Barn bytter ut lek i skogen med skjerm

Trine Hay Setsaas

2025-09-22T13:50:00.0000000 2025-09-22T13:54:28.1830000

Frilek i skogen. Foto: Juliet Landrø

Barn i Norge tilbringer mindre tid enn før i skog, mark og grøntområder. En ny studie fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser at barns naturbruk har gått betydelig ned de siste ti årene. Barn som mister nærheten til naturen, mister også en viktig læringsarena for å forstå sammenhengene vi alle er avhengige av.

Naturen styrker helse og samfunnets motstandsdyktighet

Å være i naturen gir oss bedre mental og fysisk helse. Naturen reduserer stress, styrker immunforsvaret og øker konsentrasjon og velvære. Samtidig gir naturen oss viktige økosystemtjenester, som rent vann, frisk luft, pollinering og klimaregulering.

Når mennesker har tilgang til og ivaretar naturen, blir samfunnet mer robust, både gjennom bedre folkehelse og ved å sikre naturens livsviktige funksjoner, sier Kristin Evensen Mathiesen, forskningssjef i NINA.

Færre leker i skogen

For ti år siden lekte halvparten av norske skolebarn i skogen eller andre naturområder minst en gang i uka. Nå har mye av denne leken flyttet seg innendørs og til tilrettelagte uteområder. Og bare tre av ti oppgir at barna leker fritt i naturen.

– Samfunnet har endret seg, og barns møte med naturen er ikke lenger en like selvsagt del av hverdagen som før. Våre data viser at lek og opphold i naturområder taper terreng til skjermbruk, skolearbeid og organiserte fritidsaktiviteter, sier forsker Vegard Gundersen i NINA, hovedforfatter av den nylig publiserte studien.

Foreldre trekker i tillegg frem mangel på lekekamerater, dårlig vær og sin egen travle hverdag som årsaker til at barna er mindre ute i naturen.

Naturområdene finnes, men barna mangler motivasjon

– Det handler ikke først og fremst om tilgang til natur. De aller fleste barn i Norge har gode naturområder i nærheten. Problemet er at barna ikke har tid eller motivasjon til å bruke dem, forklarer forsker Berit Köhler i NINA, medforfatter i studien.

Studiet baserte seg på to landsdekkende spørreundersøkelser blant norske foreldre, gjennomført i 2013 og 2023, hvor hver forelder svarte på spørsmål om sitt eldste barn mellom 6 og 12 år.

Konsekvenser for helse og fremtid

Forskningen peker på at mindre tid i natur kan ha negative følger for barns fysiske og psykiske helse. Det kan også påvirke hvordan kommende generasjoner forholder seg til natur og miljø.

– Når barns naturkontakt svekkes, kan det også svekke forståelsen av naturens verdi og viljen til å ta vare på den, understreker Gundersen.

Forskerne mener at løsningen ikke bare ligger i å legge til rette for flere uteområder, men i å endre holdninger og hverdagsrutiner. Skoler, barnehager og organiserte fritidsaktiviteter kan spille en nøkkelrolle ved å gi barna mer tid og rom for fri lek utendørs.

Les hele artikkelen her

Kontakt: Vegard Gundersen

Instagram kan bidra til å forhindre forsøpling og naturskader i nasjonalparker

Anne Olga Syverhuset

2025-05-07T09:07:00.0000000 2025-05-07T09:18:50.5400000

Femundsmarka nasjonalpark er et populært verneområde som tiltrekker seg besøkende året rundt. 

– Majoriteten av de besøkende til Femundsmarka overnatter i telt, og turene strekker seg gjerne over mange dager, sier ph.d.-kandidat Sofie Kjendlie Selvaag ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 

Analyser viser at reiselivet i og i tilknytning til Femundsmarka mest sannsynlig vil øke i årene framover. Denne økningen kan skape utfordringer for forvaltningen. 

Sammen med tilgrensende områder, utgjør Femundsmarka et av de største vernede områdene i Sør-Skandinavia. Her finnes flere sårbare dyr- og plantearter, og den tørre, gamle furuskogen er en av få i sitt slag i Norge.

Søppel og skader på trær

Populære aktiviteter blant besøkende i Femundsmarka er fotturer, fiske og padling. En typisk effekt av dette er forsøpling og slitasje langs vassdrag og leirplasser.

I doktorgraden sin har Selvaag undersøkt hvordan kommunikasjon kan brukes til å fremme miljøvennlig atferd blant besøkende. Fokus har vært forsøpling og bålpraksis.

NINA-forskerne Vegard Gundersen og Marianne Evju har vært veiledere sammen med NMBU-professor Øystein Aas.

Intervjuer og Instagram

Selvaag har brukt kvalitative intervjuer og feltobservasjoner for å forstå besøkendes atferd og hva slags effekter de har på miljøet rundt seg. Hun organiserte workshops med forvaltningen, friluftslivsorganisasjoner, reiseliv og annet næringsliv for å utvikle strategier og testet skilt, brosjyrer og muntlig kommunikasjon som hadde som hensikt å redusere forsøpling og skade på vegetasjonen. Hun målte også effekten av disse tiltakene. I tillegg analyserte hun innlegg på Instagram merket med emneknaggen Femundsmarka nasjonalpark.  

Viktig med lokal tilpasning

Noe av det som er mest effektivt er kommunikasjonstiltak på stedet. Dette kan være skilt, brosjyrer eller personlig kontakt med ansatte i forvaltningen. 

– Jo mer skreddersydd budskapet er til de lokale forholdene, jo bedre, forklarer hun. 

– Søppel er noe de fleste er enig i at ikke hører hjemme i naturen og dermed kan korte påminnelser på skilt om å passe på søppelet sitt og gjerne plukke opp søppel en finner fungere godt.

Undersøkelsene hennes viste at skilting reduserte forsøpling med 59% sammenlignet med perioder uten skilting. Bålbrenning er imidlertid en viktig del av naturopplevelsen for mange i Femundsmarka og da kan det heller legges til rette for at dette kan skje på en sikker, lovlig og miljøvennlig måte. For eksempel ved kjøre ut ved på utvalgte leirplasser eller oppfordre til bruk av kvistbrenner så Femundsmarkas trær får stå i fred. 

– For at dette skal skje kreves det en atferdsendring hos mange besøkende og da vil personlig kontakt være mer virkningsfull. 

Hva betyr villmark for turisten? 

Sosiale medier, spesielt Instagram, er en viktig faktor i turisters hverdag. Ved å dele sine opplevelser på nett, påvirker besøkende både sin egen og andres atferd. Selvaag har undersøkt begrepet "villmark" i Femundsmarka via Instagram. 

– Jeg har analysert hvordan de besøkende oppfatter parken gjennom bildene sine eller bilder andre har publisert, sier hun. 

Innholdet de besøkende velger å dele fra turene sine, kan gi innsikt i hvilken tilknytning de har til Femundsmarka, og samtidig forme andres oppfatning av området. Bilder som viser detaljer i landskapet, som planter og dyr, eller engasjerende aktiviteter som kanopadling, bading eller å lage bål, kan styrke følelsen av nærhet til området. 

På den andre siden kan bilder av dårlig vær eller krevende forhold for padling og vandring gi inntrykk av at området er utilgjengelig eller utfordrende.

– Dette kan skape mer distanse. Villmark kan forstås som noe som må erobres og overvinnes, eller som natur vi føler oss som en del av. Jeg mener det er denne siste opplevelsen vi bør styrke, sier Selvaag. 

– Fordi den er mer personlig og forhåpentligvis vil føre til mer miljøvennlig atferd.

Bedre informasjonsarbeid

Mange nasjonalparker, både i Norge og i utlandet, opplever økt press fordi besøkstallene går opp. 

– Selv om det ikke er mulig å nå alle besøkende direkte, er det viktig å kommunisere på en måte som er kostnadseffektivt, kan nå mange og som passer med folks preferanser, verdier og erfaringer, sier Selvaag.  

Forskningen hennes viser at digital kommunikasjon, som sosiale medier, kan støtte informasjonsarbeidet som gjøres i vernede områder. Den kan bidra til å spre budskap om miljøvennlig atferd til flere individer.

– På den måten kan forvaltningen spisse budskapet sitt og øke bevisstheten i samfunnet om hvordan vi forholder oss til naturen, både personlig og digitalt, avslutter hun. 

Sofie Kjendlie Selvaag forsvarer sin ph.d.-avhandling "Bruk av kommunikasjon for å fremme miljøvennlig atferd: besøksforvaltning i nasjonalparker" fredag den 9. mai. Prøveforelesning og disputas er åpne for alle og foregår også digitalt.  
 

Mindre friluftsaktivitet etter flatehogst – særlig nær byer

Anne Olga Syverhuset

2025-03-05T08:21:00.0000000 2025-03-25T14:28:10.4770000

Med høye tømmerpriser de siste få årene opplever mange at nærskogen hogges, eller at nye skogsbilveier skjærer gjennom det vante turområdet. Visuelle undersøkelser har vist at folk foretrekker skoglandskap uten tydelige inngrep, særlig områder uten flatehogst. Men hvordan påvirker denne estetiske preferansen folks faktiske bruk av skog til friluftsliv og fysisk aktivitet? 

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) analyserte 2,7 millioner treningsaktiviteter langs skogsstier fra treningsappen Strava, før og etter flatehogst, for å få svar på om flatehogst påvirker hvordan folk bruker naturen.

– Det er publisert mer enn 70 forskningsartikler i Norden som viser at hogstflater er minst likt av alle typer skog. Dette studiet er ett av få som tester hva nye hogstflater faktisk har å si for turbruken, forteller NINA-forsker Vegard Gundersen, som har forsket på temaet i en årrekke.

Og hogstflatene har effekt på bruken:

– Vi fant at etter hogst ble det registrert 3,7 % færre turgåere i områdene.  Totalt sett ser vi at flatehogst fortrenger 1,5 millioner friluftsaktiviteter årlig, inkludert turgåing, sykling og skigåing. Den tydeligste effekten ser vi nær byområder, sier NINA-forsker Zander Venter, som har analysert Strava-dataene.

Mer skigåing etter flatehogst

Selv om folk foretrekker gammel skog, kan andre faktorer – som tilgjengelighet og infrastruktur – spille en like viktig rolle for faktisk bruk. Tidligere forskning antyder at etablering av skogsveier og åpne flater etter hogst i noen tilfeller kan øke tilgangen og dermed fremme friluftsaktiviteter. Det gir seg utslag i at effekten av flatehogst varierer stort fra aktivitet til aktivitet.

