Effektiv metode avslører smitte fra pukkellaks

Anne Olga Syverhuset

2025-07-09T11:59:00.0000000 2025-07-09T12:20:55.7900000

Annethvert år inntar den fremmede fiskearten pukkellaks norske elver og fjorder. Det store antallet medfører stor risiko for at pukkellaksen skal overføre infeksjoner til både villaks og oppdrettslaks.

Forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) har tatt i bruk en moderne, effektiv metode for å påvise infeksjoner hos pukkellaks. Metoden, som lyder navnet HT-qPCR, kan raskt kjøre 9000 DNA-analyser parallelt.

– Vi kan legge inn 96 ulike vevsprøver fra fisk, og 96 kjente DNA-snutter fra fremmede virus, bakterier og parasitter, og deretter raskt undersøke om noen av infeksjonene finnes i vevsprøvene, forklarer seniorforsker i NINA, Tor Atle Mo.

Påviste dødelig stillehavsinfeksjon

NINA-forskerne ønsket å finne ut om pukkellaksen har de samme infeksjonene som vår atlantiske laks.

– Vi forventet å finne mye av det samme som vi finner hos den atlantiske laksen, men lurte også på om de kunne ha med seg infeksjoner som er utbredt i Stillehavet, hvor pukkellaksen hører naturlig hjemme, sier Mo.

Forskerne fant flere infeksjoner, og mange var som ventet de samme som hos atlantisk laks. Men de fant også infeksjonen Loma salmonae, som kan ha opphav fra Stillehavet.

– Det er en dødelig infeksjon som er kjent for å være en utfordring for fiskeoppdrett i Stillehavet, og som kan gi gjellesykdom og økt dødelighet også hos regnbueørret, som er en nær slektning av pukkellaksen, forteller Mo. 

Selv om atlantisk laks også kan smittes, synes den å være mer motstandsdyktig mot denne infeksjonen.

Nyttig for overvåking og tidlig påvisning

Testingen av metoden ble gjort i forbindelse med et internt metodeutviklingsprosjekt i NINA.

Framover kan HT-qPCR-maskinen blant annet brukes til å overvåke infeksjoner for å se på endringer over tid, eller for å overvåke hva som dukker opp av nye og fremmede infeksjoner.

– Vi kan legge inn DNA-snutter fra en rekke fremmede organismer, og bruke metoden til å gi et tidlig varsel dersom infeksjonene dukker opp. Denne metoden lar oss oppdage infeksjonene mye tidligere enn ved klassisk obduksjon, forteller Mo.

Kontakt: Tor Atle Mo

Les rapporten: Påvisning av infeksjoner hos pukkellaks Oncorhynchus gorbuscha ved bruk av HT-qPCR

Les mer om NINAgen
Les mer om pukkellaks

Gullsjakalen i Troms kommer trolig østfra

Jan Arne Stokmo

2024-10-14T13:28:00.0000000 2024-10-15T11:49:07.8230000

I 2020 ble det oppdaget en gullsjakal (Canis aureus) i Kåfjord i Troms. I februar 2023 lyktes det å samle inn en skitprøve fra individet, og prøven ble sendt til Norsk institutt for naturforskning (NINA) for DNA-analyse.

Første DNA-prøve fra Norge

Geir Arne Evanger er en av de lokale i Kåfjord som prøver å finne ut mer om disse dyrene, og det var han som samlet inn skitprøven. Dette er den første biologiske prøven som det lyktes å få fra arten i Norge. 

– Vi har analysert prøven som ble samlet inn i Troms og sjekket resultatet opp mot prøver fra andre land. Det vi finner er at den har samme genetiske signatur som finnes i Baltikum og Kaukasus, som er henholdsvis 1400 og 3400 kilometer unna, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA.

Resultatet fra DNA-analysen er nå tatt med i en ny, internasjonal studie som har undersøkt spredning av arten i Europa. Du kan lese artikkelen her: Species on the move: a genetic story of three golden jackals at the expansion front (Mammalian Biology)

Ny art i Norge

Her til lands er det kun påvist to gullsjakaler, hvorav én i Kåfjord i Troms og én i Lakselv i Finnmark. Eksperter kunne i 2021 bekrefte at det var en gullsjakal som var fotografert i Lakselv i 2019 (lenke til nyhetssak: Eksperter bekrefter at dette er en gullsjakal), og dette var den første dokumenterte observasjonen av gullsjakal i Norge.

