Hva skjer med genetisk mangfold når livet i innsjøer re-startes etter rotenonbehandling?

Trine Hay Setsaas

2026-03-26T08:01:00.0000000 2026-03-25T12:31:05.0100000

Utsnitt fra animasjonsfilmen. Lenke til filmen finner du nederst i saken.

I flere norske innsjøer bruker myndighetene et naturlig giftstoff kalt rotenon for å fjerne den fremmede fiskeparasitten Gyrodactylus salaris. Men, når parasitten fjernes, dør også all fisk i innsjøen. Myndighetene setter derfor ut stedegen settefisk i innsjøene etter rotenonbehandlingen. 

Nå undersøker forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA), Bangor Universitet i Storbritannia, Veterinærinstituttet (VI) og UiT Norges arktiske universitet hva denne «nullstillingen» betyr for det genetiske mangfoldet i fiskebestandene.

– Disse innsjøene gir oss en mulighet til å finne ut hva som går tapt når hele bestander må gjenoppbygges. Denne kunnskapen vil være viktig for å ta bedre beslutninger i lignende situasjoner, både i Norge og internasjonalt, sier NINA-forsker Rachel Paterson.

Hva står på spill for natur og fiskebestander?

Forskerne er særlig bekymret for at de plutselige bestandskollapsene kan ha ført til betydelige genetiske tap. Resultatet kan gjøre fisken mindre motstandsdyktig mot sykdom og dårligere rustet til å håndtere miljøendringer.

Kartlegger genetiske konsekvenser

Ved å bruke fiskeprøver samlet inn både før og etter rotenonbehandlingen, kartlegger forskerne hvor mye genetisk variasjon som går tapt under fjerning og gjenoppbygging av bestandene.

Amy Ellison, førstelektor ved Bangor Universitet, forklarer at forskerne forventer å finne tegn på redusert genetisk mangfold og endringer i sykdomsresistens i de nye bestandene.

Viktig kunnskap for framtidig naturforvaltning

Ferskvannsøkosystemer over hele verden er under press fra blant annet habitatødeleggelse, fremmede arter, forurensning og klimaendringer. Å forstå hvordan bestander gjenoppbygges etter kraftige nedganger er derfor avgjørende for å kunne forvalte naturen på en god måte.

– Genetisk mangfold er selve grunnlaget for at bestander skal kunne tilpasse seg og overleve. Dette arbeidet viser hvorfor vi må ta hensyn til genetiske konsekvenser når vi håndterer fremmede arter og planlegger tiltak i ferskvannssystemer, sier Alex Papadopulos, førsteamanuensis ved Bangor Universitet.

Se animasjonsfilmen her:

En ny animasjonsfilm på 2 minutt forklarer hvordan forskerne i prosjektet jobber med å finne ut hva som kan gå tapt når hele bestander må gjenoppbygges. Klikk på bildet under for å se filmen.

En engelsk versjon kan du finne her

Contact: Rachel Paterson

Første humle funnet på Falklandsøyene

Anne Olga Syverhuset

2026-03-23T10:56:00.0000000 2026-03-23T15:14:08.7770000

På Falklandsøyene rett øst for sørspissen av Sør-Amerika bor det færre enn 4000 mennesker. Øygruppa er et knutepunkt for trafikk som skal videre sørover i retning Antarktis. Den besøkes hyppig av både cruiseskip og fly. Det gir blindpassasjerer med og uten bein mange muligheter for haik.

Et stadig mildere klima øker sjansene for at fremmede arter kan overleve og etablere seg der. Det gjelder også den ferske immigranten Anders Endrestøl håvet inn. Forskeren i Norsk institutt for naturforskning (NINA) oppdaget humla under en forskningstur til Stanley på Falklandsøyene. Dette er det første funnet av humle på øygruppa noensinne.

En dronning tok turen 

– En dronning har nok laget et bol, for jeg fant flere humler i nærheten av den første. Vi har sendt den til DNA-testing for å fastslå sikkert hvilken art det er. Sannsynligvis er det en mørk jordhumle, forteller Endrestøl.

Endrestøl har jobbet med fremmede arter på fastlandet i Norge i over 15 år. De siste årene har han også utforsket Arktis.

– Metodene vi bruker i Norge og erfaringene fra Arktis, er nyttige også på andre siden av kloden. Men mye er også nytt og annerledes nær Antarktis, forteller Endrestøl.

Norge har flere prosjekter for å kartlegge fremmede arter på fastlandet. Målet med noen prosjekter er å oppdage fremmede arter tidlig og varsle om dem. I andre prosjekter overvåkes spredningsveier, blant annet planteimport.

– Det har gitt oss viktige erfaringer og unik kompetanse på spredningsveier og fremmede arter, sier Endrestøl.

Denne humla hører ikke hjemme på Falklandsøyene. Foto: Anders Endrestøl, NINA.

Fremmede arter blir oversett i polområdene

Landlevende virvelløse dyr, blir ofte oversett i overvåkingen av fremmede arter i polområdene. Det gjelder for eksempel insekter, snegler og flatormer. Norge har ansvar for å forvalte betydelige landområder både i Arktis og Antarktis. Jeg mener at vi burde ta et mye større ansvar for å forske på samfunn av for eksempel insekter og planter i disse områdene, sier Endrestøl.

Han peker på at klimaendringene skjer flere ganger raskere i polare områder. Det kan få store følger for både plante- og dyreliv, særlig hvis fremmede arter etablerer seg.

– Dessuten vet vi ganske lite om virvelløse dyr. Vi trenger kunnskap om utgangspunktet for å kunne si noe om endringene, sier han.

Med støvsuger, håv og lysfeller på tur

Endrestøl var på Falklandsøyene gjennom et prosjekt støttet av Natural Environment Research Council (NERC) i Storbritannia. Der jobbet han sammen med prosjektleder Wayne Dawson fra Universitetet i Liverpool, administrerende direktør Paul Brickle fra South Atlantic Environmental Research Institute (SAERI) og Kristine Bakke Westergaard fra NTNU Vitenskapsmuseet. Målet med prosjektet er å undersøke spredningsveier for fremmede arter til øyer nær Antarktis og til Arktis.

– Vi fokuserte på spredningsveier og så på hvordan de fremmede artene blir transportert ned til øyene med varer og gods, sier Endrestøl.

Derfor satte de opp lysfeller i lagerhaller og drivhus. Utendørs bokstavelig talt støvsugde de vegetasjonen i nærheten for insekter. 

– Vi fikk også satt opp forsøk der nede for å spire frø og drive insekter ut fra importert jord og høy, forteller Endrestøl. 
Humla fant han summende på en rynkerose. Denne hageplanten er også en fremmed art på Falklandsøyene. 

Kom humla med fly eller skip?

Genetikken blant jordhumlene varierer avhengig av hvor de er fra. Derfor håper Endrestøl at DNA-testingen kan avsløre om humla han fant kom fra Europa med fly eller fra det søramerikanske fastlandet med cruiseskip.

Mørk jordhumle er mye brukt til pollinering i drivhus, og er derfor innført til Sør-Amerika fra Europa. Arten har rømt fra drivhusene og spredt seg så langt sør som til Patagonia i Chile og Argentina. 

I Sør-Amerika konkurrerer mørk jordhumle med den lokale humlearten Bombus dahlbomii, og sprer parasitter som den har tatt med seg på turen. På Falklandsøyene er det ingen andre humler å konkurrere med. Faktisk er det ikke registrert bier der overhodet tidligere. 

– Derimot er det mange importerte hageplanter som jordhumlene elsker. Om de overlever vinteren ligger mye til rette for at de vil trives i sitt nye leveområde, sier Endrestøl.

Greier den det, står arten på dørstokken til Antarktis. Da kan den lett haike videre med et cruiseskip. Slike dørstokkarter er viktige å kartlegge og følge med på.

– Akkurat denne humla vil ikke nødvendigvis ha de største konsekvensene for naturen på Falklandsøyene. Men det sier sitt når en såpass stor art kan snike seg rundt nærmest ubemerket. Da er det utrolig mye annet som antakelig også kan komme seg rundt, og som kan være mye mer alvorlig enn en humle, sier Endrestøl.

Humlefunnet ble TV-innslag på Falklandsøyene

Funnet av humla fikk stor oppmerksomhet lokalt. Endrestøl og Westergaard ble intervjuet på TV-nyhetene på Falklandsøyene, sammen med sin kollega fra Universitetet i Liverpool. Hele innslaget kan du se her:
 

Hør Endrestøl fortelle om funnet på NRK Opptur 22.03.26

Les om NINAs forskning på planteimport og fremmede arter

Les om NINAs arbeid med tidlig oppdagelse av fremmede arter

Kontakt: Anders Endrestøl

Villsvinet holder stand i Norge

Jørn J. Fremstad

2025-11-13T08:13:00.0000000 2025-11-13T09:14:22.4200000

Villsvinenes aktivitet blir registrert av viltkameraer som er plassert ute i naturen. Sammen med oversikten over antall dyr som blir skutt i jakta, gir dataene fra viltkameraene et bilde på hvordan bestanden av den fremmede arten utvikler seg i Norge.

Arten er omdiskutert. Den er verdsatt som bytte for jegere, men samtidig er mange bekymret for at villsvinet skal smittes av sykdommer som afrikansk svinepest (ASP). Sykdommen kan overføres mellom tamsvin og villsvin og true svinenæringa. I tillegg kan villsvin forårsake betydelige skader på innmark. Myndighetenes mål er å utrydde villsvinet her i landet.

