tilgjengelighet i hele Europa
• Åpen, gratis plattform som fremmer inkludering og løpende bidrag fra utdanningsinstitusjoner og restaureringsmiljøer.

Avgjørende tidspunkt for å oppskalere naturrestaurering i Europa

Lanseringen av DERTO kommer på et kritisk tidspunkt, ettersom landene i EU arbeider for å oppfylle EUs nye forordning om restaurering av natur og nå de globale målene for naturrestaurering. Det er behov for en kvalifisert arbeidsstyrke innen mange ulike sektorer for å kunne skalere opp naturrestaurering i det omfanget og tempoet som situasjonen krever.

Ved å tilby et kunnskapssenter i stadig utvikling gir DERTO yrkesfaglige utdanningsinstitusjoner og enkeltbrukere mulighet til å tilegne seg avgjørende kunnskap og praktiske ferdigheter innen naturrestaurering.

Har du testet verktøykassen DERTO? Da vil vi gjerne høre fra deg! Du kan fylle ut denne spørreundersøkelsen for å gi tilbakemeldinger. Velg språk øverst i høyre hjørne.

Kontakt: Berit Köhler
 

Verktøykassen DERTO

Les mer om NINAs arbeid med naturrestaurering
Les mer om TEAM#UP
 

42 millioner til tiltak for villrein – men virker de?

Anne Olga Syverhuset

2025-10-27T14:44:00.0000000 2025-10-28T08:14:34.4430000

Villreinen trenger store, sammenhengende og rolige områder. Den frykter oss mennesker etter å ha blitt jaktet på i flere tusen år, og inngrep og ferdsel i og rundt fjellet har ført til at villreinen ikke lenger bruker mange av de tidligere leveområdene sine. De siste villreinflokkene i Europa lever i Norge, og vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på arten, som nå er truet av både forstyrrelser, sykdom og klimaendringer.    For å forbedre tilstanden til villreinen har regjeringen nylig foreslått å sette av 42 millioner kroner til bevaringstiltak  i 2026. Men vet vi egentlig nok om effekten av tiltakene? 

– Vi vet mye om hvor villreinen beveger seg i fjellet, men for lite om effekten av tiltakene som skal hjelpe reinen, sier NINA-forsker Vegard Gundersen.

Det skal han og kolleger fra NINA, NBMU, NTNU og Telemarksforskning gjøre noe med. De har fått 12.5 millioner kroner av Forskningsrådet til å forske på effekten av både gjennomførte og nye tiltak.

Norsk villreinsenter, Miljødirektoratet, DNT, Moskusguiden og Hafslund Kraft er også med i prosjektet, som skal gå over fire år.

Hvordan påvirker ulike typer tiltak bruken av fjellet?

I prosjektet vil forskerne undersøke effekten av ulike typer tiltak. Dette kan omfatte informasjon og guiding av turgåere, fysiske tiltak som for eksempel å flytte stier, hytter og parkeringsplasser, eller å innføre begrensninger på ferdsel. Besøksforvaltning brukes allerede mange steder og handler om å lede friluftsliv og turisme til områder som er mindre sårbare for villreinen .

– Vi har lange tidsserier med GPS-data som viser hvordan reinen bruker   fjellområdene. Samtidig har vi også data som viser ferdsel i mange av de samme områdene. Vi kan derfor sammenligne data før og etter tiltak for å se hvilken påvirkning de har på både rein og folk, sier Gundersen.

Forskerne vil studere tiltakene i detalj i utvalgte områder, der lokale naturforhold, inngrep og ferdselsformer vil inngå i analysen. NINA-forsker Brage Bremset Hansen har ansvaret for GPS-merking av villrein i Dovre-Rondaneregionen.

– Disse detaljerte studiene gir oss en bedre forståelse av hvordan endringer i infrastruktur og forstyrrelser påvirker reinens bruk av områder og trekkruter. I tillegg kan disse resultatene brukes til å forutsi effekten av liknende tiltak andre steder, forklarer Bremset Hansen.

Lokale erfaringer og syn på tiltakene

Reinen har vært avgjørende for folks overlevelse og bosetting i fjellbygdene i tusenvis av år og har fortsatt stor betydning for lokal kultur, identitet og tilhørighet. 

– I tillegg til å være en del av fjellnaturen så inngår reinen i sosiale, kulturelle og politiske prosesser i samfunnet. Her har forskjellige aktører både lokalt og sentralt ulike verdier, ulik kunnskap og ulike praksiser knyttet til reinen og fjellet, sier Stine Rybråten, forsker i NINA. 

I prosjektet vil hun sammen med kolleger se nærmere på hvordan aktørene er involvert i tiltakene for å bedre situasjonen for reinen, hvordan makten de ulike aktørene har er brukt inn i beslutningene som tas, hvordan oppslutningen om de foreslåtte tiltakene er og hvordan alternative tiltak er vurdert i prosessen. 

– Dette vil kunne si oss noe om tiltakenes legitimitet, og vi vil kunne vurdere konsekvensene av eventuelle alternative tiltak, sier Rybråten.
Forskerne ønsker også å se hvordan lokal kunnskap om reinens bruk av fjellet gjennom inngående kjennskap til både arten og lokale forhold kan bidra utfyllende til forskningen .   

– Målet med prosjektet er å produsere solid kunnskap om effektene ulike forvaltningstiltak for bevaring av villreinen har på både natur og bruken av fjellet , og på den måten styrke kunnskapsgrunnlaget og bidra til beslutninger som får tillit og støtte, sier Gundersen.   

Kontakt: Prosjektleder Vegard Gundersen (NINA)
Stine Rybråten (NINA), samfunnsforsker
Brage Bremset Hansen (NINA), villreinforsker

Tap av leveområder truer villreinen – hva er beste forvaltningsstrategi?

Trine Hay Setsaas

2025-09-29T08:00:00.0000000 2025-09-30T15:23:31.1900000

Et sjeldent glimt av den truede villreinen i den norske fjellheimen. Foto: Olav Strand/NINA

Tap og oppdeling av leveområder er blant de største truslene mot naturmangfoldet globalt. Derfor inkluderer forvaltningsstrategier ofte habitattilstand når bestandssituasjonen beregnes for å bidra til tidlig varsling om tilbakegang og for å gi mer målrettede og effektive forvaltningstiltak. Men måten dette gjøres på varierer betydelig, med mulige konsekvenser for hvor effektive strategiene blir.

– Å bruke de mest robuste og helhetlige tilnærmingene er avgjørende dersom vi skal utvikle effektive bevaringsstrategier som kan nå internasjonale mål for restaurering av natur og bevaring av arter, sier Bram van Moorter, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

En ny studie, gjennomført av et internasjonalt forskerteam, sammenligner nasjonale forvaltningsstrategier for caribou i Canada og villrein i Norge for å finne læringspunkter som kan styrke fremtidige forvaltningstiltak.