Etter hvert ble det stille i Lakselv, men fra Kåfjord meldes det fortsatt om observasjoner av individet, senest for anslagsvis én måned siden, ifølge Evanger.

Det nærmeste kjente reproduksjonsområdet for gullsjakal til Norge er i Estland. Det er også en stabil forekomst av gullsjakal i Latvia. I det siste er flere og flere individer blitt sett og dokumentert i Finland.

(Saken fortsetter under kartet)

Kartet viser kjerne- og utbredelsesområdet til gullsjakal i Europa (lilla), i tillegg til enkeltregistreringer av individer (prikker). De tre individene i spredningsfronten, og som er inkludert i studien, er vist med grønne prikker. Kart: Bogdanowicz et al. 2024.

Inngår i internasjonal studie

Individet i Kåfjord er inkludert i en studie, der et team av internasjonale forskere har analysert prøver fra ekspansjonsfronten til gullsjakal i Europa. Studien inkluderer også ett individ fra Sodankylä i Nord-Finland og ett individ fra Spania. 

Alle tre undersøkte gullsjakaler i studien er hanner, og resultatene fra undersøkelsene er publisert i tidsskriftet Mammalian Biology.

Gullsjakalen i Finland har en genetisk signatur lik individer cirka 2500 kilometer unna i vestlige Pannonia,som består av deler av Ungarn, Slovenia og Østerrike. Individet i Spania ser også ut til å ha genetisk likhet med individer i vestlige Pannonia, men også området rundt Adriaterhavet.

Gullsjakalen er allerede på plass i Sentral- og Sørøst-Europa, her fotografert i Østerrike. Foto: Jennifer Hatlauf

Art i spredning

Gullsjakal er utbredt over store deler av Sørøst-Europa, Midtøsten, Sentral- og Sørøst-Asia. Den har et enormt spredningspotensial og de siste tiårene har arten har hatt en ekspansjon over hele Europa.

– De analyserte prøvene viser at gullsjakalen har evnen til å spre seg langt, når de kommer så langt som til de nordligste og vestligste deler av Europa. Så langt vet vi veldig lite om spredningsmønster, hvorfor arten sprer seg og hvordan den påvirker flora og fauna i nye områder. Det kan se ut til at blant annet klimaendringer og lavere forekomst av store rovdyr som ulv støtter spredning av arten, som helt klart er veldig fleksibel og tilpasningsdyktig, sier Kopatz.

Klare til å analysere nye prøver

Dette er den første studien av gullsjakal som inkluderer et norsk individ. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har etablert rutiner for DNA-analyser av nye DNA-prøver fra gullsjakal, hvis det skulle dukke opp flere. Sammen med en referansedatabase og et internasjonalt nettverk vil dette gjøre det mye enklere å påvise, dokumentere og evaluere når nye individider eventuelt vandrer inn til Norge.

– Påvisning og dokumentasjon av gullsjakal kan være utfordrende. Bruk av DNA-analyser, for eksempel av skitprøver, vil være et nyttig verktøy for å dokumentere om gullsjakalen har streifet rundt i et område, sier Oddmund Kleven, forsker i Rovdata.  

Les artikkelen i Mammalian Biology her: Species on the move: a genetic story of three golden jackals at the expansion front (springer.com)

Fakta om gullsjakal

• Gullsjakalen (Canis aureus) er et medium stort hundedyr som kommer opprinnelig fra Sørøst-Europa
• Den er større enn en rødrev, men mindre enn en ulv
• Det antas å leve 97 000- 117 000 individer i Europa og den sprer seg
• Arten er påvist på to steder i Norge og begge antas å være hanner (en er bekreftet på DNA)
• Den regnes som tilpasningsdyktig til nye miljø og leveområder, men foreløpig vet vi lite om artens spredning og hva den trenger for å overleve
• Forskere anbefaler at det bør overvåkes hvordan arten evt. vil kunne påvirke Arktis og den norske naturen i tiden framover

Kontaktpersoner:

• Alexander Kopatz, forsker
• Oddmund Kleven, forsker
   

Hvordan sikre en bærekraftig bruk av landet vårt?

Jan Arne Stokmo

2023-09-25T16:43:00.0000000 2023-09-25T17:00:38.8570000

Statssekretær Kjersti Bjørnstad og ekspedisjonssjef Lene Lyngby fra Klima- og miljødepartementet ble tatt imot av administrerende direktør Norunn S. Myklebust i Norsk institutt for naturforskning (NINA), samt forskere på rovvilt, villrein og Naturavtalen. En rød tråd gjennom besøket var hvordan forskningen kan bidra med kunnskap og verktøy til en bærekraftig forvaltning.

