Varmere vintre vil ramme arktiske innsjøer mest

Trine Hay Setsaas

2025-09-05T10:32:00.0000000 2025-09-11T11:07:11.3330000

Tidlig vår ved Sandelvvatnet i Målselv. Foto: Vegar Seljestokken/NINA

Studien, ledet av forskere fra USA, Canada og Norge, bruker sollys, is og snø i sine modeller for å avdekke hvordan varmere vintre endrer balansen mellom lys og temperatur, som igjen driver innsjøenes økologiske prosesser.

Etter hvert som vintrene blir kortere, blir kunnskapen om innsjøenes funksjon under isen stadig viktigere. Isens tykkelse, snødybde og tidspunkt for islegging og isgang avgjør hvor mye lys som når vannet, og dermed potensialet for fotosyntese og aktivitet i næringsnettet.

Endringer i produktivitet og næringsnett

Studien viser at innsjøer på høye breddegrader, som i Arktis, er langt mer følsomme for endringer enn innsjøer lenger sør.

– I Nord-Norge og andre arktiske områder er mange innsjøer fortsatt isdekte langt inn i midnattssolperioden. I slike innsjøer kan produksjon under isen bidra vesentlig til næringsnettet, men dette kan påvirkes negativt av økt snødekke. Mindre is derimot, kan gi gunstige forhold for økt produksjon, sier forsker Amanda Poste ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Etter hvert som oppvarmingen fortsetter, kan mer overlapp mellom sol på isfritt vann og økt vanntemperatur gi økt biologisk produktivitet, men også endre forholdet mellom byttedyr og rovdyr under vannoverflaten.

En global innsats for å forstå islagte innsjøer

Funnene gir et nytt rammeverk for å forutsi hvordan klimaendringer vil påvirke innsjøer verden over. Forskerne samarbeider nå med dusinvis av internasjonale partnere for å utvide vinterovervåkingen av innsjøer og bedre forstå fremtidige trender.

Amanda Poste ved NINA skal følge opp disse spørsmålene som norsk partner i et nylig finansiert NordForsk-prosjekt: Arctic freshwater food systems: Influence of warming winters and increased snow cover (FROST, 2025–2029).

Les artikkelen her

Kontakt: Amanda Poste

En milliard til polarforskingens landslag

Camilla Næss

2025-08-26T15:53:00.0000000 2025-08-26T16:05:29.3730000

Polhavet smelter. Hva er konsekvensene for økosystemer, klima, samfunn og geopolitikk? Statsministeren lovet i dag en milliard kroner til Norges største forskningsprosjekt, Polhavet 2050.   

– Vi forplikter å øke innsatsen på polarforskning med en milliard kroner de neste ti årene fra 2026, annonserte statsminister Jonas Gahr Støre på pressekonferanse på UiT Norges arktiske universitet i Tromsø i dag. 

Om få tiår vil isen i Polhavet være borte mange måneder i året, for første gang i det moderne menneskets historie. Hva vil konsekvensene bli?   

Forskningsprosjektet Polhavet 2050 samler et landslag av Norges fremste polarforskere fra 18 institusjoner i hele landet. Det skal favne bredt og ta for seg både sikkerhet, geopolitikk, havrett, miljø, klima, energi og mer.   

Viktig bidrag fra NINA

– Det er viktig for oss å være med i denne storsatsingen i arktisk forskning og vi kommer til å bidra med blant annet vår kompetanse på biodiversitet, sier forskningsdirektør for  Kyst og arktis i NINA, Elina Halttunen. 

Polhavet 2050 er planlagt som et tverrfaglig tiårsprosjekt fra 2026 til 2036. Samarbeidspartene har bedt om at regjeringen setter av 100 millioner til prosjektet i hvert av statsbudsjettene i disse årene. Dette fikk de i dag lovnad om fra regjeringen.   

– Det blir et historisk løft. Når Polhavet skifter fra hvitt til blått, er det en stor, åpen boks som åpner seg. Vi kan noe, men det viktigste er det vi ikke vet. Og det må vi få vite, sa Gahr Støre, etter at den spontane applausen på Norges Fiskerihøgskole på UiT hadde lagt seg.   

Les pressemeldinga fra Universitetet i Tromsø: 1 milliard til polarforskingens landslag 

Og fra Regjeringen: Regjeringen med storsatsing i Arktis: Vil bruke en milliard på polarforskning 

Kontakt: Elina Halttunen

Alger bidrar til at isen i Antarktis smelter

Camilla Næss

2025-03-27T10:30:00.0000000 2025-03-27T10:34:47.9030000

Et forskerteam tilbrakte to måneder med å undersøke plantesamfunn på isen ved Robert Island på den nordlige spissen av den antarktiske halvøya. Teamet var ledet av Dr. Matthew Davey ved Scottish Association for Marine Science (SAMS) og forskere fra flere institusjoner deltok, inkludert Universitetet i Edinburgh, Norsk institutt for naturforskning, Universitetet i Cambridge, British Antarctic Survey og Chiles Instituto Antártico Chileno (INACH).

Studien avslørte at fotosyntetiske alger vokser på opptil 20 % av den kartlagte isflaten. 

Unikt artsmangfold

Ved hjelp av mikroskop og DNA-analyser har forskerne identifisert et mangfold av arter, mange av disse finnes trolig kun i Antarktis.
Studien viste også at algene bidrar til issmelting. De produserer sterke røde og lilla pigmenter som absorberer sollys og øker temperaturen på isoverflaten. Det fører igjen til at isen smelter. Satellittbilder og målinger på bakken tyder på at algene kan stå for opptil 2,4 % av issmeltingen på enkelte dager.

– Dette er første gang disse plantesamfunnene på isen er kartlagt og studert i detalj, sier Dr. Alex Thomson, SAMS. 

Som å oppdage skoger i en ørken

– Vi visste at isfrie områder i Antarktis fungerer som oaser for liv, men å finne så mye liv på selve isen var som å oppdage skoger i en ørken.
Forskerne antar at lignende algemiljøer kan finnes andre steder Antarktis, og håper at funnene kan forbedre klimamodeller ved øke forståelsen rundt smelteprosessen i området.

