Å overvåke restaurert natur har stor verdi for framtidige prosjekter

Anne Olga Syverhuset

2026-02-25T09:19:00.0000000 2026-03-04T10:23:02.1370000

Norgeshistoriens største restaureringsprosjekt på Dovrefjell ble avsluttet i 2021.  Norsk institutt for naturforskning (NINA) fortsatte da overvåkingen av vegetasjon og landskap i det tidligere Hjerkinn skytefelt på oppdrag fra Miljødirektoratet.  Denne langsiktige og systematiske overvåkingen gir oss viktig kunnskap om langtidseffektene av naturrestaurering, hvilke av tiltakene som har fungert godt og hvorfor.

– Kunnskapen vi tar med oss fra overvåkingen gjør at vi kan planlegge framtidige restaureringsprosjekter bedre og få best mulig resultater, forteller Marianne Evju, seniorforsker i NINA.

Det tar tid å gjenopprette vegetasjonen i fjellet, og overvåkingen viser at det fortsatt er stor forskjell mellom vegetasjonen på de tidligere vegstrekningene og sideterrenget. 

Men overvåkingen viser også at det går riktig vei, og at naturen er i ferd med å ta tilbake de restaurerte områdene. 

Forskjellige overvåkingsmetoder gir god oversikt

For å restaurere Hjerkinn skytefelt er veger og andre installasjoner fjernet, og det er gjennomført ulike tiltak for å legge til rette for at vegetasjon skal etablere seg.  

I overvåkingen har forskerne brukt tre hovedmetoder. 

Den første er detaljert vegetasjonsovervåking i faste små ruter. Der registreres alle arter og mengden av dem, og overvåkingen viser utviklingen av indikatorer som vegetasjonsdekning, artsrikdom og artssammensetning over tid. 

Siden de restaurerte områdene er så store, trengs også en mer overordnet overvåking. Gjennom storskala overvåking i felt vurderer forskerne tiltakenes effekt på landskap, terreng, gjenvekst og våtmarkssystemer. Forskerne har blant annet sett på om resultater kort tid etter tiltak gjør det mulig å forutsi langsiktige resultater.

Den tredje metoden er fjernmåling med droner. Her har forskerne undersøkt hvor anvendelig dette er som verktøy for å vurdere hvordan det går med vegetasjon og terreng etter restaureringen.

Naturen er i ferd med å viske ut veiene som ble fjernet i det tidligere skytefeltet på Hjerkinn. Dronefoto: Andrew Gray / NINA.

Innsikter fra Hjerkinn

Resultatene fra alle de tre overvåkingsmetodene peker i samme retning, og gir til sammen flere viktige innsikter. 

– Vi ser for eksempel at å fjerne tilført grus og tilpasse terrenget til omgivelsene er en nøkkel for å gjenopprette vegetasjonen når vegstrekninger skal fjernes, forteller Evju.

En annen lærdom fra overvåkingen er at både de tekniske løsningene som ble valgt under selve restaureringsarbeidet og naturgitte forhold på stedet påvirker hvordan vegetasjonen utvikler seg over tid. 

– Vurderinger som gjøres underveis, om kostnader, tidsbruk, valg av maskiner og så videre, er viktig for det endelige resultatet. Derfor er kunnskap og kompetanse hos involverte aktører helt avgjørende, forteller Evju.

Overvåkingen viser også at effektene av restaureringstiltak kan endre seg over tid. Derfor forutsier ikke resultatene på kort sikt nødvendigvis resultatene på lang sikt.

– Dette viser at langsiktig overvåking er viktig. Både i Norge og internasjonalt vet vi at mangel på lange tidsserier etter naturrestaurering begrenser muligheten til å planlegge og gjennomføre gode restaureringstiltak, sier Evju. 

De ulike overvåkingsmetodene gir ulike perspektiver på tilstand og utvikling, og utfyller hverandre.

Droneovervåking er godt egnet til å vurdere grad av gjenvekst, dekker større områder enn tradisjonelle vegetasjonsruter og er mer objektiv og reproduserbar enn storskala evalueringer i felt. 

– Samtidig fanger denne overvåkingen ikke opp artssammensetning, kunnskap om tiltakene og avveiinger gjort under restaureringen. Droneovervåkingen er et godt supplement til de andre metodene, men erstatter dem ikke, sier Evju.

Avgjørende for oppskalering av naturrestaurering

Systematisk og langsiktig overvåking av gjennomførte restaureringstiltak er viktig for å bygge kunnskap om effekter av ulike restaureringsmetoder under ulike miljøforhold. Dette gir grunnlag for bedre og mer effektiv restaurering i framtidige prosjekter. 

– Uten god dokumentasjon og overvåking er det en risiko for at gode løsninger ikke fanges opp – eller at dårlige løsninger blir videreført. Grundig og skikkelig oppfølging er også viktig for å skape legitimitet for tekniske løsninger og at ting tar tid. Slik legitimitet er avgjørende for oppskalering av restaurering og for å nå naturavtalens mål om 30 prosent restaurering av forringet natur innen 2030, sier Dagmar Hagen, forskningsdirektør i NINA.
 
Les mer i NINA Rapport 2694: Hjerkinn skytefelt – overvåking av restaurert areal. Resultater fra 2023-2025.

Les mer om naturrestaureringen på Hjerkinn.

Kontaktperson: Marianne Evju

Her ser du hvor mye laks og sjøørret det er i elvene våre

Jørn J. Fremstad

2026-02-24T10:07:00.0000000 2026-02-24T12:01:22.0270000

Før ble elvene overvåket av flere ulike aktører. De rapporterte hver for seg til Miljødirektoratet og Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL). Det nasjonale programmet for å overvåke gytebestander av laks og sjøørret samler nå resultater fra fisketellinger i ulike deler av landet og presenterer dem på ett sted.

Gytebestander er den delen av en fiskebestand som er kjønnsmoden og faktisk formerer seg i et gitt år. Dette er en sentral definisjon i forvaltningen av fisk, fordi gytebestanden er avgjørende for å sikre nok avkom til å opprettholde bestanden for framtida.

Gytefisken telles ved drivtelling, videoovervåking i fisketrapper eller ved lysfiske. Drivtelling foregår ved å snorkle nedover elva og registrere fisk fortløpende.

Populært blant fiskerne

Det nasjonale overvåkingsprogrammet gir både forvaltningen og folk flest tilgang til kvalitetssikrede og samlete data om gytebestander av laks og sjøørret. Tellingen av gytefisk gir viktig kunnskap til de som forvalter den norske laksen og sjøørreten. Gytebestandsmål er den beregnede mengden hunnlaks (målt i kilo) som må gyte i et vassdrag for å sikre maksimal produksjon av lakseunger (smolt).

– Mange fiskere henvender seg til oss for å få vite hvor mange laks og sjøørret vi har talt i forskjellige elver. Målet er å samle kvalitetssikrede og sammenlignbare data om gytebestandsstørrelse i vassdragene som inngår i programmet, sier forsker og prosjektleder Øyvind Solem i Norsk institutt for naturforsking (NINA).

Antall vassdrag økte fra 92 til 149

I dag blir 54 vassdrag overvåket på oppdrag fra Miljødirektoratet. I tillegg inngår data fra mange vassdrag, hvor tellingene finansieres av andre. Fra programmet ble startet i 2019 og fram til i dag, har antall vassdrag som overvåkes økt fra 92 til 149.    

Noen vassdrag har kommet til, mens andre har falt fra programmet. For enkelte elver finnes det derfor kun data fra deler av perioden. I noen av årene har høy vannføring, dårlig sikt og andre årsaker gjort det umulig å telle fisk.

– På nettsiden presenteres både metodene vi bruker for å overvåke gytebestandene, og resultatene fra de vassdragene vi har undersøkt i de aktuelle årene, forteller Solem.

Lysfiske for å telle laks og sjøørret. Foto: Øyvind Solem, NINA

Samarbeider om overvåkingen

Det nasjonale programmet for overvåking av gytebestander av laks og sjøørret er nå inne i sin andre periode (2024–2028). Programmet ledes av NINA og NORCE i samarbeid med Det Norske Veritas, Veterinærinstituttet og Naturtjenester i Nord. Samarbeidet sikrer et solid faglig grunnlag for å vurdere bestandsstatus for laks og sjøørret i norske vassdrag.

Deltakerne har arbeidet med kartlegging og overvåking av gytebestander siden tidlig på 1990-tallet. De har lang erfaring med metodene som brukes for å telle fisk og med å videreutvikle metodikken. En viktig del av programmet er å harmonisere og optimalisere metodene for overvåking av laks og sjøørret i Norge.

Les mer om vurderinger av måloppnåelse og bestandsstatus i de enkelte vassdragene hos Vitenskapelig råd for lakseforvaltning (VRL)

Se Overvåking av gytebestander av laks og sjøørret

Kontakt: Øyvind Solem

Vil knytte fjellrevene i Norge tettere sammen

Jan Arne Stokmo

2025-12-19T13:08:00.0000000 2025-12-19T14:30:31.3400000

Det gjennomføres årlig et omfattende arbeid med å bevare fjellreven i Norge, som er et av våre mest utrydningstruete pattedyr.

En ny rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) oppsummerer tiltakene som er gjort i år, status for fjellrevbestanden i Norge, og gir anbefalinger for veien videre.

Det går bra med fjellreven

Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev følger naturoppsynet og forskerne med på hvordan det går med fjellreven og hvor det bør settes inn tiltak.

– Vi ser at antall fjellrev i bestanden er stabil, til tross for at det i år er dokumentert færre kull enn i fjor. Men flere delbestander viser tegn til innavl, og det er alt for lav kontakt og flyt av gener mellom delbestandene for at bestanden kan forventes å overleve på lang sikt. Derfor blir det viktig med kontinuerlig innsats framover for å styrke bestanden både ved hjelp av utsetting av fjellrev og støttefôring, slik at vi kan bygge en større, mer sammenhengende og genetisk robust bestand, sier Nina E. Eide, seniorforsker i NINA.

Over 300 voksne rever i Norge

Det er i dag 16 delbestander av fjellrev i Norge. Bestanden er i 2025 beregnet til å bestå av 309 voksne rever, som er litt lavere enn estimatet i fjor (330). Gjennomsnittet for siste treårs-periode (2023–2025) er imidlertid 316, litt høyere enn i fjor (303).

– Bestandsmodellen bekrefter en jevn vekst i bestanden fram til 2020, med noe utflating fram mot 2025. Veksten ser ut til å ha stagnert noe i alle regionene unntatt lengst i nord, forklarer Eide.

Veksten i nord henger sammen med at det er etablert tiltak i flere av delbestandene gjennom Interregprosjektet Felles Fjellrev III på svensk og finsk side. Sammen med utsetting av fjellrev fra Avlsprogrammet i Reisa Sør i 2021 og 2022, har dette resultert i en skikkelig framgang for fjellreven i nord. Den er forventet å fortsette siden det er ventet oppgang i smågnagerforekomstene i nord neste år.

Færre kull født i år

I år er det dokumentert 38 valpekull med fjellrev født ute i det fri i Norge. Det er en nedgang på 26 kull fra i fjor, men kun ett færre enn 2023. 
Kullene ble født i tolv delbestander, hvorav 10 lengst sør i Norge (Hardangervidda, Finse), 4 nord i Sør-Norge (Reinheimen, Snøhetta), 8 i Midt-Norge (Kjølifjellet-Sylane, Børgefjell), 6 i Nordland (Artfjellet, Junkeren, Saltfjellet) og 10 kull i Nord-Norge (Indre Troms, Reisa Nord, Varangerhalvøya).