– NINA har som mål å være en viktig leverandør av kunnskap til Klima- og miljøforvaltningen. Vi kan finne løsninger på naturens premisser ut fra samfunnets behov, blant annet ved hjelp av ny teknologi og digitalisering. Med vår kunnskap ønsker vi å hjelpe Norge med å nå naturavtalen, sier Norunn S. Myklebust.

Rovviltsoner bør være biologisk fundert

For store rovdyr er dagens forvaltning basert på fastsatte soner for hvor det skal være rovdyr og hvor det skal være beitedyr. Sonene løses forskjellig av rovviltnemdene rundt omkring i landet, og et gjengangsproblem er at arealkrevende rovdyr vandrer inn og ut av fastsatte soner. NINAs forskning viser for eksempel at merkede gauper kan tilbakelegge store distanser.

Det viser viktigheten av at rovdyrområdene må være store nok og områder der hvor rovdyrene vil bo. Et annet alternativ er å ikke sonere.

– Vi har kunnskap og verktøy for å regne på hvor sonene bør være og kan designe rovviltsoner som er mer biologisk fundert. De kan gi oss mer akseptable kompromiss, forklarer John Odden.

Les mer om rovviltforskningen i NINA (lenke)

Langsiktig oppfølging av villrein

For villrein går det ikke så bra for tiden, viser arbeidet med kvalitetsnorm for villrein hvor NINA bidrar med datainnsamling og analyser. Av 10 gjennomgåtte nasjonale villreinområder går det dårlig i 6 områder og middels bra i 4 områder. Ingen av dem oppnår det øverste nivå. Ytterligere 14 områder skal klassifiseres i høst.

Et stort problem for villrein er arealpress og forstyrrelser, som for eksempel hyttebygging, ferdsel, kraftutbygging og lignende.

Klimaendringer, med varmere somre og mildere vintre, kan også øke trykket på villrein. Dette vet vi i dag for lite om. I tillegg skaper sykdom og parasitter, som fotråte og skrantesjuke, bekymring. På Hardangervidda blinker det rødt for villrein og forskere og lokalbefolkning er bekymret for skrantesjuke, men også de negative effektene tiltakene mot skrantesjuke kan ha. Og i hvor stor grad bestanden vil tåle disse tiltakene.

– Vi ser et behov for tilstrekkelig og langsiktig oppfølging og finansiering for å kunne sikre god kunnskap til kvalitetsnormarbeidet, og tiltaksplaner som kommer som en oppfølging av dette. En løsning kan være å opprette et vitenskapsråd for villrein, med inspirasjon fra arbeidet som gjøres på laks. Vi ser også behov for følgeforskning av hvordan det vil gå med villrein på Hardangervidda, sier Christer Rolandsen, seniorforsker i NINA.

Les mer om NINAs overvåking og forskning på hjortedyr (lenke)

Verktøy til kommunene

Den internasjonale naturavtalen ble nylig undertegnet i Montreal, med Norge som en av flere pådrivere. Mål nummer én i avtalen er at tap av natur skal bringes ned mot null innen år 2030 gjennom bærekraftig arealplanlegging. Som ansvarlig myndighet for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, har norske kommuner dermed en nøkkelrolle om Norge skal nå målene. Dersom kommunene skal lykkes med dette er de helt avhengige av et oppdatert, relevant og lett tilgjengelig kunnskapsgrunnlag.

Trond Simensen, forsker i NINA, fortalte om hvordan NINA kan hjelpe kommunene med verktøy og kunnskap som kan bidra til å nå målene.

– Naturavtalen har viktige mål om bevaring og restaurering av natur, men det sies ikke noe om hvordan dette skal skje på lokalt nivå, der det til eksempel også er behov for mer areal til bolig, næring og fornybar energi. NINA kan levere verktøy, som for eksempel lokale naturregnskap, som kan vurdere virkningene av planlagt arealpolitikk og naturrestaurering lokalt, sier Simensen.

Besøkte NINAs laboratorier

På programmet mandag stod også en omvisning på NINAs genetikklaboratorium- NINAGEN (lenke), som mottar og analyserer prøver fra store rovdyr og mange andre arter. Det ble også en snartur innom NINAs grovlaboratorium, der overingeniør Frode Holmstrøm forklarte under undersøkelser av en død jerv. Jonas Kindberg, leder i Rovdata, gav også en orientering om Rovdata og siste nytt fra Nasjonalt overvåkingsprogram for store rovdyr.

