Restaurering av arktisk villmark på Svalbard får toppvurdering

Anne Olga Syverhuset

2026-03-30T08:05:00.0000000 2026-03-30T14:20:04.9970000

Sporene etter hundre år med  kullgruvedrift på Svalbard er i ferd med å viskes ut. Dette er den største naturrestaureringen som er gjennomført i Norge. 

I perioden mellom 2019 og 2023 fjernet gruveselskapet Store Norske gruver, bosetting, industrianlegg og tung infrastruktur fra de tidligere kullgruvene på Svea og Lunckefjell.Norsk institutt for naturforskning (NINA) var med som faglig rådgiver på naturrestaurering fra start til slutt. Nå får restaureringen skryt i en ny evaluering.

Ferdige før tiden under krevende forhold

Evalueringen viser at prosjektet ble ferdigstilt før tiden, innenfor kostnadsrammene og med høy kvalitet. Rapporten omtaler arbeidet som det mest ambisiøse miljøprosjektet i Norge noensinne.

– Dette viser at det er mulig å gjennomføre svært komplekse naturrestaureringsprosjekter på en effektiv måte, også under krevende arktiske forhold, sier Dagmar Hagen. Hun er forskningsdirektør i NINA, og har vært sentral i prosjektet. 

Evalueringen er gjennomført av forskningsprogrammet Concept ved NTNU. De  evaluerer jevnlig store statlige prosjekter for å lære av dem i etterkant.

La til rette for naturlige prosesser

Evalueringen trekker fram at restaureringen i Svea ikke er et forsøk på å kopiere et tidligere landskap. I stedet har målet vært å legge til rette for naturlige prosesser, slik at naturen og landskapet kan utvikle seg videre av seg selv over tid. 

I prosjektet ble det satt et krav om å velge de enkleste løsningene som la til rette for naturlige prosesser. Evalueringen poengterer at det er kostnadseffektivt å legge til rette for naturlige prosesser, i stedet for å «iscenesette» en kopi av et tidligere landskap.

Viktig å overvåke utviklingen framover

Naturrestaurering er en prosess som tar mange titalls år, og det ferdige resultatet ser vi  ikke i dag.  Derfor skal området overvåkes i 20 år etter prosjektslutt.

– Systematisk og langsiktig overvåking er viktig for å bygge kunnskap om hva som fungerer godt og mindre godt under ulike forhold. Slik kan vi bli enda bedre til å restaurere natur i framtida, sier Hagen.

I en kronikk i Svalbardposten beskrives prosjektet som et av de mest krevende miljøprosjektene Norge har gjennomført. Det er et eksempel på hvordan det er mulig å tilbakeføre natur i stor skala etter industriell aktivitet. 

Les kronikken her: Svea-restaureringen: Slik lyktes Norge med et av sine mest krevende miljøprosjekter (Svalbardposten 25.03.26)

Les evalueringen: Etterevaluering av miljøtiltak i Svea og Lunckefjell (PDF)
 

Å overvåke restaurert natur har stor verdi for framtidige prosjekter

Anne Olga Syverhuset

2026-02-25T09:19:00.0000000 2026-03-04T10:23:02.1370000

Norgeshistoriens største restaureringsprosjekt på Dovrefjell ble avsluttet i 2021.  Norsk institutt for naturforskning (NINA) fortsatte da overvåkingen av vegetasjon og landskap i det tidligere Hjerkinn skytefelt på oppdrag fra Miljødirektoratet.  Denne langsiktige og systematiske overvåkingen gir oss viktig kunnskap om langtidseffektene av naturrestaurering, hvilke av tiltakene som har fungert godt og hvorfor.

– Kunnskapen vi tar med oss fra overvåkingen gjør at vi kan planlegge framtidige restaureringsprosjekter bedre og få best mulig resultater, forteller Marianne Evju, seniorforsker i NINA.

Det tar tid å gjenopprette vegetasjonen i fjellet, og overvåkingen viser at det fortsatt er stor forskjell mellom vegetasjonen på de tidligere vegstrekningene og sideterrenget. 

Men overvåkingen viser også at det går riktig vei, og at naturen er i ferd med å ta tilbake de restaurerte områdene. 

Forskjellige overvåkingsmetoder gir god oversikt

For å restaurere Hjerkinn skytefelt er veger og andre installasjoner fjernet, og det er gjennomført ulike tiltak for å legge til rette for at vegetasjon skal etablere seg.  

I overvåkingen har forskerne brukt tre hovedmetoder. 

Den første er detaljert vegetasjonsovervåking i faste små ruter. Der registreres alle arter og mengden av dem, og overvåkingen viser utviklingen av indikatorer som vegetasjonsdekning, artsrikdom og artssammensetning over tid. 

Siden de restaurerte områdene er så store, trengs også en mer overordnet overvåking. Gjennom storskala overvåking i felt vurderer forskerne tiltakenes effekt på landskap, terreng, gjenvekst og våtmarkssystemer. Forskerne har blant annet sett på om resultater kort tid etter tiltak gjør det mulig å forutsi langsiktige resultater.

Den tredje metoden er fjernmåling med droner. Her har forskerne undersøkt hvor anvendelig dette er som verktøy for å vurdere hvordan det går med vegetasjon og terreng etter restaureringen.

Naturen er i ferd med å viske ut veiene som ble fjernet i det tidligere skytefeltet på Hjerkinn. Dronefoto: Andrew Gray / NINA.

Innsikter fra Hjerkinn

Resultatene fra alle de tre overvåkingsmetodene peker i samme retning, og gir til sammen flere viktige innsikter. 

– Vi ser for eksempel at å fjerne tilført grus og tilpasse terrenget til omgivelsene er en nøkkel for å gjenopprette vegetasjonen når vegstrekninger skal fjernes, forteller Evju.

En annen lærdom fra overvåkingen er at både de tekniske løsningene som ble valgt under selve restaureringsarbeidet og naturgitte forhold på stedet påvirker hvordan vegetasjonen utvikler seg over tid. 

– Vurderinger som gjøres underveis, om kostnader, tidsbruk, valg av maskiner og så videre, er viktig for det endelige resultatet. Derfor er kunnskap og kompetanse hos involverte aktører helt avgjørende, forteller Evju.

Overvåkingen viser også at effektene av restaureringstiltak kan endre seg over tid. Derfor forutsier ikke resultatene på kort sikt nødvendigvis resultatene på lang sikt.

– Dette viser at langsiktig overvåking er viktig. Både i Norge og internasjonalt vet vi at mangel på lange tidsserier etter naturrestaurering begrenser muligheten til å planlegge og gjennomføre gode restaureringstiltak, sier Evju. 

De ulike overvåkingsmetodene gir ulike perspektiver på tilstand og utvikling, og utfyller hverandre.

Droneovervåking er godt egnet til å vurdere grad av gjenvekst, dekker større områder enn tradisjonelle vegetasjonsruter og er mer objektiv og reproduserbar enn storskala evalueringer i felt. 

– Samtidig fanger denne overvåkingen ikke opp artssammensetning, kunnskap om tiltakene og avveiinger gjort under restaureringen. Droneovervåkingen er et godt supplement til de andre metodene, men erstatter dem ikke, sier Evju.

Avgjørende for oppskalering av naturrestaurering

Systematisk og langsiktig overvåking av gjennomførte restaureringstiltak er viktig for å bygge kunnskap om effekter av ulike restaureringsmetoder under ulike miljøforhold. Dette gir grunnlag for bedre og mer effektiv restaurering i framtidige prosjekter. 

– Uten god dokumentasjon og overvåking er det en risiko for at gode løsninger ikke fanges opp – eller at dårlige løsninger blir videreført. Grundig og skikkelig oppfølging er også viktig for å skape legitimitet for tekniske løsninger og at ting tar tid. Slik legitimitet er avgjørende for oppskalering av restaurering og for å nå naturavtalens mål om 30 prosent restaurering av forringet natur innen 2030, sier Dagmar Hagen, forskningsdirektør i NINA.
 
Les mer i NINA Rapport 2694: Hjerkinn skytefelt – overvåking av restaurert areal. Resultater fra 2023-2025.

Les mer om naturrestaureringen på Hjerkinn.

Kontaktperson: Marianne Evju

Barn og unge får fikse ødelagt natur

Trine Hay Setsaas

2026-01-26T08:27:00.0000000 2026-01-26T08:37:42.2670000

Barn og unge involveres i restaurering av natur. Foto: Juliet Landrø/NINA

Skogholtet bak barnehagen er barnas uendelige villmark. Myra ved fotballbanen et naturlaboratorium med frosk og salamander. I enga ved skolevegen blir verdens fineste blomsterbuketter til.  

Men nærnaturen forsvinner.  I Norge mister vi natur tilsvarende to fotballbaner hver eneste dag. Kun elleve prosent av landarealet vårt kan fortsatt regnes som villmark.

Barn som mister nærheten til naturen, mister også en viktig læringsarena for å forstå sammenhengene vi alle er avhengige av.

– Derfor holder det ikke bare å ta vare på naturen vi har igjen. Vi må også reparere ødelagt natur fordi vi har mistet så mye, sier Astrid Skrindo, forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Et kunnskapsløft i kommunene

Akershus fylkeskommune samarbeider nå med forskere fra NINA om å øke kunnskapen om hvor og hvordan man kan reparere ødelagt natur i sine kommuner, såkalt naturrestaurering.

I et bredt kunnskapsløft involveres kommunalt ansatte, frivillige organisasjoner og skoler. Unikt for dette prosjektet er at barn og unge blir tatt med i restaureringsarbeidet.