En art i tilbakegang

Rangifer tarandus – kjent som villrein i Eurasia og caribou i Nord-Amerika – lever i nordlige økosystemer i Europa, Sibir og Nord-Amerika. Arten er avhengig av store, sammenhengende landskap for sine sesongmessige vandringer, og er derfor svært sårbar for barrierer skapt av menneskelig aktivitet og klimaendringer.

I Canada har skogbruk, gruvedrift og olje- og gassutvinning stykket opp leveområder og økt sårbarheten for rovdyr. I Norges flerbrukslandskaper har infrastruktur, turisme og energiprosjekter kuttet mange trekkveier og redusert tilgangen til viktige beite- og kalvingsområder, noe som har ført til ressursbegrensninger og genetisk isolasjon.

Resultatet er en nedgang i bestandene i begge land: Boreal caribou er klassifisert som Truet i Canada, mens villrein i Norge står på rødlista som Nær Truet.

Canada vs. Norge: To ulike modeller

For å bremse nedgangen har Canada og Norge utviklet ulike nasjonale strategier tilpasset sine sosio-økologiske forhold:

Canada har en modell-drevet strategi. Her brukes statistiske modeller til å koble habitatforstyrrelser til bestandsdynamikk, inkludert indirekte effekter via rovdyr–byttedyr-forhold. Habitatdata oversettes til demografiske mål, slik at bestandslevedyktighet kan vurderes selv der detaljert demografisk informasjon mangler eller er utilstrekkelig.

Norge har en bredere, ekspertbasert tilnærming. Her kombineres mer data og informasjon om demografi, helse- og genetikk, beiteressurser og habitattilstand - inkludert sammenheng mellom beiteområder gjennom trekkveier.

Styrker, svakheter og muligheter

Den kanadiske modellen er målrettet og sterk på å oversette habitatforstyrrelser til forventede effekter på bestandene gjennom statistiske modeller, noe som hjelper med å estimere tidlig risiko og støtte design av tiltak.  Samtidig bygger den mindre på lokalt detaljert kunnskap, og det snevrere fokuset gjør det vanskeligere å oppdage nye trusler når de dukker opp.

Den norske tilnærmingen er mer helhetlig og inkluderer et bredt spekter av faktorer, samt sterk involvering av lokale interessenter. Men ekspertbaserte vurderinger kan være vanskeligere å standardisere, validere og oversette til konkrete tiltak - særlig i flerbrukslandskap der ulike interesser står mot hverandre.

– Ved å trekke på Canadas modellbaserte tilnærming, Norges bredere perspektiv, og nyere fremskritt innen konnektivitetsforskning og restaurering, kan vi utvikle forvaltningsstrategier som er mer effektive og bedre egnet til å veilede konkrete tiltak, sier van Moorter.

Fremtiden krever fleksibilitet og tidlig varsling

Forskerne understreker at det er avgjørende å integrere habitatdata og bestandsdata for å kunne forutse og håndtere nedgang drevet av endringer i leveområder. Særlig når klimaendringer forventes å forsterke samlede menneskeskapte påvirkninger gjennom komplekse samspill, må bevaringsstrategier være robuste, helhetlige og fleksible for å kunne møte på nye utfordringer.

De peker også på behovet for mer forskning på hvordan kumulative menneskelige påvirkninger reduserer sammenhengende leveområder og hvordan dette påvirker artenes levedyktighet. Slike fremskritt kan danne grunnlaget for tidlige varslingssystemer som gjør det mulig å forebygge, redusere og restaurere før tilbakegangen blir irreversibel.

– Bare ved å forstå de underliggende årsakene til tilbakegang på et tidlig stadium, innenfor de komplekse samspillene mellom menneskelig påvirkning og klimaendringer, kan vi handle i tide og hindre at nedgangen blir permanent, avslutter van Moorter.

Les den vitenakspelige artikkelen her: Population and habitat assessments for conservation: Comparing national strategies for Canadian boreal caribou and Norwegian wild reindeer

Kontakt: Bram Van Moorter

Landet forsknings-avtale med USA

Juliet Landrø

2025-08-21T13:06:00.0000000 2025-08-22T14:45:01.4230000

Både Norge og USA har et stort behov for pålitelig fornybar energi. Det er nødvendig å oppgradere både vannkraftsystemet og utvikle løsninger for å ta vare på miljøet i vassdragene for å unngå mer tap av natur. Avtalen er gjort mellom Norge gjennom forskningssentret RenewHydro og det amerikanske energidepartementet, U.S. DoE.  

–Det er viktig at utviklinga av det det fornybare energisystemet skjer på lag med naturen både i Norge og internasjonalt. Denne avtalen bidrar i tillegg til at vi opprettholder samarbeidet med våre forsker-kolleger i USA, noe som er viktig i dagens politiske klima, sier forskningssjef i NINA Tonje Aronsen.  

Utfordringene vannkraften står overfor har mange fellestrekk globalt. 

–De norske forskningsmiljøene innen vannkraft ønsker å samarbeide internasjonalt, og forskere i USA og Norge har stor nytte av å jobbe sammen. Vi er derfor veldig fornøyde med å inngå en fornyet samarbeidsavtale med US Department of Energy, sierLiv Randi Hultgreen, senterleder i RenewHydro. 

RenewHydro er et forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) som de neste åtte årene skal utvikle nye løsninger for vannkrafta. Forskningen skal gjøre vannkrafta i stand til å sikre at vi har nok fornybar energi akkurat når vi trenger den, uten at det går på bekostning av miljøet.  

– USA er en stor vannkraftnasjon og gjør mye forskning og utvikling på vannkraft. Samarbeid med amerikanske forskere gir tilgang til verdifull informasjon, svært kompetente forskningsmiljøer og moderne laboratorier. Når vi samkjører forskningsinnsatsen på prioriterte områder, kan Norge og USA sammen finne bedre løsninger for fornybarsektoren, sier Hultgreen. 

I en pressemelding fra USAs Energidepartement - U.S. DoE - skriver de at vannkraft er en enorm ressurs som har stort potensial til å styrke USAs energinett.   

– Samarbeidet vårt med Norge – et annet land som er rikt på vannkraftressurser – vil hjelpe oss med å utvide vår produksjonskapasitet, oppgradere eksisterende anlegg og dyrke den tekniske ekspertisen vi trenger for å få mest mulig ut av disse mulighetene, sier Lou Hrkman i Avdelingen for energieffektivitet og fornybar energi i USDoE i pressemeldingen. 

