Nytt verktøy skal hindre kræsj mellom sjøfugl og industri

Trine Hay Setsaas

2026-01-15T08:03:00.0000000 2026-01-19T11:58:02.1870000

Lunde har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard/NINA

For 150 år siden levde sjøfuglene i en helt annen kystverden enn den vi kjenner i dag. Havet var stort, uendelig og fritt. Artene var mange, koloniene store og fiskebestandene rike.

I dag tar mennesker mye plass, og havet er ikke lenger sjøfuglenes domene. Det voksende behovet for energi og matproduksjon gjør at flere næringer vender blikket mot havet.  

Presset til kanten av stupet

Skipstrafikk, oljeplattformer, havvindparker og fiskeoppdrett skaper hindre for trekkruter og livsviktige beiteområder. Samtidig reduserer industrielt fiske tilgangen på mat, mens klimaendringer fører til varmere hav, mer ekstremvær og endringer i mattilgang.

– ­Det er ikke én vindmølle, én oljeplattform eller én tråler som er problemet. Det er summen av alt vi mennesker gjør til havs som påvirker sjøfuglene våre, sier Tone Reiertsen, forsker i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Konsekvensene er dramatiske. Åtte av ti sjøfugler i norske fuglefjell har blitt borte siden 1970-tallet. Arter som lomvi, lunde, alke, makrellterne og krykkje har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge dersom dagens utvikling fortsetter.

Lomvi er kritisk truet, og står i fare for å dø ut. Foto: Svein Håkon Lorentsen/NINA

Kartlegger belastningen – art for art

Nå har forskere i samarbeid med industrien utviklet et verktøy som kan gi plass til både sjøfugl og industri i norske havområder.

– Verktøyet er et digitalt kart som viser hvor fuglene oppholder seg, og hvor ulike typer industriell aktivitet foregår. Når vi bruker det, kan vi sørge for å etablere ny aktivitet i områdene som er minst viktige for sjøfuglene, sier Frank Hanssen, overingeniør i NINA.

Kartverktøyet bygger på omfattende datasett fra de siste førti åra. Den gir oversikt over hvilke havområder som er viktigst for sjøfugl, og hvilke menneskelige aktiviteter – inkludert klimaendringer – som påvirker dem mest.

Avdekker «hotspots» i havet

Gjennom arbeidet har forskerne avdekket overlapp mellom sjøfuglenes utbredelse og områder i havet som varmes opp raskere enn andre steder. Når slike såkalte «hotspots» sammenfaller med viktige hekke- og beiteområder for sjøfuglene, påvirkes både overlevelse og reproduksjon mye mer enn andre steder.  

– Nye funn som dette viser enda tydeligere hvor viktig det er å bruke all kunnskap vi har tilgjengelig når vi planlegger fremtidig menneskelig aktivitet i havområdene våre, sier Kate Layton-Matthews, forsker i NINA.   

Først i verden

På grunn av omfang og detaljnivå kan verktøyet regnes som det første i sitt slag.

– Dette har aldri vært gjort før med så mange arter og så mange kolonier. Vi kan faktisk vise hvordan hver enkelt bestand blir påvirket av menneskelig aktivitet i og utenfor hekkesesongen, sier Reiertsen.  

Dermed ligger nyvinningen i front internasjonalt blant hjelpemidler som skal sikre sameksistens mellom sjøfugl og mennesker til havs.

– For oss er sameksistens og bærekraft viktig for all vår aktivitet til havs. Derfor er slik kunnskap og forskning sentralt for å finne løsningene vi trenger, sier Hanne Wigum, leder for havvind-konsepter i Equinor.

Ler mer om verktøyet her

Les mer om "hotspots" i havet her

Kontakt: Tone Reiertsen

Vitenskapsrådet anbefaler at det ikke åpnes for sjølaksefiske i Finnmark

Anne Olga Syverhuset

2025-01-17T13:16:00.0000000 2025-01-17T13:31:25.3930000

– Hverken fjordene i Vest-Finnmark, Porsangerfjorden, Tanafjorden eller Indre Varangerfjord bør åpnes for fiske. Det samme gjelder kystområdene i Finnmark, oppsummerer Torbjørn Forseth, leder i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Vitenskapsrådet baserer rådene for kystområder og fjorder på tilstanden til bestandene som inngår i fisket i hvert område. I tillegg til laks fra vassdrag i Finnmark, beskatter sjølaksefisket også laks fra elver i Troms samt russisk laks. Elvene i Troms inngår derfor også i vurderingen.

– Siden laks fra Tanavassdraget fiskes i sjølaksefisket i hele Finnmark, blir tilstanden til laksebestandene i Tanavassdraget styrende for rådene for sjølaksefiske i Finnmark, forklarer Morten Falkegård, medlem i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Les hele saken på nettsidene til Vitenskapelig råd for laksefovaltning

Les rapporten: Beskatningsråd for sjølaksefisket i Finnmark. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 20.

Er høsting av tang og tare en trussel mot fuglelivet?

Camilla Næss

2024-11-29T07:36:00.0000000 2024-12-09T12:33:56.6230000

Kommersiell høsting av viltvoksende tang og tare er en viktig næring langs norskekysten. Tang og tare er et uunnværlig råstoff i en rekke industrier, fra matproduksjon og dyrefôr til legemidler og bioenergi. 

I Norge er det i hovedsak grisetang og stortare som høstes industrielt. Grisetang vokser på beskyttede steder i den delen av fjæra som blir tørrlagt ved lavvann. Stortare vokser litt lengre ned i fjæresonen, fra 2-20 meters dyp. Her dannes store tareskoger, som huser et rikt antall arter.   

Men til tross for at tang- og tarehøsting ble industrialisert allerede på 1970-tallet vet vi fortsatt lite om hvordan denne næringen påvirker marine økosystemer. I en ny rapport peker forskere på behovet for mer kunnskap om hvilke effekter dette har på sjøfugler og vadefugler. 

Fuglene trenger mat og ro i hekkesesongen

Etterspørselen etter tang og tare øker både i Norge og internasjonalt. Langs norskekysten finner vi de største stortarebestandene i Europa. 
Årlig høster vi om lag 150 000 tonn stortare, det utgjør mindre enn 0,3% av den totale biomassen av stortare i Norge. 

– Det høres jo ikke så mye ut. Men vi ser at tidspunktet for innhøsting sammenfaller med viktige perioder for sjøfugler. Taretråling kan dermed forstyrre fuglelivet i den mest sårbare perioden av året for sjøfugl og i verste fall påvirke mattilgangen, spesielt i områder med stor overlapp mellom høstingsområder og fuglekolonier, sier Nina Dehnhard, seniorforsker i NINA. 

Gristetang utgjør et langt mindre volum, og høsting er mindre regulert enn taretråling. Vi mangler oppdaterte tall for hvor mye biomasse som finnes, og hvor grisetang som høstes årlig i Norge.  

– Høsting av grisetang foregår i perioder hvor fuglelivet er spesielt sårbart. Vår, sommer og høst er kritiske perioder for trekk, hekking og myting for kystnære sjøfugl og vadefugler, som finner maten sin i tangbeltet. Selve tangskjæringen foregår på en måte som ikke bare fjerner plantematerialet, men trolig også snegler og krepsdyr som lever i tangen – de samme organismene som fuglene livnærer seg av, forklarer Dehnhard. 

Spørreundersøkelse avdekker ønsker om bedre vern 

Prosjektet avdekket også skepsis til tang- og tarehøsting blant ulike interessegrupper, inkludert yrkesfiskere, industri, NGOer og offentlig forvaltning. 

–    Vi ble litt overrasket over hvor tydelige resultatene fra spørreundersøkelsen var, sier Dehnhard. Flertallet av respondentene, uavhengig av interessegruppe, var imot tang- og taretråling. De uttrykte et ønske om forbud mot høsting i verneområder, og strengere regulering i perioder og områder som er viktige for sjøfugl og vadefugl.

Etterlyser økosystembasert forvaltning

Rapporten peker på flere kunnskapshull om effektene på tarehøsting på sjøfugler og vadefugler i Norge. Med så lite tilgjengelig kunnskap er det også vanskelig å gi konkrete anbefalinger om hva en bærekraftig høsting innebærer. 

– Kystnære fugler sliter verden over. Med den naturkrisen vi nå står overfor er det viktig å forvalte kystområdene på en måte som tar hensyn til både økosystemene og menneskelig aktivitet som tang- og tarehøsting, sier Dehnhard.  

Les mer: Effects of brown seaweed harvesting on sea- and shorebirds in Norway. Assess-ment of existing knowledge, spatial overlap and attitudes of interest groups. NINA Report 2502. 

Kontakt: Nina Dehnhard 
 

Arktiske kystområder er sterkt påvirket av klimaendringer - men oversett i klimamodeller

Juliet Landrø

2024-10-15T12:00:00.0000000 2024-10-22T11:19:23.0330000

Det er godt dokumentert at oppvarmingen av Arktis skjer 3-4 ganger raskere i Arktis enn i andre deler av kloden og at havis, isbreer og permafrost smelter med foruroligende hastighet.
Men, hva skjer i de områdene hvor alle disse endringene finner sted på samme tid? 