Gode tiltak trenger gode data

– Da trenger både miljø- og landbruksforvaltningen gode data om hvor utbredt arten er, og hvordan bestanden utvikler seg. Det gjør dem i stand til å vurdere om tiltak for å begrense bestanden og hindre videre spredning har ønsket effekt. Samtidig får myndighetene viktig kunnskap om hvordan de skal håndtere eventuelle utbrudd av ASP eller andre alvorlige svinesykdommer, sier seniorforsker John Odden i NINA.

Ferske tall viser at utbredelsen av villsvin i Norge er relativt stabil. De fleste dyrene lever i Halden og Aremark i Østfold, på grensa mot Sverige. Villsvin er også observert sporadisk andre steder i Østfold, Akershus og Innlandet.  I jaktåret 2024/2025 ble 334 av totalt 380 felte villsvin rapportert fra Halden og Aremark. Ut fra beregningene anslår forskerne at det levde om lag 450-700 individer i dette området siste jaktår.

Til tross for høy jaktinnsats har bestanden holdt seg stabil i perioden 2020-2025. Det indikerer både at villsvin får mange unger og at de vandrer inn i landet fra Sverige.

Lykkes i å begrense spredning

– Samlet sett tyder dataene på at forvaltningen har lykkes i å begrense videre spredning av arten, men det er fortsatt nødvendig å overvåke villsvin. Det øker muligheten for å kunne oppdage eventuelle endringer i bestanden raskt, særlig med tanke på risikoen for sykdom, sier Odden.

Han understreker at det er usikkerhet knyttet til anslagene om hvor høy tetthet det er av villsvin i Norge.

Flere studier fra områder sør i Europa har vist at mer enn halvparten av dyrene må skytes for at bestanden skal gå ned. Dette er igjen avhengig av forholdene villsvinene lever under. Tilgang på mat påvirker produktiviteten, og det samme gjør hvor stor andel sugger det er blant de felte dyrene.

Overvåking av villsvin i Norge

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har siden 2019 overvåket villsvinbestanden i Norge på oppdrag fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet. Det gjøres ved hjelp av en kombinasjon av SCANDCAM sitt nettverk av kamerafeller, innrapporterte opplysninger om hvor villsvin er felt og observasjoner av villsvin og fallvilt.

Villsvin fantes naturlig i norsk natur fram til det ble utryddet for om lag 1000 år siden.  Arten vandret på nytt inn i Sørøst-Norge fra Sverige på 1990-tallet, og reproduserende villsvin har vært dokumentert i Norge siden 2005.

Les rapporten Bestandsovervåking av villsvin. Status 2025

Les mer om Villsvin

Kontakt

John Odden

Inger Maren Rivrud

Christer Moe Rolandsen

Du kan bidra til viktig kunnskap om pukkellaks

Camilla Næss

2025-07-01T12:29:00.0000000 2025-10-30T10:01:29.0430000

Pukkellaks er en fremmed art som er uønsket i Norge. I 2017 fikk vi den første store pukkellaksinvasjonen i Norge. Siden har arten dukket opp langs hele norskekysten i oddetallsår, i stadig større antall. I 2023 ble nesten 600 000 pukkellaks fanget eller observert i norske elver og kystfarvann. Men foreløpig vet vi nesten ingenting om hvordan pukkellaksen påvirker vår egen laksefisk.  

–  Vi oppfordrer alle som får pukkellaks til å registrere fangsten og gjerne også sende inn skjellprøver, sier Henrik H. Berntsen, forsker i NINA. 

– Registreringene gir informasjon om når og hvor pukkellaksen fanges, og er viktig for at vi skal få mer innsikt i bestandsdynamikken. Det er i dag godt kjent at det er veldig mye pukkellaks i Finnmark og i Troms. Lenger sør i landet er forekomsten mye lavere. Gode rapporteringer fra hele landet er viktige fremover for å kunne si noe om pukkellaksen sprer seg sørover, og i så tilfelle, hvor fort dette skjer.  

Siden 2017 har innsiget av pukkellaks blitt mangedoblet og antallet elver med mye pukkellaks vest- og sørover har økt I 2023 ble det satt ut mange feller for å stoppe pukkellaksen før den gikk opp i elva. Har det hatt en effekt? Hvor stor blir invasjonen i år? 
Les mer i Pukkellaks i Norge, 2023. NINA Rapport 2493.
 

Her kan du rapportere fangster av pukkellaks

Fangst av pukkellaks i sportsfiske i sjøen og i elver rapporteres i de samme systemene som for laks, sjøørret og sjørøye.

• Fangst i elv: Rapporteres til rettighetshaver i elva (for eksempel i laksebørs), og registreres i nasjonal base hos Statsforvalteren
• Fangst i sjøen: Rapporteres til Miljødirektoratets nettside for stangfiske i sjøen

Les mer: På Miljødirektoratets nettsider kan du følge med  på årets pukkellaks-uttak, og finne informasjon arbeidet med å bekjempe pukkellaks. 

Skjellprøver

NINA tar også imot skjellprøver av pukkellaks fra hele landet.  

Ved prøvetaking benyttes samme type skjellkonvolutter som ved prøvetakingen av laks. Merk at pukkellaksen har små skjell. Har du ikke skjellkonvolutt, kan bruke en vanlig papirkonvolutt. 

NB! Ikke pakk skjellprøven i plast. Det kan føre til at prøven ikke tørker skikkelig og at DNA-materialet i skjellene ødelegges.

Husk å notere fiskens lengde og vekt, samt sted og dato for fangsten. 

Skjellprøver av pukkellaks kan leveres inn via skjellprøveprogrammet for laks og sjøørret som pågår i vassdraget, eller sendes direkte til NINA:

Norsk institutt for naturforskning 
Merk: Skjell  
Postboks 5685 Torgarden 
7485 Trondheim 

Sett pukkellaks? Slik rapporterer du dine observasjoner 

Observasjoner av mange pukkellaks på ett sted er også relevant informasjon. Mange aktører samarbeider om å bekjempe pukkellaksen. Her kan du melde fra: 

• E-post til NINA: pukkellaks@nina.no
• E-post til Statsforvalteren i din region
• Ring Statens naturoppsyn på tlf: 73 58 95 00

I tillegg har prosjektet Fjell til fjord (C2C) utviklet en applikasjon for registrering av pukkellaksobservasjoner. Denne skal imidlertid ikke benyttes for å registrere fangst av voksenfisk i elver hvor det allerede finnes etablerte løsninger for rapportering av fangst (sportsfiske eller uttaksfiske).  

Slik kjenner du igjen pukkellaks

Pukkellaksen er lett å kjenne igjen på de svarte flekkene på halefinnen. Den svarte tunga er også et karakteristisk kjennetegn for arten. 
Kjønnsmoden hannfisk har en pukkelliknende fasong på ryggen, derav navnet pukkellaks. I tillegg har hannen en markert krok på overkjeven og forlengede kjever når gytinga nærmer seg.

Både hunnen og hannen har hvit underside, grå-grønlige sider og relativt store, svarte ovale flekker på rygg, sider og hale. Små skjell er karakteristisk for pukkellaks. 

Kontakt: Henrik H. Berntsen 

Les mer om pukkellaks: NINA overvåker utbredelsen av pukkellaks i Norge

Slik kan vi hindre tap av genetisk mangfold

Jan Arne Stokmo

2025-01-29T17:00:00.0000000 2025-01-29T18:28:19.7700000

Alle levende individer på jordkloden har sin egen unike DNA-kode. Når miljøet endrer seg, er det slik variasjon i DNA som gjør individer, bestander og arter i stand til å tilpasse seg pågående og fremtidige miljøendringer. For å sikre artenes robusthet er det derfor viktig å overvåke og bevare genetisk mangfold.

Stor genetisk studie

I det høyt rangerte vitenskapelige tidsskriftet Nature (lenke) publiseres i dag den mest omfattende globale analysen av genetisk diversitet, eller biologisk mangfold på DNA-nivå, som noen gang er utført.  

57 forskere fra en rekke land har sett på genetiske data fra forskning gjennom tre tiår på 628 dyr, planter og sopp i 141 land. Dataene representerer en stor andel av klodens økosystemer, både til lands og til havs. Forskerne har gått gjennom tusenvis av artikler og brukt nye verktøy innen genetiske analyser for å hente ny kunnskap fra gamle data.

Mister mangfold

Undersøkelsene viser at genetisk mangfold går tapt over hele kloden. Mange av de analyserte bestandene mister genetisk variasjon, og for mange av dem gjøres det lite eller ingenting for å snu denne trenden. 

Men det er også glimt av håp. For noen av bestandene restaureres for eksempel leveområder, og det tilføres nye individer i et forsøk på å bedre miljøforholdene og øke bestander. Studien dokumenterer at bevaringstiltakene virker og bidrar til å opprettholde, og i noen tilfeller øke, genetisk mangfold i bestander med gjennomførte tiltak. 

– I studien dokumenterer vi at det er en nedgang i genetisk mangfold hos to tredjedeler av de analyserte bestandene. På dette dystre bakteppet er det likevel noen lyspunkter. Studien viser at bevaringstiltak kan virke og at flere arter responderer bra med en økning i genetisk mangfold etter målrettede tiltak. Et eksempel er den innsatsen som gjøres for å bevare den skandinaviske fjellreven, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA og som har bidratt fra Norge til studien.

Avl og utsetting av fjellrev 

Bestanden av den skandinaviske fjellreven (Vulpes lagopus) gikk dramatisk ned på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I første omgang på grunn av jakt på dyrene for å få tak i den ettertraktede pelsen. Fjellreven lever nå i mindre, delvis isolerte bestander. Den trues blant annet av konkurranse med den større rødreven og dårligere mattilgang i form av stadig mer ustabile svingninger i smågnagerbestandene.  

