Nytt verktøy skal hindre kræsj mellom sjøfugl og industri

Trine Hay Setsaas

2026-01-15T08:03:00.0000000 2026-01-19T11:58:02.1870000

Lunde har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard/NINA

For 150 år siden levde sjøfuglene i en helt annen kystverden enn den vi kjenner i dag. Havet var stort, uendelig og fritt. Artene var mange, koloniene store og fiskebestandene rike.

I dag tar mennesker mye plass, og havet er ikke lenger sjøfuglenes domene. Det voksende behovet for energi og matproduksjon gjør at flere næringer vender blikket mot havet.  

Presset til kanten av stupet

Skipstrafikk, oljeplattformer, havvindparker og fiskeoppdrett skaper hindre for trekkruter og livsviktige beiteområder. Samtidig reduserer industrielt fiske tilgangen på mat, mens klimaendringer fører til varmere hav, mer ekstremvær og endringer i mattilgang.

– ­Det er ikke én vindmølle, én oljeplattform eller én tråler som er problemet. Det er summen av alt vi mennesker gjør til havs som påvirker sjøfuglene våre, sier Tone Reiertsen, forsker i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Konsekvensene er dramatiske. Åtte av ti sjøfugler i norske fuglefjell har blitt borte siden 1970-tallet. Arter som lomvi, lunde, alke, makrellterne og krykkje har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge dersom dagens utvikling fortsetter.

Lomvi er kritisk truet, og står i fare for å dø ut. Foto: Svein Håkon Lorentsen/NINA

Kartlegger belastningen – art for art

Nå har forskere i samarbeid med industrien utviklet et verktøy som kan gi plass til både sjøfugl og industri i norske havområder.

– Verktøyet er et digitalt kart som viser hvor fuglene oppholder seg, og hvor ulike typer industriell aktivitet foregår. Når vi bruker det, kan vi sørge for å etablere ny aktivitet i områdene som er minst viktige for sjøfuglene, sier Frank Hanssen, overingeniør i NINA.

Kartverktøyet bygger på omfattende datasett fra de siste førti åra. Den gir oversikt over hvilke havområder som er viktigst for sjøfugl, og hvilke menneskelige aktiviteter – inkludert klimaendringer – som påvirker dem mest.

Avdekker «hotspots» i havet

Gjennom arbeidet har forskerne avdekket overlapp mellom sjøfuglenes utbredelse og områder i havet som varmes opp raskere enn andre steder. Når slike såkalte «hotspots» sammenfaller med viktige hekke- og beiteområder for sjøfuglene, påvirkes både overlevelse og reproduksjon mye mer enn andre steder.  

– Nye funn som dette viser enda tydeligere hvor viktig det er å bruke all kunnskap vi har tilgjengelig når vi planlegger fremtidig menneskelig aktivitet i havområdene våre, sier Kate Layton-Matthews, forsker i NINA.   

Først i verden

På grunn av omfang og detaljnivå kan verktøyet regnes som det første i sitt slag.

– Dette har aldri vært gjort før med så mange arter og så mange kolonier. Vi kan faktisk vise hvordan hver enkelt bestand blir påvirket av menneskelig aktivitet i og utenfor hekkesesongen, sier Reiertsen.  

Dermed ligger nyvinningen i front internasjonalt blant hjelpemidler som skal sikre sameksistens mellom sjøfugl og mennesker til havs.

– For oss er sameksistens og bærekraft viktig for all vår aktivitet til havs. Derfor er slik kunnskap og forskning sentralt for å finne løsningene vi trenger, sier Hanne Wigum, leder for havvind-konsepter i Equinor.

Ler mer om verktøyet her

Les mer om "hotspots" i havet her

Kontakt: Tone Reiertsen

De små muslingene som bærer store økosystemer

Trine Hay Setsaas

2025-12-17T09:36:00.0000000 2025-12-17T09:34:26.2200000

Ferskvannsmuslinger trues av økt næringstilførsel og nedgroing. Foto: Bjørn Mejdell Larsen/NINA

Fascinerende skapninger som få vet om

Over hele verden finnes mer enn 1300 arter ferskvannsmuslinger. I Norge har vi kun 24 arter, enkelt fordelt på de store (Unionidea) og de små (Sphaeriidae) muslingene.

Det meste av livet tilbringer de delvis nedgravd i sand og mudder eller festet til planter i elver, bekker, innsjøer og tjern. Det er lett å gå forbi dem uten å ane hvor mye liv som finnes under overflaten.

Hos de små ferskvannsmuslingene starter livet på en enkel måte. Hunnene slipper ferdig utviklede mini-muslinger rett ut i vannet. Noen fortsetter livet på planter eller på bunnen, mens andre legger ut på en uvanlig reise. De kan nemlig feste seg til fisk, fugl, biller, amfibier eller pattedyr – og bli fraktet med dem over store avstander i løpet av livet.

Hettekulemusling (Sphaerium lacustre) kan klatre og feste seg på planter. Foto: Vincent Prié

Der de små muslingene begynner livet som mini-muslinger, slipper hunnene hos de store ferskvannsmuslingene svømmende larver ut i vannet. Disse må finne seg en fisk å feste seg på mens de utvikler seg til ferdige muslinger. Der henger de, godt skjult, før de en dag er klare til å slippe seg løs og falle til bunnen. Så starter ungmuslingene livet i flere år nedgravd i grusen, før de kommer til syne på overflaten som voksne muslinger.  

Nøkkelarter som holder elvene og innsjøene levende

Nede på bunnen kan én enkelt ferskvannsmusling filtrere 40 liter vann hver eneste dag. Det gir renere vann og bedre leveområder for mange andre arter. Selv er de en viktig matressurs for både fisk, pattedyr og fugl. Faktisk er det slik at områder med mye ferskvannsmusling også har et langt rikere artsmangfold.

Muslingene kan dessuten fjerne forurensning og sykdomsorganismer fra vann. Derfor brukes de både som naturlige filtre for rensing av drikkevann og som verktøy til å måle vannkvalitet. Årringene i skjellene deres kan også avsløre forurensing langt tilbake i tid. Naturen er utrolig.

Ferskvannsmuslinger kan forekomme i store tettheter og filtrere store menger vann. I dette tilfellet elvemusling (Margaritifera margaritifera). Foto: Bjørn Mejdell Larsen/NINA

Når elver og innsjøer skades, forsvinner muslingene

Samtidig er ferskvannsmuslingene en av de mest utsatte dyregruppene i hele verden. Elver, bekker og innsjøer bygges ned. Hele nedbørsfelt påvirkes av forurensing og invasjoner av fremmede arter.  

– 23 av 25 av de store ferskvannsmuslingene i Europa er truet. Tapet av dem forteller mye om tilstanden i elvene og innsjøene våre, forteller Jon H. Magerøy, forsker i NINA.

Magerøy har jobbet med ferskvannsmusling i over 20 år, og beskriver påvirkningene som både mange og kompliserte. Forurensing fra landbruk, skogbruk, kloakk og annen menneskelig påvirkning er en stor utfordring. Det samme er vannkraft, kanalisering og andre fysiske endringer i vassdragene våre.

Noen muslinglarver kan kun bruke én enkelt fiskeart å utvikle seg på. Når veisalt, for eksempel, renner ut i elvene, sliter larvene med å feste seg på fisken. Og forsvinner akkurat denne fisken, forsvinner muslingene.

Også klimaendringer påvirker ferskvannsmuslingene i økende grad. Oftere tørke og flom i større skala enn før leder til massedød av muslinger eller at de rett og slett skylles bort fra sine leveområder.

En flatdammusling (Pseudanodonta complanata) sitter delvis nedgravd i grusen. Foto: Vincent Prié

En europeisk redningsplan for ferskvannsmuslinger

Nå har Magerøy sammen med NINA-kollega Bjørn Mejdell Larsen vært med på å lage en handlingsplan for alle ferskvannsmuslinger i hele Europa. Over 70 forskere fra 28 land har bidratt.

– Vi kan godt kalle den en redningsplan. Mitt viktigste arbeid i hele karrieren, konstaterer Magerøy.

Planen peker på nødvendige tiltak for å sikre muslingenes fremtid: vern av leveområder, redusert forurensning, og bedre kontroll av sykdommer og fremmede arter. Også mer kunnskap trengs om hvordan det står til, spesielt med de små muslingene. Men helt sentralt er å ivareta hele nedbørsfelt – ikke bare enkeltvassdrag.

– Vi ser at vern av vassdrag i Norge i liten grad beskytter muslingene. Vi må ta vare på nedbørsfeltet i sin helhet også her hjemme, understreker Magerøy.

For å lykkes trengs det mer og bedre kunnskap i befolkningen og blant politiske beslutningstakere. Slik kan vi sikre et solid regelverk som følges opp og håndheves, og tiltak som gir resultater for fremtiden.

– Svaret på hvorfor er enkelt: Friske muslinger gir rent vann og friske økosystemer – og til syvende og sist friske mennesker, avslutter Magerøy.

Les handlingsplanen her: European Freshwater Bivalves: Moving from assessment to conservation planning

Kontakt: Jon H. Magerøy

Går det åt skogen med myra?

Jan Arne Stokmo

2025-11-25T11:11:00.0000000 2025-11-25T11:12:05.0400000

Norge har trolig de mest varierte våtmarkene i Europa. Myr utgjør en stor del av disse, sammen med sumpskog og kilder. Hvis vi bygger ned våtmarkene, tørker de ut og kan ende opp med å bli dekt av skog. Så går det åt skogen med myra vår?

– Svaret er ja, hvis vi ser på trenden i naturindeksen. Men vi kan snu skuta ved å restaurere myra, sier NINA-forsker Anders Lyngstad.

Han er en av de som har bidratt med kunnskap om våtmark i Naturindeks for Norge 2025 som nettopp er lansert. Det er den mest omfattende sammenstillingen av data som fins om tilstanden til det biologiske mangfoldet i landet vårt.

Leverer livsviktige tjenester

Biologisk mangfold bidrar med økosystemtjenester som vi mennesker er helt avhengige av, som drikkevann, mat, ren luft, pollinering av planter og regulering av klima. Hvis naturen ikke fungerer som den skal, klarer den ikke lenger å levere disse gratistjenestene til oss.

Vi vet at naturen er på vikende front, men hvor er det mest kritisk? Med Naturindeks kan vi overvåke status og utvikling, og få en oversikt over hvor det bør settes inn tiltak.

– I Naturindeks har vi samlet data fra et stort antall arter, artsgrupper og naturtyper til et tall. Da kan vi peke på økosystemer hvor utviklingen går i feil retning, hvilke områder i landet som er mest utsatt og hvilke påvirkninger som kan ha størst negativ effekt, sier prosjektleder Chloé R. Nater i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Myra jages av fortidens spøkelser

Eksperter fra NINA og flere andre institusjoner har vurdert status og utvikling for arter og naturtyper i sju hoved-økosystemer i landet; skog, fjell, våtmark, åpent lavland, ferskvann, kystvann og hav.

Hvert økosystem gis et tall som forteller noe om tilstanden til økosystemet. Skalaen går fra 0 til 1, der null betyr at økosystemet er helt ødelagt, mens 1 viser intakt natur med lite påvirkning fra mennesker.

Skog og åpent lavland har de laveste indeksverdiene, mens ferskvann, kystvann og hav ligger høyest. Våtmark og fjell er omtrent midt på skalaen. Nedgangen fortsetter for våtmarkene her i landet.