– Vi ønsket å legge til rette for at barn og unge kan delta i restaurering av natur. Slik får de muligheten til å bidra og få verdifull praktisk erfaring med hvordan vi sammen kan ta vare på naturen for fremtidige generasjoner, sier Liv Dervo, oppdragsgiver hos Akershus fylkeskommune.  

Elevene lærer å se potensialet for natur i sine egne nærområder – og hvordan de selv kan bidra til bedre naturgoder. Foto: Juliet Landrø/NINA

Egne rapporter for barn og unge

Kommunene som deltar er Asker, Ullensaker, Nannestad, Lillestrøm, Lørenskog, Ås og Vestby. Hver kommune har fått en egen rapport rettet mot barn og unge. Her forklarer forskerne hva naturrestaurering er, hvorfor det trengs – og hvordan man kan gjennomføre et restaureringsprosjekt i praksis.

Forskerne fra NINA har valgt ut fem områder i hver kommune som er spesielt egnet for restaurering med barn og unge, men beskrivelsene kan også brukes som inspirasjon andre steder. Rapportene viser i tillegg hvordan man kan søke om økonomisk støtte til arbeidet.

– Barn og unge lærer hvordan naturen faktisk skal være. For selv om det er grønt, betyr det ikke nødvendigvis at naturen har det bra, sier Skrindo.

Naturen tilbake i nærmiljøet

Områdene som er plukket ut er en del av nærnaturen i kommunene.

Ved Åsgård barneskole i Ås foreslås det å restaurere blomstereng og skog. Ved Tofte ungdomsskole i Asker kan eike- og furuskog komme tilbake. Ved Lørenskog videregående skole foreslås det å restaurere blomsterenger i og rundt skolegården.

På videregående skoler har NINA-forskere undervist biologiklasser om restaurering. Elevene har deretter lett etter restaurerbare områder ute i sitt eget nærmiljø.

– Lærerne forteller at dette gir helt nye diskusjoner. Elevene lærer å se potensialet for natur i sine egne nærområder – og hvordan de selv kan bidra til bedre naturgoder, fortsetter Skrindo.

Flere kommuner vil være med

Prosjektet vekker stor interesse. I 2026 skal åtte nye kommuner starte tilsvarende arbeid: Nes, Hurdal, Frogn, Nesodden, Rælingen, Jevnaker, Nittedal og Lunner – alle i Akershus fylke.

– Vi er midt inne i FNs tiår for naturrestaurering, der oppskalering er hovedmålet. Ved å involvere ulike aktører i kommunene og vise konkrete eksempler på hvordan restaurering kan gjennomføres, håper vi terskelen for å komme i gang blir lavere, sier Skrindo.

Prosjektet finansieres av Akershus fylkeskommune og med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB.

Les mer om prosjektet og finn alle rapportene her

Kontakt: Astrid Skrindo

Ny digital verktøykasse styrker yrkesopplæringen innen naturrestaurering

Anne Olga Syverhuset

2025-10-30T14:23:00.0000000 2025-10-30T14:27:45.6000000

Med lanseringen av en digital verktøykasse for naturrestaurering tar naturrestaureringsmiljøet et stort skritt framover. Verktøykassen har fått navnet DERTO, som er en forkortelse for Digital Ecological Restoration Toolbox. 

– Med DERTO får lærere, studenter og fagmiljøer innen naturrestaurering fri tilgang til et mangfold av undervisningsressurser som er praktisk orientert og utviklet for yrkesfaglig opplæring. Nå håper vi på tilbakemeldinger for å gjøre innholdet enda mer relevant og nyttig for dem som skal bruke det i praksis, sier Berit Köhler, forsker i NINA.

Verktøykassen er laget for å hjelpe yrkesfaglige utdanningsinstitusjoner i Europa med å undervise i naturrestaurering, gjennom ulike utdanningsprogram, fra skogbruk og jordbruk til anleggsgartnerfaget. I tillegg til yrkesfaglige skoler, kan både de som arbeider med naturrestaurering, offentlig forvaltning, andre utdanningsinstitusjoner og naturrestaureringsentusiaster ha nytte av materialet. De som ønsker videreutdanning eller omskolering innen naturrestaurering kan ta gratis, åpne nettkurs (MOOC) som starter i mai 2026.

Gratis samling av verktøy og læringsressurser

DERTO er utviklet som en del av det ERASMUS+-finansierte prosjektet TEAM#UP, og samler et utvalg av nøye utvalgte verktøy og læringsressurser som skal hjelpe tilbydere av yrkesfaglig utdanning og andre med å utdanne neste generasjon arbeidere innen naturrestaurering. Plattformen gir gratis tilgang til undervisningsmateriell, eksempler fra praksis og virtuelle demonstrasjonsområder i ulike naturmiljøer.

– Denne plattformen er en verdifull ressurs for lærer innen yrkesfaglig utdanning som ønsker å innarbeide naturrestaurering i undervisningen, og slik forberede studentene på en grønnere framtid, sier professor Jordi Cortina Segarra ved universitetet i Alicante. 

Nøkkelelementer i DERTO

• Varierte, gratis undervisningsressurser for tilbydere av yrkesfaglig utdanning, som kan brukes og tilpasses slik at de passer inn i både eksisterende og nye studieprogram
• Søkbar database med undervisningsressurser
• Støtte for flere språk, for å fremme tilgjengelighet i hele Europa
• Åpen, gratis plattform som fremmer inkludering og løpende bidrag fra utdanningsinstitusjoner og restaureringsmiljøer.

Avgjørende tidspunkt for å oppskalere naturrestaurering i Europa

Lanseringen av DERTO kommer på et kritisk tidspunkt, ettersom landene i EU arbeider for å oppfylle EUs nye forordning om restaurering av natur og nå de globale målene for naturrestaurering. Det er behov for en kvalifisert arbeidsstyrke innen mange ulike sektorer for å kunne skalere opp naturrestaurering i det omfanget og tempoet som situasjonen krever.

Ved å tilby et kunnskapssenter i stadig utvikling gir DERTO yrkesfaglige utdanningsinstitusjoner og enkeltbrukere mulighet til å tilegne seg avgjørende kunnskap og praktiske ferdigheter innen naturrestaurering.

Har du testet verktøykassen DERTO? Da vil vi gjerne høre fra deg! Du kan fylle ut denne spørreundersøkelsen for å gi tilbakemeldinger. Velg språk øverst i høyre hjørne.

Kontakt: Berit Köhler
 

Verktøykassen DERTO

Les mer om NINAs arbeid med naturrestaurering
Les mer om TEAM#UP
 

Vil gjøre det lettere for alle å restaurere natur

Anne Olga Syverhuset

2025-10-13T12:52:00.0000000 2025-10-14T15:09:52.6070000

For å håndtere natur- og klimakrisen må vi handle raskt og gjøre mye. En viktig løsning er å restaurere natur som er ødelagt. Norge har dessuten skrevet under på Naturavtalen, hvor naturrestaurering er et avgjørende tiltak.

Prosjektet «Ta naturen tilbake» skal, med støtte fra Sparebankstiftelsen DNB, legge til rette for at frivillige, barn og unge kan delta i restaureringsarbeidet, og bidra til at Norge kan arbeide mer strategisk og tverrfaglig med naturrestaurering. Samtidig er det et behov for gode maler og eksempler som kan vise vei for framtidig restaurering.

– Målet er å bidra til oppskalering av naturrestaurering i Norge. Finansieringen sikrer at vi kan utvikle verktøy og dele kunnskap på en måte som gjør restaurering enklere. Det vil forhåpentligvis gjøre at vi kan ta et langt sprang framover, sier prosjektleder Astrid Brekke Skrindo.

Einar Wilhelmsen, generalsekretær i Sabima, ser fram til samarbeidet:

– Vi gleder oss til å ta fatt på denne viktige jobben sammen! Å restaurere natur er en dugnad der alle må bidra – politikere, miljøforvaltningen, næringslivet, kunnskapsmiljøene, organisasjonene og frivillige. I Sabima ser vi fram til å engasjere dyktige frivillige i denne store innsatsen i årene som kommer!

Dugnad for naturen

Prosjektet skal ikke bare samle forskere og fagfolk. Barn, unge og frivillige skal også kunne bidra, og samarbeid med næringsliv og myndigheter er avgjørende.

– Slik bygger vi en nasjonal dugnad for naturen, sier Skrindo entusiastisk.

Teamet skal sette i gang flere restaureringsprosjekter i ulike økosystemer som myr, kyst og fjell. Disse skal bli forbildeprosjekter, som skal vise fram gode løsninger til inspirasjon i andre prosjekter. 

– Vi skal også utarbeide en mal for gjennomføring av alle ledd i restaureringsprosjekter, basert på eksisterende kunnskap. Denne skal vi teste ut og forbedre i forbildeprosjektene, forteller Skrindo.

Prosjektet vil ha et ekstra fokus på evaluering og måloppnåelse ettersom dette ofte mangler i dagens restaureringsprosjekter.

Prosjektet skal også utarbeide undervisningsmateriell:

– Vi planlegger blant annet en utstilling på Klimahuset ved Naturhistorisk museum, som senere blir en vandreutstilling. I tillegg skal vi lage læringsmateriell for skoler, sier Skrindo.

I tillegg skal de utvikle en veileder som hjelper aktører som Sparebankstiftelsen DNB å velge prosjekter med stor og varig effekt. 