– Så mens totaleffekten på friluftsaktiviteter er negativ, økte faktisk skiløpere i antall i etterkant av flatehogst. Hogstflatene gir en annen visuell virkning om vinteren, de gir åpninger med lys og snøen skjuler skjemmende spor etter hogst. Syklister endret ikke adferd. Selv om vi ser en positiv effekt på skigåing, så er skiturer en mindre del av friluftslivet totalt sett. Klimaendringene fører også til at færre nordmenn på ski i skogen i Oslo-marka nå enn tidligere, sier Gundersen.

Flatehogst kan ha vesentlige konsekvenser på friluftslivsverdier

I andre europeisk land viser naturregnskap  at friluftsliv er den naturgoden som har størst samfunnsøkonomisk verdi. Verdien av friluftsliv er stor fordi tilsynelatende beskjedne verdier per turgåer summerer seg over mange personer, spesielt i bynære friluftslivsområder. Små prosentvise effekter på friluftsliv av åpne hogstflater i bynære skoger summerer seg også over flere år. Det fører til et samlet verditap som kan være vesentlig sammenlignet med verdien av trevirket som tas ut.  Forskerne skriver at verdien av tømmeret til tider kan være lavere enn friluftslivsverdiene som tapes, dersom alle samfunnsøkonomiske kostnader ved skogdrift også tas med i beregningen.  SSB rapporterte at den såkalt ressursrenten for skogbruk var negativ i perioden 2011-2021 (se faktaboks). Samtidig er forskernes anslag på verditapet for friluftsliv forsiktig fordi de ikke har beregnet eventuelle tap som flatehogst påfører andre aktiviteter som sopp- og bærplukking, turgåing og camping utenfor stinettet.  Effekten på artsmangfold i flatehogst, eller på folkehelse av tapt aktivitet ute i naturen ble heller ikke beregnet i studien.

– Vi dokumenterer likevel vesentlige samfunnsøkonomiske tap for friluftslivet  av flatehogst i Øst- og Nordmarka, og bynære skoger i Norge forøvrig, sier NINA-forsker David Barton, som arbeider med økonomisk verdsetting av naturgoder. 

Forskrift om skogbehandling og skogdrift i Oslo gir kommunen anledning til å nekte hogst når det er ‘vesentlig ulempe for friluftsliv’.

– Hva som er ‘vesentlig’ i politikk og økonomi er relativt.  Siden begynnelsen av 2021 har tømmerprisene steget med mer enn 50% og ressursrenten i skogbruket er nå positivt. Hvor stort tapene av naturgoder, artsmangfold og folkehelse må være før de er ‘vesentlige’ i forhold til verdi av skogvirke fra flatehogst, er et politisk spørsmål.  Hvordan skogdrift kan tilpasses lokalt så den ikke er ‘vesentlig’ negativ, må vi jobbe med og snakke om sammen, sier David Barton.   

Les hele artikkelen: Impacts of forest clear-cutting on recreational activity: Evidence from crowdsourced mobility data
 

Kontakt: Vegard Gundersen
 

Nasjonale turiststier tilrettelegger godt for turisthorder

Anne Olga Syverhuset

2025-01-13T15:10:00.0000000 2025-01-13T15:22:24.8130000

De fem turiststiene Besseggen, Fosseråsa, Kjerag, Trolltunga og Preikestolen har så langt fått kvalitetsstemplet «Nasjonal turiststi» i Norge, og flere har søkt om å bli det. De nasjonale turiststiene har til felles at de gjennom gode opplevelser og spektakulære attraksjoner tiltrekker seg et stort antall turgåere. Målet med ordningen er at stedene gjennom god planlegging og tilrettelegging skal tåle mye besøk uten å forringes, samtidig som de bidrar til lokal verdiskaping. 

NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet undersøkt om ordningen fungerer etter hensikten, og resultatet er publisert i rapporten «Besøksforvaltning av mye brukte stier». 

– Vi ser at de stiene som har fått status som Nasjonale turiststier og fått midler gjennom ordningen, har tilrettelagt for de besøkende på en god måte som tar vare på både sikkerheten, opplevelsene til turgåerne og lokalbefolkningen. Det viser at besøksforvaltning fungerer, sier Maja Arnekleiv, avdelingsingeniør i NINA.

Sammen med kolleger har hun intervjuet mange som jobber med både de fem autoriserte stiene, seks stier som har søkt autorisering, og tre stier som har fått avslag. Det er alt fra personer i DNT og Røde kors, til nasjonalparkforvaltere, forvaltere fra kommunene, folk i SNO og Norsk villreinsenter. 

Stipatruljer og andre tiltak øker sikkerheten

Blant tiltakene som er iverksatt finner vi alt fra sherpatrapper til stipatruljer som informerer og passer på at turgåerne er godt nok forberedt til å gå turene. 

Noen av de bratteste, lengste og mest utfordrende stiene har opplevd mange leteaksjoner opp gjennom årene, og særlig en del utenlandske besøkende kan ha manglende forståelse for vær, utfordrende terreng og turlengde. 

– Tiltak som bedre informasjon, forbedret sti, parkeringsvakter og stipatruljer som informerer og passer på at turgåerne er godt nok forberedt til å gå turene er spesielt viktige tiltak som øker sikkerheten, forteller Arnekleiv.

På veien opp mot Preikestolen er stien tilrettelagt for å skåne et myrparti. Foto: Helge Kjellevold.

Besøkshordene utfordrer allemannsretten

Informantene peker på manglende kunnskap om rettigheter og plikter blant de besøkende, og at det gir en rekke utfordringer og utfordrer allemannsretten.

– Flere av de vi snakket med etterspurte juridiske virkemidler for å regulere tilgangen til stien, da de ikke har anledning til å nekte noen å legge i vei selv om værmeldingen er elendig og utstyret mangelfullt, eller selv om en aktivitet truer naturverdier eller lokale interesser, sier Arnekleiv.

Trenger mer kunnskap om naturverdiene

Undersøkelsen avdekker at flere av informantene har begrenset med kunnskap om naturverdiene og hvordan disse er ivaretatt.

– Mange peker på slitasje på vegetasjon og terreng nær stien som en utfordring, men har mindre oppmerksomhet på forstyrrelse av dyreliv i nærheten, slik som rovfugler og villrein, forteller Arnekleiv.

Det er fokus på naturverdier på de stiene som har fått status som nasjonale turiststier. Generelt er det å få de besøkende til å holde seg til en tydelig og robust sti som informantene trekker fram som det viktigste tiltaket for å ivareta naturverdiene.

– Intervjuene gjør det tydelig at naturverdier bør få mer oppmerksomhet i besøksforvaltningen framover. Mange av informantene uttrykker et ønske om bedre forvaltning knyttet til naturverdiene, men begrenset økonomi og kapasitet gjør dette vanskelig, sier Arnekleiv.

Tilrettelegging koster, men fungerer

I rapporten konkluderer forskerne med at informantene opplever at besøksforvaltning har bidratt positivt for utvikling av Nasjonale turiststier. 

– Ordningen gjør det mulig med langsiktig finansiering på effektive, men kostbare, sikkerhetstiltak og bygging av service-anlegg med toalettfasiliteter og søppelhåndtering, sier Arnekleiv. 

Slike tiltak gir blant annet grunnlag for personlig kontakt med gjestene, noe som kan gi turgåerne en bedre og tryggere opplevelse, og samtidig bidra til ansvarlig bruk av naturen.

– Det er mange erfaringer som er nyttige å ta med seg fra ordningen også til andre mye besøkte steder. Besøksforvaltning er relativt nytt i Norge, men med det økende antallet turister i norsk natur, er det nå tid for å planlegge og tilrettelegge for å kunne ta imot de besøkende på en god måte som ivaretar natur og lokale interesse, avslutter Arnekleiv.

Les rapporten: Besøksforvaltning av mye brukte stier
Kontakt:
Maja Arnekleiv (hovedforfatter av rapporten)
Vegard Gundersen (prosjektleder)
 

Snekrer løsninger for å bevare natur i hytteområder

Jørn J. Fremstad

2024-09-24T07:08:00.0000000 2024-09-24T07:22:38.0170000

Konsekvensene av å bygge ned mer natur får stadig økt oppmerksomhet. Ikke minst gjelder det hyttebygging. I prosjektet Commonground er målet å finne løsninger som bidrar til at framtidig hyttebygging påvirker natur og utmark minst mulig.

– Vi skal tenke nytt om hvordan vi forvalter naturen for å lykkes. Derfor spør vi: Hvorfor har vi ikke nådd målene, og hvordan kan vi overvinne hindringene? sier prosjektleder Kristin Tolstad Uggen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Samler kloke hoder fra flere felter

Commonground samler forskere innen økologi, arealplanlegging, arkitektur og samfunnsvitenskap. Ett av temaene de undersøker er potensialet for hyttebygging i såkalte grå arealer. Dette er arealer som er sterkt endret gjennom utbygging og inngrep, men som ikke lenger er i aktiv bruk. I det tverrfaglige teamet har de også sikret seg kompetanse fra landbrukssektoren, hytteutviklere, lokale myndigheter og lokalt næringsliv.

– Vi får muligheten til å samarbeide tettere med noen av Norges fremste eksperter på grønnere hyttebygging. Ambisjonen vår er at vi sammen finner løsninger som kan realiseres og gjøre en virkelig forskjell i markedet, sier kjededirektør Monica Blom Thorsen i Saltdalshytta.

Halvparten av oss disponerer hytte

Nesten halvparten av Norges befolkning har tilgang til minst én hytte. Norske kommuner har satt av plass tilsvarende 200 000 fotballbaner for å sette opp flere hytter. Ofte har prosjektene negativ innvirkning på lokalsamfunn, landskapsverdier og biologisk mangfold. I en NINA-studie fant forskerne at direkte inngrep til hyttebygginga er 13 ganger større enn hyttene i seg selv.

Hyttebygging kan føre til konflikter mellom ulike brukere og aktører, spesielt mellom lokalbefolkning og hyttefolket. Samtidig endrer hyttebyggingen den lokale økonomien. Deltakerne i Commonground skal studere hvordan økosystemer og biologisk mangfold best kan tas vare på og restaureres i og rundt hyttefeltene.  

 – Da må vi ha innsikt i hvor områdene ligger, hvordan hyttene utformes og bygges, hvordan vi kan ta vare på og restaurere eksisterende natur, hvilken betydning fritidsbruken av områdene rundt hyttefeltene har og hva slags av konflikter den kan ha for annen type bruk av arealene, sier Tolstad Uggen.

Belyses i GrønnHytteLab

Problemstillingene som Commonground skal forske på, belyses i arrangementet Grønn HytteLab 24. – 26. september: Hvordan kan vi dekke etterspørselen av fritidsboliger og opprettholde verdiskapingen i distriktene, samtidig som vi sikrer en positiv stedsutvikling, en helhetlig arealforvaltning og reduserer naturrisiko og tap av natur?