– I Norge har drenering av myrer pågått over lang tid, og både ny og tidligere drenering tørker ut myrene. Selv om bevaring av myr har vært i fokus over en tid nå, så jages de av fortidens spøkelser. Myrene påvirkes også av klimaendringene, sier Anders Lyngstad.

Mulig å forbedre tilstanden

Naturindeks viser at nedbygging av natur, endret bruk av arealer og klimaendringer fortsatt er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet i økosystemene i Norge. Beskatning og høsting, forurensning og fremmede arter er også viktige faktorer i noen økosystemer. Men det er mulig å forbedre tilstanden, som for eksempel ved å restaurere myr.

Naturindeks er et verktøy for forvaltningen til å iverksette tiltak for å stanse tapet av arter og naturtyper, som Norge er forpliktet til i internasjonale avtaler.

– Naturindeksen viser at arealbruk er et av de viktigste områdene å fokusere på fremover, dersom målet er å bedre tilstanden til det biologiske mangfoldet. Den understreker også at vi fortsatt må ha søkelys på klimaendringenes rolle i utviklingen av økosystemene, sier Lasse Frost Eriksen som er medprosjektleder fra NINA.

Du kan sjekke selv

Naturindeks skal være lett tilgjengelig og forståelig for politikere, beslutningstakere og allmenheten. På www.naturindeks.no (lenke) kan du gå inn og boltre deg i beskrivelser av arter og miljøtyper.

– I innsynsløsningen kan du lese mer om status for økosystemene, men også for de enkelte artene og naturtypene som inngår i økosystemene. Vi oppfordrer leseren til å utforske nettsiden og blant annet se på utviklingstrender for den enkelte indikator, sier Nater.

Stort samarbeid

NINA har hatt det vitenskapelige ansvaret for arbeidet, på oppdrag fra Miljødirektoratet. I tillegg til Anders Lyngstad på våtmark, har NINA-forskerne Nina E. Eide og Ann Kristin Schartau hatt hovedansvaret for henholdsvis fjell og ferskvann.

En faggruppe som består av eksperter på de ulike økosystemene, fra NINA, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA), har bidratt i arbeidet underveis. Videre har eksperter på arter og naturtyper fra NINA, NIBIO, NIVA, BirdLife Norge og Havforskningsinstituttet (NI) bidratt i arbeidet med enkeltindikatorer.

Du kan lese mer om Naturindeks for Norge 2025, metoder og resultater i NINA Temahefte 97.

Fakta om Naturindeks for Norge 2025:

• Naturindeksen viser status og utvikling for det biologiske mangfoldet i Norge.
• Sju økosystemer er med: skog, fjell, våtmark, åpent lavland, ferskvann, kystvann og hav.
• Hvert økosystem gis et tall som reflekterer tilstanden til økosystemet.
• Skalaen går fra 0 til 1, der null betyr at økosystemet er helt ødelagt, mens 1 viser intakt natur med lite påvirkning fra mennesker.
• Indeksen bygger på 203 indikatorer, det vil si mål som viser tilstanden til en art, artsgruppe eller naturtype i økosystemet. Flertallet av indikatorene er arter.
• Naturindeks kom ut for første gang i 2010 og har blitt oppdatert hvert femte år siden. I år er fjerde utgave.
• Den forteller også noe om hvor vi mangler kunnskap og trenger mer naturovervåking.
• Se www.naturindeks.no for detaljer omkring alle indikatorer og økosystemer.

Kontaktpersoner i NINA:

• Chloé R. Nater, prosjektleder
• Lasse Frost Eriksen, medprosjektleder
• Anders Lyngstad, hovedansvar våtmark i Naturindeks

Varmere vintre vil ramme arktiske innsjøer mest

Trine Hay Setsaas

2025-09-05T10:32:00.0000000 2025-09-11T11:07:11.3330000

Tidlig vår ved Sandelvvatnet i Målselv. Foto: Vegar Seljestokken/NINA

Studien, ledet av forskere fra USA, Canada og Norge, bruker sollys, is og snø i sine modeller for å avdekke hvordan varmere vintre endrer balansen mellom lys og temperatur, som igjen driver innsjøenes økologiske prosesser.

Etter hvert som vintrene blir kortere, blir kunnskapen om innsjøenes funksjon under isen stadig viktigere. Isens tykkelse, snødybde og tidspunkt for islegging og isgang avgjør hvor mye lys som når vannet, og dermed potensialet for fotosyntese og aktivitet i næringsnettet.

Endringer i produktivitet og næringsnett

Studien viser at innsjøer på høye breddegrader, som i Arktis, er langt mer følsomme for endringer enn innsjøer lenger sør.

– I Nord-Norge og andre arktiske områder er mange innsjøer fortsatt isdekte langt inn i midnattssolperioden. I slike innsjøer kan produksjon under isen bidra vesentlig til næringsnettet, men dette kan påvirkes negativt av økt snødekke. Mindre is derimot, kan gi gunstige forhold for økt produksjon, sier forsker Amanda Poste ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Etter hvert som oppvarmingen fortsetter, kan mer overlapp mellom sol på isfritt vann og økt vanntemperatur gi økt biologisk produktivitet, men også endre forholdet mellom byttedyr og rovdyr under vannoverflaten.

En global innsats for å forstå islagte innsjøer

Funnene gir et nytt rammeverk for å forutsi hvordan klimaendringer vil påvirke innsjøer verden over. Forskerne samarbeider nå med dusinvis av internasjonale partnere for å utvide vinterovervåkingen av innsjøer og bedre forstå fremtidige trender.

Amanda Poste ved NINA skal følge opp disse spørsmålene som norsk partner i et nylig finansiert NordForsk-prosjekt: Arctic freshwater food systems: Influence of warming winters and increased snow cover (FROST, 2025–2029).

Les artikkelen her

Kontakt: Amanda Poste

Landet forsknings-avtale med USA

Juliet Landrø

2025-08-21T13:06:00.0000000 2025-08-22T14:45:01.4230000

Både Norge og USA har et stort behov for pålitelig fornybar energi. Det er nødvendig å oppgradere både vannkraftsystemet og utvikle løsninger for å ta vare på miljøet i vassdragene for å unngå mer tap av natur. Avtalen er gjort mellom Norge gjennom forskningssentret RenewHydro og det amerikanske energidepartementet, U.S. DoE.  

–Det er viktig at utviklinga av det det fornybare energisystemet skjer på lag med naturen både i Norge og internasjonalt. Denne avtalen bidrar i tillegg til at vi opprettholder samarbeidet med våre forsker-kolleger i USA, noe som er viktig i dagens politiske klima, sier forskningssjef i NINA Tonje Aronsen.  

Utfordringene vannkraften står overfor har mange fellestrekk globalt. 

–De norske forskningsmiljøene innen vannkraft ønsker å samarbeide internasjonalt, og forskere i USA og Norge har stor nytte av å jobbe sammen. Vi er derfor veldig fornøyde med å inngå en fornyet samarbeidsavtale med US Department of Energy, sierLiv Randi Hultgreen, senterleder i RenewHydro. 

RenewHydro er et forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) som de neste åtte årene skal utvikle nye løsninger for vannkrafta. Forskningen skal gjøre vannkrafta i stand til å sikre at vi har nok fornybar energi akkurat når vi trenger den, uten at det går på bekostning av miljøet.  

– USA er en stor vannkraftnasjon og gjør mye forskning og utvikling på vannkraft. Samarbeid med amerikanske forskere gir tilgang til verdifull informasjon, svært kompetente forskningsmiljøer og moderne laboratorier. Når vi samkjører forskningsinnsatsen på prioriterte områder, kan Norge og USA sammen finne bedre løsninger for fornybarsektoren, sier Hultgreen. 

I en pressemelding fra USAs Energidepartement - U.S. DoE - skriver de at vannkraft er en enorm ressurs som har stort potensial til å styrke USAs energinett.   

– Samarbeidet vårt med Norge – et annet land som er rikt på vannkraftressurser – vil hjelpe oss med å utvide vår produksjonskapasitet, oppgradere eksisterende anlegg og dyrke den tekniske ekspertisen vi trenger for å få mest mulig ut av disse mulighetene, sier Lou Hrkman i Avdelingen for energieffektivitet og fornybar energi i USDoE i pressemeldingen. 

Det var Norges Ambassadør til USA, Anniken Huitfeldt, og Statssekretær i USAs Energidepartement (U.S. DoE), Chris Wright, som signerte avtalen i Washington 6.juli.  

Samarbeidet bygger videre på en avtale som ble inngått mellom energidepartementene i USA og Norge i 2020. Det har blant annet ført til en felles innsats for å synliggjøre verdien av vannkraft i det internasjonale energibyrået IEA, samarbeid om forskning på bruk av digitale tvillinger i vannkraft, kunnskapsdeling for bruk av MiljøDNA i elver med vannkraft, forskning på fiskevandring, og det har gitt oss bedre forståelse for hvordan ulike mekanismer påvirker hvordan vi planlegger energibruken. 

Kontakt: 

Liv Randi Hultgreen, senterleder i FME RenewHydro 

Tonje Aronsen, forskningssjef for Vann og naturmangfold i NINA 
 

Nytt verktøy for å håndtere klimarisiko i norske kommuner

Trine Hay Setsaas

2025-05-27T18:20:00.0000000 2025-05-27T18:31:02.3100000

Atnaelva nær Rondane. Foto: Shutterstock

Etter hvert som de negative effektene av klimaendringer forventes å øke, er det også et økende behov om mer informasjon om framtidige klimascenarier – avgjørende for å styrke beredskapen i norske kommuner. Jan Ketil Rød ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har ledet utviklingen av en ny klimatjeneste som er laget for å overvåke klimarisiko i norske kommuner, på oppdrag fra Norsk forskningssenter for bærekraftig klimatilpasning (Noradapt).

«Dette er et viktig steg mot å gi beslutningstakere helhetlige klimatjenester som inkluderer alle de fire faktorene i klimarisiko», sier Rød.

Innføring av respons som risikofaktor

Tidligere har lokale klimatjenester kun fokusert på framtidige klimaforhold, og dermed bare tatt for seg trusselen som klimaendringene utgjør. FNs klimapanel (IPCC) har imidlertid nylig utvidet sitt risikorammeverk fra tre faktorer (fare – sårbarhet – eksponering) til å inkludere en fjerde: respons. Respons betyr at dersom tiltakene for å redusere klimarisiko ikke er tilstrekkelige, vil risikoen enten øke eller i beste fall reduseres mindre enn forventet.

Klimatjenesten som er utviklet i dette prosjektet gir informasjon om alle de fire risikofaktorene i IPCCs rammeverk, inkludert respons. Tilgjengelige data med tilstrekkelig geografisk dekning og oppløsning er benyttet for å etablere et sett med indikatorer som representerer de viktigste egenskapene ved de fire faktorene.

«Vi mener det er avgjørende at kommuner og andre aktører får informasjon ikke bare om hvordan klimaet kan endre seg, men også om hvordan samfunnets sårbarhet og eksponering kan utvikle seg – og hvordan dette vil påvirke kommunen dersom de nåværende responsene forblir uendret», sier Rød.

Integrert i kommunale beredskapsprosesser

Noradapt oppdaterer klimatjenesten årlig, og den er gjort tilgjengelig for kommunene gjennom en interaktiv StoryMap-applikasjon med grafikk og illustrative eksempler.

Regionale myndigheter i fylkene Nordland og Troms har allerede bestilt spesifikke regionale analyser basert på denne nasjonale klimatjenesten, og har utviklet håndbøker for å veilede fylkeskommunene i hvordan de kan gjennomføre detaljerte klimarisikoanalyser – både for offentlig og privat virksomhet.