– Vi ser store endringer i kystområdene i nord, uttaler FoU-sjef Paul Renaud fra Akvaplan-niva. 

– Forurensing, fremmede arter og endringer i basisen for et arbeids- og fritidsliv basert på kystressurser representerer et skift i tilværelsen til kystbefolkningen i disse områdene, sier han.
Renaud har bidratt inn til et forskningsarbeidet sammen med Mikael Sejr fra Aarhus Universitet og Amanda E. Poste fra Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Resultatet fra forskningen er publisert i en artikkel som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Limnology and Oceanography Letters.

Her konkluderer forskerne med at vi bør fokusere på kystområder for å forstå hvor raskt leveforholdene til planter, dyr og mennesker i Arktis blir påvirket av klimaendringene. De skriver at disse endringsprosessene vanskelig kan stoppes og at alt vi kan gjøre nå er å tilpasse oss den nye virkeligheten.

– Vi ser hvordan mange av klimaeffektene på land 'eksporteres' til kysten hvor de har en kombinert effekt sammen med klimaeffekter fra havet, sier Professor ved Ecoscience ved Aarhus Universitet, Mikael Sejr. 

– Klimapresset på de kystnære økosystemene kommer derfor fra flere hold og den samlede effekten er stor, sier han.

Kysten må takle  den nye virkeligheten

Til tross for at det er langs kysten det bor flest folk, er en stor del av den vitenskapelige forskningen på klimaeffekter i arktiske havområder fokusert på åpne havområder hvor endringer i havisen kan dokumenteres ved hjelp av satelittbilder,

– Det er langs kysten folk lever, og disse endringene har direkte samfunnseffekter. For å forstå hvilke endringer det er, bør vi legge en større innsats i å forstå hvordan kystsamfunnet faktisk blir påvirket av klimaendringene, sier Amanda Poste, forskningssjef i NINA.

De eksisterende klimamodeller og satellittprodukter er ikke utviklet for så komplekse forhold som i kystområder, men arbeidet er i gang. 

– Vi håper at klimaendringene i arktiske kystområder får et økt fokus og at vi snart har skreddersydde modeller for disse områdene,  sier Mikael Sejr. 

Kontaktpersoner:

Amanda Poste, forskningssjef NINA

Paul E.Renaud, Akvaplan-niva

Mikael K. Sejr, professor, Institutt for Ecoscience, Universitetet i Aarhus
 

Korallrevene i Trondheimsfjorden under press

Camilla Næss

2024-10-03T16:11:00.0000000 2024-10-04T09:58:24.4970000

I dypet av Trondheimsfjorden danner kaldtvannskoraller store kolonier på havbunnen. Disse korallrevene er både oppvekst- og leveområder for en rekke fiskearter og andre organismer, og regnes som oaser i et ellers goldt landskap.  

Ved hjelp av fjernstyrte ubåter har forskere fra NINA og NTNU kartlagt korallrevene i tre marine verneområder i Trondheimsfjorden; Rødberget, Tauterryggen og Skarnsundet. Disse verneområdene skal beskytte det biologiske mangfoldet og fungerer også som referanseområder for forskning og overvåking.  

En vesentlig andel av korallene i som er undersøkt har god tilstand, men kartleggingen viser samtidig at alle lokalitetene i større eller mindre grad er påvirket av fiske. Det bekymrer forskerne.   

Til tross for vernestatusen, er fiske og bruk av fiskeredskaper fortsatt tillatt i disse områdene. Det fører flere steder til at korallene blir skadet, sier Johanna Järnegren, seniorforsker i NINA. 

Saktevoksende og sårbare 

Fiske med bunnredskaper, som bunntråling, regnes som den største trusselen mot koraller. Men også konvensjonelt fiske med pilk, jukse, langline og garn kan gjøre skade på korallene hvis redskapen setter seg fast. Disse skadene akkumuleres over tid, ettersom korallrev blir gamle. De eldste revene vi har kan faktisk være opptil 9000 år gamle 

Koraller i våre farvann vokser langsomt og blir gamle. Det gjør dem svært sårbare for forstyrrelser, og det kan ta århundrer å bygge opp nye samfunn dersom de blir ødelagt, forklarer Järnegren. 

Trondheimsfjorden har en lang og rik historie for korallforskning som går flere hundre år tilbake. Moderne undervannsdroner og fjernstyrte kamera gjør det lettere å finne og dokumentere tilstanden til revene, men fortsatt er det mange hvite flekker på sjøkartet.  

Vi har kun dekket en liten del av verneområdene i disse undersøkelsene. For at vi skal kunne bevare disse unike økosystemene for fremtiden er det avgjørende at vi fortsetter å hente opp kunnskap.  

Kontakt: Johanna Järnegren  

Les rapporten: Kartlegging av kaldtvannskoraller i tre marine verneområder i Trondheimsfjorden. Skarnsundet, Tauterryggen og Rødberget. NINA Rapport 2229. 

Dypt, mørkt og kaldt – Johanna Järnegren om de fantastiske korallene i Trondheimsfjorden 

Svea-restaurering på eksklusiv verdensliste

Juliet Landrø

2024-08-29T10:30:00.0000000 2024-09-05T12:30:56.7800000

– Dette viser at store restaureringsprosjekter er viktig for å sikre og bevare verdensarven, sier seniorforsker Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Det er «International Union of Geological Sciences» (IUGS) som nå presenterer «The Second 100». Det er to år siden de første 100 geologiske stedene av global geologisk betydning ble utvalgt av 700 eksperter fra 80 nasjoner. 

Storskala naturrestaurering løfter verdensarven

Målet med restaureringa av Svea var å ta vare på og tilbakeføre de biologiske, geologiske og kulturminnefaglige kvalitetene etter 100 år med gruvedrift i området. Det er det største naturrestaurerings-prosjektet som er gjennomført i Norge. Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for prosjektet og NINA var med som faglig rådgiver på tema naturrestaurering, landskap og naturlige prosesser. 

Bresystemet i Van Mijenfjorden er formet av periodevis hurtige brefremstøt. De siste årene har for eksempel Scheelebreen rykket fram over 2 km. For rundt 600 år siden rykket Paulabreen fram og krysset hele Van Mijenfjorden. Det ble dannet et stort sammenhengende morenesystem langs brefronten og det oppsto en stor bredemt sjø. Svea-gruva med flyplass, industriområde, vegsystem og kaien med kullageret lå sentralt i området og dominerte denne delen av bresystemet, forklarer seniorforsker i NINA, Lars Erikstad.

Restaureringsprosjektet har tilbakeført området slik at denne viktige delen av morenesystemet nå har fått tilbake sine store naturkvaliteter. Dette har vært viktig for at morenesystemet i indre del av Van Mijenfjorden nå er på den eksklusive lista over verdens viktigste geologiske steder sammen med Hornsund.

– Allerede nå ser vi hvordan naturen tar Svea tilbake når skred og steinsprang tar tak i dalsidene og strandprosessene visker ut de siste sporene av veger og infrastruktur, sier Erikstad.

– Det er inspirerende å se at restaureringa har bidratt til den totale kvaliteten av området og er med på å løfte verdensarven. Dette kan overføres til andre områder og viser at naturrestaurering virkelig kan gjøre en forskjell, sier Hagen. 

 

 

 

Svea før og etter:Bosetting, gruver, industrianlegg og tung infrastruktur er ryddet bort, etter restaureringen står kun fredete kulturminner igjen. Foto: Dagmar Hagen/NINA.

Fire nye norske steder

Her er de fire nye norske stedene på den eksklusive lista:  

• Esmark-morenen ved Forsand i Rogaland og Otto Tanks-morenen ved Rauddalsbreen i Stryn, oppdaget i 1823 og regnet som bevisene på istiden.
• Den plutonske larvikitten i Oslo-riften, dannet av smeltemasser i jordskorpen.
• Norges geologiske nasjonalmonument Leka, som viser et sjeldent tverrsnitt av havbunnskorpe.
• Fjorder og isbreer i Hornsund og Van Mijenfjorden på Svalbard. Et utstillingsvindu over landformer i polare omgivelser.

– Hvert forslag som er kommet inn er fagfellevurdert av tre forskere og de beste av de godkjente geostedene er nå publisert i boka «The Second 100». Det er oppmuntrende og svært gledelig at Norge nå har fått med fire nye lokaliteter, sier seniorforsker Tom Heldal ved Norges geologiske undersøkelse (NGU). 

• Les mer om utvelgelsen og se hele lista over de 200 utvalgte geologiske verdensarv-stedene på NGUs nettsider.

Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for å gjennomføre Svea-prosjektet på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet.

Kontakt: 
Lars Erikstad
Dagmar Hagen

Nettside til prosjektet hos NINA: Svea-prosjektet 
Nettside hos Store Norske: Miljøprosjektet · Store Norske

Miljø-DNA avdekket spor etter havnespy i Bergen

Juliet Landrø

2024-02-28T12:36:00.0000000 2024-02-28T15:01:30.5630000

Landets mest omfattende lokale kartlegging av havnespy er gjennomført langs kystlinja i Bergen kommune. NINAs Senter for Biodiversitetsgenetikk (NINAGEN) har bidratt med genetiske analyser av miljø-DNA-prøver. Resultatene avdekket små spor fra den uønskete arten.