– Hyttebygging er et samfunnsområde med stort kunnskapsbehov, så vi kan skape bedre prosesser og løsninger i møte med dagens forståelse av bærekraft. Det er et stort behov for å endre kravene til hytter, så vi ikke låser inn gammeldagse løsninger i bygningsmassen. Arenaer som Grønn HytteLab er viktige, for at folk får tilgang til forskernes arbeid raskest mulig, sier senterleder Pasi Aalto ved NTNU Wood.

Les mer om og meld deg på Grønn HytteLab

Kontakt: Kristin Tolstad Uggen

Jakter på lyden av uberørt natur

Camilla Næss

2024-08-07T10:30:00.0000000 2024-09-05T22:58:13.8730000

Rose Keller gir tegn, og hele turfølget stanser opp. Noen setter seg godt til rette i teppet av myk lav, andre blir stående oppreist i dyp konsentrasjon. Bekken bruser jevnt i bakgrunnen, overdøves tidvis av rasling i papirark, lyden av en myk blyant mot papiret – og var det en trane i det fjerne? 

Keller har invitert en gruppe frivillige friluftsfolk med på lydvandring i Rondane. Det innebærer å lytte aktivt til omgivelsene, og beskrive lydbildet i et spørreskjema. 

– Før lydvandringen spurte vi hva folk tenkte om lyder i naturen, så stilte vi det samme spørsmålet igjen etter turen, forklarer Keller.

Og mange av deltakerne fikk nok en aha-opplevelse i løpet av turen. Flere rapporterte om en økt bevissthet rundt lydbildet i omgivelsene, og betydningen av naturlig stillhet.

– Folk begynte å legge merket til hvor mange fly som passerer over Rondane, og rapporterte om negative effekter av denne typen støy. Vi la også merke til at folk faktisk økte farten i takt med økende flytrafikk, og også i godt besøkte områder med mer folk og støy.

Lyd er viktig for naturopplevelsen

Lyder kan altså å være like viktige for naturopplevelsen som visuelle inntrykk. Og i en tid hvor stadig flere søker tilflukt i naturen for å finne fred og ro spiller nasjonalparker en viktig rolle som støyfrie oaser.

I prosjektet Sounds like Norway vil Keller og kollegene kartlegge hvilken betydning naturlige lydlandskap har for friluftsliv og naturmangfold. Lydvandringene er en del av dette prosjektet, og resultatene fra spørreundersøkelsen skal si noe om hvilke lyder som er viktige for de besøkendes opplevelse av nasjonalparken, for den visuelle kvaliteten til et sted og til og med identiteten til norsk natur.

– Støy kan gjøre folk mindre motivert til å ta vare på naturområder, fordi stedet allerede oppleves som forringet. På den annen side kan naturlig stillhet bidra til at folk til å behandle naturen bedre, tar mer tid i naturen, og etterlater seg mindre spor i nature som søppel forklarer Keller.

Ved å forstå hvilke lyder som er mest betydningsfulle for folks opplevelse av og tilknytning til naturen, kan vi bedre bevare disse og sikre at fremtidige generasjoner også kan nyte naturens fred og ro.

Bli med på lydvandring på De nordiske jakt- og fiskedagene  

Torsdag 8. august inviterer Rose Keller nok en gang til lydvandring på jakt- og fiskedagene på Elverum. Her får du høre mer om prosjektet og betydningen av lyd før selve lydvandringen.

Dette skjer i NINA-lavvoen torsdag 8.august:

Forskertimen med Rose Keller 12-13: Oter og laks
Forskertimen med Rose Keller 14-15: Naturens lydlandskap
Vandring med Rose Keller 15-16: Soundwalk – vandring i naturens lydlandskap

Kontakt: Rose Keller

Sounds like Norway

Tenk deg at du er på tur i fjellet. Det er akkurat nok tåke til å gjøre utsikten magisk. Så brytes stillheten av lyden fra E6. Dette illustrerer hvordan lyd er en del av vårt "syn" på naturen. Vi ser ikke trafikken, men kan tydelig høre den. Dermed endres også opplevelsen av turen og synet på landskapet, ofte i negativ retning, fordi vi ofte søker det uberørte.  

Målet for prosjektet er å kartlegge hvor viktige naturlige lydlandskap er for friluftsliv og naturmangold, og å utvikle indikatorer som kan brukes i nasjonalparkplanlegging.

Les mer om Nordic Soundscapes Research Network: The Nordic Soundscapes Research Network (NSRN) addresses the foundational acoustic elements of conservation, experience of natural environments and sustainability. 

Det internasjonale prosjektet Silenzi kartlegger kvaliteten på lydlandskapene i nasjonalparker i Norge, Italia og Storbritannia.

Fra passiv til aktiv jeger

Camilla Næss

2023-05-24T13:04:00.0000000 2023-05-24T13:07:23.4900000

Hvert år er det omtrent 10.000 mennesker som tar jegerprøven her i landet. Men andelen aktive jegere som deltar på en eller flere former for jakt har avtatt de siste 15 årene. Rundt halvparten av dem som fullfører jegerprøven nøyer seg med eksamen, og starter ikke å jakte.

Det finnes få studier i Norge som forklarer dette frafallet, men desto flere spekulasjoner. Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) har satt NINA på saken for å finne ut hvorfor.

Hvem, hva, hvorfor?

Forskere ved NINA sendte en digital spørreundersøkelse til personer som har tatt jegerprøven, men ikke løst jegeravgift de påfølgende årene etter avlagt jegerprøveeksamen. En tilsvarende undersøkelse for å avdekke hvilke barrierer som hindrer ferske jegere i å jakte ble gjort i 2007. Dermed kunne forskerne også sammenligne resultatene og se hvordan bildet har endret seg de siste 15 årene.

Informasjon, opplæringskurs og tilgang til våpen

Ifølge Oddgeir Andersen, en av forskerne som står bak begge studiene, gjaldt mange av de samme tendensene som i 2007, men noen forhold har endret seg.

– Tilgang til våpen var en tydeligere barriere nå enn tidligere. Dette kan ha sammenheng med strengere krav til oppbevaring av våpen, slik at det ikke er like enkelt å oppbevare våpen dersom du for eksempel er student og reiser vekk fra hjemmet.

Han og kollega Yosra Zouhar anbefaler å fortsette med satsingen på opplærings- og introjakt og mentorordninger, noe som etterlyses blant respondentene. Samtidig foreslår han en ordning hvor ferske jegere kan låne våpen i forbindelse med opplæringsjakt og skytekurs. Dette bør annonseres i forbindelse med tilbud om opplæringsjakt, slik at tilgang til våpen ikke blir et hinder for å komme seg ut på jakt.

Mange føler dessuten på en usikkerhet for å jakte. Praktisk jaktopplæring etter selve jegerprøven vil kunne gjøre de nye jegerne tryggere på jakt, og overkomme barrieren for å dra på jakt selv.

I tillegg etterspør respondentene informasjon om hvor man kan jakte eller hvordan man søker seg inn på et jaktlag.  

– Ikke alle vet hvordan man kan komme seg inn på et jaktlag og helt generelt hvordan man starter å jakte etter avlagt jegerprøve. Her trengs det bedre informasjon i etterkant av avlagt jegerprøve, sier Zouhar.

Kvinner inspireres av kvinner

NJFF har fokus på å rekruttere og opprettholde aktive kvinnelige jegere. I studien så forskerne derfor også spesifikt på hvilke barrierer som forhindrer kvinner i å bli aktive jegere.

Analysene viser at kvinner i større grad enn menn har behov for kunnskap om jakt og våpen, og for oppfølging etter jegerprøveeksamen.

– Kvinner er ikke like opptatt av at det arrangeres egne kvinneaktiviteter som vi så i 2007. Kvinnelige rollemodeller i jaktmiljøet er en langt viktigere motivasjonsfaktor ifølge meningsmålingene, forteller Andersen.

Studien er finansiert av Miljødirektoratet.

Slik blir du jeger:

For å jakte i Norge, må du først avlegge jegerprøven. Etter bestått jegerprøve blir du registrert i Jegerregisteret. Personer som står i jegerregisteret, får tilsendt jegeravgiften hvert år og jeger-avgiften må være betalt før du kan gå på jakt i Norge.

Alle som har løst jegeravgift skal rapportere til Statistisk sentralbyrå (SSB) hva de har jaktet på og hvor mye vilt som er felt.

Har du ikke betalt jegeravgiften tre år på rad blir du klassifisert som passiv jeger, og får ikke lenger automatisk tilsendt jegeravgiften i forkant av jaktårets begynnelse.

Les rapporten: Rekruttering til jakt 2023. En studie av passive jegere etter avlagt jegerprøve

Kontakt:

Yosra Zouhar

Oddgeir Andersen

Naturavtalen skal hjelpe oss å reparere kloden

Juliet Landrø

2023-03-15T06:00:00.0000000 2023-03-15T08:24:41.9730000

Verdens land har samlet seg om en naturavtale som består av 23 mål. Et av målene er å beskytte minst 30 prosent av land- og havområdene, et annet handler om å restaurere 30 prosent av ødelagt og skadet natur. Avtalen legger vekt på helhet, og måten vi bruker arealene på. 

Restaurering står sentralt, men forskerne i Norsk institutt for naturforskning (NINA) har forutsetninger til å bidra til å oppfylle alle målene i Naturavtalen. Andre aktuelle problemstillinger er kampen om arealene, verdsetting av natur, bærekraftig landbruk, skogbruk og havbruk, og selvsagt hvem som skal betale. 

• Hør mer i NINA-podkasten Naturligvis: Naturavtalen er signert. Hva nå Norge? (kan også lastes ned der du finner dine podkaster!)

Fra bevissthet til handling

– Naturrestaurering er mye mer enn kuriøse arter og vakkert landskap. Det skal bidra til at naturen er i stad til å levere det vi trenger for å leve på jorda, for eksempel beskytte oss mot flom og andre naturkatastrofer, sier seniorforsker Dagmar Hagen i NINA.

Hagen har jobbet med flere store prosjekter for å restaurere natur, blant annet skytefeltet på Hjerkinn. Hun håper og tror at Naturavtalen skal føre til at beslutningstakerne går fra å være bevisste på problemet til å handle. 

– Vi har kunnskap om arter og naturtyper, og om hvordan økosystemene fungerer. Det må vi ha for å kunne reparere det som er ødelagt. Dessuten har vi praktisk erfaring med restaurering. Det gjelder alt fra enkeltarter til store landskap, både i elver, myrer, på fjellet og i Arktis, forteller Hagen.

Pådrivere for politikerne

NINA-forskerne vet også hvordan prosesser skal planlegges og gjennomføres i samfunnet og samarbeider bredt med ansatte i andre sektorer. Det gjør dem godt skodd til å være pådrivere i prosessen med å nå målene.