– Valpekullene er relativt få, jevnt fordelt over landet og det er gjennomgående relativt lave kullstørrelser. Den geografiske fordelingen av ynglingene henger godt sammen med observerte smågnagerforekomster, forklarer Eide.

I Sverige ble det født 56 kull og i Finland 3, som gir totalt 97 fjellrevkull i Fennoskandia i 2025. Beregninger basert på bestandsmodellen viser at det tre landene huser en fjellrevbestand på cirka 526 voksne individer.

Våt vinter skaper smågnagertrøbbel

Smågnagerne er et viktig byttedyr for fjellreven og svingninger i bestandene deres påvirker tilgangen på mat til fjellreven, og dermed hvor mange valpekull fjellreven føder.

I år bremset en særdeles våt vinter veksten i smågnagerbestandene kraftig, særlig i Nordland og Midt-Norge. Lengst i sør var det trolig uvanlig lite snø og tidlig snøsmelting som forklarer hvorfor smågnagerne krasjet så tidlig her. Lengst i nord var det et bunnår for smågnagerne som forventet.

– Dette viser hvor sårbar fjellreven er for svikt i smågnagerbestandene når vått vintervær slår til. Endringer i klima fører til at snøen legger seg senere, snødekket blir tynnere og det blir mer og mer vanlig med regn på vinteren, med ising til følge, sier Eide.

Anbefaler flere tiltak

For å hjelpe fjellrevbestanden og redusere faren for innavl, fremhever forskerne at det er viktig med målrettede tiltak over tid.

– Utsetting av fjellrev i delbestander som sliter genetisk og utvidelse av støttefôringen, vil være viktige tiltak for å oppnå sunn genetisk helse og en mer sammenhengende bestand. Oppsett av flere fôrautomater både innenfor etablerte delbestander og i nye mellomliggende fjellområder kan også bidra til flere valpekull i den ville bestanden, og slik gi raskere vekst og raskere oppnåelse av målene for bevaringsarbeidet, forteller Eide.

Satte ut på Hardangervidda og i Sylan

I januar i år ble det satt ut 20 fjorårsvalper på Hardangervidda og i februar satt vi ut 9 valper i Sylane. I vår ble det også satt ut ni nye fôrautomater i Forollhogna, en i Reinheimen og seks i Skarvheimen vårvinteren 2025.

Overvåkingsprogrammet for fjellrev eies av Miljødirektoratet, som også finansierer tiltakene for å bevare fjellreven i Norge. Arbeidet i felt koordineres av Statens naturoppsyn (SNO), og den praktiske gjennomføringen gjøres av et stort feltmannskap fra SNO, lokalt fjelloppsyn, bygdeallmenninger og Statskog-Fjelltjenesten.

Lenker til rapporter:

Les rapporten om fjellrev i Norge her:
Jackson, C., Ulvund, K., Rød-Eriksen L., Furnes, M.W., Arntsen, L., Mjøen, T., Spets, M., Jensen, M.Ø., Kleven, O., Flagstad, Ø. & Eide, N.E. 2025. Fjellrev i Norge 2025 - Tiltak, status og anbefalinger.  NINA Rapport 2698. Norsk institutt for naturforskning.  

Les statusrapporten om fjellrev i Fennoskandia her:
Wallén, J., Ikonen, J., Rød-Eriksen, L., Flagstad, Ø., Eide, N.E., & Ulvund, K. 2025. Inventering av fjällräv i Sverige, Norge och Finland 2025/ Overvåking av fjellrev i Sverige, Norge og Finland 2025/ Naaliseuranta Ruotsissa, Norjassa ja Suomessa 2025. Beståndsstatus för fjällräv i Fennoskandien/ Bestandsstatus for fjellrev i Fennoskandia/ Naalikannan tila Fennoskandia. 1-2025. Naturhistoriska riksmuseet (NRM), Norsk institutt for naturforskning (NINA) och/og/ja Metsähallitus (MH).

Kontaktperson i NINA:

Nina E. Eide, seniorforsker

Les mer om fjellrev på Nina.no
Hør podkasten Fjellreven – tøff men truet

Smågnagerkrasj gir trøbbel for livet i fjellet

Jørn J. Fremstad

2025-12-19T11:53:00.0000000 2025-12-19T12:48:46.0070000

Mus og lemen er små dyr, men de har en voldsom påvirkning på hele økosystemet i fjellet. Rovdyr som fjellrev og snøugle er avhengige av smågnagere for å få fram unger. Krasj i bestanden av smågnagere får også konsekvenser for rype og andre fugler som legger eggene sine på bakken. De risikerer å bli spist av rovdyr som vanligvis foretrekker mus og lemen.

Overvåkes med kamerafeller

2025 var forventet å bli et godt år for smågnagere i Norge, fra Nordland og sørover. En mild og isete vinter bidro i stedet til at bestandene krasjet over store deler av landet. Det går fram av resultatene fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for smågnagerne. De siste årene er forekomstene av mus og lemen i fjellet blitt overvåket ved hjelp av kamerafeller. Fellene står ute hele året og registrerer hvor mange smådyr som passerer gjennom dem.

– Spesielt bestandene av lemen ser ut til å ha kollapset i løpet av forrige vinter i alle de fjellområdene vi overvåker fra Saltfjellet og sørover. Derfor fikk vi ikke det etterlengte oppsvinget i 2025 for lemen, mus og rovdyrene som er avhengig av dem, sier prosjektleder og NINA-forsker Eivind Flittie Kleiven.

 I Nordland og deler av Trøndelag stoppet veksten i smågnagerbestanden allerede før jul. Lenger sør kollapset den under den uvanlig tidlige snøsmeltinga.

Et lemen går gjennom kamerafella og blir registrert. Informasjonen fellene samler gjennom året estimerer hvor mange mus og lemen det har vært i norske fjell de siste årene. Foto: Viltkamera, NINA

Poter som snøspader

Høsten 2024 var det godt med mus og lemen i fjellene i den sørlige delen av landet. Forskerne så en tydelig økning i antall smågnagere i området fra Hardangervidda i sør til Nordland i nord. Normalt fortsetter bestandene av smågnagere å øke gjennom vinteren etter et slikt oppgangsår.

– Derfor håpet vi på et toppår i 2025, men smågnagerne er veldig sårbare når vinteren preges av mildvær som fører til islag i snøen. Lemen er spesielt tilpasset å leve under snøen, med poter som er formet som små snøspader, forteller Kleiven.

Må vente i nye tre-fire år

Mus og lemen er kjent for at antallet svinger i faste sykluser. Hvert tredje til fjerde år dukker de opp i store mengder, før nesten alle forsvinner igjen året etter. Det betyr at det trolig ikke er mulighet for å få et nytt toppår for smågnagere før om tre-fire år. Det er alvorlig for arter som er avhengig av smågnagere for å overleve, for eksempel fjellrev.

– Hvert år ser vi at fjellrevynglingene sammenfaller med hvor i landet det er lokal oppgang i bestandene av smågnagere. Om fjellreven skal overleve i Norge eller ikke, vil trolig være svært avhengig av jevnlige smågnagerår. Slik sett er det avgjørende å ha god kunnskap om hva som styrer forekomsten av smågnagere, sier seniorforsker NINA E. Eide i NINA.

Dette er overvåkingsprogrammet

Det nasjonale overvåkingsprogrammet for smågnagere driftes av NINA på oppdrag fra Miljødirektoratet. Spesialtilpassete kamerafeller er satt ut i åtte fjellområder i Norge. De registrerer hvor mange smådyr som passerer. Informasjonen fellene samler gjennom året, estimerer hvor mange mus og lemen det har vært i norske fjell de siste årene. Det gjøres ved hjelp av kunstig intelligens og statistiske modeller.

 I tillegg til mus og lemen, fanger kameraene også opp spissmusartene, røyskatt og snømus. Kamerafellene vil over tid gi oss helt ny innsikt i samspillet mellom artene, og hvordan de påvirkes av klimaendringene i fjellet.

Kontakt: Eivind Flittie Kleiven

Les rapporten 3 år med kamerabasert overvåking av smågnagere i norske fjell

Les saken Kamerafeller gir unike data om smågnagerne i fjellet

Går det åt skogen med myra?

Jan Arne Stokmo

2025-11-25T11:11:00.0000000 2025-11-25T11:12:05.0400000

Norge har trolig de mest varierte våtmarkene i Europa. Myr utgjør en stor del av disse, sammen med sumpskog og kilder. Hvis vi bygger ned våtmarkene, tørker de ut og kan ende opp med å bli dekt av skog. Så går det åt skogen med myra vår?

– Svaret er ja, hvis vi ser på trenden i naturindeksen. Men vi kan snu skuta ved å restaurere myra, sier NINA-forsker Anders Lyngstad.

Han er en av de som har bidratt med kunnskap om våtmark i Naturindeks for Norge 2025 som nettopp er lansert. Det er den mest omfattende sammenstillingen av data som fins om tilstanden til det biologiske mangfoldet i landet vårt.

Leverer livsviktige tjenester

Biologisk mangfold bidrar med økosystemtjenester som vi mennesker er helt avhengige av, som drikkevann, mat, ren luft, pollinering av planter og regulering av klima. Hvis naturen ikke fungerer som den skal, klarer den ikke lenger å levere disse gratistjenestene til oss.

Vi vet at naturen er på vikende front, men hvor er det mest kritisk? Med Naturindeks kan vi overvåke status og utvikling, og få en oversikt over hvor det bør settes inn tiltak.

– I Naturindeks har vi samlet data fra et stort antall arter, artsgrupper og naturtyper til et tall. Da kan vi peke på økosystemer hvor utviklingen går i feil retning, hvilke områder i landet som er mest utsatt og hvilke påvirkninger som kan ha størst negativ effekt, sier prosjektleder Chloé R. Nater i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Myra jages av fortidens spøkelser

Eksperter fra NINA og flere andre institusjoner har vurdert status og utvikling for arter og naturtyper i sju hoved-økosystemer i landet; skog, fjell, våtmark, åpent lavland, ferskvann, kystvann og hav.

Hvert økosystem gis et tall som forteller noe om tilstanden til økosystemet. Skalaen går fra 0 til 1, der null betyr at økosystemet er helt ødelagt, mens 1 viser intakt natur med lite påvirkning fra mennesker.

Skog og åpent lavland har de laveste indeksverdiene, mens ferskvann, kystvann og hav ligger høyest. Våtmark og fjell er omtrent midt på skalaen. Nedgangen fortsetter for våtmarkene her i landet.

– I Norge har drenering av myrer pågått over lang tid, og både ny og tidligere drenering tørker ut myrene. Selv om bevaring av myr har vært i fokus over en tid nå, så jages de av fortidens spøkelser. Myrene påvirkes også av klimaendringene, sier Anders Lyngstad.

Mulig å forbedre tilstanden

Naturindeks viser at nedbygging av natur, endret bruk av arealer og klimaendringer fortsatt er en stor trussel mot det biologiske mangfoldet i økosystemene i Norge. Beskatning og høsting, forurensning og fremmede arter er også viktige faktorer i noen økosystemer. Men det er mulig å forbedre tilstanden, som for eksempel ved å restaurere myr.