– Nå som vi vet at det finnes store algesamfunn på isbreene i Antarktis, ønsker vi å kartlegge utbredelsen, og undersøke hvilken betydning disse algene har for biomangfoldet issmeltingen, sier Andrew Gray, forsker ved NINA som deltok på ekspedisjonen. 

Studien er publisert i Nature Communications.

Les artikkel: Thomson, A.I., Gray, A., Colesie, C. et al. Surface darkening by abundant and diverse algae on an Antarctic ice cap. Nature Commun 16, 2647 (2025)

Kontakt: Andrew Gray 

Les også: Har kartlagt plantelivet i Antarktis

Ekspedisjonen ble finansiert av UKRI NERC og støttet av forskningsskipet RRS Sir David Attenborough under jomfruturen til Antarktis i 2022. 

Arktis fortsetter å varmes opp raskere enn globalt gjennomsnitt

Jørn J. Fremstad

2024-12-17T13:34:00.0000000 2024-12-17T13:48:11.7730000

Arktis fortsetter å varmes opp i en raskere hastighet enn det globale gjennomsnittet. Det viser den helt ferske Arctic Report Card (ARC) utarbeidet av 97 forskere. Rapporten fremhever rekord- og nesten rekordbrytende observasjoner som viser drastiske endringer. Det inkluderer arktisk tundratransformasjon.

Skogbranner bidrar til drivhuseffekt

Flere skogbranner bidrar til dette. Inkluderes virkningen av økt skogbrannaktivitet, har den arktiske tundraregionen gått fra å lagre karbon i jorda til å bli en karbondioksidkilde. Det betyr at når tundraen varmes opp, vil det slippes ut mer CO2. Det kan igjen forsterke drivhuseffekten og føre til klimaendringer.  Utslipp fra sirkumpolare skogbranner har i gjennomsnitt påløpt til 207 millioner tonn karbon per år siden 2003.

Rapporten beskriver også nedgang i hittil store reinflokker, særlig på det amerikanske kontinentet, og økende vinternedbør. Observasjoner avdekker også regionale forskjeller som gjør lokale og regionale opplevelser av miljøendringer svært varierende for mennesker, planter og dyr. Tilpasning er stadig mer nødvendig, og urfolkskunnskap og tverrfaglige forskningsprogrammer er avgjørende for å forstå og reagere på raske arktiske endringer.

Sterkt norsk innslag

Seks forskere fra medlemsinstitusjoner i Framsenteret har bidratt til ARC2024: Hans Tømmervik, Norsk institutt for naturforskning, Sebastian Gerland, Norsk Polarinstitutt og Dmitry Divine, Norsk Polarinstitutt. Robert Ricker og Stein Rune Karlsen, NORCE. Herdis Motrøen Gjelten, Meteorologisk institutt.

– Dette er et kontinuerlig arbeid som NINA har vært med på siden 2016. Våre måleserier fra bakkebaserte instrumenter på Svalbard i regi av Svalbard Integrated Observation System (SIOS) blir brukt som bakkekalibrering, forteller seniorforsker Hans Tømmervik i NINA.

Arktis blir grønnere

Tundra greenness - Tundra grønnhet - et mål for produktivitet ble målt i hele det sirkumpolare området til å være den nest høyeste siden år 2000. Fra norsk Arktis inngår Svalbard, Bjørnøya, Jan Mayen og kysten av Finnmark. Det er spesielt de østlige og kaldeste områdene på Svalbard som blant annet Edgeøya som viser størst økning i grønnhet siden oppstarten av tidsserien (MODIS-satellitten) i 2000.

– Dette er i samsvar med tilbaketrekking av isbreer og redusert havis i Barentshavet. Men også områdene ned til 60 grader nord som omfatter mesteparten av Norge, Sverige og Finland viser økt grønnhet i samme tidsperiode, forteller Tømmervik.

– Men, det er enkelte områder i Sverige og Finnmark som viser redusert grønnhet på grunn av skader på skog. Dette er forårsaket av insekter, lauvmakk og sopp. Størst reduksjon av grønnhet forekommer i de østlige deler av Sibir. Her er det skogbranner og smelting av permafrost, som betyr flere vann og tjern, som fører til nedgangen i produktivitet, sier seniorforskeren i NINA. 

Lav utbredelse av havis

Forskere fra Norsk Polarinstitutt har bidratt til essayene om havisen i Arktis siden 2012. I det nye havisessayet fortelles det om at årets minimumsutbredelse av arktisk havis (september 2024) var den sjette laveste i den 45-år lange tidsserien med kontinuerlige satellittobservasjoner. De 18 laveste havisårsutbredelser (av 45) har alle skjedd de siste 18 år.

– Det er spennende å få muligheten å bidra til Arctic report card, og å jobbe der sammen med internasjonale havisforskere. Arbeidet gir oss muligheten å se våre langtidshavisobservasjoner i Framstredet, Barentshavet, Polhavet og ved Svalbard i en større sammenheng, sier Sebastian Gerland fra Norsk Polarinstitutt.

Om rapporten

Arctic Report Card (ARC) har blitt publisert årlig siden 2006. Det er en oppdatert og fagfellevurdert kilde for miljøinformasjon om den nåværende tilstanden til arktiske natur og miljø, sammenlignet med tidligere forskningsserier.

Årets rapport inneholder 12 essay skrevet av et internasjonalt team på 97 forskere fra 11 land. En uavhengig fagfellevurdering av ARC2024 ble organisert av sekretariatet for Arctic Monitoring and Assessment Program (AMAP) som har tilhold i Framsenteret i Tromsø.

ARC utgis av National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), som er en vitenskapelig etat underlagt det amerikanske handelsdepartementet. ARC retter seg mot forskere, lærere, studenter, beslutningstakere, og allmennheten.

Kontakt: Hans Tømmervik

Les mer Arktis fortsetter å varmes opp raskere enn globalt gjennomsnitt - Framsenteret

Arktiske kystområder er sterkt påvirket av klimaendringer - men oversett i klimamodeller

Juliet Landrø

2024-10-15T12:00:00.0000000 2024-10-22T11:19:23.0330000

Det er godt dokumentert at oppvarmingen av Arktis skjer 3-4 ganger raskere i Arktis enn i andre deler av kloden og at havis, isbreer og permafrost smelter med foruroligende hastighet.
Men, hva skjer i de områdene hvor alle disse endringene finner sted på samme tid? 