– Mitt mål er at kunnskapen skal inn i alle politiske avgjørelser. Vi må se på hva slags arealer vi har rundt oss, og hva slags tilstand de er i. Det er viktig å bistå kommunene, så de får oversikt over hvordan det står til i egen kommune: Hvilke områder trenger restaurering, og hvordan kan disse områdene bli prioritert til natur istedenfor fortsatt å bygges ned, forteller Hagen.

Kartlegging og prioritering

De største utfordringene ligger i å kartlegge arealene som trenger restaurering, og å sørge for at de blir prioritert til langsiktig naturrestaurering. Disse arealene skal sikre at arter overlever og at økosystem fungerer og bidrar til flomdemping, erosjonssikring og andre goder naturen forsyner oss med.

Samtidig betyr det at de ikke kan brukes til andre ting, noe som også har en kostnad for samfunnet. Arealet som på nytt skal bli til natur må kanskje kjøpes eller leies. Hvordan dette skal organiseres er ikke lovverket vårt rigget for ennå. For å vite om restaureringen faktisk fungerer slik den er tenkt, er det nødvendig å drive overvåking og kanskje forsterke tiltakene i ettertid. NINA-forsker Hagen velger å sette kostnadene i perspektiv.

Dyrt, men veldig billig

– På en måte er restaurering dyrt, men på en annen måte veldig billig. Det er beregnet at for hver krone du restaurerer, så får du ti kroner tilbake. Sammenliknet med store utbyggingsprosjekter, som veganlegg og kraftverk, er ikke restaureringsprosjektene dyre, sier Hagen.       

Tre av målene i Naturavtalen handler om hvordan den skal gjennomføres og finansieres. NINA-direktør Norunn Myklebust mener at vi i Norge bekymrer oss unødig for kostnadene ved å ta vare på naturen, slik avtalen forplikter oss til.

Vi må tenke annerledes

– Jeg tror ikke det blir så dyrt. Vi må tenke annerledes når vi planlegger store inngrep, for å utvikle gode løsninger underveis. Naturen er livsgrunnlaget vårt. På sikt lønner det seg å ta vare på den, istedenfor å reparere etterpå, sier Myklebust.

Natur har kommet på dagsorden og er blitt like viktig som klima. Natur- og klimakrisa må sees i sammenheng, og vi løser ikke problemet med bare å tenke på teknologi.

– Vi må sikre at naturen får det rommet den trenger, samtidig som vi skal fortsette å utvikle samfunnet. Dette er ikke et spørsmål om naturvern. Dette handler om å finne gode løsninger på vegne av samfunnet og naturen, sier Myklebust.

Du kan høre mer om Naturavtalen i podkasten Naturligvis. 

PODKAST: Hva betyr Naturavtalen for Norge, hvordan kan vi bidra og hvem skal betale? Ja, det er noen utfordringer på veien mot å ha en frisk natur som kan gi oss mat, luft, rent vann og alt vi trenger for å leve på jorda - men det er også mange løsninger som gjør det lettere å prioritere natur!  Vi skal innom kampen om arealene, naturrestaurering, karbonlagring, bærekraftig landbruk, og akvakultur og forskningspolitikk med NINA-forskerne Dagmar Hagen, Trond Simensen, Magni Olsen Kyrkjeeide, Lajla White, Torbjørn Forseth, Trine Hay Setsaas og direktør Norunn Myklebust.

Kontaktpersoner: 

Dagmar Hagen

Trond Simensen

Magni Olsen Kyrkjeeide

Lajla White

Torbjørn Forseth

Trine Hay Setsaas

Norunn Myklebust

Hvordan kan vi redusere forsøpling i naturområder?

Anne Olga Syverhuset

2023-01-13T09:37:00.0000000 2023-01-13T09:51:16.1530000

I Lofotodden la lokalbefolkningen merke til mer avfall i nasjonalparken, og nasjonalparkforvalterne var bekymret for hvordan de økte besøkstallene de senere årene påvirket naturen. Norsk institutt for naturforskning (NINA) gikk derfor inn for å undersøke omfanget av problemene i 2021.

– Vi fant at menneskelig avføring utgjorde størstedelen av avfallet, og at det påvirket vannkvaliteten i området, forteller NINA-forsker Rose Keller, som er prosjektleder i arbeidet.

Sommeren 2022 fulgte de opp med videre undersøkelser spesielt rettet mot menneskelig avføring både i Lofotodden og i Femundsmarka. I et nytt temahefte oppsummerer forskerne resultatene, og evaluerer mulige tiltak.

Avfall som lå ved en leirplass på Røvoltjønnan sommeren 2022. Foto: Rose Keller/NINA

Risiko for sykdom på grunn av avføringsbakterier i drikkevannsbekker

Forskerne fant menneskelig avfall konsentrert på steder hvor folk kunne gjemme seg for andre. I nærheten av noen av disse stedene renner det bekker som forskerne har observert at det hentes drikkevann fra.

Forskerne tok vannprøver fra flere bekker i nærheten av Kvalvika. Ved hjelp av vannkvalitetsprøver kunne de kartlegge hvilke bakterier og parasitter som befant seg i vannet. Prøvene vil også undersøkes videre ved hjelp av miljø-DNA-analyser.

– I den ene bekken påviste vi svært høye nivåer av E-coli-bakterier som sannsynligvis stammer fra menneskelig avføring. Så høye nivåer av E.coli gir en risiko for sykdom ved inntak av vannet, forteller Keller.

– Det ødela turen min!

Forskerne har også kartlagt hvordan de besøkende i nasjonalparkene blir påvirket av å se menneskelig avføring og annet avfall på tur, gjennom en undersøkelse på nett og i papirform.

Mens noen få er likegyldige til synet av avføring fra mennesker, svarer de fleste (62 prosent) at deres opplevelse av nasjonalparken blir negativt påvirket, mens 26 % svarer at de blir svært negativt påvirket.

– Ti minutter etter at jeg hadde startet turen så så jeg menneskelig avføring og toalettpapier. Det ødela turen min!, svarte en av de besøkende.

Folk flest tar med søpla si hjem

Både observasjonsstudier og intervjuer bekrefter at folk som regel tar med seg søpla si hjem i Femundsmarka.
Et unntak er bålplasser hvor folk har forsøkt å brenne avfall. Det er også lite kunnskap om hvor det finnes søppelkasser i området.

– Besøkende peker på at folk har blitt flinkere til å ikke legge igjen søppel de senere årene, og at de har blitt mer bevisste på hvordan de pakker for at det skal bli lite søppel, forteller NINA-forsker og stipendiat Sofie Kjendlie Selvaag.

Positive til å frakte menneskelig avføring ut

Når det er snakk om menneskelig avfall mener de besøkende at det er begrenset hva en kan gjøre. Noen tenker at løsningen er å gå langt unna stier og vann og gjemme avføringen under steiner eller vegetasjon. 

– En mulig løsning som ikke så mange tenker på, men er positive til når de blir spurt, er å ta med seg avføringen sin til nærmeste søppelkasse ved hjelp av en spesialdesignet pose, sider Keller.

Resultater fra spørreundersøkelse blant besøkende i Lofotodden nasjonalpark.

Hva kan vi gjøre for å redusere avfallet?

Med bakgrunn i funnene fra i sommer gjennomførte forskerne en workshop for rådgivende utvalg for Femundsmarka nasjonalpark for å se på mulige tiltak for å redusere avfallet fra besøkende. Med allemannsretten og tradisjon for lite bruk av restriksjoner og forbud som bakteppe, var hovedfokuset på kommunikasjon og fysisk tilrettelegging.

Utvalget ønsket et fortsatt søkelys på at besøkende skal ta med avfallet sitt hjem, og på å ikke brenne søppel.

– Der hvor det er toaletter bør de besøkende oppfordres til å bruke disse, mens der hvor det ikke er mulig konkluderte vi med at de  besøkende bør få informasjon om å gjemme eller grave ned menneskelig avfall om mulig, og å gå lenger unna vannet og stien. De bør også oppfordres til å ta med toalettpapir, og få informasjon om at våtservietter brytes sakte ned og ikke må legges igjen i naturen, sier Selvaag.

Nasjonalparkstyret vil bruke resultatene videre for å iverksette tiltak neste sommer.

I Lofotodden hadde forskerne et møte med en lokal referansegruppe, hvor de presenterte flere strategier for å redusere avfallet.

– Gruppen ble enig om at det bør testes at besøkende bærer med seg sitt eget avfall i en spesialdesignet pose til en søppelkasse ved innfallsporten. I spørreundersøkelsen var over 60 prosent positive til en slik løsning, sier Keller.

Selskapet som håndterer avfall i området er informert og er klare til å ta i mot avfallet.

Viktige budskap å kommunisere til de besøkende 

–    Besøkende skal ta med seg avfallet hjem 
–    Bevisstgjøre besøkende om skadene på naturen 
–    Fremheve nasjonalparkstatus og villmarksfølelse
–    Vise hvordan besøkende kan pakke for å generere mindre avfall

Anbefalinger til forvaltningen 

–    Oppdatere etablert infrastruktur
–    Forstå de besøkendes motivasjon, muligheter og begrensninger for å gjennomføre atferd
–    Minimere barrierer som hindrer ønsket atferd og etablere nye sosiale normer
–    Bruke punktene over for å utvikle de beste strategiene og kommunikasjonstiltak som er tilpasset området
–    Bruke informasjonsplakater, nettsider og sosiale medier til å gjøre besøkende klar over sin egen påvirkning på miljøet, oppfordre til atferd som reduserer dette
–    Minimere potensiell helserisiko
–    Lage retningslinjer for menneskelig avfallshåndtering. Det kan være effektivt og nødvendig med toaletter, men avhengig av ressurser.
–    Forankre strategi lokalt og følge med på og overvåke utviklingen
–    Overvåke hvordan ulike områder påvirkes av strategier som implementeres (f.eks. avfallsselskaper, miljøeffekter, ressursbruk, besøksopplevelse og ulike brukere)

Les temaheftet: Hvordan kan vi redusere forsøpling i naturområder? NINA Temahefte 88.

Kontakt: Rose Keller og Sofie Selvaag.

Ny bok: Draggarnfiskinga på Tesse

Bjørg Bruset

2022-11-25T12:00:00.0000000 2022-11-25T12:03:11.2130000

Tidligere seniorforsker i NINA Trygve Hesthagen og tidligere gardbruker Torstein Bjørgen har skrevet bok for å sikre at kunnskapen om denne spesielle fiskeredskapen ikke blir borte. Opp gjennom åra har fisken hatt stor verdi som matressurs for folket i innlandet. Både Hesthagen og Bjørgen er fra Garmo i Lom.

En viktig kilde til boka er Simen Bjørgen (1911-2001). Han begynte med draggarnfiske på Tesse i lag med eldre erfarne fiskere i 1929. Bjørgen fiska med draggarn fram til 1957, dette var siste året denne redskapet var brukt av lokale fiskere på Tesse.