Havnespy er karakterisert som en fremmed art med høy risiko for Norge. Den sprer seg raskt, og danner hurtigvoksende kolonier som kveler alt liv på havbunnen der den etablerer seg.

Ved flere av kaiene hvor det ble tatt prøver fant NINAGEN positive prøver av miljø-DNA fra havnespy. Forskere fra Havforskningsinstituttet sjekket sporene med video tatt fra en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV), uten å finne noe.

Positive prøver fra flere havner

– I sjeldne tilfeller får vi resultater på laben som ser ut til å være positive, uten at prøven egentlig er positiv. Her er det snakk om flere prøver og flere havner, og da er det litt rart om alle er falske positiver, sier seniorforsker Frode Fossøy ved NINAGEN.     

En annen teori om hvorfor prøvene har gitt positivt utslag på miljø-DNA er at det kan ha vært skip med havnespy på skroget i nærheten av stedene der prøvene ble tatt. Det kan også ha vært larver av havnespy fra andre steder som er blitt fanget opp.

– Men det kan være veldig små, helt ferske kolonier av havnespy som miljø-DNA avslører, men som ikke er blitt oppdaget på ROV-videoene. Vi vet jo ikke hva som er fasit, men om det var store mengder havnespy ville vi sett det på videoene, fortsetter Fossøy.

Miljø-DNA er raskt og billig

Den store fordelen med å bruke miljø-DNA er at det kan avdekke den fremmede arten på et tidlig stadium. Dessuten er det en rask og rimelig metode å starte med. Ved positive funn, kan ROV eller dykker sjekke lokaliteten på nytt for å se på omfanget av spredningen

I Bergen kommune ble det i 2023 undersøkt et tett nett av stasjoner for havnespy. Ved hjelp av en kombinasjon av både miljø-DNA-prøver og visuell kartlegging med video, skulle kommunen få svar på om det faktisk var kommet havnespy til Bergen.

– Det vi kan si med sikkerhet er at det ikke er etablert store kolonier eller tette matter på noen av lokalitetene, sier forsker Vivian Husa i Havforskningsinstituttet.

Kontakt: Frode Fossøy

Les mer om havnespy hos NINA

Les mer om kartleggingen i Bergen hos HI

Svært mye lakselus på villaks og sjøørret

Camilla Næss

2023-06-23T11:26:00.0000000 2023-06-23T12:34:15.6270000

Dette kommer fram i årets første rapport fra overvåkingen av lakselus på vill laksefisk.

– I starten av overvåkingen så det ut til at det kunne bli mindre lus i år, men utover i feltarbeidet økte antall lakselus på den trålfangete laksen, sier Ørjan Karlsen som er leder for lakselusovervåkingen ved HI.

Dette kommer fram i årets første rapport fra overvåkingen av lakselus på vill laksefisk.

– I starten av overvåkingen så det ut til at det kunne bli mindre lus i år, men utover i feltarbeidet økte antall lakselus på den trålfangete laksen, sier Ørjan Karlsen som er leder for lakselusovervåkingen ved HI.

Lakseoppdrett har gitt mer lus

Lakselus er en naturlig parasitt på laksefisk. Det store antallet oppdrettslaks betyr at også antallet på verter har økt, dermed har også antall lus økt. Lakselus som stammer fra lus på oppdrettsfisk fraktes rundt med strømmen til de når stadiet der de smitter fisk. De finnes både i fjordene og langs kysten.

Lakselusene spiser på fiskeskinnet. Dersom fisken er veldig liten slik som smolt eller har veldig mange lus, kan den etter hvert få store sår. Disse gjør den igjen mer utsatt for sykdom i tillegg til generell svekkelse, og i verste fall dør den. Derfor overvåker forskerne lakselus på vill laksefisk.

Ser ingen bedring til tross for mange tiltak

Villaks er spesielt utsatt for lakselus om våren/tidlig sommer når de unge fiskene (laksesmolt) skal svømme fra elvene der de har tilbragt de første årene av livet og ut i oppvekstområdene i havet.

– For å komme fram til oppvekstområdene må de svømme gjennom områdene med lakseoppdrett, sier Karlsen.

På dette tidspunktet er fisken fremdeles liten, gjerne rundt 20 gram, og tåler derfor ikke å få veldig mange lus på seg.

Dersom det er lite lus i fjordene og langs kysten i perioden når laksesmolten utvandrer, kan den komme seg ut i havet med lite lus.

– Det er dessverre mange år siden dette skjedde sist. På tross av at en rekke tiltak er iverksatt fra næring og myndigheter, ser vi foreløpig ingen tydelig forbedring. Lusesmitten på laksen variere naturlig nok i de fjorden vi har undersøkt. Resultatene fra i år er trolig enda et hakk verre enn de siste årene, trolig har svært få laksesmolt kommet seg gjennom lusebeltet usmittet, sier Karlsen.

Sjøørreten lever blant lusene hele sommeren

Også sjøørret er utsatt for lakselus. I motsetning til laks, oppholder sjøørret seg i fjord- og kystområdene hele sommeren. Det gjør den enda mer utsatt for lakselus enn villaksen som «bare» svømmer gjennom lusebeltet.

– Mengden lus som vi ser nå betyr dessverre at dette sannsynligvis kommer til å gå hardt utover sjøørreten. Dette ser ut til å gjelde de aller fleste av de undersøkte områdene på Vestlandet og Midt-Norge, sier Karlsen.

Har trålt i Nordfjord for første gang på flere år

Feltundersøkelsene som gjøres i forbindelse med overvåkingen av lakselus gjennomføres hvert år med de samme metodene. De fleste områdene som undersøkes er også faste, men nytt i år er at det er gjort trålundersøkelser i Nordfjord for første gang på flere år. Samlet er det fanget over 1000 utvandrende postsmolt av laks i Nordfjord og Sognefjorden. Foreløpige analyser indikerer at det var relativt mye lus i begge disse fjordene.

Om overvåkingen

Mattilsynet og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) er oppdragsgivere for HI sitt overvåkingsprogram for lakselus på vill laksefisk (NALO). Overvåkingen gjennomfører i samarbeid med NINA og NORCE.

Kontaktperson i NINA: Ingebrigt Uglem, forskningssjef

Referanse: Rune Nilsen, m.fl., Lakselusinfestasjon på vill laksefisk våren 2023 — Fremdriftsrapport til Mattilsynet. Rapport fra havforskningen 2023-28.

Ny vurdering av kvikksølvnivåene og helserisikoen hos arktiske sjø- og vadefugler

Camilla Næss

2023-05-24T12:48:00.0000000 2023-05-24T13:12:34.8800000

Akkumulerer i næringskjeden

Kvikksølv finnes naturlig i naturen, men store mengder kvikksølv kommer også fra menneskelige utslipp. Metylkvikksølv, den giftige formen av kvikksølv, tas opp av levende organismer og er svært krevende å bryte ned. Dermed akkumuleres det i næringskjeden, noe som gjør toppredatorer spesielt utsatt for kvikksølvforgiftning. Globale vindsystemer og havstrømmer fører også til høye konsentrasjoner av kvikksølv i de arktiske områdene, noe som gjør dyrelivet i nordområdene ekstra utsatt.

Omfattende studie

I denne studien undersøkte forskerne kvikksølvnivåene i blod, lever, fjær og egg hos 36 arktiske sjø- og vadefugler. I studien ble også den helsemessige risikoen ved kvikksølveksponeringen vurdert gjennom analyser av sammenhengen mellom kvikksølvnivå og fuglenes adferd, fysiologi og reproduktive suksess.

Generelt lav helserisiko

Blant sjøfuglene hadde halvparten av de undersøkte fuglene en kvikksølvkonsentrasjon forbundet med skadelige helseeffekter, selv om det kun var 1 % av de studerte fuglene som hadde en høy eller svært høy helserisiko. Blant vadefuglene hadde 92 % av fuglene lav eller ingen helserisiko knyttet til kvikksølvkonsentrasjonen, mens helserisikoen var høy hos 2,5 % av de studerte fuglene. Det ble ikke funnet noen sammenheng mellom voksenoverlevelse og eksponeringen av kvikksølv, men til tross for at store deler av de undersøkte artene hadde en lav risiko for kvikksølvforgiftning, kan kvikksølv selv i små mengder ha skadelig effekt på en rekke hormoner og reproduktiv suksess.

Fortsatt store kunnskapshull

Selv om de fleste sjø- og vadefugler var lite påvirket av kvikksølvforurensing, kan kvikksølv sammen med for eksempel stress, sykdommer, parasitter og klimaendringer fortsatt føre til uønskede effekter. Forskerne peker på store kunnskapshull i hvordan kvikksølv interagerer med andre faktorer, og fremtidige studier bør sette søkelys på hvordan fuglene påvirkes av slike interaksjoner. Forskerne peker også på viktigheten av å skaffe informasjon fra områder som er dårlig undersøkt, slik som de arktiske delene av Russland.