– Vi ser store endringer i kystområdene i nord, uttaler FoU-sjef Paul Renaud fra Akvaplan-niva. 

– Forurensing, fremmede arter og endringer i basisen for et arbeids- og fritidsliv basert på kystressurser representerer et skift i tilværelsen til kystbefolkningen i disse områdene, sier han.
Renaud har bidratt inn til et forskningsarbeidet sammen med Mikael Sejr fra Aarhus Universitet og Amanda E. Poste fra Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Resultatet fra forskningen er publisert i en artikkel som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Limnology and Oceanography Letters.

Her konkluderer forskerne med at vi bør fokusere på kystområder for å forstå hvor raskt leveforholdene til planter, dyr og mennesker i Arktis blir påvirket av klimaendringene. De skriver at disse endringsprosessene vanskelig kan stoppes og at alt vi kan gjøre nå er å tilpasse oss den nye virkeligheten.

– Vi ser hvordan mange av klimaeffektene på land 'eksporteres' til kysten hvor de har en kombinert effekt sammen med klimaeffekter fra havet, sier Professor ved Ecoscience ved Aarhus Universitet, Mikael Sejr. 

– Klimapresset på de kystnære økosystemene kommer derfor fra flere hold og den samlede effekten er stor, sier han.

Kysten må takle  den nye virkeligheten

Til tross for at det er langs kysten det bor flest folk, er en stor del av den vitenskapelige forskningen på klimaeffekter i arktiske havområder fokusert på åpne havområder hvor endringer i havisen kan dokumenteres ved hjelp av satelittbilder,

– Det er langs kysten folk lever, og disse endringene har direkte samfunnseffekter. For å forstå hvilke endringer det er, bør vi legge en større innsats i å forstå hvordan kystsamfunnet faktisk blir påvirket av klimaendringene, sier Amanda Poste, forskningssjef i NINA.

De eksisterende klimamodeller og satellittprodukter er ikke utviklet for så komplekse forhold som i kystområder, men arbeidet er i gang. 

– Vi håper at klimaendringene i arktiske kystområder får et økt fokus og at vi snart har skreddersydde modeller for disse områdene,  sier Mikael Sejr. 

Kontaktpersoner:

Amanda Poste, forskningssjef NINA

Paul E.Renaud, Akvaplan-niva

Mikael K. Sejr, professor, Institutt for Ecoscience, Universitetet i Aarhus
 

Svea-restaurering på eksklusiv verdensliste

Juliet Landrø

2024-08-29T10:30:00.0000000 2024-09-05T12:30:56.7800000

– Dette viser at store restaureringsprosjekter er viktig for å sikre og bevare verdensarven, sier seniorforsker Dagmar Hagen i Norsk institutt for naturforskning, NINA.

Det er «International Union of Geological Sciences» (IUGS) som nå presenterer «The Second 100». Det er to år siden de første 100 geologiske stedene av global geologisk betydning ble utvalgt av 700 eksperter fra 80 nasjoner. 

Storskala naturrestaurering løfter verdensarven

Målet med restaureringa av Svea var å ta vare på og tilbakeføre de biologiske, geologiske og kulturminnefaglige kvalitetene etter 100 år med gruvedrift i området. Det er det største naturrestaurerings-prosjektet som er gjennomført i Norge. Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for prosjektet og NINA var med som faglig rådgiver på tema naturrestaurering, landskap og naturlige prosesser. 

Bresystemet i Van Mijenfjorden er formet av periodevis hurtige brefremstøt. De siste årene har for eksempel Scheelebreen rykket fram over 2 km. For rundt 600 år siden rykket Paulabreen fram og krysset hele Van Mijenfjorden. Det ble dannet et stort sammenhengende morenesystem langs brefronten og det oppsto en stor bredemt sjø. Svea-gruva med flyplass, industriområde, vegsystem og kaien med kullageret lå sentralt i området og dominerte denne delen av bresystemet, forklarer seniorforsker i NINA, Lars Erikstad.

Restaureringsprosjektet har tilbakeført området slik at denne viktige delen av morenesystemet nå har fått tilbake sine store naturkvaliteter. Dette har vært viktig for at morenesystemet i indre del av Van Mijenfjorden nå er på den eksklusive lista over verdens viktigste geologiske steder sammen med Hornsund.

– Allerede nå ser vi hvordan naturen tar Svea tilbake når skred og steinsprang tar tak i dalsidene og strandprosessene visker ut de siste sporene av veger og infrastruktur, sier Erikstad.

– Det er inspirerende å se at restaureringa har bidratt til den totale kvaliteten av området og er med på å løfte verdensarven. Dette kan overføres til andre områder og viser at naturrestaurering virkelig kan gjøre en forskjell, sier Hagen. 

 

 

 

Svea før og etter:Bosetting, gruver, industrianlegg og tung infrastruktur er ryddet bort, etter restaureringen står kun fredete kulturminner igjen. Foto: Dagmar Hagen/NINA.

Fire nye norske steder

Her er de fire nye norske stedene på den eksklusive lista:  

• Esmark-morenen ved Forsand i Rogaland og Otto Tanks-morenen ved Rauddalsbreen i Stryn, oppdaget i 1823 og regnet som bevisene på istiden.
• Den plutonske larvikitten i Oslo-riften, dannet av smeltemasser i jordskorpen.
• Norges geologiske nasjonalmonument Leka, som viser et sjeldent tverrsnitt av havbunnskorpe.
• Fjorder og isbreer i Hornsund og Van Mijenfjorden på Svalbard. Et utstillingsvindu over landformer i polare omgivelser.

– Hvert forslag som er kommet inn er fagfellevurdert av tre forskere og de beste av de godkjente geostedene er nå publisert i boka «The Second 100». Det er oppmuntrende og svært gledelig at Norge nå har fått med fire nye lokaliteter, sier seniorforsker Tom Heldal ved Norges geologiske undersøkelse (NGU). 