Forfatterne har brukt skriftlig materiale, foto, skisser og ikke minst praktisk arbeid i arbeidet med boka.

Boka har mange historiske bilder, kart og forteller en interessant historie om tidligere fiskere og fiskeredskaper i Lom. Boka er på 87 sider.

Du kan kjøpe boka hos NINA Faktabøker og plakater (nina.no) eller hos Koopen og Loarutsalget i Lom og bokhandelen i Vågå og på Otta.

Boka koster kroner 250, - + frakt.

For mer informasjon kontakt Trygve Hesthagen eller kommunikasjonssjef Bjørg Bruset i NINA

Minner om vennskap i friluft

Anne Olga Syverhuset

2022-04-08T14:43:00.0000000 2022-04-08T14:58:36.9570000

Ikoniske fjelltopper og stemningsfulle solnedganger skal ofte lokke folk på tur. Men for barn og ungdom er andre ting viktigere.

– Det de husker best, og rangerer høyest, er vennskapene. Landskapene beskrives som sansbare kulisser, som berører og påvirker opplevelsene. Men opplevelsen av en stemningsfull solnedgang eller vakker utsikt beskrives som aller best når den ble opplevd sammen med venner. De menneskelige relasjonene er viktigst, sier Tuva Beyer Broch, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hun har intervjuet unge kvinner og menn, som alle har deltatt i den samme anonymiserte friluftsorganisasjonen gjennom flere år i oppveksten, og resultatene er nå publisert i et eget kapittel i NINA Rapport 2084 – Barn og unges organiserte friluftsliv. Hva fremmer gode opplevelser og varig deltakelse.

Kompetente ledere og trygge rammer

I ungdommenes historier knyttet til gode minner dukket også lederne opp. 

– Mange av de tidligere deltakere trekker fram gode ledere og ledernes evne til å skape trygge rammer når de ser tilbake, forteller Broch.

Friluftsorganisasjonen i studien mottar grunnbevilgning til driften. Det gjør at de kan ha kvalifiserte  faste ansatte og stor forutsigbarhet fra år til år. De faste ansatte fulgte bestemte grupper en dag i uken, deltok på helgeturer og feriekolonier. De ble derfor viktige brikker i gruppedynamikken som utspilte seg, og bidro trolig til at ungdommene ble værende i organisasjonen over flere år – hele 3,5 år i snitt for guttene og 6 år i snitt for jentene.

– Å holde barn i aktivitet over tid handler mye om å bygge gode relasjonsrammer, både til andre mennesker og naturomgivelsene. Dette krever dyktige ledere, men også kontinuitet, understreker Broch. 

Forholdet bekreftes også gjennom nærstudier av organiserte friluftslivsaktiviteter som presenteres i kapittel 3 i samme NINA-rapport.

Viktig med pauser for egentid

Innenfor de trygge rammene som lederne klarte å skape, var personene som ble intervjuet enige om at det var viktig med god tid og rom for fri lek.

Ungdommene hadde alltid tilbud om flere aktiviteter, der sosialt samvær rundt bålet alltid var ett alternativ. Varmen fra bålet og tilbereding av mat fungerte som et populært samlingspunkt. 

– Samtlige verdsatte rommet som ble skapt for å prate, henge og tulle med andre, og de understreket viktigheten av denne egentiden, sier Broch. 

De satte pris på å kunne pendle mellom deltagelse i både frie og organiserte aktiviteter, hvor noen trakk fram at de også lærte mye – alt fra å tenne bål til å sette opp telt. 

Frirom fra konkurransejaget 

Noen fortalte at de hadde prøvd «alle» former for sport, men ikke trivdes med det. De opplevde det som spennende å komme inn i en friluftsorganisasjon og prøve noe nytt. Noe som brøt med den konkurransen de møter på alle andre arenaer i livet, som ga dem et fristed løsrevet fra skolehverdagen, og som tilbød så mange ulike rom å være i. 

– Turene ga rom for å være sosial og utfordre seg selv fysisk uten å måtte konkurrere. Samtidig tilbyr alltid naturomgivelser steder hvor de kunne trekke seg tilbake, være alene, eller noen få sammen, utdyper Broch.

Flere trakk også fram at å utfordre seg selv utenfor komfortsonen ga dem mestringsfølelse. 

De færreste av de intervjuede driver aktivt med friluftsliv i dag, og opplever det er en større terskel for å komme seg ut når de ikke lenger er del av en organisasjon som tar seg av planleggingen. Samtlige trekker også fram tid som en faktor som gjør at de er mindre aktive nå. Likevel ser flere for seg at de vil drive mer med friluftsliv igjen senere i livet.

– Studier som følger personer over flere år, er dessverre sjeldne. Ønsker vi svar om frafall, hvorfor noen organisasjoner lykkes i sine tilbud og andre ikke, da er det nettopp deltagende observasjon over tid som må til. Gjennom langvarige studier etableres også bånd mellom forsker og deltagere som muliggjør oppfølgingsstudier og intervjuer som vil avdekke mer nyansert kunnskap enn en spørreundersøkelse, mener Tuva

Les rapporten: NINA Rapport 2084 – Barn og unges organiserte friluftsliv. Hva fremmer gode opplevelser og varig deltakelse.
 

Kontakt: Tuva Beyer Broch og Vegard Gundersen

NINAs fagseminar tilgjengelig som webinar

Juliet Landrø

2021-11-26T13:00:00.0000000 2021-11-26T13:36:46.6730000

Nå er alle foredragene tilgjengelig: 

Arealer under press

Arealer under press er den største trusselen mot naturmangfold i verden – og her i Norge. Det blir mindre og mindre plass til natur i naturen, og det fører til utfordringer på mange plan. Det handler om bærekraft, klima og natur. Hvilken kunnskap trenger vi for å bruke arealene på best mulig måte slik at vi ikke sløser bort naturen?

Nina Eide, Joachim Paul Töpper og Brett Sandercock sine foredrag handler om akkurat dette:

Økosystem, økosystemforvalting og regnskap

Kan vi gjøre det lettere for kommuner og gjøre gode, miljøvennlige valg? For å unngå å sløse med naturen må vi ha et regnskap. Og nå har FNs statistiske byrå utviklet nettopp det! Men, helt konkret, hvordan skal vi bruke det?

Signe Nybø, Anders Kolstad, Håkon Aspøy og John Linnell tar oss med ut i kommunenorge, til politikere, forvaltere og selvsagt til artene selv:

Fornybar energi og miljødesign

Vi trenger mer fornybar energi for å løse klimakrisa – det er vi alle enige om. De tre forskerne som kommer nå vil vise hvordan vi ved å bruke ny kunnskap kan finne gode løsninger for mer fornybar energi, klima OG natur.  

Line Sundt-Hansen, Torbjørn Forseth og Diego Pavon-Jordan presenterer flere løsninger for dette:

Naturrestaurering

Vi har sløst en del med naturen. Vi har manglet både kunnskap og verktøy. Og nå har FN funnet det nødvendig å lansere et tiår for naturrestaurering. NINA har tatt en aktiv rolle i arbeidet med den norske planen for naturrestaurering – og utviklet kunnskap og metoder. Internasjonalt har også NINA fått oppmerksomhet for hvordan ny kunnskap blir satt ut i den virkelige verden med gravemaskinførere, forvaltere og folk flest. Dagmar Hagen, Megan Nowell og Kristine Bakke Westergaard går fra store Svea, til de små pollinatorene og helt ned på de bittesmå genene i disse tre foredragene – alle en viktig rolle i naturrestaurering:

Nye metoder  i naturforskningen

Det nyeste av avansert teknologi, analyse av store datamengder og måleutstyr har blitt en helt nødvendig del av naturforskninga. Forskere i NINA har vært med på å utvikle og ta i bruk nye metoder som effektivt gir oss mye mer nøyaktig kunnskap, uten at det har ført til forstyrrelser for de artene vi forsker på. Klimakrisen har gitt oss nye utfordringer, og er i gang med å finne kunnskap om hvordan vi kan måle naturen egen evne til å lagre og binde karbon. 

Her presenterer Øystein Flagstad, Robert Lennox, Børge Moe, Hanna M. Silvennoinen og Carolyn Rosten høyteknologiske metoder for å få mer kunnskap om naturen:

Ny bok: Utmark i endring

Anne Olga Syverhuset

2021-11-25T12:41:00.0000000 2021-11-25T13:07:31.4830000

“Utmark i endring” tar for seg flere høyaktuelle temaer for utmarka, blant annet rovdyrforvaltning, reindriftsnæring, vindkraft, utmarksbeite, hytteutbygging og rettigheter. Forskerne Frode Flemsæter (Ruralis) og Bjørn Egil Flø (NIBIO) er redaktører for artikkelsamlingen, og de håper boken treffer bredere enn bare fagmiljøet. 

Funksjon trumfer trivsel 

NINA-forsker Odd Inge Vistad har skrevet kapittelet «Stien i endring», hvor han trekker opp en veg fra tiden da stiene var en måte å komme seg fra A til B, til en tid hvor stituren gjerne er et mål i seg selv. I kapittelet drøfter han blant annet balansen mellom trivsel og funksjon på dagens stier.

– Flere undersøkelser viser at folk trives best med den enkle trakka stien. Men vi har også dokumentert at opparbeidete stier og turveger blir mest brukt, antakeligvis fordi de har større kapasitet, fyller flere funksjoner og imøtekommer flere brukergrupper. Funksjon trumfer trivsel, og denne endringa går fort, forteller Vistad.

Drivkreftene for å forsterke og utvide gangbanen er mange: Kravet om universell utforming, tilpassing til ny bruk, slik som sykkel, bygge attraksjoner som sherpastier, få uerfarne ut på tur og slik bedre folkehelsa. Motivasjonen kan også være forsterking av stibanen som et naturverntiltak, slik som stokklegging i myr. Alt dette er jo gode ting, og derfor har han brukt undertittelen ‘Om det godes paradoks’. 

– Et annet kjernepoeng er at opparbeida turveg kan bli brukt for å kompensere for at utmark blir nedbygd og borte. En kan like fullt bygge turveg gjennom «det gamle friluftsområdet». Litt forenkla kan en si at friluftslivet går fra å være en naturopplevelse til å bli aktivitetsutøvelse, og det er å trivialisere friluftslivet, sier Vistad. 

Bred interesse

– Denne boka tar for seg et tema som ikke er bare viktig for faginteresserte, men også politikere og samfunnsengasjerte. Boka vil bli gratis å lese og laste ned digitalt, men også være mulig å bestille i trykt versjon. Den vil være tilgjengelig digitalt allerede fra 28. november, forteller Flemsæter.