Kontakt:

Astrid Skrindo, forsker i NINA

Einar Wilhelmsen, generalsekretær Sabima, 90 69 84 46, einar.wilhelmsen@sabima.no 

Følg prosjektet videre via prosjektsiden
 

Viltbro over motorvegen styrker forbindelsen mellom leveområder

Trine Hay Setsaas

2025-07-08T08:00:00.0000000 2025-08-05T10:28:40.5600000

Viltbro over E6 ved Lersbakken utenfor Trondheim. Foto: Trondheim Kommune

Bygging av store infrastrukturprosjekter, som motorveier, skaper betydelige barrierer og deler opp leveområdene for mange av våre viltarter.

Viltoverganger anses som et effektivt tiltak for å gjenopprette forbindelsen mellom leveområder og dermed redusere antallet viltpåkjørsler

«Ved å finne ut mer om hvordan dyrelivet reagerer på avbøtende tiltak som viltoverganger, kan vi bidra til bedre og mer målrettet naturforvaltning når infrastruktur skal bygges ut. », sier Lars Rød-Eriksen, forsker ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Overvåking av viltarters bruk av Lersbakken viltovergang

Da E6 mellom Tillerbyen og Melhus utenfor Trondheim skulle utvides til firefelts motorvei  ble det samtidig etablert en viltovergang ved Lersbakken.

For å finne ut om elg, rådyr, hjort, rev og andre viltarter faktisk tok i bruk overgangen, monterte forskere fra NINA viltkameraer som fanget opp alle dyr som brukte overgangen i løpet av en drøy toårsperiode.

Et viktig bidrag til habitat-tilknytning

Forskerne registrerte over 3.500 dyrekryssinger i løpet av overvåkingsperioden. Rådyr og rødrev brukte brua aktivt, og sto for 84% av observasjonene. Større hjortedyr, som elg og hjort, utgjorde omtrent 8 % av observasjonene. Dette resultatet samsvarte godt med sammensetningen av arter i omkringliggende områder.

Et rådyr på veg over viltovergangen. Foto: NINA

Studien viser at viltovergangen oppfyller formålet ved å legge til rette for trygg passering for ville dyr over motorveien og bidrar til økt forbindelse mellom leveområder. Men  de langsiktige effektene på de lokale viltbestandene er foreløpig usikre.

«Når det gror mer igjen langs overgangen, blir det bedre  tilgang på mat og skjul. Det kan føre til at den brukes mer i fremtiden», sier Rød-Eriksen.

Anbefaler videre forskning

For å kunne vurdere hva viltovergangen vil bety på lang sikt, , anbefaler forskerne å gjenoppta overvåkingen i løpet av de kommende årene. De foreslår også studier som ser nærmere på hvordan ulike arter bruker overgangen i sammenheng med utviklingen i lokale bestandsstørrelser og endringer i landskapet på begge sider av motorveien.

Les rapporten her: Hjortevilt og mindre viltarters bruk av viltovergangen over E6 i Lersbakken i Trondheim 2020-2023. NINA Rapport 2279. Norsk institutt for naturforskning.

Kontakt: Lars Rød-Eriksen

Irske havørner på egne vinger

Camilla Næss

2025-03-26T11:46:00.0000000 2025-03-26T14:44:26.4330000

Som mange andre rovdyr og rovfugler har havørn gjennom historien blitt sett på som konkurrent om vilt- og fiskeressursene og trussel mot husdyr, og har derfor vært hardt jaktet på. Resultatet ble at havørnen forsvant fra store deler av sitt naturlige utbredelsesområde i Europa.

Også i Norge har havørna vært truet. Men siden fredningen i 1968 har bestanden økt betraktelig, og vi har i dag Europas største hekkebestand. Norge står dermed i en særstilling for å kunne bidra til å reetablere utdødde havørnbestander. Og havørnprosjektet i Irland er et stjerneeksempel på at det faktisk er mulig.    

Tilbake etter 100 års fravær

Et århundre etter at den siste havørnen forsvant tok irske myndigheter initiativ til et ambisiøst gjeninnføringsprosjekt med mål om å bringe havørnen tilbake. Prosjektet ble gjennomført i to faser, i samarbeid med NINA og BirdLife Norge. 
I første fase av prosjektet, fra 2007-2011, ble 100 fugler satt ut i Irland. De klarte seg overraskende bra, men var for få til å sikre bestanden fullstendig mot hendelser som det globale fugleinfluensautbruddet, som tok livet av flere av de første havørnene som kom til Irland.

– En liten bestand er mer sårbar for uforutsette hendelser, og med få individer er det også vanskeligere å finne en make og danne par, forklarer Duncan Halley, seniorforsker i NINA. 

I 2019 ble det derfor bestemt at ytterligere 100 fugler skulle sendes fra Trøndelag til Irland, og da ble det virkelig fart i sakene. 

Les mer om hvordan innsamling av havørnunger foregår: Norsk havørnsuksess i Irland

Det er sjeldent at havørn får trillinger, men noe vanligere i Irland, som i dette reiret. Foto: Damien Clarke.

Den irske bestanden kom seg etter fugleinfluensaen, og siden har utviklingen gått raskere enn forventet. I 2020 hekket den første irskfødte havørnen i Irland, en ung hunn som hadde slått seg sammen med en eldre hann som kom fra Frøya i 2007. Året etter kom også det første av flere trillingkull til verden. 

– Trillinger er en sjeldenhet blant havørner, og det er heller ikke vanlig at havørner hekker i så ung alder som vi har sett i Irland. Det viser hvor gunstige forholdene på øya er, sier Halley. 

I dag er det etablert 15 territorielle par i Irland, fordelt over et vidstrakt område vest på øya. Og i fjor hekket et ørnepar fra Trøndelag, fire år etter at de kom hit. Det er betydelig tidligere enn det som er vanlig for arten, som også gjenspeiler til de fordelaktige forholdene på øya. Og ørnene fortsetter å bre om seg.   

Siste flytur for norske havørner

Prosjektet vært en ubetinget suksess, og til sommeren sendes siste generasjon norske havørner til Irland. 

– Takket være det gode samarbeidet mellom irske og norske myndigheter, og innsatsen til de mange frivillige og lokalbefolkningen i begge land har vi nå nådd målet. En voksende og levedyktig havørnbestand i Irland! Selv om vi selvsagt vil fortsette å følge utviklingen fremover er de irske havørnene nå på egne vinger, sier Halley.

I Oslo for å diskutere havørnprosjektet, framtidig samarbeid og naturrestaurering. Fra venstre: Claire Thompson, Claire Buckley (Irlands ambassadør til Norge), Christopher O’Sullivan (Irlands miljøminister) og Duncan Halley (seniorforsker i NINA). Fo

Fiskeørn neste

Men samarbeidet stopper ikke der. Et nytt restaureringsprosjekt som har som mål å gjeninnføre fiskeørn sør på øya, hvor den ble utryddet for om lag 200 år siden. De første ni fiskeørnene ble sendt over i 2023, og etter planen skal flere følge etter i årene som kommer. 

Godt samarbeid er nøkkelen til suksess: Christopher O’Sullivan (Irlands miljøminister) og Duncan Halley (seniorforsker i NINA) er begge like begeistret for havørnprosjektet.

Kontakt: Duncan Halley

Les mer om prosjektet: Havørn til Europa
 

Å restaurere Gausadeltaet handler om å gi elva plass

Anne Olga Syverhuset

2025-03-26T10:57:00.0000000 2025-10-30T10:02:07.5470000

De nedre delene av elva Gausa, før den møter Gudbrandsdalslågen ved Fåberg på Lillehammer, var tidligere et levende og variert deltaområde med flere elveløp, grusbanker, elveslette og skog som jevnlig flommet over. Og fisket var bra! Elva renner der fortsatt, men det er i dag lite som minner om et deltaområde. 

Historikken til det lille Gausadeltaet viser slående likheter med skjebnen til mange av verdens største deltaer som er flere tusen ganger større.

– Selv om Gausadeltaet har vært brukt til matproduksjon i hundrevis av år er det inngrep i nyere tid som har ødelagt Gausadeltaet, forteller seniorforsker Jon Museth.

Museth har ledet arbeidet med en ny rapport som beskriver inngrepshistorikken til Gausadeltaet, og foreslår mål og prinsipper for hvordan deltaet kan restaureres. Rapporten er utarbeidet i prosjektet SABICAS, med støtte fra Statsforvalteren i Innlandet og Miljødirektoratet.
 

Fra dynamisk og variert til rett kanal

I rapporten peker forskerne på flere inngrep som har hatt stor påvirkning på området. På slutten av 1950-tallet ble elva rettet ut (kanalisert) for å gjøre det lettere å frakte tømmer. Mellom 1970 og 1990 ble det tatt ut store mengder masse der elvene Gausa og Lågen møtes. I tillegg ble det på begynnelsen av 1990-tallet bygd en vei som førte til at det viktige sideløpet Vesle-Gausa ble stengt. Disse tre inngrepene blir sett på som de mest alvorlige.

Resultatet er at et tidligere dynamisk delta- og elvesletteområde har blitt gjort om til en homogen elvestrekning som ligner en kanal. Elvebunnen har blitt dypere fordi vannet renner raskere og elvebunnen har blitt destabilisert. Dette har gjort at forbindelsen mellom hovedelva, tidligere sideløp og flommarkskogen i stor grad har gått tapt.

– Dette er, i tillegg til etablering av demninger oppstrøms deltaområder som hindrer massetransporten, akkurat de samme prosessene som truer verdens store deltaområder, sier Museth.