Det er derfor satt i gang flere bevaringstiltak for å hjelpe arten, som støtteforing, fjerning av rødrev og utsetting av fjellrev fra et avlsprogram. Les mer om avlsprogrammet for fjellrev (lenke)

– Disse tiltakene har bidratt til betydelig bestandsvekst. I flere delbestander har også det genetiske mangfoldet økt, både som et direkte resultat av utsetting av rever fra avlsprogrammet, men også indirekte ved at migrasjon og genflyt mellom fjellområder har økt, sier Kopatz.

Flere suksesshistorier 

Andre suksesshistorier for det genetiske mangfoldet inkluderer tiltak som re-introduksjon, flytting av individer og sykdomsbehandling for ulike artsgrupper, og studien viser til arter som pungdyr i Australia og præriehøns og præriehund i Nord-Amerika.  

– Vi kommer ikke unna det faktum at naturmangfoldet reduseres med foruroligende hastighet over hele verden, men samtidig er det glimt av håp. Forvaltnings- og vernetiltak kan reversere disse tapene og bidrar til økende genetisk mangfold, der sårbare og truede arter og bestander står bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer, sier Catherine Grueber som ledet studien, fra School of Life and Environmental Sciences ved Universitet i Sydney.

Må lære av det som fungerer 

Forskerne håper at funnene i studien vil oppmuntre til flere tiltak, og at vi lærer fra det som fungerer, slik at vi kan bidra til at arter og bestander står bedre rustet til både pågående og framtidige miljøendringer.

– Til tross for flere suksesshistorier, kan vi ikke være selvtilfredse. To tredjedeler av bestandene som er analysert står overfor trusler, og blant disse bestandene mottok mindre enn halvparten noen form for tiltak med tanke på bevaring. Det er viktig at vi lærer av det som fungerer, slik at vi kan beskytte arter på lang sikt, sier Robyn Shaw ved Universitetet i Canberra, som sammen med Grueber har ledet analysene til denne studien.

Slik kan du bidra

Forskerne anbefaler blant annet at man starter opp overvåking av genetisk variasjon av arter nå, og at det gjennomføres over tid. Ved å integrere genetiske vurderinger i planlegging og implementering av tiltak, kan vi bidra til å bevare biologisk mangfold og gjøre økosystemene mer robuste mot nåværende og fremtidige trusler. 

Men bevaring av genetisk mangfold er ikke bare for forskere og forvaltere. Det er en rekke tiltak som også du kan gjøre i hverdagen:  

Når du er ut på tur, unngå utilsiktet flytting av planter, frø eller jord, som inneholder mange mikroorganismer, til nye områder. Da bidrar du til å redusere mulig spredning av invaderende eller fremmede arter. Hvis du har en hage, enten det er i urbane eller mer landlige omgivelser, kan du plante lokale, stedegne arter, som vil være et viktig bidrag til å øke biologisk og genetisk mangfold i ditt nærområde. 

– Bevissthet rundt bærekraft og små handlinger bidrar til å ivareta biologisk mangfold på alle nivåer, også når det gjelder genetisk mangfold, avslutter Kopatz.

Du kan lese hele artikkelen i Nature her: Shaw & Farquharson et al. 2025. Global meta-analysis shows action is needed to halt genetic diversity loss. Nature.

Kontaktperson i NINA: 

• Alexander Kopatz, forsker

Milliarder av småkryp invaderer oss via hageplanter

Jørn J. Fremstad

2024-11-18T07:33:00.0000000 2024-11-25T16:27:03.5200000

Fremmede arter er regnet som en av de største truslene mot verdens biologiske mangfold. De kan føre med seg enorme kostnader både for naturen de invaderer og samfunnet ellers, og det er dyrt å bekjempe dem. Brunskogsneglen alene koster oss for eksempel enormt mye både i tid og penger hvert år. Mange arter er det allerede for sent å bli kvitt.

Oppdage de fremmede raskere

– Det mest kostnadseffektive tiltaket mot fremmede arter er å forhindre at de kommer ut i naturen. Ved å overvåke spredningsveiene, kan vi oppdage disse artene raskere og iverksette tiltak for å begrense spredningen så tidlig som mulig, sier forskningssjef Jørgen Rosvold i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

 I prosjektet «Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter» er målet å overvåke, beregne antall og vurdere risiko som følger med fremmede arter som kommer til Norge via import av hageplanter. NINA gjør jobben på oppdrag fra Miljødirektoratet, og oppsummerer nå ti års arbeid.

Importen av planteprodukter til Norge har eksplodert de siste 30 årene, og i fjor ble det tatt inn over 20 000 tonn hageplanter. Forskerne har tatt stikkprøver prøver fra jordklumpene plantene vokser i.

700 kilo jord med 850 000 småkryp

Over 700 kilo med jord er analysert i løpet av perioden 2014-2023. Overvåkingen viser at svært mange spiredyktige frø, insekter og andre virvelløse dyr kommer hit som blindpassasjerer.

Hele 857 199 individer insekter er identifisert og vurdert mot Fremmedartslista. Minst 65 av de 764 artene forskerne fant i jord, bladverk og flygende på plantesentrene hører ikke hjemme i norsk natur. Forskerne har også identifisert og vurdert 35 913 karplanter. Her fant de 229 arter, og minst 39 av dem er fremmede i Norge.

Årsaken til at forskerne opererer med minimumstall, er at over ti prosent av artene som ble registrert aldri før er oppdaget i Norge. Det er derfor uklart om de skal ha status som fremmede arter.

Stikkprøvene er gjort på en forsvinnende liten del av det totale volumet av hageplanter som er importert i overvåkingsperioden. Det dreier seg om 0,0001 prosent. Ut fra prøvene har NINA-forskerne estimert hvor stort omfanget egentlig er.

Regnestykke ga milliardsvar

– Vi har tatt gjennomsnittlig antall blindpassasjerer per kilo jord og ganget det tallet med den totale mengden med jord som er innført. Da får vi et estimat på at Norge importerer 800 millioner spiredyktige frø og 1,9 milliarder insekter og andre virvelløse dyr årlig sammen med hageplanter, forklarer seniorforsker Marie Davey i NINA.  

Alle fremmede arter er ikke i stand til å overleve i norsk natur, men mange gjør det. Etter hvert etablerer de seg og sprer seg over større områder. Jo mer fotfeste de får, jo vanskeligere er det å bli kvitt dem. Og det blir kostbart.

Finner fremmede arter i naturen

NINA driver også et prosjekt for å oppdage, og varsle om, fremmede arter på et tidlig stadium ute i naturen.  Her har forskerne kartlagt planter og insekter på 90 lokaliteter rundt Oslofjorden. Områdene er valgt ut fordi de er såkalte hotspots for fremmede arter. Det vil som områder hvor det er sannsynlig at det forekommer fremmede arter, og særlig nye fremmede arter.

–  Vi har funnet 24 arter som står på fremmedartslista gjennom denne overvåkingen. Flere av dem er insekter og andre virvelløse dyr som ikke tidligere er registrert i norsk natur. Vi kjenner heller ikke faunaen vår av insekter og andre virvelløse dyr godt nok til å kunne si så sikkert hva som er en fremmed art og en norsk art, sier Davey.

Overvåker insekter i Norge

NINA har flere overvåkingsprogrammer som gjør det mulig å følge de fremmede artene videre ut i den norske naturen. Et eksempel er Norsk insektovervåking. Funnene derfra viser at det trolig er ganske mange flere fremmede arter der ute enn de som per nå står Fremmedartslista vår. Det kan både være nye arter, men også arter som har vært her en stund uten å bli oppdaget.

Store mengder data samles inn gjennom overvåkingsprosjektene i NINA. De gir forskerne muligheten til å følge en ny fremmed art fra den kommer til landet, via det første steget ut i norsk natur til den sprer seg videre rundt i landet.  

Ønsker raskere varsling

– Vi har en unik mulighet til å følge hele invasjonsprosessen. Ideelt sett vil vi gjerne bli i stand til å varsle om funn så raskt at vi får stanset arter som har stor negativ påvirkning på naturen og samfunnet, sier Rosvold.

På veien dit anbefaler NINA å intensivere prøvetakingen i ett år. Det vil gi et mer nøyaktig estimat av hvor mange fremmede organismer som kommer til landet via planteimport. Forskerne anbefaler også å ta i bruk miljø-DNA for å kartlegge flere av artene som invaderer oss mest mulig presist.
   

Les rapporten Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter: Basisovervåking 2023 og ti års oppsummering

Les Jakter blindpassasjerer blant hageplanter

Kontakt: Jørgen Rosvold

Hva forteller kosten om villsvinet?

Jørn J. Fremstad

2024-03-20T09:34:00.0000000 2024-03-20T11:31:33.9670000

En ny rapport forteller at villsvin i Norge har en variert og plantebasert meny om høsten og vinteren, med trøfler som en av favorittene. Kostholdet gir viktig kunnskap om villsvinets evne til å overleve i Norge, spesielt under vinterlige forhold.

Nylig etablerte villsvinet seg på nytt her i landet, og det regnes som en fremmed art på grunn av opphavet fra den reetablerte svenske bestanden. Arten er kontroversiell, både fordi den kan gjøre skade på innmark og kan overføre parasitter og alvorlige dyresykdommer som afrikansk svinepest (ASP). Samtidig er den en verdsatt ressurs blant mange jegere. Konsekvensene som følger med et utbrudd av ASP, gjør villsvinet uspiselig for myndighetene som har et mål om at arten skal utryddes i Norge.