Det var Norges Ambassadør til USA, Anniken Huitfeldt, og Statssekretær i USAs Energidepartement (U.S. DoE), Chris Wright, som signerte avtalen i Washington 6.juli.  

Samarbeidet bygger videre på en avtale som ble inngått mellom energidepartementene i USA og Norge i 2020. Det har blant annet ført til en felles innsats for å synliggjøre verdien av vannkraft i det internasjonale energibyrået IEA, samarbeid om forskning på bruk av digitale tvillinger i vannkraft, kunnskapsdeling for bruk av MiljøDNA i elver med vannkraft, forskning på fiskevandring, og det har gitt oss bedre forståelse for hvordan ulike mekanismer påvirker hvordan vi planlegger energibruken. 

Kontakt: 

Liv Randi Hultgreen, senterleder i FME RenewHydro 

Tonje Aronsen, forskningssjef for Vann og naturmangfold i NINA 
 

Viltbro over motorvegen styrker forbindelsen mellom leveområder

Trine Hay Setsaas

2025-07-08T08:00:00.0000000 2025-08-05T10:28:40.5600000

Viltbro over E6 ved Lersbakken utenfor Trondheim. Foto: Trondheim Kommune

Bygging av store infrastrukturprosjekter, som motorveier, skaper betydelige barrierer og deler opp leveområdene for mange av våre viltarter.

Viltoverganger anses som et effektivt tiltak for å gjenopprette forbindelsen mellom leveområder og dermed redusere antallet viltpåkjørsler

«Ved å finne ut mer om hvordan dyrelivet reagerer på avbøtende tiltak som viltoverganger, kan vi bidra til bedre og mer målrettet naturforvaltning når infrastruktur skal bygges ut. », sier Lars Rød-Eriksen, forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Overvåking av viltarters bruk av Lersbakken viltovergang

Da E6 mellom Tillerbyen og Melhus utenfor Trondheim skulle utvides til firefelts motorvei  ble det samtidig etablert en viltovergang ved Lersbakken.

For å finne ut om elg, rådyr, hjort, rev og andre viltarter faktisk tok i bruk overgangen, monterte forskere fra NINA viltkameraer som fanget opp alle dyr som brukte overgangen i løpet av en drøy toårsperiode.

Et viktig bidrag til habitat-tilknytning

Forskerne registrerte over 3.500 dyrekryssinger i løpet av overvåkingsperioden. Rådyr og rødrev brukte brua aktivt, og sto for 84% av observasjonene. Større hjortedyr, som elg og hjort, utgjorde omtrent 8 % av observasjonene. Dette resultatet samsvarte godt med sammensetningen av arter i omkringliggende områder.

Et rådyr på veg over viltovergangen. Foto: NINA

Studien viser at viltovergangen oppfyller formålet ved å legge til rette for trygg passering for ville dyr over motorveien og bidrar til økt forbindelse mellom leveområder. Men  de langsiktige effektene på de lokale viltbestandene er foreløpig usikre.

«Når det gror mer igjen langs overgangen, blir det bedre  tilgang på mat og skjul. Det kan føre til at den brukes mer i fremtiden», sier Rød-Eriksen.

Anbefaler videre forskning

For å kunne vurdere hva viltovergangen vil bety på lang sikt, , anbefaler forskerne å gjenoppta overvåkingen i løpet av de kommende årene. De foreslår også studier som ser nærmere på hvordan ulike arter bruker overgangen i sammenheng med utviklingen i lokale bestandsstørrelser og endringer i landskapet på begge sider av motorveien.

Les rapporten her: Hjortevilt og mindre viltarters bruk av viltovergangen over E6 i Lersbakken i Trondheim 2020-2023. NINA Rapport 2279. Norsk institutt for naturforskning.

Kontakt: Lars Rød-Eriksen

Mindre friluftsaktivitet etter flatehogst – særlig nær byer

Anne Olga Syverhuset

2025-03-05T08:21:00.0000000 2025-03-25T14:28:10.4770000

Med høye tømmerpriser de siste få årene opplever mange at nærskogen hogges, eller at nye skogsbilveier skjærer gjennom det vante turområdet. Visuelle undersøkelser har vist at folk foretrekker skoglandskap uten tydelige inngrep, særlig områder uten flatehogst. Men hvordan påvirker denne estetiske preferansen folks faktiske bruk av skog til friluftsliv og fysisk aktivitet? 

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) analyserte 2,7 millioner treningsaktiviteter langs skogsstier fra treningsappen Strava, før og etter flatehogst, for å få svar på om flatehogst påvirker hvordan folk bruker naturen.

– Det er publisert mer enn 70 forskningsartikler i Norden som viser at hogstflater er minst likt av alle typer skog. Dette studiet er ett av få som tester hva nye hogstflater faktisk har å si for turbruken, forteller NINA-forsker Vegard Gundersen, som har forsket på temaet i en årrekke.

Og hogstflatene har effekt på bruken:

– Vi fant at etter hogst ble det registrert 3,7 % færre turgåere i områdene.  Totalt sett ser vi at flatehogst fortrenger 1,5 millioner friluftsaktiviteter årlig, inkludert turgåing, sykling og skigåing. Den tydeligste effekten ser vi nær byområder, sier NINA-forsker Zander Venter, som har analysert Strava-dataene.

Mer skigåing etter flatehogst

Selv om folk foretrekker gammel skog, kan andre faktorer – som tilgjengelighet og infrastruktur – spille en like viktig rolle for faktisk bruk. Tidligere forskning antyder at etablering av skogsveier og åpne flater etter hogst i noen tilfeller kan øke tilgangen og dermed fremme friluftsaktiviteter. Det gir seg utslag i at effekten av flatehogst varierer stort fra aktivitet til aktivitet.

– Så mens totaleffekten på friluftsaktiviteter er negativ, økte faktisk skiløpere i antall i etterkant av flatehogst. Hogstflatene gir en annen visuell virkning om vinteren, de gir åpninger med lys og snøen skjuler skjemmende spor etter hogst. Syklister endret ikke adferd. Selv om vi ser en positiv effekt på skigåing, så er skiturer en mindre del av friluftslivet totalt sett. Klimaendringene fører også til at færre nordmenn på ski i skogen i Oslo-marka nå enn tidligere, sier Gundersen.