Kan restaurering av Gausa kompensere for E6-utbyggingen?

Parallelt med arbeidet i dette prosjektet besluttet Regjeringen i forbindelse vedtaket om å tillate bygging av ny E6 gjennom Lågendeltaet naturreservat at vern og fullskala restaurering av Gausadeltaet som et økologisk kompensasjonstiltak skulle utredes. 

– Det har pågått en egen prosess ledet av Nye Veier AS med denne utredningen, men jeg håper allikevel at vår rapport om restaurering av Gausadeltaet blir nyttig for forvaltningen i det videre arbeidet, sier Jon Museth  

Økologisk kompensasjon er et relativt nytt virkemiddel i Norge. Det går ut på å prøve å veie opp for naturinngrep ett sted ved å verne eller gjøre andre tiltak i andre områder. Om dette faktisk fungerer, kommer an på situasjonen, og det er ikke en god løsning i alle tilfeller. 

– Selv om jeg er kritisk til vedtaket om å bygge firefelts motorveg gjennom Lågendeltaet, er det flere forhold som tilsier at en fullskala restaurering av Gausadeltaet faktisk kan bidra som et reelt kompensasjonstiltak. Dette skyldes at det i stor grad er løsmasser fra Gausa som har skapt det vi i dag kaller Lågendeltaet, og det vi omtaler som Gausa- og Lågendeltaet representerer en naturlig og sammenhengende enhet. Samtidig vil det ved restaurering av Gausadeltaet være mulig å gjenskape viktige områder som vil kunne gå tapt eller forringes ved bygging av E6, forteller Museth.

En fullskala restaurering av Gausdeltaet må ha som mål å gjenskape prosesser som skaper et dynamisk og variert elvesystem. Samtidig påpeker forskerne at det er viktig å kommunisere og forankre at det i et slikt prosjekt ikke skal skapes en helt ny og statisk situasjon, men at vi må akseptere at et restaurert Gausadelta vil være i endring innenfor de rammene som settes for å ivareta andre samfunnshensyn. 

– Det er viktig å presisere at det ikke vil være mulig med en fullskala restaurering av Gausadeltaet dersom vassdragsnaturen konsekvent må vike i møte med alle andre samfunnsinteresser. Og et delta er jo per definisjon i stadig endring, sier Museth. 

Må gi elva plass og legge til rette for oversvømmelse

Forskerne konkluderer med at en fullskala restaurering blant annet må innebære at vi 

1. gir elva mer plass ved å fjerne vollene etter kanaliseringen
2. aksepterer og legger til rette for regelmessig oversvømmelse av elvenære områder
3. under større flommer aksepterer oversvømmelse av større deler av elvesletta og deltaområdet. 

Ved å gi elva mer plass og samtidig bevare og styrke kantvegetasjon langs blant annet dyrket mark vil faren for alvorlig skade ved oversvømmelse være liten fordi vannet renner saktere. Samtidig vil oversvømmelse av egnede og robuste arealer bidra til å redusere faren for alvorlige skader på arealer og infrastruktur som ligger nedstrøms. 

I teorien lett – i praksis vanskelig

– I teorien er det enkelt å restaurere et deltaområde som Gausadeltaet, det handler om å gi elva plass. Men i praksis er det jo nettopp det som er svært krevende, siden mye av de elvenære områdene er brukt til andre samfunnsformål. I Gausas tilfelle er det særlig vegsystemet i de nedre delene som skaper hodebry og her må det nok tenkes stort for å få en tilfredsstillende løsning, avslutter Museth.  

Les rapporten: Fullskala restaurering av Gausadeltaet – hva innebærer det?
Kontakt: Jon Museth

Videre lesning om om inngrepshistorikken til Gausadeltaet 

 

Skogrestaurering kan gi en mer artsrik, variert og robust skog i Østmarka nasjonalpark

Anne Olga Syverhuset

2025-03-14T12:10:00.0000000 2025-03-17T08:39:41.0800000

Siden november 2023 har befolkningen i hovedstaden kunnet ta turen ut i den nyopprettede Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde. Verneområdet er spesielt, ikke bare fordi det ligger kloss inntil hovedstaden, men også fordi det er et stort og variert verneområde for skog i lavlandet. Men siden verneområdet ligger i et tett befolket område, har det også vært i aktiv bruk i lang tid. Mye av naturen i området er derfor langt fra urørt.  

– Når du skal opprette en større nasjonalpark med skog i lavlandet, får du nødvendigvis med deg skogområder som har vært driftet for tømmerproduksjon. Men det betyr ikke at skogene ikke kan utvikle seg tilbake i retning naturskog igjen, sier Rannveig Jacobsen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Hun og kollegene har på oppdrag fra statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus kommet med forslag til hvilke tiltak som kan gjøres for å videreutvikle verneverdiene, øke naturmangfoldet og bedre den økologiske tilstanden i nasjonalparken. Statsforvalteren har fått tildelt tre millioner fra statsbudsjettet til å bruke på restaureringstiltak i nasjonalparken i 2025.  

I Østmarka nasjonalpark er en del skogområder preget av tidligere intensivt skogbruk. Men med litt hjelp i form av skogrestaurering kan vi raskere få frem den varierte og artsrike skogen vi ønsker i en nasjonalpark. Foto: Egil Bendiksen.

Mer varierte skoger gir flere arter 

Noen av skogene i Østmarka har vært driftet intensivt og kjennetegnes av at de er ensartede, med jevngamle trær plantet tett og lite bakkevegetasjon. Slike skogområder preget av tidligere hogst og planting har lite død ved og gamle trær, og lite sjiktning - altså trær i ulike alder og greiner i ulik høyde. For eksempel er det flere slike områder i Rausjømarka, men også vest for Eriksvannet og nordover fra Krokhol.  

–  Vi foreslår restaureringstiltak som bidrar til at det raskere utvikler seg mer variasjon i slike ensartede bestand. Det inkluderer å hogge noen trær for å skape åpninger som gir mer lys for bakkevegetasjonen og bedre vekstforhold for gjenværende trær, samtidig som gir et mer variert mikroklima enn i en tett plantasjeskog, sier Jacobsen. 

Slike inngrep, kalt glennehogst i rapporten, kan kombineres med å skape død ved. Svært mange av artene i skogen lever i død ved, deriblant mange truede arter. Død ved bør ikke bare skapes ved vanlig felling av trær. Det er nemlig ikke bare mengden av død ved som er viktig, men også variasjonen. For eksempel kan forvalterne ringbarke noen av trærne slik at de dør eller kappe dem høyt oppe for å lage stående død ved. Ved å lage ulike typer skader vil noen trær dø raskt, og andre sakte. Det gir både ved med ulike egenskaper og gjør at skogen får tilført død ved på ulike tidspunkt.  

– Mer variasjon gir mer artsmangfold, oppsummerer Jacobsen.  

I kjernene av gammelskog i Østmarka finner vi død ved av mange slag. Rundt en fjerdedel av alle artene i skogen bruker død ved, og mange er helt avhengige av dette levestedet, deriblant mange truede arter. Foto: Rannveig Jacobsen

Når det gjelder gamle trær og gammel skog, så kan ikke restaureringstiltak få tiden til å gå raskere. Men det er mulig å få trær til å på noen måter eldes raskere, ved såkalt «veteranisering». Veteranisering er egentlig bare å påføre trærne ulike typer skader, som ikke dreper dem, men som gjør at de raskere utvikler egenskaper knyttet til høy alder, som hulrom i stammen og døde greiner. Dette gir levesteder for arter tilknyttet gamle trær. Til og med at noen trær blir stående på skakke bidrar til mangfoldet. 

Gjør sumpskogene sumpete igjen 

Det kan også være aktuelt å restaurere sumpskog. Sumpskog kan på noen måter sies å være en mellomting mellom skog og myr, men i motsetning til myra er sumpskogen dominert av treslag som svartor, som trives i våt mark. Sumpskogen har også en særegen bakkevegetasjon med for eksempel bekkeblom og maigull. Flere av disse skogene har, i likhet med mange myrområder, blitt grøftet for å drenere dem og gjøre områdene mer egna for tømmerproduksjon. Der dreneringen fungerer, vil artene knyttet til sumpskog etter hvert forsvinne, mens andre planter kommer inn, blant annet gran. For å restaurere denne naturtypen kan vi rett og slett tette igjen grøftene og eventuelt felle eller skade grantrærne. 

Vi har brukt en kombinasjon av kart, høyoppløste høydemodeller basert på laserskanning, historiske flybilder og lokalkunnskap for å finne aktuelle kandidater for restaurering av sumpskog, forteller Jacobsen. 

I Maigrasdalen finnes det rik sumpskog og høgstaudegranskog, men også dype grøfter som drenerer og forringer sumpskogen. Nasjonalparken har flere grøfta myrer og sumpskoger, der tetting av grøftene kan restaurere naturområdene. Foto: Egil Bendiksen

Ospa trenger hjelp i møte med grana 

I Østmarka finner vi noen områder med mye lauvtrær, blant annet rundt gamle gårder som Bremsrud og Gullsmeden nord i friluftslivsområdet. Her kan det være nødvendig med skjøtsel for å opprettholde det store innslaget av løvtrær.  

– Det er en fordel å opprettholde variasjon i hvilke treslag som forekommer i verneområdet, både fordi ulike arter av insekter, sopp, mose og lav er tilknyttet ulike treslag, men også for å sørge for en robust skog som evner å omstille seg de pågående klimaendringene, sier Jacobsen.  