Naturindeks er et verktøy for forvaltningen til å iverksette tiltak for å stanse tapet av arter og naturtyper, som Norge er forpliktet til i internasjonale avtaler.

– Naturindeksen viser at arealbruk er et av de viktigste områdene å fokusere på fremover, dersom målet er å bedre tilstanden til det biologiske mangfoldet. Den understreker også at vi fortsatt må ha søkelys på klimaendringenes rolle i utviklingen av økosystemene, sier Lasse Frost Eriksen som er medprosjektleder fra NINA.

Du kan sjekke selv

Naturindeks skal være lett tilgjengelig og forståelig for politikere, beslutningstakere og allmenheten. På www.naturindeks.no (lenke) kan du gå inn og boltre deg i beskrivelser av arter og miljøtyper.

– I innsynsløsningen kan du lese mer om status for økosystemene, men også for de enkelte artene og naturtypene som inngår i økosystemene. Vi oppfordrer leseren til å utforske nettsiden og blant annet se på utviklingstrender for den enkelte indikator, sier Nater.

Stort samarbeid

NINA har hatt det vitenskapelige ansvaret for arbeidet, på oppdrag fra Miljødirektoratet. I tillegg til Anders Lyngstad på våtmark, har NINA-forskerne Nina E. Eide og Ann Kristin Schartau hatt hovedansvaret for henholdsvis fjell og ferskvann.

En faggruppe som består av eksperter på de ulike økosystemene, fra NINA, Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) og Norsk institutt for vannforskning (NIVA), har bidratt i arbeidet underveis. Videre har eksperter på arter og naturtyper fra NINA, NIBIO, NIVA, BirdLife Norge og Havforskningsinstituttet (NI) bidratt i arbeidet med enkeltindikatorer.

Du kan lese mer om Naturindeks for Norge 2025, metoder og resultater i NINA Temahefte 97.

Fakta om Naturindeks for Norge 2025:

• Naturindeksen viser status og utvikling for det biologiske mangfoldet i Norge.
• Sju økosystemer er med: skog, fjell, våtmark, åpent lavland, ferskvann, kystvann og hav.
• Hvert økosystem gis et tall som reflekterer tilstanden til økosystemet.
• Skalaen går fra 0 til 1, der null betyr at økosystemet er helt ødelagt, mens 1 viser intakt natur med lite påvirkning fra mennesker.
• Indeksen bygger på 203 indikatorer, det vil si mål som viser tilstanden til en art, artsgruppe eller naturtype i økosystemet. Flertallet av indikatorene er arter.
• Naturindeks kom ut for første gang i 2010 og har blitt oppdatert hvert femte år siden. I år er fjerde utgave.
• Den forteller også noe om hvor vi mangler kunnskap og trenger mer naturovervåking.
• Se www.naturindeks.no for detaljer omkring alle indikatorer og økosystemer.

Kontaktpersoner i NINA:

• Chloé R. Nater, prosjektleder
• Lasse Frost Eriksen, medprosjektleder
• Anders Lyngstad, hovedansvar våtmark i Naturindeks

GPS gir ny viten om kongeørnas bevegelser

Jan Arne Stokmo

2025-02-13T14:15:00.0000000 2025-02-14T09:43:33.1700000

I prosjektet gikk forskerne gjennom flere år med data fra GPS-merkede ørner på Fosen i Trøndelag, for å få bedre kunnskap om hvordan kongeørn beveger seg. Et hovedmål var å se om kongeørner tiltrekkes områder med husdyr.

9 merkede kongeørn

Vi skiller mellom territorielle kongeørner, som er ørner som har etablert seg i et revir med partner, og ikke-territorielle ørner, det vil si ørner som ikke holder til i et fast par og revir. I studien fulgte vi posisjonene til fire territorielle og fem ikke-territorielle individer, som ble GPS-merket på Fosen i perioden fra 2017 til 2023.

– Viktige spørsmål har vært hvordan oppfører ørnene seg gjennom året – vender de hver sommer tilbake til de samme områdene, kanskje der de ble født? Hvordan varierer tid i luften og andre bevegelser gjennom døgnet? Og hvordan påvirker tilstedeværelse og tetthet av husdyr den sesongmessige bruken av områder, sier Jennifer Stien, en av NINA-forskerne bak rapporten.

Fløy til kyst, innland og naboland

De territorielle ørnene holdt seg innenfor sine relativt små territorier gjennom hele året, i dette tilfellet på Fosenhalvøya i Trøndelag. De ikke-territorielle ørnene kunne bevege seg over store områder gjennom året, og alle var innom kyst- og innlandsområder. Noen var også innom våre naboland Sverige og Finland.

Enkelte individer fløy svært langt, fra Lebesby i Finnmark om sommeren, til Sande i Møre og Romsdal om vinteren. Andre forholdt seg til mindre områder, for eksempel mellom Vefsn i Nordland og Krokom i Jämtland i Sverige.  

(Saken fortsetter under kartet)

Daglige GPS-posisjoner viser en tydelig forskjell i områdebruk mellom fire territorielle (venstre) og fem ikke territorielle (høyre) kongeørner i perioden 2018 til 2023. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Tilbakela under 23 kilometer

Selv om de ikke-territorielle ørnene kunne tilbakelegge store avstander, forflyttet de seg grovt sett mellom de samme områdene gjennom året. I snitt fløy de mindre enn 23 kilometer i rett linje per dag, men den daglige distansen varierte betydelig mellom individer.

Lengste registrerte distanse i løpet av en dag var 355 kilometer, mens på enkelte dager var ørnene mer eller mindre stasjonære. Alle vendte i løpet av året tilbake til nærområdet der de antageligvis ble født. De returnerte til det samme området på forsommeren hvert år, men tilbrakte ikke lengre perioder i disse områdene.

Daglige bevegelser for kongeørna kalt GE08 mellom 2021 og 2023. Året 2021 er vist i grønt i 2022 og 2023 for å kunne sammenligne områdebruk. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Mest aktive på dagtid 

Alle de merkede ørnene var mest aktive og fløy de lengste distansene midt på dagen. Mellom mai og september var både territorielle og ikke-territorielle individer mest aktive mellom klokka 11:00 og 16:00. Men i juni og juli var noen individer også aktive om natten, og kunne fly mer enn 5 kilometer i løpet av 15 minutter.

Var i sauebeiter og kalvingsland

Forskerne fant at ikke-territorielle individer oppholdte seg både i sauebeite og kalvingsland for rein om sommeren. Hvor mye tid de brukte i hvert område var avhengig av hvor mye sauebeite og kalvingsland det var innenfor deres områder. GPS-dataene tydet imidlertid ikke på at ørnene aktivt oppsøkte sauebeiter rett etter lammeslipp eller kalvingsland for rein i kalvingsperioden.  

–  Det var ingen tegn til at ørner oppsøkte sauebeite- og kalvingsland i større grad tidlig på året, når lam og reinkalver er små, enn senere om sommeren når de har vokst seg større. Det var heller ingen tegn til at ikke-territorielle kongeørn brukte mer tid i sauebeiteområder med mye sau enn i områder med mindre sau. Lite tydet på at ikke-territorielle kongeørner aktivt oppsøke områder med husdyr i den perioden de er lett tilgjengelige byttedyr, forklarer Stien.

GPS tilfører ny kunnskap

Studien viser at GPS-merking av kongeørn gir et unikt innblikk i kongeørnas daglige liv og bevegelsesmønster.  

– Det er godt etablert at kongeørner kan drepe både rein og sau, og at små kalver og lam er særlig utsatt for predasjon fra kongeørn. Fremtidig arbeid bør derfor fokusere på å skaffe gode estimater på omfanget av husdyrtap, og i situasjoner hvor tapene er store, finne effektive metoder for å redusere dem. Vi mener GPS-sporing av både ikke-territorielle og territorielle fugler vil bidra til dette, avslutter Stien.

Fakta om kongeørn

• Kongeørn (Aquila chrysaetos) hekker over store deler av den nordlige halvkule.
• I Norge hekker arten i skogsbygder og fjelltrakter over det meste av landet. Fjellnære skogsområder er viktige hekkehabitater.
• Vi finner den også langs kysten, og da spesielt på mange av de større øyene.
• Kongeørnen er den eneste rovfuglen i Norge med et nasjonalt overvåkingsprogram rettet mot bevaring og forvaltning av arten.
• Det er også den eneste fuglearten hvor tap som følge av predasjon gis rett til erstatning til norske husdyreiere av sau og rein.
• Hoveddelen av dietten til hekkende kongeørn er småvilt, framfor alt rype og hare, men sau og rein forekommer også i dietten i de fleste områder.  
• Sammenlignet med de andre fredede rovdyrartene er det kongeørna som har gjort mest skade på tamrein i de senere år. 

Kontaktperson:

Jennifer Stien, forsker i NINA

Du kan lese hele rapporten her: Stien, J., Mattisson, J. & Stien, A. 2025. Movement patterns and diurnal activity of golden eagles (Aquila chrysaetos) in Norway. NINA Report 2557. Norwegian Institute for Nature Research  

Mer lesestoff: 

• Mattisson, J., Stien J., Kleven, O., Stien, A. 2022. Predasjonsstudier av kongeørn i Trøndelag. NINA Rapport 2203. Norsk institutt for naturforskning. 
• Stien J., Mattisson, J., Hansen, I., Kleven, O., Randsby, Å.T., Loe, L.E., Ropstad, E., Mysterud, A. & Stien, A. 2023. Kongeørn som skadevolder på lam på Fosen. NINA Rapport 2308. Norsk institutt for naturforskning. 
• Stien, A., Hansen, I., Langeland, K. & Tveraa, T. 2016. Kongeørn som tapsårsak for sau og lam. Tapsstudier i Rødsjø beiteområde 2014-2015. - NINA Rapport 1285. 33 s. 

Årets jervekull blir født allerede nå!

Jan Arne Stokmo

2025-02-06T09:00:00.0000000 2025-02-06T10:26:46.1270000

Jerven i Skandinavia lever i et varierende og tøft arktisk klima. Ofte i fjell- og viddeområder med store årstidsvariasjoner. Men i de senere år har den også i økende grad etablert seg i lavereliggende barskogområder (lenke til nyhetssak hos Rovdata: Se, et jervekull kun fem mil fra Oslo).

Utsetter fødselstidspunktet

Som flere andre pattedyr i nordlige strøk har jerven såkalt forsinket implantasjon. Det vil si at utviklingen av fosteret stanser kort tid etter befruktning av egget, og utsettes til et senere, mer gunstig tidspunkt for fødsel. Dette kan ses hos blant annet rådyr, bjørner (brunbjørn og isbjørn), og mårdyr (mink, oter, grevling og jerv).

Forsinket implantasjon er antatt å være en tilpasningsfordel, fordi både parringssesong og fødselstidspunkt kan legges til en optimal tid av året.

– Ved å frigjøre seg fra en konstant tidsperiode mellom parring og fødsel, så har jervetispene mer fleksibilitet til direkte å reagere på indre og ytre påvirkningsfaktorer som påvirker svangerskapet og fosterutviklingen. For eksempel kan man tenke seg at dårlig med ressurser for tispa i forkant av eller under fosterutviklingen kan medføre at svangerskapet avbrytes, forklarer Henrik Brøseth, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) og forfatteren bak studien.