«Vi har nå som mål å bruke IPCC-rammeverket til også å omfatte naturrisiko, og utvikler metoder for å kombinere klimarisiko og naturrisiko i felles vurderinger», avslutter Rød.

Les artikkelen her: Towards a holistic climate service: Addressing all four climate risk determinants

Kontakt: Jan Ketil Rød

Slik kan vi hindre tap av genetisk mangfold

Jan Arne Stokmo

2025-01-29T17:00:00.0000000 2025-01-29T18:28:19.7700000

Alle levende individer på jordkloden har sin egen unike DNA-kode. Når miljøet endrer seg, er det slik variasjon i DNA som gjør individer, bestander og arter i stand til å tilpasse seg pågående og fremtidige miljøendringer. For å sikre artenes robusthet er det derfor viktig å overvåke og bevare genetisk mangfold.

Stor genetisk studie

I det høyt rangerte vitenskapelige tidsskriftet Nature (lenke) publiseres i dag den mest omfattende globale analysen av genetisk diversitet, eller biologisk mangfold på DNA-nivå, som noen gang er utført.  

57 forskere fra en rekke land har sett på genetiske data fra forskning gjennom tre tiår på 628 dyr, planter og sopp i 141 land. Dataene representerer en stor andel av klodens økosystemer, både til lands og til havs. Forskerne har gått gjennom tusenvis av artikler og brukt nye verktøy innen genetiske analyser for å hente ny kunnskap fra gamle data.

Mister mangfold

Undersøkelsene viser at genetisk mangfold går tapt over hele kloden. Mange av de analyserte bestandene mister genetisk variasjon, og for mange av dem gjøres det lite eller ingenting for å snu denne trenden. 

Men det er også glimt av håp. For noen av bestandene restaureres for eksempel leveområder, og det tilføres nye individer i et forsøk på å bedre miljøforholdene og øke bestander. Studien dokumenterer at bevaringstiltakene virker og bidrar til å opprettholde, og i noen tilfeller øke, genetisk mangfold i bestander med gjennomførte tiltak. 

– I studien dokumenterer vi at det er en nedgang i genetisk mangfold hos to tredjedeler av de analyserte bestandene. På dette dystre bakteppet er det likevel noen lyspunkter. Studien viser at bevaringstiltak kan virke og at flere arter responderer bra med en økning i genetisk mangfold etter målrettede tiltak. Et eksempel er den innsatsen som gjøres for å bevare den skandinaviske fjellreven, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA og som har bidratt fra Norge til studien.

Avl og utsetting av fjellrev 

Bestanden av den skandinaviske fjellreven (Vulpes lagopus) gikk dramatisk ned på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I første omgang på grunn av jakt på dyrene for å få tak i den ettertraktede pelsen. Fjellreven lever nå i mindre, delvis isolerte bestander. Den trues blant annet av konkurranse med den større rødreven og dårligere mattilgang i form av stadig mer ustabile svingninger i smågnagerbestandene.  

Det er derfor satt i gang flere bevaringstiltak for å hjelpe arten, som støtteforing, fjerning av rødrev og utsetting av fjellrev fra et avlsprogram. Les mer om avlsprogrammet for fjellrev (lenke)

– Disse tiltakene har bidratt til betydelig bestandsvekst. I flere delbestander har også det genetiske mangfoldet økt, både som et direkte resultat av utsetting av rever fra avlsprogrammet, men også indirekte ved at migrasjon og genflyt mellom fjellområder har økt, sier Kopatz.

Flere suksesshistorier 

Andre suksesshistorier for det genetiske mangfoldet inkluderer tiltak som re-introduksjon, flytting av individer og sykdomsbehandling for ulike artsgrupper, og studien viser til arter som pungdyr i Australia og præriehøns og præriehund i Nord-Amerika.  

– Vi kommer ikke unna det faktum at naturmangfoldet reduseres med foruroligende hastighet over hele verden, men samtidig er det glimt av håp. Forvaltnings- og vernetiltak kan reversere disse tapene og bidrar til økende genetisk mangfold, der sårbare og truede arter og bestander står bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer, sier Catherine Grueber som ledet studien, fra School of Life and Environmental Sciences ved Universitet i Sydney.

Må lære av det som fungerer 

Forskerne håper at funnene i studien vil oppmuntre til flere tiltak, og at vi lærer fra det som fungerer, slik at vi kan bidra til at arter og bestander står bedre rustet til både pågående og framtidige miljøendringer.

– Til tross for flere suksesshistorier, kan vi ikke være selvtilfredse. To tredjedeler av bestandene som er analysert står overfor trusler, og blant disse bestandene mottok mindre enn halvparten noen form for tiltak med tanke på bevaring. Det er viktig at vi lærer av det som fungerer, slik at vi kan beskytte arter på lang sikt, sier Robyn Shaw ved Universitetet i Canberra, som sammen med Grueber har ledet analysene til denne studien.

Slik kan du bidra

Forskerne anbefaler blant annet at man starter opp overvåking av genetisk variasjon av arter nå, og at det gjennomføres over tid. Ved å integrere genetiske vurderinger i planlegging og implementering av tiltak, kan vi bidra til å bevare biologisk mangfold og gjøre økosystemene mer robuste mot nåværende og fremtidige trusler. 

Men bevaring av genetisk mangfold er ikke bare for forskere og forvaltere. Det er en rekke tiltak som også du kan gjøre i hverdagen:  

Når du er ut på tur, unngå utilsiktet flytting av planter, frø eller jord, som inneholder mange mikroorganismer, til nye områder. Da bidrar du til å redusere mulig spredning av invaderende eller fremmede arter. Hvis du har en hage, enten det er i urbane eller mer landlige omgivelser, kan du plante lokale, stedegne arter, som vil være et viktig bidrag til å øke biologisk og genetisk mangfold i ditt nærområde. 

– Bevissthet rundt bærekraft og små handlinger bidrar til å ivareta biologisk mangfold på alle nivåer, også når det gjelder genetisk mangfold, avslutter Kopatz.

Du kan lese hele artikkelen i Nature her: Shaw & Farquharson et al. 2025. Global meta-analysis shows action is needed to halt genetic diversity loss. Nature.

Kontaktperson i NINA: 

• Alexander Kopatz, forsker

Klimaovervåking i verdensklasse: Etablerer nytt forskningssenter

Jørn J. Fremstad

2025-01-15T11:39:00.0000000 2025-01-15T13:01:02.1630000

– At regjeringen prioriterer COAT, gir Norge et varslingssystem i verdensklasse som styrker både beredskap og mulighet for handlinger i klima- og naturkrisen, sier Rolf Anker Ims som leder COAT – Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra. 

Ims, som er professor ved UiT Norges arktiske universitet, understreker sterkt betydningen av det nye forskningssenteret, som overvåker økosystemene på den arktiske tundraen i Finnmark og på Svalbard:

– Når oppvarming som følge av klimaendringer skjer fire ganger så raskt i Arktis som det globale gjennomsnitt, sier det seg selv at mange av svarene for hva vi som samfunn har i vente ligger i vårt område – fordi vi ser konsekvensene først her.

Varmt nok for trær på Svalbard

Akkurat som vi i dag gir gode og presise værvarsler, vil man med det systemet COAT utvikler tidlig kunne varsle om endringer i den arktiske naturen. På Svalbards tundra har de to siste somrene vært så varme og lange at det er vekstforhold for skog. Det vet vi takket være etablering av nye værstasjoner og flere hundre målere på bakken etablert gjennom COAT.

COAT har også dokumentert at hele samfunn av arktiske arter er i nedgang og at fuglereir i Finnmark plyndres oftere av rovdyr fordi fjell og vidda gror igjen. Det er også dokumentert at både Finnmark og Svalbard er på full fart ut av de arktiske klimasonene.

Direktør Camilla Brekke i Norsk Polarinstitutt fremhever betydningen av COAT for samfunnet.

– Det er viktig at vi som samfunn både evner å dokumentere klimaendringer og gjøre klimatilpasninger. Det vi gjør sammen gjennom COAT, setter Norge i stand til å kunne møte konsekvensene av klimaendringene med virkningsfulle tiltak. Det trenger vi, sier Brekke.

Anerkjent topp forskning

Forskningsdirektør Elina Halttunen i Norsk institutt for naturforskning (NINA) vektlegger betydningen av langsiktighet ved etableringen av et forskningssenter.

– Med langsiktig finansiering har COAT-teamet mulighet til å fokusere på å produsere internasjonal anerkjent topp forsking om koblingen klima og natur. Det er kunnskap hele verden trenger. COAT er et godt eksempel på hvordan forskningssamarbeid kan fungere på sitt beste på tvers av institusjoner, og det viser betydningen av arbeidet i Framsenteret, sier Halttunen. 

Kan sikre liv og verdier 

Direktør Roar Skålin i Meteorologisk institutt sier at COAT allerede i dag bidrar til økt trygghet.

– Vi har etablert 17 nye værstasjoner i Finnmark og på Svalbard, i områder som vi tidligere har hatt lite data fra. Disse gir oss mer presise varslinger – og dermed også sikrere ferdsel og bedre støtte for å ta beslutninger som i ytterste konsekvens kan sikre liv og verdier. Det er klart at det har konsekvenser når permafrosten tiner på Svalbard og tundraen gror igjen i Finnmark, sier Skålin.

Styrker global kunnskap

Det arktiske overvåknings- og vurderingsprogrammet (AMAP) har de siste 30 årene overvåket miljøtilstanden i Arktis. Daglig leder Rolf Rødven understreker at COAT har etablert en særegen posisjon.

– Hvordan utviklingen forsetter i Arktis vil ha global innvirkning. Gjennom COAT forstår vi bedre hvordan økosystemer endres av klima og hvorvidt disse igjen akselerer eller demper videre oppvarming. For AMAP vil kunnskap fra COAT være et viktig bidrag for kunne forstå endringen i hele Arktis, også utenfor Norge, og bringe dette videre som vitenskapelige anbefalinger for internasjonale beslutningsprosesser, sier Rødven.

Fra åpningen av COAT som nytt forskningssenter: Bak fra venstre: Elina Halttunen (forskningsdirektør, NINA), Jane Uhd Jepsen (leder COAT Varanger, NINA), Roar Skålin (direktør, Meteorologisk institutt), Jesper Madsen (Aarhus universitet) og Ole Einar Tveito (leder COATs klimamodul, Meteorologisk institutt). Foran fra venstre: Åshild Ønvik Pederen (leder COAT Svalbard, Norsk Polarinstitutt), Camilla Brekke (direktør, Norsk Polarinstitutt), Rolf Anker Ims (leder av COAT, UiT Norges arktiske universitet), Dag Rune Olsen (rektor, UiT Norges arktiske universitet) og Wenche Pedersen (ordfører i Vadsø kommune). Foto: Pål Jakobsen / Norsk Polarinstitutt

Fakta om COAT

• I 2010 fikk UiT oppdraget med å planlegge et verdensledende overvåkingssystem for å dokumentere effekter av klimaendringer i arktiske landområder.
• UiT Norges arktiske universitet, Meteorologisk institutt, Norsk Polarinstitutt, Norsk institutt for naturforskning, Universitetssenteret på Svalbard og Aarhus universitet er likeverdige partnere i COAT, ledet av UiT.
• COAT har til nå vært organisert som et prosjekt. 15. januar etableres COAT som et forskningssenter.
• Norge har investert nærmere 250 millioner kroner for å bygge nødvendig forskningsinfrastruktur til COAT. Værstasjoner, temperatur- og permafrostmålere og andre sensorer er plassert i Øst-Finnmark og på Svalbard.
• Analyser baserer seg også på data hentet fra satellitter, droner og feltarbeid.
• Datadrevne modeller forutsier klimaeffekter på økosystem og biomangfold.
• Varslingssystemet skal gi lokalsamfunn og storsamfunnet mulighet til å etablere rutiner og tiltak som møter konsekvenser av klimaendringer.

