Gjedda i Tana sluker minst en kvart million laksesmolt i året

Jørn J. Fremstad

2026-03-26T08:16:00.0000000 2026-03-26T09:14:50.6500000

Fram mot tusenårsskiftet var Tanavassdraget den viktigste elva i verden for fiske etter laks fra Atlanterhavet. Siden har fangsten gått drastisk ned, og bestanden har nærmest kollapset. Fra 2021 har vassdraget vært stengt for laksefiske.

Det er flere mulige årsaker til den kraftige nedgangen i laksebestanden. Blant dem er dårligere overlevelse i sjøen, overfiske og at gjedde spiser store mengder laksesmolt.

Laksungene kalles laksesmolt når de er ca. 4 år gamle og veier om lag 25 gram. Bare et fåtall overlever fra de klekkes og til de utvikler seg til laksesmolt. Når smolten starter den lange vandringen ned vassdraget med kurs for havet, må den unngå å havne i magen til de sultne gjeddene den møter på veien.

Forskerne har undersøkt mageinnholdet til over 2 000 gjedder i Tanavassdraget. I denne gjedda fant de 17 laksesmolt. Foto: Martin-A. Svenning, NINA

Sjekket magen til 2 000 gjedder

Forskere har nå regnet ut hvor mye laksesmolt gjedda faktisk spiser. Det har de gjort ved å undersøke mageinnholdet hos over 2 000 gjedder fra Tanavassdraget. Funnene er omtalt i den ferske rapporten Gjedda i Tanavassdraget. Estimert konsum av laksesmolt.

Laksesmolten utgjør om lag en tredel av den totale dietten til gjedda om sommeren. Beregningene viser at det går med drøyt 46 laksesmolt per kilo gjedde årlig. Det tilsvarer minst en kvart million laksesmolt, hvis vi inkluderer hele Tanavassdraget.

Gjedda spiser en større andel laksesmolt

På grunn av mangel på gytelaks er det blitt produsert svært lite laksesmolt i Tanavassvassdraget de siste årene. Siden gjeddas appetitt på smolt er like stor som før, får rovfiskens innhugg i bestanden nå mye større betydning. Det betyr at den prosentvise andelen av laksesmoltbestanden som havner i gjeddas mage har økt kraftig de siste årene.

– Det blir vanskelig å bygge opp laksebestanden i Tanavassdraget hvis gjedda fortsetter å forsyne seg like grovt av laksesmolten. Et første steg kan være å få ned bestanden av gjedde som eter smolt, sier seniorforsker Martin-A. Svenning i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Store gjedder er kannibaler

Samtidig er det ikke så enkelt som å fiske ut mest mulig gjedde. Gjedda er kannibal. Det vil si at den eter mindre artsfrender. Hvis det blir færre store gjedder, vil flere yngre gjedder vokse opp og få muligheten til å spise laksesmolt. Da kan antall gjedder som har smolt på menyen faktisk øke på grunn av utfiskingen.

Dersom de store kannibalgjeddene blir borte, forsvinner også skremselseffekten. Dette kan føre til at enda yngre årsklasser av gjedde begynner å ete laksesmolt.

Må fiske gjedder av «riktig» størrelse

Utfordringen blir å ta ut tilstrekkelig med mellomstore gjedder, i størrelsen 40-65 cm.

– Det er disse gjeddene som eter mest smolt. De største gjeddene tar heller større fisk, som andre gjedder, harr og sik. Samtidig må bifangsten av laks holdes på et minimumsnivå. Hvis ikke kan gjeddefisket gi motsatt effekt av det vi ønsker, forteller Svenning.

Gjedda forsyner seg grovt av laksesmolten i Tanavassdraget. Foto: Martin-A. Svenning, NINA

Viktig å påvise eventuelle endringer i gjeddebestanden

Om forvaltningen bestemmer at det skal fiskes ut gjedder, blir det svært viktig å finne ut om størrelsen og alderen på gjeddene i Tanavassdraget endrer seg. Det gjelder spesielt for å se om fisket fører til at andelen yngre gjedder som spiser smolt går opp.

– Dette vil avdekke om antallet gjedder som spiser smolt i Tanavassdraget avtar eller faktisk øker som en følge av gjeddefisket, sier Svenning.

Kontakt: Martin-A. Svenning, , e-post: martin.svenning@nina.no, tlf. +47 934 66 725

Les rapporten Gjedda i Tanavassdraget. Estimert konsum av laksesmolt

Les rapportene

Alders- og størrelsesfordeling, vekst, dødelighet og diett hos gjedde og ørret i Tanavassdraget basert på fiske i 2021

Predasjon på laksunger i Tana

Les Mellomstore gjedder truer laksesmolten

Les Gjedda forsyner seg grovt av laksesmolten i Tana

Her ser du hvor mye laks og sjøørret det er i elvene våre

Jørn J. Fremstad

2026-02-24T10:07:00.0000000 2026-02-24T12:01:22.0270000

Før ble elvene overvåket av flere ulike aktører. De rapporterte hver for seg til Miljødirektoratet og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Det nasjonale programmet for å overvåke gytebestander av laks og sjøørret samler nå resultater fra fisketellinger i ulike deler av landet og presenterer dem på ett sted.

Gytebestander er den delen av en fiskebestand som er kjønnsmoden og faktisk formerer seg i et gitt år. Dette er en sentral definisjon i forvaltningen av fisk, fordi gytebestanden er avgjørende for å sikre nok avkom til å opprettholde bestanden for framtida.

Gytefisken telles ved drivtelling, videoovervåking i fisketrapper eller ved lysfiske. Drivtelling foregår ved å snorkle nedover elva og registrere fisk fortløpende.

Populært blant fiskerne

Det nasjonale overvåkingsprogrammet gir både forvaltningen og folk flest tilgang til kvalitetssikrede og samlete data om gytebestander av laks og sjøørret. Tellingen av gytefisk gir viktig kunnskap til de som forvalter den norske laksen og sjøørreten. Gytebestandsmål er den beregnede mengden hunnlaks (målt i kilo) som må gyte i et vassdrag for å sikre maksimal produksjon av lakseunger (smolt).

– Mange fiskere henvender seg til oss for å få vite hvor mange laks og sjøørret vi har talt i forskjellige elver. Målet er å samle kvalitetssikrede og sammenlignbare data om gytebestandsstørrelse i vassdragene som inngår i programmet, sier forsker og prosjektleder Øyvind Solem i Norsk institutt for naturforsking (NINA).

Antall vassdrag økte fra 92 til 149

I dag blir 54 vassdrag overvåket på oppdrag fra Miljødirektoratet. I tillegg inngår data fra mange vassdrag, hvor tellingene finansieres av andre. Fra programmet ble startet i 2019 og fram til i dag, har antall vassdrag som overvåkes økt fra 92 til 149.    

Noen vassdrag har kommet til, mens andre har falt fra programmet. For enkelte elver finnes det derfor kun data fra deler av perioden. I noen av årene har høy vannføring, dårlig sikt og andre årsaker gjort det umulig å telle fisk.

– På nettsiden presenteres både metodene vi bruker for å overvåke gytebestandene, og resultatene fra de vassdragene vi har undersøkt i de aktuelle årene, forteller Solem.

Lysfiske for å telle laks og sjøørret. Foto: Øyvind Solem, NINA

Samarbeider om overvåkingen

Det nasjonale programmet for overvåking av gytebestander av laks og sjøørret er nå inne i sin andre periode (2024–2028). Programmet ledes av NINA og NORCE i samarbeid med Det Norske Veritas, Veterinærinstituttet og Naturtjenester i Nord. Samarbeidet sikrer et solid faglig grunnlag for å vurdere bestandsstatus for laks og sjøørret i norske vassdrag.

Deltakerne har arbeidet med kartlegging og overvåking av gytebestander siden tidlig på 1990-tallet. De har lang erfaring med metodene som brukes for å telle fisk og med å videreutvikle metodikken. En viktig del av programmet er å harmonisere og optimalisere metodene for overvåking av laks og sjøørret i Norge.

Les mer om vurderinger av måloppnåelse og bestandsstatus i de enkelte vassdragene hos Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL)

Se Overvåking av gytebestander av laks og sjøørret

Kontakt: Øyvind Solem

Høy lakselusbelastning på sjøørret i 2024 og 2025

Camilla Næss

2025-12-10T09:01:00.0000000 2025-12-10T09:17:18.2070000

NINA har fått i oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet å lage en miljøindikator for Trafikklyssystemet som beskriver hvordan lakselus påvirker sjøørretbestandene. 

Beregninger for lakselusebelastning på sjøørret er nå publisert i en ny rapport. Denne rapporten presenterer indikatorverdier (I_trutta) for sjøørret i Trafikklyssystemets produksjonsområder i 2024 og 2025.

Sjøørretindikatoren (I_trutta) beregner prosentvis nedgang i fitness til sjøørretene i produksjonsområdene. Fitness beskriver individenes evne til å overleve og reprodusere. Nedgangen i fitness i indikatormodellen beregnes ut fra lakseluspåvirkning på sjøørret de to første årene ørreten vandrer ut i sjøen. Sjøørretindikatoren oppgis i prosent og kan sammenlignes med de eksisterende indikatorene for prosent dødelighet hos utvandrende laks som brukes i Trafikklysvurderingene. I Trafikklyssystemet benyttes kategoriene lav (<10 %), moderat (10-30 %) og høy (>30 %) dødelighet.

Sjøørretindikatoren for hvert produksjonsområde er beregnet på to måter: 1) som et uvektet gjennomsnitt hvor hvert vassdrag teller likt, og 2) som et vektet gjennomsnitt basert på den teoretiske produksjonskapasiteten til det enkelte vassdraget og hvor hver sjøørretsmolt teller likt.