Fødselstopp i februar

Jerven venter i hele fem til åtte måneder før det befruktede egget (blastocyst) fester seg i livmoren rundt vintersolverv, og selve fosterutviklingen varer deretter bare i 40-50 dager. 

En ny artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Wildlife Management (lenke) viser at 90 prosent av jervekullene blir født mellom 5. februar og 11. mars, med et gjennomsnitt den 23. februar. Tidligste registrerte fødselstidspunkt var 23. januar. Dette er tidligere enn alle andre rovdyr på den nordlige halvkule som ikke går i dvale om vinteren.

Trenger tid før neste vinter

Tispa graver som regel ut et hi med komplekse tunnelsystemer i snøen og føder valpene dypt nede i snøen eller på bakken under. Ved fødsel er valpene helt hvite, blinde, uten tenner og veier under 100 gram, noe som tilsvarer kun 1 prosent av voksen vekt.

– Det tidlige fødetidspunktet er først og fremst en tilpassing til at ungene skal rekke å vokse seg store nok før neste vinter, og at tispa skal få tid til å bygge opp nye kroppsreserver før neste vinter og et eventuelt nytt ungekull. Ettersom ungene fødes så små trenger de hele denne tiden frem mot høst og vinter for å oppnå tilnærmet voksen størrelse, forklarer Brøseth.

(Saken fortsetter under figuren)

Fordeling av fødselstidspunkt for 174 jervekull i Norge i perioden 2001-2022. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Påvirkes av tamrein på vinterbeite

Brøseth har brukt data fra 174 hiuttak av jerv i Norge fra perioden 2001-2022 til å vurdere hvordan indre og ytre faktorer påvirker når jerven får valper og antallet valper i kullene. Ved et hiuttak blir hunnjerver og valper avlivet av Statens naturoppsyn (SNO), etter vedtak fra Miljødirektoratet.

Noe overraskende var det ingen forskjell i fødselstidspunkt fra nord til sør i landet. Men de tispene som lever høyere til fjells fikk valper noe senere enn tisper i mer lavereliggende områder. I tillegg var det en tendens til at yngre tisper fødte noen dager senere enn eldre tisper.

– Det som også er tydelig var at jervetispene som lever i områder med tamrein på vinterbeite fødte valper noe tidligere enn de andre, som kan ha sammenheng med bedre næringstilgang forut for og under svangerskapet i disse områdene, forteller Brøseth.

(Saken fortsetter under figuren)

Effekten av tamrein vinterbeite områder og høyden over havet på fødselstidspunkt hos jerv. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Det er høy dødelighet hos valper under hiperioden og kullstørrelsen synker derfor utover våren. Størrelsen på valpekullene varierer også med alderen til tispa, hvor eldre tisper generelt har kull med 0,2-0,3 flere valper enn de yngre tispene. Ved 90 dagers alder er gjennomsnittlig kullstørrelse hos eldre tisper på 2.0 valper, mens den hos yngre tisper ligger på 1.7 valper.

Viktig informasjon

Den nye kunnskapen om fødselstidspunktene til jerv gir viktig informasjon til det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr for å kunne effektivisere arbeidet med registreringen av antall årlige jerveynglinger i landet, noe som videre brukes for å vurdere bestandsstørrelsen av jerv opp mot bestandsmålene vedtatt av Stortinget. I tillegg vil kunnskapen om hvor tidlig enkelte av tispene føder valper være meget relevant for forvaltningsmyndigheter både i Fennoskandia og Nord-Amerika når de skal vurdere jakttidsrammer for jerv.

– Funnene i studien viser at for å minimere risikoen for å avlive en lakterende tispe som har valper, så bør jaktsesongen på jerv ikke vare lenger enn til slutten av januar, avslutter Brøseth.

Les hele artikkelen i Journal of Wildlife Management her:

Effects of extrinsic and intrinsic factors on parturition and reproductive output in wolverines - Brøseth - 2024 - Journal of Wildlife Management - Wiley Online Library

Fakta om jerv:

• Jerven (Gulo gulo) er det største mårdyret i Norge.
• I Europa lever arten i Norge, Sverige, Finland og Russland.
• Bestanden i Norge er fra DNA beregnet til 360-393 individer.
• I 2024 ble det påvist 61 jervekull i Norge, bestandsmålet er 39 årlige ynglinger.
• En ny studie publisert i Journal of Wildlife Management viser at 90 prosent av valpene blir født mellom 5. februar og 11. mars, med en fødselstopp i siste halvdel av februar.
• Valpene fødes blinde, med hvit pels og uten tenner.
• Ved fødsel veier valpene under 100 gram (rundt 1 prosent av fullvoksen størrelse).
• Vanlig kullstørrelse er 1-3 valper.

Kontaktperson:

Henrik Brøseth, seniorforsker

Gaupe lever med kun tre bein

Jan Arne Stokmo

2025-01-30T16:57:00.0000000 2025-01-30T16:58:31.2930000

Gaupa med tre bein ble første gang fotografert av et viltkamera nordøst for Moss i Våler kommune 17.juli i fjor. Den er senere observert på et viltkamera i Vestby kommune 16. november. Deretter ble den fanget opp på to viltkamera i Våler 29. november og 4. desember, som er siste observasjon.

Avstanden mellom kameraene betyr at den har minst brukt et areal på mer enn tohundre kvadratkilometer, og det med kun tre bein (!).

Virker i fin form

– Gaupa har kun tre fungerende bein, men ser fra bildene ut til å være i fin form. Vi vet ikke hvorfor den mangler en fot. Det kan være fra en skuddskade, skader etter påkjørsel, eller den kan ha satt seg fast på et vis, sier John Odden, prosjektleder av Scandcam.

Viltkameraene i området er satt ut av prosjektet Scandcam, som eies og driftes av NINA. Prosjektet bruker viltkamera til å studere og overvåke store rovdyr og andre arter i norsk natur.

(Saken fortsetter under filmen)

Kan leve med skader

Ved å studere flekkemønsteret på pelsen til gaupa, er forskerne rimelig sikre på at de også har bilder av den samme gaupa fra 2023 og tidligere i 2024, da med alle beina intakt. Gaupa har klart seg i minst fem måneder med kun tre bein.

– Vi vet at mange ville dyr klarer seg med store skader. Det finnes eksempler på jerver og rådyr som har levd lenge med tre bein og til og med fått unger. Det er likevel oppsiktsvekkende at en spurtjeger som gaupa klarer å drepe byttedyr med bare et forbein, sier Odden.

Bruker viltkamera til naturovervåking

Du kan følge med på dyrene som passerer NINAs viltkameraer ved å besøke viltkamera.nina.no.

Scandcam har siden 2010 bistått i arbeidet med å overvåke antall familiegrupper av gaupe ved hjelp av viltkamera, og har et stort antall viltkamera flere steder i landet. Alle observasjoner av hunngaupe med unger benyttes i den årlige overvåkingen av familiegrupper, i regi av Rovdata (lenke). Siden 2021 har prosjektet også vært en sentral del av overvåkingen av villsvin. 

– Vi jobber også med å se om det store nettverket av viltkamera kan benyttes til å overvåke flere pattedyrarter i en verden som er i endring på grunn av klimaendringer og forringelse av leveområder på grunn av menneskelig aktivitet, avslutter Odden i NINA.

Kontaktperson i NINA:

John Odden, seniorforsker

Les mer om viltkameraprosjektet Scandcam her.
Se flere bilder og filmer fra kameraene her.
 

Slik kan vi hindre tap av genetisk mangfold

Jan Arne Stokmo

2025-01-29T17:00:00.0000000 2025-01-29T18:28:19.7700000

Alle levende individer på jordkloden har sin egen unike DNA-kode. Når miljøet endrer seg, er det slik variasjon i DNA som gjør individer, bestander og arter i stand til å tilpasse seg pågående og fremtidige miljøendringer. For å sikre artenes robusthet er det derfor viktig å overvåke og bevare genetisk mangfold.

Stor genetisk studie

I det høyt rangerte vitenskapelige tidsskriftet Nature (lenke) publiseres i dag den mest omfattende globale analysen av genetisk diversitet, eller biologisk mangfold på DNA-nivå, som noen gang er utført.  

57 forskere fra en rekke land har sett på genetiske data fra forskning gjennom tre tiår på 628 dyr, planter og sopp i 141 land. Dataene representerer en stor andel av klodens økosystemer, både til lands og til havs. Forskerne har gått gjennom tusenvis av artikler og brukt nye verktøy innen genetiske analyser for å hente ny kunnskap fra gamle data.

Mister mangfold

Undersøkelsene viser at genetisk mangfold går tapt over hele kloden. Mange av de analyserte bestandene mister genetisk variasjon, og for mange av dem gjøres det lite eller ingenting for å snu denne trenden. 

Men det er også glimt av håp. For noen av bestandene restaureres for eksempel leveområder, og det tilføres nye individer i et forsøk på å bedre miljøforholdene og øke bestander. Studien dokumenterer at bevaringstiltakene virker og bidrar til å opprettholde, og i noen tilfeller øke, genetisk mangfold i bestander med gjennomførte tiltak. 

– I studien dokumenterer vi at det er en nedgang i genetisk mangfold hos to tredjedeler av de analyserte bestandene. På dette dystre bakteppet er det likevel noen lyspunkter. Studien viser at bevaringstiltak kan virke og at flere arter responderer bra med en økning i genetisk mangfold etter målrettede tiltak. Et eksempel er den innsatsen som gjøres for å bevare den skandinaviske fjellreven, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA og som har bidratt fra Norge til studien.

Avl og utsetting av fjellrev 

Bestanden av den skandinaviske fjellreven (Vulpes lagopus) gikk dramatisk ned på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I første omgang på grunn av jakt på dyrene for å få tak i den ettertraktede pelsen. Fjellreven lever nå i mindre, delvis isolerte bestander. Den trues blant annet av konkurranse med den større rødreven og dårligere mattilgang i form av stadig mer ustabile svingninger i smågnagerbestandene.  

Det er derfor satt i gang flere bevaringstiltak for å hjelpe arten, som støtteforing, fjerning av rødrev og utsetting av fjellrev fra et avlsprogram. Les mer om avlsprogrammet for fjellrev (lenke)

– Disse tiltakene har bidratt til betydelig bestandsvekst. I flere delbestander har også det genetiske mangfoldet økt, både som et direkte resultat av utsetting av rever fra avlsprogrammet, men også indirekte ved at migrasjon og genflyt mellom fjellområder har økt, sier Kopatz.

Flere suksesshistorier 

Andre suksesshistorier for det genetiske mangfoldet inkluderer tiltak som re-introduksjon, flytting av individer og sykdomsbehandling for ulike artsgrupper, og studien viser til arter som pungdyr i Australia og præriehøns og præriehund i Nord-Amerika.  

– Vi kommer ikke unna det faktum at naturmangfoldet reduseres med foruroligende hastighet over hele verden, men samtidig er det glimt av håp. Forvaltnings- og vernetiltak kan reversere disse tapene og bidrar til økende genetisk mangfold, der sårbare og truede arter og bestander står bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer, sier Catherine Grueber som ledet studien, fra School of Life and Environmental Sciences ved Universitet i Sydney.

Må lære av det som fungerer 

Forskerne håper at funnene i studien vil oppmuntre til flere tiltak, og at vi lærer fra det som fungerer, slik at vi kan bidra til at arter og bestander står bedre rustet til både pågående og framtidige miljøendringer.

