Ny digital verktøykasse styrker yrkesopplæringen innen naturrestaurering

Anne Olga Syverhuset

2025-10-30T14:23:00.0000000 2025-10-30T14:27:45.6000000

Med lanseringen av en digital verktøykasse for naturrestaurering tar naturrestaureringsmiljøet et stort skritt framover. Verktøykassen har fått navnet DERTO, som er en forkortelse for Digital Ecological Restoration Toolbox. 

– Med DERTO får lærere, studenter og fagmiljøer innen naturrestaurering fri tilgang til et mangfold av undervisningsressurser som er praktisk orientert og utviklet for yrkesfaglig opplæring. Nå håper vi på tilbakemeldinger for å gjøre innholdet enda mer relevant og nyttig for dem som skal bruke det i praksis, sier Berit Köhler, forsker i NINA.

Verktøykassen er laget for å hjelpe yrkesfaglige utdanningsinstitusjoner i Europa med å undervise i naturrestaurering, gjennom ulike utdanningsprogram, fra skogbruk og jordbruk til anleggsgartnerfaget. I tillegg til yrkesfaglige skoler, kan både de som arbeider med naturrestaurering, offentlig forvaltning, andre utdanningsinstitusjoner og naturrestaureringsentusiaster ha nytte av materialet. De som ønsker videreutdanning eller omskolering innen naturrestaurering kan ta gratis, åpne nettkurs (MOOC) som starter i mai 2026.

Gratis samling av verktøy og læringsressurser

DERTO er utviklet som en del av det ERASMUS+-finansierte prosjektet TEAM#UP, og samler et utvalg av nøye utvalgte verktøy og læringsressurser som skal hjelpe tilbydere av yrkesfaglig utdanning og andre med å utdanne neste generasjon arbeidere innen naturrestaurering. Plattformen gir gratis tilgang til undervisningsmateriell, eksempler fra praksis og virtuelle demonstrasjonsområder i ulike naturmiljøer.

– Denne plattformen er en verdifull ressurs for lærer innen yrkesfaglig utdanning som ønsker å innarbeide naturrestaurering i undervisningen, og slik forberede studentene på en grønnere framtid, sier professor Jordi Cortina Segarra ved universitetet i Alicante. 

Nøkkelelementer i DERTO

• Varierte, gratis undervisningsressurser for tilbydere av yrkesfaglig utdanning, som kan brukes og tilpasses slik at de passer inn i både eksisterende og nye studieprogram
• Søkbar database med undervisningsressurser
• Støtte for flere språk, for å fremme tilgjengelighet i hele Europa
• Åpen, gratis plattform som fremmer inkludering og løpende bidrag fra utdanningsinstitusjoner og restaureringsmiljøer.

Avgjørende tidspunkt for å oppskalere naturrestaurering i Europa

Lanseringen av DERTO kommer på et kritisk tidspunkt, ettersom landene i EU arbeider for å oppfylle EUs nye forordning om restaurering av natur og nå de globale målene for naturrestaurering. Det er behov for en kvalifisert arbeidsstyrke innen mange ulike sektorer for å kunne skalere opp naturrestaurering i det omfanget og tempoet som situasjonen krever.

Ved å tilby et kunnskapssenter i stadig utvikling gir DERTO yrkesfaglige utdanningsinstitusjoner og enkeltbrukere mulighet til å tilegne seg avgjørende kunnskap og praktiske ferdigheter innen naturrestaurering.

Har du testet verktøykassen DERTO? Da vil vi gjerne høre fra deg! Du kan fylle ut denne spørreundersøkelsen for å gi tilbakemeldinger. Velg språk øverst i høyre hjørne.

Kontakt: Berit Köhler
 

Verktøykassen DERTO

Les mer om NINAs arbeid med naturrestaurering
Les mer om TEAM#UP
 

42 millioner til tiltak for villrein – men virker de?

Anne Olga Syverhuset

2025-10-27T14:44:00.0000000 2025-10-28T08:14:34.4430000

Villreinen trenger store, sammenhengende og rolige områder. Den frykter oss mennesker etter å ha blitt jaktet på i flere tusen år, og inngrep og ferdsel i og rundt fjellet har ført til at villreinen ikke lenger bruker mange av de tidligere leveområdene sine. De siste villreinflokkene i Europa lever i Norge, og vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på arten, som nå er truet av både forstyrrelser, sykdom og klimaendringer.    For å forbedre tilstanden til villreinen har regjeringen nylig foreslått å sette av 42 millioner kroner til bevaringstiltak  i 2026. Men vet vi egentlig nok om effekten av tiltakene? 

– Vi vet mye om hvor villreinen beveger seg i fjellet, men for lite om effekten av tiltakene som skal hjelpe reinen, sier NINA-forsker Vegard Gundersen.

Det skal han og kolleger fra NINA, NBMU, NTNU og Telemarksforskning gjøre noe med. De har fått 12.5 millioner kroner av Forskningsrådet til å forske på effekten av både gjennomførte og nye tiltak.

Norsk villreinsenter, Miljødirektoratet, DNT, Moskusguiden og Hafslund Kraft er også med i prosjektet, som skal gå over fire år.

Hvordan påvirker ulike typer tiltak bruken av fjellet?

I prosjektet vil forskerne undersøke effekten av ulike typer tiltak. Dette kan omfatte informasjon og guiding av turgåere, fysiske tiltak som for eksempel å flytte stier, hytter og parkeringsplasser, eller å innføre begrensninger på ferdsel. Besøksforvaltning brukes allerede mange steder og handler om å lede friluftsliv og turisme til områder som er mindre sårbare for villreinen .

– Vi har lange tidsserier med GPS-data som viser hvordan reinen bruker   fjellområdene. Samtidig har vi også data som viser ferdsel i mange av de samme områdene. Vi kan derfor sammenligne data før og etter tiltak for å se hvilken påvirkning de har på både rein og folk, sier Gundersen.

Forskerne vil studere tiltakene i detalj i utvalgte områder, der lokale naturforhold, inngrep og ferdselsformer vil inngå i analysen. NINA-forsker Brage Bremset Hansen har ansvaret for GPS-merking av villrein i Dovre-Rondaneregionen.

– Disse detaljerte studiene gir oss en bedre forståelse av hvordan endringer i infrastruktur og forstyrrelser påvirker reinens bruk av områder og trekkruter. I tillegg kan disse resultatene brukes til å forutsi effekten av liknende tiltak andre steder, forklarer Bremset Hansen.

Lokale erfaringer og syn på tiltakene

Reinen har vært avgjørende for folks overlevelse og bosetting i fjellbygdene i tusenvis av år og har fortsatt stor betydning for lokal kultur, identitet og tilhørighet. 

– I tillegg til å være en del av fjellnaturen så inngår reinen i sosiale, kulturelle og politiske prosesser i samfunnet. Her har forskjellige aktører både lokalt og sentralt ulike verdier, ulik kunnskap og ulike praksiser knyttet til reinen og fjellet, sier Stine Rybråten, forsker i NINA. 

I prosjektet vil hun sammen med kolleger se nærmere på hvordan aktørene er involvert i tiltakene for å bedre situasjonen for reinen, hvordan makten de ulike aktørene har er brukt inn i beslutningene som tas, hvordan oppslutningen om de foreslåtte tiltakene er og hvordan alternative tiltak er vurdert i prosessen. 

– Dette vil kunne si oss noe om tiltakenes legitimitet, og vi vil kunne vurdere konsekvensene av eventuelle alternative tiltak, sier Rybråten.
Forskerne ønsker også å se hvordan lokal kunnskap om reinens bruk av fjellet gjennom inngående kjennskap til både arten og lokale forhold kan bidra utfyllende til forskningen .   

– Målet med prosjektet er å produsere solid kunnskap om effektene ulike forvaltningstiltak for bevaring av villreinen har på både natur og bruken av fjellet , og på den måten styrke kunnskapsgrunnlaget og bidra til beslutninger som får tillit og støtte, sier Gundersen.   

Kontakt: Prosjektleder Vegard Gundersen (NINA)
Stine Rybråten (NINA), samfunnsforsker
Brage Bremset Hansen (NINA), villreinforsker

Barn bytter ut lek i skogen med skjerm

Trine Hay Setsaas

2025-09-22T13:50:00.0000000 2025-09-22T13:54:28.1830000

Frilek i skogen. Foto: Juliet Landrø

Barn i Norge tilbringer mindre tid enn før i skog, mark og grøntområder. En ny studie fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser at barns naturbruk har gått betydelig ned de siste ti årene. Barn som mister nærheten til naturen, mister også en viktig læringsarena for å forstå sammenhengene vi alle er avhengige av.

Naturen styrker helse og samfunnets motstandsdyktighet

Å være i naturen gir oss bedre mental og fysisk helse. Naturen reduserer stress, styrker immunforsvaret og øker konsentrasjon og velvære. Samtidig gir naturen oss viktige økosystemtjenester, som rent vann, frisk luft, pollinering og klimaregulering.

Når mennesker har tilgang til og ivaretar naturen, blir samfunnet mer robust, både gjennom bedre folkehelse og ved å sikre naturens livsviktige funksjoner, sier Kristin Evensen Mathiesen, forskningssjef i NINA.

Færre leker i skogen

For ti år siden lekte halvparten av norske skolebarn i skogen eller andre naturområder minst en gang i uka. Nå har mye av denne leken flyttet seg innendørs og til tilrettelagte uteområder. Og bare tre av ti oppgir at barna leker fritt i naturen.

– Samfunnet har endret seg, og barns møte med naturen er ikke lenger en like selvsagt del av hverdagen som før. Våre data viser at lek og opphold i naturområder taper terreng til skjermbruk, skolearbeid og organiserte fritidsaktiviteter, sier forsker Vegard Gundersen i NINA, hovedforfatter av den nylig publiserte studien.

Foreldre trekker i tillegg frem mangel på lekekamerater, dårlig vær og sin egen travle hverdag som årsaker til at barna er mindre ute i naturen.

Naturområdene finnes, men barna mangler motivasjon

– Det handler ikke først og fremst om tilgang til natur. De aller fleste barn i Norge har gode naturområder i nærheten. Problemet er at barna ikke har tid eller motivasjon til å bruke dem, forklarer forsker Berit Köhler i NINA, medforfatter i studien.

Studiet baserte seg på to landsdekkende spørreundersøkelser blant norske foreldre, gjennomført i 2013 og 2023, hvor hver forelder svarte på spørsmål om sitt eldste barn mellom 6 og 12 år.

Konsekvenser for helse og fremtid

Forskningen peker på at mindre tid i natur kan ha negative følger for barns fysiske og psykiske helse. Det kan også påvirke hvordan kommende generasjoner forholder seg til natur og miljø.

– Når barns naturkontakt svekkes, kan det også svekke forståelsen av naturens verdi og viljen til å ta vare på den, understreker Gundersen.

Forskerne mener at løsningen ikke bare ligger i å legge til rette for flere uteområder, men i å endre holdninger og hverdagsrutiner. Skoler, barnehager og organiserte fritidsaktiviteter kan spille en nøkkelrolle ved å gi barna mer tid og rom for fri lek utendørs.

Les hele artikkelen her

Kontakt: Vegard Gundersen

Instagram kan bidra til å forhindre forsøpling og naturskader i nasjonalparker

Anne Olga Syverhuset

2025-05-07T09:07:00.0000000 2025-05-07T09:18:50.5400000

Femundsmarka nasjonalpark er et populært verneområde som tiltrekker seg besøkende året rundt. 

– Majoriteten av de besøkende til Femundsmarka overnatter i telt, og turene strekker seg gjerne over mange dager, sier ph.d.-kandidat Sofie Kjendlie Selvaag ved NMBU – Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. 

Analyser viser at reiselivet i og i tilknytning til Femundsmarka mest sannsynlig vil øke i årene framover. Denne økningen kan skape utfordringer for forvaltningen. 

Sammen med tilgrensende områder, utgjør Femundsmarka et av de største vernede områdene i Sør-Skandinavia. Her finnes flere sårbare dyr- og plantearter, og den tørre, gamle furuskogen er en av få i sitt slag i Norge.

Søppel og skader på trær

Populære aktiviteter blant besøkende i Femundsmarka er fotturer, fiske og padling. En typisk effekt av dette er forsøpling og slitasje langs vassdrag og leirplasser.