Flatehogst kan ha vesentlige konsekvenser på friluftslivsverdier

I andre europeisk land viser naturregnskap  at friluftsliv er den naturgoden som har størst samfunnsøkonomisk verdi. Verdien av friluftsliv er stor fordi tilsynelatende beskjedne verdier per turgåer summerer seg over mange personer, spesielt i bynære friluftslivsområder. Små prosentvise effekter på friluftsliv av åpne hogstflater i bynære skoger summerer seg også over flere år. Det fører til et samlet verditap som kan være vesentlig sammenlignet med verdien av trevirket som tas ut.  Forskerne skriver at verdien av tømmeret til tider kan være lavere enn friluftslivsverdiene som tapes, dersom alle samfunnsøkonomiske kostnader ved skogdrift også tas med i beregningen.  SSB rapporterte at den såkalt ressursrenten for skogbruk var negativ i perioden 2011-2021 (se faktaboks). Samtidig er forskernes anslag på verditapet for friluftsliv forsiktig fordi de ikke har beregnet eventuelle tap som flatehogst påfører andre aktiviteter som sopp- og bærplukking, turgåing og camping utenfor stinettet.  Effekten på artsmangfold i flatehogst, eller på folkehelse av tapt aktivitet ute i naturen ble heller ikke beregnet i studien.

– Vi dokumenterer likevel vesentlige samfunnsøkonomiske tap for friluftslivet  av flatehogst i Øst- og Nordmarka, og bynære skoger i Norge forøvrig, sier NINA-forsker David Barton, som arbeider med økonomisk verdsetting av naturgoder. 

Forskrift om skogbehandling og skogdrift i Oslo gir kommunen anledning til å nekte hogst når det er ‘vesentlig ulempe for friluftsliv’.

– Hva som er ‘vesentlig’ i politikk og økonomi er relativt.  Siden begynnelsen av 2021 har tømmerprisene steget med mer enn 50% og ressursrenten i skogbruket er nå positivt. Hvor stort tapene av naturgoder, artsmangfold og folkehelse må være før de er ‘vesentlige’ i forhold til verdi av skogvirke fra flatehogst, er et politisk spørsmål.  Hvordan skogdrift kan tilpasses lokalt så den ikke er ‘vesentlig’ negativ, må vi jobbe med og snakke om sammen, sier David Barton.   

Les hele artikkelen: Impacts of forest clear-cutting on recreational activity: Evidence from crowdsourced mobility data
 

Kontakt: Vegard Gundersen
 

GPS viser hvor rådyret er på vei

Jørn J. Fremstad

2025-03-04T08:15:00.0000000 2025-03-04T08:36:44.1830000

Det er lett å få et forhold til rådyr. Arten er tallrik og lever gjerne nært hus og bebyggelse. Samtidig er rådyr det viltet som oftest blir påkjørt på norske veier. I 2023 var over 12 000 rådyr involvert i trafikkulykker. Hva kan vi gjøre for å hindre slike ulykker?

 – Vi ønsker å lære mer om hvordan rådyrene forflytter seg i landskapet. Det kan blant annet hjelpe oss med å forstå hvordan vi kan redusere antall påkjørsler. Samtidig får vi mer kunnskap om hvilke områder som er viktige for rådyr, forteller Horntvedt Thorsen.

Trenger data fra bynære strøk

Rådyrene selv er nødvendigvis den viktigste kilden til informasjon. Derfor blir rådyr utstyrt med GPS-sendere som fortløpende sender signaler om hvor de befinner seg. Det er viktig med data også fra bynære strøk, og nå er forskeren i gang med å merke dyr tett inntil Sandefjord sentrum. Totalt 36 individer er inkludert i dette prosjektet, som er finansiert av Miljødirektoratet

– Vi har utviklet et nytt GPS-halsbånd som er i stand til å samle fem til seks ganger så mange posisjoner som de gamle. De gir oss en ny posisjon på hvor rådyrene har beveget seg hvert 20. minutt. Dermed får vi mye mer presis informasjon om hvor, og hvor ofte, de krysser veier, sier Horntvedt Thorsen. 

De nye halsbåndene veier halvparten så mye som de som er brukt på rådyr i Norge tidligere. Det sikrer bedre velferd for dyrene.

Krysser veier oftere og går lengre

GPS-dataene som er samlet inn i 2023 og 2024 viser at rådyrene krysser veier mye oftere enn det som tidligere er registrert. Strekningene de tilbakelegger er også adskillig lengre enn det som ble fanget opp da posisjonene ble oppdatert kun hver fjerde time.

Halsbåndene rådyrene er utstyrt med sender data i om lag ett år og faller etter hvert av. I tillegg er dyrene merket med en liten GPS i øret. Den sender posisjon én gang daglig, men kan til gjengjeld registrere dødelighet og forflytning over flere år.

Alarm når rådyret går i båsen

Rådyrene som merkes lokkes inn i båser med mat. Straks dyret er fanget går en alarm på forskerens telefon, og han merker rådyret sammen med lokale ildsjeler. Det deltar alltid personell med forsøksdyrkurs. Selve merkingen tar to til tre minutter.

Tillatelser til å fange inn rådyr og merke dem innhentes fra Miljødirektoratet og Mattilsynet. Det sikrer at dyrevelferden, populasjonen som overvåkes og sikkerheten blir ivaretatt.

– Dette prosjektet hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten lokalt engasjement. Jeg setter stor pris på alle som hjelper til med fôring og merking, sier Horntvedt Thorsen.

Mål om nasjonale kart

Prosjektet i Sandefjord er en del av et langsiktig mål om å lage nasjonale kart over hvor framkommelig landskapet er for rådyr. Det krever innsamling av GPS-posisjoner med kort tidsintervall i landskapet fra tettbebygde strøk via jordbrukslandskap til sammenhengende skog.

En av vår tids største naturutfordringer er knyttet til forvaltning av areal. De arealene som er under størst utbyggingspress er områder i utkanten av urbane strøk.

– Da er det viktig at vi kan svare på spørsmål knyttet til hvor vi for eksempel skal bygge næringsvirksomhet, vei eller jernbane, samtidig som viltet blir påvirket minst mulig og landskapet fortsatt er framkommelig, sier Horntvedt Thorsen.

Kontakt: Neri Horntvedt Thorsen

Slik kan vi hindre tap av genetisk mangfold

Jan Arne Stokmo

2025-01-29T17:00:00.0000000 2025-01-29T18:28:19.7700000

Alle levende individer på jordkloden har sin egen unike DNA-kode. Når miljøet endrer seg, er det slik variasjon i DNA som gjør individer, bestander og arter i stand til å tilpasse seg pågående og fremtidige miljøendringer. For å sikre artenes robusthet er det derfor viktig å overvåke og bevare genetisk mangfold.

Stor genetisk studie

I det høyt rangerte vitenskapelige tidsskriftet Nature (lenke) publiseres i dag den mest omfattende globale analysen av genetisk diversitet, eller biologisk mangfold på DNA-nivå, som noen gang er utført.  