Kontakt: Elina Halttunen

Les mer om COAT

Arktis fortsetter å varmes opp raskere enn globalt gjennomsnitt

Jørn J. Fremstad

2024-12-17T13:34:00.0000000 2024-12-17T13:48:11.7730000

Arktis fortsetter å varmes opp i en raskere hastighet enn det globale gjennomsnittet. Det viser den helt ferske Arctic Report Card (ARC) utarbeidet av 97 forskere. Rapporten fremhever rekord- og nesten rekordbrytende observasjoner som viser drastiske endringer. Det inkluderer arktisk tundratransformasjon.

Skogbranner bidrar til drivhuseffekt

Flere skogbranner bidrar til dette. Inkluderes virkningen av økt skogbrannaktivitet, har den arktiske tundraregionen gått fra å lagre karbon i jorda til å bli en karbondioksidkilde. Det betyr at når tundraen varmes opp, vil det slippes ut mer CO2. Det kan igjen forsterke drivhuseffekten og føre til klimaendringer.  Utslipp fra sirkumpolare skogbranner har i gjennomsnitt påløpt til 207 millioner tonn karbon per år siden 2003.

Rapporten beskriver også nedgang i hittil store reinflokker, særlig på det amerikanske kontinentet, og økende vinternedbør. Observasjoner avdekker også regionale forskjeller som gjør lokale og regionale opplevelser av miljøendringer svært varierende for mennesker, planter og dyr. Tilpasning er stadig mer nødvendig, og urfolkskunnskap og tverrfaglige forskningsprogrammer er avgjørende for å forstå og reagere på raske arktiske endringer.

Sterkt norsk innslag

Seks forskere fra medlemsinstitusjoner i Framsenteret har bidratt til ARC2024: Hans Tømmervik, Norsk institutt for naturforskning, Sebastian Gerland, Norsk Polarinstitutt og Dmitry Divine, Norsk Polarinstitutt. Robert Ricker og Stein Rune Karlsen, NORCE. Herdis Motrøen Gjelten, Meteorologisk institutt.

– Dette er et kontinuerlig arbeid som NINA har vært med på siden 2016. Våre måleserier fra bakkebaserte instrumenter på Svalbard i regi av Svalbard Integrated Observation System (SIOS) blir brukt som bakkekalibrering, forteller seniorforsker Hans Tømmervik i NINA.

Arktis blir grønnere

Tundra greenness - Tundra grønnhet - et mål for produktivitet ble målt i hele det sirkumpolare området til å være den nest høyeste siden år 2000. Fra norsk Arktis inngår Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen og kysten av Finnmark. Det er spesielt de østlige og kaldeste områdene på Svalbard som blant annet Edgeøya som viser størst økning i grønnhet siden oppstarten av tidsserien (MODIS-satellitten) i 2000.

– Dette er i samsvar med tilbaketrekking av isbreer og redusert havis i Barentshavet. Men også områdene ned til 60 grader nord som omfatter mesteparten av Norge, Sverige og Finland viser økt grønnhet i samme tidsperiode, forteller Tømmervik.

– Men, det er enkelte områder i Sverige og Finnmark som viser redusert grønnhet på grunn av skader på skog. Dette er forårsaket av insekter, lauvmakk og sopp. Størst reduksjon av grønnhet forekommer i de østlige deler av Sibir. Her er det skogbranner og smelting av permafrost, som betyr flere vann og tjern, som fører til nedgangen i produktivitet, sier seniorforskeren i NINA. 

Lav utbredelse av havis

Forskere fra Norsk Polarinstitutt har bidratt til essayene om havisen i Arktis siden 2012. I det nye havisessayet fortelles det om at årets minimumsutbredelse av arktisk havis (september 2024) var den sjette laveste i den 45-år lange tidsserien med kontinuerlige satellittobservasjoner. De 18 laveste havisårsutbredelser (av 45) har alle skjedd de siste 18 år.

– Det er spennende å få muligheten å bidra til Arctic report card, og å jobbe der sammen med internasjonale havisforskere. Arbeidet gir oss muligheten å se våre langtidshavisobservasjoner i Framstredet, Barentshavet, Polhavet og ved Svalbard i en større sammenheng, sier Sebastian Gerland fra Norsk Polarinstitutt.

Om rapporten

Arctic Report Card (ARC) har blitt publisert årlig siden 2006. Det er en oppdatert og fagfellevurdert kilde for miljøinformasjon om den nåværende tilstanden til arktiske natur og miljø, sammenlignet med tidligere forskningsserier.

Årets rapport inneholder 12 essay skrevet av et internasjonalt team på 97 forskere fra 11 land. En uavhengig fagfellevurdering av ARC2024 ble organisert av sekretariatet for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP) som har tilhold i Framsenteret i Tromsø.

ARC utgis av National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), som er en vitenskapelig etat underlagt det amerikanske handelsdepartementet. ARC retter seg mot forskere, lærere, studenter, beslutningstakere, og allmennheten.

Kontakt: Hans Tømmervik

Les mer Arktis fortsetter å varmes opp raskere enn globalt gjennomsnitt - Framsenteret

Vannkraft leder til fornybar energi og bedre miljø

Juliet Landrø

2024-11-14T14:00:00.0000000 2024-11-14T14:13:51.3800000

36 stipendiater har fullført doktorgrader, det er utdanna over 400 masterstudenter og publisert mer enn 200 vitenskapelige artikler av høy kvalitet i perioden forskningssenteret HydroCen har eksistert. I tillegg er det utviklet konkrete metoder som allerede er tatt i bruk av vannkraftbransjen og forvaltningen. 

– Det er ekstremt viktig å opprettholde og videreutvikle kompetansen innenfor vannkraft, sa Statskrafts konserndirektør i Norden, Dag Smebold, under sluttkonferansen.

Se hele innlegget til Smebold her.

Hindrer fisken i å bli sushi

En metode for å lede fisk forbi turbiner når de skal vandre fra elva og ut i havet, er en av miljøløsningene som er utviklet i HydroCen.

Den første laksetrappa i Norge ble bygget i 1882 – og virker fortsatt i dag, slik at fisk kan komme til elva for å gyte. Men, hvordan skal fisk komme seg fra elva og ut i havet? Det har det vært få gode løsninger for nedvandring til tross for intens internasjonal forskningsaktivitet.

Her har HydroCen bidratt til nye løsninger og til å skape nye allianser som jobber sammen for å videreutvikle disse:

Oppstartsbedrift hindrer havari i store maskiner

Feildeteksjon i elektriske maskiner er en løsning som kan spare industrien for enorme summer. AIMSES er en oppstartsbedrift som har vokst frem fra omfattende forskning i HydroCen. De bruker smarte sensorer og kunstig intelligens for å overvåke tilstanden til elektriske maskiner – som for eksempel generatorer. 

AIMSES har løsninger som gjør det mulig å minimere uplanlagt nedetid, forlenge levetiden til utstyret og støtte miljømål på tvers av energisektoren, industri og transport. NTNU-forsker Hossein Ehya tok doktorgraden sin på dette temaet i HydroCen, og her kan du se ham presentere denne løsningen:

Strøm når vi trenger den  

Det som er litt tricky med strøm er at den må produseres akkurat når vi trenger den, og da må magasinene helst være passe fulle og turbinene klare. Kraftprisene er signalet på når vi trenger å lagre vann, og når vi trenger å produsere. 

For å kombinere behov, kapasitet og priser, trenger vi smarte datasystemer. I HydroCen har forskerne forbedret flere systemer. 

Forsker i SINTEF Energi, Linn Emelie Schäffer, tok doktorgraden sin i HydroCen og presenterte noen av høydepunktene fra forskninga på produksjonsplanlegging under konferansen. 

FME-ordningen er et konkurransefortrinn for Norge

Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) er en ordning fra Norges forskningsråd. Den skal sikre langsiktig forskning rettet mot fornybar energi, energieffektivisering, CO2-håndtering og samfunnsvitenskap. Det skal skje i tett samarbeid mellom forskningsmiljøer, næringsliv og forvaltning. 

– FME-ordninga er et fantastisk virkemiddel og et konkurransefortrinn for Norge, sa administrerende direktør Norunn Myklebust i Norsk institutt for naturforskning. 

– Her samles forskning, utdanning, vannkraftbransjen, offentlig forvaltning og konsulentselskaper rundt samme bord over en lang periode. Der vi ikke bare forsker og jobber i lag, men faktisk kan bli kjent med hverandre, stole på hverandre og tørre å by på oss selv.

Det har blant annet ført til innovative prosjekter som AlternaFuture - kortstokkmetoden, DeGas og FishPath. 

Internasjonal suksess

Gjennom HydroCen har den norske vannkraftforskningen også hevdet seg internasjonalt, og sentret har blant annet bidratt til å opprette et eget program for vannkraft i EUs forskningsallianse EERA.

– Forskning er som internasjonal idrett så konkurransen står der ute. Vi ser at de norske forskningsmiljøene på vannkraft hevder seg veldig internasjonalt, og jeg er helt sikker på at FME-ordningen har mye av æren for det, sa forskningssjef Knut Samdal i SINTEF Energi.

• Her er hele samtalen mellom forskningspartnernes ledere, Olav Bolland (NTNU), Knut Samdal (SINTEF Energi) og Norunn Myklebust (NINA).

– Vannkrafta har vært en driver for utvikling av det norske samfunnet. Den er en nøkkelressurs for energisikkerhet, vår økonomiske utvikling og miljø selv om det også har sine miljøkostnader, sa dekan Olav Bolland ved NTNU til et fullsatt publikum i åpninga av konferansen.

Konferansen ble streamet, og er tilgjengelig på YouTube-kanalen til HydroCen. 

Her er programmet, med lenke til alle presentasjonene:

Åpning, ved Olav Bolland, dekan ved fakultet for Ingeniørvitenskap, NTNU

Vannkraftforskning for samfunnsutvikling - Dag Smedbold, konserndirektør for Norden, Statkraft

Resultater fra forskninga:

Nye løsninger for fiskevandring - Torbjørn Forseth, seniorforsker, NINA. 
Prediktiv feildeteksjon - Hossein Ehya, forsker, NTNU. 
Damsikkerhet - Ganesh Ravindra, ingeniør, Statkraft. 
Nye modeller i produksjonsplanlegging - Linn Emelie Schäffer, forsker, SINTEF.
Hva er forskjellen på Energi og Effekt?
Suksesshistoriene om turbin og generator - og alt mellom! Arne Nysveen og Ole Gunnar Dahlhaug, professor, NTNU.

Samtale mellom forskningspartnernes ledere, Norunn Myklebust, administrerende direktør, NINA, Knut Samdal, forskningssjef SINTEF Energi, Olav Bolland, dekan ved fakultet for Ingeniørvitenskap, NTNU.

Resultater fra forskninga:

Levetid tunneler, Case Roskrepp - Kaspar Vereide, Sira-Kvina kraftselskap.
Utvidet miljødesign - Line Sundt-Hansen, seniorforsker, NINA.
Miljøteknologi - Frode Fossøy, seniorforsker, NINA.