I doktorgraden sin har Selvaag undersøkt hvordan kommunikasjon kan brukes til å fremme miljøvennlig atferd blant besøkende. Fokus har vært forsøpling og bålpraksis.

NINA-forskerne Vegard Gundersen og Marianne Evju har vært veiledere sammen med NMBU-professor Øystein Aas.

Intervjuer og Instagram

Selvaag har brukt kvalitative intervjuer og feltobservasjoner for å forstå besøkendes atferd og hva slags effekter de har på miljøet rundt seg. Hun organiserte workshops med forvaltningen, friluftslivsorganisasjoner, reiseliv og annet næringsliv for å utvikle strategier og testet skilt, brosjyrer og muntlig kommunikasjon som hadde som hensikt å redusere forsøpling og skade på vegetasjonen. Hun målte også effekten av disse tiltakene. I tillegg analyserte hun innlegg på Instagram merket med emneknaggen Femundsmarka nasjonalpark.  

Viktig med lokal tilpasning

Noe av det som er mest effektivt er kommunikasjonstiltak på stedet. Dette kan være skilt, brosjyrer eller personlig kontakt med ansatte i forvaltningen. 

– Jo mer skreddersydd budskapet er til de lokale forholdene, jo bedre, forklarer hun. 

– Søppel er noe de fleste er enig i at ikke hører hjemme i naturen og dermed kan korte påminnelser på skilt om å passe på søppelet sitt og gjerne plukke opp søppel en finner fungere godt.

Undersøkelsene hennes viste at skilting reduserte forsøpling med 59% sammenlignet med perioder uten skilting. Bålbrenning er imidlertid en viktig del av naturopplevelsen for mange i Femundsmarka og da kan det heller legges til rette for at dette kan skje på en sikker, lovlig og miljøvennlig måte. For eksempel ved kjøre ut ved på utvalgte leirplasser eller oppfordre til bruk av kvistbrenner så Femundsmarkas trær får stå i fred. 

– For at dette skal skje kreves det en atferdsendring hos mange besøkende og da vil personlig kontakt være mer virkningsfull. 

Hva betyr villmark for turisten? 

Sosiale medier, spesielt Instagram, er en viktig faktor i turisters hverdag. Ved å dele sine opplevelser på nett, påvirker besøkende både sin egen og andres atferd. Selvaag har undersøkt begrepet "villmark" i Femundsmarka via Instagram. 

– Jeg har analysert hvordan de besøkende oppfatter parken gjennom bildene sine eller bilder andre har publisert, sier hun. 

Innholdet de besøkende velger å dele fra turene sine, kan gi innsikt i hvilken tilknytning de har til Femundsmarka, og samtidig forme andres oppfatning av området. Bilder som viser detaljer i landskapet, som planter og dyr, eller engasjerende aktiviteter som kanopadling, bading eller å lage bål, kan styrke følelsen av nærhet til området. 

På den andre siden kan bilder av dårlig vær eller krevende forhold for padling og vandring gi inntrykk av at området er utilgjengelig eller utfordrende.

– Dette kan skape mer distanse. Villmark kan forstås som noe som må erobres og overvinnes, eller som natur vi føler oss som en del av. Jeg mener det er denne siste opplevelsen vi bør styrke, sier Selvaag. 

– Fordi den er mer personlig og forhåpentligvis vil føre til mer miljøvennlig atferd.

Bedre informasjonsarbeid

Mange nasjonalparker, både i Norge og i utlandet, opplever økt press fordi besøkstallene går opp. 

– Selv om det ikke er mulig å nå alle besøkende direkte, er det viktig å kommunisere på en måte som er kostnadseffektivt, kan nå mange og som passer med folks preferanser, verdier og erfaringer, sier Selvaag.  

Forskningen hennes viser at digital kommunikasjon, som sosiale medier, kan støtte informasjonsarbeidet som gjøres i vernede områder. Den kan bidra til å spre budskap om miljøvennlig atferd til flere individer.

– På den måten kan forvaltningen spisse budskapet sitt og øke bevisstheten i samfunnet om hvordan vi forholder oss til naturen, både personlig og digitalt, avslutter hun. 

Sofie Kjendlie Selvaag forsvarer sin ph.d.-avhandling "Bruk av kommunikasjon for å fremme miljøvennlig atferd: besøksforvaltning i nasjonalparker" fredag den 9. mai. Prøveforelesning og disputas er åpne for alle og foregår også digitalt.  
 

Å restaurere Gausadeltaet handler om å gi elva plass

Anne Olga Syverhuset

2025-03-26T10:57:00.0000000 2025-10-30T10:02:07.5470000

De nedre delene av elva Gausa, før den møter Gudbrandsdalslågen ved Fåberg på Lillehammer, var tidligere et levende og variert deltaområde med flere elveløp, grusbanker, elveslette og skog som jevnlig flommet over. Og fisket var bra! Elva renner der fortsatt, men det er i dag lite som minner om et deltaområde. 

Historikken til det lille Gausadeltaet viser slående likheter med skjebnen til mange av verdens største deltaer som er flere tusen ganger større.

– Selv om Gausadeltaet har vært brukt til matproduksjon i hundrevis av år er det inngrep i nyere tid som har ødelagt Gausadeltaet, forteller seniorforsker Jon Museth.

Museth har ledet arbeidet med en ny rapport som beskriver inngrepshistorikken til Gausadeltaet, og foreslår mål og prinsipper for hvordan deltaet kan restaureres. Rapporten er utarbeidet i prosjektet SABICAS, med støtte fra Statsforvalteren i Innlandet og Miljødirektoratet.
 

Fra dynamisk og variert til rett kanal

I rapporten peker forskerne på flere inngrep som har hatt stor påvirkning på området. På slutten av 1950-tallet ble elva rettet ut (kanalisert) for å gjøre det lettere å frakte tømmer. Mellom 1970 og 1990 ble det tatt ut store mengder masse der elvene Gausa og Lågen møtes. I tillegg ble det på begynnelsen av 1990-tallet bygd en vei som førte til at det viktige sideløpet Vesle-Gausa ble stengt. Disse tre inngrepene blir sett på som de mest alvorlige.

Resultatet er at et tidligere dynamisk delta- og elvesletteområde har blitt gjort om til en homogen elvestrekning som ligner en kanal. Elvebunnen har blitt dypere fordi vannet renner raskere og elvebunnen har blitt destabilisert. Dette har gjort at forbindelsen mellom hovedelva, tidligere sideløp og flommarkskogen i stor grad har gått tapt.

– Dette er, i tillegg til etablering av demninger oppstrøms deltaområder som hindrer massetransporten, akkurat de samme prosessene som truer verdens store deltaområder, sier Museth.

Kan restaurering av Gausa kompensere for E6-utbyggingen?

Parallelt med arbeidet i dette prosjektet besluttet Regjeringen i forbindelse vedtaket om å tillate bygging av ny E6 gjennom Lågendeltaet naturreservat at vern og fullskala restaurering av Gausadeltaet som et økologisk kompensasjonstiltak skulle utredes. 

– Det har pågått en egen prosess ledet av Nye Veier AS med denne utredningen, men jeg håper allikevel at vår rapport om restaurering av Gausadeltaet blir nyttig for forvaltningen i det videre arbeidet, sier Jon Museth  

Økologisk kompensasjon er et relativt nytt virkemiddel i Norge. Det går ut på å prøve å veie opp for naturinngrep ett sted ved å verne eller gjøre andre tiltak i andre områder. Om dette faktisk fungerer, kommer an på situasjonen, og det er ikke en god løsning i alle tilfeller. 

– Selv om jeg er kritisk til vedtaket om å bygge firefelts motorveg gjennom Lågendeltaet, er det flere forhold som tilsier at en fullskala restaurering av Gausadeltaet faktisk kan bidra som et reelt kompensasjonstiltak. Dette skyldes at det i stor grad er løsmasser fra Gausa som har skapt det vi i dag kaller Lågendeltaet, og det vi omtaler som Gausa- og Lågendeltaet representerer en naturlig og sammenhengende enhet. Samtidig vil det ved restaurering av Gausadeltaet være mulig å gjenskape viktige områder som vil kunne gå tapt eller forringes ved bygging av E6, forteller Museth.

En fullskala restaurering av Gausdeltaet må ha som mål å gjenskape prosesser som skaper et dynamisk og variert elvesystem. Samtidig påpeker forskerne at det er viktig å kommunisere og forankre at det i et slikt prosjekt ikke skal skapes en helt ny og statisk situasjon, men at vi må akseptere at et restaurert Gausadelta vil være i endring innenfor de rammene som settes for å ivareta andre samfunnshensyn. 

– Det er viktig å presisere at det ikke vil være mulig med en fullskala restaurering av Gausadeltaet dersom vassdragsnaturen konsekvent må vike i møte med alle andre samfunnsinteresser. Og et delta er jo per definisjon i stadig endring, sier Museth. 

Må gi elva plass og legge til rette for oversvømmelse

Forskerne konkluderer med at en fullskala restaurering blant annet må innebære at vi 

1. gir elva mer plass ved å fjerne vollene etter kanaliseringen
2. aksepterer og legger til rette for regelmessig oversvømmelse av elvenære områder
3. under større flommer aksepterer oversvømmelse av større deler av elvesletta og deltaområdet. 

Ved å gi elva mer plass og samtidig bevare og styrke kantvegetasjon langs blant annet dyrket mark vil faren for alvorlig skade ved oversvømmelse være liten fordi vannet renner saktere. Samtidig vil oversvømmelse av egnede og robuste arealer bidra til å redusere faren for alvorlige skader på arealer og infrastruktur som ligger nedstrøms. 

I teorien lett – i praksis vanskelig

– I teorien er det enkelt å restaurere et deltaområde som Gausadeltaet, det handler om å gi elva plass. Men i praksis er det jo nettopp det som er svært krevende, siden mye av de elvenære områdene er brukt til andre samfunnsformål. I Gausas tilfelle er det særlig vegsystemet i de nedre delene som skaper hodebry og her må det nok tenkes stort for å få en tilfredsstillende løsning, avslutter Museth.  

Les rapporten: Fullskala restaurering av Gausadeltaet – hva innebærer det?
Kontakt: Jon Museth

Videre lesning om om inngrepshistorikken til Gausadeltaet 

 

Vannkrafta ser seg som grønn – men er usikre i møte med krav om bærekraft

Juliet Landrø

2025-03-23T12:38:00.0000000 2025-03-26T14:40:55.2530000

Norge er en av verdens største produsenter av vannkraft, og hele 90 % av elektrisiteten vår kommer fra denne fornybare energikilden. Vannkraft spiller derfor en nøkkelrolle for å nå klimamål, men det er samtidig nødvendig ta hensyn til naturen i elver og vannmagasiner. Regulering av vassdrag påvirker fisk og andrearter i og langs vassdragene, noe som gjør miljøtiltak som fiskepassasjer og minimumsvannføring avgjørende for en bærekraftig utvikling.

Nye krav fra EU og Naturavtalen skaper usikkerhet

Rapporten «Bærekraft innen vannkraft»  viser at bransjen vurderer sin egen bærekraft som høy, men at mange kraftselskaper er usikre på hvordan de skal tilpasse seg nye regler for bærekraftig finansiering og miljøtiltak.

– Selv om selskapene ønsker å bli enda grønnere, møter de hindringer som høye kostnader og usikkerhet rundt nye tekniske krav viser vår undersøkelse, sier NINA-forsker Berit Köhler som var prosjektleder for «Politikk og Samfunn» i HydroCen.

Store forskjeller i ambisjonsnivå

Undersøkelsen viser at flere i vannkraftbransjen har høye ambisjoner for 2030, inkludert økt fokus på miljøtiltak og tilpasning til nye regulatoriske krav fra EU. Forskerne så imidlertid også store forskjeller i hvordan vannkraftbransjen planlegger miljøtiltak. 

– Enkelte selskaper er proaktive og investerer i miljøtiltak uavhengig av regulatoriske krav, mens flertallet viser en mer avventende holdning, sier Köhler.
Pålegg og vilkårsrevisjoner oppfattes som de største driverne for å gjøre miljøtiltak, mens høye kostnader og mangel på teknisk kunnskap er betydelige barrierer.
En av de mest sentrale diskusjonene i bransjen er tolkningen av EUs taksonomi - som er et system for å rapportere hva selskaper gjør for å bidra til grønn omstilling. Det er også her store variasjoner i hva selskapene rapporterer som «miljømessig bærekraftig», noe som kan skyldes uklarheter i regelverket. 