Les artikkelen: Mercury contamination and potential health risks to Arctic seabirds and shorebirds

Kontakt: Sveinn Are Hanssen

Les mer om sjøfuglovervåkingen på SEAPOPs nettsider

Ny vurdering av lakseluspåvirkning på vill laksefisk til Trafikklyssystemet

Camilla Næss

2022-12-06T10:36:00.0000000 2022-12-06T11:21:45.8500000

Dette kommer frem i vurderingen som Styringsgruppen for lakseluspåvirkning på anadrom laksefisk har overlevert til Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Styringsgruppens vurderinger til departementet er basert på ekspertgruppens vurderinger av lakseluspåvirkning i de 13 produksjonsområdene i 2022.

Les vurdering fra styringsgruppen for vurdering av lakseluspåvirkning 2022

Les rapporten fra Ekspertgruppen: Vurdering av lakselusindusert villfiskdødelighet per produksjonsområde i 2022

Slik ble analysen for produksjonsområdene i 2022

Styringsgruppens vurdering for 2022 er at følgende sannsynligheter for lakselusindusert dødelighet hos utvandrende vill laksesmolt i produksjonsområdene gjelder. Usikkerheten i vurderingene er angitt som i tidligere vurderinger:

• Produksjonsområde 1 sannsynlig dødelighet < 10 %
Usikkerheten vurderes som liten

• Produksjonsområde 2 sannsynlig dødelighet 10-30 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 3 sannsynlig dødelighet > 30 %
Usikkerheten vurderes som middels

• Produksjonsområde 4 sannsynlig dødelighet > 30 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 5 sannsynlig dødelighet 10-30 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 6 sannsynlig dødelighet 10-30 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 7 sannsynlig dødelighet 10-30 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 8 sannsynlig dødelighet 10-30 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 9 sannsynlig dødelighet < 10 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 10 sannsynlig dødelighet < 10 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 11 sannsynlig dødelighet < 10 %
Usikkerheten vurderes som stor

• Produksjonsområde 12 sannsynlig dødelighet < 10 %
Usikkerheten vurderes som liten

• Produksjonsområde 13 sannsynlig dødelighet < 10 %
Usikkerheten vurderes som liten

Trafikklysfargene

Det er Nærings- og fiskeridepartementet som setter farge på trafikklysene som styrer i hvilke områder produksjonen kan opprettholdes, økes eller må reduseres.

Styringsgruppen oppnevnt av NFD:

Eirik Biering, Veterinærinstituttet (leder)

Karin Kroon Boxaspen, Havforskningsinstituttet

Tor F. Næsje, Norsk institutt for naturforskning

Ekspertgruppen oppnevnt av styringsgruppen:

Ekspertgruppens leder og redaktør: Knut W. Vollset (NORCE)

Ekspertgruppens nestleder: Frank Nilsen (Universitetet i Bergen)

Ekspertgruppens medlemmer:
Ingrid Ellingsen (SINTEF Ocean AS)
Ørjan Karlsen, Havforskningsinstituttet)
Rachel A. Paterson (Norsk institutt for naturforskning)
Lars Qviller (Veterinærinstituttet)
Jofrid Skardhamar (Havforskningsinstituttet)
Leif Christian Stige (Veterinærinstituttet)
Harald Sægrov (Rådgivende Biologer AS)
Ola Ugedal (Norsk institutt for naturforskning)

Ekspertgruppens sekretær: Sussie Dalvin (Havforskningsinstituttet)

Les mer om Trafikklyssystemet: trafikklyssystemet.no

Hvordan unngår vi at måkene risikerer livet i nota?

Jørn J. Fremstad

2022-10-17T10:22:00.0000000 2022-10-20T13:28:46.1170000

Innsiget av norsk vårgytende sild (NVG-sild) i fjordsystemene i Nord-Troms skaper et spektakulært skue, der mennesker, fisk, havpattedyr og sjøfugl samhandler og konkurrerer om det samme matfatet. Når så mange arter og individer samles, kan det oppstå uønskede situasjoner. I jakten på sild som presses opp til overflaten i forbindelse med notfisket, kan måker for eksempel fanges i nota og drukne.

I det kystnære notfisket etter NVG-sild har det vært registrert tilfeller der veldig mange måker har blitt tatt som bifangst, det vil si fangst av andre organismer enn de det primært fiskes etter. Dette skjer relativt sjelden og tilsynelatende under spesielle omstendigheter, som i perioder med mye dårlig vær.

Søker tiltak mot overivrige måker

– Dette er et interessant tema for forskningen. Når, hvor ofte og hvorfor blir plutselig måkene så overivrige at de risikerer livet i nota? Og kanskje enda viktigere og mer matnyttig: Hvilke tiltak kan vi gjøre for å hindre noe som er uønsket for både fiskerne og sjøfuglene selv? Spør prosjektleder og sjøfuglforsker Signe Christensen-Dalsgaard i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Christensen-Dalsgaard leder et prosjekt finansiert av Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering. Her ønsker NINA, i samarbeid med Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet, å svare på akkurat disse spørsmålene.

Vil observere så mye fiske som mulig

– For å lære mest mulig om hvilke tiltak vi kan prøve ut, og når og hvor de best kan settes i verk, ønsker vi i fiskesesongen 2022-23 å observere notfiske så ofte som mulig, sier Christensen-Dalsgaard. Prosjektet vil samarbeide med både Sjøtjenesten og Kystvakta om å gjøre registreringer, og direkte med fiskere om hvordan de kan unngå bifangst av sjøfugl.

– Problemet oppstår gjerne når den øverste delen av nota løftes opp i sluttfasen av fangstoperasjonen, og fuglene ikke lenger har mulighet å komme seg ut fra nota. Derfor er det aktuelt å prøve forskjellige tiltak som kan skremme måkene bort fra nota før denne fasen, sier Maria Tenningen i Havforskningsinstituttet.

Minst mulig bry for fiskerne

Målet for prosjektet er å finne praktiske løsninger som kan tas i bruk uten å skape for mye bry for fiskerne.

– Det er spennende og motiverende å være med på et fremtidsrettet prosjekt for å hjelpe allerede truede måkepopulasjoner i Norge. Samtidig bidrar det til et bedre omdømme for notfisket som et bærekraftig fiskeri, avslutter Christensen-Dalsgaard.

Kontakt: Signe Christensen-Dalsgaard

Les mer om sjøfugl

Jakten på svartmunnet kutling

Camilla Næss

2022-10-07T12:13:00.0000000 2022-10-21T09:50:17.2870000

Pukkellaks, havnespy, stillehavsøsters og nylig også høyrisikoarten asiatisk strandkrabbe for å nevne noen - lista over fremmede marine arter langs norskekysten er lang, og den blir stadig lengre.

Fremmede arter er organismer som spres utenfor sitt naturlige leveområde ved hjelp av mennesker. Og like utenfor landegrensene lurer flere såkalte dørstokkarter. Det er fremmede arter som ennå ikke har etablert seg i Norge, men som forventes å komme. Fisken svartmunnet kutling  er en av dem som ikke lar seg stanse av dørstokkmila. 

– Svartmunnet kutling vil sikkert komme hit før eller siden. Men det er vanskelig å forutsi nøyaktig når og hvor, sier Elisabet Forsgren, forsker i NINA. 

For å slippe å lete i blinde har Forsgren, sammen med kollega Frank Hanssen, identifisert risikoområder som bør overvåkes. Basert på fiskens økologi, fysiologi og mulige spredningsveier har forskerne modellert et kart over hotspots hvor det er størst sannsynlighet for at svartmunnet kutling dukker opp. 

– Oslofjorden er en slik hotspot. Internasjonal skipstrafikk og nærhet til Sverige øker risikoen for introduksjon. Og de fysiske forholdene i fjorden med flere grunne brakkvannsområder ligger godt til rette for at svartmunnet kutling ikke bare kan overleve, men også etablere seg og spre seg videre, forklarer Forsgren. 

Invaderende fremmed fisk

Svartmunnet kutling hører naturlig hjemme i områdene rundt Kaspihavet og Svartehavet. Siden 1990-tallet har den spredt seg over store områder i Eurasia og Nord-Amerika ved hjelp av skipstrafikk og kanaler. 

Forsgren forklarer at svartmunnet kutling er usedvanlig tilpasningsdyktig. Den lever både i sjø og i ferskvann, og tolererer ulike temperaturer. Den har også en variert diett og tilpasser føden etter hvilke byttedyr som er de vanligste i området. Arten er vurdert til kategorien svært høy risiko på Artsdatabankens fremmedartsliste. 

– Når den først er introdusert i et område kan den spre seg raskt for egen maskin. Svartmunnet kutling har allerede blitt en dominerende fiskeart flere steder i Østersjøen. Også i Danmark har den på kort tid økt i antall, og spredt seg over store områder.  