Den samlede indikatorverdien for første og andregangsvandrende sjøørret var over 30 % i fem til ni produksjonsområder, avhengig av hvilket år og type sjøørretindikator som ble benyttet. Kun to til tre områder var under 10 %.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning har beskrevet 1279 norske sjøørretvassdrag. Av disse er 1028 klassifisert som bestand av VRL, resten er tapte eller ansett som forekomster for små til å opprettholde egne bestander. Det er disse 1028 vassdragene som inngår i beregningene av sjøørretindikatoren.

– Mens laksen oppholder seg forholdsvis kort tid langs kysten på vei ut mot havet, oppholder sjøørreten seg hovedsakelig i fjordene og kystnære områder under hele sjøvandringen. Dette fører til at indikatorverdiene gjennomgående er høyere for sjøørret enn lakseluspåvirkningen på laks, sier forsker Agnes Holstad. 

Sjøørret i Trafikklyssystemet

Trafikklyssystemet ble innført i 2017 for å regulere veksten i norsk lakseoppdrett. Ordningen deler norskekysten inn i 13 produksjonsområder. Annethvert år vurderer Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) lusepåvirkningen på villaks i hvert enkelt produksjonsområde, og gir enten grønt, gult eller rødt lys for økt produksjon.   

Hittil er det indikatorer på laks som er brukt til å vurdere miljøpåvirkningen fra lakselus. Siden sjøørreten har en annen livssyklus og et annet vandringsmønster enn laks, er det behov for andre indikatorer for påvirkning på sjøørret. Nærings- og fiskeridepartementet ba i oktober 2023 Norsk institutt for naturforskning (NINA) om å utarbeide en indikator for lakselusas påvirkning på sjøørretbestander.

NINA har ledet arbeidet med å utvikle indikatoren, beskrive kunnskapsgrunnlaget, usikkerhetene i vurderingene og forutsetningene som legges til grunn, i tett samarbeid med sentrale forskere i Havforskningsinstituttet, NORCE, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norsk institutt for vannforskning, Rådgivende biologer, Aqualife R&D og Skandinavisk naturovervåking.  

Les rapporten: Indikatorverdier (I_trutta) for sjøørret i Trafikklyssystemets produksjonsområder i 2024 og 2025

Utvidet sammendrag: Utvidet sammendrag: Indikatorverdier (I_trutta) for sjøørret i Trafikklyssystemets produksjonsområder i 2024 og 2025

Kontakt:

Tor Næsje (Prosjektleder)

Geir H. Bolstad 

Agnes Holstad
 

Nytt gjerde leder 3 av 4 laks trygt forbi kraftverket i Mandalselva

Anne Olga Syverhuset

2025-11-03T17:43:00.0000000 2025-11-11T09:50:29.8330000

Mandalselva var en gang full av laks, men sur nedbør utraderte laksen i elva i første halvdel av 1900-tallet. Derfor var ikke fisk et stort tema da det ble bygd kraftverk på 1970- og 80-tallet. I dag har kalking gjort at laksen er tilbake, men Laudal kraftverk står der fortsatt som en utfording for laksen. 

Større vannslipp og fjerning av terskler har gjort at laksen nå enkelt kommer seg forbi kraftverket og kan gyte  lengre oppe. Ungfisken kan imidlertid fortsatt sette livet på spill forbi kraftverket på vei ut til havet. 

– Selv om kraftverkseier Å Energi har gjort mye for å bedre forholdene for fisken, havner fortsatt mang en laks i turbinen, der vi vet at opptil 70 % av fisken dør, forteller Halvor Kjærås, som i doktorgraden sin tilknyttet forskningssenteret HydroCen har sett nærmere på hvordan fisken kan ledes trygt utenom.

Flytende ledegjerde funker!

Kraftverkseiere har brukt ulike typer sperrer for å holde fisk unna turbinene. I dag er anbefalt praksis å bygge fiskegrinder med 15 mm åpning mellom stengslene, som leder fisken til en trygg passasje i nærheten. Men i så store anlegg som i Laudal kraftverk er slike løsninger utfordrende

– Der det ikke er praktisk eller økonomisk mulig å bygge slike grinder, viser forsøkene våre at flytende ledegjerder kan være en av flere muligheter for å bedre forholdene for fisken, forteller Kjærås.

I Mandalselva har de nemlig testet ut en slik løsning i full skala.

Det flytende ledegjerdet er som en 90 meter lang grind med skråstilte staver som går 1,5 meter ned i vannet med 5 cm mellomrom. Mellomrommene er så store at småfisk enkelt kan passere, men smart design fører fisken utenom:

– Stavene er vinklet på en måte som gjør at de bremser opp vannet. Fisken reagerer på endringer i vannhastighet og turbulens, og blir ledet av en vannstrøm langs ledegjerdet til den kommer til en trygg passasje i enden, forklarer Kjærås. 

Stavene i gjerdet er vinklet på en måte som gjør at de bremser opp vannet. Foto: Juliet Landrø / NINA.

Han har i arbeidet med doktorgraden på NTNU kartlagt vannets bevegelse rundt ledegjerdet, og hvordan fisken oppfører seg når den kommer i nærheten. 

Nå er resultatene fra Mandalselva klare:

– 72,5 prosent av laksen lar seg lede forbi!

Dersom ledegjerdet ikke hadde vært der, viser beregninger at kun halvparten av laksen ville passert trygt.

Det var Sweco Trondheim som utførte detaljdesign og beregninger av konstruksjonens stabilitet for å sikre at den lå trygt på elva og tålte varierende vannføringer. Steis mekaniske verksted sto for ytterligere detaljering og selve produksjonen.

Utfordrer utbredt myte om hvor laksen svømmer 

Men Kjærås og kollegene fra NINA så også at noen fisk krysset ledegjerdet.

Tidligere har de fleste antatt at fisken i hovedsak svømmer nær vannflata for å utnytte de høyeste vannhastighetene. Derfor gikk ikke ledegjerdet dypere ned en halvannen meter under vannoverflata.

– Vi så at de fleste av fiskene som krysset gjerdet, gjorde det ved å svømme under, og ikke gjennom grinda, forteller Kjærås. 

Når de studerte atferden til fisken i elva ellers, viste det seg overraskende nok at nesten halvparten av smolten svømte dypere enn 1,5 meter.

– Dette viser at myten om at fisken bare svømmer nær  overflaten ikke stemmer. Dette er spesielt interessant for meg som forsker og rådgiver.

Tidligere har jeg vært med på å avkrefte en motsatt myte om ål, som folk tidligere trodde bare svømte langs bunnen. Slik kunnskap er avgjørende når vi designer fiskepassasjer, sier Kjærås, som i dag jobber som rådgiver i Sweco, der han kombinerer hydraulikk og biologi for å utvikle fiskevennlige vannkraftløsninger.

Å Energi har i etterkant lagd en fylling for å redusere vanndypet og har begynt å montere grinder som stikker dypere ned i vannet

– Vi har ikke gjort noen forsøk etter dette, men vi har god grunn til å tro at dette vil gjøre ledegjerdet enda mer effektivt, sier Kjærås.

Tester ledegjerde i Orkla

I september i år har ei lignende ledegrind blitt montert i Bjørsetdammen i  Orkla, der laks også kan komme inn i et kraftverk på vei mot havet.   

– Grinda bygger på samme prinsipp som den vi brukte i Mandalelva, men har en litt annen og patentert utforming, sier prosjektleder hos NINA Torbjørn Forseth. 

Det er forskere fra ETH Zurich, et universitet i Sveits, som har utviklet og har patent på denne ledegrinda. 

– Vi har fått tillatelse til å bruke løsningen fordi vi blir de første som skal dokumentere hvor godt løsningen faktisk fungerer ved et kraftverksinntak, sier Forseth.  

Det er TrønderEnergi som drifter kraftverket og som har finansiert grinda, som Steis mekaniske verksted har bygd og montert.

– Vi er optimister også for denne løsningen – våre samarbeidspartnere i Sveits har gjort flere renneforsøk som viser at fisk lar seg lede på tvers av strømmen. I 2027 planlegger vi å evaluere løsningen ved å spore laks som passerer dammen, sier Forseth. 

Kontakt: Halvor Kjærås
Les mer:
Ledegjerde for fisk 
Les artikkelen Full scale performance evaluation of a partial-depth floating fish guidance bar rack av Halvor Kjærås m.fl.

Hvordan påvirker lakselus sjøørreten i norske elver?

Camilla Næss

2025-09-18T14:17:00.0000000 2025-10-30T10:00:55.0470000

Trafikklyssystemet ble innført i 2017 for å regulere veksten i norsk lakseoppdrett. Ordningen deler norskekysten inn i 13 produksjonsområder. Annethvert år vurderer Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) lusepåvirkningen på villaks i hvert enkelt produksjonsområde, og gir enten grønt, gult eller rødt lys for økt produksjon. 

Sjøørret i Trafikklyssystemet

Hittil er det indikatorer på laks som er brukt til å vurdere miljøpåvirkningen fra lakselus. Siden sjøørreten har en annen livssyklus og et annet vandringsmønster enn laks, er det behov for andre indikatorer for påvirkning på sjøørret. 

NFD har som mål å inkludere sjøørret i Trafikklyssystemet i 2026, basert på situasjonen for lakselus i 2024 og 2025. NINA fikk derfor oppdraget med å lage en miljøindikator som beskriver hvordan lakselus påvirker sjøørretbestandene.