EØS-tilsynet (ESA) uttrykte misnøye med Norges gjennomføring av miljøtiltak i vannkraftsektoren og vurderer å bringe saken inn for EFTA-domstolen. Kritikken gjelder blant annet manglende likebehandling av eldre og nyere vannkraftanlegg samt lav gjennomføringstakt av vilkårsrevisjoner.

Fem anbefalinger fra forskerne 

I rapporten anbefaler forskerne flere tiltak for at norsk vannkraft skal opprettholde sin posisjon som en bærekraftig energikilde:

•    Styrke regulatoriske rammeverk:
Gi klare og konsistente retningslinjer for å hjelpe selskaper med å oppfylle bærekraftstandarder. 

•    Økonomiske insentiver:
Tilby økonomisk støtte og insentiver for selskaper som investerer i bærekraftige teknologier og praksiser. 

•    Styrke samfunnsaksept i fremtidige prosjekter:
Det anbefales at vannkraftselskaper investerer tidlig og kontinuerlig involvering av interessenter, utvikling av tiltak som både gir lokale fordeler og tar miljømessige hensyn og åpen og transparent kommunikasjon som blant annet forklarer hvordan prosjektene bidrar til å nå både globale klimamål og lokale behov. 

•    Fremme "best practice":
Dele vellykkede casestudier og gode tiltak for å oppmuntre til bredere implementering av bærekraftige tiltak. 

•    Fremtidig forskning som planlagt i videreføringen av FME’en RenewHydro skal bidra med mer kunnskap som er etterspurt

Legitimitet – en nøkkel til suksess

Et sentralt tema i rapporten er behovet for legitimitet. For at vannkraftprosjekter skal være bærekraftige på lang sikt, må de være forankret i lokalbefolkningens behov og interesser. Åpne prosesser og tidlig involvering av interessenter trekkes frem som avgjørende faktorer her.

– For at norsk vannkraft skal forbli en bærekraftig energikilde, kreves ikke bare teknologiske løsninger, men også en tydelig strategi for hvordan miljøtiltak skal implementeres på en økonomisk og regulatorisk forutsigbar måte. Vår studie viser at bransjen har store ambisjoner, men at usikkerhet knyttet til regelverk og finansiering kan bremse nødvendig omstilling. Det er avgjørende at myndigheter og næringsliv samarbeider om å skape tydelige rammebetingelser for en grønnere vannkraftsektor, sier Köhler.

Kontaktperson:
Berit Köhler

Rapporten: Bærekraft innen vannkraft: Hvordan norske vannkraftprodusenter vurderer og håndterer nye muligheter. HydroCen Rapport 54. Köhler, Berit; Ruud, Audun; Rønning, Bente

I HydroCen har flere forsket på metoder og muligheter for å gjøre vannkraften mer miljøvennlig, blant annet:
•    Ledegjerde redder fisk fra turbinene 
•    Teller gytefisk med DNA
•    Utvidet miljødesign i Demovassdrag Nea
•    Fjernmåling med satelitt, droner og fly kan kartlegge nye vassdrag 
 

Denne saken er også publisert på bloggen til RenewHydro som fortsetter forskningsinnsatsen på vannkraft etter HydroCen.

Ny studie støtter gammel teori om lemensykluser

Anne Olga Syverhuset

2025-03-14T09:49:00.0000000 2025-10-28T14:57:50.9970000

Søte, sinte og til tider ekstremt mange. Lemen er kjent for så mangt, men særlig for de regelmessige svingningene i antall med topper hvert tredje til fjerde år. En kar som var barn på 1960-tallet kan fortelle at de konkurrerte om å komme seg lengst ved å hoppe fra ett flatkjørt lemen til det neste i et av toppårene. Med slike mengder er det kanskje ikke så rart at fenomenet har gitt opphav til flere teorier om hvorfor vi får disse toppene, før antallet deretter fullstendig krasjer så det knapt er en lemen å finne i årene etter? 

Nå har en gruppe forskere samlet og gått gjennom historiske data fra mellom 1977-2017 fra Iešjávri på Finnmarksvidda, og funnet støtte for den snart 80 år gamle teorien til Olavi Kalela.

– Dataene støtter ideen om at syklusene er forårsaket av at lemen overforbruker beiteplantene sine, slik at lemenpopulasjonen krasjer, forteller NINA-forsker Katariina E.M. Vuorinen, som er en av forskerne bak studien som nylig ble publisert i Ecography.

Teorien sier at i næringsfattige fjell- og tundraområder vokser det rett og slett ikke nok planter til å opprettholde et høyt nok antall byttedyr til å opprettholde et høyt nok antall rovdyr til å kontrollere lemen. Rask vekst i bestandene fører til overbeiting på sommeren, slik at det blir for lite mat til vinteren og vi får en brå kollaps av populasjonen. Rovdyr og -fugler ser kun ut til å spille en begrenset rolle i å regulere disse syklusene i disse områdene, i motsetning til i mer produktive områder, hvor rovdyr har større påvirkning på smågnagere. 

Lemen på massevandring er ingen myte

– Studien vår bekrefter også at lemen har en sterk tendens til å migrere i toppår. Det øker sjansen deres for å overleve når de har spist opp all maten i et område, forteller Vuorinen.

Denne overlevelsesstrategien har ført til at vi i blant støter på nærmest usannsynlige fortellinger, som den naturhistorikeren Duppa Croth fortalte om en båtkaptein som etter sigende skulle ha brukt femten minutter på å seile forbi et stort flak av lemen i Trondheimsfjorden.
Vuorinen forteller at lemen ser ganske dårlig, og at de derfor kanskje ikke helt ser hva de begir seg ut på når de legger på svøm i store vann. Men dersom all maten er spist opp, kan det uansett være deres eneste sjanse til å overleve og spre genene videre – selv om det er stor sjanse for at de bokstavelig talt tar seg vann over hodet.

Hva skjer med lemensyklusene når klimaet endrer seg?

I nyhetssaken «Mus og lemen er motoren i fjellet» fra tidligere i februar kan vi lese om at mildere vintre skaper utfordringer for lemen i nord. Lemen er spesielt sårbare for mildværsperioder på vinteren. Milde perioder skaper islag i snøen, som gjør at lemen ikke kommer til vegetasjonen under snøen. Etter en mild vinter kan derfor et forventet toppår utebli, eller toppene bli lavere. På lengre sikt kan også planteveksten og konkurranseforholdene endres. 

– Så selv om vi har en forklaring på hva som har forårsaket de historiske lemensyklusene, er det mye som er usikkert rundt lemensyklusene i framtida, sier Vuorinen.  

Les mer: Norwegian lemmings, Lemmus lemmus: a case for a strong herbivore–plant interaction

Lytt også til den ferske podkastepisoden «Lemen er fjellets hjerte»!

Kontakt: Katariina Elsa Maria Vuorinen
 

Mindre friluftsaktivitet etter flatehogst – særlig nær byer

Anne Olga Syverhuset

2025-03-05T08:21:00.0000000 2025-03-25T14:28:10.4770000

Med høye tømmerpriser de siste få årene opplever mange at nærskogen hogges, eller at nye skogsbilveier skjærer gjennom det vante turområdet. Visuelle undersøkelser har vist at folk foretrekker skoglandskap uten tydelige inngrep, særlig områder uten flatehogst. Men hvordan påvirker denne estetiske preferansen folks faktiske bruk av skog til friluftsliv og fysisk aktivitet? 

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) analyserte 2,7 millioner treningsaktiviteter langs skogsstier fra treningsappen Strava, før og etter flatehogst, for å få svar på om flatehogst påvirker hvordan folk bruker naturen.

– Det er publisert mer enn 70 forskningsartikler i Norden som viser at hogstflater er minst likt av alle typer skog. Dette studiet er ett av få som tester hva nye hogstflater faktisk har å si for turbruken, forteller NINA-forsker Vegard Gundersen, som har forsket på temaet i en årrekke.

Og hogstflatene har effekt på bruken:

– Vi fant at etter hogst ble det registrert 3,7 % færre turgåere i områdene.  Totalt sett ser vi at flatehogst fortrenger 1,5 millioner friluftsaktiviteter årlig, inkludert turgåing, sykling og skigåing. Den tydeligste effekten ser vi nær byområder, sier NINA-forsker Zander Venter, som har analysert Strava-dataene.

Mer skigåing etter flatehogst

Selv om folk foretrekker gammel skog, kan andre faktorer – som tilgjengelighet og infrastruktur – spille en like viktig rolle for faktisk bruk. Tidligere forskning antyder at etablering av skogsveier og åpne flater etter hogst i noen tilfeller kan øke tilgangen og dermed fremme friluftsaktiviteter. Det gir seg utslag i at effekten av flatehogst varierer stort fra aktivitet til aktivitet.

– Så mens totaleffekten på friluftsaktiviteter er negativ, økte faktisk skiløpere i antall i etterkant av flatehogst. Hogstflatene gir en annen visuell virkning om vinteren, de gir åpninger med lys og snøen skjuler skjemmende spor etter hogst. Syklister endret ikke adferd. Selv om vi ser en positiv effekt på skigåing, så er skiturer en mindre del av friluftslivet totalt sett. Klimaendringene fører også til at færre nordmenn på ski i skogen i Oslo-marka nå enn tidligere, sier Gundersen.

Flatehogst kan ha vesentlige konsekvenser på friluftslivsverdier

I andre europeisk land viser naturregnskap  at friluftsliv er den naturgoden som har størst samfunnsøkonomisk verdi. Verdien av friluftsliv er stor fordi tilsynelatende beskjedne verdier per turgåer summerer seg over mange personer, spesielt i bynære friluftslivsområder. Små prosentvise effekter på friluftsliv av åpne hogstflater i bynære skoger summerer seg også over flere år. Det fører til et samlet verditap som kan være vesentlig sammenlignet med verdien av trevirket som tas ut.  Forskerne skriver at verdien av tømmeret til tider kan være lavere enn friluftslivsverdiene som tapes, dersom alle samfunnsøkonomiske kostnader ved skogdrift også tas med i beregningen.  SSB rapporterte at den såkalt ressursrenten for skogbruk var negativ i perioden 2011-2021 (se faktaboks). Samtidig er forskernes anslag på verditapet for friluftsliv forsiktig fordi de ikke har beregnet eventuelle tap som flatehogst påfører andre aktiviteter som sopp- og bærplukking, turgåing og camping utenfor stinettet.  Effekten på artsmangfold i flatehogst, eller på folkehelse av tapt aktivitet ute i naturen ble heller ikke beregnet i studien.

– Vi dokumenterer likevel vesentlige samfunnsøkonomiske tap for friluftslivet  av flatehogst i Øst- og Nordmarka, og bynære skoger i Norge forøvrig, sier NINA-forsker David Barton, som arbeider med økonomisk verdsetting av naturgoder. 

Forskrift om skogbehandling og skogdrift i Oslo gir kommunen anledning til å nekte hogst når det er ‘vesentlig ulempe for friluftsliv’.

– Hva som er ‘vesentlig’ i politikk og økonomi er relativt.  Siden begynnelsen av 2021 har tømmerprisene steget med mer enn 50% og ressursrenten i skogbruket er nå positivt. Hvor stort tapene av naturgoder, artsmangfold og folkehelse må være før de er ‘vesentlige’ i forhold til verdi av skogvirke fra flatehogst, er et politisk spørsmål.  Hvordan skogdrift kan tilpasses lokalt så den ikke er ‘vesentlig’ negativ, må vi jobbe med og snakke om sammen, sier David Barton.   