– Til tross for flere suksesshistorier, kan vi ikke være selvtilfredse. To tredjedeler av bestandene som er analysert står overfor trusler, og blant disse bestandene mottok mindre enn halvparten noen form for tiltak med tanke på bevaring. Det er viktig at vi lærer av det som fungerer, slik at vi kan beskytte arter på lang sikt, sier Robyn Shaw ved Universitetet i Canberra, som sammen med Grueber har ledet analysene til denne studien.

Slik kan du bidra

Forskerne anbefaler blant annet at man starter opp overvåking av genetisk variasjon av arter nå, og at det gjennomføres over tid. Ved å integrere genetiske vurderinger i planlegging og implementering av tiltak, kan vi bidra til å bevare biologisk mangfold og gjøre økosystemene mer robuste mot nåværende og fremtidige trusler. 

Men bevaring av genetisk mangfold er ikke bare for forskere og forvaltere. Det er en rekke tiltak som også du kan gjøre i hverdagen:  

Når du er ut på tur, unngå utilsiktet flytting av planter, frø eller jord, som inneholder mange mikroorganismer, til nye områder. Da bidrar du til å redusere mulig spredning av invaderende eller fremmede arter. Hvis du har en hage, enten det er i urbane eller mer landlige omgivelser, kan du plante lokale, stedegne arter, som vil være et viktig bidrag til å øke biologisk og genetisk mangfold i ditt nærområde. 

– Bevissthet rundt bærekraft og små handlinger bidrar til å ivareta biologisk mangfold på alle nivåer, også når det gjelder genetisk mangfold, avslutter Kopatz.

Du kan lese hele artikkelen i Nature her: Shaw & Farquharson et al. 2025. Global meta-analysis shows action is needed to halt genetic diversity loss. Nature.

Kontaktperson i NINA: 

• Alexander Kopatz, forsker

God kontroll på gaupefamiliene

Jan Arne Stokmo

2024-12-19T09:54:00.0000000 2024-12-19T10:23:53.7030000

Gaupebestanden i Norge blir i dag overvåket gjennom en årlig registrering av familiegrupper av gaupe, det vil si hunngauper med unger. Metodene som brukes er hovedsakelig sporing på snø, bilder fra viltkamera og registrering av døde gaupeunger. Innmeldte observasjoner fra publikum er et svært viktig bidrag til overvåking.

Men finner vi alle familiegruppene ved hjelp av denne metoden?

Satte ut over 50 viltkamera

Ved hjelp av et nettverk av viltkamera har forskere i Norsk institutt for naturforskning (NINA) siden 2021 evaluert hvor presis gaupeovervåkingen er i deler av Nordmøre og Trøndelag.

Studieområdet dekket 1 500 km² i kommunene Surnadal, Heim, Tingvoll og Sunndal. Over tre år ble det satt opp mellom 51 og 63 kamerafeller på strategisk utvalgte steder hvor gauper forventes å ferdes. 

Forskerne fikk hjelp av et par eksperter fra Østerrike og Tyskland til å studere viltkamerabildene og identifiserte individuelle gauper gjennom deres unike flekkmønstre i pelsen. Deretter sammenlignet de resultatene og metoden med resultatene fra den ordinære overvåkingen, der dokumenterte observasjoner av familiegrupper grupperes med såkalte avstandskriterier.

Stemte ikke alltid overens

Første vinteren 2021/22 påviste begge metodene tre familiegrupper i studieområdet. Neste vinter fant viltkameraene to mens avstandskriteriene sa én familiegruppe i studieområdet, Mens vinteren 2023/24 anslo avstandskriteriene at det var fire familiegrupper i studieområdet, mens identifikasjon via flekkmønstre viste at det kun var tre.

– Våre funn viser at antallet familiegrupper identifisert via flekkmønstre ikke alltid stemte overens med de offisielle estimatene fra Rovdata. Bruk av avstandskriteriene førte til både over- eller underestimering av antall familiegrupper lokalt. Det dreide seg om en forskjell på én familiegruppe, forklarer John Odden, seniorforsker i NINA.

Andre studier har vist at metodikken fungerer godt på nasjonalt nivå. Lenke til nyhetssak: God gaupeovervåking i Norge

Høy tetthet av gaupe

Studier av flekkmønstre gjorde det også mulig for forskerne å telle hvor mange gauper som levde i disse områdene. Antall identifiserte gauper i studieområdet varierte mellom 11 og 19 i prosjektperioden.

Tettheten av gauper ble beregnet ved hjelp av romlig fangst-gjenfangst-metodikk, og ble estimert til 4,7 individer per 1 000 km² i 2021, 1,8 i 2022 og 3,1 individer i 2023.

– Dette er tettheter som er lavere enn mange områder i Sør-Europa, men høyere sammenlignet med mange andre områder i Norge. På Tingvollhalvøya ble tre hunngauper registrert i et område på 450 km². Dette kan tyde på at hunngaupene i området benytter små leveområder sammenlignet med hunngauper i mange andre områder i Skandinavia, forklarer Odden.

Godt samarbeid lokalt

Prosjektet har bidratt med verdifull innsikt i gaupebestanden på Nordmøre. Ved å bruke kamerafeller har overvåkingen blitt styrket, og metoden har potensial til å forbedre bestandsestimater i områder med utfordrende overvåkingsforhold.

– Vi opplever også at samarbeidet med lokale aktører har styrket tilliten til overvåkingsarbeidet i dette området, avslutter Odden.

Les hele rapporten her: 
Odden, J., Thorsen, N.H., Tvete, K.O. & Bahlk, S. 2024. Intensiv overvåking av gaupe med kamerafeller på Nordmøre 2021‒2023. Sluttrapport. NINA Rapport 2537. Norsk institutt for naturforskning.

Kontaktpersoner i NINA:

• John Odden, seniorforsker
• Neri Horntvedt Thorsen, forsker

Rovdyrene vender tilbake til Europa

Jan Arne Stokmo

2024-12-18T10:48:00.0000000 2024-12-18T10:59:41.1470000

Europakommisjonen har nylig publisert en rapport med oppdaterte utbredelseskart og bestandsstatus for artene brunbjørn, ulv, jerv, gaupe og gullsjakal i Europa.

Over 200 forfattere har bidratt med data til de nye kartene som viser at utbredelsen til rovdyrene i Europa har økt siden 2016.

– Kartene viser at de store rovdyrene har inntatt nye områder og fortsetter deres tilbakekomst til Europa i det siste halve århundret. Dette kan sees på som en forvaltningssuksess, men det skaper også betydelige utfordringer for sameksistens i flerbruksarealet i Europa. Når rovdyrene vender tilbake oppstår det konflikter med bønder, husdyr, jegere og grunneiere, forteller John Linnell, seniorforsker i NINA.

(Saken fortsetter under kartet)

Ulven sprer seg til nye områder i Europa, som Nederland, Belgia og Danmark, og gamle koblinger mellom isolerte bestander etableres på nytt. Kart: www.lcie.org

Rovdata og mange forskere fra NINA har levert data fra rovdyrovervåkingen i Norge og Skandinavia til rapporten. I Norge har det ikke vært noen åpenbare endringer i rovdyrenes utbredelsesområder i denne perioden.

Økte rovdyrbestander i Europa

Statusrapporten fra EU-kommisjonen estimerer at det var cirka 20 500 brunbjørner og 23 000 ulver i Europa i 2023, og begge arter har økt i antall siden 2016. Det er beregnet at det var cirka 9000 gauper, som er omtrent på samme nivå som i 2016. Jerven finnes kun i Norge, Sverige og Finland og estimeres å ha holdt seg stabil på cirka 1300 jerv.

Populasjonen av gullsjakal på kontinentet kan nå telle over 150 000 individer, men tallene er usikre. Gullsjakal har ikke tidligere hatt en så stor utbredelse som nå. Det som antas å være langvandrere fra bestanden er i perioden fra 2017-2022/23 for første gang registrert i Norge og Finland. Lenke til nyhetssak: Gullsjakalen i Troms kommer trolig østfra

Nytt prosjekt vil bedre sameksistens

EU har samtidig finansiert et nytt stort forskningsprosjekt som skal prøve å finne et veikart til sameksistens mellom rovdyr, folk og beitedyr. EU-prosjektet CoCo Horizon, som ledes av Universitetet i Innlandet med bidrag fra NINA med flere, skal forske på hvordan vi kan leve bedre med rovdyrkonflikter i fremtiden. (lenke til nyhetssak).

Ifølge prosjektleder Linnell skal prosjektet prøve å bygge opp en felles virkelighetsforståelse av hva vi står overfor, og se på hvilke tiltak som kan hjelpe i ulike settinger.

– I CoCo Horizon – prosjektet tar vi sikte på å løse noen av konfliktene knyttet til disse artene. Vi vil studere og sammenligne situasjonen i Norge med 12 europeiske land, og vi kommer til å samle inn data fra gårder og besetninger og ha fokus på å beskrive perspektivene til husdyrbønder og jegere når de store rovdyrene vender tilbake, forteller Linnell.

Målet er å bidra med kunnskap som kan redusere konflikter imellom rovvilt og ulike utmarksinterreser.

Les hele rapporten her: 
Kaczensky, P., Ranc, N., Hatlauf, J., Payne, J.C. et al. 2024. Large carnivore distribution maps and population updates 2017 – 2022/23. Report to the European Comission under contract N° 09.0201/2023/907799/SER/ENV.D.3 “Support for Coexistence with Large Carnivores”, “B.4 Update of the distribution maps”. IUCN/SSC Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE) and Istituto di Ecologia Applicata (IEA).

Kontaktperson:

John Linnell, seniorforsker i NINA

Milliarder av småkryp invaderer oss via hageplanter

Jørn J. Fremstad

2024-11-18T07:33:00.0000000 2024-11-25T16:27:03.5200000

Fremmede arter er regnet som en av de største truslene mot verdens biologiske mangfold. De kan føre med seg enorme kostnader både for naturen de invaderer og samfunnet ellers, og det er dyrt å bekjempe dem. Brunskogsneglen alene koster oss for eksempel enormt mye både i tid og penger hvert år. Mange arter er det allerede for sent å bli kvitt.

Oppdage de fremmede raskere

– Det mest kostnadseffektive tiltaket mot fremmede arter er å forhindre at de kommer ut i naturen. Ved å overvåke spredningsveiene, kan vi oppdage disse artene raskere og iverksette tiltak for å begrense spredningen så tidlig som mulig, sier forskningssjef Jørgen Rosvold i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

 I prosjektet «Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter» er målet å overvåke, beregne antall og vurdere risiko som følger med fremmede arter som kommer til Norge via import av hageplanter. NINA gjør jobben på oppdrag fra Miljødirektoratet, og oppsummerer nå ti års arbeid.

Importen av planteprodukter til Norge har eksplodert de siste 30 årene, og i fjor ble det tatt inn over 20 000 tonn hageplanter. Forskerne har tatt stikkprøver prøver fra jordklumpene plantene vokser i.

700 kilo jord med 850 000 småkryp

Over 700 kilo med jord er analysert i løpet av perioden 2014-2023. Overvåkingen viser at svært mange spiredyktige frø, insekter og andre virvelløse dyr kommer hit som blindpassasjerer.

Hele 857 199 individer insekter er identifisert og vurdert mot Fremmedartslista. Minst 65 av de 764 artene forskerne fant i jord, bladverk og flygende på plantesentrene hører ikke hjemme i norsk natur. Forskerne har også identifisert og vurdert 35 913 karplanter. Her fant de 229 arter, og minst 39 av dem er fremmede i Norge.