• Les mer om utvelgelsen og se hele lista over de 200 utvalgte geologiske verdensarv-stedene på NGUs nettsider.

Gruveselskapet Store Norske hadde ansvar for å gjennomføre Svea-prosjektet på vegne av Nærings- og fiskeridepartementet.

Kontakt: 
Lars Erikstad
Dagmar Hagen

Nettside til prosjektet hos NINA: Svea-prosjektet 
Nettside hos Store Norske: Miljøprosjektet · Store Norske

Har kartlagt plantelivet i Antarktis

Camilla Næss

2024-08-06T11:02:00.0000000 2024-08-06T11:06:29.1170000

Og det viser seg at Antarktis er ikke så goldt som man kanskje skulle tro. Her vokser både moser, alger og lav som har tilpasset seg de barske forholdene. Men de vokser ikke overalt, kun en svært liten andel av de isfrie områdene er bevokst. Forskerne fremhever derfor viktigheten av å overvåke slike nøkkelområder med rik vegetasjon.

– Denne typen fjernmålingsmetoder gjør at vi kan studere Antarktis' sårbare økosystem og overvåke fremtidige endringer i vegetasjonen på en skånsom måte, sier Andrew Gray, forsker i NINA.

Les mer om forskningen.

Kontakt: Andrew Gray

Samme art på samme øy påvirkes ulikt av klimaendringene

Jørn J. Fremstad

2024-06-05T10:02:00.0000000 2024-06-05T14:33:57.5570000

Forskningstekniker Fredrik Samuelsson borer seg igjennom bakkeisen på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund.

– 8,5 centimeter her!

Med drill kommer man til slutt igjennom islaget, men for reinsdyr med klauver blir det verre. Se video (Instagram).

De siste 30 åra har vinterne blitt mildere med mer regnvær som fryser på og lager et islag på bakken. Det gjør det umulig for reinen å komme igjennom til vegetasjonen.

Vil forklare årsakene i detalj

Oppvarminga på Svalbard skjer fire ganger raskere enn ellers på kloden, og her ser vi noen av de første og største endringene i naturen som seinere vil merkes på det norske fastlandet og ellers i verden. Det fører til mildere, våtere og isete vintre, lengre sommersesonger og mindre havis. Alt dette påvirker svalbardreinen.

I år er det det 30. året på rad hvor forskerne har fanget, merket og undersøkt levende svalbardrein i de store dalførene ved Longyearbyen (Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen). Forskningsfangsten ved Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra) runder sitt tiende år.

Tidsseriene viser at dyra i de to områdene påvirkes ulikt av klimaendringene. Forskning på klimaeffekter er komplekst, og selv på samme øy kan vi ikke trekke entydige konklusjoner.

For å overvåke hvordan klimaforandringer påvirker svalbardrein og andre arter på den arktiske tundraen, samarbeider fem institusjoner om å overvåke økosystemet i observasjonssystemet COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra).

Feltlaget på Brøggerhalvøya denne aprildagen består av forskere fra Norsk Polarinstitutt (NP), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norsk institutt for naturforskning (NINA). UiT Norges arktiske universitet, Meteorologisk institutt og Framsenteret er også partnere i COAT.

– Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard og en viktig del av økosystemet, fordi den påvirker og samhandler med mange planter og dyr. Underarten finnes kun på Svalbard, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på den, sier Åshild Ønvik Pedersen, leder for COAT Svalbard og seniorforsker i Norsk Polarinstitutt.

De to 10 og 30 år lange tidsseriene er sentrale i COAT. Fra 1970-tallet har forskere overvåket bestandene ved å telle antall dyr sommer og vinter, men for å forstå årsakene til bestandsendringene er tellinger alene ikke nok.

– Vi må fange og undersøke de samme individene år etter år. Vi veier dem, tar avførings- og blodprøver, måler fettprosent og sjekker om simlene er drektige. Disse dataene gir oss detaljert kunnskap om hvordan reinsdyra påvirkes av klimaendringene i sine leveområder, sier Brage Bremset Hansen, seniorforsker i NINA.

 Å få kalv er et overskuddsprosjekt

I vind og snøfokk påfører forsker Åshild Ønvik Pedersen ultralydgelé på proben. Feltlaget på Brøggerhalvøya har fanget ei simle og skal sjekke om hun er drektig. Hun studerer bildet på det bærbare ultralydapparatet og holder proben på simlas mage.

– Skal vi se! Vi må finne pattene. Det her er jo et lett dyr, så det er jo tvilsomt om det er noen kalv her.

I dårlige vintre er nesten ingen simler drektige, som betyr at dyra har for lite fett og energi til å bære fram en kalv. I år var 33 prosent av simlene ved Ny-Ålesund drektige.

– Her kan vi skrive tom. Ikke noe kalv, sier Ønvik Pedersen.

Historien er annerledes i dalførene ved Longyearbyen, der 84 prosent av de undersøkte simlene var drektige. Det var også stor forskjell på vekta.

Simlene ved Ny-Ålesund veide i gjennomsnitt 43 kilo. Det er lettere enn de fleste andre år, noe som indikerer en tøffere vinter ved kysten.

Gjennomsnittsvekta for simlene ved Longyearbyen var 50 kilo.

– 50 kilo er den laveste vi har målt siden 2019, men mange dyr var likevel drektige og alle fostrene var i live og aktive. Det viser at vinteren ikke har vært spesielt tøff for voksne reinsdyr i nærheten av Longyearbyen, forteller forsker Larissa Beumer fra UNIS.

Hun er ansvarlig for feltarbeidet i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen, i nært samarbeid med NMBU og NINA.

Maten er låst under isen

I dalførene ved Longyearbyen fører tidligere vår og varmere somre til økt plantevekst og rikelig med beite langt utover høsten. Dyra får dermed bedre tid på å spise seg opp før den lange arktiske vinteren.

– Ved Longyearbyen har antall dyr mer enn tredobla seg siden overvåkninga starta i 1979. Dette er en positiv klimaendringseffekt på grunn av varmere, grønnere og lengre somre, samt kortere vintere, sier Bremset Hansen.

Somrene har også blitt litt varmere ved Ny-Ålesund, men klimaeffektene her er mer sammensatte og komplekse, og det er ikke lett å tegne to streker under svaret.