Les hele artikkelen: Impacts of forest clear-cutting on recreational activity: Evidence from crowdsourced mobility data
 

Kontakt: Vegard Gundersen
 

Nasjonale turiststier tilrettelegger godt for turisthorder

Anne Olga Syverhuset

2025-01-13T15:10:00.0000000 2025-01-13T15:22:24.8130000

De fem turiststiene Besseggen, Fosseråsa, Kjerag, Trolltunga og Preikestolen har så langt fått kvalitetsstemplet «Nasjonal turiststi» i Norge, og flere har søkt om å bli det. De nasjonale turiststiene har til felles at de gjennom gode opplevelser og spektakulære attraksjoner tiltrekker seg et stort antall turgåere. Målet med ordningen er at stedene gjennom god planlegging og tilrettelegging skal tåle mye besøk uten å forringes, samtidig som de bidrar til lokal verdiskaping. 

NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet undersøkt om ordningen fungerer etter hensikten, og resultatet er publisert i rapporten «Besøksforvaltning av mye brukte stier». 

– Vi ser at de stiene som har fått status som Nasjonale turiststier og fått midler gjennom ordningen, har tilrettelagt for de besøkende på en god måte som tar vare på både sikkerheten, opplevelsene til turgåerne og lokalbefolkningen. Det viser at besøksforvaltning fungerer, sier Maja Arnekleiv, avdelingsingeniør i NINA.

Sammen med kolleger har hun intervjuet mange som jobber med både de fem autoriserte stiene, seks stier som har søkt autorisering, og tre stier som har fått avslag. Det er alt fra personer i DNT og Røde kors, til nasjonalparkforvaltere, forvaltere fra kommunene, folk i SNO og Norsk villreinsenter. 

Stipatruljer og andre tiltak øker sikkerheten

Blant tiltakene som er iverksatt finner vi alt fra sherpatrapper til stipatruljer som informerer og passer på at turgåerne er godt nok forberedt til å gå turene. 

Noen av de bratteste, lengste og mest utfordrende stiene har opplevd mange leteaksjoner opp gjennom årene, og særlig en del utenlandske besøkende kan ha manglende forståelse for vær, utfordrende terreng og turlengde. 

– Tiltak som bedre informasjon, forbedret sti, parkeringsvakter og stipatruljer som informerer og passer på at turgåerne er godt nok forberedt til å gå turene er spesielt viktige tiltak som øker sikkerheten, forteller Arnekleiv.

På veien opp mot Preikestolen er stien tilrettelagt for å skåne et myrparti. Foto: Helge Kjellevold.

Besøkshordene utfordrer allemannsretten

Informantene peker på manglende kunnskap om rettigheter og plikter blant de besøkende, og at det gir en rekke utfordringer og utfordrer allemannsretten.

– Flere av de vi snakket med etterspurte juridiske virkemidler for å regulere tilgangen til stien, da de ikke har anledning til å nekte noen å legge i vei selv om værmeldingen er elendig og utstyret mangelfullt, eller selv om en aktivitet truer naturverdier eller lokale interesser, sier Arnekleiv.

Trenger mer kunnskap om naturverdiene

Undersøkelsen avdekker at flere av informantene har begrenset med kunnskap om naturverdiene og hvordan disse er ivaretatt.

– Mange peker på slitasje på vegetasjon og terreng nær stien som en utfordring, men har mindre oppmerksomhet på forstyrrelse av dyreliv i nærheten, slik som rovfugler og villrein, forteller Arnekleiv.

Det er fokus på naturverdier på de stiene som har fått status som nasjonale turiststier. Generelt er det å få de besøkende til å holde seg til en tydelig og robust sti som informantene trekker fram som det viktigste tiltaket for å ivareta naturverdiene.

– Intervjuene gjør det tydelig at naturverdier bør få mer oppmerksomhet i besøksforvaltningen framover. Mange av informantene uttrykker et ønske om bedre forvaltning knyttet til naturverdiene, men begrenset økonomi og kapasitet gjør dette vanskelig, sier Arnekleiv.

Tilrettelegging koster, men fungerer

I rapporten konkluderer forskerne med at informantene opplever at besøksforvaltning har bidratt positivt for utvikling av Nasjonale turiststier. 

– Ordningen gjør det mulig med langsiktig finansiering på effektive, men kostbare, sikkerhetstiltak og bygging av service-anlegg med toalettfasiliteter og søppelhåndtering, sier Arnekleiv. 

Slike tiltak gir blant annet grunnlag for personlig kontakt med gjestene, noe som kan gi turgåerne en bedre og tryggere opplevelse, og samtidig bidra til ansvarlig bruk av naturen.

– Det er mange erfaringer som er nyttige å ta med seg fra ordningen også til andre mye besøkte steder. Besøksforvaltning er relativt nytt i Norge, men med det økende antallet turister i norsk natur, er det nå tid for å planlegge og tilrettelegge for å kunne ta imot de besøkende på en god måte som ivaretar natur og lokale interesse, avslutter Arnekleiv.

Les rapporten: Besøksforvaltning av mye brukte stier
Kontakt:
Maja Arnekleiv (hovedforfatter av rapporten)
Vegard Gundersen (prosjektleder)
 

NINA feirer 25 år på Lillehammer!

Anne Olga Syverhuset

2024-11-20T11:51:00.0000000 2024-11-20T12:34:35.3600000

NINAs avdeling på Lillehammer så dagens lys i 1999. Under navnet «Avdeling for naturbruk», jobbet avdelinga fra starten av mye med friluftsliv og samfunnsvitenskapelig forskning. Med årene har avdelingen også bygget opp en solid faggruppe på ferskvannsøkologi, samtidig som samfunnsforskningen fortsatt står sterkt. 

– Forskningen innen disse fagområdene handler om hvordan naturen kan tas vare på samtidig som den både er en ressurs for oss mennesker, og også står i et sterkt press fra samfunnsutviklingen, forteller forskningssjef Kristin E. Mathiesen. 

NINA-forskerne på Lillehammer jobber i dag bredt med mange tema, alt fra pollinerende insekter og salamandere til jegere, fiskere, økologisk økonomi, lokalkunnskap i naturforvaltningen og hvordan digitale verktøy preger vår bruk av natur, tilhørighet og sosiale liv. 

Barn i naturen, hyttebygging og villrein

Bruk av naturen har vært en rød tråd helt siden oppstarten av avdelingen, med forskere som Odd Inge Vistad, Bjørn Petter Kaltenborn og Øystein Aas om bord fra start. 

NINA Lillehammer har lenge vært ett av de sterkeste fagmiljøene i landet innen forskning på friluftsliv, og har forsket mye på friluftsliv som et gode, hvordan få folk ut i naturen, gode arenaer for friluftsliv, og også  barn i naturen.

– Vi har blant annet forsket på barns bruk av natur og dokumentert at fri lek i naturen har hatt en kraftig tilbakegang de senere årene, forteller NINA-forsker Vegard Gundersen.

De senere årene har forskerne også jobbet en del med arealkonflikter, samt problemer med forstyrrelser, slitasje og forsøpling i kjølvannet av turisme. De har blant annet forsket på effekter av hyttebygging, og jobbet for å finne gode løsninger for at mennesker og villrein skal kunne sameksistere.

Fritidsfiske, vannkraftutbygging og restaurering i ferskvann

Ferskvannsøkologi og fritidsfiske har alltid vært et viktig fagområde for avdelingen. Avdelingen har i tillegg til økologer hatt forskere som har jobbet i skjæringspunktet mellom økologi og samfunnsfag, og som har bidratt til økt kunnskap om betydningen av fritidsfiske og fisketurisme, både for hver enkelt fisker og for samfunnet.

Fra midten av 2000-tallet har det blitt jobbet mye med konsekvenser av vannkraftutbygging og andre inngrep i innlandsvassdragene, men også med å finne de gode avbøtende tiltakene for fisk og folk.

– I dag jobber vi mye med overvåking av både elver, innsjøer og reguleringsmagasin, og et mål for framtida er å arbeide enda mer med restaureringsprosjekter og prosjekter som faktisk bidrar til et bedre vassdragsmiljø. Vi ønsker også å øke kunnskapen om arter som historisk sett har fått lite oppmerksomhet i norsk fiskeforvaltning, forteller NINA-forsker Jon Museth. 

Jobber med lokale problemstillinger i et globalt perspektiv og vice versa

Avdelingen teller i dag over 30 ansatte, fordelt på forskere, teknikere og doktorgradsstipendiater. 

– Det er et bredt og mangfoldig arbeidsmiljø med ansatte både fra Gudbrandsdalen og kollegaer som representerer mange ulike nasjonaliteter, sier Mathiesen. 

Avdelingen har alt fra unge nyansatte med masterutdanning og spesiell kompetanse innen ulike typer feltarbeid, til seniorforskere som leder og deltar på forskningsprosjekter finansiert fra lokalt eller nasjonalt næringsliv og industri, nasjonale prosjekter finansiert av Norges forskningsråd, og internasjonale prosjekter finansiert fra EU. 

– Vi har et mål om at all vår forskning skal handle om lokale problemstillinger (som ferdsel i verneområder) i et globalt perspektiv (folkehelse og naturtilgang), og globale problemstillinger (for eks. klimaendringer) i et lokalt perspektiv (flom og rasfare), forteller forskningssjef Kristin E. Mathiesen.

Feirer med å invitere til en aften Inn i naturen

For å feire 25 år på Lillehammer, inviterer avdelingen til en aften Inn i Naturen torsdag 21.november på Lillehammer bibliotek og litteraturhus.

– Vi gleder oss til å vise noen korte smakebiter på noe av den forskningen vi har gjennomført her ved NINA Lillehammer. Vi vil fortelle litt om hvordan naturen har påvirket oss mennesker, og hvordan vi mennesker har påvirket naturen, forteller Mathiesen.

Hele programmet finner du her.

Etter foredragene blir det en samtale mellom Kristin E. Mathiesen og Christian Steel (Forskningsdirektør i NINA og tidligere generalsekretær i Sabima) med refleksjoner rundt hva forskninger, og hvordan forskning er viktig for samfunnet.

Besøk avdelingssida på nina.no for å følge med på hva som skjer på NINAs avdeling på Lillehammer. Der finner du blant annet de ferskeste nyhetssakene om forskningen ved avdelingen.

Kontakt: Forskningssjef Kristin Evensen Mathiesen
 

Hvordan rehabilitere og modernisere eksisterende vannkraftverk i Norge og Europa?

Juliet Landrø

2024-11-07T14:29:00.0000000 2024-12-10T14:13:11.7500000

Målet er å finne ut hvordan både kraftproduksjon og miljøforhold kan forbedres. 

I høst besøkte forskere fra  Norsk institutt for naturforskning og SINTEF Energi de norske elvene Brattlandsdalsåi og Roalkvamsåi i Røldal-Suldalvassdraget. Her har Lyse og Hydro planer om å bygge pumpestasjon. Med en slik oppgradering, utvidelse og modernisering av vassdraget, vil elven Brattlandsdalsåi motta mer vann gjennom pumping fra innsjøen Suldalsvatn nedstrøms, mens elven Roalkvamsåi vil få tilført vann gjennom et miljøkraftverk.

– For å forstå hvilke innvirkninger disse endringene vil gi, og finne ut hvordan man best kan designe vannslipp til miljøformål, overvåker vi vannføring, vanntemperatur og leveområder for fisk. Vi vil også bruke innovative teknologier som miljøDNA for å kartlegge biologisk mangfold, sier Atle Harby, seniorforsker ved SINTEF Energi og koordinator for ReHydro.

Det norske selskapet Intoto skal installere et system for overvåking av vannføring i disse to elvene, mens Aker Solutions skal etablere en digital tvilling av Røldal kraftverk.

– ReHydro er et spennende EU-prosjekt som ser på hvordan vi kan rehabilitere våre eksisterende anlegg og samtidig oppnå smartere kjøring av anlegg, samt bedre miljøvilkår, sier Even L. Tjørholm, senior prosjektleder i Lyse Kraft.

Vannkraftverk for fremtidens energisystem

ReHydro startet opp i juni 2024 og jobber med bærekraftig rehabilitering av vannkraftverk over hele Europa. Prosjektet skal vise hvordan europeiske vannkraftverk kan rehabiliteres og moderniseres for å være tilpasset fremtidens marked, med hensyn til bærekraft og samfunnets behov i klimaforandringenes tid.

Vannkraft og biologisk mangfold

ReHydro skal jobbe med nye metoder og verktøy for å gjenopprette, forbedre og øke Europas vannkraftkapasitet samtidig som biologisk mangfold og andre samfunnsinteresser ivaretas.