57 forskere fra en rekke land har sett på genetiske data fra forskning gjennom tre tiår på 628 dyr, planter og sopp i 141 land. Dataene representerer en stor andel av klodens økosystemer, både til lands og til havs. Forskerne har gått gjennom tusenvis av artikler og brukt nye verktøy innen genetiske analyser for å hente ny kunnskap fra gamle data.

Mister mangfold

Undersøkelsene viser at genetisk mangfold går tapt over hele kloden. Mange av de analyserte bestandene mister genetisk variasjon, og for mange av dem gjøres det lite eller ingenting for å snu denne trenden. 

Men det er også glimt av håp. For noen av bestandene restaureres for eksempel leveområder, og det tilføres nye individer i et forsøk på å bedre miljøforholdene og øke bestander. Studien dokumenterer at bevaringstiltakene virker og bidrar til å opprettholde, og i noen tilfeller øke, genetisk mangfold i bestander med gjennomførte tiltak. 

– I studien dokumenterer vi at det er en nedgang i genetisk mangfold hos to tredjedeler av de analyserte bestandene. På dette dystre bakteppet er det likevel noen lyspunkter. Studien viser at bevaringstiltak kan virke og at flere arter responderer bra med en økning i genetisk mangfold etter målrettede tiltak. Et eksempel er den innsatsen som gjøres for å bevare den skandinaviske fjellreven, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA og som har bidratt fra Norge til studien.

Avl og utsetting av fjellrev 

Bestanden av den skandinaviske fjellreven (Vulpes lagopus) gikk dramatisk ned på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I første omgang på grunn av jakt på dyrene for å få tak i den ettertraktede pelsen. Fjellreven lever nå i mindre, delvis isolerte bestander. Den trues blant annet av konkurranse med den større rødreven og dårligere mattilgang i form av stadig mer ustabile svingninger i smågnagerbestandene.  

Det er derfor satt i gang flere bevaringstiltak for å hjelpe arten, som støtteforing, fjerning av rødrev og utsetting av fjellrev fra et avlsprogram. Les mer om avlsprogrammet for fjellrev (lenke)

– Disse tiltakene har bidratt til betydelig bestandsvekst. I flere delbestander har også det genetiske mangfoldet økt, både som et direkte resultat av utsetting av rever fra avlsprogrammet, men også indirekte ved at migrasjon og genflyt mellom fjellområder har økt, sier Kopatz.

Flere suksesshistorier 

Andre suksesshistorier for det genetiske mangfoldet inkluderer tiltak som re-introduksjon, flytting av individer og sykdomsbehandling for ulike artsgrupper, og studien viser til arter som pungdyr i Australia og præriehøns og præriehund i Nord-Amerika.  

– Vi kommer ikke unna det faktum at naturmangfoldet reduseres med foruroligende hastighet over hele verden, men samtidig er det glimt av håp. Forvaltnings- og vernetiltak kan reversere disse tapene og bidrar til økende genetisk mangfold, der sårbare og truede arter og bestander står bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer, sier Catherine Grueber som ledet studien, fra School of Life and Environmental Sciences ved Universitet i Sydney.

Må lære av det som fungerer 

Forskerne håper at funnene i studien vil oppmuntre til flere tiltak, og at vi lærer fra det som fungerer, slik at vi kan bidra til at arter og bestander står bedre rustet til både pågående og framtidige miljøendringer.

– Til tross for flere suksesshistorier, kan vi ikke være selvtilfredse. To tredjedeler av bestandene som er analysert står overfor trusler, og blant disse bestandene mottok mindre enn halvparten noen form for tiltak med tanke på bevaring. Det er viktig at vi lærer av det som fungerer, slik at vi kan beskytte arter på lang sikt, sier Robyn Shaw ved Universitetet i Canberra, som sammen med Grueber har ledet analysene til denne studien.

Slik kan du bidra

Forskerne anbefaler blant annet at man starter opp overvåking av genetisk variasjon av arter nå, og at det gjennomføres over tid. Ved å integrere genetiske vurderinger i planlegging og implementering av tiltak, kan vi bidra til å bevare biologisk mangfold og gjøre økosystemene mer robuste mot nåværende og fremtidige trusler. 

Men bevaring av genetisk mangfold er ikke bare for forskere og forvaltere. Det er en rekke tiltak som også du kan gjøre i hverdagen:  

Når du er ut på tur, unngå utilsiktet flytting av planter, frø eller jord, som inneholder mange mikroorganismer, til nye områder. Da bidrar du til å redusere mulig spredning av invaderende eller fremmede arter. Hvis du har en hage, enten det er i urbane eller mer landlige omgivelser, kan du plante lokale, stedegne arter, som vil være et viktig bidrag til å øke biologisk og genetisk mangfold i ditt nærområde. 

– Bevissthet rundt bærekraft og små handlinger bidrar til å ivareta biologisk mangfold på alle nivåer, også når det gjelder genetisk mangfold, avslutter Kopatz.

Du kan lese hele artikkelen i Nature her: Shaw & Farquharson et al. 2025. Global meta-analysis shows action is needed to halt genetic diversity loss. Nature.

Kontaktperson i NINA: 

• Alexander Kopatz, forsker

Forskningssenteret RenewHydro skal fornye norsk vannkraft

Juliet Landrø

2025-01-13T09:36:00.0000000 2025-01-21T13:08:10.0230000

Forskere fra hele Norge og utvalgte internasjonale universiteter skal samarbeide om å utvikle smarte løsninger. Målet er mer miljøvennlig vannkraft, som samtidig sikrer stabil strøm og gir gode inntekter til det norske samfunnet.  

– For livet i elva betyr det for eksempel at fisken skal komme seg uskadet forbi kraftverk, sier NINA-forsker Line Sundt-Hansen som skal lede arbeidet med natur og klima i RenewHydro.

Omstille til klimaendringer og beskytte natur 

Naturen har gitt samfunnet vårt eventyrlige ressurser. Ved å utvikle oss som en vannkraftnasjon har vi skapt industri, arbeidsplasser og lokalsamfunn over hele landet. Men vannkrafta har også hatt stor påvirkning på naturen i og rundt elver og vassdrag.  

RenewHydro skal derfor gjøre en betydelig innsats for å finne metoder som styrker biologisk mangfold, reduserer naturinngrep og bidrar til å restaurere økosystemer.  

På lag med sol og vind 

Vannkraft har vært ryggraden i Norges energiforsyning i over 100 år, men nå står både vannkrafta og samfunnet ovenfor nye problemstillinger. Norge er i ferd med å elektrifisere flere deler av samfunnet som transport og industri. Samtidig etableres nye kraftkrevende næringer, og vi har forpliktet oss til ambisiøse natur- og klimamål. 

– Vannkrafta er en kilde til nye og store muligheter i energisystemet. Når eksperter innen teknologi, biologi og økonomi jobber sammen kan vi ta vannkrafta inn i en ny æra   sier senterleder Liv Randi Hultgreen fra NTNU.  