Kontaktpersoner:
Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i NINA
John Odden, seniorforsker i NINA  
Christer Moe Rolandsen, seniorforsker i NINA  
Trond Simensen, forsker i NINA
Jonas Kindberg, leder i Rovdata  
 

NINA satser på DNA-basert overvåking av naturen

Jan Arne Stokmo

2022-10-25T13:07:00.0000000 2022-10-25T14:53:35.6400000

Den offisielle åpningen av NINAGEN ble gjennomført av statssekretær Aleksander Øren Heen fra Klima- og miljødepartementet. Til stede på åpningen var mange av dagens brukere av NINAs laboratorietjenester.

Styrker overvåking av natur

Alt levende har sin egen, unike DNA-profil og tilgang til denne åpner en ny verden av muligheter for kunnskap om individer, arter og økosystemer. Genetiske analyser har blitt en stadig viktigere del av dagens naturovervåking og NINA har lenge vært en viktig leverandør av genetiske data til norsk forvaltning og industri. 

– DNA-analyser er i dag en viktig metode for overvåking av naturen og oppdragene fra forvaltningen og andre øker. I dag åpner vi en ny og moderne lab og etablerer et nytt kompetansesenter for å møte denne økende etterspørselen, sier Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i NINA.

DNA har mange bruksområder

NINA leverer i dag prøvesvar raskt og effektivt på en rekke områder. DNA-analyser brukes blant annet i stort omfang i bestandsregistrering og overvåking av de store rovdyrene i Skandinavia. Det gjennomføres årlige innsamlinger av biologiske prøver over hele landet fra brunbjørn, jerv, ulv og kongeørn i regi av Rovdata, og prøvene analyseres av NINAGEN.

NINAGEN bruker også DNA til å overvåke tilstanden hos villaks i Norge og ser blant annet på innblanding av oppdrettslaks i norske vassdrag. 

Med Miljø-DNA kan forskerne identifisere hundrevis av arter i naturen samtidig fra små vann- eller jordprøver, og genetiske analyser av skitprøver kan vise hva dyrene har spist.

– Det utvikles stadig nye bruksområder for DNA i overvåking og forskning, for eksempel på hjortevilt, salamandere, insekter og planter, og NINA vil bidra i fronten av dette arbeidet, sier Myklebust. 

Nytt kompetansesenter

Det nye senteret for biodiversitetsgenetikk i Trondheim består av en rekke genetikere og forskere fra ulike disipliner. Sammen med et team av erfarne labingeniører danner de et unikt kunnskaps- og forskningsmiljø, som dekker en bred portefølje av genetiske analyser. I tillegg har NINAGEN faglig støtte fra et tett samarbeid med NINAs mange økologer og artsspesialister.

Senteret jobber på tvers av alle økosystemer med både terrestriske, limniske, og marine prosjekter, og på tvers av organismegrupper fra insekter og planter til fugler og rovdyr.

Omvisning på NINAs nye genetikklab. Foto: Arnstein Staverløkk/NINA

Genetisk mangfold er en livsforsikring

–  Genetisk variasjon er selve grunnlaget for biologisk mangfold og er viktig for arters overlevelse og tilpasning. Det gjelder spesielt i møte med klima- og miljøendringer. NINAGEN vil jobbe raskt og effektivt for å dekke forvaltningens behov for genetikkanalyser, sier Frode Fossøy, seniorforsker i NINA.

For et fagområde som er i stadig endring gjennom nye teknologiske fremskritt vil dette senteret sikre at ny kunnskap og nye metoder blir grundig evaluert og effektivt tatt i bruk i norsk forvaltning.

Les mer om NINAGEN på vår nettside (lenke)

Kontaktpersoner i NINA:

Norunn S. Myklebust, adm.dir i NINA
Jonas Kindberg, leder i Rovdata
Frode Fossøy, seniorforsker i NINA
 

Jakten på svartmunnet kutling

Camilla Næss

2022-10-07T12:13:00.0000000 2022-10-21T09:50:17.2870000

Pukkellaks, havnespy, stillehavsøsters og nylig også høyrisikoarten asiatisk strandkrabbe for å nevne noen - lista over fremmede marine arter langs norskekysten er lang, og den blir stadig lengre.