Det er viktig å ta vare på biologisk mangfold og prøve å forbedre forholdene i vassdrag fordi forskning viser at flere organismer i elver, innsjøer og bekker er truet. Det biologiske mangfoldet gir viktige økosystemtjenester

–  I ReHydro vil vi demonstrere hvordan dette kan gjøres i democase fra Lyse, ved at vi undersøker det biologiske mangfoldet før og også etter det er gjort miljøtiltak. For å undersøke dette bruker vi miljøDNA, som er en nyere genetisk metode der vi kan påvise arter og grupper av organismer ved å filtrere vann. I tillegg undersøker vi bunndyr- og fiskebestand ved hjelp av henholdsvis sparkeprøver og elfiske, sier seniorforsker Line Elisabeth Sundt-Hansen i NINA, som leder en av arbeidspakkene i prosjektet.

Ved å kombinere disse metodene er det mulig å få en god oversikt over biodiversitet og viktige organismer i økosystemet, både før og etter miljøtiltak, som minstevannføring, har blitt gjennomført. Dette vil demonstrere metoder for hvordan man kan forbedre miljøtilstanden i et regulert vassdrag.

Sju land, fem demonstrasjonssteder

Prosjektet samler et tverrfaglig konsortium fra sju land, bestående av sju forskningsinstitusjoner, seks operatører, fem produsenter, tre leverandører og to bransjeorganisasjoner. Sammen har de ekspertisen, synligheten og nettverket som er nødvendig for å oppnå prosjektets mål og sørge for at resultatene utgjør en forskjell.

Ulike rehabiliteringstiltak gjennomføres på fem ulike demonstrasjonskraftverk. To av de andre kraftverkene ligger i Frankrike, ett i Sveits og ett i Portugal.

Mange kraftverk er bygget mellom 1960- og 1980-tallet. Ved å utstyre kraftverkene med ny teknologi, vil det være mulig å øke fleksibiliteten for å møte dagens energibehov. Det vil også gjøre det enklere å forbedre integrasjonen med fornybare energikilder som vind og sol i det moderne kraftnettet.

ReHydro-prosjektet

Prosjektet skal demonstrere innovative overvåkningsløsninger for turbinerosjon, kraftverkstilstand, utvikle digital styring av hybride kraftverk, designe åle-vennlige turbiner, overvåke og håndtere sedimenter, samt vise hvordan tradisjonelle kraftverk kan bygges om til pumpekraftverk. Prosjektet skal også forbedre metoder innen overvåking av biodiversitet med miljøDNA, livsløpsanalyser og verktøy for beslutningsstøtte.

ReHydros arbeid vil gi bransjen en ny tilnærming til bærekraftige løsninger som kan skaleres opp andre steder, både i Europa og globalt. Dette vil også styrke konkurranseevnen og posisjon til Europas vannkraftindustri.

For mer informasjon:

• Les mer om ReHydro på prosjektets nettside

Kontaktpersoner: 

Line Elisabeth Sundt-Hansen, seniorforsker i NINA

Atle Harby, seniorforsker SINTEF Energi og koordinator for ReHydro

Denne saken er også publisert på nettsidene til SINTEF.

Skal gjøre det enklere for kommunene å bruke naturkunnskap i beslutninger

Anne Olga Syverhuset

2024-11-07T11:43:00.0000000 2024-11-07T11:54:02.2970000

Nedbygging og andre endringer i hvordan vi bruker arealene rundt oss er den viktigste påvirkningsfaktoren på naturmangfold.  Her har derfor kommunene virkelig muligheter til å utgjøre en positiv forskjell når de legger planer for hvordan arealene i kommunen skal brukes.

Likevel viste en evaluering av arealplanlegging i norske kommuner at naturen ofte taper for andre hensyn. En av hovedgrunnene var at de mangler gode nok verktøy til å vurdere summen av alle virkningene. 

– Spørsmålet vi har stilt oss er hvordan vi kan få naturkunnskapen synlig og anvendbar i kommunale beslutningsprosesser, forteller Erik Stange, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han og NINA-kollega Vegar Bakkestuen deltar i et forsknings og utviklingsprosjekt etablert av KS, hvor Miljødirektoratet, Kommunal- og distriktsdepartementet, fylkeskommunene, forskere og konsulenter samarbeider med kommunene for å videreutvikle areal- og naturregnskap som er til nytte i kommunal planlegging. 

Kart viser den samlede belastningen på naturen

I første omgang er hovedfokuset til forskerne i prosjektet å synliggjøre den samlede belastningen av menneskelig aktivitet. Det vil de gjøre gjennom kart som på en tydelig måte formidler til hvilken grad naturen har blitt påvirket av menneskelig aktivitet, og hvordan graden av påvirkning fordeler seg på de økosystemene som finnes i kommunen.

– De utkastene vi har vist fram har blitt møtt med stor begeistring. Vi får tilbakemelding på at kartene er intuitive, og at oppløsningen og detaljgraden er nyttige, forteller Stange. 

I dag leveres kart med naturkunnskap fra en rekke ulike aktører som i mange tilfeller unnlater store arealer som ikke ansees for å ha verneverdi. Det er et stort behov for heldekkende kart som kan samle informasjonen på en måte som kan brukes i kommunal planlegging, i tillegg til å også synliggjøre små flekker av hverdagsnatur bedre enn tidligere metoder gjør.

Sterkt lag med KS i førersetet

Stange ser på det som en tillitserklæring at KS er med på laget.

– KS skal ha ros for at de sitter i førersetet for å gjøre naturkunnskapen mer tilgjengelig i kommunenes arbeid, og på et tidlig tidspunkt i beslutningsprosessen til kommuneplanen, sier Stange.

I tillegg til KS, Miljødirektoratet, Kommunal- og distriktsdepartementet og fylkeskommunene, har Stange og kollegene med seg Asplan Viak fra konsulentbransjen.

– Asplan Viak kan mye om utvikling av arealplaner, og hjelper oss med å finne hvordan naturkunnskap kan formidles på en måte som møter behovene for beslutningene som må bli tatt. Til sammen er vi et lag som spiller hverandre gode, sier Stange.

Les mer: Breitt samarbeid for å utvikle areal- og naturreknskap (nettsak fra KS)

Kontakt: Erik Stange
 

Hvem bruker de norske nasjonalparkene?

Anne Olga Syverhuset

2024-08-12T16:18:00.0000000 2024-11-01T12:16:02.3370000

Mens Hallingskarvet har flest barn i turfølget, har Gutulia høyest gjennomsnittsalder blant de besøkende. Og flest utenlandske besøkende finner veien til Jostedalsbreen, Folgefonna og Lofotodden. Dette er noen av mange karaktertrekk forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har funnet ved å se samlet på resultater fra brukerundersøkelser i til sammen 28 nasjonalparker i Norge.

– Brukerundersøkelsene, som er gjort av NINA og andre aktører gjennom de siste 14 årene, er gjort på samme måten, og det har gjort det mulig å sammenligne dataene, forklarer Yosra Zouhar.

En besøkende i Rondane svarer på brukerundersøkelse. Foto: Vegard Gundersen / NINA.

Zouhar er avdelingsingeniør i NINA og tar en doktorgrad på samfunnsaksept for verneområder ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og hun har ledet arbeidet med å sammenligne bruken av norske nasjonalparker. Resultatene er nylig publisert i tidsskriftet Utmark.

Alders- og kjønnsforskjeller: Fra kiting til hytte-til-hytteturer  

Gjennomsnittsalderen til de besøkende i de forskjellige nasjonalparkene varierer mellom 37 og 52 år. Det er Lofotodden som trekker til seg de yngste, med en gjennomsnittsalder på 37 år. Nasjonalparker med yngre besøkende har gjerne muligheter for moderne friluftsaktiviteter, som randoné-toppturer, kiting på ski og surfing og strandaktiviteter. 

På andre enden av skalaen finner vi Gutulia, som har den høyeste gjennomsnittsalderen på 52 år. Nasjonalparker med høyere gjennomsnittsalder har gjerne store hyttekonsentrasjoner i nærheten. Det gjelder for eksempel Rondane, Dovre, Fulufjellet, Langsua og Hallingskarvet.

Kjønnsfordelingen i parkene er generelt sett lik i de fleste nasjonalparkene, men det er en tendens til at nasjonalparker med gode muligheter for fiske, jakt og villmarksopplevelse blir besøkt av en noe større andel menn. I turvennlige nasjonalparker med et godt utviklet stinett og mulighet for overnatting i turisthytte, er det en større andel kvinner.

Det at nasjonalparkene tiltrekker seg ulike brukergrupper, med en preferanse for ulike typer aktiviteter og tilrettelegging, påvirker også forvaltningsjobben:

– For de som forvalter nasjonalparkene er det enklere å styre ferdselen i nasjonalparker med ferdsel knyttet til tur på etablerte stier, enn i parker med mer sporadisk ferdsel knyttet til moderne friluftsaktiviteter, jakt og fiske, sier Zouhar.

Mange barnefamilier på tur i nasjonalparker nær hyttefelt

Barn og barnefamilier har andre behov enn mange andre besøkende. De har kortere rekkevidde, og ønsker gjerne varierte opplevelser innen korte avstander. Dermed er det ikke så overraskende at andelen som oppgir at de har med barn under 12 år i turfølget varierer stort mellom nasjonalparkene.

Færrest har med barn til Møysalen (8 %) og Varangerhalvøya (5 %), mens hele 30 % har med barn til Hallingskarvet. Mange barnefamilier tar turer fra private hytter, og derfor har nasjonalparker med store hyttefelt i nærheten en større andel barn i turfølget. Dette er tilfelle for parker som Hallingskarvet, Fulufjellet, Rondane, Dovre, Reinheimen og Breheimen. Men det er også mange barn i nasjonalparker hvor det er enkelt å komme seg til lett turterreng, slik som Langsua og Forollhogna.

– Resultatene viser at forvaltningen med fordel kan tenke mer på hvordan de kan tilrettelegge for og informere om gode turmuligheter for barnefamilier i nasjonalparker, påpeker Zouhar.

Dagsturparker og langturparker

Om nasjonalparkene stort sett blir brukt til dagsturer, eller om de besøkende tilbringer flere døgn der, har mye å si for hvor stor del av nasjonalparken som blir påvirket av ferdsel. De som går dagsturer har begrenset rekkevidde, og bruker naturlig nok i stor grad ytterkantene av nasjonalparken. 

I Fulufjellet nasjonalpark er hele 96 % av de besøkende på dagstur. Fulufjellet har også de korteste dagsturene i snitt, på bare tre timer. Denne parken har få turisthytter, og ligger samtidig nær store hyttefelt i Trysil. Også Forollhogna, Gutulia, Hallingskarvet, Folgefonna og Jostedalsbreen har mange dagsbesøkende. De to sistnevnte er utpregete turistparker, hvor de besøkende søker dagsturattraksjoner knyttet til bre og spektakulære landskap.

På andre enden av skalaen finner vi Skarvan-Rotdalen-Sylan, Femundsmarka og Lofotodden. Her er flest besøkende på flerdagstur. Mange parker har rundt 40 % på flerdagstur, blant annet Ånderdalen, Jotunheimen, Blåfjella-Skjækerfjella, Rago, Reinheimen, Hardangervidda og Varangerhalvøya. Flest døgn tilbringes i Hallingskarvet, med et gjennomsnitt på 6,3 dager.

– Forvaltningen må ha ulike strategier for hvordan de skal styre ferdselen til disse to ulike brukergruppene, som bruker områdene helt forskjellig, og som har ulike mål for turen, sier Zouhar.

Majoriteten av de besøkende i tre av nasjonalparkene er utenlandske

Hvor de besøkende kommer fra, har også stor betydning for bruken – og forvaltningen - av nasjonalparkene. 
De lokale har ofte sterk tilknytning til området, og kjenner det godt. De bruker området «slik de alltid har gjort», og mange lokale jakter, fisker og høster i nasjonalparkene. I Forollhogna, Blåfjella-Skjækerfjella, Varangerhalvøya, Saltfjell-Svartisen og Lomsdal-Visten utgjør lokale mer enn en tredjedel av de besøkende.

Zouhar påpeker at de lokale i mindre grad svarer på brukerundersøkelser, fordi de ikke føler at den er rettet mot dem, eller at de ikke betrakter seg selv som «besøkende», noe som kan gjøre at lokale er underrepresenterte i brukerundersøkelsene.