Hvordan har bransjen brukt forskningsresultatene?

Miljødesign i Aurlandsvassdraget - Bjørn Otto Dønnum, Hafslund. 
Ledegjerdet i Mandalsvassdraget - Svein Haugland, Å Energi. 
Resultater inn i produksjonsplanlegging - Ellen Aasgård, Aneo. 
Vannkraftforskning brukt i forvaltninga - Mette Eltvik, NVE.

Hvordan har bransjen brukt forskningsresultatene? Samtale mellom brukerpartnernes ledere v/Norunn Myklebust Adm.dir. NINA.
Ivar Arne Børset, direktør for nordisk prosjektutvikling i Statkraft.
Celine Setsaas, leder Eierskap og Juridisk, Hafslund. 
Mette Eltvik, NVE.

Forskningsrådets perspektiv - Åse Slagtern, Norges forskingsråd, NFR.

Flerfaglig samarbeid:

Alterna Future - Kaspar Vereide, Sira-Kvina kraftselskap. 
DeGas - Ludwig Kuhn, NINA. 
Fishpath - Torbjørn Forseth, NINA.

Hva er lurt med dumme spørsmål? 

Avslutning - Liv Randi Hultgreen, senterleder i HydroCen.

Denne saken er også publisert

Hvordan rehabilitere og modernisere eksisterende vannkraftverk i Norge og Europa?

Juliet Landrø

2024-11-07T14:29:00.0000000 2024-12-10T14:13:11.7500000

Målet er å finne ut hvordan både kraftproduksjon og miljøforhold kan forbedres. 

I høst besøkte forskere fra  Norsk institutt for naturforskning og SINTEF Energi de norske elvene Brattlandsdalsåi og Roalkvamsåi i Røldal-Suldalvassdraget. Her har Lyse og Hydro planer om å bygge pumpestasjon. Med en slik oppgradering, utvidelse og modernisering av vassdraget, vil elven Brattlandsdalsåi motta mer vann gjennom pumping fra innsjøen Suldalsvatn nedstrøms, mens elven Roalkvamsåi vil få tilført vann gjennom et miljøkraftverk.

– For å forstå hvilke innvirkninger disse endringene vil gi, og finne ut hvordan man best kan designe vannslipp til miljøformål, overvåker vi vannføring, vanntemperatur og leveområder for fisk. Vi vil også bruke innovative teknologier som miljøDNA for å kartlegge biologisk mangfold, sier Atle Harby, seniorforsker ved SINTEF Energi og koordinator for ReHydro.

Det norske selskapet Intoto skal installere et system for overvåking av vannføring i disse to elvene, mens Aker Solutions skal etablere en digital tvilling av Røldal kraftverk.

– ReHydro er et spennende EU-prosjekt som ser på hvordan vi kan rehabilitere våre eksisterende anlegg og samtidig oppnå smartere kjøring av anlegg, samt bedre miljøvilkår, sier Even L. Tjørholm, senior prosjektleder i Lyse Kraft.

Vannkraftverk for fremtidens energisystem

ReHydro startet opp i juni 2024 og jobber med bærekraftig rehabilitering av vannkraftverk over hele Europa. Prosjektet skal vise hvordan europeiske vannkraftverk kan rehabiliteres og moderniseres for å være tilpasset fremtidens marked, med hensyn til bærekraft og samfunnets behov i klimaforandringenes tid.

Vannkraft og biologisk mangfold

ReHydro skal jobbe med nye metoder og verktøy for å gjenopprette, forbedre og øke Europas vannkraftkapasitet samtidig som biologisk mangfold og andre samfunnsinteresser ivaretas.

Det er viktig å ta vare på biologisk mangfold og prøve å forbedre forholdene i vassdrag fordi forskning viser at flere organismer i elver, innsjøer og bekker er truet. Det biologiske mangfoldet gir viktige økosystemtjenester

–  I ReHydro vil vi demonstrere hvordan dette kan gjøres i democase fra Lyse, ved at vi undersøker det biologiske mangfoldet før og også etter det er gjort miljøtiltak. For å undersøke dette bruker vi miljøDNA, som er en nyere genetisk metode der vi kan påvise arter og grupper av organismer ved å filtrere vann. I tillegg undersøker vi bunndyr- og fiskebestand ved hjelp av henholdsvis sparkeprøver og elfiske, sier seniorforsker Line Elisabeth Sundt-Hansen i NINA, som leder en av arbeidspakkene i prosjektet.

Ved å kombinere disse metodene er det mulig å få en god oversikt over biodiversitet og viktige organismer i økosystemet, både før og etter miljøtiltak, som minstevannføring, har blitt gjennomført. Dette vil demonstrere metoder for hvordan man kan forbedre miljøtilstanden i et regulert vassdrag.

Sju land, fem demonstrasjonssteder

Prosjektet samler et tverrfaglig konsortium fra sju land, bestående av sju forskningsinstitusjoner, seks operatører, fem produsenter, tre leverandører og to bransjeorganisasjoner. Sammen har de ekspertisen, synligheten og nettverket som er nødvendig for å oppnå prosjektets mål og sørge for at resultatene utgjør en forskjell.

Ulike rehabiliteringstiltak gjennomføres på fem ulike demonstrasjonskraftverk. To av de andre kraftverkene ligger i Frankrike, ett i Sveits og ett i Portugal.

Mange kraftverk er bygget mellom 1960- og 1980-tallet. Ved å utstyre kraftverkene med ny teknologi, vil det være mulig å øke fleksibiliteten for å møte dagens energibehov. Det vil også gjøre det enklere å forbedre integrasjonen med fornybare energikilder som vind og sol i det moderne kraftnettet.

ReHydro-prosjektet

Prosjektet skal demonstrere innovative overvåkningsløsninger for turbinerosjon, kraftverkstilstand, utvikle digital styring av hybride kraftverk, designe åle-vennlige turbiner, overvåke og håndtere sedimenter, samt vise hvordan tradisjonelle kraftverk kan bygges om til pumpekraftverk. Prosjektet skal også forbedre metoder innen overvåking av biodiversitet med miljøDNA, livsløpsanalyser og verktøy for beslutningsstøtte.

ReHydros arbeid vil gi bransjen en ny tilnærming til bærekraftige løsninger som kan skaleres opp andre steder, både i Europa og globalt. Dette vil også styrke konkurranseevnen og posisjon til Europas vannkraftindustri.

For mer informasjon:

• Les mer om ReHydro på prosjektets nettside

Kontaktpersoner: 

Line Elisabeth Sundt-Hansen, seniorforsker i NINA

Atle Harby, seniorforsker SINTEF Energi og koordinator for ReHydro

Denne saken er også publisert på nettsidene til SINTEF.

Arktiske kystområder er sterkt påvirket av klimaendringer - men oversett i klimamodeller

Juliet Landrø

2024-10-15T12:00:00.0000000 2024-10-22T11:19:23.0330000

Det er godt dokumentert at oppvarmingen av Arktis skjer 3-4 ganger raskere i Arktis enn i andre deler av kloden og at havis, isbreer og permafrost smelter med foruroligende hastighet.
Men, hva skjer i de områdene hvor alle disse endringene finner sted på samme tid? 

– Vi ser store endringer i kystområdene i nord, uttaler FoU-sjef Paul Renaud fra Akvaplan-niva. 

– Forurensing, fremmede arter og endringer i basisen for et arbeids- og fritidsliv basert på kystressurser representerer et skift i tilværelsen til kystbefolkningen i disse områdene, sier han.
Renaud har bidratt inn til et forskningsarbeidet sammen med Mikael Sejr fra Aarhus Universitet og Amanda E. Poste fra Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Resultatet fra forskningen er publisert i en artikkel som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Limnology and Oceanography Letters.

Her konkluderer forskerne med at vi bør fokusere på kystområder for å forstå hvor raskt leveforholdene til planter, dyr og mennesker i Arktis blir påvirket av klimaendringene. De skriver at disse endringsprosessene vanskelig kan stoppes og at alt vi kan gjøre nå er å tilpasse oss den nye virkeligheten.

– Vi ser hvordan mange av klimaeffektene på land 'eksporteres' til kysten hvor de har en kombinert effekt sammen med klimaeffekter fra havet, sier Professor ved Ecoscience ved Aarhus Universitet, Mikael Sejr. 

– Klimapresset på de kystnære økosystemene kommer derfor fra flere hold og den samlede effekten er stor, sier han.

Kysten må takle  den nye virkeligheten

Til tross for at det er langs kysten det bor flest folk, er en stor del av den vitenskapelige forskningen på klimaeffekter i arktiske havområder fokusert på åpne havområder hvor endringer i havisen kan dokumenteres ved hjelp av satelittbilder,

– Det er langs kysten folk lever, og disse endringene har direkte samfunnseffekter. For å forstå hvilke endringer det er, bør vi legge en større innsats i å forstå hvordan kystsamfunnet faktisk blir påvirket av klimaendringene, sier Amanda Poste, forskningssjef i NINA.

De eksisterende klimamodeller og satellittprodukter er ikke utviklet for så komplekse forhold som i kystområder, men arbeidet er i gang. 

– Vi håper at klimaendringene i arktiske kystområder får et økt fokus og at vi snart har skreddersydde modeller for disse områdene,  sier Mikael Sejr. 

Kontaktpersoner:

Amanda Poste, forskningssjef NINA

Paul E.Renaud, Akvaplan-niva

Mikael K. Sejr, professor, Institutt for Ecoscience, Universitetet i Aarhus
 

Natur og kraft – kan vi løse floka?

Juliet Landrø

2024-08-08T13:40:00.0000000 2024-08-08T13:43:59.6070000

På arrangementet “Natur møte klima møter energibehov. Kan vi løse floka?” presenterer forskere fra Norsk Institutt for naturforskning (NINA) og Institutt for energiteknikk (IFE) smakebiter fra forskningsfronten, med naturregnskap, KI-teknologi, systemanalyse, fremtidsscenarier og praktiske løsninger. 

– For å nå klimaforpliktelsene våre, trenger vi 43TWh mer kraft innen 2035. Det er en økning på cirka 30% av hva vi har i dag, sier forskningsdirektør Tine Uberg Nærland i Institutt for energiteknikk (IFE). 

– Det er avgjørende at vi bygger ut på en måte som bevarer økologiske tjenester og naturen, sier hun. 

I sommer har mange virkelig oppdaget hva den norske naturen byr på. Vi har fantastiske fjellområder, skog med bær, sopp og nesten 50 000 kjente arter. Andre land ser til oss med misunnelse og strømmer nordover for å feriere på «coolcation». 

– Å ta vare på naturen kommer ikke av seg sjøl. Det krever faktisk noe av oss, sier seniorforsker Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning, NINA. 

– Oppi alt dette verdifulle skal vi utvikle samfunnet vårt, vi må ha noe å leve av. Vi skal bo her, trenger strøm, ha mobil, bygge fabrikker og veier, dyrke mat og produsere kraft. Men vi skal også ha noe å leve for. Nå er vi på et veiskille der naturen er under sterkt press, sier hun. 

I debatten utfordrer vi derfor både politikere og næringsliv og spør: Hvordan skal vi løse denne floka med natur-, klima- og energikrise? Hvem skal ta beslutningene? og Hvordan skal vi håndtere energiforbruk versus produksjonsbehov? 

Det er plass til 130 personer i restauranten på Clarion Hotel Tyvholmen, så det er først til mølla!  