Basert på artens preferanser, økologi, fysiologi og mulige spredningsveier har forskerne modellert et kart over hotspots med størst sannsynlighet for at svartmunnet kutling dukker opp og kan etablere seg (Forsgren & Hanssen, Hydrobiologia 2022)

Kartlegging og overvåking

Spredning av fremmede arter regnes som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet. Tidlig oppdagelse er den viktigste forutsetningen for å begrense skadeomfanget. Når arten allerede er etablert er det langt mer ressurskrevende å sette inn tiltak.

Per i dag overvåkes kun et fåtall marine arter i Norge, og det er et uttalt behov for en systematisk plan for kartlegging og overvåkning. Tidligere i år publiserte forskere ved Havforskningsinstituttet og NINA en rapport som skisserer mulige metoder for et nasjonalt overvåkingsprogram.  

Rapporten foreslår blant annet miljø-DNA som et viktig første skritt for å påvise invasive arter i en tidlig fase. NINA har tatt vannprøver fra flere havner i Oslofjorden for å spesifikt lete etter svartmunnet kutling. Til alt hell viser DNA-analysene ingen spor etter fisken. 

– Med slike hotspot-kart og miljø-DNA har vi et godt utgangspunkt for å være føre var, og oppdage fremmede arter i en tidlig fase, sier Forsgren.

Kutlingens sang

Forskerne utvikler stadig nye metoder for å komme fremmede arter i forkjøpet. I et pilotprosjekt undersøker Forsgren sammen med kollega Carolyn Rosten om det er mulig å påvise svartmunnet kutling ved hjelp av akustisk overvåking. 

– Hannfisken synger for å lokke til seg hunner i parringstida. Tanken er både å kunne identifisere og lokke til seg svartmunnet kutling ved hjelp av lydopptak og avspilling. Hvis metoden viser seg å fungere har vi enda et verktøy tilgjengelig i kampen mot fremmede arter, påpeker Forsgren.

Kontakt: Elisabet Forsgren  

Les artikkel: Forsgren, E., Hanssen, F. Identifying high-risk areas for introduction of new alien species: the case of the invasive round goby, a door-knocker for Norway. Hydrobiologia 849, 2377–2394 (2022). 

Les mer om svartmunnet kutling
 

Podkastserie om bærekraft

Juliet Landrø

2022-04-29T14:00:00.0000000 2022-06-28T12:13:43.8270000

I tillegg serverer forskerne «Lure løsninger» som er utviklet, og som allerede nå kan bidra til mer bærekraftig bruk av naturen.  Podkasten er tilgjengelig i iTunes, Spotify og alle steder der man kan laste ned podkaster. Det går også an å lytte direkte i fra nina.no/podkast

1. La stå! 

Første episode handler det om den enkleste - men også vanskeligste klimaløsningen: Å la naturen stå. Skog, myr, tareskog og elvedelta er eksempler på naturtyper som både samler og lagrer store mengder klimagasser, men som også blant annet bidrar til å redusere flom og er hjem for titusen av arter. 

Det å la naturen stå, trenger ikke nødvendigvis å bety vern sier forskerne i podcasten, men kan for eksempel bety at skogen får stå lenger før den blir hugget eller at områder blir brukt til fiske og friluftsliv i stedet for å bygge industri eller veier.  

Her kan du laste ned og lytte til NINA-forskerne Magni Olsen Kyrkjeeide, Rannveig Jacobsen, Jon Museth og Sigrid Engen i podkasten Naturligvis.

2. Kampen om arealene 

Når det er så store fordeler både økonomisk, og for mat- og samfunnssikkerhet å la natur stå, så kan man kanskje spørre hvorfor vi hver dag bygger ned ny natur. Nåde her i Norge og i resten av verden. I episode to forklarer Audun Ruud og Astrid Skrindo hvordan lover og regler fungerer på en måte som ikke tar hensyn til natur. For selv om naturen ikke stopper ved kommunegrensene, så gjør ofte samarbeidet det.  

Selv om alle trenger naturen, så er det i dag lite samarbeid mellom sektorene i for eksempel landbruk, samferdsel, forsvar, arbeid, likestilling og så videre. Vi har både Naturmangfoldsloven og Plan og bygningsloven som skal sørge for at vi bruker naturen på en bærekraftig måte, men i prioriteringene mellom natur og andre goder i samfunnet er det nesten alltid naturen som taper, forteller forskerne.  

Episoden kan lastes ned der du finner dine podkaster eller i podkastspilleren på www.nina.no.

3. Kan vi forandre systemet? 

Så da blir spørsmålet i episode tre: Kan vi forandre oss? Kan vi endre måten vi opererer i samfunnet i Norge og verden slik at vi bruker naturen på en sånn måte at mennesker kan leve godt på kloden i mange generasjoner til? 

Både Naturpanelet IPBES og Klimapanelet IPCC, sier at vi må ha gjennomgripende endringer hvis vi skal ha rent vann, mat og luft i årene som kommer. Da må vi sørge for at mindre natur blir bygget ned, og at vi restaurerer mer natur og sørger for at vi ikke utrydder flere arter. Er det mulig? 

«Ja», sier NINA-forsker Håkon Stokland. Det blir ikke nødvendigvis så lett, men han mener vi allerede er i gang med å forandre oss. Dessuten påpeker sjefen for SABIMA, Christian Steel, vi faktisk gjort gjennomgripende endringer mange ganger før i menneskets historie, så det er ikke så umulig som man kanskje skulle tro. 

Her kan du lytte til episoden med SABIMA-sjef Christian Steel og NINA-forsker Håkon Stokland! 

4. Lure løsninger 

I forrige episode argumenterer Håkon Stokland for at de største endringene må gjøres på et politisk og statlig nivå. I denne episoden får vi høre ni lure løsninger som politikere, forvaltning og vanlige folk allerede kan begynne å bruke for å bidra til at naturen får gjøre jobben sin.  

Vindturbiner kan males for å hindre fugledød, naturrestaurering kan reparere ødelagt natur, miljøDNA kan finne selv de minste artene i naturen så vi vet hva vi har å miste, miljødesign kan bidra til at vi både har en sunn elv og kan produsere vannkraft, og mye mer.  

Her får du 9 lure løsninger servert av Dagmar Hagen, Line Sundt-Hansen, Frode Fossøy, Bård Stokke, Trond Simonsen, Torbjørn Forseth og Arnstein Staverløkk.

Forskning og næringsaktører går sammen for å sikre bærekraftig forvaltning av norske havområder

Camilla Næss

2022-03-03T10:00:00.0000000 2022-03-03T10:49:57.1430000

Arealbruk til havs og presset på det marine biomangfoldet øker. Det skyldes veksten av marin og kystnær industri som for eksempel havvind, petroleums-industri, fiskeri, skipstrafikk og akvakultur. Dette skjer i tillegg til de store menneskeskapte klima- og økosystem-endringene de siste tiårene, hvor fellesnevneren er ting som vi mennesker setter i gang. For å balansere denne veksten med hensyn til det marine miljøet er det behov for nye beslutnings-verktøy som sikrer en helhetlig bærekraftig forvaltning av marin biodiversitet.

Det kan forskerne gjøre ved blant annet å studere sjøfugl, og ved å studere effekten av samlede påvirkninger fra flere stressfaktorer.

– Sjøfugler er avhengig av marine ressurser som næring og er viktige indikatorer for tilstanden i det marine økosystemet, samtidig som de er den fugle-gruppen som er sterkest truet. Norge er hjem for en fjerde-del av Europas sjøfugler og har derfor et spesielt ansvar for å verne dem, sier forsker Tone Kristin Reiertsen i NINA – Norsk institutt for naturforskning.

Fra Framsenteret i Tromsø leder Reiertsen forskningsprosjektet MARCIS, finansiert av Norges forskningsråd. Prosjektet har en varighet på fire år og ei total ramme på nær 39 millioner NOK.

MARCIS er et samarbeidsprosjekt mellom norske og engelske forskningsinstitusjoner, industri og forvaltningsmyndigheter som sammen vil bidra til utviklingen av et beslutnings-verktøy. Dette verktøyet kan gi en økosystembasert forvaltning av marine havområder, og gjøre det mulig å balansere nærings- og miljø-interesser i planleggingsprosessene.

Skal bidra med kunnskap

MARCIS er et av flere forskningsprosjekter som har klare synergier, og kan bidra med viktig kunnskap og data, i forhold til problemstillingene i et av Framsenterets nye forskningsprosjekter, CLEAN, som tar for seg den samla effekten og risikoen forbundet med flere stressfaktorer i økosystemene i nordområdene.

Formålet med MARCIS er å utvikle et beslutnings-verktøy, for å vurdere de samlede effektene av menneskelige aktiviteter i marint miljø på sjøfugler og andre fugler som trekker over sjøen.

MARCIS vil sette søkelys på offshore-aktiviteter, som havvind, olje-installasjoner, fiskeri, skipstrafikk og havbaserte oppdrettsanlegg, i lys av de pågående klima-endringene.

Koblet til næring

Prosjektet ledes av NINA og samarbeider med forskere fra UK Centre for Ecology and Hydrology og University of Highlands and the Islands som jobber med et tilsvarende prosjekt i Skottland, i tillegg til forskere fra Norsk Polarinstitutt, Havforskningsintituttet og NTNU.