I andre nasjonalparker er majoriteten av de besøkende fra andre land. Nasjonalparkene som har høyest andel utenlandske besøkende er Jostedalbreen (75 %), Folgfonna (78 %) og Lofotodden (78 %). De samme tre parkene har også flest nasjonaliteter blant de besøkende, med besøkende fra henholdsvis 90, 61 og 68 ulike land. 

Kunnskap om hvilken tilknytning de besøkende har til området er viktig for å utarbeide informasjonsstrategier om turmuligheter samtidig som naturkvalitetene skal tas vare på. Tidligere undersøkelser har vist at hvordan og på hvilke språk informasjonen blir presentert på, har også stor betydning for atferden til de utenlandske besøkende.

Ulike forvaltningsutfordringer i de forskjellige nasjonalparkene

Zouhar og kollegene har brukt materialet fra undersøkelsene til å klassifisere nasjonalparkene på en skala, fra urbaniserte til villmarksprega nasjonalparker og besøkende. I den mest urbane klassen finner vi Jostedalsbreen, Lofotodden og Folgefonna. På den andre enden av skalaen finner vi Børgefjell, Varangerhalvøya, Lomsdal-Visten og Femundsmarka.

Klassifiseringen viser hovedutfordringene for de forskjellige nasjonalparkene når det gjelder besøksforvaltning, virkemidler og tiltak som er relevante for å nå flest mulig av de besøkende. 

– Samtidig har hver nasjonalpark sine særegenheter. Det er derfor viktig med en forvaltning som er tilpasset til de lokale forholdene, understreker Zouhar.

I nasjonalparkene som plasseres i de mest urbane klassene må forvalterne håndtere svært store besøksmengder, noe som krever god tilrettelegging og kanalisering av ferdselen nær de viktigste innfallsportene, for å sikre god flyt og minst mulig press på de mest sårbare områdene. 

I nasjonalparker med mange lokale brukere er det vanskeligere for forvalterne å endre brukernes atferd, da de har sine vaner og sjelden søker ny informasjon. Samtidig har den lokale ferdselen som har vedvart over tid ofte mindre negativ påvirkning på verneverdiene.

– Det er viktig at reiselivsaktører, lokalsamfunn og nasjonalparkforvaltningen tar hensyn til variasjonen i besøksmønstre, og det nye forvaltningsregimet med lokalt tilpassa besøksstrategier bør følges opp med forskning framover for å finne ut hva som fungerer, sier Zouhar.

Les mer: Hvem bruker nasjonalparkene i norske fjell? Karaktertrekk ved bruken og klassifisering av områdene (Tidsskriftet Utmark)

Kontakt: Yosra Zouhar

Jakter på lyden av uberørt natur

Camilla Næss

2024-08-07T10:30:00.0000000 2024-09-05T22:58:13.8730000

Rose Keller gir tegn, og hele turfølget stanser opp. Noen setter seg godt til rette i teppet av myk lav, andre blir stående oppreist i dyp konsentrasjon. Bekken bruser jevnt i bakgrunnen, overdøves tidvis av rasling i papirark, lyden av en myk blyant mot papiret – og var det en trane i det fjerne? 

Keller har invitert en gruppe frivillige friluftsfolk med på lydvandring i Rondane. Det innebærer å lytte aktivt til omgivelsene, og beskrive lydbildet i et spørreskjema. 

– Før lydvandringen spurte vi hva folk tenkte om lyder i naturen, så stilte vi det samme spørsmålet igjen etter turen, forklarer Keller.

Og mange av deltakerne fikk nok en aha-opplevelse i løpet av turen. Flere rapporterte om en økt bevissthet rundt lydbildet i omgivelsene, og betydningen av naturlig stillhet.

– Folk begynte å legge merket til hvor mange fly som passerer over Rondane, og rapporterte om negative effekter av denne typen støy. Vi la også merke til at folk faktisk økte farten i takt med økende flytrafikk, og også i godt besøkte områder med mer folk og støy.

Lyd er viktig for naturopplevelsen

Lyder kan altså å være like viktige for naturopplevelsen som visuelle inntrykk. Og i en tid hvor stadig flere søker tilflukt i naturen for å finne fred og ro spiller nasjonalparker en viktig rolle som støyfrie oaser.

I prosjektet Sounds like Norway vil Keller og kollegene kartlegge hvilken betydning naturlige lydlandskap har for friluftsliv og naturmangfold. Lydvandringene er en del av dette prosjektet, og resultatene fra spørreundersøkelsen skal si noe om hvilke lyder som er viktige for de besøkendes opplevelse av nasjonalparken, for den visuelle kvaliteten til et sted og til og med identiteten til norsk natur.

– Støy kan gjøre folk mindre motivert til å ta vare på naturområder, fordi stedet allerede oppleves som forringet. På den annen side kan naturlig stillhet bidra til at folk til å behandle naturen bedre, tar mer tid i naturen, og etterlater seg mindre spor i nature som søppel forklarer Keller.

Ved å forstå hvilke lyder som er mest betydningsfulle for folks opplevelse av og tilknytning til naturen, kan vi bedre bevare disse og sikre at fremtidige generasjoner også kan nyte naturens fred og ro.

Bli med på lydvandring på De nordiske jakt- og fiskedagene  

Torsdag 8. august inviterer Rose Keller nok en gang til lydvandring på jakt- og fiskedagene på Elverum. Her får du høre mer om prosjektet og betydningen av lyd før selve lydvandringen.

Dette skjer i NINA-lavvoen torsdag 8.august:

Forskertimen med Rose Keller 12-13: Oter og laks
Forskertimen med Rose Keller 14-15: Naturens lydlandskap
Vandring med Rose Keller 15-16: Soundwalk – vandring i naturens lydlandskap

Kontakt: Rose Keller

Sounds like Norway

Tenk deg at du er på tur i fjellet. Det er akkurat nok tåke til å gjøre utsikten magisk. Så brytes stillheten av lyden fra E6. Dette illustrerer hvordan lyd er en del av vårt "syn" på naturen. Vi ser ikke trafikken, men kan tydelig høre den. Dermed endres også opplevelsen av turen og synet på landskapet, ofte i negativ retning, fordi vi ofte søker det uberørte.  

Målet for prosjektet er å kartlegge hvor viktige naturlige lydlandskap er for friluftsliv og naturmangold, og å utvikle indikatorer som kan brukes i nasjonalparkplanlegging.

Les mer om Nordic Soundscapes Research Network: The Nordic Soundscapes Research Network (NSRN) addresses the foundational acoustic elements of conservation, experience of natural environments and sustainability. 

Det internasjonale prosjektet Silenzi kartlegger kvaliteten på lydlandskapene i nasjonalparker i Norge, Italia og Storbritannia.

Nye hyttefelt vil fortrenge villreinen

Jørn J. Fremstad

2024-06-28T07:30:00.0000000 2024-06-28T08:14:54.0130000

– Å bygge nye hyttefelt nær leveområder for villreinen kan føre til mer ferdsel i det som i dag er stille og sårbare områder. Ferdsel ut fra hyttefelt overlapper med villreinens arealer mange steder, sier seniorforsker Vegard Gundersen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

I en fersk rapport beskriver forskere en ny metodikk for å kartlegge hvordan hytteutbygging påvirker ferdsel i naturen. Metodikken er testet ut i kommunene Flå, Nesbyen, Krødsherad, Nore og Uvdal og Sigdal, men den utnytter lett tilgjengelige data som andre kommuner og regioner kan bruke i arealplanleggingen.

Hyttefelt skaper mye aktivitet

Forskerne har blant annet brukt data fra aktivitetsappen Strava for å måle hvor stor ferdselen er i Norefjell-Reinsjøfjell villreinområde, med tall på hvordan ferdselen er fordelt i tid og rom. Dataene viser hvordan hyttefelt fungerer som innfallsporter til turer innover i villreinens leveområder: Hvilke stier får størst trafikk og når.

For å si noe om forventet ferdsel framover, har forskerne tatt utgangspunkt i data på tomtereserver for fritidsboliger avsatt i kommunenes arealplaner. De har sett nærmere på tre ulike scenarier for hyttebygging i villreinens leveområder:

1.  Fortetting og utvidelse av eksisterende hyttefelt.
2. Etablering av nye hyttefelt i stille områder for villrein.
3. Etablering av nye hyttefelt i tilknytning til spesielt sårbare områder for villrein.

Fortetting er minst skadelig

– Fortetting er å foretrekke av disse tre alternativene. Da vil ferdselen først og fremst foregå på eksisterende stier og løyper i området. Derimot vil ny hyttebygging i stille områder medføre et økt og nytt press på villreinens arealer. Det kan fortrenge villreinen fra arealer hvor mennesker i dag forstyrrer den i liten grad, sier Gundersen.

Etablering av nye hyttefelt i nærheten av sårbare områder er scenariet han helst vil unngå. Å realisere det, vil medføre alvorlige konsekvenser for villreinen.

– Trange trekkpassasjer mellom sommerbeite, vinterbeite og kalvvingsområder er spesielt kritisk. Hvis vi bygger hytter nær slike passasjer, kan sesongtrekket stoppe helt opp og villreinområdet deles i to, forklarer Gundersen.

Å fortette eksisterende hyttefelt er mindre skadelig for villreinen enn å bygge i stille områder for villrein. Foto: Vegard Gundersen, NINA

Bygge stier nærmere hyttefeltene

Ut fra dataene på menneskelig aktivitet og tomtereserver for fritidsboliger, foreslår forskerne mulige tiltak innenfor de ulike scenariene. Hvis eksisterende hyttefelt utvides, kan det være aktuelt å legge ned stier og løyper i de mest sårbare områdene og heller bygge opp ny infrastruktur nærmere hyttefeltene.

På de mest sentrale innfallsportene til villreinområder er det i tillegg aktuelt å informere om hvordan vi skal oppføre oss i møte med villrein. Tidligere studier har vist at de aller fleste besøkende til villreinområder vil ta vare på villreinen og ikke forstyrre den, og turfolket er villige til å endre atferd.

– Å kombinere nedleggelse av stier og løyper i sårbare områder med informasjon om hvilke tider på året og hvor folk bør unngå å ferdes, vil kunne gi positive effekter for villreinen, sier Gundersen.

Hindre bygging i ubebygd natur

Forskerne mener at arealer satt av til nye hyttefelt i urørte og stille områder bør tas ut ved en planvask av kommuneplanens arealdel, det vil si en ny vurdering av arealene som har blitt satt av til fremtidig bebyggelse. Hensikten er å unngå arealbruk som er i strid med den ønskede utviklingen i samfunnet, og særlig handler det om å hindre at ubebygd sårbar natur blir nedbygd.

– Hvis dette ikke er mulig, bør det lages en besøksplan for å anlegge stier og løyper på steder der det er lite konflikt med villreinen. Denne type målrettet planlegging kan bidra til at vi unngår store konflikter med villreinen i fremtiden, sier Gundersen.

Kontakt:

Vegard Gundersen

Erik Stange

Les rapporten Ferdsel fra hytter i villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell: Analyse av Strava data, villreinens arealbruk og tomtereserve

Barn leker stadig mindre i naturen

Anne Olga Syverhuset

2024-01-23T10:45:00.0000000 2024-11-01T12:19:14.8900000

Koronapandemien hadde stor påvirkning på mange aspekter ved barn og unges hverdag – også bruken av natur. Mens voksne brukte naturen som grønne tilfluktsrom, viser en studie fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) et motsatt bilde for barn.

– Vi studerte effektene koronapandemien har hatt på barns bruk av natur, gjennom to nasjonale spørreundersøkelser med foreldre til barn og unge i alderen 6-19 år, forteller NINA-forsker Vegard Gundersen, som har ledet arbeidet.

Den første undersøkelsen ble gjennomført under pandemien, i januar 2021. Den andre i etterkant av pandemien, i mai 2023. I tillegg hadde de resultater fra en spørreundersøkelse gjennomført av NINA i 2013 å sammenligne med. Denne handlet om barn i alderen 6-12 år.

– Undersøkelsen fra 2013 gjør det også mulig for oss å trekke opp et litt lenger tidsperspektiv, sier Gundersen.