– Effekten av økt plantevekst er sannsynligvis ikke like stor her, og vi har ikke sett den samme positive klimaendringseffekten som man har lenger sør på Spitsbergen, ved Longyearbyen.

Stadig mildere vintre fører til mer is på bakken etter det har regna, og ofte mer snø langs kysten, noe som gjør at det er vanskelig for dyra å finne mat.

På feltarbeidet borer forskerne seg igjennom bakkeisen på en rekke punkter og måler tykkelsen for å vurdere årets situasjon. I år registrerte de nok et år med store forskjeller på bakkeisen ved kysten og i dalførene lengre sør.

– I Reindalen har det vært lite bakkeis i år. 60 prosent av målepunktene hadde ingen bakkeis i det hele tatt. I områdene med is, var den i gjennomsnitt 1 cm tykk, sier Beumer.

Ved Ny-Ålesund hadde 87 prosent av målepunktene en bakkeis som i gjennomsnitt var 3 cm tykk. Enkelte steder målte feltlaget 8,5 og 6,5 cm tykk is.

– Når et panserlag av is kapsler inn vegetasjonen, blir det praktisk talt umulig for dyra å komme seg igjennom for å beite på plantene på bakken, sier Ønvik Pedersen.

Kommer seg ikke vekk

Forskerne fanger voksne dyr som de i tidligere år har merket med GPS-halsbånd, men også kalver som ble født i fjor.

– Vi vil gjerne merke og undersøke kalvene, for å kunne følge dem fra sitt første leveår. Kalvene og årringene er litt som ungdommer flest; de forflytter seg gjerne litt vekk fra foreldrene, særlig bukkene, for å unngå innavl. Med GPS-en kan vi spore hvor dyra beveger seg, sier Beumer.

Bestandene på Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra lever på tre adskilte halvøyer, isolert store deler av året på grunn av isbreene på land og åpent hav rundt. Havisen er blitt så og si borte i løpet av de siste 20 årene på Kongsfjorden og i Forlandssundet som omkranser halvøyene. Uten havis er det vanskelig for dyra å vandre ut for å finne nye beiteområder, forklarer Ønvik Pedersen.

– Bestandene blir rett og slett isolert i sitt leveområde, og da kan de bli mye mer utsatte for klimaendringene og dårlig vær om vinteren. Når dyra ikke kan forflytte seg for å finne mat, øker konkurransen om maten og flere dyr dør av sult. Det kan føre til kollaps i bestanden som vi har sett flere ganger tidligere.

Høsten og vinteren i 1993-94 regnet det mye og tykke islag ble dannet på bakken i november. Forskerne talte 360 rein i 1993, og året etter ble kun 78 rein talt, på grunn av at mange døde og flere vandret til andre steder. I fjor kollapset bestanden på Kaffiøyra.

Går endringene for raskt for dyra?

Kan svalbardrein tilpasse seg et varmere klima i framtida? Svalbardreinen har over flere tusen år tilpasset seg miljøet på Svalbard, etter å ha vandret over isen fra Sibir og Eurasia.

Over hundrevis av generasjoner har den utvikla seg til å bli en lokal underart, spesialtilpasset Svalbards miljø. Den har blant annet en liten kropp, som bruker lite energi, og en fordøyelse tilpasset å spise svært lite og klare seg uten lav, som annen rein er avhengig av på vinteren.

– Svalbardrein har vært isolert i årtusener, selv om det sannsynligvis har kommet rein over isen ved flere anledninger, sier Bremset Hansen.

– Spørsmålet er om den har mistet så mye genetisk variasjon at den ikke vil klare å tilpasse seg det nye klimaet, og de raske endringene vi både ser og forventer i løpet av få tiår.

Summen av klimaendringene er utfordrende for dem som studerer økosystemet, og det gjør det vanskelig å forutsi framtida til svalbardreinen. Observasjonssystemet COAT er nødvendig for å skaffe oppdatert kunnskap om status på tundraen. Resultatene brukes til å utvikle prognoser og gi forvaltningsråd til norske og internasjonale myndigheter som håndterer klimakrisen.

I 2024 forventer forskerne en ganske stor nedgang i reinsdyrbestandene på de tre halvøyene ved Ny-Ålesund.

– Dette er en del av den naturlige dynamikken til arten, hvor bestandene varierer fra år til år. Men klimaendringene øker hastigheten på utviklinga, som nå kanskje går raskere enn det svalbardrein er tilpasset til, avslutter Ønvik Pedersen.

Fakta

• COAT står for Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra
• COAT er verdensledende innen integrert økosystemovervåkning og er blant de få økosystembaserte overvåkingssystemene i hele Arktis. COAT omfatter Svalbard og Finnmark.
• I 2024 har COAT fått 20 millioner kroner fra statsbudsjettet for å drifte økosystemovervåkninga.
• COAT er et tett samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt (NP), Meteorologisk institutt, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), UiT Norges arktiske universitet og Framsenteret.
• COAT Svalbard har Longyearbyen og Ny-Ålesund forskningsstasjon som feltbaser for overvåkning av klimautsatte planter og dyr på tundraen. Reinsdyrtellingene og forskningsfangsten er sentrale tidsserier i COAT sin reinsdyrmodul.
• Reinsdyrtellingenehar pågått på Brøggerhalvøya siden 1978 og i Reindalen og Adventdalen siden 1979. Oppdaterte data vises i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).
• Forskningsfangsten i Reindalen har pågått siden 1994, og har vært ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Fra 2024 har UNIS tatt over driften av dette feltarbeidet, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
• Forskningsfangsten på Brøggerhalvøya har pågått siden 2014 og er ledet av Norsk Polarinstitutt i samarbeid med NINA.

Kontakt Brage Bremset Hansen

Varmere klima gir økte karbonutslipp på tundraen

Camilla Næss

2024-04-17T17:07:00.0000000 2024-04-17T17:16:30.5030000

Tundra er en særegen naturtype som vi finner i Arktis og Antarktis og i alpine strøk – over tregrensen på fjell rundt om i verden. Her er bakken frosset året gjennom, derfor spiller tundraen en viktig rolle som karbonlager.