Equinor er en av industri-deltakerne som er tyngst inne i prosjektet både med egen-finansiering og som aktive prosjektdeltakere. Andre industri-partnere er Total Energies, Aker Offshore Wind, RWE renewables og Norwegian Offshore Wind Cluster. Prosjektet tar også sikte på en sterk bruker-involvering helt fra starten av, hvor brukere fra relevante sektorer som Miljødirektoratet, Fiskeridirektoratet, Kystverket, Rogaland fylkeskommune, Norsk Olje og Gass, Salmar, Norges Fiskarlag og Birdlife Norway er med å co-designe verktøyet.

– Equinor er en kunnskapssøkende utvikler av energiressurser i havet. Nå står vi ovenfor en storstilt utbygging av havvind for å kunne levere på samfunnets behov for grønn energi for å nå målene i Paris avtalen. Vi mener at å lykkes med å beskytte artsmangfold og miljø er en forutsetning for å lykkes med havvind. MARCIS prosjektet er en mulighet til å øke vår kunnskap om fugls tilstedeværelse, sensitivitet og sårbarhet, og for å utvikle et bedre rammeverk for å vurdere de samlede konsekvenser, som grunnlag for risikostyring.

Det sier Arne Myhrvold, Senior-rådgiver for bærekraft i Equinor.

Samlet belasting

Reiertsen forklarer jobben som skal gjøres:

– Vi er heldige som kan bygge på det uvurderlige grunnlaget lagt av forsknings- og overvåkningsprogrammene SEAPOP og SEATRACK, som mange av prosjektdeltakerne er en del av. Vi kan bruke resultater, kompetanse og data fra disse programmene, for å utvikle et beslutnings-verktøy som gir brukere mulighet til å tallfeste og illustrere den samlede belastningen av marin nærings-aktivitet på sjøfugl i spesifikke havområder og tilrettelegge for en mer bærekraftig marin forvaltning. I dette verktøyet vil vi 1) kunne lage detaljerte kart over overlapp mellom menneskelig industri aktivitet i det marine miljø og sjøfuglers utbredelse, 2) kunne vurdere konsekvensene av havbaserte vindkraftverk på sjøfugl og trekkfugler, 3) evaluere sjøfuglers følsomhet og spesifikke bestanders sårbarhet på forskjellige typer industri-aktivitet til havs, 4) kunne demonstrere ulike scenarioer av blå vekst i spesifikke områder basert på hvor stor påvirkning det har på sjøfugl.

På denne måten kan man vurdere om ulike havområder har lavere eller høyere risiko for ulike typer industri-utvikling, eller om det er tider på året enkelte aktiviteter bør unngås i spesifikke områder, og få en mer helhetlig og bærekraftig havforvaltning, avslutter Tone Reiertsen i NINA.

Les mer om prosjektet 

Kontakt: Tone Kristin Reiertsen

Endringer i havtemperatur bidrar til bestandsnedgang hos lunde

Camilla Næss

2022-02-16T11:45:00.0000000 2022-02-16T11:46:32.2030000

Gamle jakt- og fangstdata til nytte

Klimaendringer har vist seg å kunne ha negative effekter på sjøfugl, og beregningene for temperaturutviklingen i tiden som kommer gir grunn til bekymring for mange sjøfuglbestander. De fleste demografiske tidsserier er for korte til at de kan brukes i studier av klimaeffekter, men nedtegnelser av utbytte av lundejakt sørvest på Island har gitt forskerne en unik mulighet til å analysere klimaendringenes virkning på demografien. Dataserien strekker seg tilbake til 1880, og inneholder fangst- og fellingsdata for lunde på Vestmannaeyjar på Island, hvor vi finner verdens største lundekoloni. Ut fra fangstdataene var det mulig å beregne årlige mål på ungeproduksjon over en periode på 128 år for denne bestanden, som minker i størrelse.

Korrelasjon med havtemperatur via byttedyr

Modelleringer viste at det i lange perioder var sterk korrelasjon mellom overflatetemperatur i havet ved Vestmannaeyjar og produksjon av lundeunger på øya, men sammenhengen var slett ikke lineær. Studiet identifiserte en optimal havtemperatur for ungeproduksjon (rundt 7 °C), som kan representere optimale forhold for overlevelse og produksjon av tobis Ammodytes marinus – lundens hovedføde. Hvis temperaturen øker eller synker med 1 grad i forhold til denne optimaltemperaturen reduseres ungproduksjonen i lundekolonien med 55 %.

Forklarer tidligere og pågående bestandsendringer

Gjennom analysene kunne forskerne dokumentere den arktiske varmeperioden som startet rundt 1920 og varte i 20 år. I løpet av denne perioden ble det registrert en sterk reduksjon i ungeproduksjonen hos lunde, og det er få studier som har kunnet påvise en slik effekt av klimaendringer så langt tilbake i tid. Studien understreker viktigheten av lange tidsserier og indikerer at lundebestandens pågående tilbakegang til dels er forårsaket av den økende temperaturen i havet rundt Island.

Les artikkelen: Centennial relationships between ocean temperature and Atlantic puffin production reveal shifting decennial trends

Kontakt: Kjell Einar Erikstad

Les mer om sjøfugl på SEAPOPs nettsider

Kartlegger havnespy med miljø-DNA

Camilla Næss

2022-02-02T21:25:00.0000000 2023-03-28T15:29:32.8530000

Spredning av fremmede arter regnes som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet verden over. Havnespy (Didemnum vexillum), også kjent som japansk sjøpung, er en av verstingene. Arten sprer seg raskt, og danner hurtigvoksende kolonier som kveler alt liv på havbunnen der den etablerer seg. I 2020 ble havnespy oppdaget for første gang i Norge, i Engøysundet i Stavanger. Siden er den også påvist i Haugesund, utenfor Bergen og i Egersund.  

Vannprøver i hver havn

Skipstrafikk er en viktig spredningsvei for marine fremmede arter, og båthavner med mye internasjonal trafikk er spesielt utsatt. 

– Når havnespy først har etablert seg i et område er den umulig å bli kvitt, derfor er det svært viktig å begrense videre spredning. Det forutsetter at vi vet hvor arten allerede finnes, sier Frode Fossøy, genetiker og seniorforsker i NINA.

Like før jul samlet ansatte ved NINA inn over 100 vannprøver fra de største havnene mellom Stavanger og Bergen for å lete etter havnespy på oppdrag fa Miljødirektoratet. Prøvetakingen ble utført i løpet av fem dager som en rask respons-analyse. Prøvene ble deretter analysert på NINAs genetikklab i Trondheim.

– Vi fikk utslag på samtlige lokaliteter der havnespy allerede var påvist tidligere. Det viser at miljø-DNA er en god metode for å kartlegge utbredelse og overvåke spredning av havnespy, sier Fossøy.

Innsamlingen kan gjøres fra land ved å filtrere flere liter sjøvann gjennom et finmasket filter. Deretter benyttes genetiske verktøy for å lete etter spor av DNA fra havnespy i prøven. Foto: Vegard M. Ambjørndalen / NINA.

I tillegg til de kjente forekomstene påviste DNA-analysene havnespy på tre steder i Brandangersundet i Gulen kommune. Disse prøvene hadde relativt lave DNA-konsentrasjoner. Det kan tyde på en nylig etablering av arten i området.

Havnespy er tidligere ikke påvist så langt nord i Norge. Men funnet representerer også den nordligste lokaliteten i NINAs undersøkelse. Forskerne kan derfor ikke si noe om utbredelsen til havnespy ut ifra dette studiet, men anbefaler at undersøkelsen blir videreført med prøvetaking fra Sognefjorden og nordover for en fullstendig, nasjonal kartlegging av havnespy.

Som å finne nåla i høystakken

Dette er første gang miljø-DNA brukes til å kartlegge havnespy i Norge. Og til tross for at funnene i seg selv er nedslående, gir resultatene grunn til optimisme.

– Norskekysten er lang. Miljø-DNA er en kostnadseffektiv og treffsikker metode som gjør det mulig å finne nåla i høystakken med forholdsvis liten innsats. Tidlig oppdagelse av fremmede arter er en forutsetning for å kunne sette inn riktige tiltak, sier Fossøy. 

Kartlegging ved hjelp av miljø-DNA er både enklere, raskere og billigere enn andre metoder. Positive funn kan deretter følges opp av tradisjonelle feltmetoder for å se på utbredelsen og størrelsen på koloniene. 

Norske havner kveles i spy. Det er nærliggende å tro at havnespy er mer utbredt enn det som er påvist så langt. En videre kartlegging av utbredelsen er derfor høyst nødvendig for å øke kunnskapen rundt denne arten. Foto: Rudolf Svensen CC BY 4.0

NINA har kartlagt utbredelsen av havnespy på oppdrag fra Miljødirektoratet

Kontakt: Frode Fossøy

Les rapporten: Fossøy, F., Sivertsgård, R., Ambjørndalen, V.M., Brandsegg, H., Andersskog, I.P.Ø., Husa, V. & Forsgren, E. 2022. Kartlegging av den fremmede marine arten havnespy Didemnum vexillum ved hjelp av miljø-DNA. En rask respons undersøkelse. NINA Rapport 2092.