Resultatene er nylig publisert i temaheftet «Bli med ut og lek».

Alarmerende utvikling

Andelen barn som ukentlig eller oftere gjør ulike utendørsaktiviteter i nærmiljøet har sunket fra 2013 til 2023. Alle de ulike aktivitetene som var med i undersøkelsen er i nedgang. Dette bekreftes av tidligere studier, som har vist en langsiktig negativ trend i barns utelek. 

– Det er alarmerende at trenden går nedover, sier Gundersen.

Han peker på at naturen er en utmerket arena for god fysisk og mental helse, og for å utvikle ferdigheter og kreativitet. Det er imidlertid nærkontakt med naturen han trekker fram som en spesielt viktig verdi ved å tilbringe tid i naturen:

– Gjennom å være ute får barn kunnskap og ferdigheter og utvikler en relasjon til naturen. Med det følger respekt og et ønske om å ta vare på naturen senere i livet, sier han.

Fremdeles leker 3 av 4 barn utendørs ofte, og omtrent halvparten av barna er ukentlig ute på egenhånd. Så selv om pila peker feil vei, er utelek fortsatt en viktig aktivitet for norske barn.

Tidligere studier har vist at det særlig er den frie leken uten voksne til stede det har blitt mindre av. Samtidig viser studier at tilrettelagte områder i nærmiljøet blir mer brukt enn natur, og at barns kontakt med naturen i stadig større grad foregår i barnehage, skole, SFO og i ulike organiserte former. 

Mer tid på skjerm og mindre i natur under koronapandemien

Studien viser at pandemien medførte store endringer i barn og unges bruk av fritiden sin. Barna brukte mer tid på skjerm og var mindre sammen med venner. Samtidig fikk de en roligere hverdag, og var mer sammen med familien.

– Nedstengingen hadde store konsekvenser for barnas fritid, spesielt fordi organiserte aktiviteter er en så stor del av hverdagen deres i dag, forteller Gundersen.

Sammenlignet med tiden før pandemien var det hele 35 % av barna og ungdommen som lekte mindre ute under ned¬stengningen. En tilsvarende trend var det for lek og opphold i naturområder, der 24 % gjorde dette mindre enn vanlig under nedstengningen.

Resultatene fra den siste spørreundersøkelsen viser at barn og unges bruk av naturen har normalisert seg noe, og mange har tatt opp aktivitetsnivået som var før pandemien.

– Likevel ser vi at den langsiktige negative trenden med mindre tid i naturen har forsterket seg ytterligere, sier Gundersen.

Hvorfor er barna mindre ute i naturen enn før?

Foreldrene opplever at det var større barrierer for barnas naturbruk i 2023 enn i 2013. Hindrene er først og fremst knyttet til tidsklemme på grunn av fritidsaktiviteter og skolearbeid. Mer inneaktiviteter og økt skjermbruk utgjør også viktige hindre for å være ute i nærmiljøet.

Dette opplever foreldre som hindre for barns naturbruk. Foto: Vegard Gundersen / NINA.

– Det er positivt at foreldrene fortsatt er sterkt motivert for barns utelek. Men dette hjelper lite når hverdagen er organisert på en måte som gjør at de ikke får det til. Det handler om hvordan vi lever våre liv i dagens samfunn, sier Gundersen.

Undersøkelsene i 2021 og 2023 er finansiert av Friluftsrådenes Landsforbund med støtte fra Miljødirektoratet, og utført av Kantar (tidligere TNS Gallup).

Les temaheftet: Bli med ut og lek
 

Kontakt: Vegard Gundersen

Kan vi åpne gamle villreinruter i Rondane ved å fjerne turisthytter, stier og veier?

Anne Olga Syverhuset

2023-12-14T09:22:00.0000000 2024-11-07T12:37:46.9400000

Villrein er klassifisert som «Sårbar» globalt, «Nær Truet» i Norge, og bestanden i Rondane fikk akkurat en samla rød farge (dårlig tilstand) ifølge Kvalitetsnorm for villrein. Rondane er nemlig ett av de nasjonale villreinområdene som er mest påvirket av mennesker, ifølge statistiske analyser.  

Rondane villreinområde er et langt og smalt fjellbelte mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen, som på grunn av sterk fragmentering i dag forvaltes som tre delbestander: Rondane Sør og Rondane Nord, som igjen er delt i to på hver side av elva Ula. De siste 15 årene har villreinen knapt beveget seg mellom de ulike beiteområdene sør og nord i Rondane.

I en ny rapport har forskere fokusert på Rondane Nord, sentralt plassert innenfor den nordlige Europeiske villreinregionen. I Rondane Nord finnes 1396 privathytter, 1218 km stier, 9 turisthytter, 385 km veier og mange beitedyr – og en stor mengde infrastruktur ligger like utenfor villreinområdets grenser. Det er mye som stopper den sky villreinen fra å gå rutene den har gått de siste 10 000 årene. Noe må gjøres. Men hva? 

Kan forutsi effekten av å flytte hytter og stier

Vil det å stenge ei godt besøkt turisthytte og stier åpne opp gamle trekkruter for villreinen igjen? Eller hva med å stenge en trafikkert veg? Heldigvis slipper vi å gjette – eller å prøve for å se om det funker. Forskere i Norsk institutt for naturforskning (NINA) har utviklet et verktøy som kan forutsi hva som er gode og tilgjengelige leveområder og korridorer for villrein, og simulere effekten av ulike tiltak. 

Prosjektgruppa som arbeider med tiltaksplaner i Rondane nord fikk hjelp av NINA til å vurdere effekten av ulike tiltak. Tiltakene de ba om hjelp til å simulere innebærer å fjerne hytter og stier på enten øst- eller vestsida av Rondanemassivet.

Er det best å fjerne infrastruktur på øst- eller vestsida?

Øst i Rondane ligger Bjørnhollia, en populær betjent DNT-hytte. Det ene scenariet innebar å fjerne "alle" menneskelige forstyrrelser fra østsiden, ved å fjerne Bjørnhollia og stier fra denne til Dørålsæter, Rondvassbu og Eldåbu, og veien til parkeringsplassen ved Straumbu.

Scenario nummer to fokuserer på området lengst vest i Rondane nasjonalpark, og er delt i to delscenarier: det ene scenarioet innebærer å fjerne Peer Gynt-hytta og tilhørende stier; det andre innebærer fjerning av stier og en liten veistrekning i området nær Mysusæter og Rondvassbu, samt å flytte parkeringsplassen som i dag er på Spranget ned til Mysusæter.

I tillegg vurderte forskerne en kombinasjon av disse, nemlig å fjerne all infrastruktur på vestsida (scenario 2 + 3) og å fjerne all infrastruktur på både øst- og vestsida (scenario 1 + 2 + 3).

Resultatene viser at det beste alternativet for villreinen selvsagt vil være å fjerne all infrastruktur, øst og vest. Dette vil øke sannsynligheten for å reetablere de tapte korridorene i Rondane nord mest, og gi villreinen tilgang til 38.1 km² mer egnet villreinhabitat. Men hva er best av de ulike enkeltscenarioene?
– Det beste enkeltscenariet som ble foreslått er å fjerne Bjørnhollia. Det gir omtrent like gode resultater (tilgang til 19.4 km² mer av de egnede områdene) som scenario 2A pluss 2B samla (19.5 km²), forteller NINA-forsker Manuela Panzacchi, som har koordinert arbeidet med simuleringene.
Hovedårsaken er at det på vestsida ligger et stort antall andre forstyrrelser, både innenfor og like utenfor grensen til villreinområdet - blant annet 2413 privathytter, beitedyr, veger og stier Selv om Peer Gynt-hytta og enkelte stier hadde blitt fjernet, ville det fortsatt vært mange forstyrrelseskilder i området som ikke er adressert i det foreslåtte scenarioene. 

Fjerning av infrastruktur i øst vil i langt større grad frigjøre Bjørnhollia-området fra forstyrrelser. Imidlertid tilsier resultatene på at forstyrrelser langs hele korridoren bør vurderes, også lenger nord. Dessuten er det potensielle trekkområdet topografisk enklere i vest enn i øst.

De nøyaktige tallene avhenger av hvor risikovillig villreinen er. Modellene faktisk viser at jo mer desperat villreinen er på å komme seg til et annet område, jo mer villig vil den være til å komme nærmere forstyrrelser, og dermed kan østalternativet bli mer aktuelt.

Godt utgangspunkt for videre diskusjon

Prosjektgruppen ønsket å gjøre denne simuleringen for å få et statistisk kunnskapsgrunnlag for hvordan forskjellig infrastruktur påvirker villreintrekket, og også ha et utgangspunkt for diskusjon om prioritering av tiltak.

– Simuleringene gjør det mulig å innta fugleperspektiv, og se hvordan de ulike foreslåtte tiltakene påvirker villreinens muligheter til å bruke hele Rondane nord i sammenheng, forteller Panzacchi. 

–  Simuleringer kan også brukes for å vurdere sammenheng med Grimsdalen, eller i enda større skala, for å vurdere muligheten for å gjenopprette korridorer mellom Rondane nord og Snøhetta, Rondane Sør, Knutshø og andre nærområder, fortsetter hun.
 

Kartverktøy basert på GPS-data fra 500 dyr og tiår med forskning

NINAs kartverktøy beregner statistisk kvaliteten på hver 100 m i alle villreinens leveområder, mulighetene den har for å bevege seg innad i dem, og hvor mye leveområdene er påvirket av mennesker.

– Villreinen trekker over store områder, og trives i store, godt sammenhengende områder med god mattilgang og lite forstyrrelser, sier Panzacchi.
Menneskelig infrastruktur og aktiviteter som hver for seg kan ha liten effekt på reinen, kan til sammen gi stor samla påvirkning, og hindre villreinen i å bevege seg fritt.

I tillegg til GPS-data fra omtrent 500 villrein fra de største villreinområdene i Norge, bygger modellene på en stor mengde kartdata fra hele Norge, inkludert landskapsdata, data om infrastruktur (veger, hytter, vannkraft osv.), menneskelige aktiviteter (f.eks. turistvolum), klimadata og lokalkunnskap. 

Alle disse dataene danner grunnlaget for modellene, som kan produsere forskjellig oppsummeringsstatistikk og kart som med høy oppløsning beskriver hvordan villrein oppfatter ressurser og barrierer. 

Niebuhr, B.B., Panzacchi, M., van Moorter, B., Gundersen, V., & Tveraa, T. 2023. Scenarioanalyser – evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villrein i Rondane Nord. NINA Rapport 2359. Norsk institutt for naturforskning. 

Se også: 

Panzacchi, M., van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., A., Dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Stien, A., Andersen, R., Strand, O. 2022. Statistisk modellering av samlet belastning av menneskelig aktivitet på villreinområder. Identifisering av viktige leveområder og scenarioanalyser for konsekvensutredning og arealplanlegging. NINA Rapport 2189. Norsk institutt for naturforskning. 

van Moorter, B., Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Lelotte, L., Rolandsen, C.M., & Tveraa, T. 2023. Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashboard som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser. NINA Rapport 2342. Norsk institutt for naturforskning.  (in press) 
 

NettApper:

• Villrein App
• Dashboard: Habitattap og menneskelig påvirkning i alle villreinområder

Samler tiår med villreinforskning i enkelt kartverktøy (tidligere nyhetssak om verktøyet)

Statsforvalteren i Innlandet – Tiltaksplaner for villrein

Haster med tiltak for å redde ferskvannslivet

Anne Olga Syverhuset

2023-11-21T10:07:00.0000000 2024-11-07T12:38:04.8170000

Å bevare det biologiske mangfoldet i ferskvann er avgjørende for et godt økosystem. Blant annet hjelper et godt økosystem til med å filtrere vannet, altså holde vannet rent. 

− Det positive er at vi klarte å gjøre noe frem til år 2010. Vi kan se tilbake på dette og intensivere disse tiltakene. Da er det håp om at det kan gå rett vei, sier Gaute Velle, forsker i NORCE.

Hvis ikke vi gjør noe, kan konsekvensene bli alvorlige. 

− Vi kan få dårligere vannkvalitet, redusert biologisk mangfold og mindre rent vann, sier Velle.