Årsaken til at forskerne opererer med minimumstall, er at over ti prosent av artene som ble registrert aldri før er oppdaget i Norge. Det er derfor uklart om de skal ha status som fremmede arter.

Stikkprøvene er gjort på en forsvinnende liten del av det totale volumet av hageplanter som er importert i overvåkingsperioden. Det dreier seg om 0,0001 prosent. Ut fra prøvene har NINA-forskerne estimert hvor stort omfanget egentlig er.

Regnestykke ga milliardsvar

– Vi har tatt gjennomsnittlig antall blindpassasjerer per kilo jord og ganget det tallet med den totale mengden med jord som er innført. Da får vi et estimat på at Norge importerer 800 millioner spiredyktige frø og 1,9 milliarder insekter og andre virvelløse dyr årlig sammen med hageplanter, forklarer seniorforsker Marie Davey i NINA.  

Alle fremmede arter er ikke i stand til å overleve i norsk natur, men mange gjør det. Etter hvert etablerer de seg og sprer seg over større områder. Jo mer fotfeste de får, jo vanskeligere er det å bli kvitt dem. Og det blir kostbart.

Finner fremmede arter i naturen

NINA driver også et prosjekt for å oppdage, og varsle om, fremmede arter på et tidlig stadium ute i naturen.  Her har forskerne kartlagt planter og insekter på 90 lokaliteter rundt Oslofjorden. Områdene er valgt ut fordi de er såkalte hotspots for fremmede arter. Det vil som områder hvor det er sannsynlig at det forekommer fremmede arter, og særlig nye fremmede arter.

–  Vi har funnet 24 arter som står på fremmedartslista gjennom denne overvåkingen. Flere av dem er insekter og andre virvelløse dyr som ikke tidligere er registrert i norsk natur. Vi kjenner heller ikke faunaen vår av insekter og andre virvelløse dyr godt nok til å kunne si så sikkert hva som er en fremmed art og en norsk art, sier Davey.

Overvåker insekter i Norge

NINA har flere overvåkingsprogrammer som gjør det mulig å følge de fremmede artene videre ut i den norske naturen. Et eksempel er Norsk insektovervåking. Funnene derfra viser at det trolig er ganske mange flere fremmede arter der ute enn de som per nå står Fremmedartslista vår. Det kan både være nye arter, men også arter som har vært her en stund uten å bli oppdaget.

Store mengder data samles inn gjennom overvåkingsprosjektene i NINA. De gir forskerne muligheten til å følge en ny fremmed art fra den kommer til landet, via det første steget ut i norsk natur til den sprer seg videre rundt i landet.  

Ønsker raskere varsling

– Vi har en unik mulighet til å følge hele invasjonsprosessen. Ideelt sett vil vi gjerne bli i stand til å varsle om funn så raskt at vi får stanset arter som har stor negativ påvirkning på naturen og samfunnet, sier Rosvold.

På veien dit anbefaler NINA å intensivere prøvetakingen i ett år. Det vil gi et mer nøyaktig estimat av hvor mange fremmede organismer som kommer til landet via planteimport. Forskerne anbefaler også å ta i bruk miljø-DNA for å kartlegge flere av artene som invaderer oss mest mulig presist.
   

Les rapporten Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter: Basisovervåking 2023 og ti års oppsummering

Les Jakter blindpassasjerer blant hageplanter

Kontakt: Jørgen Rosvold

Villsvin og sjøfugl gir matnyttig kunnskap om dyresykdommer

Jørn J. Fremstad

2024-10-22T12:38:00.0000000 2024-10-22T13:06:06.0400000

Fjørfe- og svin er de mest industrialiserte husdyrproduksjonene. De utgjør en bestand på 35,07 milliarder fugler og 952 millioner griser på verdensbasis. For jordkloden har den intense produksjonen konsekvenser som utarming av ressurser, vannforurensning, tap av biologisk mangfold, forverring av klimaendringer og økt risiko for overføring av infeksjonssykdommer.

Samtidig som nordmenn spiser mer kjøtt enn noensinne, spesielt fjørfe- og svinekjøtt, stiller de også høyere krav til dyrevelferd for husdyr. En del av dyrevelferdsbevegelsen oppfordrer til å holde griser og fjørfe ute av fjøset i lengre perioder. Det øker risikoen for kontakt med ville dyr, og dermed for å bli eksponert for smittsomme dyresykdommer som afrikansk svinepest (ASF) og fugleinfluensa (HPAI).

Forebygge sykdom på naturens premisser

– Vi vil undersøke måter å innlemme kunnskap om økologien til ville fugler og dyr i planer for å håndtere og forebygge HPAI og ASF. Poenget er at det skal skje uten å gå på bekostning av livet i naturen, sier forsker Inger Maren Rivrud i Norsk institutt for Naturforskning (NINA).

Hun skal lede en av arbeidspakkene i det tverrfaglige forskningsprosjektet MEATPOWER. Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo har hovedansvaret for prosjektet, og professor Mariel Aguilar-Støen ved SUM er prosjektleder.

Kritisk blikk på Én-helse

MEATPOWER skal utforske spenningene mellom offentlige reguleringer av svine- og fjørfebransjene og forsyningskjedene på den ene siden, og dyre- og menneskehelse og miljøet på den andre. Prosjektet vil se på konseptet Én-helse (One Health) gjennom et kritisk blikk.

Én-helse er en tverrfaglig tilnærming som anerkjenner den gjensidige avhengigheten og det komplekse samspillet mellom menneskers, dyrs og miljøets / økosystemets helse. Prosjektet søker å identifisere kunnskapsbehov som kan bidra til å bryte ned politiske siloer innen miljø, mat og helse.

Utbrudd av fugleinfluensa blant ville fugler kan true produksjonen av fjørfe. Et nytt prosjekt skal lete etter løsninger på hvordan vi kan håndtere og forhindre utbrudd av slike sykdommer på en bærekraftig måte. Foto: Tone K. Reiertsen

Infeksjoner truer matforsyningen

– Infeksjonssykdommer er blant de mest presserende utfordringene i vår tid og i fremtiden. De kan forårsake betydelige økonomiske tap, forstyrre matforsyningen, og i verste fall føre til nye pandemier, sier Aguilar-Støen.

Da er det avgjørende å kunne forebygge eller forhindre at smitte overføres fra ville dyr til husdyr, kontrollere sykdommene og overvåke spredningen i ville bestander. For å lykkes trenger vi kunnskap om ville dyrs bevegelsesmønstre, og hvordan bestandene utvikler seg.

I tilfeller av ASF og HPAI er det nødvendig å kunne være forberedt på, oppdage og håndtere utbrudd hos villsvin- og villfugl. Det krever at vi har spesifikk kunnskap om utbredelse og tetthet, bevegelsesmønstre, migrasjon og spredning hos de ville dyrene, og hvordan dette påvirkes av miljøfaktorer som landskap, klima og husdyrproduksjon.

Samler kunnskap om villsvin og sjøfugl

NINAs rolle i prosjektet er å kombinere eksisterende og nye økologiske data på villsvin og sjøfugl.  

– Dataene våre skal gi forvaltningen mer kunnskap om disse ville artenes økologi. Tanken er at den nye kunnskapen blir tatt inn i beredskapsplanene og håndteringen av smittsomme sykdommer som ASF og HPAI. Videre skal prosjektet undersøke hvordan og i hvilken grad dette gjøres. På den måten vil kunnskapen fremme en bærekraftig håndtering av sykdommene, sier Rivrud.  

MEATPOWER er finansiert av Norges Forskningsråd. Prosjektet drives av forskere fra SUM (prosjektleder), NINA og Fridtjof Nansens Institutt. I tillegg deltar samarbeidspartnere fra Veterinærinstituttet, Skogselskapet, Norskog, Birdlife Norge, Norsk Kylling, Nortura, Norges Bondelag, Mattilsynet og Miljødirektoratet. Kunstner og fotograf Yamile Calderón vil ha en viktig rolle, og er hentet inn for å dokumentere prosjektet.  

Les mer om villsvin

Les mer om MEATPOWER

Kontakt:

Inger Maren Rivrud

Lirypa lykkes bedre enn i fjor

Jørn J. Fremstad

2024-08-27T08:24:00.0000000 2024-08-27T15:49:20.3530000

Svingningene i rypebestanden har alltid fascinert både forskere, jegere og andre brukere av naturen, og aldri før har vi hatt så omfattende informasjon om bestanden av lirype i Norge. Basert på de årlige hønsefugltakseringene samles det inn informasjon om hønsefuglbestandene i Norge fra Agder i sør til Finnmark i nord.

– Bestanden har på landsbasis økt fra i fjor til år. Samlet sett er 2024 et av de bedre årene de siste femten årene, men det er betydelig variasjon mellom landsdelene. Vi ser at bestanden har økt ganske kraftig i Nordland og Troms, og at det står bedre til i mye av Midt- og Sør-Norge etter et svært dårlig rypeår i fjor. I Finnmark går bestanden samlet sett noe tilbake etter et meget godt år i fjor, sier Erlend B. Nilsen, prosjektleder for Hønsefuglportalen, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) og professor i økologi ved Nord universitet.

Men Finnmark er stort i utstrekning, og vi ser variasjon mellom områder innad i Finnmark også. Tettheten er noe høyere mot kysten enn på vidda.

Takseringene har over flere år avdekket at det er stor variasjon i hvordan bestanden av lirype utvikler seg i ulike områder rundt omkring i Norge. I enkelte områder svinger rypetettheten fortsatt ganske jevnt med topper hvert tredje eller fjerde år, mens det i andre områder er mindre regelmessige svingninger.

– Våre tidligere analyser av takseringsdata fra Hønsefuglportalen har vist at smågnagerdynamikken og variasjon i været gjennom ulike sesonger ikke har like sterk effekt på lirypenes bestandsutvikling overalt i landet. Når smågnagerdynamikken også har blitt lite regelmessig i mange områder kan dette til sammen gi opphav til de ulike mønstre i lirypenes bestandssvingninger som vi observerer rundt omkring, sier Nilsen.

Endring i lirypebestanden i takseringsområdene i perioden 2009 – 2024. Det er tatt hensyn til at det er noe variasjon i hvilke linjer som takseres de ulike årene.

God økning av stamfugl i flere områder

Den store økningen i tetthet av lirype som vi har observert til litt ulike tidspunkt i de ulike landsdelene de siste årene, er ofte knyttet sammen med en økning i stamfuglbestanden som har skjedd over flere år. Det er et mønster som vises i takseringsdataene.

– Økningen er altså ikke kun en følge av ett enkelt år med store kull, men er også et resultat av endringer som skjer over flere år, forteller Lasse Frost Eriksen, småviltforsker i NINA.

Det er viktig å se på variasjon mellom år i både kyllingproduksjon og overlevelse for unge og voksne liryper gjennom året, men for fullt ut å forstå bestandsdynamikken til lirypa må vi også se på endringer som skjer over lengre tidsperioder. Dette legger småviltforskerne i NINA stor vekt på, og kunnskapsgrunnlaget blir stadig bedre.

Stabilt med skogsfugl

Bestandene av skogsfugl har holdt seg relativt stabile på landsbasis fra i fjor til i år. Som for lirype er det også her en del lokal variasjon.