Gullsmeden var et småbruk og serveringssted fram til 1953. Bygningene er revet, men plassen er fortsatt nokså åpen, med løvtrær som ask, lønn og selje. Uten skjøtsel vil plassen gradvis gro igjen og grana vil utkonkurrere løvtrærne. Foto: Bendiksen

Osp er et løvtre som ofte finnes spredt i barskog, og som det historisk har vært spesielt mye av i Østmarka. Derfor har det også forekommet sjeldne arter tilknyttet osp i Østmarka, som sinoberbille og elfenbenslav. Men osp er et treslag tilpasset at jevnlige forstyrrelser, som skogbrann, skal skape åpninger i skogen der ospa kan spire og i en periode vokse uten sterk konkurranse fra gran. Til slutt vil grana ta over og fortrenge ospa, som da er avhengig av at skogbrann eller stormfelling har skapt en ny åpning uten gran et annet sted. Når vi slukker skogbranner så effektivt som nå, truer det mange arter, deriblant osp, som er tilpasset en naturlig branndynamikk.    

– For å beholde osp og artene knyttet til osp i Østmarka, må vi enten starte med kontrollerte skogbranner slik de gjør i Sverige og Finland («naturvernbrenning»), eller vi må utforske andre muligheter for å skape forstyrrelser som fremmer osp, og bevare de forekomstene vi har av osp ved å fjerne grana, sier Jacobsen. 

En håndsrekning til truede arter 

Å hogge trær og gjøre andre inngrep i en nasjonalpark kan ved første øyekast virke bakvendt. Naturen vil ordne opp i mye når den får være i fred også, men ved å gjøre aktive tiltak er de mulig å få prosessene til å gå raskere. 

– Det kan være en fordel for arter som i dag har dårligere livsgrunnlag enn de burde hatt, altså truede arter, så de slipper å vente så lenge før det dannes for eksempel død ved eller hulrom med vedmuld, sier Jacobsen.  

Restaureringstiltak er også i tråd med den globale Naturavtalens mål, som Norge har skrevet under på, om restaurering av forringede naturområder. 

– At verneverdiene i nasjonalparken ikke bare skal bevares, men også videreutvikles ved aktive skjøtsels- og restaureringstiltak, er til og med skrevet inn i verneforskriften. Det bidrar til å gjøre Østmarka nasjonalpark til et unikt verneområde, sier Jacobsen.

Les rapporten: Plan for skogrestaurering i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde ( NINA rapport 2574)

Kontakt: Rannveig Jacobsen

Les mer om skogrestaurering:  Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie (NINA Rapport 2576)

Les mer om naturrestaurering

Lytt til podkastepisoden «Hva er en skog?»
 

Slik kan vi hindre tap av genetisk mangfold

Jan Arne Stokmo

2025-01-29T17:00:00.0000000 2025-01-29T18:28:19.7700000

Alle levende individer på jordkloden har sin egen unike DNA-kode. Når miljøet endrer seg, er det slik variasjon i DNA som gjør individer, bestander og arter i stand til å tilpasse seg pågående og fremtidige miljøendringer. For å sikre artenes robusthet er det derfor viktig å overvåke og bevare genetisk mangfold.

Stor genetisk studie

I det høyt rangerte vitenskapelige tidsskriftet Nature (lenke) publiseres i dag den mest omfattende globale analysen av genetisk diversitet, eller biologisk mangfold på DNA-nivå, som noen gang er utført.  

57 forskere fra en rekke land har sett på genetiske data fra forskning gjennom tre tiår på 628 dyr, planter og sopp i 141 land. Dataene representerer en stor andel av klodens økosystemer, både til lands og til havs. Forskerne har gått gjennom tusenvis av artikler og brukt nye verktøy innen genetiske analyser for å hente ny kunnskap fra gamle data.

Mister mangfold

Undersøkelsene viser at genetisk mangfold går tapt over hele kloden. Mange av de analyserte bestandene mister genetisk variasjon, og for mange av dem gjøres det lite eller ingenting for å snu denne trenden. 

Men det er også glimt av håp. For noen av bestandene restaureres for eksempel leveområder, og det tilføres nye individer i et forsøk på å bedre miljøforholdene og øke bestander. Studien dokumenterer at bevaringstiltakene virker og bidrar til å opprettholde, og i noen tilfeller øke, genetisk mangfold i bestander med gjennomførte tiltak. 

– I studien dokumenterer vi at det er en nedgang i genetisk mangfold hos to tredjedeler av de analyserte bestandene. På dette dystre bakteppet er det likevel noen lyspunkter. Studien viser at bevaringstiltak kan virke og at flere arter responderer bra med en økning i genetisk mangfold etter målrettede tiltak. Et eksempel er den innsatsen som gjøres for å bevare den skandinaviske fjellreven, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA og som har bidratt fra Norge til studien.

Avl og utsetting av fjellrev 

Bestanden av den skandinaviske fjellreven (Vulpes lagopus) gikk dramatisk ned på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I første omgang på grunn av jakt på dyrene for å få tak i den ettertraktede pelsen. Fjellreven lever nå i mindre, delvis isolerte bestander. Den trues blant annet av konkurranse med den større rødreven og dårligere mattilgang i form av stadig mer ustabile svingninger i smågnagerbestandene.  

Det er derfor satt i gang flere bevaringstiltak for å hjelpe arten, som støtteforing, fjerning av rødrev og utsetting av fjellrev fra et avlsprogram. Les mer om avlsprogrammet for fjellrev (lenke)

– Disse tiltakene har bidratt til betydelig bestandsvekst. I flere delbestander har også det genetiske mangfoldet økt, både som et direkte resultat av utsetting av rever fra avlsprogrammet, men også indirekte ved at migrasjon og genflyt mellom fjellområder har økt, sier Kopatz.

Flere suksesshistorier 

Andre suksesshistorier for det genetiske mangfoldet inkluderer tiltak som re-introduksjon, flytting av individer og sykdomsbehandling for ulike artsgrupper, og studien viser til arter som pungdyr i Australia og præriehøns og præriehund i Nord-Amerika.  

– Vi kommer ikke unna det faktum at naturmangfoldet reduseres med foruroligende hastighet over hele verden, men samtidig er det glimt av håp. Forvaltnings- og vernetiltak kan reversere disse tapene og bidrar til økende genetisk mangfold, der sårbare og truede arter og bestander står bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer, sier Catherine Grueber som ledet studien, fra School of Life and Environmental Sciences ved Universitet i Sydney.

Må lære av det som fungerer 

Forskerne håper at funnene i studien vil oppmuntre til flere tiltak, og at vi lærer fra det som fungerer, slik at vi kan bidra til at arter og bestander står bedre rustet til både pågående og framtidige miljøendringer.

– Til tross for flere suksesshistorier, kan vi ikke være selvtilfredse. To tredjedeler av bestandene som er analysert står overfor trusler, og blant disse bestandene mottok mindre enn halvparten noen form for tiltak med tanke på bevaring. Det er viktig at vi lærer av det som fungerer, slik at vi kan beskytte arter på lang sikt, sier Robyn Shaw ved Universitetet i Canberra, som sammen med Grueber har ledet analysene til denne studien.

Slik kan du bidra

Forskerne anbefaler blant annet at man starter opp overvåking av genetisk variasjon av arter nå, og at det gjennomføres over tid. Ved å integrere genetiske vurderinger i planlegging og implementering av tiltak, kan vi bidra til å bevare biologisk mangfold og gjøre økosystemene mer robuste mot nåværende og fremtidige trusler. 

Men bevaring av genetisk mangfold er ikke bare for forskere og forvaltere. Det er en rekke tiltak som også du kan gjøre i hverdagen:  

Når du er ut på tur, unngå utilsiktet flytting av planter, frø eller jord, som inneholder mange mikroorganismer, til nye områder. Da bidrar du til å redusere mulig spredning av invaderende eller fremmede arter. Hvis du har en hage, enten det er i urbane eller mer landlige omgivelser, kan du plante lokale, stedegne arter, som vil være et viktig bidrag til å øke biologisk og genetisk mangfold i ditt nærområde. 

– Bevissthet rundt bærekraft og små handlinger bidrar til å ivareta biologisk mangfold på alle nivåer, også når det gjelder genetisk mangfold, avslutter Kopatz.

Du kan lese hele artikkelen i Nature her: Shaw & Farquharson et al. 2025. Global meta-analysis shows action is needed to halt genetic diversity loss. Nature.

Kontaktperson i NINA: 

• Alexander Kopatz, forsker

Forskningssenteret RenewHydro skal fornye norsk vannkraft

Juliet Landrø

2025-01-13T09:36:00.0000000 2025-01-21T13:08:10.0230000

Forskere fra hele Norge og utvalgte internasjonale universiteter skal samarbeide om å utvikle smarte løsninger. Målet er mer miljøvennlig vannkraft, som samtidig sikrer stabil strøm og gir gode inntekter til det norske samfunnet.  

– For livet i elva betyr det for eksempel at fisken skal komme seg uskadet forbi kraftverk, sier NINA-forsker Line Sundt-Hansen som skal lede arbeidet med natur og klima i RenewHydro.

Omstille til klimaendringer og beskytte natur 

Naturen har gitt samfunnet vårt eventyrlige ressurser. Ved å utvikle oss som en vannkraftnasjon har vi skapt industri, arbeidsplasser og lokalsamfunn over hele landet. Men vannkrafta har også hatt stor påvirkning på naturen i og rundt elver og vassdrag.  