Så hva skjer med tundraen i et varmere klima? 70 forskere har gjort samme type eksperiment i 56 ulike tundramiljøer rundt om i verden for å finne svaret. Resultatene er entydige.

– Økte temperaturer førte til at mer karbon ble frigjort både fra jorda og vegetasjonen. Helt konkret førte en økning i lufttemperaturen på 1,4°C til en økning i karbonutslipp på 30%, forteller Joachim Paul Töpper, seniorforsker i NINA.

Töpper har bidratt inn i studien med data fra fire norske fjellokaliteter (mellom Vikafjell og Hemsedalsfjellet), og understreker at dette er nybrottsarbeid.

– Norge har en uforholdsmessig stor andel karbon bundet i jord og røtter, landets størrelse tatt i betraktning. Derfor er det viktig å inkludere norske data i studier av karbonutslipp fra jordsmonnet. Men så langt har vi bare skrapt på overflaten. Vi har fortsatt mye å lære, og må fortsette å måle karbonbalansen i jordsmonnet på flere steder og i ulike naturtyper, oppfordrer Töpper.

Kontakt: Joachim Paul Töpper

Les mer: Understanding climate warming impacts on carbon release from the tundra

Studien er nylig publisert i Nature – les artikkel: Maes, S. L. et al. (2024). Environmental drivers of increased ecosystem respiration in a warming tundra.

Stadig grønnere Arktis

Camilla Næss

2021-09-08T10:35:00.0000000 2021-09-08T10:42:49.1600000

De årlige globale rapportene om klimaets tilstand («State of the Climate») oppsummerer den mest oppdaterte informasjonen om klimaendringene i alle deler av verden og hvordan økosystemene påvirkes av disse endringene. Årets oppdatering for arktiske landområder viser at endringene skjer raskt. Bare fra 2019 til 2020 økte tundraens grønnhet med 4 %. Fra startåret i 2000 til 2020 har tundraen blitt omtrent 8,5 % grønnere. 

Satellitter måler endringer

– Vegetasjonens grønnhet måles ved hjelp av satellitter, mens overvåkingsprogrammer og andre undersøkelser gjort av biologer i naturen bidrar til å forklare resultatene fra de satellittbaserte overvåkningene, sier seniorforsker Jarle W. Bjerke som arbeider på Norsk institutt for naturforskning sin avdeling ved Framsenteret i Tromsø.

Bjerke og hans kollega seniorforsker Hans Tømmervik er de norske bidragsyterne til kapitlet om tundraens grønnhet. 

Busker og trær

Fra flere steder i Arktis har det blitt rapportert om betydelig økning i volum av busker og små trær. I tillegg har de høye temperaturene i Arktis ledet til tidligere snøsmelting om våren og senere ankomst av snø og frost om høsten. Dette har gitt vegetasjonen en lengre vekstsesong, noe som gjør at også kortvokst arktisk vegetasjon blir tettere og kan produsere mer klorofyll. Det vil si at det blir mer klorofyll per kvadratmeter, og dette klorofyllsignalet fanges opp av satellittene og omtales som grønnhet.

Størst endring lengst nord

Fra norsk Arktis inngår Svalbard, Jan Mayen og kysten av Finnmark. Alle disse områdene viser økt grønnhet siden oppstarten av tidsserien i 2000. Det er spesielt de østlige og kaldeste områdene på Svalbard som viser størst økning. Dette gjelder bl.a. Edgeøya, Barentsøya, Agardhfjellet og indre Wijdefjorden.

– Hvilke effekter vil dette kunne gi?

– Dette er områder som tradisjonelt har vært kjølt ned av havis også i deler av vekstsesongen, men med stadig tidligere isfrie farvann reduseres den kjølende effekten av havisen. Havet øst for Spitsbergen viser en sterkere oppvarmingstrend enn havet vest for Spitsbergen. Det er hovedårsaken til at nettopp disse områdene viser økt produktivitet, sier Jarle Bjerke. 

– Enn på land? 

– For rein vil det gi økt fôrtilgang, mens for høyarktiske planter i området kan økt konkurranse fra mer varmekjære arktiske planter være negativt, ettersom høyarktiske planter vokser saktere og er konkurransesvake. 

Brunere i øst

Til tross for en betydelig økning for Arktis som helhet er det tundraområder som har redusert grønnhet siden 2000. Dette gjelder spesielt to store områder i Sibir, det ene dekker et stort areal rundt industribyen Norilsk, det andre er et langt kystområde ved Østsibirhavet. Rapporten konkluderer ikke om årsaken til den betydelige reduksjonen i disse områdene, men reduksjonen viser at et varmere Arktis ikke stimulerer til økt plantevekst i alle tundraområder. 

– Redusert grønnhet er også kjent under begrepet «bruning», og flere studier viser at varmere vinterklima kan skade planter og lede til bruning, avslutter Bjerke.

Referanse: M. L. Druckenmiller, T. Moon, and R. Thoman, Eds.”State of the Climate 2020 – The Arctic”

Trålere truer livet i Arktis

Jørn J. Fremstad

2021-08-19T08:41:00.0000000 2021-08-19T12:09:00.3070000

– Landene som grenser mot Arktis må ta ansvar for å beskytte disse sårbare områdene mot fiske, og da spesielt bunntråling. Det er avgjørende for at vi skal ha noe håp om å bevare noen av de svært mangfoldige og artsrike samfunnene på bunnen av havet, sier seniorforsker Per Fauchald i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Sammen med kolleger fra Havforskningsinstituttet, Meteorologisk institutt, Polarinstituttet og Universitetet i Tromsø har han forsket på hvordan et varmere Arktis har påvirket fiskeriene.  

Klima for mer tråling

For å finne ut hvordan tapet av havis allerede har endret fiskeriene i Arktis, sammenlignet forskerne data om kommersielt fiske i perioden 2013-2018 med informasjon om isdekket og dybden på havet. Analysen viser at tråling dominerer, og at fisket har økt betydelig i områder som tidligere var dekket av havis. Siden trålfisket begrenses av dybden, brer aktiviteten seg langs kontinentalsokkelen. 