Sammen med Bjørn Egil Flø har han samlet noen av landets fremste samfunnsforskere innenfor feltet utmark for å gi en bredere innsikt på temaet. 

– Norsk utmark vil uten tvil være en kilde til mange interessekonflikter fremover og “Utmark i endring” går rett i hjertet på flere store problemstillinger knyttet opp til dette. Nå håper vi at denne boken kan bidra med nyttig kunnskap til å dra denne diskusjonen videre, forteller Flø.

Inviterer til bokslipp og frokost

1. desember 09.00 – 11.00 inviterer forfatterne til bokslipp og frokostseminar på Sellanraa, Litteraturhuset i Trondheim. Flere av bidragsyterne fra boken vil dele innlegg, i tillegg til at det vil serveres lokalprodusert frokost.

For å melde deg på eventet, reserver gratis billetter her.

Om du ikke kan møte opp fysisk, kan du følge arrangementet her.

Kontaktperson i NINA: Odd Inge Vistad

Nytt prosjekt vil fjerne avtrykkene i Lofoten

Camilla Næss

2021-07-28T14:45:00.0000000 2021-07-29T13:54:38.2530000

Tre personer i regnklær står i ring, bøyd over feltnotater og diskuterer «et nytt funn» på bakken. De sjekker undersiden av skoene etter rester av det noe uappetittlige funnet, og fortsetter søket langs stien ufortrødent videre. Blikkene er fokusert på bakken og ikke på de spektakulære omgivelsene ovenfor Kvalvika. Ruta er en av mange som skal undersøkes i Lofotodden nasjonalpark denne sommeren.

En nysgjerrig forbipasserende spør: «Hva ser dere egentlig etter?» En av studentene peker på bakken og svarer: «Det der. Avfall». Denne gangen var funnet avføring og toalettpapir. Den forbipasserende tenker seg litt om og svarer: «Ja jeg har sett en del selv, og det er ikke akkurat det man ønsker å se her ute». Akkurat dette er daglig leder av det nye besøkssenteret i Lofotodden nasjonalpark, Karl-Henrik Kirkesæther, urolig for.

– Vi vil ikke andre folk skal slutte å komme hit fordi de hører om problemer med søppel, avføring og toalettpapir, sier han.

– Dette utsagnet fra en tilfeldig forbipasserende understreker et viktig poeng med naturbasert turisme. Når vi besøker spektakulære områder, som for eksempel Lofoten, tar vi ikke bare med oss inntrykkene fra det storslåtte landskapet. Også adferden til – og etterlatenskaper fra – andre besøkende påvirker i stor grad opplevelsen av stedet, og minnene vi tar med oss hjem, sier Rose Keller, forsker i NINA.

Hun leder prosjektet Sporløs Lofotturisme som i sommer kartlegger omfanget av avfallsproblemet i Lofoten, og intervjuer turister om deres erfaringer og perspektiver knyttet til avfallshåndtering.

Konsentrert i tid og rom

Turisme i nasjonalparker og naturbasert reiseliv har økt kraftig de siste årene. Ofte er turismen konsentrert i tid og rom, for eksempel rundt vakre strender eller populære utkikkspunkt i noen hektiske sommermåneder.

Enkelte steder blir presset så stort at det medfører slitasje og bruksmerker. Og avfall langs veier, stier og på populære campingområder er et vanlig syn mange steder. Økte avfallsmengder kan skade miljøet, forringe naturopplevelser og medføre konflikter med lokalbefolkningen. Forurensning av vegetasjon og vannkilder fra toalettpapir, våtservietter og avføring er særlig problematisk med tanke på helsefare.

Forvaltningen av verneområdene utvikler seg ofte ikke i takt med behovene for å legge til rette for mer besøk og håndtering av større mengder avfall. Økt trafikk gir behov for retningslinjer og reguleringer, nødvendig infrastruktur, overvåkning og målrettet informasjon. Dette gjelder særlig i høysesongen ved populære attraksjoner.

Satser på bærekraftig turisme i Lofotodden

Høye besøkstall og problemer med avfall og avfallshåndtering er også en betydelig utfordring for Norges nyeste og førtiende nasjonalpark, Lofotodden, som ble etablert i 2018. I brukerundersøkelsen fra samme år rapporterer et høyt antall besøkende at de har lagt merke til både toalettpapir og avføring fra mennesker i området.

Ole-Jakob Kvalshaug er forvalter i Lofotodden nasjonalpark og en av initiativtakerne til prosjektet. Han forteller blant annet at lokalbefolkningen unngår de mest besøkte områdene på grunn av avfallsproblemene, og at det er viktig for ham å finne gode løsninger.

– Målet er at prosjektet skal legge grunnlaget for et målrettet og langsiktig program for å håndtere avfall, og at dette skal bidra til bærekraftig turisme i Lofotodden nasjonalpark. Men vi bør også se på hvordan kunnskapen kan brukes i andre nasjonalparker i Norge og ellers i Lofoten. Dette er ikke bare en utfordring her hos oss, sier Kvalshaug.

Trenger kunnskap for å endre adferd

Akkurat det kan Rose Keller bekrefte. Hun utarbeidet et program for avfallshåndtering i Denali nasjonalpark i Alaska, før hun flyttet til Norge for halvannet år siden. Erfaringer fra det prosjektet tilsier at infrastruktur alene ikke løser avfallsproblemene. Effektiv og målrettet kommunikasjon, og retningslinjer og regler for å endre adferden til besøkende, er nødvendig for at besøkende skal kvitte seg med avfall på en måte som ikke forringer besøksopplevelsen eller naturen.

– Gjennom kartlegging, feltobservasjoner og innhenting av kunnskap om de besøkende utarbeidet vi en informasjons- og infrastrukturplan som på tre år reduserte avfallsmengden i Denali nasjonalpark med 80 prosent. Jeg håper å kunne bidra til det samme her, sier Keller.

Sporløs Lofotturisme

Prosjektet Sporløs Lofotturisme er et samarbeidsprosjekt mellom Lofotodden Nasjonalpark, NINA og NMBU.

Prosjektet, det første i sitt slag i Norge, ønsker å forbedre håndtering av menneskelig avfall (f.eks. toalettpapir, sanitetsbind og avføring) i Lofotodden Nasjonalpark. Planen nå er å søke midler, fra blant annet Norges forskningsråd og Miljødirektoratet, til et stort flerårig prosjekt.

Kontakt

Rose Keller, NINA

Sigrid Engen, NINA

Ole-Jakob Kvalshaug, Lofotodden nasjonalpark, oljkv@statsforvalteren.no

Presset villrein trenger ro på Hardangervidda

Anne Olga Syverhuset

2021-06-29T12:00:00.0000000 2021-06-30T14:17:58.3570000

Hardangervidda er ettertraktet for turisme og friluftsliv. Samtidig er det Norges største og viktigste villreinområde. Nå viser nyere forskning tydelig hvordan menneskelig tilstedeværelse på Hardangervidda påvirker villreinens bruk av området.

– Villreinen har fått mindre areal å bevege seg på og er presset inn i kjerneområdet, etter mange år med utbygging av hytter, veier, vannkraft og tilhørende infrastruktur, oppsummerer Vegard Gundersen, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Også i kjerneområdet har menneskelig aktivitet stor påvirkning på villreinen, det sørger et nettverk av godt brukte turstier og turisthytter for.

Knytter data fra GPS-merka rein med ferdselsdata

GPS-merkingen ble startet i forbindelse med at Statens vegvesen ville kartlegge hvilke effekter vinteråpen Riksveg 7 over Hardangervidda har på villreinen.

– NINA har data fra GPS-merka rein helt tilbake fra 2001. I tillegg har vi omfattende ferdselsdata siden 2016 fra et område på 10 000 km2 som også inkluderer Norges største nasjonalpark, sier Gundersen.

Styrken i denne undersøkelsen er at ferdselsdataene kommer fra flere ulike kilder, blant annet automatiske stitellere, som registrerer trafikken langs turstier i området. 

Analysene av disse omfattende dataene har nå kommet så langt at de kan brukes som grunnlag for konkret forvaltning av området, og resultatene er presentert i en ny NINA-rapport: Villrein-ferdsel-analyser på Hardangervidda. Anbefalinger og tiltak.

Turstier stopper villreinen

Villreinen er kjent for å være lett på foten i ulendt terreng. Men mens villreinen forserer ei steinrøys så lett som ingenting, kan en enkel tursti som snor seg gjennom terrenget fungere som et uoverkommelig hinder som stopper simleflokkene med kalv fra å nå gode områder. Hvorvidt den tør å krysse eller ikke, avhenger av hvor mange som bruker stien.

– Vi finner en tydelig sammenheng mellom antall folk på stien og om reinen krysser stien eller ikke sommerstid. Når det blir mer enn 15-20 personer i løpet av en dag, begynner villreinen å få problemer. Er det over 50 i løpet av en dag krysser flokkene bare unntaksvis, forteller Gundersen.

Analysene av stikrysningen gir en nyttig pekepinn for forvaltningen, som har fått konkrete tall å forholde seg til.

Forskerne har for lite data på krysning av stier og løyper om vinteren til at de kan trekke noen sikre konklusjoner for situasjonen på vinterstid. 

– Til tross for at NINA har brukt mer enn 50 automatiske tellere i flere vintre på Hardangervidda, klarte vi ikke å registrere mer enn litt over 200 villreinkrysninger av løypene, sier Gundersen. 

Men Gundersen forteller at det er mye mindre folk på vidda om vinteren, og at reinen bruker mye større arealer og har større mulighet til å finne rolige områder på denne tida av året.

Villreinen har større mulighet til å finne rolige områder på vinteren. Foto: Kamerahalsbånd / NINA.

Helhetlig modellering gir god oversikt over påvirkningsfaktorer

I dataanalysene er det blant annet brukt et modelleringsverktøy utviklet av NINA, med seniorforskerne Manuela Panzacchi og Bram van Moorter i spissen.  

– Dette verktøyet gir mulighet for helhetlige analyser hvor alle faktorer som kan tenkes å påvirke villreinen trekkes inn i analysene, både naturgitte og menneskeskapte, forklarer Gundersen.

Modelleringen viser tydelig at all utbygging i randsonene til kjerneområdet, som hus, veier, jernbane, kraftanlegg og annen tilhørende infrastruktur, bidrar negativt til reinens bruk av området. Analysene viser også at reinen velger kalvingsland som ligger langt fra alle typer av infrastruktur, da simle og kalv er ekstra sårbare i denne perioden.

– Sommerstid blir kjerneområdene, som er skjermet for tung infrastruktur, enda viktigere for simleflokkene. I disse områdene har vi mye friluftsliv og turisme. Derfor har vi mye fokus på det i rapporten, sier Gundersen.