RenewHydro skal derfor gjøre en betydelig innsats for å finne metoder som styrker biologisk mangfold, reduserer naturinngrep og bidrar til å restaurere økosystemer.  

På lag med sol og vind 

Vannkraft har vært ryggraden i Norges energiforsyning i over 100 år, men nå står både vannkrafta og samfunnet ovenfor nye problemstillinger. Norge er i ferd med å elektrifisere flere deler av samfunnet som transport og industri. Samtidig etableres nye kraftkrevende næringer, og vi har forpliktet oss til ambisiøse natur- og klimamål. 

– Vannkrafta er en kilde til nye og store muligheter i energisystemet. Når eksperter innen teknologi, biologi og økonomi jobber sammen kan vi ta vannkrafta inn i en ny æra   sier senterleder Liv Randi Hultgreen fra NTNU.  

– I RenewHydro skal vi forske på hvordan vannkrafta kan spille på lag med andre fornybare teknologier som sol- og vindkraft, og tilpasse seg nye klima- og markedsutfordringer, sier Hultgreen. 

Vannkraftindustrien og forvaltningen vil være tett involvert. De skal både være med på å prøve ut modeller i laboratoriet og teste konkrete løsninger ved kraftverk og vassdrag. 

Sikre stabil energiforsyning 

Sikker tilgang til strøm er nødvendig for det moderne samfunnet. De siste årene har ekstremvær og strømkriser vist at dette ikke er noe vi kan ta som en selvfølge. Vannkraft kan lagre og regulere energi i enorme vannmagasiner. De fungerer som naturlige batterier og gir oss alltid tilgang til strøm – også når det er overskyet og vindstille.  

I RenewHydro skal forskerne utvikle teknologiske løsninger som styrker vannkraftens evne til å lagre og regulere energi. Det vil bidra til å styrke forskning på forsyningssikkerheten i et energisystem som blir stadig mer avhengig av variabel fornybar energi som sol- og vindkraft. 

– Forskerne vil se på hvordan vi skal utforme fremtidens kraftverk. De må ta hensyn til at kraftverket oftere starter og stopper produksjonen, fordi etterspørselen varierer mer enn før, sier Hultgreen. 

Kraftverkene må også håndtere større flomtopper og lengre tørkeperioder, samtidig som de tar hensyn til natur og miljø. 

Gjennom analyser av klimakonsekvenser og flomdemping kan forskningen bidra til å beskytte samfunn og infrastruktur mot ekstreme værforhold i fremtiden. 

Kontaktpersoner:  

Line Sundt-Hansen, NINA 

Liv Randi Hultgreen,  NTNU 

Fakta:  

• RenewHydro er et Forskningssenter for miljøvennlig energi (FME), som er et initiativ fra Forskningsrådet for å sikre langsiktig forskning på fornybar energi og energiomstilling i nært samarbeid mellom forskning, næringsliv og forvaltning.
• Forskningsrådet og vannkraftbransjen vil bruke rundt 370 millioner kroner de neste åtte årene for å gjøre vannkrafta til en bærebjelke for energiomstillingen.    
• Senteret ledes av NTNU (vertskap), Norges handelshøyskole (NHH), Norsk institutt for naturforskning (NINA) og SINTEF Energi. Forskninga skjer i tett samarbeid med norske og internasjonale forskningspartnere som NORCE, NMBU, Universitetet i Sørøst-Norge (USN), ETH Zürich, Luleå Tekniske Universitet og Kathmandu University.  

RenewHydro skal utvikle kunnskap og løsninger slik at fleksibel vannkraft kan støtte realisering av energiomstillingen og nå nasjonale energi-, klima- og naturmål.

Vil gi gammel vei tilbake til naturen

Anne Olga Syverhuset

2024-11-18T09:15:00.0000000 2024-11-18T13:22:18.4800000

Vestlandet fylkeskommune har forpliktet seg til å sikre naturmangfold og identifisere mulige områder for restaurering av natur, og ønsket seg derfor kunnskap om tilbakeføring av veier til natur. 

For å lage et generelt kunnskapsgrunnlag, og å vurdere kostnadene opp mot gevinsten for naturmangfoldet for tre utvalgte strekninger, ble Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Multiconsult hyret inn.

– Naturrestaurering er et viktig virkemiddel for å reversere de negative effektene eksisterende veger har på naturmangfoldet, for å øke karbonbinding og lagring i området og for å gjenopprette områdets robusthet mot klimaendringer, sier NINA-forsker Astrid Brekke Skrindo.

Ny bruk av velprøvd metodikk for å vurdere kost-nytte

Forskerne konkluderer med et klart ja på spørsmålet om restaurering av gamle veier vil være positivt for naturmangfoldet i de tre områdene. Men restaureringsprosjekter har også en kostnad. Ut over økonomiske kostnader, kan det innebære miljømessige ulemper, som klimagassutslipp, lagring av forurensede masser og fare for erosjon. Ulempene må veies opp mot naturgevinsten når vi skal vurdere kost-nytte av et restaureringstiltak.

For å vurdere ikke prissatt nytte og ulempe, tok forskerne i bruk en omvendt metodikk for konsekvensanalyser. 

– Dette er et nybrottsarbeid og det har vært svært faglig interessant å delta. En vurdering i arbeidet er at det krever innsats å tilbakeføre veier til natur, og man må legge tid og penger for å få til dette, sier Haaverstad, sier Karianne Thøger Haaverstad fra Multiconsult.

Flostranda vil gi best uttelling

Forskerne rangerte de tre veistrekningene Flostranda, Heilevangen og Trettetungene etter hvilken som gir en best ratio mellom nytte og kostnader. 

– Av de tre strekningene vi vurderte er den 3,4 km lange veistrekningen på Flostranda den som vil være mest verdifull å tilbakeføre, da området inneholder mye viktig natur, forteller Haaverstad.

Ved vegstrekningen ved Flostranda er det store forekomster av rødlistede naturtyper. Der lever det flere rødlistete fugler, biller, planter og flaggermus. Det meste av arealene som grenser til vegen er vernet etter naturmangfoldloven. 

For andre fagtemaer som nytte og kost ble vurdert for, var det ubetydelige forskjeller mellom de tre vegstrekningene. 

Kostnadene var nokså like for Flostranda og Heilevangen, mens Trettetungene var vesentlig dyrere – og samtidig den vegstrekningen med lavest nytte for naturmangfoldet.

Synliggjør ikke den verdifulle hverdagsnaturen

Forskerne så at metodikken innebar en vurdering av de forvaltningsrelevante naturelementene som for eksempel naturvernområder og truet natur relativt godt, men den tok ikke godt nok hensyn til hverdagsnaturen.

–  Hverdagsnaturen blir ikke inkludert i den omvendte KU-metodikken. Det er den som øker klimarobustheten, binder karbon og er leveområdet til mange av de vanlige artene våre, påpeker Skrindo.  

Forskerne anbefaler derfor å videreutvikle denne metodikken for å bedre kunne prioritere eventuelle framtidige restaureringsprosjekter.
Forskerne peker også på at det finnes lite vitenskapelig litteratur om restaurering av nedlagte veger i Norden.

– Det vil derfor være veldig viktig å rapportere eventuelle tiltak som blir gjennomført i de tre eksempelprosjektene og eventuelle andre restaureringsprosjekter, sier Skrindo.

Les rapporten: Nedlegging av gamle fylkesvegparseller og restaurering av natur
Les mer om naturrestaurering (NINA)

Kontaktpersoner:

Astrid B. Skrindo, NINA 
Karianne Thøger Haaverstad, Multiconsult
 

Snekrer løsninger for å bevare natur i hytteområder

Jørn J. Fremstad

2024-09-24T07:08:00.0000000 2024-09-24T07:22:38.0170000

Konsekvensene av å bygge ned mer natur får stadig økt oppmerksomhet. Ikke minst gjelder det hyttebygging. I prosjektet Commonground er målet å finne løsninger som bidrar til at framtidig hyttebygging påvirker natur og utmark minst mulig.

– Vi skal tenke nytt om hvordan vi forvalter naturen for å lykkes. Derfor spør vi: Hvorfor har vi ikke nådd målene, og hvordan kan vi overvinne hindringene? sier prosjektleder Kristin Tolstad Uggen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Samler kloke hoder fra flere felter

Commonground samler forskere innen økologi, arealplanlegging, arkitektur og samfunnsvitenskap. Ett av temaene de undersøker er potensialet for hyttebygging i såkalte grå arealer. Dette er arealer som er sterkt endret gjennom utbygging og inngrep, men som ikke lenger er i aktiv bruk. I det tverrfaglige teamet har de også sikret seg kompetanse fra landbrukssektoren, hytteutviklere, lokale myndigheter og lokalt næringsliv.

– Vi får muligheten til å samarbeide tettere med noen av Norges fremste eksperter på grønnere hyttebygging. Ambisjonen vår er at vi sammen finner løsninger som kan realiseres og gjøre en virkelig forskjell i markedet, sier kjededirektør Monica Blom Thorsen i Saltdalshytta.

Halvparten av oss disponerer hytte

Nesten halvparten av Norges befolkning har tilgang til minst én hytte. Norske kommuner har satt av plass tilsvarende 200 000 fotballbaner for å sette opp flere hytter. Ofte har prosjektene negativ innvirkning på lokalsamfunn, landskapsverdier og biologisk mangfold. I en NINA-studie fant forskerne at direkte inngrep til hyttebygginga er 13 ganger større enn hyttene i seg selv.