NINA har ledet arbeidet med å utvikle indikatoren, beskrive kunnskapsgrunnlaget, usikkerhetene i vurderingene og forutsetningene som legges til grunn, i tett samarbeid med sentrale forskningsmiljø (Aqualife R&D, Havforskningsinstituttet, NORCE, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norsk institutt for vannforskning, Rådgivende biologer og Skandinavisk naturovervåking).  

Foreløpig rapport

Nå foreligger de første beregningene av lakselusas konsekvenser for sjøørret i produksjonsområdene i en foreløpig rapport som sammenlikner verdiene for to år med ulik lusebelastning, 2021 og 2024.

Den endelige rapporten med beregninger for 2024 og 2025 kommer i november. 

Les rapporten: Sjøørretindikator for implementering i Trafikklyssystemet

Les rapporten: Foreløpige indikatorverdier (Itrutta) for sjøørret i produksjonsområdene i 2021 og 2024 

Kontakt: 

Tor Næsje

Geir H. Bolstad

Flyfoto inn i kampen mot pukkellaksen

Jørn J. Fremstad

2025-09-04T07:00:00.0000000 2025-10-30T10:01:03.4400000

Foto tatt fra helikopter og droner brukes allerede for å kartlegge hvor villaksen gyter. NINA-forskere har videreutviklet metoden for å få bedre oversikt over hvor i elva den uønskede pukkelaksen formerer seg. Nå skal de teste ut metoden i Altaelva.

Frykter at pukkellaksen påvirker laksen

– Pukkellaksen gyter i Altaelva fra tidlig i august, og det er sett levende pukkellaks i elva gjennom hele måneden, sier tidligere seniorforsker og initiativtaker til prosjektet, Tor Heggberget.

Så langt har forskerne registrert at den gyter i hele den lakseførende strekningen. Undersøkelsene tyder også på at pukkellaksen gyter på de samme stedene som villaks, sjøørret og ørret som står permanent i elva.

 – Frykten er at de store mengdene av pukkellaks påvirker gytingen til villaksen og ørreten negativt, men foreløpig vet vi lite om effekten. Ved å registrere pukkellaksens gyteaktivitet håper vi å få verdifull informasjon om dette, forteller prosjektleder og seniorforsker Line Sundt-Hansen i NINA.  

Hovedmålet med undersøkelsen er å analysere mulig overlapp av områder hvor pukkellaks, villaks og sjøørret gyter. Ved hjelp av fotografier tatt fra lufta kan forskerne registrere gytegroper, gytefelt og levende og død pukkellaks.

Pukkellaksen kan være en trussel mot den atlantiske laksen. Foto: Eva Thorstad, NINA

Metoden er aktuell for flere elver

De foreløpige resultatene tyder på at den gytende pukkellaksen blander seg med ørret i større grad enn med villaks. Forskning gjort i Russland tidligere viser at pukkellaksen kan bli en konkurrent også for villaksen, hvis mengden pukkellaks øker. Forskerne vil vite mer om hvor mye sammenblanding det er mellom de tre artene i Altaelva når gyteperioden for laks er ferdig i slutten av oktober.

Håpet er at metoden for å registrere pukkellaks også kan brukes i andre elver hvor den fremmede og uønskete arten gyter.  

Prosjektet i Altaelva finansieres av Miljødirektoratet.

Les mer om pukkellaks på nina.no

Kontakt: Line Sundt-Hansen

Landet forsknings-avtale med USA

Juliet Landrø

2025-08-21T13:06:00.0000000 2025-08-22T14:45:01.4230000

Både Norge og USA har et stort behov for pålitelig fornybar energi. Det er nødvendig å oppgradere både vannkraftsystemet og utvikle løsninger for å ta vare på miljøet i vassdragene for å unngå mer tap av natur. Avtalen er gjort mellom Norge gjennom forskningssentret RenewHydro og det amerikanske energidepartementet, U.S. DoE.  

–Det er viktig at utviklinga av det det fornybare energisystemet skjer på lag med naturen både i Norge og internasjonalt. Denne avtalen bidrar i tillegg til at vi opprettholder samarbeidet med våre forsker-kolleger i USA, noe som er viktig i dagens politiske klima, sier forskningssjef i NINA Tonje Aronsen.  

Utfordringene vannkraften står overfor har mange fellestrekk globalt. 

–De norske forskningsmiljøene innen vannkraft ønsker å samarbeide internasjonalt, og forskere i USA og Norge har stor nytte av å jobbe sammen. Vi er derfor veldig fornøyde med å inngå en fornyet samarbeidsavtale med US Department of Energy, sierLiv Randi Hultgreen, senterleder i RenewHydro. 

RenewHydro er et forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) som de neste åtte årene skal utvikle nye løsninger for vannkrafta. Forskningen skal gjøre vannkrafta i stand til å sikre at vi har nok fornybar energi akkurat når vi trenger den, uten at det går på bekostning av miljøet.  

– USA er en stor vannkraftnasjon og gjør mye forskning og utvikling på vannkraft. Samarbeid med amerikanske forskere gir tilgang til verdifull informasjon, svært kompetente forskningsmiljøer og moderne laboratorier. Når vi samkjører forskningsinnsatsen på prioriterte områder, kan Norge og USA sammen finne bedre løsninger for fornybarsektoren, sier Hultgreen. 

I en pressemelding fra USAs Energidepartement - U.S. DoE - skriver de at vannkraft er en enorm ressurs som har stort potensial til å styrke USAs energinett.   

– Samarbeidet vårt med Norge – et annet land som er rikt på vannkraftressurser – vil hjelpe oss med å utvide vår produksjonskapasitet, oppgradere eksisterende anlegg og dyrke den tekniske ekspertisen vi trenger for å få mest mulig ut av disse mulighetene, sier Lou Hrkman i Avdelingen for energieffektivitet og fornybar energi i USDoE i pressemeldingen. 

Det var Norges Ambassadør til USA, Anniken Huitfeldt, og Statssekretær i USAs Energidepartement (U.S. DoE), Chris Wright, som signerte avtalen i Washington 6.juli.  

Samarbeidet bygger videre på en avtale som ble inngått mellom energidepartementene i USA og Norge i 2020. Det har blant annet ført til en felles innsats for å synliggjøre verdien av vannkraft i det internasjonale energibyrået IEA, samarbeid om forskning på bruk av digitale tvillinger i vannkraft, kunnskapsdeling for bruk av MiljøDNA i elver med vannkraft, forskning på fiskevandring, og det har gitt oss bedre forståelse for hvordan ulike mekanismer påvirker hvordan vi planlegger energibruken. 

Kontakt: 

Liv Randi Hultgreen, senterleder i FME RenewHydro 

Tonje Aronsen, forskningssjef for Vann og naturmangfold i NINA 
 

Effektiv metode avslører smitte fra pukkellaks

Anne Olga Syverhuset

2025-07-09T11:59:00.0000000 2025-07-09T12:20:55.7900000

Annethvert år inntar den fremmede fiskearten pukkellaks norske elver og fjorder. Det store antallet medfører stor risiko for at pukkellaksen skal overføre infeksjoner til både villaks og oppdrettslaks.

Forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har tatt i bruk en moderne, effektiv metode for å påvise infeksjoner hos pukkellaks. Metoden, som lyder navnet HT-qPCR, kan raskt kjøre 9000 DNA-analyser parallelt.

– Vi kan legge inn 96 ulike vevsprøver fra fisk, og 96 kjente DNA-snutter fra fremmede virus, bakterier og parasitter, og deretter raskt undersøke om noen av infeksjonene finnes i vevsprøvene, forklarer seniorforsker i NINA, Tor Atle Mo.

Påviste dødelig stillehavsinfeksjon

NINA-forskerne ønsket å finne ut om pukkellaksen har de samme infeksjonene som vår atlantiske laks.

– Vi forventet å finne mye av det samme som vi finner hos den atlantiske laksen, men lurte også på om de kunne ha med seg infeksjoner som er utbredt i Stillehavet, hvor pukkellaksen hører naturlig hjemme, sier Mo.

Forskerne fant flere infeksjoner, og mange var som ventet de samme som hos atlantisk laks. Men de fant også infeksjonen Loma salmonae, som kan ha opphav fra Stillehavet.

– Det er en dødelig infeksjon som er kjent for å være en utfordring for fiskeoppdrett i Stillehavet, og som kan gi gjellesykdom og økt dødelighet også hos regnbueørret, som er en nær slektning av pukkellaksen, forteller Mo. 

Selv om atlantisk laks også kan smittes, synes den å være mer motstandsdyktig mot denne infeksjonen.

Nyttig for overvåking og tidlig påvisning

Testingen av metoden ble gjort i forbindelse med et internt metodeutviklingsprosjekt i NINA.

Framover kan HT-qPCR-maskinen blant annet brukes til å overvåke infeksjoner for å se på endringer over tid, eller for å overvåke hva som dukker opp av nye og fremmede infeksjoner.

– Vi kan legge inn DNA-snutter fra en rekke fremmede organismer, og bruke metoden til å gi et tidlig varsel dersom infeksjonene dukker opp. Denne metoden lar oss oppdage infeksjonene mye tidligere enn ved klassisk obduksjon, forteller Mo.

Kontakt: Tor Atle Mo

Les rapporten: Påvisning av infeksjoner hos pukkellaks Oncorhynchus gorbuscha ved bruk av HT-qPCR

Les mer om NINAgen
Les mer om pukkellaks

Du kan bidra til viktig kunnskap om pukkellaks

Camilla Næss

2025-07-01T12:29:00.0000000 2025-10-30T10:01:29.0430000

Pukkellaks er en fremmed art som er uønsket i Norge. I 2017 fikk vi den første store pukkellaksinvasjonen i Norge. Siden har arten dukket opp langs hele norskekysten i oddetallsår, i stadig større antall. I 2023 ble nesten 600 000 pukkellaks fanget eller observert i norske elver og kystfarvann. Men foreløpig vet vi nesten ingenting om hvordan pukkellaksen påvirker vår egen laksefisk.  