– Tettheten av voksne fugler ser ut til å være på nivå med fjoråret, mens produksjonen av kyllinger har økt litt en del steder, forteller Lars Rød-Eriksen, forsker i NINA og ansvarlig for daglig drift av Hønsefuglportalen.

Antall områder med skogsfugltaksering har økt betraktelig de siste årene. Det bidrar til økt innsikt i bestandsvariasjonene for både storfugl og orrfugl.

– Det er svært gledelig at interessen for skogsfugltakseringer har økt de siste årene.  Vi håper også flere vil bidra med taksering av skogsfugl fremover, spesielt utenfor kjerneområdene i Trøndelag og Innlandet. Det vil kunne gi oss enda mer kunnskap om lokale og regionale bestandstettheter og variasjoner, sier Rød-Eriksen.

Takseringen er en stor dugnad

Takseringene av hønsefugl har i år foregått i over 300 områder fordelt på over 100 kommuner. Dette er et stort dugnadsprosjekt gjennomført av nærmere 2000 taksører, i tillegg til alle regionale og lokale koordinatorer. Disse har taksert nærmere 4600 linjer i Norge, tilsvarende over 11 800 km.

– Det er en enorm innsats som legges ned, og takseringene som gjennomføres er gjennomgående av høy kvalitet, sier forskerne fra NINA. Uten denne innsatsen, hadde det ikke vært mulig å lage disse bestandsestimatene.

Dette grunnlaget gir en enestående bakgrunn for en kunnskapsbasert forvaltning av hønsefugl i Norge, og omfanget kan påstås å være i særklasse i et internasjonalt perspektiv. Ettersom bærekraftig jaktforvaltning avhenger av både langsiktig kunnskapsoppbygging og løpende informasjon om bestanden det jaktes på, har de stor tro på at arbeidet med takseringer bidrar til bedre forvaltning av både lirype og de andre hønsefuglene i Norge.

Dette er Hønsefuglportalen

• Ryper og andre hønsefugl telles langs forhåndsbestemte takseringslinjer ved hjelp av stående fuglehund. Dataene benyttes blant annet i rettighetshavernes jaktforvaltning, men også i forskningsprosjekter.
• Hønsefuglportalen er en webportal for registrering og håndtering av data fra takseringene. Portalen skal ivareta grunneieres og jegeres ønske og behov for oppdatert bestandsstatus samt dekke behov innenfor forskning og offentlig forvaltning.
• Hønsefuglportalen er et nettverk og et utviklingsprosjekt. Formålet er å forbedre og videreutvikle kvaliteten på studiedesign, feltgjennomføring, dataanalyser og rapportering.
• Portalen eies og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA), og benyttes av en rekke offentlige og private grunneiere. NINA er sammen med Høgskolen i Innlandet (HINN) ansvarlig for faglig utvikling og analyse av innsamlede data for rapportering til rettighetshaverne i forkant av jakta.

Årets takseringsresultater for de enkelte områdene legges ut på Hønsefuglportalen i løpet av uke 35.

Her finner du portalen: http://honsefugl.nina.no

Kontakt:

Erlend B. Nilsen

Lars Rød-Eriksen

Lasse Frost Eriksen

Eremitten minutt for minutt

Camilla Næss

2024-07-23T12:57:00.0000000 2024-08-05T08:36:21.1930000

Overvåker Norges sjeldneste bille

Eremitten er trolig Norges aller sjeldneste bille. Man trodde lenge at arten var utdødd, før den plutselig dukket opp på en kirkegård i Tønsberg i 2008. 

Forskere i NINA har siden overvåket eremittbestanden på kirkegården, og har i tillegg flyttet noen individer til en ny lokalitet i eikehagen ved Berg fengsel i Tønsberg. Hvis eremitten skal overleve i Norge på lang sikt er det nemlig essensielt å etablere flere levesteder for arten. 

– Eremitten kan fly noen hundre meter, men den klarer ikke på egenhånd å finne seg et nytt levested. Derfor må vi hjelpe den i flytteprosessen, forklarer Anders Endrestøl som leder overvåkingsprosjektet.

Han har videoovervåket eremitten i flere år for å se hvordan den klarer seg på sitt nye levested. Nytt av året er denne livestreamen direkte fra eremittens hule. Forhåpentligvis vil den dukke opp i løpet av sesongen. 

Følg nøye med, dette vil du ikke gå glipp av! 

– Det er nokså mye jobb å gå igjennom videomaterialet i ettertid, så vi setter stor pris på hjelp fra interesserte seere. Noter gjerne tidspunkt i kommentarfeltet på YouTube hvis du skulle få øye på eremitten, oppfordrer Endrestøl. 

Men hva er oddsen for at det vil skje? Og hva slags scener kan vi forvente oss på skjermen? 

Eremitten er en bedagelig bille som lever et rolig liv, men den kan overraske. Nylig dukket det opp en eremitt på en terrasse, langt bortenfor sitt sedvanlige leveområde. Hvordan den har kommet dit er et mysterium.  

Dette kan bli uhyre spennende, så her er det bare å holde alle sanser vidåpne.

– Erfaringsmessig skal det være mulig å se eremitt i treet hver dag i august, men den er kanskje noe mer aktiv på nattestid. Så om du sliter med å sove, kan du her slå to fluer i en smekk!

Her i eikehagen får eremitten tilfredsstilt sine heller spesielle boligkrav. Den lever inne i hule trær fylt med vedmuld, en blanding av råtten ved, sopphyfer og rester av organisk materiale fra fuglereder, vepsebol og lignende.

Vil du vite mer om eremitten? 

Les om kartlegging og overvåking av eremitt på NINAs nettsider

Har eremitten en fremtid i Norge? 

Hør mer om eremitten i podkasten Naturligvis: Eremitten og jegeren - to biller i en smekk! - Naturligvis | Acast

Endrestøl, A. 2021. Eremittens hule – Habitatforsterkende tiltak og videoovervåking av eremitt Osmoderma eremita 2014–2020. NINA Rapport 1970. 

Her kan du se eremittbilla fanget på direktestrømmen fra treet:

Forskere kartlegger verdens sopp med luftprøver

Anne Olga Syverhuset

2024-07-10T17:00:00.0000000 2024-09-04T14:14:10.9870000

Kun en brøkdel av naturmangfoldet i verden er kjent. Det gjelder særlig for insekter og sopp, hvor det fortsatt er millioner av arter som ikke er kjent for oss. Samtidig mister vi natur i rasende fart. Forskere kjemper derfor mot tiden for å kartlegge og overvåke det ukjente naturmangfoldet, samtidig som de forsøker å finne måter å bevare det på.

Lufta er en skattekiste for naturforskning

Lufta som omgir oss er full av DNA fra planter, sopp, bakterier, insekter, pattedyr og andre organismer. To NINA-forskere, Jenni Nordén og Björn Nordén, har nylig deltatt i en studie hvor DNA-sekvensering ble brukt for å identifisere sopp fra luftprøver verden rundt. 

Studien, som ble ledet av universitetet i Jyväskylä, er nå publisert i Nature, og forskningen har gitt banebrytende kunnskap om hvordan klima og evolusjon påvirker både tidligere kjente og ukjente sopper. Denne kunnskapen er viktig for både å forstå hvor og når ulike sopparter trives, men også for å forutsi hvordan de vil bli påvirket av klimaendringene.

–  Kartlegging og overvåking av sporer i luften kan gi oss informasjon som er relevant for forvaltning av naturressurser, forteller Jenni Nordén. Sporene forteller oss om tilstanden til sopp-populasjonene, om hvilke arter i soppsamfunnene som klarer seg godt nok til å reprodusere og danne sporer i såpass store mengder at sporene deres kan bli oppdaget i luftprøver, forklarer Jenni Nordén. 

Luftprøvene blir samlet inn med en såkalt syklonprøvetaker som suger inn luft i prøverør med en gitt hastighet over lengre tid. Små partikler som sporer samles i prøverør som fryses ned og deretter sendes til DNA-sekvensering.

– Mesteparten av sporene som blir samlet med en syklonprøvetaker har opphav i det nærliggende landskapet, men en del av sporene kan ha reist fra lengre avstander, sier Jenni Nordén.

Kan revolusjonere overvåkingen av naturmangfold

Forskerne har stor tro på at slike nye teknikker for å undersøke biodiversitet vil revolusjonere overvåkingen av naturmangfold og gjøre oss bedre i stand til å forutsi utviklingen fremover. 

Forskningsprosjektet ble ledet av Nerea Abrego ved universitetet i Jyväskylä. Kollegaen hennes, Otso Ovaskainen leder nå et oppfølgingsprosjekt (LIFEPLAN) hvor forskerne bruker DNA, bilder og lyd for å studere sopp, insekter, pattedyr, fugler, flaggermus og frosker på hundrevis av lokasjoner verden over, inklusive Norge.

Kjerneaktiviteten til den flerfaglige forskningsgruppen er utvikling av statistisk modellering, bioinformatikk og metoder som bruker kunstig intelligens som gjør at vi kan bruke nye typer naturmangfolddata til å gjøre nøyaktige prognoser.

Ny informasjon om arter som er viktige i økosystemer

Siden nesten all sopp i det minste delvis spres gjennom luften, inkluderte ikke studien bare jordboende sopp, men også, for eksempel, lav, kjuker, muggsopp og gjærsopp.

Særlig interessant for videre forskning er mer detaljerte undersøkelser av sopp som er viktige for mennesker, slik som sopp som kan være indikatorer for tap av natur og svekkelse av naturlige økosystemprosesser, samt soppsykdommer som mennesker, avlinger og dyr kan få. 

– Luftprøvemetoden er ikke godt egnet til overvåking av rødlistearter eller andre sjeldne arter, men den er godt egnet til å overvåke overordnete trender i soppsamfunn og endringer i artsgrupper som har viktige funksjoner i økosystemet slik som sopper som lever i symbiose med planterøtter (sopprotsopp/mykorrhizasopp), nedbrytersopp og patogener, eller artsgrupper som er tilknyttet viktige habitatelementer som f.eks. død ved, sier Jenni Nordén.

I Finland tester de nå luftprøver og andre nye forskningsmetoder som en del av den finske landsskogtakseringen som koordineres av det finske naturressursinstituttet (Luke). Målet er å produsere omfattende informasjon om naturmangfoldet, særlig dårlig kjente sopp og insekter, som så kan brukes i beslutningsprosesser.

– Vi håper at vi i fremtiden kan undersøke om nye metoder for overvåking av biologisk mangfold kan tas i bruk også i norske og europeiske overvåkingsopplegg som f.eks. den norske landsskogtakseringen, avslutter Jenni Nordén.

Les mer:
Airborne DNA reveals predictable spatial and seasonal dynamics of fungi

Kontaktpersoner fra NINA: Jenni Nordén og Björn Nordén

Kan droner effektivisere reintellingen?

Jørn J. Fremstad

2024-07-10T10:43:00.0000000 2024-07-10T14:17:56.7100000

Kalvetellinger og vintertellinger av villrein gjennomføres i dag primært ved bruk av helikopter, der observerte flokker blir fotografert. Strukturtellingene gjennomføres av personell til fots og flokkene blir filmet med video. Bilde- og videomaterialet må deretter gjennomgås manuelt. Totalt sett er dette både dyrt og tidkrevende. I tillegg viser erfaringene at det i enkelte år og områder er umulig å innhente gode nok grunnlagsdata med dagens metoder.