Fremmede arter er organismer som spres utenfor sitt naturlige leveområde ved hjelp av mennesker. Og like utenfor landegrensene lurer flere såkalte dørstokkarter. Det er fremmede arter som ennå ikke har etablert seg i Norge, men som forventes å komme. Fisken svartmunnet kutling  er en av dem som ikke lar seg stanse av dørstokkmila. 

– Svartmunnet kutling vil sikkert komme hit før eller siden. Men det er vanskelig å forutsi nøyaktig når og hvor, sier Elisabet Forsgren, forsker i NINA. 

For å slippe å lete i blinde har Forsgren, sammen med kollega Frank Hanssen, identifisert risikoområder som bør overvåkes. Basert på fiskens økologi, fysiologi og mulige spredningsveier har forskerne modellert et kart over hotspots hvor det er størst sannsynlighet for at svartmunnet kutling dukker opp. 

– Oslofjorden er en slik hotspot. Internasjonal skipstrafikk og nærhet til Sverige øker risikoen for introduksjon. Og de fysiske forholdene i fjorden med flere grunne brakkvannsområder ligger godt til rette for at svartmunnet kutling ikke bare kan overleve, men også etablere seg og spre seg videre, forklarer Forsgren. 

Invaderende fremmed fisk

Svartmunnet kutling hører naturlig hjemme i områdene rundt Kaspihavet og Svartehavet. Siden 1990-tallet har den spredt seg over store områder i Eurasia og Nord-Amerika ved hjelp av skipstrafikk og kanaler. 

Forsgren forklarer at svartmunnet kutling er usedvanlig tilpasningsdyktig. Den lever både i sjø og i ferskvann, og tolererer ulike temperaturer. Den har også en variert diett og tilpasser føden etter hvilke byttedyr som er de vanligste i området. Arten er vurdert til kategorien svært høy risiko på Artsdatabankens fremmedartsliste. 

– Når den først er introdusert i et område kan den spre seg raskt for egen maskin. Svartmunnet kutling har allerede blitt en dominerende fiskeart flere steder i Østersjøen. Også i Danmark har den på kort tid økt i antall, og spredt seg over store områder.  

Basert på artens preferanser, økologi, fysiologi og mulige spredningsveier har forskerne modellert et kart over hotspots med størst sannsynlighet for at svartmunnet kutling dukker opp og kan etablere seg (Forsgren & Hanssen, Hydrobiologia 2022)

Kartlegging og overvåking

Spredning av fremmede arter regnes som en av de største truslene mot det biologiske mangfoldet. Tidlig oppdagelse er den viktigste forutsetningen for å begrense skadeomfanget. Når arten allerede er etablert er det langt mer ressurskrevende å sette inn tiltak.

Per i dag overvåkes kun et fåtall marine arter i Norge, og det er et uttalt behov for en systematisk plan for kartlegging og overvåkning. Tidligere i år publiserte forskere ved Havforskningsinstituttet og NINA en rapport som skisserer mulige metoder for et nasjonalt overvåkingsprogram.  

Rapporten foreslår blant annet miljø-DNA som et viktig første skritt for å påvise invasive arter i en tidlig fase. NINA har tatt vannprøver fra flere havner i Oslofjorden for å spesifikt lete etter svartmunnet kutling. Til alt hell viser DNA-analysene ingen spor etter fisken. 

– Med slike hotspot-kart og miljø-DNA har vi et godt utgangspunkt for å være føre var, og oppdage fremmede arter i en tidlig fase, sier Forsgren.

Kutlingens sang

Forskerne utvikler stadig nye metoder for å komme fremmede arter i forkjøpet. I et pilotprosjekt undersøker Forsgren sammen med kollega Carolyn Rosten om det er mulig å påvise svartmunnet kutling ved hjelp av akustisk overvåking. 

– Hannfisken synger for å lokke til seg hunner i parringstida. Tanken er både å kunne identifisere og lokke til seg svartmunnet kutling ved hjelp av lydopptak og avspilling. Hvis metoden viser seg å fungere har vi enda et verktøy tilgjengelig i kampen mot fremmede arter, påpeker Forsgren.

Kontakt: Elisabet Forsgren  

Les artikkel: Forsgren, E., Hanssen, F. Identifying high-risk areas for introduction of new alien species: the case of the invasive round goby, a door-knocker for Norway. Hydrobiologia 849, 2377–2394 (2022). 

Les mer om svartmunnet kutling