• Les mer om modelleringen på prosjektsidene til Renewable Reindeer.
• Podkast om tur i nasjonalparker: På ville veier, eller langs den smale sti?

Mer plass kan forebygge sykdom

I tillegg til at villreinen blir avskåret fra viktige beiteområder når den ikke tør å krysse stier, blir dyrene presset sammen på et mye mindre areal enn tidligere. Dette gir større risiko for spredning av sykdommer som fotråte og CWD, skrantesjuke.

– Når de blir stående og tråkke i det samme området, så sprer sykdommer seg raskere, og beitene er utsatt for tråkkslitasje, forklarer Gundersen.

En CWD-rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) fra februar i år anbefaler av denne grunnen at reinen må ha mer plass.

Nødvendig med tiltak som gir villreinen ro

I rapporten anbefaler forskerne noen tiltak som gjør det mulig for villreinen å ta i bruk større deler av vidda igjen, og dermed ha bedre forutsetninger for å ta vare på villreinen på lang sikt. Etter 100 år med bygging av merka stier og turisthytter i villreinområder, viser nyere forskning at å restaurere landskapet med å flytte stier og hytter har god positiv effekt på villreinen.

– Å legge om turiststier og flytte hytter vil bidra til å få folk bort fra viktige villreinområder, sier Gundersen. 

Han peker samtidig på at det er viktig at tilbudet for fjellvandrere utvikles i mindre sårbare områder.

Les rapporten: Villrein-ferdsel-analyser på Hardangervidda. Anbefalinger og tiltak 

Kontaktperson: Vegard Gundersen

På ville veier eller langs den smale sti?

Juliet Landrø

2021-06-17T09:00:00.0000000 2021-06-17T10:51:06.9730000

NINA-forsker Vegard Gundersen er definitivt i den siste kategorien. Han har besøkt de fleste nasjonalparkene i Norge, og er ekspert på folk som går på tur. I den nyeste episoden av NINA-podkasten Naturligvis, snakker han om hvorfor vi mennesker trenger å oppleve villmark, og hvordan vi bruker nasjonalparkene på en ny måte. 

— Nesten alle i Norge driver med friluftsliv. Men vi opplever natur veldig ulikt fra person til person, sier Gundersen.

Noen kan få en villmarksfølelse bare ved å gå over veien og ut i skogen for første gang, mens andre må reise og gå langt for å få samme følelse av å være i villmarka. Villmarksopplevelsen er mangfoldig og bygger på følelsen av å være alene, i vill natur og å klare å mestre det som måtte komme.

Trenger å føle mestring i naturen

Det vi alle har til felles er et behov for å mestre naturen.

— Alt er så tilrettelagt i samfunnet i dag, så det å kunne mestre ting i naturen er en stor drivkraft for mange. Da vi ble stengt inne under pandemien så vi at folk fikk et stort behov for å gå ut i naturen, sier han.

NINA-forsker Vegard Gundersen har vært i nesten alle norske nasjonalparker. Her sammen med en tiur.

Folk kjøpte sportsutstyr i alle kategorier. Fra fjellsko til hengekøyer og pack-raft. Og mengder av folk tråkket stiene langs strendene i Lofoten og opp Reinebringen. Hvert år øker mengden turister som ønsker å oppleve idyllisk og spektakulær norsk natur, og nasjonalparkene er blitt en ny attraksjon.

Blir nasjonalparkene amerikanisert?

Da de første nasjonalparkene åpnet i Norge var det for å beskytte sårbar natur og truede arter. I dag er de headlinere på plakaten for opplevelser i Norge.

— Turistene får seg nok et lite sjokk når de kommer hit, for nasjonalparker i utlandet er ganske forskjellige fra Norge, sier Gundersen.

I USA, for eksempel, er nasjonalparker laget for at folk skal få se noe unikt eller spektakulært. Skal du oppleve Grand Canyon eller geysiren “Old Faithful” i Yellowstone, kan du kjøre helt fram på asfalterte veier og kanskje kjøpe deg en burger før du setter kursen hjem. Flere steder i Europe bor det masse folk innenfor nasjonalparkens grenser.

I Norge defineres nasjonalpark som et villmarksområde med fravær av infrastruktur. De er større “villmarkspregede” områder, med særegne eller representative økosystemer eller landskap som er uten større, tekniske naturinngrep. De er kanskje ikke steder som egner seg for horder av turister som tråkker i vei med fulladede mobilkameraer, klare for et ikonisk blinkskudd.

De fleste følger stien

Da er det betryggende å vite at de aller fleste turgåere er i kategorien som følger stien!

—Hvis vi skal forenkle veldig så kan turgåere deles inn i to ytterpunkter: De som følger stien, og de mer “rabiate” som søker seg til mer villmarkspregede områder for å klare seg selv, sier Gundersen.

—Men det er helt utrolig hvor raskt folk finner fram til nye steder, og det er vanskelig å vite hva som blir den neste Trolltunga, sier han.

Derfor er det lurt å ha en plan for hvordan vi skal håndtere folk i naturen.

—Nå er de fleste nasjonalparkene i Norge godt etablert, så nå gjelder det å finne gode metoder for å forvalte dem godt framover, sier Gundersen.

Heldigvis, er det den største gruppen av turgåere, også de som er enklest å påvirke.

—De aller fleste er knyttet til infrastrukturen som er tilgjengelig når vi skal ut på tur: Parkeringsplasser, merkede stier, turløyper, utkikkspunkt og så videre, sier han.

• Du finner NINA-podkasten #Naturligvis i Spotify, iTunes og mange andre podkasttjenester - eller du kan lytte direkte i spilleren på nina.no

Les også:

Hvordan blir verneverdiene i nasjonalparkene ivaretatt?

Norge kan få nasjonalpark med store naturverdier rett utenfor hovedstaden

Ny kunnskap om hvordan folk bruker norske nasjonalparker

Mer info:

Nylig gjorde NINA-forskere en stor kartlegging av alle norske verneområder, som et bidrag til Miljødirektoratets besøksstrategi for nasjonalparker.

NINA forsker på bruk, vern og forvaltning av natur- og miljøressurser både i og utenfor Norge.

Norsk-russisk samarbeid skal stanse spredning av fremmede arter til Arktis

Jan Arne Stokmo

2021-04-20T13:10:00.0000000 2021-06-30T14:51:09.3600000

Hovedbudskapet til reisende til arktiske strøk er at de bør børste, støvsuge og vaske klær, sko, bagasje og utstyr før de starter på reisen. Fiskeutstyr bør desinfiseres. Slike enkle tiltak vil beskytte det sårbare plante- og dyrelivet i arktiske strøk. 

Kampanjen lanseres i år i Nordvest-Russland etter å ha blitt testet på reisende til Svalbard i et pilotprosjekt i 2018-2019. Den utvides også nå til Island og Grønland.

Alvorlig trussel mot arter

– Fremmede arter er en trussel mot det biologiske mangfoldet globalt, men også i Arktis. Målet vårt er å informere reisende om at de enkelt kan bidra til å redusere dette problemet. Frø kan sitte fast på  fjellsko, parasitter kan følge fiskeutstyr og så videre. Med enkle tiltak kan spredning av slike blindpassasjerer unngås, forklarer Jørn Thomassen, leder for prosjektet i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

NINA leder kampanjen i samarbeid med Ministry of Agriculture and Forestry i Finland og Naturvårdsverket i Sverige. For lanseringen i Russland er National Park Russian Arctic den sentrale partneren.

Vil bevisstgjøre reisende

Fremmede arter er arter som har kommet til et område der de naturlig ikke hører hjemme, på grunn av menneskelig aktivitet. De er en av de største truslene mot biologisk mangfold globalt. Mange er ikke klar over at de ubevisst kan frakte med seg fremmede arter til de sårbare naturområdene. Dette skal kampanjen gjøre noe med.

– Fremmede arter kan etablere seg og fortrenge lokale arter, og også true hele økosystemer. Klimaendringer øker sjansen for at de uønskede artene får fotfeste i Arktis, advarer Thomassen.

Samarbeid med reiselivet

For at kampanjen skal kunne lykkes er vi avhengig av et godt samarbeid med turoperatører, flyselskaper, myndigheter med flere. Pilotprosjektet på Svalbard viste at næringene selv tok ansvar og var en avgjørende brikke for å nå ut til de reisende. 

I Russland involveres også myndighetene og russiske turoperatører som frakter gjester til arktiske deler av Russland.

Bruker animasjonsfilm

En viktig del av kampanjen består av en to minutters animasjonsfilm hvor en talende isbjørn undersøker ulike reisende etter fremmede arter. 

Filmen (lenke) og medfølgende nettside (lenke) er oversatt til russisk og skal overbevise russisktalende reisende til å gjøre tiltak for å stanse spredning av fremmede arter. Filmen er også tekstet på 13 språk for bruk til andre deler av Arktis.

Felles innsats

Kampanjen i nordvest Russland er finansiert av Klima- og miljødepartementet i Norge gjennom miljøvernsamarbeidet med Russland. 

Du finner mer informasjon om problemet med fremmede arter i Arktis og tiltak for å stoppe spredning av dem på www.stoparcticaliens.com

På oppdrag fra Miljødirektoratet har NINA gitt ut en rapport som viser status over kartlegging og overvåking av fremmede arter i Arktis og anbefaler tiltak for videre kartlegging og overvåking. Rapporten fra NINA kan du lese her (lenke).

Kontaktpersoner:

NINA: Jørn Thomassen
NINA: Inga Elise Bruteig
NINA: Kristine Bakke Westergaard
Ministry of Agriculture and Forestry (Finland): Johanna Niemivuo-Lahti
Swedish Environmental Protection Agency: Melanie Josefsson
National Park Russian Arctic: Ivan Mizin

Lytt: Podcast om fremmede arter i Arktis

Fakta om kampanjen:

•    Fremmede arter er en global trussel for det biologiske mangfoldet.
•    Plante- og dyrelivet i Arktis er spesielt sårbart for inntrengere utenfra.
•    Reisende til arktiske strøk kan ha med seg frø, insekter og parasitter på klær, utstyr og bagasje til Arktis, uten at de er klar over det selv.
•    Norsk institutt for naturforskning (Norge), Naturvårdsverket (Sverige) og Ministry of Agriculture and Forestry (Finland) har derfor lagd en film som skal øke bevisstheten rundt problemet.
•    Filmen skal nå også spres i Nordvest-Russland.
•    Hovedbudskapet er at du kan bidra til å beskytte den sårbare naturen i Arktis ved å gjennomføre noen enkle tiltak.
•    De viktigste tiltakene er børsting, støvsuging og vasking av klær, sko, bagasje og utstyr før avreise. Fiskeutstyr bør desinfiseres.
•    Filmen er produsert av det Trondheimsbaserte selskapet Klipp og lim, og er finansiert av Miljødirektoratet, Nordisk ministerråd og Sysselmannen på Svalbard.