– I RenewHydro skal vi forske på hvordan vannkrafta kan spille på lag med andre fornybare teknologier som sol- og vindkraft, og tilpasse seg nye klima- og markedsutfordringer, sier Hultgreen. 

Vannkraftindustrien og forvaltningen vil være tett involvert. De skal både være med på å prøve ut modeller i laboratoriet og teste konkrete løsninger ved kraftverk og vassdrag. 

Sikre stabil energiforsyning 

Sikker tilgang til strøm er nødvendig for det moderne samfunnet. De siste årene har ekstremvær og strømkriser vist at dette ikke er noe vi kan ta som en selvfølge. Vannkraft kan lagre og regulere energi i enorme vannmagasiner. De fungerer som naturlige batterier og gir oss alltid tilgang til strøm – også når det er overskyet og vindstille.  

I RenewHydro skal forskerne utvikle teknologiske løsninger som styrker vannkraftens evne til å lagre og regulere energi. Det vil bidra til å styrke forskning på forsyningssikkerheten i et energisystem som blir stadig mer avhengig av variabel fornybar energi som sol- og vindkraft. 

– Forskerne vil se på hvordan vi skal utforme fremtidens kraftverk. De må ta hensyn til at kraftverket oftere starter og stopper produksjonen, fordi etterspørselen varierer mer enn før, sier Hultgreen. 

Kraftverkene må også håndtere større flomtopper og lengre tørkeperioder, samtidig som de tar hensyn til natur og miljø. 

Gjennom analyser av klimakonsekvenser og flomdemping kan forskningen bidra til å beskytte samfunn og infrastruktur mot ekstreme værforhold i fremtiden. 

Kontaktpersoner:  

Line Sundt-Hansen, NINA 

Liv Randi Hultgreen,  NTNU 

Fakta:  

• RenewHydro er et Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME), som er et initiativ fra Forskningsrådet for å sikre langsiktig forskning på fornybar energi og energiomstilling i nært samarbeid mellom forskning, næringsliv og forvaltning.
• Forskningsrådet og vannkraftbransjen vil bruke rundt 370 millioner kroner de neste åtte årene for å gjøre vannkrafta til en bærebjelke for energiomstillingen.    
• Senteret ledes av NTNU (vertskap), Norges handelshøyskole (NHH), Norsk institutt for naturforskning (NINA) og SINTEF Energi. Forskninga skjer i tett samarbeid med norske og internasjonale forskningspartnere som NORCE, NMBU, Universitetet i Sørøst-Norge (USN), ETH Zürich, Luleå Tekniske Universitet og Kathmandu University.  

RenewHydro skal utvikle kunnskap og løsninger slik at fleksibel vannkraft kan støtte realisering av energiomstillingen og nå nasjonale energi-, klima- og naturmål.

Skal kartlegge inngrep i verna vassdrag i Norge

Juliet Landrø

2024-10-02T14:00:00.0000000 2024-10-04T13:57:14.3070000

– Det er få vassdrag i Norge som ikke er bygget ut til kraftproduksjon, så de som er igjen representerer viktige verdier for samfunnet, sier prosjektleder Børre Dervo i Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Det er over 50 år siden 390 vassdrag først ble vernet for å unngå at de ble bygget ut til vannkraftproduksjon. Hensikten var å beskytte naturverdier og andre verdier som kulturminner og friluftsinteresser i og langs elvene. 

– Vi skal blant annet lage et verktøy som kartlegger hvilke verdier som finnes i disse vassdragene, inkludert en måte å måle omfanget av veier, kraftledninger, stier og andre inngrep, sier Dervo.

Skal sjekke om de verna elvene er «representative»

Da elvene ble vernet på 1980- og 90-tallet var mange av de største vassdragene i Norge allerede bygget ut til vannkraft.     

– Formålet med vernet var først og fremst å ta vare på et representativt utvalg av vassdragsnaturen i Norge, sier Dervo.

Et viktig kriterium for vernet var uberørt natur. Derfor ligger mange av vassdragene som ble vernet i fjellområder og skog, langt unna byer og tettsteder. I mange av vassdragene er det gjort undersøkelser for å kartlegge artsmangfold, geologiske verdier, urørthet, friluftsliv og kulturmiljø.

– Vi vet egentlig ikke så mye om hvor omfattende inngrepene er i vassdragene og hva som er dagens status på de verdiene som ble kartlagt på vernetidspunktet, sier Dervo.

Forskerne vil derfor bruke en kombinasjon av data fra tidligere rapporter,  geologiske kart, feltundersøkelser og modellering for å lage en totalvurdering over hvilke typer vassdrag som er vernet, og hvor store inngrep som er gjort. Den oversikten skal knyttes til digitale kartløsninger og være lett tilgjengelig for forvaltningen og andre interesserte. En viktig del av oppgavene vil også være en evalueringen av ordningen og de rikspolitiske retningslinjene for de verna vassdragene.

– Målet er å få en oversikt over hvilke typer natur vi faktisk har tatt vare på i elvene, og om det er noen naturtyper som er dårlig representert blant de vernede vassdragene, sier Dervo.

Oppdragsgiver er NVE – Norges vassdrags- og energidirektorat, og oppdraget gjennomføres i samarbeid med Geo-Økologisk forskningsgruppe (GEco) ved Naturhistorisk Museum (UiO) og skal bidra til å videreutvikle kartleggingssystemet Natur i Norge (NiN). 

Kontakt:

Børre Dervo, forsker i NINA

Snekrer løsninger for å bevare natur i hytteområder

Jørn J. Fremstad

2024-09-24T07:08:00.0000000 2024-09-24T07:22:38.0170000

Konsekvensene av å bygge ned mer natur får stadig økt oppmerksomhet. Ikke minst gjelder det hyttebygging. I prosjektet Commonground er målet å finne løsninger som bidrar til at framtidig hyttebygging påvirker natur og utmark minst mulig.

– Vi skal tenke nytt om hvordan vi forvalter naturen for å lykkes. Derfor spør vi: Hvorfor har vi ikke nådd målene, og hvordan kan vi overvinne hindringene? sier prosjektleder Kristin Tolstad Uggen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Samler kloke hoder fra flere felter

Commonground samler forskere innen økologi, arealplanlegging, arkitektur og samfunnsvitenskap. Ett av temaene de undersøker er potensialet for hyttebygging i såkalte grå arealer. Dette er arealer som er sterkt endret gjennom utbygging og inngrep, men som ikke lenger er i aktiv bruk. I det tverrfaglige teamet har de også sikret seg kompetanse fra landbrukssektoren, hytteutviklere, lokale myndigheter og lokalt næringsliv.