Ved hjelp av klimamodeller som viser hvordan havisen smelter, har forskerne beregnet hvordan fiskeriene kan komme til å se ut mellom 2040 og 2060. Trålerne har allerede utvidet områdene sine til å gjelde nordlige deler av Atlanterhavet og Beringhavet. I framtiden ser det ut til at de også vil innta Tsjuktsjerhavet, som ligger nord for Bergingsstredet mellom Alaska og Sibir, kysten ved Grønland og østlige og nordlige deler av Canada.      

Skader havbunnen

Data fra fiskefangst tyder på at bunntråling er den dominerende formen for tråling i Nord-Atlanteren. Sett fra et miljøperspektiv er dette spesielt problematisk. Når garnene sveiper havbunnen rører de opp og flytter på løse masser, skader strukturer og fører til at antallet og mangfoldet av bunnlevende skapninger reduseres.

– Historisk sett har samfunnene på havbunnen i arktiske strøk vært lite utsatt for forstyrrelser. Disse organismene spiller en viktig rolle i den større marine næringskjeden, og gir mat til hval og mange andre dyr. Å utsette dem for tråling kan få vidtrekkende konsekvenser, sier Fauchald.

Nylig undertegnet Norge, åtte andre stater med kyst mot nordområdene, samt EU, en avtale om en foreløpig stans av fisket i sentrale deler av ishavet (CAO-avtalen). Avtalen dekker imidlertid ikke de områdene Fauchald og kollegene hans er bekymret for.

– Det er først og fremst fordi CAO-avtalen dekker det dype polhavet og ikke kontinentalsokkelen, der trålingen kan komme til å øke, forteller Fauchald.

Flytter grensene nordover

Lignende endringer som de som er omtalt i artikkelen til Fauchald og kollegene er observert på Grønland. Chris Yesson ved Zoological Society of London studerer hvordan tråling virker inn på bunnlevende naturtyper. Han ser at de store trålerne på Grønland stadig flytter grensene nordover i jakten på ishavsrekene. Det skyldes to ting:

–  Nye områder blir tilgjengelige når havisen trekker seg tilbake, og rekene beveger seg nordover når vannet varmes opp. Det handler altså ikke bare om at dette er blitt et sted jeg kan komme til. Det dreier seg også om at jeg må dra dit, fordi det jeg pleide å fange lenger sør har flyttet, sier Yesson til Hakai Magazine.

Siden økonomien i mange av landene i området avhenger av fiske er det nødvendig å finne løsninger som tar hensyn til både fiskere og natur. Nøkkelen er å kartlegge de områdene som kan bli truet av fiske, for å identifisere sårbare naturtyper som trenger beskyttelse og beslutte om fiske kan tillates.

– Dette er også viktig for fiskeriene, fordi de uforstyrrede områdene fungerer som «barnehager» og fôrområder for de artene de fisker på, avslutter Yesson.

Forskningen er en del av Framsenterets forskningsportefølje gjennom flaggskipet «Miljøkonsekvenser av næringsaktivitet i Nord» og prosjektet BARENTSRISK finansiert av Norges forskningsråd.

Kontakt: Per Fauchald

Les mer om Polarområdene på nina.no

Les mer om kyst og hav på nina.no

Les artikkelen Poleward shifts in marine fisheries under Arctic warming

Les mer om overvåking av fiskerier på Global Fishing Watch

Les Trawlers Are Pushing into the High Arctic i Haikai Magazine

Miljø-DNA kan gi enklere oversikt over Svalbard-røya

Jørn J. Fremstad

2021-05-11T11:44:00.0000000 2021-06-30T14:50:05.7730000

Røye er den eneste ferskvannsfisken som lever på Svalbard. Myndighetene ønsker oversikt over hvilke innsjøer arten fins i, og hvor bestanden er stor nok til å kunne høstes av. Så langt har prøvefiske vært eneste løsning, men metoden krever mye tid og ressurser og er ikke særlig presis. I tillegg kan prøvefiske ta livet av store deler av en allerede presset bestand, og derfor blir det svært sjelden gjennomført.

Turgåere kan samle DNA

– Å bruke miljø-DNA for å undersøke tettheten av røye er mye billigere. Vi kan sende enkelt utstyr med sportsfiskere og turgåere for å ta prøver av vannet. De filtrerer vannet og tar med prøvene tilbake for DNA-analyse. Best av alt er at det ikke påvirker fiskebestanden, sier forsker Carolyn Rosten i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Fritidsfiske er en viktig del av friluftslivet på Svalbard, både for fastboende og tilreisende. For å sikre denne muligheten og ivareta bestandenes produksjonsevne og sammensetning, har Sysselmannen fastsatt en forskrift om fiske etter røye. Samtidig skal den framtidige forvaltningen av Svalbard-røye være kunnskapsbasert og bestandsandsspesifikk.

Rimeligere og raskere

På oppdrag fra Svalbards miljøvernfond har forskere fra NINA derfor undersøkt muligheten for å bruke miljø-DNA som et rimeligere og raskere verktøy for å overvåke bestander av røye. Forskerne har sammenlignet resultater fra prøvefiske utført av NTNU med resultater fra DNA-analyser. Av praktiske årsaker ble undersøkelsene gjort på Bjørnøya, hvor forskerne har tatt fem vannprøver i hver av elleve innsjøer.

Bjørnøya og Svalbard egner seg godt til å teste miljø-DNA. Det er grunne innsjøer med samme temperatur i alle vannlag. Siden det fins bare én fiskeart er det heller ingen andre arter som påvirker resultatet.

– Vi har målt konsentrasjonen av røye-DNA i fem liter vann. Det er ennå ikke mulig å ta en prøve for å se hvor mange fisker det er i innsjøen, men DNA-mengden i en prøve indikerer om det er mye eller lite fisk. Siden metoden er rimelig og enkel å utføre kan den benyttes årlig for å oppdage trender i bestandsendringer på et tidligere tidspunkt, forteller forsker Frode Fossøy i NINA.

Anbefaler videre testing

Foreløpig har ikke forskerne nok resultater til å kunne konkludere med at miljø-DNA kan brukes i røyeforvaltning på Svalbard, men flere tidligere studier har funnet en god sammenheng mellom tetthet av fisk målt ved prøvefiske og konsentrasjonen av miljø-DNA.