Medvirkende er:  

Norunn S. Myklebust, Administrerende direktør, NINA 

Bård Ludvig Thorheim, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Høyre 

Sofie Marhaug, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Rødt 

Linda Monsen Merkesdal, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Arbeiderpartiet 

Christian Steel, Generalsekretær, Sabima 

Ingrid Lomelde, Bærekraftsdirektør, Hafslund 

Sverre Gotaas, Administrerende direktør, Herøya industripark 

Tine Uberg Nærland, Forskningsdirektør, IFE 

Dagmar Hagen, Seniorforsker, NINA 

• NINA deltar også på 18 andre arrangement om natur under Arendalsuka, her er oversikten. 

Samme art på samme øy påvirkes ulikt av klimaendringene

Jørn J. Fremstad

2024-06-05T10:02:00.0000000 2024-06-05T14:33:57.5570000

Forskningstekniker Fredrik Samuelsson borer seg igjennom bakkeisen på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund.

– 8,5 centimeter her!

Med drill kommer man til slutt igjennom islaget, men for reinsdyr med klauver blir det verre. Se video (Instagram).

De siste 30 åra har vinterne blitt mildere med mer regnvær som fryser på og lager et islag på bakken. Det gjør det umulig for reinen å komme igjennom til vegetasjonen.

Vil forklare årsakene i detalj

Oppvarminga på Svalbard skjer fire ganger raskere enn ellers på kloden, og her ser vi noen av de første og største endringene i naturen som seinere vil merkes på det norske fastlandet og ellers i verden. Det fører til mildere, våtere og isete vintre, lengre sommersesonger og mindre havis. Alt dette påvirker svalbardreinen.

I år er det det 30. året på rad hvor forskerne har fanget, merket og undersøkt levende svalbardrein i de store dalførene ved Longyearbyen (Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen). Forskningsfangsten ved Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra) runder sitt tiende år.

Tidsseriene viser at dyra i de to områdene påvirkes ulikt av klimaendringene. Forskning på klimaeffekter er komplekst, og selv på samme øy kan vi ikke trekke entydige konklusjoner.

For å overvåke hvordan klimaforandringer påvirker svalbardrein og andre arter på den arktiske tundraen, samarbeider fem institusjoner om å overvåke økosystemet i observasjonssystemet COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra).

Feltlaget på Brøggerhalvøya denne aprildagen består av forskere fra Norsk Polarinstitutt (NP), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norsk institutt for naturforskning (NINA). UiT Norges arktiske universitet, Meteorologisk institutt og Framsenteret er også partnere i COAT.

– Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard og en viktig del av økosystemet, fordi den påvirker og samhandler med mange planter og dyr. Underarten finnes kun på Svalbard, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på den, sier Åshild Ønvik Pedersen, leder for COAT Svalbard og seniorforsker i Norsk Polarinstitutt.

De to 10 og 30 år lange tidsseriene er sentrale i COAT. Fra 1970-tallet har forskere overvåket bestandene ved å telle antall dyr sommer og vinter, men for å forstå årsakene til bestandsendringene er tellinger alene ikke nok.

– Vi må fange og undersøke de samme individene år etter år. Vi veier dem, tar avførings- og blodprøver, måler fettprosent og sjekker om simlene er drektige. Disse dataene gir oss detaljert kunnskap om hvordan reinsdyra påvirkes av klimaendringene i sine leveområder, sier Brage Bremset Hansen, seniorforsker i NINA.

 Å få kalv er et overskuddsprosjekt

I vind og snøfokk påfører forsker Åshild Ønvik Pedersen ultralydgelé på proben. Feltlaget på Brøggerhalvøya har fanget ei simle og skal sjekke om hun er drektig. Hun studerer bildet på det bærbare ultralydapparatet og holder proben på simlas mage.

– Skal vi se! Vi må finne pattene. Det her er jo et lett dyr, så det er jo tvilsomt om det er noen kalv her.

I dårlige vintre er nesten ingen simler drektige, som betyr at dyra har for lite fett og energi til å bære fram en kalv. I år var 33 prosent av simlene ved Ny-Ålesund drektige.

– Her kan vi skrive tom. Ikke noe kalv, sier Ønvik Pedersen.

Historien er annerledes i dalførene ved Longyearbyen, der 84 prosent av de undersøkte simlene var drektige. Det var også stor forskjell på vekta.

Simlene ved Ny-Ålesund veide i gjennomsnitt 43 kilo. Det er lettere enn de fleste andre år, noe som indikerer en tøffere vinter ved kysten.

Gjennomsnittsvekta for simlene ved Longyearbyen var 50 kilo.

– 50 kilo er den laveste vi har målt siden 2019, men mange dyr var likevel drektige og alle fostrene var i live og aktive. Det viser at vinteren ikke har vært spesielt tøff for voksne reinsdyr i nærheten av Longyearbyen, forteller forsker Larissa Beumer fra UNIS.

Hun er ansvarlig for feltarbeidet i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen, i nært samarbeid med NMBU og NINA.

Maten er låst under isen

I dalførene ved Longyearbyen fører tidligere vår og varmere somre til økt plantevekst og rikelig med beite langt utover høsten. Dyra får dermed bedre tid på å spise seg opp før den lange arktiske vinteren.

– Ved Longyearbyen har antall dyr mer enn tredobla seg siden overvåkninga starta i 1979. Dette er en positiv klimaendringseffekt på grunn av varmere, grønnere og lengre somre, samt kortere vintere, sier Bremset Hansen.

Somrene har også blitt litt varmere ved Ny-Ålesund, men klimaeffektene her er mer sammensatte og komplekse, og det er ikke lett å tegne to streker under svaret.

– Effekten av økt plantevekst er sannsynligvis ikke like stor her, og vi har ikke sett den samme positive klimaendringseffekten som man har lenger sør på Spitsbergen, ved Longyearbyen.

Stadig mildere vintre fører til mer is på bakken etter det har regna, og ofte mer snø langs kysten, noe som gjør at det er vanskelig for dyra å finne mat.

På feltarbeidet borer forskerne seg igjennom bakkeisen på en rekke punkter og måler tykkelsen for å vurdere årets situasjon. I år registrerte de nok et år med store forskjeller på bakkeisen ved kysten og i dalførene lengre sør.

– I Reindalen har det vært lite bakkeis i år. 60 prosent av målepunktene hadde ingen bakkeis i det hele tatt. I områdene med is, var den i gjennomsnitt 1 cm tykk, sier Beumer.

Ved Ny-Ålesund hadde 87 prosent av målepunktene en bakkeis som i gjennomsnitt var 3 cm tykk. Enkelte steder målte feltlaget 8,5 og 6,5 cm tykk is.

– Når et panserlag av is kapsler inn vegetasjonen, blir det praktisk talt umulig for dyra å komme seg igjennom for å beite på plantene på bakken, sier Ønvik Pedersen.

Kommer seg ikke vekk

Forskerne fanger voksne dyr som de i tidligere år har merket med GPS-halsbånd, men også kalver som ble født i fjor.

– Vi vil gjerne merke og undersøke kalvene, for å kunne følge dem fra sitt første leveår. Kalvene og årringene er litt som ungdommer flest; de forflytter seg gjerne litt vekk fra foreldrene, særlig bukkene, for å unngå innavl. Med GPS-en kan vi spore hvor dyra beveger seg, sier Beumer.

Bestandene på Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra lever på tre adskilte halvøyer, isolert store deler av året på grunn av isbreene på land og åpent hav rundt. Havisen er blitt så og si borte i løpet av de siste 20 årene på Kongsfjorden og i Forlandssundet som omkranser halvøyene. Uten havis er det vanskelig for dyra å vandre ut for å finne nye beiteområder, forklarer Ønvik Pedersen.

– Bestandene blir rett og slett isolert i sitt leveområde, og da kan de bli mye mer utsatte for klimaendringene og dårlig vær om vinteren. Når dyra ikke kan forflytte seg for å finne mat, øker konkurransen om maten og flere dyr dør av sult. Det kan føre til kollaps i bestanden som vi har sett flere ganger tidligere.

Høsten og vinteren i 1993-94 regnet det mye og tykke islag ble dannet på bakken i november. Forskerne talte 360 rein i 1993, og året etter ble kun 78 rein talt, på grunn av at mange døde og flere vandret til andre steder. I fjor kollapset bestanden på Kaffiøyra.

Går endringene for raskt for dyra?

Kan svalbardrein tilpasse seg et varmere klima i framtida? Svalbardreinen har over flere tusen år tilpasset seg miljøet på Svalbard, etter å ha vandret over isen fra Sibir og Eurasia.

Over hundrevis av generasjoner har den utvikla seg til å bli en lokal underart, spesialtilpasset Svalbards miljø. Den har blant annet en liten kropp, som bruker lite energi, og en fordøyelse tilpasset å spise svært lite og klare seg uten lav, som annen rein er avhengig av på vinteren.

– Svalbardrein har vært isolert i årtusener, selv om det sannsynligvis har kommet rein over isen ved flere anledninger, sier Bremset Hansen.

– Spørsmålet er om den har mistet så mye genetisk variasjon at den ikke vil klare å tilpasse seg det nye klimaet, og de raske endringene vi både ser og forventer i løpet av få tiår.

Summen av klimaendringene er utfordrende for dem som studerer økosystemet, og det gjør det vanskelig å forutsi framtida til svalbardreinen. Observasjonssystemet COAT er nødvendig for å skaffe oppdatert kunnskap om status på tundraen. Resultatene brukes til å utvikle prognoser og gi forvaltningsråd til norske og internasjonale myndigheter som håndterer klimakrisen.

I 2024 forventer forskerne en ganske stor nedgang i reinsdyrbestandene på de tre halvøyene ved Ny-Ålesund.

– Dette er en del av den naturlige dynamikken til arten, hvor bestandene varierer fra år til år. Men klimaendringene øker hastigheten på utviklinga, som nå kanskje går raskere enn det svalbardrein er tilpasset til, avslutter Ønvik Pedersen.

Fakta

• COAT står for Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra
• COAT er verdensledende innen integrert økosystemovervåkning og er blant de få økosystembaserte overvåkingssystemene i hele Arktis. COAT omfatter Svalbard og Finnmark.
• I 2024 har COAT fått 20 millioner kroner fra statsbudsjettet for å drifte økosystemovervåkninga.
• COAT er et tett samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt (NP), Meteorologisk institutt, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), UiT Norges arktiske universitet og Framsenteret.
• COAT Svalbard har Longyearbyen og Ny-Ålesund forskningsstasjon som feltbaser for overvåkning av klimautsatte planter og dyr på tundraen. Reinsdyrtellingene og forskningsfangsten er sentrale tidsserier i COAT sin reinsdyrmodul.
• Reinsdyrtellingenehar pågått på Brøggerhalvøya siden 1978 og i Reindalen og Adventdalen siden 1979. Oppdaterte data vises i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).
• Forskningsfangsten i Reindalen har pågått siden 1994, og har vært ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Fra 2024 har UNIS tatt over driften av dette feltarbeidet, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
• Forskningsfangsten på Brøggerhalvøya har pågått siden 2014 og er ledet av Norsk Polarinstitutt i samarbeid med NINA.

Kontakt Brage Bremset Hansen

Milde vintre er dårlig nytt for insektene

Jørn J. Fremstad

2024-05-02T09:00:00.0000000 2024-05-02T12:00:57.8630000

At insekter trives med varme somre er forståelig. Da er det kanskje mer overraskende at kalde og nedbørsrike vintre slår positivt ut. I prosjektet Nasjonal overvåking av insekter i Norge har forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) undersøkt hva slags effekt vinter- og vårværet har på biomassen, eller mengden, av insekter.