– Vi får muligheten til å samarbeide tettere med noen av Norges fremste eksperter på grønnere hyttebygging. Ambisjonen vår er at vi sammen finner løsninger som kan realiseres og gjøre en virkelig forskjell i markedet, sier kjededirektør Monica Blom Thorsen i Saltdalshytta.

Halvparten av oss disponerer hytte

Nesten halvparten av Norges befolkning har tilgang til minst én hytte. Norske kommuner har satt av plass tilsvarende 200 000 fotballbaner for å sette opp flere hytter. Ofte har prosjektene negativ innvirkning på lokalsamfunn, landskapsverdier og biologisk mangfold. I en NINA-studie fant forskerne at direkte inngrep til hyttebygginga er 13 ganger større enn hyttene i seg selv.

Hyttebygging kan føre til konflikter mellom ulike brukere og aktører, spesielt mellom lokalbefolkning og hyttefolket. Samtidig endrer hyttebyggingen den lokale økonomien. Deltakerne i Commonground skal studere hvordan økosystemer og biologisk mangfold best kan tas vare på og restaureres i og rundt hyttefeltene.  

 – Da må vi ha innsikt i hvor områdene ligger, hvordan hyttene utformes og bygges, hvordan vi kan ta vare på og restaurere eksisterende natur, hvilken betydning fritidsbruken av områdene rundt hyttefeltene har og hva slags av konflikter den kan ha for annen type bruk av arealene, sier Tolstad Uggen.

Belyses i GrønnHytteLab

Problemstillingene som Commonground skal forske på, belyses i arrangementet Grønn HytteLab 24. – 26. september: Hvordan kan vi dekke etterspørselen av fritidsboliger og opprettholde verdiskapingen i distriktene, samtidig som vi sikrer en positiv stedsutvikling, en helhetlig arealforvaltning og reduserer naturrisiko og tap av natur?

– Hyttebygging er et samfunnsområde med stort kunnskapsbehov, så vi kan skape bedre prosesser og løsninger i møte med dagens forståelse av bærekraft. Det er et stort behov for å endre kravene til hytter, så vi ikke låser inn gammeldagse løsninger i bygningsmassen. Arenaer som Grønn HytteLab er viktige, for at folk får tilgang til forskernes arbeid raskest mulig, sier senterleder Pasi Aalto ved NTNU Wood.

Les mer om og meld deg på Grønn HytteLab

Kontakt: Kristin Tolstad Uggen

Svea-restaurering på eksklusiv verdensliste

Juliet Landrø

2024-08-29T10:30:00.0000000 2024-09-05T12:30:56.7800000

– Dette viser at store restaureringsprosjekter er viktig for å sikre og bevare verdensarven, sier seniorforsker Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Det er «International Union of Geological Sciences» (IUGS) som nå presenterer «The Second 100». Det er to år siden de første 100 geologiske stedene av global geologisk betydning ble utvalgt av 700 eksperter fra 80 nasjoner. 

Storskala naturrestaurering løfter verdensarven

Målet med restaureringa av Svea var å ta vare på og tilbakeføre de biologiske, geologiske og kulturminnefaglige kvalitetene etter 100 år med gruvedrift i området. Det er det største naturrestaurerings-prosjektet som er gjennomført i Norge. Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for prosjektet og NINA var med som faglig rådgiver på tema naturrestaurering, landskap og naturlige prosesser. 

Bresystemet i Van Mijenfjorden er formet av periodevis hurtige brefremstøt. De siste årene har for eksempel Scheelebreen rykket fram over 2 km. For rundt 600 år siden rykket Paulabreen fram og krysset hele Van Mijenfjorden. Det ble dannet et stort sammenhengende morenesystem langs brefronten og det oppsto en stor bredemt sjø. Svea-gruva med flyplass, industriområde, vegsystem og kaien med kullageret lå sentralt i området og dominerte denne delen av bresystemet, forklarer seniorforsker i NINA, Lars Erikstad.

Restaureringsprosjektet har tilbakeført området slik at denne viktige delen av morenesystemet nå har fått tilbake sine store naturkvaliteter. Dette har vært viktig for at morenesystemet i indre del av Van Mijenfjorden nå er på den eksklusive lista over verdens viktigste geologiske steder sammen med Hornsund.

– Allerede nå ser vi hvordan naturen tar Svea tilbake når skred og steinsprang tar tak i dalsidene og strandprosessene visker ut de siste sporene av veger og infrastruktur, sier Erikstad.

– Det er inspirerende å se at restaureringa har bidratt til den totale kvaliteten av området og er med på å løfte verdensarven. Dette kan overføres til andre områder og viser at naturrestaurering virkelig kan gjøre en forskjell, sier Hagen. 

 

 

 

Svea før og etter:Bosetting, gruver, industrianlegg og tung infrastruktur er ryddet bort, etter restaureringen står kun fredete kulturminner igjen. Foto: Dagmar Hagen/NINA.

Fire nye norske steder

Her er de fire nye norske stedene på den eksklusive lista:  

• Esmark-morenen ved Forsand i Rogaland og Otto Tanks-morenen ved Rauddalsbreen i Stryn, oppdaget i 1823 og regnet som bevisene på istiden.
• Den plutonske larvikitten i Oslo-riften, dannet av smeltemasser i jordskorpen.
• Norges geologiske nasjonalmonument Leka, som viser et sjeldent tverrsnitt av havbunnskorpe.
• Fjorder og isbreer i Hornsund og Van Mijenfjorden på Svalbard. Et utstillingsvindu over landformer i polare omgivelser.

– Hvert forslag som er kommet inn er fagfellevurdert av tre forskere og de beste av de godkjente geostedene er nå publisert i boka «The Second 100». Det er oppmuntrende og svært gledelig at Norge nå har fått med fire nye lokaliteter, sier seniorforsker Tom Heldal ved Norges geologiske undersøkelse (NGU). 

• Les mer om utvelgelsen og se hele lista over de 200 utvalgte geologiske verdensarv-stedene på NGUs nettsider.

Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for å gjennomføre Svea-prosjektet på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet.

Kontakt: 
Lars Erikstad
Dagmar Hagen

Nettside til prosjektet hos NINA: Svea-prosjektet 
Nettside hos Store Norske: Miljøprosjektet · Store Norske

Natur og kraft – kan vi løse floka?

Juliet Landrø

2024-08-08T13:40:00.0000000 2024-08-08T13:43:59.6070000

På arrangementet “Natur møte klima møter energibehov. Kan vi løse floka?” presenterer forskere fra Norsk Institutt for naturforskning (NINA) og Institutt for energiteknikk (IFE) smakebiter fra forskningsfronten, med naturregnskap, KI-teknologi, systemanalyse, fremtidsscenarier og praktiske løsninger. 