– Men vi har nok til å kunne si at analyser av miljø-DNA kan gi viktig tilleggsdata til tradisjonelle metoder som krever mye tid og penger, og derfor utføres sjeldent. Derfor anbefaler vi å følge opp miljø-DNA som metode for forvaltning av Svalbard-røye, med å ta prøver innen og mellom sesonger for å se hvordan DNA-konsentrasjoner endrer seg over tid, sier Fossøy.

Dette er miljø-DNA

Innsamling av vannprøver og analyser av miljø-DNA er en alternativ metode for overvåking av økosystemer. Levende organismer avgir stadig DNA til miljøet rundt seg i form av hudceller, spytt og avføring og lignende. Ved å filtrere vann gjennom et finmasket filter er det mulig å i fange dette DNA-et, og ved hjelp av genetiske analyser kan vi bestemme hvilke arter det stammer fra. NINA har i løpet av de siste årene utviklet både prøvetakingsutstyr og molekylære verktøy for analyser av miljø-DNA og har verifisert protokoller for mange akvatiske organismer.

Kontakt

Frode Fossøy

Carolyn Rosten

Les mer om miljø-DNA

Norsk-russisk samarbeid skal stanse spredning av fremmede arter til Arktis

Jan Arne Stokmo

2021-04-20T13:10:00.0000000 2021-06-30T14:51:09.3600000

Hovedbudskapet til reisende til arktiske strøk er at de bør børste, støvsuge og vaske klær, sko, bagasje og utstyr før de starter på reisen. Fiskeutstyr bør desinfiseres. Slike enkle tiltak vil beskytte det sårbare plante- og dyrelivet i arktiske strøk. 

Kampanjen lanseres i år i Nordvest-Russland etter å ha blitt testet på reisende til Svalbard i et pilotprosjekt i 2018-2019. Den utvides også nå til Island og Grønland.

Alvorlig trussel mot arter

– Fremmede arter er en trussel mot det biologiske mangfoldet globalt, men også i Arktis. Målet vårt er å informere reisende om at de enkelt kan bidra til å redusere dette problemet. Frø kan sitte fast på  fjellsko, parasitter kan følge fiskeutstyr og så videre. Med enkle tiltak kan spredning av slike blindpassasjerer unngås, forklarer Jørn Thomassen, leder for prosjektet i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

NINA leder kampanjen i samarbeid med Ministry of Agriculture and Forestry i Finland og Naturvårdsverket i Sverige. For lanseringen i Russland er National Park Russian Arctic den sentrale partneren.

Vil bevisstgjøre reisende

Fremmede arter er arter som har kommet til et område der de naturlig ikke hører hjemme, på grunn av menneskelig aktivitet. De er en av de største truslene mot biologisk mangfold globalt. Mange er ikke klar over at de ubevisst kan frakte med seg fremmede arter til de sårbare naturområdene. Dette skal kampanjen gjøre noe med.

– Fremmede arter kan etablere seg og fortrenge lokale arter, og også true hele økosystemer. Klimaendringer øker sjansen for at de uønskede artene får fotfeste i Arktis, advarer Thomassen.

Samarbeid med reiselivet

For at kampanjen skal kunne lykkes er vi avhengig av et godt samarbeid med turoperatører, flyselskaper, myndigheter med flere. Pilotprosjektet på Svalbard viste at næringene selv tok ansvar og var en avgjørende brikke for å nå ut til de reisende. 

I Russland involveres også myndighetene og russiske turoperatører som frakter gjester til arktiske deler av Russland.

Bruker animasjonsfilm

En viktig del av kampanjen består av en to minutters animasjonsfilm hvor en talende isbjørn undersøker ulike reisende etter fremmede arter. 

Filmen (lenke) og medfølgende nettside (lenke) er oversatt til russisk og skal overbevise russisktalende reisende til å gjøre tiltak for å stanse spredning av fremmede arter. Filmen er også tekstet på 13 språk for bruk til andre deler av Arktis.

Felles innsats

Kampanjen i nordvest Russland er finansiert av Klima- og miljødepartementet i Norge gjennom miljøvernsamarbeidet med Russland. 

Du finner mer informasjon om problemet med fremmede arter i Arktis og tiltak for å stoppe spredning av dem på www.stoparcticaliens.com

På oppdrag fra Miljødirektoratet har NINA gitt ut en rapport som viser status over kartlegging og overvåking av fremmede arter i Arktis og anbefaler tiltak for videre kartlegging og overvåking. Rapporten fra NINA kan du lese her (lenke).

Kontaktpersoner:

NINA: Jørn Thomassen
NINA: Inga Elise Bruteig
NINA: Kristine Bakke Westergaard
Ministry of Agriculture and Forestry (Finland): Johanna Niemivuo-Lahti
Swedish Environmental Protection Agency: Melanie Josefsson
National Park Russian Arctic: Ivan Mizin

Lytt: Podcast om fremmede arter i Arktis

Fakta om kampanjen:

•    Fremmede arter er en global trussel for det biologiske mangfoldet.
•    Plante- og dyrelivet i Arktis er spesielt sårbart for inntrengere utenfra.
•    Reisende til arktiske strøk kan ha med seg frø, insekter og parasitter på klær, utstyr og bagasje til Arktis, uten at de er klar over det selv.
•    Norsk institutt for naturforskning (Norge), Naturvårdsverket (Sverige) og Ministry of Agriculture and Forestry (Finland) har derfor lagd en film som skal øke bevisstheten rundt problemet.
•    Filmen skal nå også spres i Nordvest-Russland.
•    Hovedbudskapet er at du kan bidra til å beskytte den sårbare naturen i Arktis ved å gjennomføre noen enkle tiltak.
•    De viktigste tiltakene er børsting, støvsuging og vasking av klær, sko, bagasje og utstyr før avreise. Fiskeutstyr bør desinfiseres.
•    Filmen er produsert av det Trondheimsbaserte selskapet Klipp og lim, og er finansiert av Miljødirektoratet, Nordisk ministerråd og Sysselmannen på Svalbard.