Dagsturer øker drastisk på Hardangervidda

Jørn J. Fremstad

2021-04-09T10:33:00.0000000 2021-04-09T11:17:02.7570000

– Det er interessant å se at vi har registrert omtrent like mange turister bare på vei til Trolltunga som summen av alle de 70 andre målepunkter på Hardangervidda, sier seniorforsker Vegard Gundersen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

En nylig publisert rapport viser at bruken av randområdene til Hardangervidda både har endret karakter og økt betydelig mange steder de siste tiårene. Satsingen på lokal næringsutvikling, gjennom turisme og utstrakt bygging av hytter, har gjort utmarksarealene til de nye fritidslandskapene for mennesker bosatt i byene og for tilreisende turister. Til Trolltunga har ferdselen steget fra nesten null i 2012 til ca. 80 000 personer i løpet av en kort sommersesong.

Fra jobb i by til fritid i fjellet

Denne todelingen – hvor byen er jobb og hverdag, mens utmarka er fritid – har gitt stor økning i antall dagsturer fra steder du kan parkere bilen. Varigheten på en dagstur varierer mye fra sted til sted. Turen til Trolltunga (28 km tur-retur) tar for eksempel 11 timer i gjennomsnitt, mens en annen attraksjon, Falkeriset, kan nås på kun 1-2 timer.

– Hvor langt inn i fjellet folk går på dagstur varierer mye og er blant annet avhengig av tilgjengeligheten. Hvordan vi tilrettelegger og forvalter dagstursonen har stor betydning for naturopplevelsen for mange, sier stipendiat Sofie Selvaag i NINA.

Søker stillhet og urørt natur

Utbyggingen av hytter og annen infrastruktur har endret dagstursonen på Hardangervidda mye de siste tiårene, samtidig som forholdene for friluftsliv og turisme er blitt tilrettelagt stadig mer. Rapporten viser at de fleste besøkende til Hardangervidda har gode turer og naturopplevelser, og opplevelser av stillhet og ro i urørte omgivelser, med få andre mennesker, er fremdeles en av de viktigste motivasjonene for å bruke Hardangervidda.

– Dilemmaet er i hvor stor grad fjellområdene skal tilrettelegges for bruk, og hvordan de besøkende skal kanaliseres samtidig som de får gode opplevelser. Vi kan fort havne i en tilretteleggingsspiral og for mange en uønsket utvikling av fjellområdet, sier Gundersen.

Konflikt mellom lokale og turister

Samtidig bruker lokalbefolkningen områdene på både tradisjonelle og nye måter, og særlig på de store turistdestinasjonene og i hyttefelt oppstår det konflikter om bruken av arealene mellom de lokale og turister/hyttefolk. Konfliktene er særlig knyttet til at det blir for folksomt, men lokalbefolkningen reagerer også på slitasje og søppel i terrenget.  

– På den annen side ser vi også at turister reagerer på lokal byggeaktivitet og motorferdsel på Hardangervidda, sier Selvaag.

Mer telting i villmarkspregede områder

For å komme til de sentrale delene av Hardangervidda må du være på tur i flere dager. Rapporten viser at antall brukere her har holdt seg mer stabilt de siste tiårene, enten det er fotturister som går fra hytte til hytte eller lokalbefolkningen som bruker private buer og hytter i området. Spesielt for Hardangervidda er at mange overnatter i telt. Mye tyder på at denne aktiviteten har økt de siste årene, og spesielt etter at Korona startet å påvirke livene våre.

– Hardangervidda gir mulighet for de virkelig lange turene, med telt, fiske og naturopplevelser i stillhet og ro, og her er endringene av landskap eller besøkende langt mindre enn i randsonen, sier Gundersen.

Samlet data fra mange kilder

Å måle ferdsel på et så stort område som Hardangervidda har vært utfordrende. Rapporten oppsummerer flere typer datasett som sammen skaper et så fullstendig bilde av ferdselen som mulig ut fra tilgjengelige ressurser, kunnskap og teknologi. Det er gjennomført flere spørreundersøkelser, observasjonsstudier i utvalgte områder, automatiske tellinger på en rekke stier og skiløyper, og i tillegg registrert mobildata og overnattingsstatistikk.

– I dag er det så mange som sporer turen sin med GPS at ferdselsmønsteret for hele Hardangervidda gjenspeiler fotturistene på en veldig god måte. Dette gir noen helt nye muligheter for å beskrive ferdselsmønsteret i fremtiden, forteller Selvaag.

Hvem er brukerne?

Rapporten beskriver ferdselen i antall, tid og sted. Den gir ikke minst kunnskap om hvem brukerne er, hvilke aktiviteter de bedriver og holdninger og preferanser de har til turen, fjellet og forvaltningen. Kunnskapen skal både brukes til å utvikle gode opplevelser for brukerne og som grunnlag for å vurdere hvordan villreinen på Hardangervidda påvirkes.

– Det er viktig at de besøkende har gode opplevelser og blir glad i fjellet, slik at det er mulig å ta vare på verneverdiene i fjellet på lang sikt. Dataene våre viser at det er stor legitimitet i befolkningen for å iverksette nødvendige tiltak. For de som bedriver tradisjonelt, enkelt friluftsliv er verneverdiene selve grunnlaget for gode naturopplevelser, sier Gundersen.

Kontakt: Vegard Gundersen og Sofie Selvaag

Les rapporten Ferdsel i Hardangervidda villrein-område – Antall brukere og fordeling på areal over tid

Flyttesjau for villreinen

Anne Olga Syverhuset

2021-03-10T08:15:00.0000000 2021-03-10T14:49:12.6330000

Det som tidligere var et stort sammenhengende villreinområde i området Dovre-Rondane, er i dag splittet opp i mange biter av veier, hytter og velbrukte turstier. Villreinen i området lever i dag i 7-8 isolerte grupper, som er avskåret fra tidligere sesongmessige beiteområder og fra hverandre. 

På Venabygdsfjellet i Rondane villreinområde har fylkesvei 27 hindret bevegelse mellom to villreinområder, særlig etter at den ble en brøytet helårsveg. Fram til forrige uke lå DNT-hytta Gråhøgdbu i nettopp dette området. Mange brukte hytta som et dagsturmål, og de som overnattet brukte den som et springbrett for å komme lenger inn i fjellet. Selv om hytta i seg selv er beskjeden, med kun åtte sengeplasser, er ferdsel ut fra hytta i stor konflikt med villreinen, spesielt vinterstid. 

– Det slake og åpne landskapet gjør at selv få personer forstyrrer og beslaglegger store arealer som reinen vil unnvike, forteller NINA-forsker Vegard Gundersen.

Gråhøgdbu har vært kontroversiell i villreinkretser i mange tiår, og Terje Skogland og Per Jordhøy ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) bygget tidlig opp god kunnskap om villreinen i området. I 2015 kom NINA med rapporten «Villrein og ferdsel i Rondane», som konkluderer med at å flytte Gråhøgdbu fra villreinens kjerneområder og i stedet etablere en ny hytte i randsonen vil være et godt tiltak for å gi villreinen tilgang til et større område. Kunnskapen i rapporten er bygget på GPS-merka villrein som er fulgt over flere år, samt et omfattende datagrunnlag om folks ferdsel og bruk av landskapet.

– Slik kunnskap er helt avgjørende for å kunne anslå effekten av tiltaket, og ikke minst for å skaffe legitimitet for tiltaket i det brede lag av interesser knyttet til slike fjellandskap, sier Gundersen.

Foto: Vegard Gundersen / NINA.

Ny hytte gir vinn – vinn for villrein og vandrere

Forrige uke, 6 år etter at denne rapporten kom ut, ble Gråhøgdbu flyttet ut av fjellet, og ned til Maihaugen. Tiltaket er et storstilt spleiselag mellom mange aktører. En ny DNT-hytte står allerede klar utenfor kjerneområdet til villreinen: Veslefjellbua, som ble åpnet 2.november 2019, består av to moderne hytter med 17 sengeplasser. 

– Veslefjellbua er lett tilgjengelig for barnefamilier, og er allerede veldig populær, forteller Gundersen.

Han har likevel stor forståelse for at noen kan synes det er drastisk å legge ned og flytte turisthytter.

– Vi skal ha respekt for betydningen slike hytter har for de som bruker dem, som kan ha mange gode minner og opplevelser fra turer til Gråhøgdbu.

Den har vært viktig for mange, og mange opplever nok en tristhet rundt det at den blir borte, sier Gundersen.
Samtidig poengterer han at det har blitt bygd mange turisthytter i norske fjell siden 1950-tallet.

– Det er kanskje ikke så urimelig at man med ny kunnskap innser at noen av disse hyttene er veldig feilplassert, sier han.

De to nye hyttene som utgjør Veslefjellbua er allerede populære. Foto: Vegard Gundersen / NINA.

En spektakulær brikke i et stort restaureringspuslespill

Flyttingen av Gråhøgdbu er en del av en storskala restaurering av landskapet for å forbedre forholdene for villreinen. Prinsippet er enkelt: Menneskelig infrastruktur i fjellet flyttes ut til randsonen av villreinområdet.

– Kunnskap viser at dette vil endre ferdselsmønsteret i landskapet, fordi folk er veldig knyttet til infrastrukturen av merkede stier, bruer og turisthytter, sier Gundersen.

Selv om det har tatt tid, kan timingen for den spektakulære flyttingen av hytta likevel sies å være god: 2021 markerer nemlig starten på FNs tiår for naturrestaurering.

De mange NINA prosjektene i villreinfjellet viser at villreinen er satt under stort press. NINA sin rolle er å skaffe til veie objektiv kunnskap om både de økologiske og samfunnsmessige konsekvensene. Men det er politikerne som tar beslutningene om hvilke virkemidler og tiltak som skal iverksettes. Kanskje vil vi se flere lignende tiltak framover. Blant annet er det diskusjoner om en del turisthytter i Setesdal-Vesthei og på Hardangervidda, der villreinen er hardt presset fra mange hold.

– Det er viktig at det finnes et solid kunnskapsgrunnlag om effekten av tiltaket for villreinen, og at vi finner gode løsninger som bedrer forholdene både for villreinen og folk som er glad i og bruker fjellet, sier Gundersen.

Les NINA Temahefte 74: Siluett Rondane - Hvordan bevare villreinen (Olav Strand og Vegard Gundersen)

Se foredraget «Villrein trenger sammenhengende natur» av Manuela Panzacchi fra Naturrestaureringskonferansen. Her kan du se simuleringer som viser hvilken effekt det å fjerne hytter, veier og andre elementer har for villreinens bevegelser.

Les mer om NINAs arbeid med naturrestaurering. 

Kontaktperson: Vegard Gundersen, NINA.