– For å nå klimaforpliktelsene våre, trenger vi 43TWh mer kraft innen 2035. Det er en økning på cirka 30% av hva vi har i dag, sier forskningsdirektør Tine Uberg Nærland i Institutt for energiteknikk (IFE). 

– Det er avgjørende at vi bygger ut på en måte som bevarer økologiske tjenester og naturen, sier hun. 

I sommer har mange virkelig oppdaget hva den norske naturen byr på. Vi har fantastiske fjellområder, skog med bær, sopp og nesten 50 000 kjente arter. Andre land ser til oss med misunnelse og strømmer nordover for å feriere på «coolcation». 

– Å ta vare på naturen kommer ikke av seg sjøl. Det krever faktisk noe av oss, sier seniorforsker Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning, NINA. 

– Oppi alt dette verdifulle skal vi utvikle samfunnet vårt, vi må ha noe å leve av. Vi skal bo her, trenger strøm, ha mobil, bygge fabrikker og veier, dyrke mat og produsere kraft. Men vi skal også ha noe å leve for. Nå er vi på et veiskille der naturen er under sterkt press, sier hun. 

I debatten utfordrer vi derfor både politikere og næringsliv og spør: Hvordan skal vi løse denne floka med natur-, klima- og energikrise? Hvem skal ta beslutningene? og Hvordan skal vi håndtere energiforbruk versus produksjonsbehov? 

Det er plass til 130 personer i restauranten på Clarion Hotel Tyvholmen, så det er først til mølla!  

Medvirkende er:  

Norunn S. Myklebust, Administrerende direktør, NINA 

Bård Ludvig Thorheim, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Høyre 

Sofie Marhaug, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Rødt 

Linda Monsen Merkesdal, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Arbeiderpartiet 

Christian Steel, Generalsekretær, Sabima 

Ingrid Lomelde, Bærekraftsdirektør, Hafslund 

Sverre Gotaas, Administrerende direktør, Herøya industripark 

Tine Uberg Nærland, Forskningsdirektør, IFE 

Dagmar Hagen, Seniorforsker, NINA 

• NINA deltar også på 18 andre arrangement om natur under Arendalsuka, her er oversikten. 

Nye hyttefelt vil fortrenge villreinen

Jørn J. Fremstad

2024-06-28T07:30:00.0000000 2024-06-28T08:14:54.0130000

– Å bygge nye hyttefelt nær leveområder for villreinen kan føre til mer ferdsel i det som i dag er stille og sårbare områder. Ferdsel ut fra hyttefelt overlapper med villreinens arealer mange steder, sier seniorforsker Vegard Gundersen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

I en fersk rapport beskriver forskere en ny metodikk for å kartlegge hvordan hytteutbygging påvirker ferdsel i naturen. Metodikken er testet ut i kommunene Flå, Nesbyen, Krødsherad, Nore og Uvdal og Sigdal, men den utnytter lett tilgjengelige data som andre kommuner og regioner kan bruke i arealplanleggingen.

Hyttefelt skaper mye aktivitet

Forskerne har blant annet brukt data fra aktivitetsappen Strava for å måle hvor stor ferdselen er i Norefjell-Reinsjøfjell villreinområde, med tall på hvordan ferdselen er fordelt i tid og rom. Dataene viser hvordan hyttefelt fungerer som innfallsporter til turer innover i villreinens leveområder: Hvilke stier får størst trafikk og når.

For å si noe om forventet ferdsel framover, har forskerne tatt utgangspunkt i data på tomtereserver for fritidsboliger avsatt i kommunenes arealplaner. De har sett nærmere på tre ulike scenarier for hyttebygging i villreinens leveområder:

1.  Fortetting og utvidelse av eksisterende hyttefelt.
2. Etablering av nye hyttefelt i stille områder for villrein.
3. Etablering av nye hyttefelt i tilknytning til spesielt sårbare områder for villrein.

Fortetting er minst skadelig

– Fortetting er å foretrekke av disse tre alternativene. Da vil ferdselen først og fremst foregå på eksisterende stier og løyper i området. Derimot vil ny hyttebygging i stille områder medføre et økt og nytt press på villreinens arealer. Det kan fortrenge villreinen fra arealer hvor mennesker i dag forstyrrer den i liten grad, sier Gundersen.

Etablering av nye hyttefelt i nærheten av sårbare områder er scenariet han helst vil unngå. Å realisere det, vil medføre alvorlige konsekvenser for villreinen.

– Trange trekkpassasjer mellom sommerbeite, vinterbeite og kalvvingsområder er spesielt kritisk. Hvis vi bygger hytter nær slike passasjer, kan sesongtrekket stoppe helt opp og villreinområdet deles i to, forklarer Gundersen.

Å fortette eksisterende hyttefelt er mindre skadelig for villreinen enn å bygge i stille områder for villrein. Foto: Vegard Gundersen, NINA

Bygge stier nærmere hyttefeltene

Ut fra dataene på menneskelig aktivitet og tomtereserver for fritidsboliger, foreslår forskerne mulige tiltak innenfor de ulike scenariene. Hvis eksisterende hyttefelt utvides, kan det være aktuelt å legge ned stier og løyper i de mest sårbare områdene og heller bygge opp ny infrastruktur nærmere hyttefeltene.

På de mest sentrale innfallsportene til villreinområder er det i tillegg aktuelt å informere om hvordan vi skal oppføre oss i møte med villrein. Tidligere studier har vist at de aller fleste besøkende til villreinområder vil ta vare på villreinen og ikke forstyrre den, og turfolket er villige til å endre atferd.

– Å kombinere nedleggelse av stier og løyper i sårbare områder med informasjon om hvilke tider på året og hvor folk bør unngå å ferdes, vil kunne gi positive effekter for villreinen, sier Gundersen.

Hindre bygging i ubebygd natur

Forskerne mener at arealer satt av til nye hyttefelt i urørte og stille områder bør tas ut ved en planvask av kommuneplanens arealdel, det vil si en ny vurdering av arealene som har blitt satt av til fremtidig bebyggelse. Hensikten er å unngå arealbruk som er i strid med den ønskede utviklingen i samfunnet, og særlig handler det om å hindre at ubebygd sårbar natur blir nedbygd.

– Hvis dette ikke er mulig, bør det lages en besøksplan for å anlegge stier og løyper på steder der det er lite konflikt med villreinen. Denne type målrettet planlegging kan bidra til at vi unngår store konflikter med villreinen i fremtiden, sier Gundersen.

Kontakt:

Vegard Gundersen

Erik Stange

Les rapporten Ferdsel fra hytter i villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell: Analyse av Strava data, villreinens arealbruk og tomtereserve