Bedre og mer effektiv overvåking

Den raske utviklingen i droneteknologien åpner for stadig nye muligheter og bruksområder. Dette er bakgrunnen for en ny pilotstudie i regi av forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og NTNU.

– Vi vil undersøke om droner og kunstig intelligens (KI) kan bidra til å effektivisere tellingen av rein. Droner brukes i økende grad til kartlegging og overvåking av miljø og naturressurser. Samtidig skjer utviklingen innen både droneteknologien og KI i raskt tempo. Lykkes vi kan bruken av droner på sikt representere et realistisk alternativ eller tilskudd til dagens tellemetodikk, forteller seniorforsker Vebjørn Veiberg i NINA.

Automatisk analyse av bilder

Prosjektet har to overordnede mål. Det ene er å utforske dagens muligheter og begrensninger knyttet til bruk av droner til effektiv dekning av arealene når rein skal fotograferes. Det andre er bruk av KI, maskinlæring, til å utvikle effektive prosedyrer for automatisert analyse av bildemateriale innsamlet med droner. Forskerne vil også undersøke om datamodellene klarer å skille mellom ulike aldersklasser på en tilfredsstillende måte.

– Vi har samlet inn et omfattende bildemateriale som i første omgang skal tilsvare dagens kalvetellinger. Alle bildene må gjennomgås manuelt for å markere reinsdyra og skille mellom kalver og andre dyr. Dette materialet brukes deretter til å trene datamodellen til å kunne gjøre den samme jobben. Foreløpige resultater virker svært lovende. I løpet av året vil vi få svar på hvor godt metodikken fungerer, og hva som er de viktigste utfordringene fremover, sier Veiberg.

Aktuelt for tamrein

Også tamreinforvaltningen ønsker bedre verktøy for telling av rein. Reindriften er underlagt offentlig forvaltning gjennom tilskuddsordninger og krav om bestandsregulering. Å innhente grunnlagsdata for fastsettelse av antall flokker og flokkstørrelser har vist seg svært utfordrende og kostbart.

Droner kombinert med kunstig intelligens kan være framtida for å telle rein. Forskere fra NINA og NTNU er nå i gang med en pilotstudie. Foto: NINA / NTNU

Teller rein i 24 villreinområder

Ulike typer tellinger bidrar med viktige data i bestandsovervåkingen av villrein. Etter innføringen av kvalitetsnormen for villrein i 2020, er det forventet at alle landets 24 villreinområder skal gjennomføre kalvetellinger og strukturtellinger. Informasjon fra disse tellingene representerer en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for vurderingen av villreinbestandenes tilstand og levevilkår.

Kalvetellinger gjennomføres tidlig på sommeren og skal gi et estimat på årets kalveproduksjon. Strukturtellingene gjennomføres på høsten i forbindelse med brunsten. Disse tellingene gir informasjon om kjønns- og aldersfordelingen i bestandene etter jakta.

I tillegg gjennomfører enkelte villreinområder såkalte vintertellinger eller minimumstellinger. Formålet med disse tellingene er å få et overslag over den samlede størrelsen på vinterbestanden.

Rein har sentrale roller i naturen

Både vill- og tamreinen har sentrale roller i økosystemene de er en del av. For å unngå uønskede økologiske effekter som følge av manglende bestandskontroll er objektive, effektive og gode overvåkingsmetoder sterkt ønskelig. Reinen er også en betydningsfull art i lokal og nasjonal arealforvaltning.

Prosjektet skjer i samarbeid mellom NINA, NTNU og Norsk villreinsenter. Innsamlingen av data er gjort i samarbeid med Riast Hylling tamreinbesetning på Røros.

Kontakt: Vebjørn Veiberg

Miljø-DNA avdekket spor etter havnespy i Bergen

Juliet Landrø

2024-02-28T12:36:00.0000000 2024-02-28T15:01:30.5630000

Landets mest omfattende lokale kartlegging av havnespy er gjennomført langs kystlinja i Bergen kommune. NINAs Senter for Biodiversitetsgenetikk (NINAGEN) har bidratt med genetiske analyser av miljø-DNA-prøver. Resultatene avdekket små spor fra den uønskete arten.

Havnespy er karakterisert som en fremmed art med høy risiko for Norge. Den sprer seg raskt, og danner hurtigvoksende kolonier som kveler alt liv på havbunnen der den etablerer seg.

Ved flere av kaiene hvor det ble tatt prøver fant NINAGEN positive prøver av miljø-DNA fra havnespy. Forskere fra Havforskningsinstituttet sjekket sporene med video tatt fra en fjernstyrt undervannsfarkost (ROV), uten å finne noe.

Positive prøver fra flere havner

– I sjeldne tilfeller får vi resultater på laben som ser ut til å være positive, uten at prøven egentlig er positiv. Her er det snakk om flere prøver og flere havner, og da er det litt rart om alle er falske positiver, sier seniorforsker Frode Fossøy ved NINAGEN.     

En annen teori om hvorfor prøvene har gitt positivt utslag på miljø-DNA er at det kan ha vært skip med havnespy på skroget i nærheten av stedene der prøvene ble tatt. Det kan også ha vært larver av havnespy fra andre steder som er blitt fanget opp.

– Men det kan være veldig små, helt ferske kolonier av havnespy som miljø-DNA avslører, men som ikke er blitt oppdaget på ROV-videoene. Vi vet jo ikke hva som er fasit, men om det var store mengder havnespy ville vi sett det på videoene, fortsetter Fossøy.

Miljø-DNA er raskt og billig

Den store fordelen med å bruke miljø-DNA er at det kan avdekke den fremmede arten på et tidlig stadium. Dessuten er det en rask og rimelig metode å starte med. Ved positive funn, kan ROV eller dykker sjekke lokaliteten på nytt for å se på omfanget av spredningen

I Bergen kommune ble det i 2023 undersøkt et tett nett av stasjoner for havnespy. Ved hjelp av en kombinasjon av både miljø-DNA-prøver og visuell kartlegging med video, skulle kommunen få svar på om det faktisk var kommet havnespy til Bergen.

– Det vi kan si med sikkerhet er at det ikke er etablert store kolonier eller tette matter på noen av lokalitetene, sier forsker Vivian Husa i Havforskningsinstituttet.

Kontakt: Frode Fossøy

Les mer om havnespy hos NINA

Les mer om kartleggingen i Bergen hos HI

Arnstein fikk ny veps oppkalt etter seg

Jan Arne Stokmo

2024-02-28T08:40:00.0000000 2024-02-28T08:41:50.8770000

De vitenskapelige navnene på de to nye artene for verden er Aphycus staverlokki Japoshvili 2024 og Metaphycus sannes Japoshvili 2024, oppkalt etter finneren og lokaliteten.

Begge er bittesmå vepsearter på knappe 1 millimeter, såkalte parasittveps, og er foreløpig kun påvist på Sannes i Drangedal i Telemark.

–  Veldig stas!

Det skjer ikke hver dag at en forsker finner en ny art for verden, og Arnstein har aldri opplevd det før.

– Det føles fint! Det er litt tilfredsstillende, for det er jo en entomologs våte drøm det, og nok et sjekkpunkt på «bucketlisten». Det er artig! svarer Staverløkk, som til daglig jobber som insektforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Fikk du være med på å bestemme navnene selv?

– Jeg kunne jo komme med forslag, men det er han som beskriver arten som bestemmer navnet. I dette tilfellet var det George Japoshvili i Georgia som er ekspert på akkurat denne artsgruppen, svarer han.

Staverløkk er opptatt av at funnene og bildene av artene kan skape oppmerksomhet rundt insektene og hvor vakre de er. 

Oppdaget ved en tilfeldighet

Entomologen i NINA var egentlig på leting etter en annen type veps, i en kartlegging i regi av Artsprosjektet hos Artsdatabanken. Forskerne har gjerne insektfeller ute om sommeren, og studerer funn på høsten. Da disse dukket opp, var det i en gransking av en felleprøve fra Sannes i 2021.

– Jeg så at det var noe spesielt her, noen veps som jeg ikke hadde sett før. Så jeg sendte en bildeserie til kollegaen i Georgia. Han svarte meg at dette må du sende til meg, for dette kan være noe nytt. Da han hadde studert insektene, så han at det var to arter som ikke var kjent i verden fra før.

– Det er jo ekstra gøy når det skjer!

Tidkrevende prosess

I kartleggingsprosjektene på NINA finner forskerne ganske mange nye arter for Norge, og noen ganger arter de ikke klarer å finne ut av. Disse kan da være nye for vitenskapen, men det kan være en tidkrevende prosess å få dette kartlagt. 

– Det som er utfordringen er at det ofte tar veldig lang tid å dokumentere en ny art, og det krever en god del erfaring. Kanskje må man og samle inn flere individer før man beskriver, kanskje må man rundt om på museer for å studere gamle insektpreparat som ble beskrevet for 100 år siden for å sammenligne osv. Så det er en ganske omstendelig prosess, forklarer Staverløkk.

Gult brystparti

Parasittvepsen Staverlokki er gul, med skyggeflekker på vingene, og har et veldig gult brystparti som skiller den fra andre arter. Derfor er det kanskje litt rart at ingen har oppdaget den før.

Den tilhører familien Ecyrtidae og lever trolig av å parasittere egg eller små nymfer av nebbmunner. I Norge har vi nå 156 arter i denne familien.
Trolig er det mange individer av de to nye artene som er etablert i Drangedal. Området er kjent som en hotspot for insekter, det vil si det er varmt og frodig, og rikt på insekter. 

– Dette er bittesmå veps som ikke så mange har studert eller lett etter tidligere, så sjansen for å finne noe nytt er jo relativt stor, sier Staverløkk.

(Saken fortsetter under bildet)

Aphycus staverlokki Japoshvili 2024 har et karakteristisk gult brystparti og er knappe en millimeter stor. Foto: Arnstein Staverløkk/NINA

Trolig mange ukjente arter

Parasittveps lever av å parasittere egg, larver eller voksne insekter for å fullføre sin livssyklus. (Les mer: Blir spist levende (nina.no). Det er registrert cirka 5 100 arter av parasittveps i Norge. Trolig finnes det nærmere 8 000 arter. Siden dette er en lite kartlagt vepsegruppe, så finnes det nok mange arter som fortsatt ikke er oppdaget. 

Foreløpig vet vi lite om «Staverlokki» og «Sannes»; hva de lever av, hvilke arter de parasitterer osv. Så det er ganske mye som gjenstår å finne ut. Men de er absolutt ikke noe å være redd for ute i skogen, forsikrer forskeren.

Kan inneholde hemmeligheter

– Nå vet vi i hvert fall hvor de lever, og det er jo en start, tenker jeg. Funnet viser at varmekjære, sørlige og frodige lokaliteter kan huse arter som vi ennå ikke har oppdaget, og som er viktig å ta vare på. Arter er viktige, de er unike DNA sekvenser som omdanner næringsstoffer og proteiner på sin helt spesielle måte. Kanskje kan de inneholde svaret på kreftgåten, eller ha stoffer i seg som er viktige for medisiner, sier Staverløkk.

Lenke til publikasjon:
Additions to the knowledge of Encyrtidae (Hymenoptera: Chalcidoidea) from Norway, with descriptions of two new species 

Kontaktperson i NINA:

Arnstein Staverløkk, Entomolog