Hyttebygging kan føre til konflikter mellom ulike brukere og aktører, spesielt mellom lokalbefolkning og hyttefolket. Samtidig endrer hyttebyggingen den lokale økonomien. Deltakerne i Commonground skal studere hvordan økosystemer og biologisk mangfold best kan tas vare på og restaureres i og rundt hyttefeltene.  

 – Da må vi ha innsikt i hvor områdene ligger, hvordan hyttene utformes og bygges, hvordan vi kan ta vare på og restaurere eksisterende natur, hvilken betydning fritidsbruken av områdene rundt hyttefeltene har og hva slags av konflikter den kan ha for annen type bruk av arealene, sier Tolstad Uggen.

Belyses i GrønnHytteLab

Problemstillingene som Commonground skal forske på, belyses i arrangementet Grønn HytteLab 24. – 26. september: Hvordan kan vi dekke etterspørselen av fritidsboliger og opprettholde verdiskapingen i distriktene, samtidig som vi sikrer en positiv stedsutvikling, en helhetlig arealforvaltning og reduserer naturrisiko og tap av natur?

– Hyttebygging er et samfunnsområde med stort kunnskapsbehov, så vi kan skape bedre prosesser og løsninger i møte med dagens forståelse av bærekraft. Det er et stort behov for å endre kravene til hytter, så vi ikke låser inn gammeldagse løsninger i bygningsmassen. Arenaer som Grønn HytteLab er viktige, for at folk får tilgang til forskernes arbeid raskest mulig, sier senterleder Pasi Aalto ved NTNU Wood.

Les mer om og meld deg på Grønn HytteLab

Kontakt: Kristin Tolstad Uggen

Svea-restaurering på eksklusiv verdensliste

Juliet Landrø

2024-08-29T10:30:00.0000000 2024-09-05T12:30:56.7800000

– Dette viser at store restaureringsprosjekter er viktig for å sikre og bevare verdensarven, sier seniorforsker Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Det er «International Union of Geological Sciences» (IUGS) som nå presenterer «The Second 100». Det er to år siden de første 100 geologiske stedene av global geologisk betydning ble utvalgt av 700 eksperter fra 80 nasjoner. 

Storskala naturrestaurering løfter verdensarven

Målet med restaureringa av Svea var å ta vare på og tilbakeføre de biologiske, geologiske og kulturminnefaglige kvalitetene etter 100 år med gruvedrift i området. Det er det største naturrestaurerings-prosjektet som er gjennomført i Norge. Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for prosjektet og NINA var med som faglig rådgiver på tema naturrestaurering, landskap og naturlige prosesser. 

Bresystemet i Van Mijenfjorden er formet av periodevis hurtige brefremstøt. De siste årene har for eksempel Scheelebreen rykket fram over 2 km. For rundt 600 år siden rykket Paulabreen fram og krysset hele Van Mijenfjorden. Det ble dannet et stort sammenhengende morenesystem langs brefronten og det oppsto en stor bredemt sjø. Svea-gruva med flyplass, industriområde, vegsystem og kaien med kullageret lå sentralt i området og dominerte denne delen av bresystemet, forklarer seniorforsker i NINA, Lars Erikstad.

Restaureringsprosjektet har tilbakeført området slik at denne viktige delen av morenesystemet nå har fått tilbake sine store naturkvaliteter. Dette har vært viktig for at morenesystemet i indre del av Van Mijenfjorden nå er på den eksklusive lista over verdens viktigste geologiske steder sammen med Hornsund.

– Allerede nå ser vi hvordan naturen tar Svea tilbake når skred og steinsprang tar tak i dalsidene og strandprosessene visker ut de siste sporene av veger og infrastruktur, sier Erikstad.

– Det er inspirerende å se at restaureringa har bidratt til den totale kvaliteten av området og er med på å løfte verdensarven. Dette kan overføres til andre områder og viser at naturrestaurering virkelig kan gjøre en forskjell, sier Hagen. 

 

 

 

Svea før og etter:Bosetting, gruver, industrianlegg og tung infrastruktur er ryddet bort, etter restaureringen står kun fredete kulturminner igjen. Foto: Dagmar Hagen/NINA.

Fire nye norske steder

Her er de fire nye norske stedene på den eksklusive lista:  

• Esmark-morenen ved Forsand i Rogaland og Otto Tanks-morenen ved Rauddalsbreen i Stryn, oppdaget i 1823 og regnet som bevisene på istiden.
• Den plutonske larvikitten i Oslo-riften, dannet av smeltemasser i jordskorpen.
• Norges geologiske nasjonalmonument Leka, som viser et sjeldent tverrsnitt av havbunnskorpe.
• Fjorder og isbreer i Hornsund og Van Mijenfjorden på Svalbard. Et utstillingsvindu over landformer i polare omgivelser.

– Hvert forslag som er kommet inn er fagfellevurdert av tre forskere og de beste av de godkjente geostedene er nå publisert i boka «The Second 100». Det er oppmuntrende og svært gledelig at Norge nå har fått med fire nye lokaliteter, sier seniorforsker Tom Heldal ved Norges geologiske undersøkelse (NGU). 

• Les mer om utvelgelsen og se hele lista over de 200 utvalgte geologiske verdensarv-stedene på NGUs nettsider.

Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for å gjennomføre Svea-prosjektet på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet.

Kontakt: 
Lars Erikstad
Dagmar Hagen

Nettside til prosjektet hos NINA: Svea-prosjektet 
Nettside hos Store Norske: Miljøprosjektet · Store Norske

Natur og kraft – kan vi løse floka?

Juliet Landrø

2024-08-08T13:40:00.0000000 2024-08-08T13:43:59.6070000

På arrangementet “Natur møte klima møter energibehov. Kan vi løse floka?” presenterer forskere fra Norsk Institutt for naturforskning (NINA) og Institutt for energiteknikk (IFE) smakebiter fra forskningsfronten, med naturregnskap, KI-teknologi, systemanalyse, fremtidsscenarier og praktiske løsninger. 

– For å nå klimaforpliktelsene våre, trenger vi 43TWh mer kraft innen 2035. Det er en økning på cirka 30% av hva vi har i dag, sier forskningsdirektør Tine Uberg Nærland i Institutt for energiteknikk (IFE). 

– Det er avgjørende at vi bygger ut på en måte som bevarer økologiske tjenester og naturen, sier hun. 

I sommer har mange virkelig oppdaget hva den norske naturen byr på. Vi har fantastiske fjellområder, skog med bær, sopp og nesten 50 000 kjente arter. Andre land ser til oss med misunnelse og strømmer nordover for å feriere på «coolcation». 

– Å ta vare på naturen kommer ikke av seg sjøl. Det krever faktisk noe av oss, sier seniorforsker Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning, NINA. 

– Oppi alt dette verdifulle skal vi utvikle samfunnet vårt, vi må ha noe å leve av. Vi skal bo her, trenger strøm, ha mobil, bygge fabrikker og veier, dyrke mat og produsere kraft. Men vi skal også ha noe å leve for. Nå er vi på et veiskille der naturen er under sterkt press, sier hun. 

I debatten utfordrer vi derfor både politikere og næringsliv og spør: Hvordan skal vi løse denne floka med natur-, klima- og energikrise? Hvem skal ta beslutningene? og Hvordan skal vi håndtere energiforbruk versus produksjonsbehov? 

Det er plass til 130 personer i restauranten på Clarion Hotel Tyvholmen, så det er først til mølla!  

Medvirkende er:  

Norunn S. Myklebust, Administrerende direktør, NINA 

Bård Ludvig Thorheim, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Høyre 

Sofie Marhaug, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Rødt 

Linda Monsen Merkesdal, Energi- og miljøkomiteen Stortinget, Arbeiderpartiet 

Christian Steel, Generalsekretær, Sabima 

Ingrid Lomelde, Bærekraftsdirektør, Hafslund 

Sverre Gotaas, Administrerende direktør, Herøya industripark 

Tine Uberg Nærland, Forskningsdirektør, IFE 

Dagmar Hagen, Seniorforsker, NINA 

• NINA deltar også på 18 andre arrangement om natur under Arendalsuka, her er oversikten. 

NINA and Hydro Energy team up for biodiversity

Trine Hay Setsaas

2024-04-30T10:30:00.0000000 2024-04-30T12:14:17.1030000

NINA researchers support the renewable energy sector in their endeavor to reduce negative impacts on biodiversity. A new NINA report, commissioned by Hydro Energy, presents how guidelines to evaluate impacts on biodiversity in Norway map onto international performance standards developed for environmental sustainability reporting.  

We first present an overview of the status of the criteria used in Norway, and then, together with experience and principles from restoration ecology, link to the mitigation hierarchy to provide recommendation on how to minimize impacts on biodiversity, says Graciela Rusch, senior researcher at NINA and head of the project. We also reflect on current gaps to implement actions towards biodiversity no net loss and net gains objectives, she says. 

The principles of the mitigation hierarchy involve taking nature into account in all stages of a development process, from strategic and detailed planning to actual project implementation. 

Operationalization of "no net loss" in Norway

Norway is currently revising its National Biodiversity Strategy and Action Plan (NBSAP) as a follow-up to the Global Biodiversity Framework under the Convention on Biological Diversity, which will include regulations related to the private sector. 

At present there is no operationalization of the "no net loss" concept in Norway, i.e. which impacts should be compensated for and how. It is therefore suggested in the report that the revised NBSAP could include such guidelines, accompanied by By national normative definitions of where negative impacts must be avoided, and how compensation measures would be designed.   