Les også: Havnespy har spredt seg nordover på Vestlandet

Havnespy (Didemnum vexillum)

Havnespy er et kolonidannende sekkedyr som vokser på hardbunn. Arten har spredt seg fra Japan til store deler av verden som blindpassasjer med skipstrafikk.

Havnespy ble påvist i Engøysundet i Stavanger i november 2020 for aller første gang i Norge, og har senere også blitt funnet i Karmsundet i Haugesund samt Hanøytangen på Askøy utenfor Bergen. I desember 2021 ble den også oppdaget i Egersund.

Havnespy kan vokse over andre arter og fortrenge andre bunnlevende planter og dyr, og forandre hele økosystemer der den etablerer seg. Den er derfor vurdert til å utgjøre svært høy risiko i Fremmedartslista.

Havnespy tåler temperaturer mellom -2 og 24˚C, og har dermed potensiale til å spre seg langs hele norskekysten inkludert Svalbard. Siden arten begrenses av saltholdighet, vil den trolig holde seg under brakkvannslaget i norske fjorder. I Canada er arten registrert ned til 85 meters dyp.

Havnespy sprer seg på to måter. I sommerhalvåret produseres larver som slår seg ned på bunnen i løpet av det første døgnet. I tillegg kan den spres ved «avleggere», små fragmenter som avsnøres eller «drypper» fra kolonien og danner grunnlaget for en ny koloni.

Miljø-DNA

Alle levende organismer avgir spor av DNA til omgivelsene i form av hud- og hårceller, avføring, spytt og liknende. Ved å analysere DNA i miljøprøver kan forskerne avsløre hvilke organismer som finnes i miljøet. Teknologien kan benyttes på alle typer miljøprøver, og er både mer kostnadseffektiv og mer treffsikker enn mange tradisjonelle metoder.

Grovt sett kan vi skille mellom to tilnærminger for å analysere disse DNA-sporene; lete etter enkeltarter eller kartlegge artsmangfoldet i miljøet. I artsspesifikke analyser gjennomsøkes prøven på jakt etter en enkelt genetisk markør som er unik for den aktuelle arten.

NINA har utviklet prøvetakingsutstyr og analyseverktøy for miljø-DNA-prøver.

Les mer om miljø-DNA

Bli med på dugnaden

Miljødirektoratet frykter at arten vil spre seg videre, og oppfordrer til dugnad for å hindre spredning.

Rapporter funn av havnespy i Artsobservasjoner: Si fra om du ser havnespy

Unge lomvier rammet av omfattende massedød høsten 2021

Camilla Næss

2022-02-02T12:30:00.0000000 2022-02-02T12:33:00.1900000

Høsten 2021 ble et stort antall lomvier funnet døde i Indre Oslofjord. Når en kritisk truet sjøfuglart omkommer i store antall bare noen steinkast fra Stortinget, vekker det ekstra oppmerksomhet og bekymring. De første resultatene fra undersøkelsen av episoden viser at det primært var unge, utsultede lomvier som ble funnet omkommet i norske områder, men hendelsen hadde et langt større omfang.

Først oppdaget i Storbritannia

Høsten 2021 ble det rapportert om mange døde og døende alkefugler, spesielt lomvier, langs kystene av Nordsjøen og Skagerrak. Det er slett ikke uvanlig å finne døde sjøfugler, spesielt ikke i dette området, hvor befolkningstettheten er høy, men denne gangen skulle det vise seg at omfanget var usedvanlig stort og langvarig. Episoden begynte allerede i månedsskiftet august-september, da de første døde lomviene strandet på østkysten av Storbritannia. I starten av oktober strandet de første lomviene i Rogaland, og i løpet av kort tid bredte fenomenet seg østover til Skagerrakområdet. I Norge ble de fleste døde fuglene funnet i Indre Oslofjord i slutten av oktober og begynnelsen av november, og mange lomvier havnet også på land i hovedstaden. Nylig er det også observert mer enn hundre lomvier svømmende rundt i Mjøsa. Også i Nederland og Belgia og på vestkysten av Sverige og Danmark ble det funnet uvanlig høyt antall døde lomvier.

Beredskap ved massedød etablert

Massedød av sjøfugl er noe som oppstår med ujevne mellomrom, og mange hendelser går trolig upåaktet hen. Som regel skjer de i vinterhalvåret når de fleste individene har trukket langt vekk fra hekkeområdene og mange av artene oppholder seg langt til havs. I en tid der sjøfugler er blant de artsgruppene som sliter mest på denne planeten, og to tredeler av alle sjøfuglartene i norske farvann er rødlistet, er det ekstra viktig å avdekke hvilke forhold som utløser massedød. Derfor har myndighetene, i samarbeid med SEAPOP-programmet, etablert en egen beredskap for å undersøke slike episoder nærmere når de skjer. Dette har satt oss i stand til å følge opp flere større hendelser på norskekysten de siste årene, som f.eks. massedød av lunde i Vest-Agder og Rogaland i 2016, av måker i Troms i 2017 og 2018 og av ærfugl i ytre Oslofjord i 2020.

Godt samarbeid om innsamling

Når det inntreffer massedød er det viktig å fastslå hvilke arter som rammes og i hvor store antall, skaffe kunnskap om dødsårsak og fuglenes kondisjon, kjønns- og aldersfordeling, samt bestemme hvilke hekkeområder de er rekruttert fra. Disse faktorene er helt nødvendige for å kunne vurdere hvilke bestander som var i området, samt hvilke deler av bestandene som ble hardest rammet og dermed hvilken effekt den økte dødeligheten kan ha på populasjonene. Takket være godt samarbeid med ansatte i Oslo og Tysvær kommuner, Naturhistorisk museum, Statens naturoppsyn og mange frivillige ble en systematisk registrering og innsamling iverksatt ved første varsel om døde fugler sist høst. Til sammen ble ca. 200 døde lomvier, samt noen alker, alkekonger og lunder, samlet inn i Tysvær, på Jæren, ved Lista og i Oslofjorden. Med støtte fra Miljødirektoratet er fuglene blitt obdusert ved NINA i Trondheim.

Matmangel var trolig hovedårsak

Resultatene viser at alle fuglene som ble obdusert var kritisk avmagret. Det var ikke noe målbart fett på dem, og med en kroppsvekt på rundt halvparten av det som er vanlig var fuglene i svært dårlig kondisjon. Tidlig i episoden ble fem ferske lomvier sendt til Veterinærinstituttet for undersøkelser om hvorvidt fugleinfluensa eller andre patogener kunne være årsak til massedøden, men det var ingen tegn til sykdom hos dem. Det er dermed mest sannsynlig at matmangel er den primære dødsårsaken. Alle fuglene som ble obdusert var ungfugler, de fleste på vei inn i sin første vinter. Det er ennå for tidlig å beregne hvor stor andel av produksjonen som kan ha gått tapt. Blant fuglene som ble undersøkt i Storbritannia og Nederland er det også funnet en del voksne fugler, spesielt hanner. Hos lomvi er det fedrene som tar seg av ungene den første tiden på sjøen etter at de forlater kolonien, og dette kan være en sårbar periode for både hanner og unger.

Britiske ungfugler hardest rammet

Både ringmerkingsdata og sporingsdata fra lomvier instrumentert med lysloggere i tidligere år indikerer at det primært er britiske lomvier som overvintrer i Nordsjøen. Det er derfor forventet at majoriteten av de døde lomviene funnet langs norskekysten høsten 2021 stammer fra britiske kolonier. Denne antakelsen er understøttet av funn av tre ringmerkede fugler, som alle ble ringmerket som unger på østkysten av Skottland sommeren 2021.

Sult skaper desperasjon

I perioder med sterke sørvestlige vinder er det ikke uvanlig at et stort antall alkefugler trekker inn i Oslofjorden. Det store omfanget av døde og døende fugler i fjor høst viser imidlertid at fuglene trolig var sterkt svekket av matmangel i Nordsjøen før de blåste inn til kysten av Norge. At det dukker opp forvirrede fugler både i Oslo sentrum, i marka og i innsjøer lenger inn i landet, kan skyldes at fuglene begynner å bli desperate i jakten på mat.

Årsaksforholdene er ofte sammensatte

Obduksjon og prøvetaking av lomviene har sikret data og materiale som kan brukes til å forklare om det er spesifikke hendelser som har forårsaket den økte dødeligheten, og dermed avdekke viktige koplinger til tilstanden i det marine økosystemet. Både matmangel, uvær, sykdom og forgiftninger – eller en kombinasjon av slike forhold – er vist å kunne utløse massedød av sjøfugl. Hvis det er mangel på byttefisk til havs, kan alkefuglene bli svekket av sult. Vi vet ennå ikke den eksakte årsaken til en redusert tilgang på mat i dette tilfellet, men vi vet at både klimaendringer og høsting av marine ressurser kan endre utbredelse og mengde av viktige fiskebestander og at ekstreme værhendelser kan gjøre byttedyrene vanskelig tilgjengelige for sjøfuglene.