– I de fire årene vi har samlet inn insekter har biomassen gått ned. Forhåpentligvis er det en kortvarig trend som vil snu hvis vi får værforhold som er gunstigere for insektene. Samtidig frykter vi at klimaendringer kan komme til å få en negativ effekt på insektene i fremtiden, sier prosjektleder og forsker Jens Åström i NINA.

Forskerne har sett på hvordan nedbørsmengde og temperatur påvirker biomassen av insekter som er samlet inn i feller i skog og eng over store deler av landet. Biomassen beregnes som vekten av insektene en standardisert felle samler inn per dag. Varmt og ikke for tørt vær om sommeren virker positivt, mens en nedbørsfattig og mild vinter skaper problemer.

Snø isolerer fra været

– Det er utfordrende for insekter å overleve vinteren i Norge, men et stort og tykt snødekke isolerer godt fra vær og vind. Ut fra dette antar vi at høyere temperatur, som gir mindre mengder snø, vil gå ut over insektene, forklarer Åström.

På samme måte vil en tidlig vår gjøre at insektene blir aktive litt «for tidlig». Nedbør i form av regn eller tilbakeslag til mer vinterligere forhold kan da gå ut over overlevelsen.  

Så langt har Nasjonal overvåking av insekter i Norge estimert en nedgang i mengden insekter på ca. 14 prosent årlig i perioden 2020-23. Analysen av resultatene bekrefter i store trekk funnene fra en tidligere publisert tysk studie. Den mener at nedgangen i biomassen av insekter i Tyskland på 1980- og 90-tallet i stor grad kan skyldes værforholdene om vinteren i denne perioden.

– For programmet sin del er det positivt at vi allerede kan dokumentere at vi evner å oppdage tidstrender, men vi håper naturligvis at nedgangen er kortvarig, sier Åström.

Insektene jobber for kloden vår

Insekter spiller en avgjørende rolle i de fleste økosystemer på kloden. De bryter ned plantemateriale, slik at næringsstoffene kan brukes på nytt, og er føde for andre dyr og fugler. I tillegg pollinerer de planter og bidrar til å regulere bestander av skadedyr. Flere studier viser at bestanden av insekter er kraftig redusert de seneste årene, særlig i Europa.

– Konsekvensene er vanskelige å forutse i detalj, men de kan ha stor påvirkning på hele økosystemet. Derfor er det viktig å forstå hva som påvirker forekomsten av insekter, for eksempel bruk av areal eller endringer i klima. For å kunne gjøre det i Norge, må vi overvåke situasjonen løpende over tid i landet, sier Åström.

Overvåkingen blir landsomfattende

I 2023 ble området for overvåkingen av insekter utvidet til også å gjelde Nord-Norge. Det innebærer en stor utvidelse av de værforhold og breddegrader overvåkingsprogrammet dekker. I 2024 inkluderes også Vestlandet, og da vil undersøkelsen av eng være landsdekkende. Skog overvåkes foreløpig bare på Østlandet. Prosjektet drives av NINA og er finansiert av Miljødirektoratet.

Kontakt Jens Åström

Les rapporten Insektovervåking på Østlandet, Sørlandet, Trøndelag og Nord‐Norge. Rapport fra feltsesong 2023

Les mer om overvåking av insekter

Varmere klima gir økte karbonutslipp på tundraen

Camilla Næss

2024-04-17T17:07:00.0000000 2024-04-17T17:16:30.5030000

Tundra er en særegen naturtype som vi finner i Arktis og Antarktis og i alpine strøk – over tregrensen på fjell rundt om i verden. Her er bakken frosset året gjennom, derfor spiller tundraen en viktig rolle som karbonlager.

Så hva skjer med tundraen i et varmere klima? 70 forskere har gjort samme type eksperiment i 56 ulike tundramiljøer rundt om i verden for å finne svaret. Resultatene er entydige.

– Økte temperaturer førte til at mer karbon ble frigjort både fra jorda og vegetasjonen. Helt konkret førte en økning i lufttemperaturen på 1,4°C til en økning i karbonutslipp på 30%, forteller Joachim Paul Töpper, seniorforsker i NINA.

Töpper har bidratt inn i studien med data fra fire norske fjellokaliteter (mellom Vikafjell og Hemsedalsfjellet), og understreker at dette er nybrottsarbeid.

– Norge har en uforholdsmessig stor andel karbon bundet i jord og røtter, landets størrelse tatt i betraktning. Derfor er det viktig å inkludere norske data i studier av karbonutslipp fra jordsmonnet. Men så langt har vi bare skrapt på overflaten. Vi har fortsatt mye å lære, og må fortsette å måle karbonbalansen i jordsmonnet på flere steder og i ulike naturtyper, oppfordrer Töpper.

Kontakt: Joachim Paul Töpper

Les mer: Understanding climate warming impacts on carbon release from the tundra

Studien er nylig publisert i Nature – les artikkel: Maes, S. L. et al. (2024). Environmental drivers of increased ecosystem respiration in a warming tundra.

Miljø-DNA avdekket spor etter havnespy i Bergen

Juliet Landrø

2024-02-28T12:36:00.0000000 2024-02-28T15:01:30.5630000

Landets mest omfattende lokale kartlegging av havnespy er gjennomført langs kystlinja i Bergen kommune. NINAs Senter for Biodiversitetsgenetikk (NINAGEN) har bidratt med genetiske analyser av miljø-DNA-prøver. Resultatene avdekket små spor fra den uønskete arten.

Havnespy er karakterisert som en fremmed art med høy risiko for Norge. Den sprer seg raskt, og danner hurtigvoksende kolonier som kveler alt liv på havbunnen der den etablerer seg.

Ved flere av kaiene hvor det ble tatt prøver fant NINAGEN positive prøver av miljø-DNA fra havnespy. Forskere fra Havforskningsinstituttet sjekket sporene med video tatt fra en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV), uten å finne noe.

Positive prøver fra flere havner

– I sjeldne tilfeller får vi resultater på laben som ser ut til å være positive, uten at prøven egentlig er positiv. Her er det snakk om flere prøver og flere havner, og da er det litt rart om alle er falske positiver, sier seniorforsker Frode Fossøy ved NINAGEN.     

En annen teori om hvorfor prøvene har gitt positivt utslag på miljø-DNA er at det kan ha vært skip med havnespy på skroget i nærheten av stedene der prøvene ble tatt. Det kan også ha vært larver av havnespy fra andre steder som er blitt fanget opp.

– Men det kan være veldig små, helt ferske kolonier av havnespy som miljø-DNA avslører, men som ikke er blitt oppdaget på ROV-videoene. Vi vet jo ikke hva som er fasit, men om det var store mengder havnespy ville vi sett det på videoene, fortsetter Fossøy.

Miljø-DNA er raskt og billig

Den store fordelen med å bruke miljø-DNA er at det kan avdekke den fremmede arten på et tidlig stadium. Dessuten er det en rask og rimelig metode å starte med. Ved positive funn, kan ROV eller dykker sjekke lokaliteten på nytt for å se på omfanget av spredningen

I Bergen kommune ble det i 2023 undersøkt et tett nett av stasjoner for havnespy. Ved hjelp av en kombinasjon av både miljø-DNA-prøver og visuell kartlegging med video, skulle kommunen få svar på om det faktisk var kommet havnespy til Bergen.

– Det vi kan si med sikkerhet er at det ikke er etablert store kolonier eller tette matter på noen av lokalitetene, sier forsker Vivian Husa i Havforskningsinstituttet.

Kontakt: Frode Fossøy

Les mer om havnespy hos NINA

Les mer om kartleggingen i Bergen hos HI

Anbefaler bedre overvåking av DNA hos dyr og planter

Jan Arne Stokmo

2024-01-16T13:27:00.0000000 2024-01-16T13:27:15.4200000

Bortsett fra tvillinger og kloner, så har alle levende organismer på jorden en unik DNA-kode. Arvestoffet bestemmer blant annet form, utseende, farge, og immunsystemet.

Variasjoner i DNA ser vi både mellom arter, men også mellom individer i arter og bestander, som hos oss mennesker. Når miljøet endrer seg, er det slike genetiske variasjoner som kan sette arter og bestander i stand til å tilpasse seg nye forhold, i stedet for å bli utryddet.

For å bedre kunne ta vare på artene på jorden, bør vi derfor følge bedre med på genetisk mangfold hos arter, anbefaler forskere i ny internasjonal studie, som er publisert i tidsskriftet Nature Ecology & Evolution (lenke).

Undersøkte status i Europa

Konvensjonen for biologisk mangfold legger økt vekt på behovet for å beskytte genetisk mangfold hos ville arter, men hva er egentlig status i Europa i dag?

Et internasjonalt team med forskere fra blant annet Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Nord universitet har undersøkt hvor utbredt overvåking av genetisk diversitet er hos 38 land i Europa.

Forskerne så også på om dagens overvåking fanger opp planter og dyr som lever i randsonene for klimatiske forhold som de kan tåle. Disse artene vil trolig være mest utsatt for klimaendringer i de kommende tiårene. Men de bærer trolig også på gener som er viktige for å tilpasse seg disse tøffe endringene; genetiske varianter som kan bli viktige for andre bestander som senere rammes av klimaendringer. 

Ufullstendig overvåking

Studien viser at dagens innsats for å overvåke genetisk mangfold i Europa ikke er god nok. Til tross for økt bruk av DNA-baserte metoder i overvåkingen av planter og dyr, så blir mangfold i DNA stort sett oversett. De fleste land er mest fokusert på å identifisere og telle noen utvalgte arter.

– Vi bruker i dag hovedsakelig DNA til å overvåke arter som vi mennesker mener er økonomisk relevante, eller fordi de kan komme i konflikt med oss mennesker, som for eksempel store rovdyr. Men store rovdyr har en stor utbredelse og er mindre påvirket av klimaendringer enn mer regionale arter, for eksempel amfibier eller trearter. De artene og bestandene som høyst sannsynlig vil bli påvirket mest av klimaendringer i årene framover blir ikke overvåket godt nok, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA og medforfatter av studien.

Norge er intet unntak

Norge har en av de mest avanserte naturovervåkingene i verden, men også her får mange artsgrupper ikke like mye oppmerksomhet som andre arter. Mange planter, fugler, amfibier og insekter blir ikke overvåket like mye som større pattedyr eller fisk. Eller de blir ikke overvåket i det hele tatt.

– For arter som overvåkes intensivt i dag ved hjelp av DNA, så burde vi ikke bare bruke dataene til å identifisere og telle individer. Vi burde også bruke dem til å se på genetisk diversitet jevnlig, sier professor Joost Raeymaekers fra Nord universitet og medforfatter av studien.

Kan miste unike goder og tjenester

Det er spesielt viktig for oss mennesker å forhindre at arter som vi høster jevnlig av går tapt. Mange planter og dyr gir oss uvurderlige goder og tjenester, som mat, men også pollinering av avlinger, bekjempelse av skadedyr, rensing av vann og regulering av klima.

– Når vi inkluderer genetisk diversitet i overvåkingen, så vil det gi kunnskap som er viktig for en effektiv forvaltning av artene. Det vil bli enklere å ta avgjørelser om bevaring og restaurering av natur, både regionalt og for hele økosystem. Det vil hjelpe med å sikre motstandsdyktighet hos arter og tjenester som de gir oss, sier Raeymaekers ved Nord universitet.

Foreslår bedre overvåking

Forskerne bak studien anbefaler å styrke overvåkingen av genetisk diversitet hos planter og dyr i Europa. Spesielt for arter og populasjoner som er i faresonen på grunn av klimaendringer. Den genetiske overvåkingen bør utvides til flere arter og land, og utføres i samarbeid over landegrenser.

Uten genetisk overvåking kan genetiske varianter hos arter forsvinne uten vi vet det, og deres motstandsdyktighet går tapt. Når en art og individer er borte, forsvinner deres genetiske kode for alltid, advarer forskerne. 

– Det betyr ikke at all overvåking og bevaringsarbeid skal vente til genetiske analyser er på plass. Annen forskning har vist at den genetisk status til en art eller populasjon kan vurderes med eksisterende data fra overvåking, som for eksempel populasjonsstørrelse eller reduksjon av historisk forekomst i området, sier Alexander Kopatz fra NINA.

Figuren gir en oversikt over overvåking av genetiske diversitet, med formål om bevaring eller forvaltning, hos landene i studien. Oversikt over genetiske overvåkingsprogram for amfibier (a), fugler (b), rovdyr (c) og skogstrær (d). Få land har overvåking av genetisk diversitet for amfibier, mens flest land har etablert et program for en rovdyrart (Pearman et al. 2024).

Les hele artikkelen her: 
Pearman, P. B., et al. Monitoring species genetic diversity in Europe varies greatly and overlooks potential climate change impacts. Nature Ecology & Evolution 2024.

Fakta:

• Biodiversitet, eller biologisk mangfold, viser til alt mangfold av liv på jorden, både mellom arter, men også innad i arten.
• Genetisk diversitet er den variasjon som eksisterer på DNA-nivå mellom individer av samme art.
• Studien viser at det pågår lite overvåking av genetisk diversitet hos arter og bestander i Europa.
• Arter som er mest utsatt for klimaendringer blir heller ikke fanget opp av dagens overvåking. 
• Forskerne anbefaler derfor at overvåkingen utvides til flere arter og land i Europa, og utføres i samarbeid over landegrenser.
• Studien ble gjort mulig av European COST Action G-BiKE (lenke)

Kontaktpersoner:

• Alexander Kopatz, forsker, Norsk institutt for naturforskning, Trondheim, e-post: alexander.kopatz@nina.no, tlf. 451 32 514
• Joost Raeymaekers, Professor, Nord universitet, Bodø, e-post: joost.raeymaekers@nord.no, tlf. 401 69 679

Kina henter kompetanse fra NINA

Jørn J. Fremstad

2023-12-12T09:00:00.0000000 2023-12-12T09:05:46.2830000

Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å nå målene både i klimaavtalen og naturavtalen. Med en av verdens største økonomier er Kina nå det landet som står for verdens største utslipp av klimagasser, og store landområder er bygd ut eller blir brukt til jordbruk. Samtidig har kineserne svært offensive mål for å kutte i utslippene, og de er aktive med å bevare naturområder og planlegger store verneområder.

– Derfor vil tiltak Kina gjør påvirke utviklingen i verden i stor grad. NINA er med fordi vi er eksperter på å finne gode løsninger for å restaurere natur og innhente kunnskap om fremmede og truede arter, sier assisterende forskningssjef Jørgen Rosvold i NINA.

Styrker Kina på naturmangfold

Nylig deltok Rosvold på oppstarten av millionprosjektet Conservation of biodiversity in China in the light of climate change i Nanjing. Sammen med kolleger fra NINA, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Miljødirektoratet, som leder den norske delen av prosjektet, møtte han en stor kinesisk delegasjon. Prosjektet går fram til og med 2026.

Målet er å styrke arbeidet i Kina med å ta vare på naturmangfold i lys av klimaendringer, og øke samarbeidet mellom Kina og Norge på dette feltet. Prosjektet skal ende opp i strategier, tiltak og politikk som også kan tas i bruk på nasjonalt nivå.

Påvirker naturavtalen og klimattiltak

– Samarbeid med Kina kan ha stor effekt for å nå målene i FNs naturavtale og følge opp beslutningene som nå tas under klimatoppmøtet (COP28) i Dubai. Å delta i et slikt prosjekt vil også gi forskerne våre verdifull erfaring med å bruke metodene våre på annerledes natur og under andre politiske forhold enn vi har gjort før, sier Rosvold.

Området hvor arbeidet skal foregå ligger langt nord i Kina, på de åpne gresslettene i indre Mongolia. Landskapet her er fra før av tørt og skrint, men situasjonen er forverret  på grunn av  overbeite, drenering av jordbruksland og klimaendringer. Kina ønsker å reetablere vegetasjon i ødelagte områder. Dette er en utfordring på grunn av mangel på vann. I tillegg skal vi se på ulike strategier for å forvalte både trua og fremmede arter i lys av klimaendringer.

NINA-delegasjonen Jørgen Rosvold (f.v.), Dagmar Hagen og Karl-Otto Jacobsen med utsikt over fjelllandskap i Lishui. Området har et av de best bevarte fjell- og skogslandskaper i det østlige Kina.

Hvordan reparere naturen?

De norske forskerne skal veilede kineserne ved hjelp av metoder for å ta vare på naturmangfold og restaurere natur. NINA er blant annet tungt inne i delprosjektet som dreier seg om restaurering.

– Vi skal forklare hvordan vi bygger opp et restaureringsprosjekt, formulere realistiske mål og definere tydelige indikatorer for å måle framgang. For eksempel blir det viktig å finne ut hvilke arter som har levd i landskapet tidligere, og blant annet få frø fra disse artene til å spire igjen, forteller seniorforsker Dagmar Hagen i NINA.

De lokale skal være en ressurs

Hun er opptatt av å involvere lokale krefter i prosessen, og gjøre dem til en ressurs. De skal få en beskrivelse av hvilke tiltak som planlegges, for å øke forståelsen for arbeidet.

– Det er viktig å være pedagogisk og konkret når vi beskriver løsninger. Det vil ha overføringsverdi til prosjekter de seinere skal gjennomføre selv, sier Hagen.

Prosjektet er et samarbeid mellom Norge og Nanjing Instiute of Environmental Sciences (NIES) under Kinas Minsitry of Ecology and Environment (MEE). Det er finansiert av det norske Utenriksdepartementet.

Les omtalen av prosjektet hos Nanjing Institute of Environmental Sciences

Kontakt Jørgen Rosvold

Kamerafeller gir unike data om smågnagerne i fjellet

Jørn J. Fremstad

2023-10-17T10:38:00.0000000 2023-10-17T16:02:44.0270000

Lemen og mus er nøkkelarter i fjelløkosystemet. Siden de er favorittmaten til nesten alle rovdyrene våre, påvirker de indirekte en rekke andre arter. For eksempel er 2023 et godt år for fjellreven i de nordlige delene av landet, noe som i stor grad skyldes høye bestander av lemen og mus i disse områdene. I slike toppår spiser rovdyrene heller smågnagere enn andre byttedyr, og derfor er det også et godt år for arter som dverggås og rype i nord.

Overvåker seks fjellområder

I sommer har forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) satt ut spesialtilpassede kamerafeller i seks fjellområder rundt i Norge, på oppdrag fra Miljødirektoratet. Fellene vil gi ny kunnskap om hva som styrer smågnagerdynamikken, samspillet i fjelløkosystemet og ikke minst hjelpe oss med å ta beslutninger for å forvalte naturen best mulig.

– Kamerafellene står ute året rundt og tar bilder hver gang dyr løper gjennom dem. Det gir oss en unik mulighet til å dokumentere hvordan smågnagerbestandene utvikler seg gjennom året i de ulike fjellområdene på en effektiv og skånsom måte. Til nå har kunnskapen om smågnagerbestandene begrenset seg til informasjon fra klappfellefangst i få og små områder, forteller NINA-forsker Eivind Flittie Kleiven.

Sparer ukevis med arbeid

En stor utfordring for overvåkingsprogrammet er den enorme mengden bilder. Det er ventet at det vil bli tatt over en halv million bilder hvert år. Løsningen er maskinlæring, hvor en algoritme går gjennom alle bildene for å se hva som er på dem.

– Dette er en fantastisk løsning. På noen få timer har algoritmen sett gjennom alle disse bildene, og avdekket hva som er på dem. Hvis vi skulle gjort dette manuelt, ville vi måttet sitte i flere uker – kanskje måneder – foran pc-skjermen. Algoritmen klassifiserer bildene riktig i nesten alle tilfellene. I tillegg til at den er rask, er den antakelig også mer presis enn hva vi ville vært selv, sier Kleiven.

Metoden er testet og utviklet over flere år av forskere i prosjektet COAT (www.coat.no). Det er et samarbeidsprosjekt mellom blant annet Universitetet i Tromsø (UiT) og NINA, som allerede har brukt disse fellene på Varangerhalvøya i flere år.

Samler data under snøen

– Kamerafellene gir unike data fordi de står ute hele året, også under snøen på vinteren. De fanger ikke opp bare lemen og mus, men også røyskatt og snømus. Dette er små rovdyr som spiller en viktig rolle i fjelløkosystemet. I tillegg gir dataene muligheter for å knytte utviklingen i smågnagerbestandene tettere til endring i klima, forteller Rolf Anker Ims, leder av COAT og professor ved UiT.

Kameraene logger temperaturen, og bildene viser når mildvær på vinteren fører til vannsig og isdannelser på bakken.

I tillegg til Varangerhalvøya er det nå kommet opp slike kamerafeller på Finse, Dovrefjell, Børgefjell og Joatka. Neste år håper NINA å sette opp kamerafeller i enda flere fjellområder. Målsetningen er å dekke de viktigste gradvise endringene i klimaet i vår utstrakte fjellkjede.

Viktig for fjellreven

Rapporten som danner grunnlag for dette nye nasjonale overvåkingsprogrammet for smågnagere (Ny nasjonal smågnagerovervåking i fjell basert på kamerafeller. Forslag til innsamlingsdesign og dataprosessering), har pekt ut hele 52 lokaliteter som er aktuelle for smågnagerovervåking. Foreløpig har Miljødirektoratet prioritert de fjellområdene som også betyr noe for arbeidet som gjøres for å styrke fjellrevbestanden.

– Fjellreven er en av de artene som er svært avhengig av smågnagere. Vi ser hvert år at fjellrevynglingene sammenfaller med den geografiske fordelingen av lokal oppgang i smågnagerbestandene, så også i år, sier Nina E. Eide, seniorforsker i NINA.

Om fjellreven skal overleve i Norge eller ikke vil trolig være svært avhengig av regulære smågnagerår. Slik sett er det avgjørende å ha god kunnskap om hva som styrer forekomstene av smågnagere.

Måler tilstanden i norsk natur

Samkjøring av overvåkingsprogrammene gir merverdi for å få ny kunnskap om fjelløkosystemet og tilstanden i norsk natur. Smågnagerne, og særlig lemen, er nøkkelarter i fjelløkosystemet og også gode indikatorer for hvordan det står til i norsk natur. Data fra kamerafellene vil blant annet gå rett inn i arbeidet med å måle økologisk tilstand i Norge.   

En kamerafelle startes av Eivind Flittie Kleiven og Nina E. Eide. I forgrunn sees metalltunellen til kamerafellen som er plassert i en løpegang for smågnagere. Selve kameraet som er festet på undersiden, programmeres og startes før det settes ut. Kam

Kontakt: Eivind Flittie Kleiven

Les rapporten Ny nasjonal smågnagerovervåking i fjell basert på kamerafeller. Forslag til innsamlingsdesign og dataprosessering