With this collaboration with Hydro Energy, says Rusch, we describe how the mitigation hierarchy could be turned into a stronger tool to protect biodiversity in Norway by defining clearer criteria to apply at each step and by including quantitative assessments of impact. Our message is “the smaller the physical impact, the easier and less costly it is to compensate for damage”.   

Contact Graciela Rusch

Read the report Performance standards and biodiversity no net loss commitments: An assessment of status and implementation gaps in Norway

Kina henter kompetanse fra NINA

Jørn J. Fremstad

2023-12-12T09:00:00.0000000 2023-12-12T09:05:46.2830000

Internasjonalt samarbeid er nødvendig for å nå målene både i klimaavtalen og naturavtalen. Med en av verdens største økonomier er Kina nå det landet som står for verdens største utslipp av klimagasser, og store landområder er bygd ut eller blir brukt til jordbruk. Samtidig har kineserne svært offensive mål for å kutte i utslippene, og de er aktive med å bevare naturområder og planlegger store verneområder.

– Derfor vil tiltak Kina gjør påvirke utviklingen i verden i stor grad. NINA er med fordi vi er eksperter på å finne gode løsninger for å restaurere natur og innhente kunnskap om fremmede og truede arter, sier assisterende forskningssjef Jørgen Rosvold i NINA.

Styrker Kina på naturmangfold

Nylig deltok Rosvold på oppstarten av millionprosjektet Conservation of biodiversity in China in the light of climate change i Nanjing. Sammen med kolleger fra NINA, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Miljødirektoratet, som leder den norske delen av prosjektet, møtte han en stor kinesisk delegasjon. Prosjektet går fram til og med 2026.

Målet er å styrke arbeidet i Kina med å ta vare på naturmangfold i lys av klimaendringer, og øke samarbeidet mellom Kina og Norge på dette feltet. Prosjektet skal ende opp i strategier, tiltak og politikk som også kan tas i bruk på nasjonalt nivå.

Påvirker naturavtalen og klimattiltak

– Samarbeid med Kina kan ha stor effekt for å nå målene i FNs naturavtale og følge opp beslutningene som nå tas under klimatoppmøtet (COP28) i Dubai. Å delta i et slikt prosjekt vil også gi forskerne våre verdifull erfaring med å bruke metodene våre på annerledes natur og under andre politiske forhold enn vi har gjort før, sier Rosvold.

Området hvor arbeidet skal foregå ligger langt nord i Kina, på de åpne gresslettene i indre Mongolia. Landskapet her er fra før av tørt og skrint, men situasjonen er forverret  på grunn av  overbeite, drenering av jordbruksland og klimaendringer. Kina ønsker å reetablere vegetasjon i ødelagte områder. Dette er en utfordring på grunn av mangel på vann. I tillegg skal vi se på ulike strategier for å forvalte både trua og fremmede arter i lys av klimaendringer.

NINA-delegasjonen Jørgen Rosvold (f.v.), Dagmar Hagen og Karl-Otto Jacobsen med utsikt over fjelllandskap i Lishui. Området har et av de best bevarte fjell- og skogslandskaper i det østlige Kina.

Hvordan reparere naturen?

De norske forskerne skal veilede kineserne ved hjelp av metoder for å ta vare på naturmangfold og restaurere natur. NINA er blant annet tungt inne i delprosjektet som dreier seg om restaurering.

– Vi skal forklare hvordan vi bygger opp et restaureringsprosjekt, formulere realistiske mål og definere tydelige indikatorer for å måle framgang. For eksempel blir det viktig å finne ut hvilke arter som har levd i landskapet tidligere, og blant annet få frø fra disse artene til å spire igjen, forteller seniorforsker Dagmar Hagen i NINA.

De lokale skal være en ressurs

Hun er opptatt av å involvere lokale krefter i prosessen, og gjøre dem til en ressurs. De skal få en beskrivelse av hvilke tiltak som planlegges, for å øke forståelsen for arbeidet.

– Det er viktig å være pedagogisk og konkret når vi beskriver løsninger. Det vil ha overføringsverdi til prosjekter de seinere skal gjennomføre selv, sier Hagen.

Prosjektet er et samarbeid mellom Norge og Nanjing Instiute of Environmental Sciences (NIES) under Kinas Minsitry of Ecology and Environment (MEE). Det er finansiert av det norske Utenriksdepartementet.

Les omtalen av prosjektet hos Nanjing Institute of Environmental Sciences

Kontakt Jørgen Rosvold

Hvordan sikre en bærekraftig bruk av landet vårt?

Jan Arne Stokmo

2023-09-25T16:43:00.0000000 2023-09-25T17:00:38.8570000

Statssekretær Kjersti Bjørnstad og ekspedisjonssjef Lene Lyngby fra Klima- og miljødepartementet ble tatt imot av administrerende direktør Norunn S. Myklebust i Norsk institutt for naturforskning (NINA), samt forskere på rovvilt, villrein og Naturavtalen. En rød tråd gjennom besøket var hvordan forskningen kan bidra med kunnskap og verktøy til en bærekraftig forvaltning.

– NINA har som mål å være en viktig leverandør av kunnskap til Klima- og miljøforvaltningen. Vi kan finne løsninger på naturens premisser ut fra samfunnets behov, blant annet ved hjelp av ny teknologi og digitalisering. Med vår kunnskap ønsker vi å hjelpe Norge med å nå naturavtalen, sier Norunn S. Myklebust.

Rovviltsoner bør være biologisk fundert

For store rovdyr er dagens forvaltning basert på fastsatte soner for hvor det skal være rovdyr og hvor det skal være beitedyr. Sonene løses forskjellig av rovviltnemdene rundt omkring i landet, og et gjengangsproblem er at arealkrevende rovdyr vandrer inn og ut av fastsatte soner. NINAs forskning viser for eksempel at merkede gauper kan tilbakelegge store distanser.

Det viser viktigheten av at rovdyrområdene må være store nok og områder der hvor rovdyrene vil bo. Et annet alternativ er å ikke sonere.

– Vi har kunnskap og verktøy for å regne på hvor sonene bør være og kan designe rovviltsoner som er mer biologisk fundert. De kan gi oss mer akseptable kompromiss, forklarer John Odden.

Les mer om rovviltforskningen i NINA (lenke)

Langsiktig oppfølging av villrein

For villrein går det ikke så bra for tiden, viser arbeidet med kvalitetsnorm for villrein hvor NINA bidrar med datainnsamling og analyser. Av 10 gjennomgåtte nasjonale villreinområder går det dårlig i 6 områder og middels bra i 4 områder. Ingen av dem oppnår det øverste nivå. Ytterligere 14 områder skal klassifiseres i høst.

Et stort problem for villrein er arealpress og forstyrrelser, som for eksempel hyttebygging, ferdsel, kraftutbygging og lignende.

Klimaendringer, med varmere somre og mildere vintre, kan også øke trykket på villrein. Dette vet vi i dag for lite om. I tillegg skaper sykdom og parasitter, som fotråte og skrantesjuke, bekymring. På Hardangervidda blinker det rødt for villrein og forskere og lokalbefolkning er bekymret for skrantesjuke, men også de negative effektene tiltakene mot skrantesjuke kan ha. Og i hvor stor grad bestanden vil tåle disse tiltakene.

– Vi ser et behov for tilstrekkelig og langsiktig oppfølging og finansiering for å kunne sikre god kunnskap til kvalitetsnormarbeidet, og tiltaksplaner som kommer som en oppfølging av dette. En løsning kan være å opprette et vitenskapsråd for villrein, med inspirasjon fra arbeidet som gjøres på laks. Vi ser også behov for følgeforskning av hvordan det vil gå med villrein på Hardangervidda, sier Christer Rolandsen, seniorforsker i NINA.

Les mer om NINAs overvåking og forskning på hjortedyr (lenke)

Verktøy til kommunene

Den internasjonale naturavtalen ble nylig undertegnet i Montreal, med Norge som en av flere pådrivere. Mål nummer én i avtalen er at tap av natur skal bringes ned mot null innen år 2030 gjennom bærekraftig arealplanlegging. Som ansvarlig myndighet for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, har norske kommuner dermed en nøkkelrolle om Norge skal nå målene. Dersom kommunene skal lykkes med dette er de helt avhengige av et oppdatert, relevant og lett tilgjengelig kunnskapsgrunnlag.

Trond Simensen, forsker i NINA, fortalte om hvordan NINA kan hjelpe kommunene med verktøy og kunnskap som kan bidra til å nå målene.

– Naturavtalen har viktige mål om bevaring og restaurering av natur, men det sies ikke noe om hvordan dette skal skje på lokalt nivå, der det til eksempel også er behov for mer areal til bolig, næring og fornybar energi. NINA kan levere verktøy, som for eksempel lokale naturregnskap, som kan vurdere virkningene av planlagt arealpolitikk og naturrestaurering lokalt, sier Simensen.

Besøkte NINAs laboratorier

På programmet mandag stod også en omvisning på NINAs genetikklaboratorium- NINAGEN (lenke), som mottar og analyserer prøver fra store rovdyr og mange andre arter. Det ble også en snartur innom NINAs grovlaboratorium, der overingeniør Frode Holmstrøm forklarte under undersøkelser av en død jerv. Jonas Kindberg, leder i Rovdata, gav også en orientering om Rovdata og siste nytt fra Nasjonalt overvåkingsprogram for store rovdyr.

Kontaktpersoner:
Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i NINA
John Odden, seniorforsker i NINA  
Christer Moe Rolandsen, seniorforsker i NINA  
Trond Simensen, forsker i NINA
Jonas Kindberg, leder i Rovdata