I samarbeid med et stort internasjonalt team har forskere fra NORCE, NIVA og NINA undersøkt tilstanden og utviklingen av bunndyrs biologiske mangfold i Europas elver og innsjøer. De har analysert omfattende datasett fra 1816 europeiske lokaliteter. Resultatene er publisert i tidsskriftet Nature. 

− Slike store undersøkelser, som baserer seg på lange tidsserier fra mange lokaliteter spredt over større områder, er helt avgjørende for å få et nyansert bilde av endringene i naturen, sier NINA-forsker Knut Andreas Eikland. 

Bunndyr gir svar

Forskere bruker bunndyr for å si noe om tilstanden til ferskvann. Bunndyr er smådyr som lever på bunnen, blant steiner, i slammet eller mellom vannplantene i bekker, elver og innsjøer og er svært viktig for det biologiske mangfoldet og for økosystemenes funksjon. Bunndyrene er sensitive for endringer i miljøet, og er derfor viktige indikatorer for forurensing, miljøbelastning og klimaendring, og kan fastsette økologisk tilstand. Utbredelsen av bunndyr er blant annet avhengig av bunnforhold, strømningsforhold, forurensning, giftstoffer og oksygeninnhold i bunnvannet.

Stagnert etter 2010

Studien viser at biologisk mangfold i elvesystemer fra 22 europeiske land har økt betydelig over en periode fra 1968 til 2010. Men denne positive trenden har stagnert siden 2010 og mange vassdrag klarer ikke å regenerere seg fullt ut.

Forskerne finner at mangfoldet av bunndyr økte sakte mot 2010 som følge av gode avbøtende tiltak for å hindre forringelse av natur, spesielt etablering av vannrensingsanlegg. Men tiltak etter 2010 klarer ikke å hindre tap av biologisk mangfold. Vi bruker masse ressurser på å fikse disse økosystemene, men vi er i ferd med å ikke klare det lenger.

− Skal vi øke naturmangfoldet igjen, må vi restaurere natur. Et viktig tiltak vil være å gjenåpne stengte vannveier og fjerne sperringene i dem. Vi må også sørge for å utbedre fysiske forhold og vannveienes kontakt med kantsonen. På den måten bedrer vi forholdene for arter som lever i vann, samtidig som vi får bedre flyt mellom elvene og områdene omkring, sier NIVA-forsker Jes Jessen Rasmussen. 

Menneskelig press mot naturen

Elver og innsjøer er påvirket av menneskelig aktivitet og er blant de økosystemer som er mest truet av tap av biologisk mangfold. 

− Resultatene fra undersøkelsen viste blant annet at økingen i bunndyrmangfoldet fram til 2010 var mindre i områder som var under sterk menneskelig påvirkning, sier Thomas Jensen, seniorforsker i NINA.

Aktiviteter som truer økosystemene er urbanisering, landbruk, plantevernmidler og andre giftstoffer, vannregulering og vannkraft, flomvern, infrastruktur i form av veier og kraftledninger, sur nedbør, gruvedrift og klimaendringer.

Det brukes derfor mye ressurser på å hindre tap av biologisk mangfold i ferskvann.  Det er ikke lenger nok å bevare natur, vi må også restaurere det som er ødelagt.

Mange bekker små

Vi bygger ut bit-for-bit, og tenker at bare et hus eller en vei ikke ødelegger naturen. Men den samlede belastingen fører til tap av viktig natur og friluftslivsområder.

− Vi må stoppe nedbyggingen, og restaurere ødelagte elver og bekker for å gjenopprette det biologiske mangfoldet. Når vi restaurerer ikke bare 100 meter av en bekk, men 10 000 steder samtidig, så er vi på riktig vei, sier Velle. 

Data 40 år tilbake

De deltakende norske instituttene har god kompetanse på bunndyr og hvilke miljøbetingelser som skal være til stede for at disse artene skal ha livskraftige bestander. Noen av de norske lokalitetene som inngår i undersøkelsen har vært overvåket fra begynnelsen av 80-tallet.

− Vi jobber blant annet med restaurering av vassdrag der målsettingen er at menneskelig aktivitet skal kunne kombineres med gode miljøbetingelser for liv, sier Velle. 

EUs vanndirektiv

På europeisk nivå er det satt i gang en rekke tiltak for å bevare økosystemet, blant annet gjennom et eget rammedirektiv for vann, hvor medlemslandene har forpliktet seg til å overvåke ferskvann og arbeide for å bruke vannressursene på en bærekraftig måte. Norges ratifisering av EUs rammedirektiv for vann gjennom den norske vannforskriften i 2006 har bidratt til å videreføre og øke overvåkingsaktivitet av ferskvann i Norge.

Rammedirektivet for vann er et av EUs viktigste og mest omfattende miljødirektiv innen vannforvaltning. Målet med direktivet er å sikre felles europeisk vannpolitikk for bærekraftig bruk av vannressurser, og om nødvendig iverksette forebyggende eller forbedrende miljøtiltak for å sikre miljøtilstanden i ferskvann, grunnvann og kystvann. 

Les hele artikkelen i Nature

De norske dataserier som er brukt i undersøkelsen er innsamlet med støtte fra norske miljømyndigheter på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.
 

Doktorgrad om verdiene som ligger til grunn for beslutninger

Anne Olga Syverhuset

2023-10-16T10:12:00.0000000 2023-10-16T10:27:30.0230000

Hovedmålet med doktorgradsprosjektet til Elisabeth Veivåg Helseth har vært å undersøke hvordan ulike måter å verdsette og forvalte skog på kan fremme gjennomgripende endringer i retning av en bærekraftig samfunnsutvikling. 

– Jeg er spesielt opptatt av hvilke verdier som ligger til grunn for samfunnsutviklingen og hvilke verdier vi styrer etter, forteller Helseth.

Ubalanse i hvilke verdier som blir fremmet

Doktorgradsarbeidet inkluderer fire artikler, der to nå er publisert. Helseth har gått gjennom litteratur på flere områder og intervjuet en rekke aktører innen norsk skogforvaltning. Gjennom en spørreundersøkelse blant innbyggerne i 12 distriktskommuner har hun også undersøkt innbyggernes perspektiv på verdier av skog og på bærekraftig samfunnsutvikling.

– Ett av funnene er at det er en ubalanse i hvilke verdier som blir fremmet i norsk skogforvaltning, forteller Helseth.

Goder som kan handles med eller brukes direkte, slik som tømmer, blir i stor grad favorisert foran andre naturgoder som for eksempel naturmangfold eller rekreasjon.

– Offentlige tilskudd innrettet mot effektiv produksjon av tømmer, kombinert med en dominans av markedsbasert verdsetting, bidrar til å opprettholde skjevheten, forteller Helseth.

Et annet funn hun trekker fram er at vanlige innbyggere i en kommune i liten grad føler seg involvert i skogforvaltning.

– Det er få arenaer å medvirke på for de som ikke eier skog, og systemet legger i liten grad opp til at folk skal engasjere seg i skogforvaltningen, forteller hun.

Finnes alternativer til grønn vekst og vern

I arbeidet har hun også sett på hvordan ulike bærekraftsbaner fremmer bestemte verdier. Slike bærekraftsbaner er forstått som en samlet forestilling om hva som må til for å oppnå bærekraft i fremtiden, støttet opp i konkrete fagmiljøer, og gjennom egne «pakker» med politikkforslag. 

– Hvordan vi forvalter skog i dag er preget av at bærekraftsbanene grønn vekst eller naturvern blir satt opp mot hverandre. Men det finnes alternativer, slik som vekstfri utvikling og øko-kulturell forvaltning, som legger vekt på å ta vare på samspillet mellom menneske og natur. Dessverre blir disse andre bærekraftsbanene marginalisert i dag, sier Helseth.  

I arbeidet har hun blant annet støttet seg på naturpanelets (IPBES) verdirapport, og hun stiller spørsmål om hvordan verdier som vi ikke kan måle mot hverandre i penger kan få plass i beslutningsprosessene. Samtidig mener hun det er avgjørende med kunnskap om hvilke kjerneverdier vi styrer samfunnsutviklingen etter. En prosess styrt med effektivitet som grunnleggende verdi får gjerne et annet utfall enn en prosess der omsorg er den grunnleggende verdien. 

Jobber videre med gjennomgripende endringer og naturverdier

Doktorgradsprosjektet, som startet i 2019, har vært en offentlig sektor PhD i samarbeid mellom Distriktssenteret og NMBU. Etter 13 år som byråkrat tok Helseth steget inn i forskningen for fullt da hun begynte å jobbe i NINA i mai. 

– Det er en stor overgang, og veldig spennende. Jeg lærer mye av de dyktige kollegaene mine, og jeg ser fram til å utvikle nye forskningsprosjekter i NINA.

I NINA skal hun blant annet arbeide med bærekraftig samfunnsutvikling, gjennomgripende endringer, og naturverdier. Hun påpeker at det er nødvendig å skape flere arenaer og et språk for at folk kan uttrykke de ulike verdiene de har knyttet til natur. 

– Jeg har lyst til å jobbe videre med å utvikle metoder for hvordan verdier kan fanges opp og settes i system slik at de kan brukes i beslutninger. For å få til det på en god måte må vi åpne opp for at det finnes ulike ideer for hva som er viktig for framtidig samfunnsutvikling. 

Helseth er særlig opptatt av å skape rom for å legitimere og drøfte bærekraftsbaner knyttet til vekstfri utvikling.

– I Europa er de langt foran oss med forskning på degrowth og postgrowth, og jeg ønsker å styrke kunnskapen om disse viktige temaene i Norge, avslutter hun.

Les mer om naturpanelets verdirapport. 

Lenke til artiklene:

Value asymmetries in Norwegian forest governance: The role of institutions and power dynamics.   
Forest ecosystem services in Norway: Trends, condition, and drivers of change (1950–2020).  

Kontakt: Elisabeth Veivåg Helseth
 

Har tatt doktorgrad på tilpasningsdyktig fisk

Anne Olga Syverhuset

2023-10-04T10:54:00.0000000 2024-11-07T12:38:17.9700000

I NINA er Annette Taugbøl mest kjent for å jobbe med frosk og salamander.  Men ved siden av den vanlige jobben har hun gjort ferdig en doktorgrad ved Universitetet i Oslo om en helt annen art som lever i vann: trepigget stingsild.

– Jeg har blant annet studert hvordan trepigget stingsild tilpasser seg ulike saltinnhold i vann og hvordan saltinnholdet påvirker hvordan de ser ut, forteller Annette Taugbøl.

Inntok ferskvann etter istiden

Stingsild fra havet invaderte tusenvis av ferskvann etter istiden. Og mens slektningene som forble i havet har lite variasjon i utseendet, og beinplater langs hele siden av kroppen, fikk stingsilda i ferskvann mye større variasjon i utseende, og kun plater på fremre delen av kroppen.

Men den kan fortsatt klare seg fint i saltvann. Ett av flere funn fra doktorgradsarbeidet, er at det ikke koster stingsilda mye å gjøre de nødvendige reguleringene når omgivelsene endrer saltinnhold (salinitet). Saltvann kan imidlertid være et hinder for å føre slekta videre. Taugbøl fant nemlig også ut at spermiene til ferskvannsstingsilda ikke kan svømme direkte i saltvann, men trengte noen dagers tilvenning til saliniteten, mens spermiene til saltvannsstingsilda kan svømme i både ferskvann og saltvann . Det kan du lese mer om her.

Totalt har hun i løpet av doktorgradsarbeidet publisert ni  vitenskapelige artikler som belyser evolusjonære prosesser hos den tilpasningsdyktige stingsilda.

Tilbake til amfibier og miljøDNA

Med doktorgraden i boks, vender Taugbøl tilbake til det daglige arbeidet med amfibier og amfibiesykdommer. Mye miljøDNA blir det også framover.

– Ja, nå er tilpasninger til ulike saltkonsentrasjoner i vann for én art byttet ut med studier av hele artssamfunn i dammer ved å kun samle inn vannprøver (!). Det at alle arter skiller ut litt DNA til omgivelsene sine gjør at vi kan kartlegge tilstedeværelsen av mange arter samtidig, og ved å bruke data fra flere dammer spredt i landskapet med ulik påvirkning fra mennesker skal jeg forsøke å finne ut av hva vi kan forvente av biodiversitet i ulike dammer, avslutter Taugbøl.