Internasjonalt samarbeid om analyser

Episoden i norske farvann må sees i sammenheng med det som nå ser ut til å være en usedvanlig omfattende massedødshendelse av lomvi, og som berører nesten hele artens utbredelsesområde i Nordsjøen. Det er etablert samarbeid med kolleger i de andre Nordsjølandene og innsamlet data som gjør det mulig å kartlegge i større skala hvordan episoden utviklet seg over tid, samt teste ulike hypoteser for hva som har forårsaket massedøden. Forhåpentlig kan det bidra til å avdekke de viktigste årsaksmekanismene bak slike episoder og identifisere eventuelle behov for forvaltningstiltak så tidlig som mulig.

Kontakt: Signe Christensen-Dalsgaard

Laks som vokser unaturlig fort endrer økosystemet i elva

Anne Olga Syverhuset

2021-12-06T09:52:00.0000000 2021-12-06T12:25:07.1270000

– Fra før visste vi at rasktvoksende fisk påvirker annen fisk, men våre resultater viser at de også på kan påvirke og endre andre deler av økosystemet, som bunndyr, produksjon av organisk materiale gjennom fotosyntese (primærproduksjon) og nedbrytning av løv.

Det sier Line Sundt-Hansen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA). Sammen med franske, norske, kanadiske og svenske forskere har hun nylig publisert en artikkel i Journal of Fish Biology om forsøkene de gjorde ved NINA Forskningsstasjon Ims.

Vidvinkelblikk på rasktvoksende laks

I Nord-Amerika er det utviklet en laks med et innsatt gen for veksthormon som gir den unaturlig rask vekst. I Norge er oppdrettslaks avlet fram for å vokse raskt. De norske forskerne har lenge forsket på og kjent til at når slik rasktvoksende laks rømmer og svømmer opp i elvene, påvirker de villaksen negativt. Men de franske kollegene deres kom med et forslag som tok vekk skylappfokuset på fisk. Franskmennene ville finne ut hvilke effekter slike fisk med unaturlig rask vekst kan ha på hele økosystemet.

– Jeg har studert effekter av oppdrettslaks på villaks i 30 år, og ble overrasket da de franske økologene hadde en mye bredere tilnærming og ville studere effekten av en rasktvoksende fisk på hele økosystemet, sier Kjetil Hindar, seniorforsker i NINA. 

Kunstige elver gir forskningsmuligheter i særklasse

I Sandnes ligger en forskningsstasjon utenom det vanlige. En naturlig elv med fiskefelle, kunstige elvestrekninger og utstyr til eksperimentell forskning på alle laksens livsstadier, fra egg til gytemoden fisk, gjør forskningsstasjonen unik. Ikke bare i Norge, men også internasjonalt.
Derfor var det her det internasjonale teamet kunne gå bredt ut og studere effektene på hele økosystemet.

– NINA Forskningsstasjon Ims er velegnet til å studere økosystemeffekter i ferskvann, siden vi har halv-naturlige bekker fra 1 til 100 kvadratmeter der vi kan regulere både temperatur og næringsgrunnlag. Dessuten har vi en toveis fiskefelle i den nærliggende elva Imsa, sier Hindar.

Et uventet verktøyskrin

Deler av utstyrslista til forsøkene var til forveksling lik handlelista til en byggmester.

– Vi la ut mursteiner for å samle vanninsekter. Mursteinene hadde hull som gjør de attraktive for kolonisering av vanninsekter, og de ga vekt til forankring av poser med løv. Mengden av vanninsekter ble målt ved å samle og telle alle bunndyr innenfor en fast ramme, forteller Sundt-Hansen. 

Flislegging av elver sto også på agendaen. Flisene brukte forskerne for å se på produksjon av begroingsalger. De er elvas primærprodusenter og vokser via fotosyntese på flisene. Algeproduksjonen ble målt fotometrisk, det vil si med et instrument om måler klorofyll a, ved forsøkets slutt.

Forskerne målte primærproduksjon, hvor mye alger som produseres, ved hjelp av instrumentet som heter Benotorch, som er et instrument om måler klorofyll a. Foto: LIne Sundt-Hansen / NINA.

– Og så plukket vi bjørkeblader som ble lagt ut i bur hvor insekter går inn og ut, for å se hvor fort de bladene ble nedbrutt, forklarer Sundt-Hansen.  

De målte også nedbryting av blader i bur av tettvevd stoff, der nedbrytingen kun skjer via mikroorganismer. 

– Dette ga oss muligheter til å måle både primærproduksjon, sekundærproduksjon (algespisende bunndyr) og nedbryting, som er viktige prosesser i alle økosystem, forklarer Sundt-Hansen.

Fikk endrede egenskaper og adferd – og påvirker hele økosystemet i elva

Ved hjelp av veksthormon injisert i bukhulen til laksungene skapte Sundt-Hansen sammen med økosystemforsker Julien Cucherousset og deres kolleger en hurtigvoksende laks, for å se hvordan dette påvirket resten av artene og prosessene i elva. Laksen som fikk veksthormon endret en rekke egenskaper som er kjent for å påvirke hvordan økosystemet fungerer, som aktivitet og atferd, bruk av elva, næringsvalg og hva de tisset ut. 

Her gir forskerne fisken veksthormon eller kontrollbehandling .Bildet er tatt på Ims forskningsstasjon.

De så også at de endrede egenskapene påvirket bunndyr, primærproduksjon og nedbryting av løv.

– Vårt studie viser at det er viktig å se på hele økosystemet når en skal vurdere hvilken påvirkning utsatt eller rømt fisk med raskt vekst har på naturen, da det kan ha en påvirkning ikke bare på fisk, men på andre viktige arter og prosesser i elva, avslutter Sundt-Hansen.

Les artikkelen: Growth-enhanced salmon modify stream ecosystem functioning

Les mer om NINA forskningsstasjon Ims

Kontaktpersoner:
Line Sundt-Hansen
Kjetil Hindar

NINAs fagseminar tilgjengelig som webinar

Juliet Landrø

2021-11-26T13:00:00.0000000 2021-11-26T13:36:46.6730000

Nå er alle foredragene tilgjengelig: 

Arealer under press

Arealer under press er den største trusselen mot naturmangfold i verden – og her i Norge. Det blir mindre og mindre plass til natur i naturen, og det fører til utfordringer på mange plan. Det handler om bærekraft, klima og natur. Hvilken kunnskap trenger vi for å bruke arealene på best mulig måte slik at vi ikke sløser bort naturen?

Nina Eide, Joachim Paul Töpper og Brett Sandercock sine foredrag handler om akkurat dette:

Økosystem, økosystemforvalting og regnskap

Kan vi gjøre det lettere for kommuner og gjøre gode, miljøvennlige valg? For å unngå å sløse med naturen må vi ha et regnskap. Og nå har FNs statistiske byrå utviklet nettopp det! Men, helt konkret, hvordan skal vi bruke det?

Signe Nybø, Anders Kolstad, Håkon Aspøy og John Linnell tar oss med ut i kommunenorge, til politikere, forvaltere og selvsagt til artene selv:

Fornybar energi og miljødesign

Vi trenger mer fornybar energi for å løse klimakrisa – det er vi alle enige om. De tre forskerne som kommer nå vil vise hvordan vi ved å bruke ny kunnskap kan finne gode løsninger for mer fornybar energi, klima OG natur.  

Line Sundt-Hansen, Torbjørn Forseth og Diego Pavon-Jordan presenterer flere løsninger for dette:

Naturrestaurering

Vi har sløst en del med naturen. Vi har manglet både kunnskap og verktøy. Og nå har FN funnet det nødvendig å lansere et tiår for naturrestaurering. NINA har tatt en aktiv rolle i arbeidet med den norske planen for naturrestaurering – og utviklet kunnskap og metoder. Internasjonalt har også NINA fått oppmerksomhet for hvordan ny kunnskap blir satt ut i den virkelige verden med gravemaskinførere, forvaltere og folk flest. Dagmar Hagen, Megan Nowell og Kristine Bakke Westergaard går fra store Svea, til de små pollinatorene og helt ned på de bittesmå genene i disse tre foredragene – alle en viktig rolle i naturrestaurering:

Nye metoder  i naturforskningen

Det nyeste av avansert teknologi, analyse av store datamengder og måleutstyr har blitt en helt nødvendig del av naturforskninga. Forskere i NINA har vært med på å utvikle og ta i bruk nye metoder som effektivt gir oss mye mer nøyaktig kunnskap, uten at det har ført til forstyrrelser for de artene vi forsker på. Klimakrisen har gitt oss nye utfordringer, og er i gang med å finne kunnskap om hvordan vi kan måle naturen egen evne til å lagre og binde karbon. 

Her presenterer Øystein Flagstad, Robert Lennox, Børge Moe, Hanna M. Silvennoinen og Carolyn Rosten høyteknologiske metoder for å få mer kunnskap om naturen: