Fjellrever tok charterfly til Nord-Norge

Jan Arne Stokmo

2026-02-01T14:45:00.0000000 2026-02-07T00:10:18.0530000

Avlsprogrammet for fjellrev har siden 2006 satt ut fjellrever i flere fjellområder. Målet er å reetablere bestanden til det som regnes som et av Norges mest utrydningstruete pattedyr.

Tirsdag denne uken fikk årets fjellrever fra avlsstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal i Trøndelag en noe uvanlig transport til sitt nye hjemmeområde.

På charterfly til Finnmark

Fjellrever fra avlsstasjonen settes ut hvert år i månedsskiftet januar/februar. I år ble 25 rever satt ut i Troms og Finnmark, hvorav 17 i Reisa nord og 8 på Varangerhalvøya, og revene tok charterfly nordover.

– For første gang har vi tatt i bruk fly for å få valpene fram. Dette har vi gjort for å unngå en minst 24 timer lang kjøretur fra Oppdal til Alta. Det er best for dyrevelferden, forteller Craig Jackson, seniorforsker i NINA.

– Til sammenligning tar det cirka 2 timer fra Oppdal til Værnes, og deretter rundt 2 timer med fly til Alta. Revene ble satt fri tidlig morgenen etter, onsdag 28. Januar, forklarer han.

(Saken fortsetter under bildet)

Lasting av fly på Værnes, Trøndelag. Foto: Juliet Landrø/NINA

Forventer godt smågnagerår

Områdene i nord er valgt til utsetting fordi det i Indre Troms og nordover er forventet et oppgangsår for smågnagere, som er svært viktige byttedyr for fjellreven. God tilgang på mat er bra for overlevelse og avgjørende for å få fram valper, og kan derfor gi en ekstra boost for bestanden.

Målet er å styrke fjellrevbestandene i området. Det gjør at delbestander knyttes tettere sammen, noe som vil bedre utveksling av gener og motvirke innavl.

Viktig for utviklingen i nord

– Reisa Nord ligger omtrent midt mellom Varangerhalvøya og Indre Troms. Bestanden har utviklet seg positivt de siste par årene, med aktivitet på hi og dokumentert yngling på to hi i 2025. Det er strategisk viktig å styrke bestanden i dette området, fordi flere etablerte individer vil kunne gi flere kull. Dette kan bidra til økt utveksling mellom delbestandene i nordområdene når valpene vandrer ut for å etablere seg, forklarer NINA-forsker Kristine Ulvund.

Derfor er støttefôring også utvidet her, med håp om å lage en vadesteinsbestand som bidrar til økt forflytning av fjellrev og genflyt.

Styrker genetikken

På Varangerhalvøya var det i 2017 kun to individer igjen. Så ble 67 rever satt ut fra avlsprogrammet i perioden 2018–2020, og antallet fjellrever har økt betydelig de siste 6–8 årene. Men den effektive bestandsstørrelsen, som er et mål på hvor genetisk sterk en bestand er, er fortsatt svært lav.

– Selv om delbestanden nå er estimert til nær 50 individer, er bestanden reetablert med valper fra relativt få avlspar. Utsettingen har derfor også som mål å øke den effektive bestandsstørrelsen ved å tilføre nye, ubeslektede individer som har med seg nytt genetisk materiale, fortsetter Ulvund.

Mangeårig innsats har lyktes

Rundt år 2000 var det bare 40-60 fjellrever igjen i hele Fennoskandia, som består av den skandinaviske halvøy, Finland, Kolahalvøya og Karelen i Russland. Det var tydelig at arten trengte hjelp for å overleve.

Årets utsettinger går inn i en mangeårig plan for å styrke bestanden. Prosjektet finansieres av Miljødirektoratet og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA).

20 år med avl, utsetting og støtteforing med forautomater har vært til god hjelp for fjellreven.

– Totalt har avlsprogrammet satt ut 494 fjellrever, og med årets utsetting av 25 rever i Reisa nord og på Varangerhalvøya, passerer vi 500 utsatte rever. Dette har bidratt til å reetablere fjellreven i flere områder der den var utdødd, og til å styrke bestandene i andre fjellområder, sier Craig Jackson.

Økt fokus på genetisk helse

Framover er målet fortsatt å redde bestanden i Norge, men selv om antallet fjellrever fortsatt trenger å bli høyere, har vi nå et økende fokus på genetisk helse, det vil si nivået av genetisk variasjon og graden av innavl.

Flere delbestander er reetablert ved utsetting av valper fra relativt få ubeslektede avlspar, noe som gir genetiske utfordringer og økt innavl. Avlsprogrammet kan motvirke dette ved å sette ut ubeslektede rever. Les nyhetssaker: Vil knytte fjellrevene i Norge tettere sammen og Disse grepene skal redde fjellreven fra innavl.

Fire av fjellrevene som ble sluppet fri var påført GPS-sendere for å kunne følge revene over grensa til Sverige og Finland. GPS-senderne er finansiert av Interreg Aurora gjennom prosjektet Felles Fjellrev. Foto: Kristine Ulvund & Craig Jackson / NINA 

Fakta om fjellreven i Norge:

• I 2025 ble den norske fjellrevbestanden beregnet til å bestå av cirka 300 voksne rever.
• Individene er fordelt på 16 fjellområder rundt omkring i landet.
• Etter at tiltak for å redde fjellreven ble iverksatt ved årtusenskiftet, har bestanden hatt en jevn vekst fram til 2020, med noe utflating fram mot 2025.
• Avlsprogrammet for fjellrev har vært sentralt i bestandsoppgangen de siste 20 årene, med tiltak som utsetting av fjellrev og støtteforing.
• Programmet finansieres av Miljødirektoratet og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA).
• Årets utsettingsområder omfatter Varangerhalvøya og Reisa nord.
• Et viktig mål er å styrke sammenkoblingen mellom delbestandene. Det er dokumentert betydelig bevegelse mellom delbestander i Nord-Norge de siste fem årene.
• I fjor ble fjellrevene på avlsstasjonen vaksinert for første gang: Fjellreven er vaksinert for første gang.

Kontaktpersoner i NINA:

• Craig R. Jackson
• Kristine R. Ulvund
• Nina Elisabeth Eide
• Marianne Furnes

Les mer om:

•  Avlsprogrammet for fjellrev 
• Status for fjellrev i 2025 (Les mer i nyhetssak: Vil knytte fjellrevene i Norge tettere sammen )

Foreslår flytting av rovdyrmål fra nord til sør

Jan Arne Stokmo

2026-01-30T09:34:00.0000000 2026-01-30T09:43:37.4600000

Det kommer fram i et faggrunnlag som forskere i NINA har utarbeidet på oppdrag for Miljødirektoratet.

Bakgrunnen for oppdraget er et politisk ønske om å redusere belastningen fra rovdyr på tamreindriften i nord. I store deler av de tre nordligste rovviltregionene i landet overlapper tamreinens sesongbeiter med leveområdene for gaupe og jerv, og tap til rovvilt er betydelige og utgjør en belastning for næringen.

Samtidig er Norge forpliktet til å sikre levedyktige bestander av store rovdyr.

Anbefaler flytting av mål

De tre alternativene som forskerne skulle vurdere var en generell reduksjon av de nasjonale bestandsmålene på gaupe og jerv, en omfordeling av de eksisterende målene for å redusere bestandene lengst nord, eller å beholde situasjonen som nå.

Dagens nasjonale bestandsmål på 65 årlige familiegrupper av gaupe og 39 ynglinger av jerv ble fastsatt av Stortinget i 2004.

– Vi anbefaler ikke en reduksjon i de nasjonale bestandsmålene, for det kan svekke sjansene for at rovdyrene i Skandinavia overlever på lang sikt, og kunne komme i konflikt med Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Det kan også gjøre det vanskeligere for Sverige å oppfylle sine forpliktelser til EU, sier Knut Morten Vangen, forskningssjef i NINA.

– I stedet mener vi det kan være aktuelt å se på omfordeling av nasjonale bestandsmål mellom våre rovviltregioner. Det vil ikke endre totalbestanden, og vil være i tråd med både biologiske hensyn og internasjonale forpliktelser, fortsetter han.

Dette er også i tråd med tidligere vurderinger fra NINA.

Færre i nord, flere i sør 

I rapporten har forskerne vurdert konsekvensene av en moderat omfordeling av bestandsmål fra nord til sør. De konkluderer med at regionene i Sør-Norge har ledige arealer og kan romme flere ynglinger enn i dag.

– For eksempel hadde rovviltregion 1-4 sist vinter til sammen 13 familiegrupper av gaupe mer enn bestandsmålet, så økt bestandsmål her trenger ikke å bety en reell økning av antall familiegrupper. Her vil gaupa i stor grad også kunne leve av rådyr og hjort, men det kan også føre til økte tap av sau i området. Region 4 og 5 har store skogsområder nesten uten frittgående beitedyr og kan øke bestanden av jerv uten store konflikter, utdyper Vangen.

Usikker effekt

Forskerne påpeker samtidig at selv om bestandene av gaupe og jerv reduseres innenfor reindriftsområdene i nord, er effekten på tap usikker. Forskning viser at tapene av rein i stor grad påvirkes av tetthet, kondisjon og klimatiske forhold i reinflokkene.

– Dette er faktorer som ofte er viktigere for tap enn antall rovdyr i området, utdyper Vangen.

Vil ivareta genflyt

De skandinaviske bestandene av både gaupe og jerv viser lave nivåer av genetisk variasjon sammenlignet med bestander lenger øst i Eurasia. Utveksling av individer med den finsk-russiske bestanden anses som avgjørende for å opprettholde langsiktig levedyktighet.

En moderat omfordeling og de gjenværende målene i våre tre nordligste fylker vil sikre tilstrekkelig kontakt og utveksling av gener med våre naboland i øst, mener forskerne.

Bør lytte til reindrifta

Forskerne anbefaler også økt forvaltningssamarbeid med Sverige og Finland, videreutvikling av genetisk overvåking, og prosesser som tar med både vitenskapelig kunnskap og reindriftas erfaringsbaserte kunnskap. Dette er nødvendig for å sikre en bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning av gaupe og jerv i hele den fennoskandiske utbredelsen av de to artene.

Faggrunnlaget fra NINA skal i neste runde brukes av Miljødirektoratet som skal levere forslag til endringer i bestandsmålene for gaupe og jerv til Klima- og miljødepartementet.

Les hele faggrunnlaget i NINA-rapport 2693 her: 

​​Vangen, K.M., Krange, O., Mattisson, J., Thorsen, N.H., Tveraa, T., Linnell, J.D. & Odden, J. 2025. Faggrunnlag for utredning av bestandsmål for gaupe og jerv.​ NINA Rapport ​2693​. Norsk institutt for naturforskning.

Kontaktpersoner i NINA:

• Knut Morten Vangen, forskningssjef
• John Odden, seniorforsker

Les mer om NINAs forskning på store rovdyr på www.nina.no!

Nytt verktøy skal hindre kræsj mellom sjøfugl og industri

Trine Hay Setsaas

2026-01-15T08:03:00.0000000 2026-01-19T11:58:02.1870000

Lunde har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard/NINA

For 150 år siden levde sjøfuglene i en helt annen kystverden enn den vi kjenner i dag. Havet var stort, uendelig og fritt. Artene var mange, koloniene store og fiskebestandene rike.

I dag tar mennesker mye plass, og havet er ikke lenger sjøfuglenes domene. Det voksende behovet for energi og matproduksjon gjør at flere næringer vender blikket mot havet.  

Presset til kanten av stupet

Skipstrafikk, oljeplattformer, havvindparker og fiskeoppdrett skaper hindre for trekkruter og livsviktige beiteområder. Samtidig reduserer industrielt fiske tilgangen på mat, mens klimaendringer fører til varmere hav, mer ekstremvær og endringer i mattilgang.

– ­Det er ikke én vindmølle, én oljeplattform eller én tråler som er problemet. Det er summen av alt vi mennesker gjør til havs som påvirker sjøfuglene våre, sier Tone Reiertsen, forsker i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Konsekvensene er dramatiske. Åtte av ti sjøfugler i norske fuglefjell har blitt borte siden 1970-tallet. Arter som lomvi, lunde, alke, makrellterne og krykkje har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge dersom dagens utvikling fortsetter.

Lomvi er kritisk truet, og står i fare for å dø ut. Foto: Svein Håkon Lorentsen/NINA

Kartlegger belastningen – art for art

Nå har forskere i samarbeid med industrien utviklet et verktøy som kan gi plass til både sjøfugl og industri i norske havområder.

– Verktøyet er et digitalt kart som viser hvor fuglene oppholder seg, og hvor ulike typer industriell aktivitet foregår. Når vi bruker det, kan vi sørge for å etablere ny aktivitet i områdene som er minst viktige for sjøfuglene, sier Frank Hanssen, overingeniør i NINA.

Kartverktøyet bygger på omfattende datasett fra de siste førti åra. Den gir oversikt over hvilke havområder som er viktigst for sjøfugl, og hvilke menneskelige aktiviteter – inkludert klimaendringer – som påvirker dem mest.

Avdekker «hotspots» i havet

Gjennom arbeidet har forskerne avdekket overlapp mellom sjøfuglenes utbredelse og områder i havet som varmes opp raskere enn andre steder. Når slike såkalte «hotspots» sammenfaller med viktige hekke- og beiteområder for sjøfuglene, påvirkes både overlevelse og reproduksjon mye mer enn andre steder.  

– Nye funn som dette viser enda tydeligere hvor viktig det er å bruke all kunnskap vi har tilgjengelig når vi planlegger fremtidig menneskelig aktivitet i havområdene våre, sier Kate Layton-Matthews, forsker i NINA.   

Først i verden

På grunn av omfang og detaljnivå kan verktøyet regnes som det første i sitt slag.

– Dette har aldri vært gjort før med så mange arter og så mange kolonier. Vi kan faktisk vise hvordan hver enkelt bestand blir påvirket av menneskelig aktivitet i og utenfor hekkesesongen, sier Reiertsen.  

Dermed ligger nyvinningen i front internasjonalt blant hjelpemidler som skal sikre sameksistens mellom sjøfugl og mennesker til havs.

– For oss er sameksistens og bærekraft viktig for all vår aktivitet til havs. Derfor er slik kunnskap og forskning sentralt for å finne løsningene vi trenger, sier Hanne Wigum, leder for havvind-konsepter i Equinor.

Ler mer om verktøyet her

Les mer om "hotspots" i havet her

Kontakt: Tone Reiertsen

Vil knytte fjellrevene i Norge tettere sammen

Jan Arne Stokmo

2025-12-19T13:08:00.0000000 2025-12-19T14:30:31.3400000

Det gjennomføres årlig et omfattende arbeid med å bevare fjellreven i Norge, som er et av våre mest utrydningstruete pattedyr.

En ny rapport fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) oppsummerer tiltakene som er gjort i år, status for fjellrevbestanden i Norge, og gir anbefalinger for veien videre.

Det går bra med fjellreven

Gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev følger naturoppsynet og forskerne med på hvordan det går med fjellreven og hvor det bør settes inn tiltak.

– Vi ser at antall fjellrev i bestanden er stabil, til tross for at det i år er dokumentert færre kull enn i fjor. Men flere delbestander viser tegn til innavl, og det er alt for lav kontakt og flyt av gener mellom delbestandene for at bestanden kan forventes å overleve på lang sikt. Derfor blir det viktig med kontinuerlig innsats framover for å styrke bestanden både ved hjelp av utsetting av fjellrev og støttefôring, slik at vi kan bygge en større, mer sammenhengende og genetisk robust bestand, sier Nina E. Eide, seniorforsker i NINA.

Over 300 voksne rever i Norge

Det er i dag 16 delbestander av fjellrev i Norge. Bestanden er i 2025 beregnet til å bestå av 309 voksne rever, som er litt lavere enn estimatet i fjor (330). Gjennomsnittet for siste treårs-periode (2023–2025) er imidlertid 316, litt høyere enn i fjor (303).

– Bestandsmodellen bekrefter en jevn vekst i bestanden fram til 2020, med noe utflating fram mot 2025. Veksten ser ut til å ha stagnert noe i alle regionene unntatt lengst i nord, forklarer Eide.

Veksten i nord henger sammen med at det er etablert tiltak i flere av delbestandene gjennom Interregprosjektet Felles Fjellrev III på svensk og finsk side. Sammen med utsetting av fjellrev fra Avlsprogrammet i Reisa Sør i 2021 og 2022, har dette resultert i en skikkelig framgang for fjellreven i nord. Den er forventet å fortsette siden det er ventet oppgang i smågnagerforekomstene i nord neste år.

Færre kull født i år

I år er det dokumentert 38 valpekull med fjellrev født ute i det fri i Norge. Det er en nedgang på 26 kull fra i fjor, men kun ett færre enn 2023. 
Kullene ble født i tolv delbestander, hvorav 10 lengst sør i Norge (Hardangervidda, Finse), 4 nord i Sør-Norge (Reinheimen, Snøhetta), 8 i Midt-Norge (Kjølifjellet-Sylane, Børgefjell), 6 i Nordland (Artfjellet, Junkeren, Saltfjellet) og 10 kull i Nord-Norge (Indre Troms, Reisa Nord, Varangerhalvøya).

– Valpekullene er relativt få, jevnt fordelt over landet og det er gjennomgående relativt lave kullstørrelser. Den geografiske fordelingen av ynglingene henger godt sammen med observerte smågnagerforekomster, forklarer Eide.

I Sverige ble det født 56 kull og i Finland 3, som gir totalt 97 fjellrevkull i Fennoskandia i 2025. Beregninger basert på bestandsmodellen viser at det tre landene huser en fjellrevbestand på cirka 526 voksne individer.

Våt vinter skaper smågnagertrøbbel

Smågnagerne er et viktig byttedyr for fjellreven og svingninger i bestandene deres påvirker tilgangen på mat til fjellreven, og dermed hvor mange valpekull fjellreven føder.

I år bremset en særdeles våt vinter veksten i smågnagerbestandene kraftig, særlig i Nordland og Midt-Norge. Lengst i sør var det trolig uvanlig lite snø og tidlig snøsmelting som forklarer hvorfor smågnagerne krasjet så tidlig her. Lengst i nord var det et bunnår for smågnagerne som forventet.

– Dette viser hvor sårbar fjellreven er for svikt i smågnagerbestandene når vått vintervær slår til. Endringer i klima fører til at snøen legger seg senere, snødekket blir tynnere og det blir mer og mer vanlig med regn på vinteren, med ising til følge, sier Eide.

Anbefaler flere tiltak

For å hjelpe fjellrevbestanden og redusere faren for innavl, fremhever forskerne at det er viktig med målrettede tiltak over tid.

– Utsetting av fjellrev i delbestander som sliter genetisk og utvidelse av støttefôringen, vil være viktige tiltak for å oppnå sunn genetisk helse og en mer sammenhengende bestand. Oppsett av flere fôrautomater både innenfor etablerte delbestander og i nye mellomliggende fjellområder kan også bidra til flere valpekull i den ville bestanden, og slik gi raskere vekst og raskere oppnåelse av målene for bevaringsarbeidet, forteller Eide.

Satte ut på Hardangervidda og i Sylan

I januar i år ble det satt ut 20 fjorårsvalper på Hardangervidda og i februar satt vi ut 9 valper i Sylane. I vår ble det også satt ut ni nye fôrautomater i Forollhogna, en i Reinheimen og seks i Skarvheimen vårvinteren 2025.

Overvåkingsprogrammet for fjellrev eies av Miljødirektoratet, som også finansierer tiltakene for å bevare fjellreven i Norge. Arbeidet i felt koordineres av Statens naturoppsyn (SNO), og den praktiske gjennomføringen gjøres av et stort feltmannskap fra SNO, lokalt fjelloppsyn, bygdeallmenninger og Statskog-Fjelltjenesten.

Lenker til rapporter:

Les rapporten om fjellrev i Norge her:
Jackson, C., Ulvund, K., Rød-Eriksen L., Furnes, M.W., Arntsen, L., Mjøen, T., Spets, M., Jensen, M.Ø., Kleven, O., Flagstad, Ø. & Eide, N.E. 2025. Fjellrev i Norge 2025 - Tiltak, status og anbefalinger.  NINA Rapport 2698. Norsk institutt for naturforskning.  

Les statusrapporten om fjellrev i Fennoskandia her:
Wallén, J., Ikonen, J., Rød-Eriksen, L., Flagstad, Ø., Eide, N.E., & Ulvund, K. 2025. Inventering av fjällräv i Sverige, Norge och Finland 2025/ Overvåking av fjellrev i Sverige, Norge og Finland 2025/ Naaliseuranta Ruotsissa, Norjassa ja Suomessa 2025. Beståndsstatus för fjällräv i Fennoskandien/ Bestandsstatus for fjellrev i Fennoskandia/ Naalikannan tila Fennoskandia. 1-2025. Naturhistoriska riksmuseet (NRM), Norsk institutt for naturforskning (NINA) och/og/ja Metsähallitus (MH).

Kontaktperson i NINA:

Nina E. Eide, seniorforsker

Les mer om fjellrev på Nina.no
Hør podkasten Fjellreven – tøff men truet

De små muslingene som bærer store økosystemer

Trine Hay Setsaas

2025-12-17T09:36:00.0000000 2025-12-17T09:34:26.2200000

Ferskvannsmuslinger trues av økt næringstilførsel og nedgroing. Foto: Bjørn Mejdell Larsen/NINA

Fascinerende skapninger som få vet om

Over hele verden finnes mer enn 1300 arter ferskvannsmuslinger. I Norge har vi kun 24 arter, enkelt fordelt på de store (Unionidea) og de små (Sphaeriidae) muslingene.

Det meste av livet tilbringer de delvis nedgravd i sand og mudder eller festet til planter i elver, bekker, innsjøer og tjern. Det er lett å gå forbi dem uten å ane hvor mye liv som finnes under overflaten.

Hos de små ferskvannsmuslingene starter livet på en enkel måte. Hunnene slipper ferdig utviklede mini-muslinger rett ut i vannet. Noen fortsetter livet på planter eller på bunnen, mens andre legger ut på en uvanlig reise. De kan nemlig feste seg til fisk, fugl, biller, amfibier eller pattedyr – og bli fraktet med dem over store avstander i løpet av livet.

Hettekulemusling (Sphaerium lacustre) kan klatre og feste seg på planter. Foto: Vincent Prié

Der de små muslingene begynner livet som mini-muslinger, slipper hunnene hos de store ferskvannsmuslingene svømmende larver ut i vannet. Disse må finne seg en fisk å feste seg på mens de utvikler seg til ferdige muslinger. Der henger de, godt skjult, før de en dag er klare til å slippe seg løs og falle til bunnen. Så starter ungmuslingene livet i flere år nedgravd i grusen, før de kommer til syne på overflaten som voksne muslinger.  

Nøkkelarter som holder elvene og innsjøene levende

Nede på bunnen kan én enkelt ferskvannsmusling filtrere 40 liter vann hver eneste dag. Det gir renere vann og bedre leveområder for mange andre arter. Selv er de en viktig matressurs for både fisk, pattedyr og fugl. Faktisk er det slik at områder med mye ferskvannsmusling også har et langt rikere artsmangfold.

Muslingene kan dessuten fjerne forurensning og sykdomsorganismer fra vann. Derfor brukes de både som naturlige filtre for rensing av drikkevann og som verktøy til å måle vannkvalitet. Årringene i skjellene deres kan også avsløre forurensing langt tilbake i tid. Naturen er utrolig.

Ferskvannsmuslinger kan forekomme i store tettheter og filtrere store menger vann. I dette tilfellet elvemusling (Margaritifera margaritifera). Foto: Bjørn Mejdell Larsen/NINA

Når elver og innsjøer skades, forsvinner muslingene

Samtidig er ferskvannsmuslingene en av de mest utsatte dyregruppene i hele verden. Elver, bekker og innsjøer bygges ned. Hele nedbørsfelt påvirkes av forurensing og invasjoner av fremmede arter.  

– 23 av 25 av de store ferskvannsmuslingene i Europa er truet. Tapet av dem forteller mye om tilstanden i elvene og innsjøene våre, forteller Jon H. Magerøy, forsker i NINA.

Magerøy har jobbet med ferskvannsmusling i over 20 år, og beskriver påvirkningene som både mange og kompliserte. Forurensing fra landbruk, skogbruk, kloakk og annen menneskelig påvirkning er en stor utfordring. Det samme er vannkraft, kanalisering og andre fysiske endringer i vassdragene våre.

Noen muslinglarver kan kun bruke én enkelt fiskeart å utvikle seg på. Når veisalt, for eksempel, renner ut i elvene, sliter larvene med å feste seg på fisken. Og forsvinner akkurat denne fisken, forsvinner muslingene.

Også klimaendringer påvirker ferskvannsmuslingene i økende grad. Oftere tørke og flom i større skala enn før leder til massedød av muslinger eller at de rett og slett skylles bort fra sine leveområder.

En flatdammusling (Pseudanodonta complanata) sitter delvis nedgravd i grusen. Foto: Vincent Prié

En europeisk redningsplan for ferskvannsmuslinger

Nå har Magerøy sammen med NINA-kollega Bjørn Mejdell Larsen vært med på å lage en handlingsplan for alle ferskvannsmuslinger i hele Europa. Over 70 forskere fra 28 land har bidratt.

– Vi kan godt kalle den en redningsplan. Mitt viktigste arbeid i hele karrieren, konstaterer Magerøy.

Planen peker på nødvendige tiltak for å sikre muslingenes fremtid: vern av leveområder, redusert forurensning, og bedre kontroll av sykdommer og fremmede arter. Også mer kunnskap trengs om hvordan det står til, spesielt med de små muslingene. Men helt sentralt er å ivareta hele nedbørsfelt – ikke bare enkeltvassdrag.

– Vi ser at vern av vassdrag i Norge i liten grad beskytter muslingene. Vi må ta vare på nedbørsfeltet i sin helhet også her hjemme, understreker Magerøy.

For å lykkes trengs det mer og bedre kunnskap i befolkningen og blant politiske beslutningstakere. Slik kan vi sikre et solid regelverk som følges opp og håndheves, og tiltak som gir resultater for fremtiden.

– Svaret på hvorfor er enkelt: Friske muslinger gir rent vann og friske økosystemer – og til syvende og sist friske mennesker, avslutter Magerøy.

Les handlingsplanen her: European Freshwater Bivalves: Moving from assessment to conservation planning

Kontakt: Jon H. Magerøy

Jaktfalk og jegere konkurrerer om rypa i Finnmark

Camilla Næss

2025-12-12T09:53:00.0000000 2025-12-12T10:00:26.8200000

Jaktfalken er en eksepsjonell jeger og kanskje det eneste rovdyret i Norge som har spesialisert seg på ryper som byttedyr. Det gjør den spesielt sårbar for endringer i rypebestanden. Men det er flere rovdyr i fjellet som har rype på menyen. I tillegg kommer jegerne. 

Hvordan påvirker det jaktfalken? 

Forsvinner fra hekkeområdene i dårlige rypeår

En gruppe forskere i COAT har sett nærmere på samspillet mellom rovfugler og byttedyr i Finnmark. Analysene bygger på data fra mer enn 20 år med overvåking av jaktfalkreir, rype- og lemenbestander. 

Resultatene viser tydelig at jaktfalken forsvinner fra sine tradisjonelle hekketerritorier når rypebestanden blir for lav. Det har alltid vært svingninger i rypebestanden, men siden forrige århundre har antallet ryper gått nedover. 

Jaktfalken er avhengig av rypa

– Jaktfalken er helt avhengig av gode rypebestander. Her har vi tydelig dokumentert den negative effekten lave rypebestander har på den rødlistede jaktfalken, sier Arve Østlyngen fra Rovfuglgruppa i Vest-Finnmark.

 Funnene er viktige  når rypebestanden skal forvaltes. Naturmangfoldloven presiserer at ved høsting av vilt skal det legges vekt på hvilken rolle arten har i naturen, og hvordan høsting kan påvirke det biologiske mangfoldet.

– I dag er det opp til hver enkelt grunneier å avgjøre i hvor stort omfang ryper skal jaktes. Mange er neppe klar over at lovverket også sier at de må ta hensyn til andre arter som er avhengig av rypa når disse avgjørelsene tas, sier Eivind Flittie Kleiven, forsker i NINA. 

Lemen er viktigere enn vi trodde

Et annet, og kanskje mer overraskende, funn er at lemen kan spille en viktigere rolle for jaktfalken enn vi tidligere har trodd. På vårparten i gode lemenår kryr det av lemen på snøen. Da ser det ut til at forekomsten av jaktfalk øker. 

– Dette stemmer med funn fra andre deler av verden. Det er dokumentert at jaktfalken har en variert diett og kan jakte både sjøfugler og jordekorn, men flere av disse alternative byttedyrene går også tilbake. Her hjemme opplever vi for eksempel stadig sjeldnere skikkelig gode lemenår, sier Kleiven.

Kontakt: Eivind Flittie Kleiven

Les artikkel: A specialist predator in a food web with cyclic alternative prey: The gyrfalcon-ptarmigan case revisited
 

Over 200 naturtyper står i fare for å gå tapt

Anne Olga Syverhuset

2025-11-26T08:11:00.0000000 2025-11-26T12:44:00.1600000

In Freshwater deltas, like here by Velse Sølensjøen, you find freswater, wetland and terrestrial red-listed habitat types. Photo credit: Børre K. Dervo /NINA.

I dag lanserer Artsdatabanken en ny utgave av Norsk rødliste for naturtyper. Forskere fra en rekke institusjoner, deriblant Norsk institutt for naturforskning (NINA), har vurdert til sammen nesten 900 naturtyper. 

44 % av disse naturtypene havnet på den nye rødlista, noe som betyr at de har en risiko for å gå tapt. 23 % av naturtypene ble plassert i kategorien truet. Det betyr at de står i fare for å gå tapt. 

Rødlista er et viktig verktøy for kunnskapsbasert forvaltning av naturen. Den viser ikke bare hvilke typer natur som står i risiko for å gå tapt, men også årsakene.

Påvirkningen i elver overrasker forsker

– Den store overraskelsen for oss som har jobbet med naturtyper i ferskvann, er at arealbruken i vassdragene var vesentlig større enn det vi hadde forventa. Det betyr at både påvirka areal og graden av påvirkning er mye høyere enn forventa, sier NINA-forsker Børre Dervo, som har vært gruppeleder for vurderingene i ferskvann.

Selv om situasjonen er et hakk verre enn sist, er det likevel få kritisk trua og sterkt trua naturtyper i ferskvann i Fastlands-Norge.

Dervo forteller at de i vurderingene av de rundt 200 naturtypene i ferskvann har hatt et mye bedre datagrunnlag enn i forrige vurdering.

Det gjelder også for andre kategorier av naturtyper. Forskerne har brukt flere kilder enn ved tidligere vurderinger, blant annet modellering, fjernmåling og ny forskning. I tillegg er vurderingene mer detaljerte. I forrige runde var det totalt 258 naturtyper. Nå er det nesten tre ganger så mange.

Også vanlige naturtyper kan havne på rødlista

I den forrige rødlista dekket naturtypene som havnet på lista ofte veldig små areal. I årets rødliste har påvirkning av naturtypene blitt sterkere vedlagt. 

– Det betyr at naturtyper som dekker store arealer kan bli rødlistet på grunn av hard utnyttelse, forklarer Ulrika Janssen Asplund, forsker i NINA.

Hun har hatt hovedansvar for skog i gruppen som har sett på naturtyper på fastmark. Fastmark inkluderer naturtyper på land som ikke er permanent vannmettet, altså utenom ferskvann og våtmark.

Blåbærgranskogen i lavlandet er et eksempel på en vanlig naturtype som har havnet på rødlista.

– Det innebærer at vi ikke kan tenke på rødlistet natur som frimerker i et landskap, som noen kan sette en beskyttende ring rundt. I stedet blir det viktigere å passe på at natur som har god tilstand blir tatt vare på, forklarer Asplund.

Nær to av tre naturtyper på våtmark rødlistet

Anders Lyngstad, forsker i NINA, har ledet gruppen som har vurdert naturtyper på våtmark.

– Vi har vurdert 61 naturtyper. Av disse er 42 inkludert i rødlista, og fem er kritisk truet. Alle våtmarkstypene som bare opptrer i lavlandet er rødlistet forteller Lyngstad.

Det er reduksjon i det totale arealet og tilstanden som er grunnen for rødlisting av de fleste naturtypene på våtmark.

– Grøfting, oppdyrking og nedbygging er de viktigste påvirkningene for disse naturtypene, sier Lyngstad.

Han forteller videre at vi nå har dokumentasjon på at klimaendringene begynner å påvirke våtmark. 

– Det gjelder i første rekke våtmarkstyper med nordlig utbredelse eller i fjellet, sier han. 

I tillegg til Dervo, Asplund og Lyngstad, har Lars Erikstad bidratt i arbeidet fra NINA. Han har deltatt i gruppa som har vurdert landformer.

Les også Artsdatabankens pressemelding "Halvparten av norske naturtyper er på Rødlista"

Kontaktpersoner i NINA:
Børre K. Dervo (ferskvann)
Anders Lyngstad (våtmark)
Ulrika Jansson Asplund (skog)
 

Lanserer ny oversikt over trua natur i Norge

Anne Olga Syverhuset

2025-11-24T10:23:00.0000000 2025-11-24T10:38:32.1800000

Eksperter fra en rekke forskningsinstitusjoner har risikovurdert nesten 1000 naturtyper det siste året. Arbeidet har munnet ut i ei ny rødliste for naturtyper, som blir lansert denne uka. Lista skal være et verktøy for kunnskapsbasert forvaltning av naturområdene.

På lanseringsdagen kan du følge den offisielle overrekkinga av rødlista til statssekretæren digitalt eller fysisk fra kl. 09.00-10.00.

Du kan også se lederne av ekspertkomiteene fortelle om arbeidet og resultatene i et webinar senere på lanseringsdagen, fra. 13.00-15.45.

Flere NINA-forskere har deltatt i arbeidet: Børre Dervo vært gruppeleder på ferskvann, Anders Lyngstad har vært gruppeleder for våtmark, Ulrika Jansson Asplund har hatt hovedansvaret for skog i fastmarksgruppa, mens Lars Erikstad har vært med i landformgruppa.

Grundig og omfattende arbeid

Naturtypene er vurdert basert på siste, nye versjon av Natur i Norge. 

– Det har vært et både krevende og interessant arbeid hvor vi har gått skikkelig i dybden for få fram et datagrunnlag som er så riktig som mulig, forteller Asplund, som skryter av godt samarbeid mellom de ulike institusjonene. 

Les mer om NINAs arbeid med trua natur.
 

Tap av leveområder truer villreinen – hva er beste forvaltningsstrategi?

Trine Hay Setsaas

2025-09-29T08:00:00.0000000 2025-09-30T15:23:31.1900000

Et sjeldent glimt av den truede villreinen i den norske fjellheimen. Foto: Olav Strand/NINA

Tap og oppdeling av leveområder er blant de største truslene mot naturmangfoldet globalt. Derfor inkluderer forvaltningsstrategier ofte habitattilstand når bestandssituasjonen beregnes for å bidra til tidlig varsling om tilbakegang og for å gi mer målrettede og effektive forvaltningstiltak. Men måten dette gjøres på varierer betydelig, med mulige konsekvenser for hvor effektive strategiene blir.

– Å bruke de mest robuste og helhetlige tilnærmingene er avgjørende dersom vi skal utvikle effektive bevaringsstrategier som kan nå internasjonale mål for restaurering av natur og bevaring av arter, sier Bram van Moorter, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

En ny studie, gjennomført av et internasjonalt forskerteam, sammenligner nasjonale forvaltningsstrategier for caribou i Canada og villrein i Norge for å finne læringspunkter som kan styrke fremtidige forvaltningstiltak.

En art i tilbakegang

Rangifer tarandus – kjent som villrein i Eurasia og caribou i Nord-Amerika – lever i nordlige økosystemer i Europa, Sibir og Nord-Amerika. Arten er avhengig av store, sammenhengende landskap for sine sesongmessige vandringer, og er derfor svært sårbar for barrierer skapt av menneskelig aktivitet og klimaendringer.

I Canada har skogbruk, gruvedrift og olje- og gassutvinning stykket opp leveområder og økt sårbarheten for rovdyr. I Norges flerbrukslandskaper har infrastruktur, turisme og energiprosjekter kuttet mange trekkveier og redusert tilgangen til viktige beite- og kalvingsområder, noe som har ført til ressursbegrensninger og genetisk isolasjon.

Resultatet er en nedgang i bestandene i begge land: Boreal caribou er klassifisert som Truet i Canada, mens villrein i Norge står på rødlista som Nær Truet.

Canada vs. Norge: To ulike modeller

For å bremse nedgangen har Canada og Norge utviklet ulike nasjonale strategier tilpasset sine sosio-økologiske forhold:

Canada har en modell-drevet strategi. Her brukes statistiske modeller til å koble habitatforstyrrelser til bestandsdynamikk, inkludert indirekte effekter via rovdyr–byttedyr-forhold. Habitatdata oversettes til demografiske mål, slik at bestandslevedyktighet kan vurderes selv der detaljert demografisk informasjon mangler eller er utilstrekkelig.

Norge har en bredere, ekspertbasert tilnærming. Her kombineres mer data og informasjon om demografi, helse- og genetikk, beiteressurser og habitattilstand - inkludert sammenheng mellom beiteområder gjennom trekkveier.

Styrker, svakheter og muligheter

Den kanadiske modellen er målrettet og sterk på å oversette habitatforstyrrelser til forventede effekter på bestandene gjennom statistiske modeller, noe som hjelper med å estimere tidlig risiko og støtte design av tiltak.  Samtidig bygger den mindre på lokalt detaljert kunnskap, og det snevrere fokuset gjør det vanskeligere å oppdage nye trusler når de dukker opp.

Den norske tilnærmingen er mer helhetlig og inkluderer et bredt spekter av faktorer, samt sterk involvering av lokale interessenter. Men ekspertbaserte vurderinger kan være vanskeligere å standardisere, validere og oversette til konkrete tiltak - særlig i flerbrukslandskap der ulike interesser står mot hverandre.

– Ved å trekke på Canadas modellbaserte tilnærming, Norges bredere perspektiv, og nyere fremskritt innen konnektivitetsforskning og restaurering, kan vi utvikle forvaltningsstrategier som er mer effektive og bedre egnet til å veilede konkrete tiltak, sier van Moorter.

Fremtiden krever fleksibilitet og tidlig varsling

Forskerne understreker at det er avgjørende å integrere habitatdata og bestandsdata for å kunne forutse og håndtere nedgang drevet av endringer i leveområder. Særlig når klimaendringer forventes å forsterke samlede menneskeskapte påvirkninger gjennom komplekse samspill, må bevaringsstrategier være robuste, helhetlige og fleksible for å kunne møte på nye utfordringer.

De peker også på behovet for mer forskning på hvordan kumulative menneskelige påvirkninger reduserer sammenhengende leveområder og hvordan dette påvirker artenes levedyktighet. Slike fremskritt kan danne grunnlaget for tidlige varslingssystemer som gjør det mulig å forebygge, redusere og restaurere før tilbakegangen blir irreversibel.

– Bare ved å forstå de underliggende årsakene til tilbakegang på et tidlig stadium, innenfor de komplekse samspillene mellom menneskelig påvirkning og klimaendringer, kan vi handle i tide og hindre at nedgangen blir permanent, avslutter van Moorter.

Les den vitenakspelige artikkelen her: Population and habitat assessments for conservation: Comparing national strategies for Canadian boreal caribou and Norwegian wild reindeer

Kontakt: Bram Van Moorter

Kan bli større nedgang enn forventet for lirype i Finnmark

Juliet Landrø

2025-08-14T11:30:00.0000000 2025-08-14T12:19:51.8700000

De siste fire årene har forskerne brukt en datadrevet økologisk modell for å gi en prognose for høstens lirypebestand i Finnmark. De første prognosene kom i april, og allerede da så det ut til å bli nedgang.  

Prognosen er nå oppdatert og antyder at rypebestanden i Finnmark vil bli rundt 30 prosent lavere i år sammenliknet med i fjor, noe som er en enda litt kraftigere nedgang enn forskerne antydet i april. 

Pilen har snudd 

Den oppdaterte modellen inkluderer Hønsefuglportalens data om fjorårets lirypebestand, kombinert med overvåkingsdata på smågnagerbestanden i Finnmark fra slutten av juni i år. Den har også med høstingsdata fra tidligere år, samt informasjon om temperatur og nedbør rett etter klekking i år, og når snøen la seg i fjor høst.     

– I 2023 hadde vi et veldig godt rypeår i Finnmark sammenliknet med de siste 20 årene. Dette skyldtes et svært godt smågnagerår, kombinert med gunstige værforhold, spesielt ved at snøen kom tidlig, sier Eivind Flittie Kleiven, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) og leder av rypeforskningen i COAT. 

Når smågnagerne er tallrike er de enkle bytter for rovdyrene, som da ikke trenger å bruke tid på å lete etter ryper. Derfor overlever flere kyllinger i gode smågnagerår enn i dårlige. I fjor var bestanden av voksenfugl enda bedre enn året før, mens kyllingproduksjonen var svakere.  

– Vi er ganske sikre på at den svake kyllingproduksjonen i 2024 skyldtes at smågnagerbestanden er i bunnen av sin bestandssyklus, og da blir egg og kyllinger mer utsatt for predasjon fra rovdyr, fortsetter Flittie Kleiven. 

I år er smågnagerbestanden på et av de laveste nivåene de siste 20 årene, sannsynligvis på grunn av en vinter med flere kraftige mildværsperioder og ising.  

– Lave smågnagerbestander er observert over store deler av Finnmark. Det er derfor ventet at tapene av rypeegg og kyllinger til rovdyr nå er veldig høye. Dette betyr sannsynligvis at kyllingproduksjonen blir dårlig og rypebestanden dermed vesentlig redusert, forklarer Flittie Kleiven.  

Oppfordrer jegere til å justere ned forventningene 

I tidligere år har modellen truffet godt, og alltid fanget retningen på utviklingen i rypebestanden. I Øst-Finnmark er kraftig reirplyndring allerede observert (NRK). Det er imidlertid viktig å ha i mente at modellbaserte prognoser for ville arter som er en del av intrikate næringsnett, som dette er, kommer med en god del usikkerhet.  

Forskerne er likevel ganske sikre på at modellen treffer når den antyder at bestandene skal ned sammenliknet med de foregående årene. Usikkerheten i år er først og fremst knyttet til hvor stor nedgangen viser seg å bli.  

– Modellen stemmer nok bra med hva mange allerede forventer for i høst. Finnmarkseiendommen er stor, og hvor dårlig produksjonen blir er vanskelig å si nå. Det kan være at den vil variere en del ut fra blant annet stamfugltetthet og predasjonstrykk lokalt, sier leder for utmarksavdelingen i FeFo, Einar J. Asbjørnsen. 

Finnmarkseiendommen utgjør om lag 14 prosent av Norges fastlandsareal og er populært reisemål for både lokale og tilreisende jegere. 

– Lokale jegere er sikret jakt gjennom de reguleringene som FeFo bruker. Nå har vi mange tilreisende jegere som tar kontakt med ønske om rypejakt i Finnmark til høsten. Etter at våre taksører har gjennomført takseringene i august og vi har et bedre bilde av bestandssituasjonen, vil vi vurdere om det er faglig grunnlag for å legge ut flere kort for tilreisende samtidig som vi sammen med brukerforeningene setter kvoter for årets jakt. Pila peker mest sannsynlig nedover, men det er vanskelig å si hvor stor nedgang det blir i rypebestandene i Finnmark i år. 

– Vi oppfordrer derfor fortsatt våre småviltjegere om å justere forventningene sine til en klar nedgang, sier Asbjørnsen.  

Mer kunnskap om effekten av jakt 

Det er tidligere gjort studier på effekten på lirypebestanden av ulik jaktforvaltning, som dagskvoter, sesongkvoter og antall jaktdager i et område, men det er ikke undersøkt hvordan dette varierer avhengig av hvor høy rypetettheten er.  

– Når det er få ryper, kan man fort skyte en større andel av bestanden enn når tettheten er høy. I tillegg kan små bestander være mer sårbare for høsting. Altså kan man vente at jakta har større effekt på rypebestanden i dårligere år. Vi ønsker nå å undersøke dette i Finnmark gjennom et jakteksperiment, sier Flittie Kleiven.  

Totalt 9 jaktfelt i Finnmark vil inngå i eksperimentet (se Tabell 1).  

Blant disse vil tre få mindre reguleringer av jakta (flere jaktdager), tre andre vil ha FeFos normale forvaltningsprinsipper og regulering av jakta, mens de tre siste jaktfeltene vil få mer regulering (stengt for tilreisende). Eksperimentet vil pågå i minst fire år og hvilken forvaltningspraksis de ulike jaktfeltene får vil variere i de kommende årene. Nøyaktig hvordan tilgangen og kvotene vil bli i de ulike jaktfeltene vil først fastsettes etter at takseringen er gjennomført i slutten av august.  

Tabell 1: Oversikt over hvilke jaktfelt som inngår i eksperimentet og om de får normal, mer eller mindre restriktiv forvaltning. 

Kontaktperson NINA/COAT:  
Eivind Flittie Kleiven 
Epost: eivind.kleiven@nina.no 
Tlf: 976 57 321 

Kontaktperson FeFo:                     
Einar J. Asbjørnsen 
Leder Utmark 
Tlf 4820 4187

Hvor mange sauer tar jerven?

Jan Arne Stokmo

2025-07-02T12:00:00.0000000 2025-07-02T12:01:36.9330000

Det forsvinner mange sauer på utmarksbeite i Norge, og vi vet at jerven tar sau, men vi har ikke gode nok tall på hvor ofte, eller under hvilke forhold. Slik kunnskap er viktig både for å redusere tap, og gi rett erstatning. I dag må statsforvalterne bruke mye skjønn når erstatninga skal beregnes, siden kun en liten andel av tapet er dokumentert gjennom kadaverfunn.

Stort forskningsprosjekt

Nå starter forberedelsene for et stort forskningsprosjekt som skal dokumentere jervens rolle som skadevolder på sau, og identifisere effektive tiltak for å forebygge slike tap.

Prosjektet utføres i et samarbeid mellom Norsk Institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Skjåk kommune og beitebrukere i Nord-Gudbrandsdalen, på oppdrag fra Miljødirektoratet.

GPS-merker sau og jerv våren 2026

Forskerne går grundig til verks og skal GPS-merke jerv og sette radiobjeller på sauebesetninger for å få presise tall på tap til jerv.

– Behovet for mer presis kunnskap har vært stort, men det er alt annet enn enkelt å finne ut hvor ofte jerven faktisk dreper sau. Den gjemmer maten, bærer den med seg, og kadaveret kan være borte lenge før noen finner det. Ved hjelp av GPS-halsbånd som gir svært hyppige posisjoner, kan vi være raskt ute i felt og undersøke stedene vi mistenker at jerven har drept et bytte, sier John Odden, prosjektleder hos NINA.

Overføringsverdi til resten av landet

Dette vil gi kunnskap om hvor ofte jerven dreper sau, altså jervens predasjonstakt, som er viktig blant annet for å gi riktig erstatning til beitebrukerne.
Studieområdet er avgrenset til kommunene Skjåk, Lom, Vågå, Lesja og deler av Dovre i Innlandet fylke, men funn og metoder er ventet å ha overføringsverdi til andre deler av landet med jerv og småfe.

– Ny kunnskap om hvor mye sau jerven tar, og hva som kan redusere slike tap, vil være nyttig for forvaltning og beitenæring over hele landet, sier Odden.

Følg jervens posisjoner i kart

Prosjektperioden er i første omgang fra 2025 til 2029. Målet er å merke 4-8 jerver hvert år med GPS-sender. Underveis kan publikum følge med på kart på dyreposisjoner.no (lenke) hvor de merkede jervene har beveget seg, med én måneds forsinkelse. Posisjonen til jervetisper vil ikke vises i yngletiden.

Men forskerne skal ikke bare studere jerven. De skal hente inn all nødvendig kunnskap fra området, som historisk utvikling på saueholdet fra 2001 og fram til i dag. Videre hvordan dokumenterte tap til rovvilt, og bestandene av jerv og andre rovdyr har utviklet seg i området i samme periode.

– Vi kommer til å følge en rekke sauebesetninger i områder hvor det er jerv. Minst ti sauebruk med ulike tapserfaringer skal følges ekstra nøye. Her vil vi samle inn data om vekt, helse, parasitter, dyrevelferd og områdebruk med GPS-bjeller. Målet er å få bedre oversikt over tap av sau og hva som påvirker både tap og produksjon, sier Inger Hansen, seniorforsker i NIBIO.

God lokal forankring

Studieområdet i Nord-Gudbrandsdalen har aktive beitemiljøer, mye jerv og stort engasjement for bærekraftig bruk av utmarka. Det gjør dette til et godt utgangspunkt for å hente inn kunnskap for en bærekraftig forvaltning.

Skjåk kommune har gjennom prosjektet "Bærekraftig sameksistens mellom jerv og sau i Nord-Gudbrandsdalen" et samarbeid med alle kommuner og beitelag i Skjåk, Lesja, Lom, Vågå og Dovre.

– Det nye prosjektet skal jobbe tett med beitebrukere og kommuner for å sikre lokal forankring, tilgang på data, og at resultatene blir relevante. Gjennom tett samarbeid med det pågående prosjektet «Bærekraftig sameksistens mellom jerv og sau» får vi verdifull lokal kunnskap med på laget, sier Kari Hånsnar, landbruksrådgiver i Skjåk kommune.

Kontaktpersoner:

• John Odden, prosjektleder i NINA
• Inger Hansen, forsker i Nibio
• Kari Hånsnar, landbruksrådgiver i Skjåk kommune
• Jenny Mattisson, forsker NINA
• Ole-Gunnar Støen, forsker NINA

Les mer:

Prosjektets hjemmeside på nina.no: Jerv som predator på småfe i Nord-Gudbrandsdalen

Nyhetssak fra Klima- og miljødepartementet: Nytt forskningsprosjekt skal gi bedre kunnskap om jerv og sau

Årets jervekull blir født allerede nå!

Jan Arne Stokmo

2025-02-06T09:00:00.0000000 2025-02-06T10:26:46.1270000

Jerven i Skandinavia lever i et varierende og tøft arktisk klima. Ofte i fjell- og viddeområder med store årstidsvariasjoner. Men i de senere år har den også i økende grad etablert seg i lavereliggende barskogområder (lenke til nyhetssak hos Rovdata: Se, et jervekull kun fem mil fra Oslo).

Utsetter fødselstidspunktet

Som flere andre pattedyr i nordlige strøk har jerven såkalt forsinket implantasjon. Det vil si at utviklingen av fosteret stanser kort tid etter befruktning av egget, og utsettes til et senere, mer gunstig tidspunkt for fødsel. Dette kan ses hos blant annet rådyr, bjørner (brunbjørn og isbjørn), og mårdyr (mink, oter, grevling og jerv).

Forsinket implantasjon er antatt å være en tilpasningsfordel, fordi både parringssesong og fødselstidspunkt kan legges til en optimal tid av året.

– Ved å frigjøre seg fra en konstant tidsperiode mellom parring og fødsel, så har jervetispene mer fleksibilitet til direkte å reagere på indre og ytre påvirkningsfaktorer som påvirker svangerskapet og fosterutviklingen. For eksempel kan man tenke seg at dårlig med ressurser for tispa i forkant av eller under fosterutviklingen kan medføre at svangerskapet avbrytes, forklarer Henrik Brøseth, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) og forfatteren bak studien.

Fødselstopp i februar

Jerven venter i hele fem til åtte måneder før det befruktede egget (blastocyst) fester seg i livmoren rundt vintersolverv, og selve fosterutviklingen varer deretter bare i 40-50 dager. 

En ny artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Wildlife Management (lenke) viser at 90 prosent av jervekullene blir født mellom 5. februar og 11. mars, med et gjennomsnitt den 23. februar. Tidligste registrerte fødselstidspunkt var 23. januar. Dette er tidligere enn alle andre rovdyr på den nordlige halvkule som ikke går i dvale om vinteren.

Trenger tid før neste vinter

Tispa graver som regel ut et hi med komplekse tunnelsystemer i snøen og føder valpene dypt nede i snøen eller på bakken under. Ved fødsel er valpene helt hvite, blinde, uten tenner og veier under 100 gram, noe som tilsvarer kun 1 prosent av voksen vekt.

– Det tidlige fødetidspunktet er først og fremst en tilpassing til at ungene skal rekke å vokse seg store nok før neste vinter, og at tispa skal få tid til å bygge opp nye kroppsreserver før neste vinter og et eventuelt nytt ungekull. Ettersom ungene fødes så små trenger de hele denne tiden frem mot høst og vinter for å oppnå tilnærmet voksen størrelse, forklarer Brøseth.

(Saken fortsetter under figuren)

Fordeling av fødselstidspunkt for 174 jervekull i Norge i perioden 2001-2022. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Påvirkes av tamrein på vinterbeite

Brøseth har brukt data fra 174 hiuttak av jerv i Norge fra perioden 2001-2022 til å vurdere hvordan indre og ytre faktorer påvirker når jerven får valper og antallet valper i kullene. Ved et hiuttak blir hunnjerver og valper avlivet av Statens naturoppsyn (SNO), etter vedtak fra Miljødirektoratet.

Noe overraskende var det ingen forskjell i fødselstidspunkt fra nord til sør i landet. Men de tispene som lever høyere til fjells fikk valper noe senere enn tisper i mer lavereliggende områder. I tillegg var det en tendens til at yngre tisper fødte noen dager senere enn eldre tisper.

– Det som også er tydelig var at jervetispene som lever i områder med tamrein på vinterbeite fødte valper noe tidligere enn de andre, som kan ha sammenheng med bedre næringstilgang forut for og under svangerskapet i disse områdene, forteller Brøseth.

(Saken fortsetter under figuren)

Effekten av tamrein vinterbeite områder og høyden over havet på fødselstidspunkt hos jerv. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Det er høy dødelighet hos valper under hiperioden og kullstørrelsen synker derfor utover våren. Størrelsen på valpekullene varierer også med alderen til tispa, hvor eldre tisper generelt har kull med 0,2-0,3 flere valper enn de yngre tispene. Ved 90 dagers alder er gjennomsnittlig kullstørrelse hos eldre tisper på 2.0 valper, mens den hos yngre tisper ligger på 1.7 valper.

Viktig informasjon

Den nye kunnskapen om fødselstidspunktene til jerv gir viktig informasjon til det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr for å kunne effektivisere arbeidet med registreringen av antall årlige jerveynglinger i landet, noe som videre brukes for å vurdere bestandsstørrelsen av jerv opp mot bestandsmålene vedtatt av Stortinget. I tillegg vil kunnskapen om hvor tidlig enkelte av tispene føder valper være meget relevant for forvaltningsmyndigheter både i Fennoskandia og Nord-Amerika når de skal vurdere jakttidsrammer for jerv.

– Funnene i studien viser at for å minimere risikoen for å avlive en lakterende tispe som har valper, så bør jaktsesongen på jerv ikke vare lenger enn til slutten av januar, avslutter Brøseth.

Les hele artikkelen i Journal of Wildlife Management her:

Effects of extrinsic and intrinsic factors on parturition and reproductive output in wolverines - Brøseth - 2024 - Journal of Wildlife Management - Wiley Online Library

Fakta om jerv:

• Jerven (Gulo gulo) er det største mårdyret i Norge.
• I Europa lever arten i Norge, Sverige, Finland og Russland.
• Bestanden i Norge er fra DNA beregnet til 360-393 individer.
• I 2024 ble det påvist 61 jervekull i Norge, bestandsmålet er 39 årlige ynglinger.
• En ny studie publisert i Journal of Wildlife Management viser at 90 prosent av valpene blir født mellom 5. februar og 11. mars, med en fødselstopp i siste halvdel av februar.
• Valpene fødes blinde, med hvit pels og uten tenner.
• Ved fødsel veier valpene under 100 gram (rundt 1 prosent av fullvoksen størrelse).
• Vanlig kullstørrelse er 1-3 valper.

Kontaktperson:

Henrik Brøseth, seniorforsker

Nye gener skal få fart på fjellreven

Jørn J. Fremstad

2025-01-31T08:38:00.0000000 2025-04-10T13:17:12.8900000

20 fjellrever fra avlsstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal er nettopp satt ut på Hardangervidda. Snart får ytterligere 9 et nytt hjem i Sylan på grensa mot Sverige. Felles for disse bestandene er problemer knyttet til innavl. Det kan føre til at størrelsen på valpekullene går ned, og at færre individer overlever. Håpet er at økt genetisk mangfold skal gi flere fødsler.

– Derfor setter vi nå ut fjellrev som ikke er i nær slekt med de som allerede lever der, sier seniorforsker Craig Jackson i Norsk institutt for naturforskning (NINA).   

Den effektive bestanden er for lite effektiv

Data fra Hardangervidda viser at antall individer økte jevnt etter at Avlsprogrammet for fjellrev begynte å sette ut valper der i 2014. Da var arten så godt som utryddet fra fjellområdet, mens bestanden nå er estimert til å være rundt 40 voksne individer. Problemet er at det forskerne kaller den effektive bestandsstørrelsen ikke holder tritt med økningen i antall individer.

– Den effektive bestandsstørrelsen er et mål på hvor genetisk robust en bestand er. Den påvirkes blant annet av hvor stor andel av voksne fjellrever som bidrar til å få unger, og dermed fører genene sine videre, forklarer genetiker Øystein Flagstad i NINA.

I 2018 begynte den effektive bestanden å stagnere. I dag er den estimert til å bestå av om lag ti fjellrever.

Den blå kurven viser estimat på antall voksne individer i Hardangervidda-bestanden, basert på fangst- gjenfangst av DNA. Den oransje kurven viser estimatet på effektiv bestandsstørrelse. Kilde: NINA

Tenker mer langsiktig

I begynnelsen handlet avlsprogrammet mest om å reetablere flere delbestander av fjellrev. Selv om langt de fleste delbestandene i Norge vokser, ser vi samtidig høy risiko for innavl.

– Målet er at fjellreven skal kunne stå på egne bein etter hvert, uten at vi trenger å avle fram og sette ut rev. For å lykkes, må vi gi fjellrevreven et best mulig utgangspunkt gjennom å bygge bestander med høy genetisk variasjon og sikre at hver bestand har flere ubeslektede stamfedre og -mødre, sier Flagstad.

Siden starten i 2005 er 494 valper fra avlsprogrammet for fjellrev satt ut i den norske fjellheimen. Det inkluderer de ni som snart er på plass i Sylan. Ved årtusenskiftet var det kun mellom 40 og 60 voksne fjellrever igjen i hele Fennoskandia (Norge, Sverige og Finland). I dag er det omtrent ti ganger så mange.

Den blå fjellreven viser rumpa til kameraet og fyker ut av buret og ut på Hardangervidda. Foto: Avlsprogrammet / NINA.

Nøye utvalgte områder

Områdene hvor valpene settes ut er nøye utvalgt. Tidligere prioriterte forskerne og forvaltningen områder hvor det var få eller ingen fjellrever fra før. Nå er de mer opptatt av å styrke allerede eksisterende bestander.

– Både Hardangervidda og Sylan er i utgangspunktet relativt store kjernebestander av fjellrev, men trenger at flere individer bidrar til reproduksjonen. Valpene som ble født i avlsstasjonen i fjor sommer har gener som vil øke mangfoldet i disse områdene, forklarer Jackson.

Avlsprogrammet for fjellrev henter avlsdyr fra ulike fjellområder i Norge. Det sikrer at den gjenværende genetiske variasjonen i den fennoskandiske fjellrevbestanden bevares og er representert i revene som settes ut fra avlsprogrammet. Nye avlsdyr blir fanget inn fra det fri når det er behov for det.

Like store som foreldrene

I januar-februar er valpene i avlsstasjonen på Sæterfjellet omtrent 8 måneder gamle. På dette tidspunktet er de like store som foreldrene og i stand til å klare seg på egenhånd. Da blir de fanget inn.

– Alle valpene får en helsesjekk og parasittbehandling. Deretter blir de transportert til fjellområdet der de skal slippes fri. Fjellrevene blir satt ut ved kjente fjellrevhi som vi vet har blitt brukt av fjellrev tidligere, forteller NINA-forsker Kristine Ulvund.

Avlsprogrammet er en helt sentral del av arbeidet med å bevare fjellreven. I kombinasjon med støttefôring, har vi klart å reetablere flere og større delbestander fra sør til nord i Norge og til og med bidratt til reetablering av en fjellrevbestand i Finland. Prosjektet finansieres av Miljødirektoratet og driftes av NINA.

To hvite og to blå fjellrever er klar for sin nye tilværelse på Hardangervidda. Håpet er at de skal bidra til at den sterkt truete arten bli i stand til å stå på egne bein. Foto: Avlsprogrammet /NINA

Kontakt:

Craig Jackson

Øystein Flagstad  

Les mer om Avlsprogrammet for fjellrev  

Se Avlsprogrammet i bilder

Les rapporten Fjellrev i Norge 2024 

Gaupe lever med kun tre bein

Jan Arne Stokmo

2025-01-30T16:57:00.0000000 2025-01-30T16:58:31.2930000

Gaupa med tre bein ble første gang fotografert av et viltkamera nordøst for Moss i Våler kommune 17.juli i fjor. Den er senere observert på et viltkamera i Vestby kommune 16. november. Deretter ble den fanget opp på to viltkamera i Våler 29. november og 4. desember, som er siste observasjon.

Avstanden mellom kameraene betyr at den har minst brukt et areal på mer enn tohundre kvadratkilometer, og det med kun tre bein (!).

Virker i fin form

– Gaupa har kun tre fungerende bein, men ser fra bildene ut til å være i fin form. Vi vet ikke hvorfor den mangler en fot. Det kan være fra en skuddskade, skader etter påkjørsel, eller den kan ha satt seg fast på et vis, sier John Odden, prosjektleder av Scandcam.

Viltkameraene i området er satt ut av prosjektet Scandcam, som eies og driftes av NINA. Prosjektet bruker viltkamera til å studere og overvåke store rovdyr og andre arter i norsk natur.

(Saken fortsetter under filmen)

Kan leve med skader

Ved å studere flekkemønsteret på pelsen til gaupa, er forskerne rimelig sikre på at de også har bilder av den samme gaupa fra 2023 og tidligere i 2024, da med alle beina intakt. Gaupa har klart seg i minst fem måneder med kun tre bein.

– Vi vet at mange ville dyr klarer seg med store skader. Det finnes eksempler på jerver og rådyr som har levd lenge med tre bein og til og med fått unger. Det er likevel oppsiktsvekkende at en spurtjeger som gaupa klarer å drepe byttedyr med bare et forbein, sier Odden.

Bruker viltkamera til naturovervåking

Du kan følge med på dyrene som passerer NINAs viltkameraer ved å besøke viltkamera.nina.no.

Scandcam har siden 2010 bistått i arbeidet med å overvåke antall familiegrupper av gaupe ved hjelp av viltkamera, og har et stort antall viltkamera flere steder i landet. Alle observasjoner av hunngaupe med unger benyttes i den årlige overvåkingen av familiegrupper, i regi av Rovdata (lenke). Siden 2021 har prosjektet også vært en sentral del av overvåkingen av villsvin. 

– Vi jobber også med å se om det store nettverket av viltkamera kan benyttes til å overvåke flere pattedyrarter i en verden som er i endring på grunn av klimaendringer og forringelse av leveområder på grunn av menneskelig aktivitet, avslutter Odden i NINA.

Kontaktperson i NINA:

John Odden, seniorforsker

Les mer om viltkameraprosjektet Scandcam her.
Se flere bilder og filmer fra kameraene her.
 