–  Vi oppfordrer alle som får pukkellaks til å registrere fangsten og gjerne også sende inn skjellprøver, sier Henrik H. Berntsen, forsker i NINA. 

– Registreringene gir informasjon om når og hvor pukkellaksen fanges, og er viktig for at vi skal få mer innsikt i bestandsdynamikken. Det er i dag godt kjent at det er veldig mye pukkellaks i Finnmark og i Troms. Lenger sør i landet er forekomsten mye lavere. Gode rapporteringer fra hele landet er viktige fremover for å kunne si noe om pukkellaksen sprer seg sørover, og i så tilfelle, hvor fort dette skjer.  

Siden 2017 har innsiget av pukkellaks blitt mangedoblet og antallet elver med mye pukkellaks vest- og sørover har økt I 2023 ble det satt ut mange feller for å stoppe pukkellaksen før den gikk opp i elva. Har det hatt en effekt? Hvor stor blir invasjonen i år? 
Les mer i Pukkellaks i Norge, 2023. NINA Rapport 2493.
 

Her kan du rapportere fangster av pukkellaks

Fangst av pukkellaks i sportsfiske i sjøen og i elver rapporteres i de samme systemene som for laks, sjøørret og sjørøye.

• Fangst i elv: Rapporteres til rettighetshaver i elva (for eksempel i laksebørs), og registreres i nasjonal base hos Statsforvalteren
• Fangst i sjøen: Rapporteres til Miljødirektoratets nettside for stangfiske i sjøen

Les mer: På Miljødirektoratets nettsider kan du følge med  på årets pukkellaks-uttak, og finne informasjon arbeidet med å bekjempe pukkellaks. 

Skjellprøver

NINA tar også imot skjellprøver av pukkellaks fra hele landet.  

Ved prøvetaking benyttes samme type skjellkonvolutter som ved prøvetakingen av laks. Merk at pukkellaksen har små skjell. Har du ikke skjellkonvolutt, kan bruke en vanlig papirkonvolutt. 

NB! Ikke pakk skjellprøven i plast. Det kan føre til at prøven ikke tørker skikkelig og at DNA-materialet i skjellene ødelegges.

Husk å notere fiskens lengde og vekt, samt sted og dato for fangsten. 

Skjellprøver av pukkellaks kan leveres inn via skjellprøveprogrammet for laks og sjøørret som pågår i vassdraget, eller sendes direkte til NINA:

Norsk institutt for naturforskning 
Merk: Skjell  
Postboks 5685 Torgarden 
7485 Trondheim 

Sett pukkellaks? Slik rapporterer du dine observasjoner 

Observasjoner av mange pukkellaks på ett sted er også relevant informasjon. Mange aktører samarbeider om å bekjempe pukkellaksen. Her kan du melde fra: 

• E-post til NINA: pukkellaks@nina.no
• E-post til Statsforvalteren i din region
• Ring Statens naturoppsyn på tlf: 73 58 95 00

I tillegg har prosjektet Fjell til fjord (C2C) utviklet en applikasjon for registrering av pukkellaksobservasjoner. Denne skal imidlertid ikke benyttes for å registrere fangst av voksenfisk i elver hvor det allerede finnes etablerte løsninger for rapportering av fangst (sportsfiske eller uttaksfiske).  

Slik kjenner du igjen pukkellaks

Pukkellaksen er lett å kjenne igjen på de svarte flekkene på halefinnen. Den svarte tunga er også et karakteristisk kjennetegn for arten. 
Kjønnsmoden hannfisk har en pukkelliknende fasong på ryggen, derav navnet pukkellaks. I tillegg har hannen en markert krok på overkjeven og forlengede kjever når gytinga nærmer seg.

Både hunnen og hannen har hvit underside, grå-grønlige sider og relativt store, svarte ovale flekker på rygg, sider og hale. Små skjell er karakteristisk for pukkellaks. 

Kontakt: Henrik H. Berntsen 

Les mer om pukkellaks: NINA overvåker utbredelsen av pukkellaks i Norge

Fiskefella forteller den dystre historien til ål og laksefisk

Camilla Næss

2025-06-25T08:23:00.0000000 2025-10-30T10:01:49.4430000

Mye av kunnskapen vi har om villaksen springer ut fra ei lita elv i Rogaland. All fisk som har vandret opp eller ut av elva Imsa i løpet av de siste 50 årene er behørig registrert. Knapt noe annet sted i verden kan skilte med en så lang t dataserie på laksefisk.

– For å forstå hva som egentlig skjer i naturen må vi følge utviklingen over tid. Ved hjelp av slike lange tidsserier kan vi skille naturlige svingninger fra endringer som skyldes menneskelig påvirkning, sier Geir H. Bolstad, seniorforsker i NINA.

Forskningselv

Imsa er en av få forskningselver i Norge og er i dag tilknyttet NINA forskningsstasjon Ims. Her foregår studier på alle laksens og ørretens livsfaser. Fiskefella ved elvemunningen utgjør en viktig del. 

Fiskefella stod ferdig i 1975 som den første i sitt slag i Norge, og en teknologisk nyvinning for fiskeforskningen. Den gang var målet å få mer kunnskap om laksefisk, for dermed å øke avkastningen av fisket. Oppdrettsnæringa var ennå ung, og klimaendringer ble sjelden diskutert utenfor forskerkretser. 

Siden har situasjonen snudd, fra oppslag om fangstrekorder til overskrifter om krise i lakseelvene. Hovedmålet for forskningen på Ims endret seg til å skaffe kunnskap for å redde villaksen. 

Fiskefella i Imsa røktes for opp- og nedvandrende fisk minst to ganger daglig. All informasjon registreres i en database, i tillegg samles genetisk materiale fra fisken. Foto: Anders Foldvik/NINA.

Dokumentert nedgang 

All laksesmolt som passerer fella blir målt, veid og merket før de får fortsette ferden ut mot havet. De som kommer tilbake som voksne blir fanget igjen. På den måten kan forskerne beregne hvor stor andel som overlever og returnerer til elva, hvor lenge fisken har vært i havet, og hvor mye den har vokst. 

– Dataene fra Imsa gjenspeiler utviklingen vi ser ellers. Antallet laks som kommer tilbake fra havet har gått dramatisk ned siden 1980-tallet, og de siste årene har i tillegg den eldre fisken uteblitt. Det igjen betyr færre egg og dårligere forutsetninger for neste generasjon, sier Bolstad. 

Tidsserien fra Imsa viser at sjøoverlevelsen til laksesmolten tidligere har vært helt oppe i 20% i enkelte år. Siden slutten av 80-tallet har det gått jevnt nedover, og med ett unntak har overlevelsen vært svært dårlig siden 2019.

Dataserien er et viktig verktøy i både nasjonal og internasjonal lakseforskning, og Imsa er av elvene det internasjonale havforskningsrådet (ICES) bruker for å beregne laksebestandens utvikling i Nord-Atlanteren.

Vitenskapelig råd for lakseforvaltning peker på menneskelig påvirkning og lav overlevelse i sjøen som årsakene til de reduserte laksebestandene.  Lakseoppdrett og klimaendringer utgjør de største truslene. 

Ålen deler samme skjebne 

Imsa er også en av de viktigste overvåkingsstasjonene for ål i Europa, og helt sentral når det internasjonale havforskningsrådet (ICES) skal gjøre sine årlige vurderinger av den europeiske ålebestandens tilstand.

Mens laksen vokser opp i havet og gyter i elva den ble født i, vokser ålen opp i ferskvann og vandrer tilbake til Sargassohavet for å gyte. Til tross for at livssyklusen er helt motsatt deler de samme skjebne. 

Den europeiske ålebestanden lider under menneskelige aktiviteter, og dataserien fra Imsa viser den samme, nedslående utviklingen som for laks. Ål har status som sterkt truet på den norske rødlista. Og siden 2010 har det vært totalforbud mot å fiske ål, både i sjø og ferskvann. 

Hør podkast: Ålens gåtefulle liv 

I 2021 kom også villaksen inn på rødlista. Årene etter har vært de dårligste lakseårene i historien, og i fjor gikk alarmen for alvor da Miljødirektoratet stengte flere lakseelver for fiske. Enda strengere restriksjoner er innført i år. 

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen lærer om pukkellaks på Ims. Her sammen med Tom Bjarne Vinningland Sitter (daglig leder), Knut A. Bergesen (fagansvarlig) og Gherezgiher Asmerom (avdelingsingeniør). Foto: Marie Levang/NINA

En ny fare truer

Norske elver rommer en fjerdedel av all vill atlantisk laks i verden. Det gir oss et særlig internasjonalt ansvar for å bevare arten.    

Nå er pukkellaksen på full fart mot lakseelvene, og forskerne forventer en ny rekordinvasjon. Invasjonen av pukkellaks er den største endringa som har skjedd i norske vassdrag i moderne tid. Men hva det betyr for villaksen vet vi foreløpig lite om.

– Likevel er det ikke bevilga midler til å forske på hva det betyr for økosystemene i elvene våre. Vi aner ikke om pukkellaksen gjør skade, og hva slags skade den eventuelt gjør. Men vi frykter det verste, sier Anne Kristin Jøranlid, forskningssjef i NINA.  

Les mer om pukkellaks: Pukkellaks

Med 50 års kunnskap å bygge på har forskerne gode forutsetninger til å finne svar. Og på Ims forskningsstasjon ligger alt til rette for å forstå mer av hva som skjer både med villaksen, sjøørreten, ålen og pukkellaksen. 

Kontakt:

Geir H. Bolstad, seniorforsker i NINA

Tom Bjarne Vinningland Sitter, daglig leder NINA forkningsstasjon Ims

Villaksens gener bør fryses for framtida

Jørn J. Fremstad

2025-04-14T07:45:00.0000000 2025-10-30T10:02:00.5030000

Genbankene har vært avgjørende for å bevare bestander av laks og sjøørret i vassdrag infisert med lakseparasitten Gyrodactylus salaris. I dag er G. salaris nesten utryddet. Likevel er laksen i norske vassdrag mer truet enn noen gang. Tilstanden har forverret seg kraftig på få år.

Så seint som i 2015 ble laks (Salmo salar) vurdert til livskraftig på Artsdatabankens rødliste for arter. I 2021 ble den vurdert til nær truet. Lakselus og rømt oppdrettslaks er blant de største truslene. I tillegg dukker det opp andre trusler, blant annet som følge av klimaendringer.

Genbankene er viktige

– Det mest avgjørende tiltaket for å ta vare på de ville laksefiskbestandene er å fjerne de menneskeskapte truslene. Før vi greier det, spiller genbanker en viktig rolle, sier forsker Ingerid Julie Hagen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hun har ledet ei ekspertgruppe som har vurdert ulike strategier for norske genbanker for laksefisk, på oppdrag fra Miljødirektoratet. Gruppa har brukt informasjon fra genbankene, data fra reetablerte bestander og eksisterende kunnskap om genetikk.

Forskerne har blant annet undersøkt slektskap og praksis for krysning mellom individer i genbanken og sett på genetisk variasjon i bestandene før og etter reetablering i vassdrag. Ut fra hvordan strategiene i genbankene har vært, og det endrede trusselbildet, gir de råd om hvilke strategier som vil være mest hensiktsmessig for fremtidig bevaring av laksefisk ved hjelp av genbanker.

Rådene fra ekspertene

I dag oppbevares laksens mangfold av gener fra de ulike vassdragene både som levende fisk og i frossen form. Ekspertgruppa anbefaler blant annet å

• øke innsatsen med å fryse ned genmateriale (melke)
• starte med innsamling av melke til frossen genbank i tide før bestandene kollapser
• endre måten å krysse fisk på for å få bedre kontroll på slektskapet i genbankene
• starte reetableringen før bestanden i det aktuelle vassdraget har begynt å bygge seg opp selv

Levende mødre og frosne fedre

Å holde levende fisk i en genbank krever mye ressurser. Frossen melke er en mer effektiv og rimeligere måte å lagre genmateriale på. I levende genbank bør det være et antall hunnfisk som representerer bestanden og som kan brukes når vassdraget skal reetableres.

Det går strykende når melken samles for å fryses ned i genbanken på Bjerka: Foto: Espen Holthe, NINA

Rogn fra hunnfisken i genbanken krysses med frossen melke som ble samlet inn før bestanden i vassdraget gikk tilbake. Den genetiske variasjonen bevart i den frosne melken blir dermed tilbakeført til elva i form av mange avkom med stor genetisk variasjon.

– Det er et poeng at melken må samles inn FØR det blir krise, sier Hagen Genene som er tatt vare på i genbanken stammer fra laks som var tilpasset livet i ett bestemt vassdrag. Hensikten med å sette ut fra genbank er å bygge opp den opprinnelige bestanden på nytt.

Settes ut som yngel eller rogn

– Det kan være utfordrende gjøre genbankmaterialet dominerende i reetablerte bestander. Det har vi erfart etter rotenonbehandlinger mot G. salaris, reetablering etter forsuring og fra modellering, fortsetter Hagen.

Forskerne anbefaler at fisk fra genbanken blir satt ut i unge stadier, helst som yngel eller rogn. Det øker muligheten for at fisken greier å tilpasse seg sitt naturlige miljø, i vassdraget hvor genene deres stammer fra.

Ønsker at genene skal dominere

Reetableringen bør også skje over en lengre periode. Det øker sjansen for at genene som er oppbevart i genbanken etter hvert greier å dominere i bestanden, hvis dette skal være en målsetting. For å lykkes bør reetableringen starte før en bestand av individer med fremmed opphav overtar og dominerer vassdraget.

– For laks risikerer vi for eksempel at bestanden bygges opp av fisk som har vandret feil eller stammer fra rømt oppdrettslaks. Dette er laks som er mindre dyktige til å tilpasse seg miljøet i det lokale vassdraget, og dermed har dårligere forutsetninger for å klare seg på lang sikt, forklarer Hagen.

Ekspertgruppa har bestått av forskere fra NINA, Veterinærinstituttet, Stockholm Universitet og NORCE.

Les rapporten Bruk av genbank for ville laksefisk. Strategier for bevaring av anadrom laksefisk ved hjelp av levende og frossen genbank.

Les mer om laksefisk på nina.no

Kontakt: Ingerid Julie Hagen

Vitenskapsrådet anbefaler at det ikke åpnes for sjølaksefiske i Finnmark

Anne Olga Syverhuset

2025-01-17T13:16:00.0000000 2025-01-17T13:31:25.3930000

– Hverken fjordene i Vest-Finnmark, Porsangerfjorden, Tanafjorden eller Indre Varangerfjord bør åpnes for fiske. Det samme gjelder kystområdene i Finnmark, oppsummerer Torbjørn Forseth, leder i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Vitenskapsrådet baserer rådene for kystområder og fjorder på tilstanden til bestandene som inngår i fisket i hvert område. I tillegg til laks fra vassdrag i Finnmark, beskatter sjølaksefisket også laks fra elver i Troms samt russisk laks. Elvene i Troms inngår derfor også i vurderingen.

– Siden laks fra Tanavassdraget fiskes i sjølaksefisket i hele Finnmark, blir tilstanden til laksebestandene i Tanavassdraget styrende for rådene for sjølaksefiske i Finnmark, forklarer Morten Falkegård, medlem i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.

Les hele saken på nettsidene til Vitenskapelig råd for laksefovaltning

Les rapporten: Beskatningsråd for sjølaksefisket i Finnmark. Rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning nr 20.

Nytt rekordår for pukkellaks i 2023

Anne Olga Syverhuset

2024-12-03T11:04:00.0000000 2024-12-04T15:59:09.9400000

– Hele 579 794 pukkellaks ble registrert i norske elver og kystområder i 2023. Til sammenligning var det bare 12 000 i 2017, forteller Henrik H. Berntsen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Sammen med kollega Torgeir B. Havn, har han nylig publisert en rapport som oppsummerer pukkellakssituasjonen i 2023, samt en rapport som evaluerer bruken av fiskefeller for uttak av pukkellaks.

Desidert flest i Finnmark

Av pukkellaksen som ble fanget i 2023, ble 250 083 fanget i rettet uttaksfiske i elv, 18 554 i sportsfisket i elv, 98 027 ble fanget i sjølaksefisket (kilenotfisket) og 82 ble fanget i sportsfisket i sjøen. I tillegg ble 212 826 pukkellaks kun registrert på drivtellinger eller kamera-/sonarovervåking i elver og ble dermed ikke tatt ut og avlivet. 
Hele 97 % av pukkellaksen i elver ble registrert i Finnmark, med hovedvekt i elvene mellom Varangerhalvøya og Nordkapp.

– Majoriteten av pukkellaksen i denne regionen ble registrert i Tanavassdraget, hvor det ble fanget eller observert over 180 000 fisk, forteller Berntsen. 

Tanavassdraget utgjorde dermed alene 37 % av det totale antallet pukkellaks registrert i elv i Norge i 2023.

En kombinasjon av ulike fangstmetoder

På grunn av ulike fangstredskaper og ulik fangstinnsats, er det vanskelig å si hvor mye av økningen i antallet pukkellaks i elvefangsten fra 2021 til 2023 som gjenspeiler en reell økning i innsiget, og hvor mye av økningen som skyldes økt fiskeinnsats eller fangsteffektivitet. 

– Men det er hevet over enhver tvil at det har vært en betydelig økning i innsiget av pukkellaks til Norge. Dette ser vi tydelig gjennom den store økningen i fangsten i kilenotfisket, hvor fangstinnsatsen var relativt lik mellom disse årene, understreker Berntsen.

Fiskefeller stopper mange, men ikke alle

Det ble gjort en innsats for å fiske ut pukkellaks (rettet uttaksfiske) i 96 elver i 2023. I 51 av disse elvene ble det benyttet fiskefeller, mens det ble fisket med garn og not i henholdsvis 48 og 21 elver. 

Det var et stort fokus på uttaksfiske i elvene i Finnmark og i Troms med både fiskefeller og garn- og not-uttak. Fiskefeller ble benyttet i 38 elver i Finnmark, 11 elver i Troms og to elver i Nordland. 

De fleste fellene var i drift i perioden hvor mesteparten av pukkellaksen vandret opp i elvene. Drivtellinger som ble gjennomført i 15 elver mens fellene var i drift viste imidlertid at det hadde sluppet opp til dels mye pukkellaks forbi fellene. 

Totalt ble omkring 9000 pukkellaks observert overfor fiskefellene (utenom Tana). Det utgjorde mellom 0,1 og 70,3 % av det totale antallet pukkellaks registrert i elva fra fella og opp på det tidspunktet drivtellingene ble gjennomført.

– Hovedårsaken til at pukkellaksen klarte å passere under driftstiden av fellene var ledegjerder som kollapset når vannstanden økte og åpninger mellom ledegjerdet og elvebunnen, forklarer Berntsen.

Effekten av ledegjerder som ikke fungerte optimalt ble veldig tydelig i Tanaelva, hvor sonartellingene ved Polmak viste at rundt 170 000 pukkellaks fikk vandre opp i vassdraget. 

– Tanavassdraget er i dag den elva med desidert mest pukkellaks og gitt at gytingen i 2023 var suksessfull så vil dette vassdraget kunne bidra med mye pukkellaks til regionen i 2025, sier Berntsen.      

Pukkellaksfelle i Syltefjordelva. Foto: Henrik H. Berntsen (NINA)

Liten, men usikker effekt på overlevelse hos laks, sjøørret og sjørøye

Av den naturlig hjemmehørende laksefisken i elvene døde kun 99 av 33 393 fisk totalt i fellene, og dødeligheten lå på 0,4 % for laks, 0,5 % for sjøørret og 0,1 % for sjørøye. 

– Men dødeligheten kan ha vært høyere enn dette, da skader eller belastninger i forbindelse med håndtering kan føre til at fisk kan dø en stund etter at de ble sluppet forbi, påpeker Berntsen.

Skader og dødelighet er imidlertid ikke de eneste effekten fellene kan ha vår stedegne laksefisk. 

– Fiskefellene danner en fysisk barriere som stopper all fisk fra å vandre forbi. I enkelte elver så vi tendenser til at fellene også kunne påvirke og forsinke oppvandringen hos laks. Disse resultatene er imidlertid usikre og vi trenger mer forskning på det, forklarer Berntsen.  

Må montere fellene riktig, til rett tid

Fangsten og tilleggsundersøkelsene i 2023 viser at nøkkelfaktorer for at fellene skal være effektive i å stoppe pukkellaksen er at de settes opp tidlig nok i sesongen og tas ned sent nok. 

Fellene må dessuten monteres slik at det ikke er mye tilgjengelig gytehabitat på nedsiden av fellen. 

– God kunnskap om lokale forhold er nødvendig for effektiv drift av feller og fangst av pukkellaks, understreker Berntsen.

Les mer:

NINA Rapport 2493: Pukkellaks i Norge 2023
NINA Rapport 2482: Evaluering av fiskefeller i uttaksfiske etter pukkellaks i 2023. Fangst av pukkellaks og effekter på stedegen laksefisk

Andre relaterte rapporter: NINA Report 2387: Evaluation of fish trap and guiding fence efficiency in the River Tana in 2023

Kontakt:

Henrik H. Berntsen
Torgeir B. Havn
 

Oppdrettsgener knekker Vossolaksen

Jørn J. Fremstad

2024-11-15T07:50:00.0000000 2024-11-29T10:29:00.6630000

Vossolaksen var tidligere en av Norges mest kjente storlaksbestander. Fra 1949 til 1987 ble det i gjennomsnitt tatt 11,3 tonn laks i året, viser fangststatistikken. Så seint som i 1980 ble det tatt over 20 tonn.

På slutten av 1980-tallet brøt bestanden av laks sammen i vassdraget. Den kraftige nedgangen, sammen med en svært høy andel rømt oppdrettslaks, gjorde laksen sårbar for innkrysning av rømt oppdrettslaks.  

Antall laks er kraftig redusert

Det er gjort en rekke tiltak for å styrke laksestammen og motvirke innkrysning. Blant annet ble det satt ut rogn, yngel og smolt ved Voss klekkeri i perioden 2010 til 2020, med opphav i materiale fra nasjonal genbank. I denne perioden var antall gytefisk som svømte tilbake til elva dominert av laks satt ut som smolt. Etter at utsettingen av smolt opphørte i 2020 har denne andelen gradvis minket, og det totale antallet gytefisk er kraftig redusert.

Forventningen var at utsatt laks som kom fra genbanken skulle være ren Vossolaks, men målet om en bestand som reproduserer seg selv og er høstbar er ikke nådd. Laksebestanden i vassdraget gjennomgår en kritisk fase som det blir ekstra viktig å overvåke. Årsaken kommer fram i den ferske NINA-rapporten Vossolaksen – genetisk status 2023.

Oppdrettsgener har spredt seg fra genbanken

Den høye graden av innkrysning hos utsatt fisk kan forklares med tilsvarende høy grad av innkrysning hos stamfisken i genbanken.

– Derfor har ikke de omfattende utsettingene av rogn, yngel og smolt produsert i klekkeriet bidratt til å motvirke at nivået av innkrysning av rømt oppdrettslaks i Vossolaksen er høyt, men tvert imot medvirket til det. Det til tross for at det har vært en reduksjon i andel rømt oppdrettslaks de senere årene, sier seniorforsker Sten Karlsson i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Opphavsfisken til genbanken ble samlet inn i perioden 1990 til 2010, før det eksisterte verktøy for å luke ut laks med rømt oppdrettslaks i genene. Etter det har innkrysningen av rømt oppdrettslaks vært stabilt høy i voksen laks som ble satt ut fra genbanken som smolt. Det viser undersøkelser av den genetiske tilstanden til laksebestanden i vassdraget.

– Når laks med opphav i genbanken har vandret tilbake til vassdraget er den i sin tur blitt brukt som stamfisk lokalt for å produsere rogn og yngel til utsetting, sier Karlsson.

Laks påvirket av oppdrettsgener dør oftere

Innkrysning av rømt oppdrettslaks har derimot gått kraftig ned i voksen laks som gjennom analyse av skjellprøver er klassifisert som villaks. At nedgangen er så stor, overrasker forskerne. Laks satt ut som smolt fra klekkeriet har utgjort en stor andel av gytebestanden, og forskerne forventet at oppdrettsgenene var blitt videreført inn i den ville bestanden.

Forskerne målte innkrysningen i tre årsklasser av ungfisk. Det var en tydelig trend at graden av innkrysning i ungfisken i vassdraget ble redusert med økende alder.  Det betyr at dødeligheten er høyere hos laks med opphav i rømt oppdrettslaks i Vossovassdraget, sammenlignet med hos ren villaks.

– På en måte er dette bra, fordi det reduserer graden av innkrysning. Problemet er at det skjer på bekostning av smoltproduksjon i vassdraget. Innkrysning av rømt oppdrettslaks kan derfor være med på å forklare den negative bestandsutviklingen og manglende effekten av iverksatte tiltak, sier Karlsson.

– Dette viser hvor stor trussel rømt oppdrettslaks er for våre villaksbestander. Innkrysning med rømt oppdrettslaks gjør villaksen mindre tilpasningsdyktig for fremtidige miljøforandringer. I tillegg har innkrysningen en umiddelbar negativ effekt på bestandenes produktivitet, fortsetter Karlsson.

Luker ut oppdrettsgenene

Alt eksisterende materiale i genbanken er nå blitt analysert for å luke ut gener med opphav i rømt oppdrettslaks. Med bedre kontroll med opphavet til laksen i genbanken, kan vi forvente at fisken som settes ut er bedre tilpasset miljøet i Vossovassdraget. Det vil igjen føre til at produksjonen av smolt øker.   

Den pågående innsatsen med å fange og slepe naturlig produsert smolt fra elva og ut i havet, vil forhåpentligvis også bidra til at flere smolt overlever. Dermed øker antall gytelaks som returnerer til vassdraget.

Kan spore fisk fra genbanken

I de videre genetiske analysene av ungfisk og voksen laks vil det være mulig å spore fisk med opphav i utsettinger fra genbanken. Da kan forskerne sammenligne bidraget fra fiskeutsettinger med naturlig produksjon av laks i vassdraget. I tillegg vil de overvåke innkrysning av rømt oppdrettslaks og effektivt antall gytefisk.

NINA overvåker den genetiske statusen til laksebestanden i Vossovassdraget på oppdrag fra Statsforvalteren i Vestland og Miljødirektoratet, i samarbeid med NORCE. Overvåkningen inkluderer innkrysning av rømt oppdrettslaks og effektivt antall gytefisk. Analysene er basert på både voksen laks og ungfisk.

Les rapporten Vossolaksen – genetisk status 2023

Les mer om NINAs forskning på laksefisk

Kontakt: Sten Karlsson

Vannkraft leder til fornybar energi og bedre miljø

Juliet Landrø

2024-11-14T14:00:00.0000000 2024-11-14T14:13:51.3800000

36 stipendiater har fullført doktorgrader, det er utdanna over 400 masterstudenter og publisert mer enn 200 vitenskapelige artikler av høy kvalitet i perioden forskningssenteret HydroCen har eksistert. I tillegg er det utviklet konkrete metoder som allerede er tatt i bruk av vannkraftbransjen og forvaltningen. 

– Det er ekstremt viktig å opprettholde og videreutvikle kompetansen innenfor vannkraft, sa Statskrafts konserndirektør i Norden, Dag Smebold, under sluttkonferansen.

Se hele innlegget til Smebold her.

Hindrer fisken i å bli sushi

En metode for å lede fisk forbi turbiner når de skal vandre fra elva og ut i havet, er en av miljøløsningene som er utviklet i HydroCen.

Den første laksetrappa i Norge ble bygget i 1882 – og virker fortsatt i dag, slik at fisk kan komme til elva for å gyte. Men, hvordan skal fisk komme seg fra elva og ut i havet? Det har det vært få gode løsninger for nedvandring til tross for intens internasjonal forskningsaktivitet.

Her har HydroCen bidratt til nye løsninger og til å skape nye allianser som jobber sammen for å videreutvikle disse:

Oppstartsbedrift hindrer havari i store maskiner

Feildeteksjon i elektriske maskiner er en løsning som kan spare industrien for enorme summer. AIMSES er en oppstartsbedrift som har vokst frem fra omfattende forskning i HydroCen. De bruker smarte sensorer og kunstig intelligens for å overvåke tilstanden til elektriske maskiner – som for eksempel generatorer. 

AIMSES har løsninger som gjør det mulig å minimere uplanlagt nedetid, forlenge levetiden til utstyret og støtte miljømål på tvers av energisektoren, industri og transport. NTNU-forsker Hossein Ehya tok doktorgraden sin på dette temaet i HydroCen, og her kan du se ham presentere denne løsningen:

Strøm når vi trenger den  

Det som er litt tricky med strøm er at den må produseres akkurat når vi trenger den, og da må magasinene helst være passe fulle og turbinene klare. Kraftprisene er signalet på når vi trenger å lagre vann, og når vi trenger å produsere. 

For å kombinere behov, kapasitet og priser, trenger vi smarte datasystemer. I HydroCen har forskerne forbedret flere systemer. 

Forsker i SINTEF Energi, Linn Emelie Schäffer, tok doktorgraden sin i HydroCen og presenterte noen av høydepunktene fra forskninga på produksjonsplanlegging under konferansen. 

FME-ordningen er et konkurransefortrinn for Norge

Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) er en ordning fra Norges forskningsråd. Den skal sikre langsiktig forskning rettet mot fornybar energi, energieffektivisering, CO2-håndtering og samfunnsvitenskap. Det skal skje i tett samarbeid mellom forskningsmiljøer, næringsliv og forvaltning. 

– FME-ordninga er et fantastisk virkemiddel og et konkurransefortrinn for Norge, sa administrerende direktør Norunn Myklebust i Norsk institutt for naturforskning. 

– Her samles forskning, utdanning, vannkraftbransjen, offentlig forvaltning og konsulentselskaper rundt samme bord over en lang periode. Der vi ikke bare forsker og jobber i lag, men faktisk kan bli kjent med hverandre, stole på hverandre og tørre å by på oss selv.

Det har blant annet ført til innovative prosjekter som AlternaFuture - kortstokkmetoden, DeGas og FishPath. 

Internasjonal suksess

Gjennom HydroCen har den norske vannkraftforskningen også hevdet seg internasjonalt, og sentret har blant annet bidratt til å opprette et eget program for vannkraft i EUs forskningsallianse EERA.

– Forskning er som internasjonal idrett så konkurransen står der ute. Vi ser at de norske forskningsmiljøene på vannkraft hevder seg veldig internasjonalt, og jeg er helt sikker på at FME-ordningen har mye av æren for det, sa forskningssjef Knut Samdal i SINTEF Energi.

• Her er hele samtalen mellom forskningspartnernes ledere, Olav Bolland (NTNU), Knut Samdal (SINTEF Energi) og Norunn Myklebust (NINA).

– Vannkrafta har vært en driver for utvikling av det norske samfunnet. Den er en nøkkelressurs for energisikkerhet, vår økonomiske utvikling og miljø selv om det også har sine miljøkostnader, sa dekan Olav Bolland ved NTNU til et fullsatt publikum i åpninga av konferansen.

Konferansen ble streamet, og er tilgjengelig på YouTube-kanalen til HydroCen. 

Her er programmet, med lenke til alle presentasjonene:

Åpning, ved Olav Bolland, dekan ved fakultet for Ingeniørvitenskap, NTNU

Vannkraftforskning for samfunnsutvikling - Dag Smedbold, konserndirektør for Norden, Statkraft

Resultater fra forskninga:

Nye løsninger for fiskevandring - Torbjørn Forseth, seniorforsker, NINA. 
Prediktiv feildeteksjon - Hossein Ehya, forsker, NTNU. 
Damsikkerhet - Ganesh Ravindra, ingeniør, Statkraft. 
Nye modeller i produksjonsplanlegging - Linn Emelie Schäffer, forsker, SINTEF.
Hva er forskjellen på Energi og Effekt?
Suksesshistoriene om turbin og generator - og alt mellom! Arne Nysveen og Ole Gunnar Dahlhaug, professor, NTNU.

Samtale mellom forskningspartnernes ledere, Norunn Myklebust, administrerende direktør, NINA, Knut Samdal, forskningssjef SINTEF Energi, Olav Bolland, dekan ved fakultet for Ingeniørvitenskap, NTNU.

Resultater fra forskninga:

Levetid tunneler, Case Roskrepp - Kaspar Vereide, Sira-Kvina kraftselskap.
Utvidet miljødesign - Line Sundt-Hansen, seniorforsker, NINA.
Miljøteknologi - Frode Fossøy, seniorforsker, NINA.

Hvordan har bransjen brukt forskningsresultatene?

Miljødesign i Aurlandsvassdraget - Bjørn Otto Dønnum, Hafslund. 
Ledegjerdet i Mandalsvassdraget - Svein Haugland, Å Energi. 
Resultater inn i produksjonsplanlegging - Ellen Aasgård, Aneo. 
Vannkraftforskning brukt i forvaltninga - Mette Eltvik, NVE.

Hvordan har bransjen brukt forskningsresultatene? Samtale mellom brukerpartnernes ledere v/Norunn Myklebust Adm.dir. NINA.
Ivar Arne Børset, direktør for nordisk prosjektutvikling i Statkraft.
Celine Setsaas, leder Eierskap og Juridisk, Hafslund. 
Mette Eltvik, NVE.

Forskningsrådets perspektiv - Åse Slagtern, Norges forskingsråd, NFR.

Flerfaglig samarbeid:

Alterna Future - Kaspar Vereide, Sira-Kvina kraftselskap. 
DeGas - Ludwig Kuhn, NINA. 
Fishpath - Torbjørn Forseth, NINA.

Hva er lurt med dumme spørsmål? 

Avslutning - Liv Randi Hultgreen, senterleder i HydroCen.

Denne saken er også publisert

Forskere foreslår tiltak for laksen i Lærdalselva

Jørn J. Fremstad

2024-07-12T08:00:00.0000000 2024-07-12T08:02:10.9600000

Lærdalselva er et nasjonalt laksevassdrag, og laks og sjøørret går naturlig i ca. 24 kilometer til Sjurhaugfossen. Ved hjelp av fire laksetrapper er det mulig for fisken å vandre ytterligere ca. 16 kilometer for å gyte. Lærdalselva er den desidert største lakseelva i Sognefjorden, men denne viktige nasjonale bestanden er vurdert å være i dårlig forfatning.

Laksebestanden i Lærdalselva er utsatt for en rekke negative påvirkninger. Det første kraftverket ble satt i drift i 1974, og i dag er drøyt en tredel av vassdragets tilsig regulert. I 1996 ble lakseparasitten Gyrodactylus salaris påvist, og etter flere behandlinger ble elva friskmeldt i 2017.

Størst mulig økning i laksebestanden

Neste steg er å få laksen tilbake, og rapporten Undersøkelse av fremtidig behov og muligheter for kultivering av fisk i Lærdalselva er tenkt som et hjelpemiddel. I prosjektet har forskerne samlet kunnskap om fiskebestandene og de fysiske forholdene for å identifisere hvilke effekter kraftreguleringen og andre fysiske endringer har på livet i vassdraget. Målet er å finne tiltak som kan føre til så stor økning i produksjonen av laks og sjøørret som mulig.

– Vi har gjort en grundig analyse av Lærdalsvassdraget gjennom å samle og strukturere kunnskap av betydning for produksjonen av fisk. I rapporten foreslår vi konkrete tiltak for kultivering av fisk, sier seniorforsker Sten Karlsson i Norsk institutt for naturforskning (NINA), som har ledet arbeidet.

Vil sette ut øyerogn og yngel

Per i dag er tre av fire laksetrapper i vassdraget åpne. Ett av forslagene for å øke laksebestanden er å sette ut øyerogn og / eller yngel tilsvarende en produksjon på 14 000 smolt i området ovenfor den nederste laksetrappa i Sjurhaugfoss. Forutsetningen er at den øverste trappa, i Svartegjel, blir åpnet innen den utsatte fisken returnerer som gytelaks.

Det fins ledige arealer ovenfor Sjurhaugfoss, og forskerne ønsker å stimulere gytelaks til å vandre til de øvre områdene der de er satt ut. En rekke studier viser uheldige effekter med utsetting av smolt produsert i anlegg. Derfor anbefaler forskerne at fisken som settes ut er i en så tidlig fase av livet som mulig.

Høyere dødelighet på utsatt smolt

– Vi har lært mye om både gode og uheldige effekter ved kultivering, blant annet utsetting av smolt. Laks som har vokst opp i kar og satt ut i elva rett før de vandrer ut i sjøen blir frarøvet hele den viktige ferskvannsfasen. Resultatet blir en fisk som er dårligere tilpasset livet i elva enn en fisk som er født der. Vi ser høyere dødelighet på smolten som er satt ut, økt feilvandring og at fisken som kommer for å gyte er mindre produktiv, forklarer Karlsson.

Påvirkes kraftig av regulering

Forholdene i vassdraget er kraftig påvirket av reguleringen. Størrelsen på – og frekvensen av – flommer er redusert. Det har vist seg negativt for bunnforholdene og livet i elva. Mindre hyppighet og styrke på flom begrenser transporten av finsubstrat. Det fører til tettpakket elvebunn, noe som gir ungfisk færre egnede habitater med skjul.

 Undersøkelsene viser at kraftreguleringen har påvirket vanntemperaturen. Likevel vurderer forskerne at temperaturendringer om sommeren har hatt en liten negativ effekt på smoltproduksjonen.

– Reguleringen har ført til mindre is i vassdraget vinterstid, og isdekket nedstrøms kraftverksutløpet ved Stuvane er helt borte. I hvilken grad dette påvirker fiskebestandene i Lærdalselva vet vi lite om, sier Karlsson.

Vil forbedre leveområdene

Å forbedre leveområdene er sentralt for å øke produksjonen av fisk i vassdraget. Her foreslår forskerne flere mulige tiltak. I Lærdalselva er det bygget veldig mange terskler. Ved å justere eller fjerne terskler vil det dannes et bedre gyte- og oppvekstmiljø i disse områdene. Såkalt «ripping» av elvebunnen vil løse opp tettpakket bunnsubstrat. Det øker tilgangen på skjul for ungfisken. Lærdalselva har mange sideløp, kalt «kiler», og åpning og restaurering av disse vil gi et viktig bidrag og kunne øke fiskeproduksjonen.

Skal overvåke og evaluere effekten

Alle foreslåtte tiltak vil bidra til den overordnede målsetningen om å oppnå så høy produksjon av laks og ørret i Lærdalselva som mulig, samtidig som fiskebestandenes genetiske variasjon og egenart blir ivaretatt. Det er viktig å overvåke og evaluere effekten av de foreslåtte tiltakene, så disse kan justeres om nødvendig.

– Vi har gitt kvalifiserte forslag basert på eksisterende kunnskap, sier Sten Karlsson.

Les rapporten Undersøkelse av fremtidig behov og muligheter for kultivering av fisk i Lærdalselva

Kontakt: Sten Karlsson

Mindre lus på laksen i vest – men mye på sjøørreten

Anne Olga Syverhuset

2024-07-04T12:55:00.0000000 2024-07-04T13:33:44.0930000

Det viser de foreløpige dataene fra årets nasjonale overvåking av lakselus fra Sørlandet og nord til Trøndelag.

– Foreløpig tyder dataene på at smittepresset på vill laksesmolt var varierende. I enkelte områder var smittepresset lavt gjennom hele perioden. Andre steder økte det mot slutten, men da ble det fanget lite laks i trålen, sier Rune Nilsen.

Generelt ble det funnet lite lus i Boknafjorden og Sognefjorden, mens det i Hardangerfjorden, Romsdalsfjorden og Trondheimsfjorden ble funnet noe mer lus.  

– I Trondheimsfjorden ble det funnet nokså mye lus i siste del av trålingen, noe som ikke har vært observert i dette området på mange år, sier han.  

Også antall villfisk som ble fanget varierte i løpet av perioden – mot slutten ble fangstene vesentlig lavere enn de siste årene.

– Dette kan tyde på at årets laksesmolt startet tidlig på turen fra elvene og ut i havet der den skal på beitevandring. Dermed var den trolig ute av områdene med mye lus før mengden lus økte, sier han.  

Årsaken til at det er mindre lus tidlig på våren er at oppdretterne prøver å unngå at oppdrettsfisken har lus om våren slik at villsmolten ikke skal bli smittet. Samtidig bidrar biologien – lakselus vokser saktere i kaldt vann, dermed blir den ikke like fort kjønnsmoden og får avkom som senere på året.

Mye lus på sjøørret

Sjøørret har en annen livssyklus enn laks – den oppholder seg langs kysten hele sommerhalvåret. Dermed er den utsatt for lakselus i hele denne perioden, i motsetning til laks som bare svømmer gjennom disse områdene.

– Vi ser at sjøørret trolig opplever et generelt høyt smittepress fra lakselus ved de fleste stasjonene vi har undersøkt hittil i år. På de fleste stedene fant vi fra moderate til betydelige mengder lakselus på sjøørret, sier Nilsen.

Det ble funnet mye lus på sjøørret i ytre del av Hardangerfjorden, Sognefjorden og spesielt i Trøndelag. Her ser vi lusemengder på enkeltindivider som er flere ganger høyere enn det som regnes som dødelig for laksefisk. Når de fleste individene har mange lus, vil det sannsynligvis påvirke bestandene negativt.  

Når en bestand er så hardt rammet, vil det også oppstå velferdsproblem på individnivå.

– Lakselus lever av slim, hud og blod fra fisken, det kan resultere i åpne sår hos sjøørret med mange lakselus, sier Nilsen.  

Også tidligere år er det dokumentert at bestandene av sjøørret i området fra Rogaland til Trøndelag er hardt rammet av lakselus.  

Noe bedre for sjøørreten i områder uten oppdrett

Det finnes også områder med mindre lakselus på sjøørret: Det ble funnet lite lus i den østlige delen av Sørlandet og lite til moderate mengder lus lengst inne i fjordene på Vestlandet. Felles for disse områdene er at de er uten/har få oppdrettsanlegg.

Dette kan imidlertid endre seg gjennom sommeren hvis smittepresset øker.   

Hvorfor er det forskjell på laks og ørret?

– Forskjellen vi i år ser i lusepåslag mellom ørret og laks i samme områder, er en påminnelse om at observasjoner fra ørret ikke uten videre kan overføres til laks og vice versa, sier Nilsen.  

Han påpeker at høye lusetall likevel kan gi en generell indikasjon på høyt smittepress i området, men ulikheten i levemåte mellom de to artene – at laksesmolten bare svømmer gjennom området, mens sjøørreten oppholder seg i fjordene og langs kysten i lengre perioder – kan resultere i ulikt lusepåslag.  

Endelig rapport klar ved årsskiftet

Alle resultater fra overvåkingen av lakselus som presenteres nå er foreløpige og dekker kun den sørlige og midtre delen av landet. Data fra resten av overvåkingen blir samlet inn i løpet av juni og juli og skal analyseres grundig før alt sammen blir presentert i en endelig rapport ved årsskiftet.

Om overvåkingsprogrammet og undersøkelsene

Overvåkingsprogrammet for lakselus på vill laksefisk (NALO) gjennomføres på oppdrag fra Mattilsynet og Nærings- og fiskeridepartementet.  

Målet er å skaffe robuste data på lakselusinfestasjon hos vill laksefisk i alle 13 produksjonsområder for akvakultur.  

Referanse

Lakselusinfestasjon på vill laksefisk våren 2024 — Fremdriftsrapport til Mattilsynet. R. Nilsen mfl. Rapport fra havforskningen 2024-29.

Hvordan påvirker trafikklyssystemet for havbruk arbeidet med å oppnå målene satt i kvalitetsnorm for villaks?

Camilla Næss

2024-06-17T10:45:00.0000000 2024-06-17T11:02:07.0000000

Styringsgruppen for vurdering av lakseluspåvirkning inviterer til informasjonsmøte torsdag 20. juni kl.12.00, hvor resultatene fra rapporten «Rapport om hvordan Trafikklyssystemet påvirker arbeidet med å oppnå målene satt i Kvalitetsnorm for villaks» presenteres.

Hovedkonklusjonen i rapporten er at dagens trafikklyssystem medfører brudd på naturmangfoldlovens mål for villaksbestandene – også kalt kvalitetsnorm for villaks. Rapporten foreslår ulike tiltak som kan bidra til å bedre samsvaret mellom disse to forvaltningssystemene. 

Her finner du mer informasjon om rapporten og påmelding.

Kan syk oppdrettslaks være en trussel for villaksen i Trøndelag?

Camilla Næss

2024-05-29T09:45:00.0000000 2024-05-29T12:34:49.1230000

I disse dager er villaksen på vei inn fra havet for å gyte. Nå frykter mange at rømt oppdrettslaks vil slå følge inn i Trondheimsfjorden og opp i elvene. I starten av mai rømte nemlig 8000 slakteklar oppdrettslaks fra et anlegg i Hitra kommune ved utløpet til Trondheimsfjorden. 

– Denne rømningen er et omvendt «kinderegg», sier Tor Næsje, seniorforsker i NINA, og presiserer: 

– Ikke bare skjedde rømningen på det mest uheldige tidspunktet på året. Laksen var i tillegg slakteklar, det vil si at en vesentlig andel i verste fall kan gyte med villaksen. Fisken som rømte hadde også flere sykdommer, som kan spres til villaksbestandene.

Alvorlig smittsom nyresykdom

En av disse sykdommene er bakteriell nyresyke (BKD) . Det er en alvorlig smittsom og meldepliktig sykdom som kan ha store konsekvenser for helse og velferd hos både vill og oppdrettet laksefisk. 

Sykdommen spres fra hunnfisk til rogna den legger, og dermed også til avkommet. Men den kan også smitte fra fisk til fisk. 

Eksplosiv økning i antall oppdrettslaks

NINA har overvåket lakseinnsiget til Trondheimsfjorden siden 2013.  Overvåkingsnota på Agdenes har vært viktig både for å få en oversikt over antallet oppdrettslaks og for å fange rømt fisk. 

– Til nå er det fanget over 250 oppdrettslaks, som avlives og sendes til prøvetaking. Det er viktig å finne ut om all fisken stammer fra rømmingen på Reitholmen, og hvor mange av fiskene som er smittet med den alvorlige sykdommen BKD, sier Næsje. 

Som figuren viser, har antallet oppdrettslaks i nota eksplodert i år. 

Resultatene fra sykdomsundersøkelsene av oppdrettsfisken hos Veterinærinstituttet vil foreligge i løpet av noen få dager. 

–    For villfiskens skyld får vi håpe at kun noen få av den rømte fisken var smittet av den alvorlige sykdommen BKD, sier Næsje.

Oppdrettslaks registreres og sendes til prøvetaking. Foto: Arne Jørrestol

Lakseinnsig til Trondheimsfjorden 2024 

Kontakt: Tor Næsje 

Eva B. Thorstad 

Meld fra

All fangst av oppdrettslaks skal meldes omgående til Fiskeridirektoratets tipstelefon:

Tips Fiskeridirektoratet