Overvåking øker kunnskapen

– For å nå forvaltningsmålet er det nødvendig med overvåking, slik at vi kan få økt kunnskap om villsvinets utbredelse, delbestander, bruken av områder og diett. Dette er også viktig informasjon for å kunne avgrense områdene hvor det skal settes inn tiltak ved et eventuelt utbrudd av ASP, sier assisterende forskningssjef Jørgen Rosvold i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

NINA er i ferd med å bygge opp et effektivt system for å overvåke bestanden av villsvin i Norge. I den nye rapporten Villsvin i Norge presenterer forskerne resultater fra tre prosjekter som handler om villsvinets utbredelse, områdebruk og bevegelsesmønstre, og hva de spiser. Sammen skal prosjektene styrke overvåkingen og øke beredskapen mot ASP.  

Hanner tar større risiko

Møkkprøver fra 50 villsvin viser at trøfler utgjør en betydelig del av villsvinets diett i Norge, spesielt om høsten og deler av vinteren. Kostholdet var ellers variert med ulike plantearter, hvor bjørk, frytle, solsikke og bygg var blant de vanligste. Forskerne fant få spor etter dyrearter i høst- og vinterdietten, men med noe innslag av meitemark, snegler og insekter.

Store, voksne hanner konsumerte 50 prosent mer av hvete, bygg og potet enn hunner og små hanner. Dette er jordbruksprodukter som de kan ha funnet i åkeren eller på åteplasser. Forskjellen mellom hanner og hunner kan skyldes at hanndyrene er mer villig til å ta risikoen med å bevege seg i områder med mer menneskelig aktivitet for å skaffe seg mat med høyt næringsinnhold.

– Studier av villsvinets diett er blant annet viktig for å forstå hvordan villsvinet greier seg under norske vinterforhold. Vi skulle også gjerne gjennomført analyser av dietten gjennom hele vinteren, og ikke minst om sommeren når det forventes at de bruker jordbruksområder i større grad, sier seniorforsker Christer Moe Rolandsen i NINA.  

GPS-merket fem dyr

Pilotprosjektet på GPS-merking av fem villsvin har gitt forskerne nødvendig erfaring om fangst og merking av villsvin i Norge. Det gir et godt utgangspunkt for mer omfattende prosjekter. GPS-merkingen gir viktige data som kan brukes til å svare på en rekke problemstillinger innen forvaltning og generelt om dyras økologi så langt nord. Ikke minst er det viktig for god beredskap mot og bekjempelse av ASP.

Villsvinene i pilotprosjektet beveget seg over relativt store områder og brukte mer tid på innmark utover høsten. De kunne bevege seg lange avstander i løpet av døgnet, og bevegelsesmønsteret gjorde det mulig å oppdage hvordan noen av individene spredte og reproduserte seg.

– Det er behov for videre forskning på villsvins områdebruk i Norge, for dyrene her lever under andre klimatiske og topografiske forhold enn de fleste andre områder i Europa. I tillegg er bestandstettheten lavere, noe som påvirker områdebruken, sier forsker Inger Maren Rivrud i NINA. Når de er få, bruker de ofte større områder.

Holder seg i samme områder

Observasjoner av villsvin etter mars 2023 tyder på at arten ikke har utvidet leveområdet sitt på norsk side de siste årene. Klart færre dyr er observert i tidligere Hedmark fylke, mens det er stabilt med observasjoner i Akershus og Østfold. Samlet tyder dette på at færre villsvin oppholder seg utenfor kjerneutbredelsen i Østfold.

Resultatene så langt er interessante å sammenligne med hva vi kjenner til fra villsvinet i Norge i forhistorisk tid. Da var utbredelsen begrenset til de rike edelløvskogene langs kysten opp til Sognefjorden, hvor de hadde tilgang til mer eike- og hasselnøtter enn de har i dag. Dyrene forsvant da jordbruket spredte seg, men i dag ser vi en annen situasjon der en mosaikk av skog og jordbruksområder kan gi gode vilkår for villsvin i andre deler av landet enn før.

Les rapporten Villsvin i Norge

Les mer om villsvin hos NINA

Les mer om overvåking av villsvin

Hør podkasten Villsvin – hva gjør de i Norge?

Kontakt

Jørgen Rosvold

Christer Moe Rolandsen

Inger Maren Rivrud

John Odden

Miljø-DNA avdekket spor etter havnespy i Bergen

Juliet Landrø

2024-02-28T12:36:00.0000000 2024-02-28T15:01:30.5630000

Landets mest omfattende lokale kartlegging av havnespy er gjennomført langs kystlinja i Bergen kommune. NINAs Senter for Biodiversitetsgenetikk (NINAGEN) har bidratt med genetiske analyser av miljø-DNA-prøver. Resultatene avdekket små spor fra den uønskete arten.

Havnespy er karakterisert som en fremmed art med høy risiko for Norge. Den sprer seg raskt, og danner hurtigvoksende kolonier som kveler alt liv på havbunnen der den etablerer seg.

Ved flere av kaiene hvor det ble tatt prøver fant NINAGEN positive prøver av miljø-DNA fra havnespy. Forskere fra Havforskningsinstituttet sjekket sporene med video tatt fra en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV), uten å finne noe.

Positive prøver fra flere havner

– I sjeldne tilfeller får vi resultater på laben som ser ut til å være positive, uten at prøven egentlig er positiv. Her er det snakk om flere prøver og flere havner, og da er det litt rart om alle er falske positiver, sier seniorforsker Frode Fossøy ved NINAGEN.     

En annen teori om hvorfor prøvene har gitt positivt utslag på miljø-DNA er at det kan ha vært skip med havnespy på skroget i nærheten av stedene der prøvene ble tatt. Det kan også ha vært larver av havnespy fra andre steder som er blitt fanget opp.

– Men det kan være veldig små, helt ferske kolonier av havnespy som miljø-DNA avslører, men som ikke er blitt oppdaget på ROV-videoene. Vi vet jo ikke hva som er fasit, men om det var store mengder havnespy ville vi sett det på videoene, fortsetter Fossøy.

Miljø-DNA er raskt og billig

Den store fordelen med å bruke miljø-DNA er at det kan avdekke den fremmede arten på et tidlig stadium. Dessuten er det en rask og rimelig metode å starte med. Ved positive funn, kan ROV eller dykker sjekke lokaliteten på nytt for å se på omfanget av spredningen

I Bergen kommune ble det i 2023 undersøkt et tett nett av stasjoner for havnespy. Ved hjelp av en kombinasjon av både miljø-DNA-prøver og visuell kartlegging med video, skulle kommunen få svar på om det faktisk var kommet havnespy til Bergen.

– Det vi kan si med sikkerhet er at det ikke er etablert store kolonier eller tette matter på noen av lokalitetene, sier forsker Vivian Husa i Havforskningsinstituttet.

Kontakt: Frode Fossøy

Les mer om havnespy hos NINA

Les mer om kartleggingen i Bergen hos HI

Villsvin sender viktige signaler for framtida

Jørn J. Fremstad

2023-06-07T09:30:00.0000000 2023-06-07T09:33:19.3570000

– Det fins store områder i Norge hvor det kan være mulig for villsvin å etablere seg. Derfor er det både interessant og viktig å kartlegge hvordan de beveger seg, sier forsker Inger Maren Rivrud i Norsk institutt for naturforskning (NINA). Hun leder et prosjekt for merking og overvåking av villsvin i Viken fylke.

I et område i Halden kommune har forskerne satt opp to fangstbåser, hvor de merker villsvin. Mekanismen i døra styres via sms, sammen med direktesendt video fra båsen. Det gjør at forskerne unngår å fange andre arter, eller villsvin som ikke er egnet for merking. Nå står båsene åpne, så villsvinene skal bli vant til dem. Det vil gjøre det lettere å fange og merke dyr i høst.

Villsvinungene er skvetne. Et fugleskrik er nok til å skremme dem og mora ut av båsen. Foto: Viltkamera, NINA  

Besøk av sugger med unger

– Vi har hatt besøk av to ett år gamle merkede sugger med hvert sitt ungekull. Ved hjelp av viltkamera kan vi følge med på hvor mange av ungene, eller kultinger som de ofte kalles, som overlever. Så kan vi forhåpentligvis merke noen av dem når de blir store nok, forklarer Rivrud.

Det første villsvinet ble merket i februar i år og totalt er det merket fem dyr i prosjektet. Ambisjonen er å merke ti dyr i løpet av 2023. Voksne dyr over 60 kilo blir utstyrt med GPS-halsbånd, mens de andre får festet en øresender. Hannen som ble merket først ble påsatt begge typer sendere, slik at forskerne har mulighet til å følge dyret også etter at halsbåndet faller av.

Senderne gir detaljert informasjon

Viltkameraene, eller kamerafellene, gir en god indikasjon på hvor mange individer som befinner seg i Norge, og hvordan antallet endrer seg mellom år. GPS-senderne dyrene utstyres med gir mer detaljert informasjon om villsvinenes adferd og bruk av områder. GPS-en registrerer én gang i timen hvor villsvinet befinner seg, og de sitter på opptil ett år. Øresenderne registrerer ett punkt i døgnet, og batteriet fungerer i opptil fem år.

– Sammen vil viltkameraovervåking og GPS-merking gi økt kunnskap om villsvinets økologi i en fase hvor arten etablerer og sprer seg i Norge, sier Rivrud.

Så langt ser vi at det første villsvinet forskerne merket har brukt relativt store områder. Det har beveget seg over 44 km2, med et kjerneområde på 10 km2. Hele 98 prosent av tiden har villsvinet oppholdt seg i skog, men det er mindre enn 1 prosent tilgjengelig innmark i området det bruker. Aktiviteten har vært størst mellom kl. 18 og 02 på døgnet. I snitt har villsvinet gått 6,3 km per dag. Forskerne har tilsvarende informasjon om de øvrige fire dyrene som er merket så langt.        

Sprer sykdom, men er ettertraktet vilt

For over 1 000 år siden ble villsvin utryddet i Norge, men de siste årene har arten vandret over grensa fra Sverige og igjen etablert seg her. Det er kontroversielt, fordi villsvin sprer sykdommer og parasitter, og de gjør skade på innmark og utmark. Samtidig er det ettertraktet vilt for jegere. Artsdatabanken vurderer at villsvinet utgjør en høy økologisk risiko. De reproduserer seg hyppig, beveger seg over store avstander og er meget tilpasningsdyktige.

Den svenske bestanden stammer fra utsettinger og fra individer som rømte på 1970-tallet. I dag regnes villsvin som en naturlig del av faunaen der. På grunn av opphavet til den svenske bestanden regnes villsvin som en fremmed art hos oss, og målet til forvaltningen er minst mulig villsvin i Norge, spredt utover et minst mulig område.

– Det er nødvendig med god kunnskap, uansett hva som er målet med forvaltningen av en art. Dette prosjektet er nyttig både for forskning på – og forvaltning av – villsvin, sier Rivrud.

Merkeprosjektet er finansiert av Viken fylkeskommune.

Les mer om villsvin på nina.no

Kontakt:

Inger Maren Rivrud

John Odden

Ole-Gunnar Støen

Færre villsvin skutt i Norge

Jørn J. Fremstad

2023-05-30T08:44:00.0000000 2023-06-07T09:17:39.3330000

Norsk forvaltning har definert villsvin (Sus scrofa) som en fremmed art. Målet er å ha færrest mulig villsvin på norsk jord, spredt utover et minst mulig område. Her i landet er villsvin mest utbredt langs svenskegrensa, fra Halden i sør til Elverum i nord. Enkeltindivider kan forekomme over store deler av Sør-Norge.

Klart flest i Halden og Aremark

– Vi observerer klart flest villsvin på kamerafellene i kommunene Halden og Aremark. I jaktåret 2021/2022 ble åtte av ti felte villsvin skutt i disse to kommunene, sier seniorforsker John Odden i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

I 2019 fikk NINA i oppdrag fra Miljødirektoratet å kartlegge utbredelsen og bestandsutviklingen hos villsvin, og fra i fjor har NINA overvåket villsvin i Norge. Det gjøres blant annet ved hjelp av SCANDCAM sitt nettverk av kamerafeller, og innrapporterte opplysninger om hvor villsvin er felt. Jaktstatistikken viser en nedgang i antall rapportert felte villsvin i både Innlandet og Viken. Det er første gang antall skutte villsvin har sunket siden 2014/15.

Stabilt i Akershus og Østfold

– Frekvensen av villsvinobservasjoner på kamerafellene i Akershus og Østfold ser ut til å være stabil, mens det er en kraftig nedgang i antall observasjoner på kamerafellene i Innlandet. Hvorfor det er slik er for tidlig å si, men det er felt mye villsvin i disse områdene, forteller Odden.

Villsvinet ble borte fra faunaen vår for over 1 000 år siden. Siden 1990-tallet har arten igjen vandret inn i Sørøst-Norge fra Sverige, og villsvin har reprodusert seg i Norge siden 2005. Arten er kontroversiell på grunn av trafikkulykker med villsvin, skader knyttet til jord- og skogbruk og fordi de kan fungere som reservoar for smitte av ulike parasitter og sykdommer. De senere årene har utbruddene av afrikansk svinepest hos tamgris i Europa ført til søkelys på villsvinets betydning for spredning og som smittereservoar for denne sykdommen.

Både miljø- og landbruksforvaltningen har behov for kunnskap om hvordan blant annet jakt påvirker antall og utbredelse av villsvin i årene som kommer. 

Bedre data om felte villsvin

Fra og med januar i år kan jegere rapportere data om felte villsvin via Hjorteviltregisteret. Her fins det også retningslinjer for hvordan jegerne skal rapportere vekt og inndeling i aldersgrupper for felte villsvin, samt mulighet for å rapportere antall villsvin som var i følge med det skutte dyret.

– Sammen med bilder fra kamerafellene vil opplysninger om felte dyr gi oss gode data på bestandsutviklingen hos villsvin framover. Det er viktig å sikre lange tidsserier med data for bedre å kunne vurdere utviklingen over tid, og for å se bestandsutviklingen i sammenheng med andre faktorer, sier Odden.

Dataene kommer fra jaktstatistikk og prosjektet SCANDCAM, som siden starten i 2010 har hatt kamerafeller på mer enn 1700 lokaliteter i Norge. De fleste av alle disse kameraene har vært driftet av lokale jegere og andre naturinteresserte organisert i Norges jeger- og fiskerforbund (NJFF) eller NINA selv. Arbeidet i Halden og Aremark er gjort med god hjelp fra Utmarksforvaltningen AS, og deres lokale samarbeidspartnere.

Les rapporten Bestandsovervåking av villsvin, status 2022

Se alle bilder fra Scandcam her https://viltkamera.nina.no/

Les mer om Scandcam her https://www.nina.no/Naturmangfold/Rovvilt/SCANDCAM

Les om villsvin her Villsvin (nina.no)

Kontakt:

John Odden

Jørgen Rosvold

Christer Moe Rolandsen

Forskere fant flått på importerte planter

Jørn J. Fremstad

2023-05-05T07:30:00.0000000 2023-05-05T07:49:35.9270000

Da forskerne undersøkte jordprøver fra importerte planteprodukter i 2021 og 2022 fant de henholdsvis ett og to eksemplarer av skogflått. Arten finnes i hele Norge, og den kan være bærer av sykdomsfremkallende mikroorganismer som kan forårsake blant annet skogflåttencefalitt og lyme borreliose hos mennesker.

– Vanligvis er vi mest opptatt av arter som ikke finnes i norsk natur, fordi fremmede arter er en av de største truslene mot naturmangfoldet i verden. Selv om skogflått allerede lever i Norge, kan blindpassasjerer av arten fra andre land ta med seg sykdommer vi ikke har fra før, forklarer seniorforsker Marie Davey i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Flått med ulike egenskaper

Skogflått som kommer til Norge med planter fra andre land kan ha andre genotyper enn stedegen skogflått. Genotyper er den informasjonen som ligger i arvematerialet (DNA-et) til individet, og forskerne ser ofte et geografisk mønster i disse variasjonene i karaktertrekk. De kan gi egenskaper som gjør at flåtten for eksempel fester seg lettere på folk, øker risikoen for å overføre smitte av sykdom eller påvirker hvordan flåtten overlever under forskjellige forhold.

Nettopp folkehelse gjør det særlig relevant å oppdage skogflått som kommer som blindpassasjerer. En del flåttbårne sykdommer som fins i resten av Europa er ennå ikke kjent fra Norge. Det gjelder blant annet rickettsioser.

– Skogflåtten vi fant i planteproduktene vil bli testet for flåttbårne sykdommer. Import av planter med flått øker faren for at nye sykdommer kommer til Norge, men det er neppe noe stort problem per i dag, sier Davey.

Hvordan det blir i framtiden er mer usikkert. Klimaendringene gjør at temperaturen stiger. Derfor forventer forskerne at flåtten sprer seg nordover i landet.

Nødvendig å overvåke

– Per nå er det nok å overvåke utviklingen, men funnene av flått viser at det er viktig å avdekke hva slags organismer som kan komme til landet via planter vi importerer. Det påvirker ikke bare naturen men også helsa vår. Hvis vi oppdager at import av planter er et problem med tanke på flåttbårne sykdommer, gir vi myndighetene beskjed, forteller Davey.

Forskerne kan også gjøre helsevesenet oppmerksom på at funn av sykdom som ikke tidligere er påvist i Norge faktisk kan ha kommet til landet gjennom importerte arter. Det kan gjøre det enklere for leger å stille diagnose på pasienter som ikke har vært i de landene hvor de aktuelle sykdommene allerede forekommer.

Flått reiser med fugler

Planteimport er ikke den eneste mulige spredningsveien for flåttbårne sykdommer. Trekkfugler kan også ha med skogflått som blindpassasjerer. En undersøkelse av trekkfugler i Sør-Norge viste at 17 prosent hadde skogflått på seg, og 8,2 prosent av flåtten var smittet av mikroorganismer som forårsaker flåttbårne infeksjoner.

Fakta om skogflått  

• Skogflått (Ixodes ricinus) er regnet som den verste smittesprederen blant blodsugerne i de nordlige delene av Europa.
• Flått er nært beslektet med vanlig midd, og tilhører edderkoppdyrene. Flått er altså ikke et insekt.
• De lever utelukkende av å suge blod fra pattedyr, fugler eller reptiler, og kan derfor være bærere av en rekke ulike bakterier, virus og parasitter, som kan gi flåttbåren sykdom hos både mennesker og dyr.

Les mer hos Flåttsenteret

Les rapporten Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter. Basisovervåking 2022 

Les mer om planteimport og spredning av fremmede arter

Kontakt: Marie Davey

Havnespy påvist flere nye steder

Camilla Næss

2023-04-20T06:54:00.0000000 2023-04-20T07:01:14.3370000

I november 2020 ble den fremmede arten havnespy (Didemnum vexillum) oppdaget for første gang i Norge, i Engøysundet i Stavanger. Like etter ble arten også påvist i Haugesund, utenfor Bergen og i Egersund. Havnespy sprer seg raskt, og danner hurtigvoksende kolonier som kveler alt liv på havbunnen der den etablerer seg, og arten er derfor karakterisert som en fremmed art med høy risiko i Norge.

NINA og Havforskningsinstituttet (HI) har tidligere dokumentert at miljø-DNA er en kostnadseffektiv og treffsikker metode for å kartlegge utbredelse og overvåke spredning av havnespy.

En regional miljø-DNA undersøkelse på Vestlandet i november 2021 viste at arten også hadde etablert seg i Skipavika i Fensfjorden, inntil da det nordligste funnet i Norge.

I løpet av det siste året har forskerne utvidet søket, og analysert miljø-DNA i 251 prøver fra de fleste større havner fra svenskegrensen til Trondheimsfjorden.

Havnespy brer om seg

Denne undersøkelsen viser at havnespy har etablert seg på flere steder i Rogaland og Vestland enn det som er påvist tidligere. Blant annet fant forskerne havnespy-DNA i Florø og Måløy. Havnespy har tidligere ikke blitt funnet nord for Sognefjorden, og dette er en sterk indikasjon på at arten nå også er etablert i disse havnene.

– Havnespy blir ofte spredt med båttrafikk, og arten kan derfor plutselig dukke opp i nye havner langt fra den tidligere utbredelsen. En bred overvåking er derfor nødvendig for å spore spredningen av denne arten, forklarer Frode Fossøy, seniorforsker i NINA. 

Positive miljø-DNA-prøver følges opp med visuell kartlegging, enten ved bruk av vannkikkert, dykkere, eller med fjernstyrte undervannsfarkoster. Slik kartlegging kan bekrefte om arten faktisk har etablert seg i havnen, og hvor store arealer den invasive arten dekker.

– Vi har så langt ikke påvist havnespy i noen andre fylker enn Rogaland og Vestland, og det er gode nyheter. Men disse undersøkelsene er likevel ikke en garanti for at arten ikke kan være til stede i andre fylker. Det er usikkert hvor langt DNA-signalet fra koloniene rekker, og vi har kun tatt et begrenset antall prøver fra utvalgte havner. Andre faktorer som strøm, vannkvalitet, mengde kolonier etc. kan også spille inn, sier Fossøy.

Les rapporten: Kartlegging av den fremmede marine arten havnespy Didemnum vexillum ved hjelp av miljø-DNA og visuell inspeksjon. Oppfølgende undersøkelser i 2022-23. NINA Rapport 2278.

Kontakt: Frode Fossøy

Les mer om havnespy på NINAs nettsider

Her merkes et villsvin for første gang i Norge

Jan Arne Stokmo

2023-02-10T14:30:00.0000000 2023-06-06T11:53:51.4000000

Oppfordringen er klar og tydelig til jegere på villsvinjakt: Vær så snill, ikke skyt merkede villsvin.

Vi vet i dag lite om villsvinene i Skandinavia. Sverige har en større bestand som stammer fra rømte dyr fra innhegninger, og det er denne som nå holder på å etablere seg i Norge. Villsvinet er en fremmed art i Norge og regnes som uønsket. Uansett forvaltningsmål er det viktig å få kunnskap om områdebruk og spredning hos villsvin her i nord.

NINA og Veterinærinstituttet jobber med å øke kunnskapsgrunnlaget for å forbedre forvaltningen av arten i Norge. 

Merket ung hann på 68 kilo

NINA har i samarbeid med Veterinærinstituttet fanget og satt GPS-sender på et villsvin i dag i Prestebakke i Halden kommune. Villsvinet er en ung hann på 68 kg, og er det første villsvinet som er merket med GPS-sender i Norge. Villsvinet ble fanget i en standard fangstbås som er utviklet i Sverige, og ble immobilisert med bedøvelsespil.

–  Dette er det første av flere villsvin vi planlegger å merke med GPS-sender for å kunne studere hvilke områder de bruker, og hvor villsvinene sprer seg. Dette er viktig kunnskap å ha for forvaltningen, blant annet hvis det skulle dukke opp afrikansk svinepest, sier Inger Maren Rivrud, prosjektleder hos NINA.

Afrikansk svinepest er en svært alvorlig smittsom virussykdom hos gris. Det fryktes at den kan spre seg fra villsvin til grisebesetninger, men sykdommen er så langt ikke registrert i Norden. 

Samler inn solid datagrunnlag

Forskerne vil med prosjektet bedre kunnskapsgrunnlaget om villsvinets arealbruk og spredningsmønstre i Norge. Kunnskapen vil være et nyttig verktøy for å nå målene i Miljødirektoratets og Mattilsynets handlingsplan mot villsvin, og for å kunne sette inn mer målrettede tiltak og avgrense tiltaksområder i en eventuell oppdagelse av afrikansk svinepest i Norge.

–  Når tilstrekkelig antall individer er merket, vil innsamlet data fra GPS-halsbåndene gi svært mye nyttig informasjon. Vi vil blant annet ha et spesielt fokus på hvor mye tid som tilbringes på innmark gjennom året, som en basis for skadepotensiale, men også hvor mye tid som brukes ved kjente åteplasser. Det vil i denne sammenhengen også falle naturlig å undersøke nærhet til gårdsdrift, med tanke på overføring av sykdommer og parasitter, forteller Rivrud. 

Prosjektet er finansiert av Viken fylkeskommune. 

Her kan du lese mer om:

Villsvin (www.nina.no)
Afrikansk svinepest (Veterinærinstituttet)

Kontaktpersoner: 

Inger Maren Rivrud
Ole-Gunnar Støen
Jørgen Rosvold

Går vi i baret med utenlandske juletrær?

Jørn J. Fremstad

2022-12-16T08:17:00.0000000 2022-12-16T08:52:33.8530000

Før hver jul stiller avisene det samme spørsmålet: Hvor mange småkryp drar du med deg inn med juletreet? – Tusenvis, men de er ikke farlige, svarer eksperten. Men det er kanskje noe mer alvorlig som lurer rundt på barnålene på det grønne, myldrende treet?

– Norske juletrær truer hverken insektpopulasjoner, huset ditt eller deg. Når det gjelder utenlandske juletrær er historien en ganske annen. Da importerer vi kanskje mer enn bare trær, sier insektforsker Anders Endrestøl i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Ingen helsekontroll av juletrær

Det er ikke noen form for plantehelsekontroll av disse trærne. De behandles som en hvilken som helst tulipan, som snittblomster, i motsetning til importerte planter som kommer i potte. Men hvilke blindpassasjerer som reiser med lignende varer kan kanskje gi en pekepinn. I mange år har NINA undersøkt importerte vintergrønne planter, slike som tuja, barlind og enebærbusker (med jordklump).

– I løpet av fem år i dette prosjektet fant vi ca. 1 million individer, fordelt på 1 500 arter. Da undersøkte vi 1 prosent av den totale importen, opplyser Endrestøl.

Det er lett å anta at juletrær ikke utgjør noen risiko, siden handelen skjer på vinteren og de danske juletreåkrene er nokså artsfattige. Men undersøkelser har vist at vi importerer nye sykdommer og sopp med disse trærne, så hvorfor ikke insekter?

Tok livet av nesten all furu

Et av de verste eksemplene på en art som har haiket med juletrær er den amerikanske skjoldlusa Toumeyella parvicornis. På midten av 2000-tallet ble den innført til Karibia med juletrær (furu) fra Nord-Amerika. Der hoppet den over på lokale furuarter, noe som raskt førte til at 95 prosent av trærne døde med store endringer i økosystemet som følge av det. Den samme arten er nå innført til Italia og Frankrike, og krabber trolig stadig nordover,

Et annet eksempel er amerikabartegen Leptoglossus occidentalis som kom til Norge i 2009. Før den ankom Europa fra USA rundt år 2000, og siden koloniserte hele kontinentet på 10-15 år, spredte den seg tvers over USA. Det skjedde blant annet gjennom juletrehandel. I Nord-Amerika har de innført strenge kontrollrutiner på juletrær. Der foretar de nå jevnlige kontroller, blant annet rister de trær, for å sikre at arter ikke overføres mellom stater og land.

Kan forsvinne ut i norsk natur

– Mange fremmede arter kan potensielt følge med juletrærne fra kontinentet til Norge. Særlig ettersom flere av dem når Danmark, hvor vi får de fleste juletrærne fra. En del av dem kan falle fra eller dø underveis, men en del kan nok også bli med treet ut i bakgården om du vil bli kvitt jula litt raskt. Det er derfor flere muligheter for at disse artene kan forsvinne ut i norsk natur, godt hjulpet av at jula bare blir mindre og mindre hvit, forteller Endrestøl.

Hva med kunstige juletrær? Edderkoppen «brun enke» Latrodectus geometricus ble faktisk første gang påvist på Tahiti på et kunstig juletre, og den er nå godt etablert på øya. Den kinesiske trebukken Callidiellum villosulum er påvist både i Japan og i USA på importerte, kunstige juletrær. Billen er siden påvist i USA, Canada, Australia og Europa (Malta), trolig importert med treprodukter.

Myten om flåtten

Det finnes ingen eksakt artsliste eller antall på hva som kan skjule seg i et juletre, og det vil naturligvis variere fryktelig mellom trær. Men vi vet at det meste er representert, alt fra spretthaler, støvlus og midd, til gallemygglarver, parasittvepser, edderkopper, biller og teger. Det er en masse småkryp som de fleste ikke vil legge merke til og som går i støvsugeren 13. dag jul.

– Noe av det som derimot ikke følger med er flått. Folkehelseinstituttet bekrefter at rapporter om tre årlige tilfeller av flått i juletrær er feil. Flått overvintrer i bakken, ikke på juletrær, selv om man aldri skal si aldri, sier Endrestøl.

Det kan jo være en fattig trøst at du med et juletre i hus aldri vil være alene i jula. Spørsmålet er om du vil ha gamle kjente eller fremmede på besøk. Å kjøpe norsk eller utenlandsk tre kan utgjøre forskjellen.   

Kontakt: Anders Endrestøl

Les også

Forskersonen: Du grønne, myldrende tre, goddag

Planteimport og fremmede arter (nina.no)

Tidlig oppdagelse av nye fremmede arter (nina.no)

NINA satser på DNA-basert overvåking av naturen

Jan Arne Stokmo

2022-10-25T13:07:00.0000000 2022-10-25T14:53:35.6400000

Den offisielle åpningen av NINAGEN ble gjennomført av statssekretær Aleksander Øren Heen fra Klima- og miljødepartementet. Til stede på åpningen var mange av dagens brukere av NINAs laboratorietjenester.

Styrker overvåking av natur

Alt levende har sin egen, unike DNA-profil og tilgang til denne åpner en ny verden av muligheter for kunnskap om individer, arter og økosystemer. Genetiske analyser har blitt en stadig viktigere del av dagens naturovervåking og NINA har lenge vært en viktig leverandør av genetiske data til norsk forvaltning og industri. 

– DNA-analyser er i dag en viktig metode for overvåking av naturen og oppdragene fra forvaltningen og andre øker. I dag åpner vi en ny og moderne lab og etablerer et nytt kompetansesenter for å møte denne økende etterspørselen, sier Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i NINA.

DNA har mange bruksområder

NINA leverer i dag prøvesvar raskt og effektivt på en rekke områder. DNA-analyser brukes blant annet i stort omfang i bestandsregistrering og overvåking av de store rovdyrene i Skandinavia. Det gjennomføres årlige innsamlinger av biologiske prøver over hele landet fra brunbjørn, jerv, ulv og kongeørn i regi av Rovdata, og prøvene analyseres av NINAGEN.

NINAGEN bruker også DNA til å overvåke tilstanden hos villaks i Norge og ser blant annet på innblanding av oppdrettslaks i norske vassdrag. 

Med Miljø-DNA kan forskerne identifisere hundrevis av arter i naturen samtidig fra små vann- eller jordprøver, og genetiske analyser av skitprøver kan vise hva dyrene har spist.

– Det utvikles stadig nye bruksområder for DNA i overvåking og forskning, for eksempel på hjortevilt, salamandere, insekter og planter, og NINA vil bidra i fronten av dette arbeidet, sier Myklebust. 

Nytt kompetansesenter

Det nye senteret for biodiversitetsgenetikk i Trondheim består av en rekke genetikere og forskere fra ulike disipliner. Sammen med et team av erfarne labingeniører danner de et unikt kunnskaps- og forskningsmiljø, som dekker en bred portefølje av genetiske analyser. I tillegg har NINAGEN faglig støtte fra et tett samarbeid med NINAs mange økologer og artsspesialister.

Senteret jobber på tvers av alle økosystemer med både terrestriske, limniske, og marine prosjekter, og på tvers av organismegrupper fra insekter og planter til fugler og rovdyr.

Omvisning på NINAs nye genetikklab. Foto: Arnstein Staverløkk/NINA

Genetisk mangfold er en livsforsikring

–  Genetisk variasjon er selve grunnlaget for biologisk mangfold og er viktig for arters overlevelse og tilpasning. Det gjelder spesielt i møte med klima- og miljøendringer. NINAGEN vil jobbe raskt og effektivt for å dekke forvaltningens behov for genetikkanalyser, sier Frode Fossøy, seniorforsker i NINA.

For et fagområde som er i stadig endring gjennom nye teknologiske fremskritt vil dette senteret sikre at ny kunnskap og nye metoder blir grundig evaluert og effektivt tatt i bruk i norsk forvaltning.

Les mer om NINAGEN på vår nettside (lenke)

Kontaktpersoner i NINA:

Norunn S. Myklebust, adm.dir i NINA
Jonas Kindberg, leder i Rovdata
Frode Fossøy, seniorforsker i NINA
 

Jakten på svartmunnet kutling

Camilla Næss

2022-10-07T12:13:00.0000000 2022-10-21T09:50:17.2870000

Pukkellaks, havnespy, stillehavsøsters og nylig også høyrisikoarten asiatisk strandkrabbe for å nevne noen - lista over fremmede marine arter langs norskekysten er lang, og den blir stadig lengre.

Fremmede arter er organismer som spres utenfor sitt naturlige leveområde ved hjelp av mennesker. Og like utenfor landegrensene lurer flere såkalte dørstokkarter. Det er fremmede arter som ennå ikke har etablert seg i Norge, men som forventes å komme. Fisken svartmunnet kutling  er en av dem som ikke lar seg stanse av dørstokkmila. 

– Svartmunnet kutling vil sikkert komme hit før eller siden. Men det er vanskelig å forutsi nøyaktig når og hvor, sier Elisabet Forsgren, forsker i NINA. 

For å slippe å lete i blinde har Forsgren, sammen med kollega Frank Hanssen, identifisert risikoområder som bør overvåkes. Basert på fiskens økologi, fysiologi og mulige spredningsveier har forskerne modellert et kart over hotspots hvor det er størst sannsynlighet for at svartmunnet kutling dukker opp. 

– Oslofjorden er en slik hotspot. Internasjonal skipstrafikk og nærhet til Sverige øker risikoen for introduksjon. Og de fysiske forholdene i fjorden med flere grunne brakkvannsområder ligger godt til rette for at svartmunnet kutling ikke bare kan overleve, men også etablere seg og spre seg videre, forklarer Forsgren. 

Invaderende fremmed fisk

Svartmunnet kutling hører naturlig hjemme i områdene rundt Kaspihavet og Svartehavet. Siden 1990-tallet har den spredt seg over store områder i Eurasia og Nord-Amerika ved hjelp av skipstrafikk og kanaler. 

Forsgren forklarer at svartmunnet kutling er usedvanlig tilpasningsdyktig. Den lever både i sjø og i ferskvann, og tolererer ulike temperaturer. Den har også en variert diett og tilpasser føden etter hvilke byttedyr som er de vanligste i området. Arten er vurdert til kategorien svært høy risiko på Artsdatabankens fremmedartsliste. 

– Når den først er introdusert i et område kan den spre seg raskt for egen maskin. Svartmunnet kutling har allerede blitt en dominerende fiskeart flere steder i Østersjøen. Også i Danmark har den på kort tid økt i antall, og spredt seg over store områder.  

Basert på artens preferanser, økologi, fysiologi og mulige spredningsveier har forskerne modellert et kart over hotspots med størst sannsynlighet for at svartmunnet kutling dukker opp og kan etablere seg (Forsgren & Hanssen, Hydrobiologia 2022)

Kartlegging og overvåking

Spredning av fremmede arter regnes som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet. Tidlig oppdagelse er den viktigste forutsetningen for å begrense skadeomfanget. Når arten allerede er etablert er det langt mer ressurskrevende å sette inn tiltak.

Per i dag overvåkes kun et fåtall marine arter i Norge, og det er et uttalt behov for en systematisk plan for kartlegging og overvåkning. Tidligere i år publiserte forskere ved Havforskningsinstituttet og NINA en rapport som skisserer mulige metoder for et nasjonalt overvåkingsprogram.  

Rapporten foreslår blant annet miljø-DNA som et viktig første skritt for å påvise invasive arter i en tidlig fase. NINA har tatt vannprøver fra flere havner i Oslofjorden for å spesifikt lete etter svartmunnet kutling. Til alt hell viser DNA-analysene ingen spor etter fisken. 

– Med slike hotspot-kart og miljø-DNA har vi et godt utgangspunkt for å være føre var, og oppdage fremmede arter i en tidlig fase, sier Forsgren.

Kutlingens sang

Forskerne utvikler stadig nye metoder for å komme fremmede arter i forkjøpet. I et pilotprosjekt undersøker Forsgren sammen med kollega Carolyn Rosten om det er mulig å påvise svartmunnet kutling ved hjelp av akustisk overvåking. 

– Hannfisken synger for å lokke til seg hunner i parringstida. Tanken er både å kunne identifisere og lokke til seg svartmunnet kutling ved hjelp av lydopptak og avspilling. Hvis metoden viser seg å fungere har vi enda et verktøy tilgjengelig i kampen mot fremmede arter, påpeker Forsgren.

Kontakt: Elisabet Forsgren  

Les artikkel: Forsgren, E., Hanssen, F. Identifying high-risk areas for introduction of new alien species: the case of the invasive round goby, a door-knocker for Norway. Hydrobiologia 849, 2377–2394 (2022). 

Les mer om svartmunnet kutling
 

Statsrådbesøk på NINA-huset

Jan Arne Stokmo

2022-02-11T09:00:00.0000000 2022-02-11T09:03:09.4370000

Med i følget fra Klima- og miljødepartementet var også statssekretær Sigrid Hagerup Melhuus og politisk rådgiver Maria Varteressian. I tillegg til fylkesordfører Tore O. Sandvik i Trøndelag. 

Norsk institutt for naturforskning (NINA) er en viktig kunnskapsleverandør på natur og natur-samfunn til Klima- og miljødepartementet og øvrig forvaltning. 

Administrerende direktør Norunn S. Myklebust ønsket statsråden med følge velkommen og informerte om NINA og faglige satsinger knyttet til bærekraftig samfunnsutvikling.

– Vi har en omfattende aktivitet knyttet til fornybar energi, både vannkraft og vindkraft, og vi jobber for å styrke oss også på andre næringer. Det grønne skiftet må spille på lag med naturen, og vi vil bidra med forskning og kunnskap for å få det til, sier Myklebust.

NINA har etablert et godt samarbeid med andre forskningsmiljø som blant annet SINTEF og CICERO . 

DNA er en viktig metode

Seniorforsker Frode Fossøy orienterte om bruk av DNA-basert overvåking i norsk forvaltning. Analyser av miljø-DNA kan benyttes til overvåking av insekter og til å påvise fremmede arter, som for eksempel havnespy (lenke nyhetssak Kartlegger havnespy med miljø-DNA). I tillegg forklarte han hvordan genetiske verktøy kan brukes til å telle hvor mange jerv og ulv vi har i Norge og hvordan villaks blir påvirket av innkryssing fra oppdrettslaks. 

DNA blir en stadig viktigere metode i naturforskningen, og NINA henter i dag blant annet DNA ut fra skitprøver, fiskeskjell, fjær, hår, blodprøver, swabs, planter, vann, jord og pollen. 

Bestandsovervåking av store rovdyr

DNA spiller også en viktig rolle i overvåkingen av store rovdyr. Rovdata er en selvstendig enhet, med egen leder og stab, i NINA.  Leder Jonas Kindberg informerte om bestandsovervåkingen av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. Alle data fra overvåkingen lagres i miljøforvaltningens database Rovbase. Publikum har også mulighet til å bidra i overvåkingen ved å melde fra til Statens naturoppsyn (SNO) lokalt eller via rapportsystemet Skandobs på app eller internett.

Les mer om bestandsovervåking av store rovdyr på www.rovdata.no

Prøvetaking av gaupe og lomvi

Gjestene fikk til slutt besøke NINAs grovlab der de kunne studere undersøkelse av fallvilt, blant annet prøvetaking av ei død gaupe og undersøkelser av døde lomvi fra Rogaland. 

NINA og SEAPOP har tidligere også undersøkt døde lomvi fra Oslofjorden (lenke til nyhetssak Unge lomvier rammet av omfattende massedød høsten 2021)

Kontaktpersoner:

Bjørg Bruset, kommunikasjonssjef i NINA
Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i NINA
 

Når er det realistisk å utrydde fremmede planter?

Anne Olga Syverhuset

2022-02-09T11:00:00.0000000 2022-02-08T15:04:41.9870000

Fremmede arter er en av de største truslene mot naturmangfoldet, og har samtidig en stor samfunnsøkonomisk kostnad. Forskjellige fremmede arter har ulik effekt på natur og samfunn, og en art som på ett sted kan være uproblematisk, kan være et kjempeproblem et annet sted.

– For å redusere den negative effekten på naturmangfoldet, og samtidig sørge for at samfunnet får mest mulig igjen for de midlene som brukes, er det derfor viktig å prioritere innsatsen godt – og å se arten og omgivelsene i sammenheng, sier Astrid Brekke Skrindo, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Sammen med kolleger i NINA og Menon Economics har hun sammenstilt kostnader sett opp mot den samfunnsøkonomiske nytten av å fjerne de vanligste fremmede karplantene fra norsk natur, og oppsummert eksisterende kunnskap og råd om prioritering av innsats mot fremmede karplanter i temaheftet «Vanskelige arter og vanskelige valg – prioritering av innsats mot fremmede karplanter».

– Temaheftet er en lettfattet kunnskapssammenstilling som kan brukes for de som skal prioritere innsatsen mot fremmede arter, slik som statsforvaltere og kommuner, sier Skrindo.

I temaheftet kommer de med råd for om og når det er hensiktsmessig å gå for nasjonal utryddelse, regional utryddelse, bekjempelse på et avgrenset område eller å hindre videre spredning.

Les mer i temaheftet «Vanskelige arter og vanskelige valg – prioritering av innsats mot fremmede karplanter».

Kontakt: Astrid Brekke Skrindo

Forskere fanger villsvin med kamerafeller

Jørn J. Fremstad

2022-02-08T11:57:00.0000000 2023-06-06T11:54:26.1670000

Villsvin regnes som en fremmed art i Norge, og miljøforvaltningen ønsker å begrense bestanden. Målet er å ha færrest mulig villsvin, spredt ut over et minst mulig område. På oppdrag fra Miljødirektoratet har Norsk institutt for naturforskning (NINA) vist hvordan kamerafeller og jaktstatistikk kan brukes til å kartlegge utbredelsen av villsvin.

NINA-forskerne skisserer en mulig framtidig overvåking for å samle kunnskap om hvordan jakt påvirker antall og utbredelse av villsvin i årene som kommer. Nettverket av kamerafeller vil sammen med en forbedret jaktstatistikk og data fra fallvilt av villsvin fortelle hvordan forekomst av villsvin endrer seg innenfor hele utbredelsesområdet.

Må reagere raskt på smitte

– Det er viktig at miljøforvaltningen prioriterer en videre overvåking av bestanden av villsvin i Norge. En god og løpende overvåking er avgjørende for å kunne følge med på utviklingen, sette inn målrettede tiltak og for å kunne reagere raskt hvis det skulle bli eventuelle lokale smitteutbrudd, sier forsker John Odden i NINA.

Frykten er at afrikansk svinepest skal spre seg til Norge. Det er en alvorlig smittsom virussykdom hos svin, inkludert villsvin, med høy dødelighet. Sykdommen forekommer nå i mange land i Europa, men er hittil ikke påvist i Skandinavia. Spredningen skjer hovedsakelig via menneskelige aktiviteter og særlig med infisert matavfall, men kan også smitte mellom tamsvin og villsvin. Afrikansk svinepest fører til mye lidelse hos dyrene, store kostnader til bekjempelse og økonomiske tap i svinenæringen.

Økning i antall felte villsvin

I dag finnes det ingen formell overvåking av utbredelsen og utviklingen av bestanden av villsvin i Norge, men jaktstatistikken viser en økning i antall rapporterte felte dyr. De fleste er skutt i kommunene Aremark og Halden i gamle Østfold fylke. Dette tyder på at bestanden har økt, men kan også skyldes endringer i jaktinnsats i noen områder.

For å kartlegge utbredelsen av villsvin har forskerne brukt observasjoner fra SCANDCAM (viltkamera.nina.no) sitt nettverk av kamerafeller, artsobservasjoner, fallviltregisteret og lokaliteten til skutte villsvin rapportert til NINA og Veterinærinstituttet.

Flest langs svenskegrensa

– Storparten av villsvinene fant vi langs svenskegrensa, fra Halden i sør til Elverum i nord, og det er her de får unger. De fleste dyrene er observert helt i sør i Aremark og Halden, men vi forventer at enkeltindivider kan spre seg over store deler av Sør-Norge, forteller Odden.

Samlet sett ser forskerne en stabil eller noe økende frekvens av villsvin på kamerafellene, og bestanden har fremgang i form av antall og spredning til nye områder. I enkelte områder, som for eksempel Aremark og Halden, ser det likevel ut til at bestanden har vært relativt stabil de siste årene.

Observerte villsvin 191 ganger

I Aremark og Halden beregnet forskerne tetthet av villsvin ved hjelp av kamerafeller utplassert på 213 tilfeldige plasserte lokaliteter. Det ble registrert 191 observasjoner i løpet av 30 528 kameradøgn. Tetthet av villsvin i disse to kommunene ble beregnet til 0,72 individer per kvadratkilometer, noe som tilsvarer ca. 693 individer i alle aldre. I samme tidsperiode ble det skutt mer enn 300 villsvin.

– Vi foreslår å sette opp et nettverk av tilfeldige plasserte kamerafeller i Aremark og Halden for å beregne den årlige tettheten av villsvin. I tillegg er det viktig med rapportering fra jakt på villsvin, med informasjon om tid, sted, jaktform og andre data om de felte individene, for å følge trender i jaktutøvelsen, bestandsstørrelsen, kjønns- og alderssammensetningen og kondisjonen. Det gir oss muligheten til å evaluere om målene blir nådd og effekten av forvaltningstiltak, sier Odden.

Modellert utbredelse av villsvin i Norge. Kartet viser sannsynligheten for at villsvin er til stede i et område. Skalaen går fra blå områder med lav sannsynlighet til røde områder med høy sannsynlighet for villsvin. Modellen er basert på observasjoner av villsvin fra kamerafeller (SCANDCAM), artsobservasjoner, fallviltregisteret og skutte villsvin. Kart: Neri Horntvedt Thorsen, NINA

Kontakt:

John Odden

Jørgen Rosvold

Les rapporten:  Odden, J., Thorsen, N.H., Rolandsen, C.M, Rivrud, I.M., Kindberg, J. & Rosvold, J. 2022. Bestandsovervåking av villsvin – Status og forslag til overvåkingsmetodikk. NINA Rapport 2101. Norsk institutt for naturforskning

Les mer:

Villsvin (nina.no)

Viltkamera (nina.no)

Afrikansk svinepest (Veterinærinstituttet)