Slik kan vi hindre tap av genetisk mangfold

Jan Arne Stokmo

2025-01-29T17:00:00.0000000 2025-01-29T18:28:19.7700000

Alle levende individer på jordkloden har sin egen unike DNA-kode. Når miljøet endrer seg, er det slik variasjon i DNA som gjør individer, bestander og arter i stand til å tilpasse seg pågående og fremtidige miljøendringer. For å sikre artenes robusthet er det derfor viktig å overvåke og bevare genetisk mangfold.

Stor genetisk studie

I det høyt rangerte vitenskapelige tidsskriftet Nature (lenke) publiseres i dag den mest omfattende globale analysen av genetisk diversitet, eller biologisk mangfold på DNA-nivå, som noen gang er utført.  

57 forskere fra en rekke land har sett på genetiske data fra forskning gjennom tre tiår på 628 dyr, planter og sopp i 141 land. Dataene representerer en stor andel av klodens økosystemer, både til lands og til havs. Forskerne har gått gjennom tusenvis av artikler og brukt nye verktøy innen genetiske analyser for å hente ny kunnskap fra gamle data.

Mister mangfold

Undersøkelsene viser at genetisk mangfold går tapt over hele kloden. Mange av de analyserte bestandene mister genetisk variasjon, og for mange av dem gjøres det lite eller ingenting for å snu denne trenden. 

Men det er også glimt av håp. For noen av bestandene restaureres for eksempel leveområder, og det tilføres nye individer i et forsøk på å bedre miljøforholdene og øke bestander. Studien dokumenterer at bevaringstiltakene virker og bidrar til å opprettholde, og i noen tilfeller øke, genetisk mangfold i bestander med gjennomførte tiltak. 

– I studien dokumenterer vi at det er en nedgang i genetisk mangfold hos to tredjedeler av de analyserte bestandene. På dette dystre bakteppet er det likevel noen lyspunkter. Studien viser at bevaringstiltak kan virke og at flere arter responderer bra med en økning i genetisk mangfold etter målrettede tiltak. Et eksempel er den innsatsen som gjøres for å bevare den skandinaviske fjellreven, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA og som har bidratt fra Norge til studien.

Avl og utsetting av fjellrev 

Bestanden av den skandinaviske fjellreven (Vulpes lagopus) gikk dramatisk ned på slutten av 1800- tallet og begynnelsen av 1900-tallet. I første omgang på grunn av jakt på dyrene for å få tak i den ettertraktede pelsen. Fjellreven lever nå i mindre, delvis isolerte bestander. Den trues blant annet av konkurranse med den større rødreven og dårligere mattilgang i form av stadig mer ustabile svingninger i smågnagerbestandene.  

Det er derfor satt i gang flere bevaringstiltak for å hjelpe arten, som støtteforing, fjerning av rødrev og utsetting av fjellrev fra et avlsprogram. Les mer om avlsprogrammet for fjellrev (lenke)

– Disse tiltakene har bidratt til betydelig bestandsvekst. I flere delbestander har også det genetiske mangfoldet økt, både som et direkte resultat av utsetting av rever fra avlsprogrammet, men også indirekte ved at migrasjon og genflyt mellom fjellområder har økt, sier Kopatz.

Flere suksesshistorier 

Andre suksesshistorier for det genetiske mangfoldet inkluderer tiltak som re-introduksjon, flytting av individer og sykdomsbehandling for ulike artsgrupper, og studien viser til arter som pungdyr i Australia og præriehøns og præriehund i Nord-Amerika.  

– Vi kommer ikke unna det faktum at naturmangfoldet reduseres med foruroligende hastighet over hele verden, men samtidig er det glimt av håp. Forvaltnings- og vernetiltak kan reversere disse tapene og bidrar til økende genetisk mangfold, der sårbare og truede arter og bestander står bedre rustet til å møte fremtidens utfordringer, sier Catherine Grueber som ledet studien, fra School of Life and Environmental Sciences ved Universitet i Sydney.

Må lære av det som fungerer 

Forskerne håper at funnene i studien vil oppmuntre til flere tiltak, og at vi lærer fra det som fungerer, slik at vi kan bidra til at arter og bestander står bedre rustet til både pågående og framtidige miljøendringer.

– Til tross for flere suksesshistorier, kan vi ikke være selvtilfredse. To tredjedeler av bestandene som er analysert står overfor trusler, og blant disse bestandene mottok mindre enn halvparten noen form for tiltak med tanke på bevaring. Det er viktig at vi lærer av det som fungerer, slik at vi kan beskytte arter på lang sikt, sier Robyn Shaw ved Universitetet i Canberra, som sammen med Grueber har ledet analysene til denne studien.

Slik kan du bidra

Forskerne anbefaler blant annet at man starter opp overvåking av genetisk variasjon av arter nå, og at det gjennomføres over tid. Ved å integrere genetiske vurderinger i planlegging og implementering av tiltak, kan vi bidra til å bevare biologisk mangfold og gjøre økosystemene mer robuste mot nåværende og fremtidige trusler. 

Men bevaring av genetisk mangfold er ikke bare for forskere og forvaltere. Det er en rekke tiltak som også du kan gjøre i hverdagen:  

Når du er ut på tur, unngå utilsiktet flytting av planter, frø eller jord, som inneholder mange mikroorganismer, til nye områder. Da bidrar du til å redusere mulig spredning av invaderende eller fremmede arter. Hvis du har en hage, enten det er i urbane eller mer landlige omgivelser, kan du plante lokale, stedegne arter, som vil være et viktig bidrag til å øke biologisk og genetisk mangfold i ditt nærområde. 

– Bevissthet rundt bærekraft og små handlinger bidrar til å ivareta biologisk mangfold på alle nivåer, også når det gjelder genetisk mangfold, avslutter Kopatz.

Du kan lese hele artikkelen i Nature her: Shaw & Farquharson et al. 2025. Global meta-analysis shows action is needed to halt genetic diversity loss. Nature.

Kontaktperson i NINA: 

• Alexander Kopatz, forsker

Villreinen får alarmerende få kalver

Jørn J. Fremstad

2024-09-05T07:45:00.0000000 2025-01-02T15:00:09.1430000

Kalver telles årlig i nesten samtlige 24 villreinområder i Norge, som en del av kvalitetsnormen for villrein. Med noen unntak er årets tall trist lesning. I Knutshø ble det funnet 34 kalv per 100 simler / ungdyr. Dermed ville det lyst rødt (dårlig kvalitet) i trafikklyssystemet i kvalitetsnormen, dersom den hadde blitt oppdatert nå. For to år siden var det gult lys (middels kvalitet) for kalveproduksjon i samme område.

– Dette kommer på toppen av en alarmerende trend over tid. Vi er usikre på hvorfor tallene er så lave, men sannsynligvis er årsaken sammensatt av flere faktorer. Derfor trenger vi å hente inn mer kunnskap, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Parasitter, forstyrrelser, klimaendringer og rovdyr

Det er flere hypoteser om hva som påvirker villreinen. I Knutshø er den belastet av parasitter grunnet mye sau på sommerbeite, uten at forskerne vet om – eller hvordan – det spiller inn. Som i de fleste villreinområder er det utfordringer knyttet til forstyrrelser, infrastruktur og sesongmessig bruk av leveområdene. Det er også mulig at klimaendringer har betydning.

Kalveproduksjonen er generelt dårlig i hele Dovre-regionen. For Snøhetta lyste det rødt for kalveproduksjon i kvalitetsnormen, og i år fant forskerne bare 34 kalv per 100 simler / ungdyr i delbestanden i vest. I fjor var tallet enda lavere. Her er villreinen fredet for jakt i år. Lokalt mener mange at rovdyr, hovedsakelig jerv, spiller en viktig rolle.

I Snøhetta øst er det visse tegn til bedring (43 kalv per 100 simler / ungdyr) etter en lengre periode med negativ utvikling. Dette var forventet fordi bestanden er redusert de seinere årene, noe som reduserer konkurransen om ressursene.

Rødt også for slaktevekt

– Parallelt ser vi en negativ trend i slaktevekt for kalv, som også gir rødt trafikklys i kvalitetsnormen. Det er ikke utenkelig at utviklingen i kalveproduksjon og slaktevekt henger sammen, sier Bremset Hansen.

Han leder et nytt forsknings- og utviklingsprosjekt på villrein i Snøhetta og Knutshø. Prosjektet inkluderer GPS-merking av rein i Snøhetta denne vinteren, og det samme i Knutshø kommende vinter. Hensikten er å få mer kunnskap om hva som forårsaker negative trender. I tillegg vil de analysere tidsseriene på bestandsdata, og lage bestandsmodeller for å prøve å forstå faktorene som påvirker villreinen.

– Dette er ekstremt viktig også i arbeidet med tiltaksplaner. Det er lurt å fortløpende bruke ny kunnskap når forvaltningen skal sette i gang nye, eller revidere eksisterende, tiltak, supplerer daglig leder Roy Andersen ved Norsk villreinsenter Nord. Sammen med NINA er villreinsenteret sentrale i å gjennomføre kalvetellingene, på oppdrag fra Miljødirektoratet.

Lyspunkt i Forollhogna

Forollhogna er lyspunktet blant de nordlige villreinområdene. Her er det målt 63 kalv per 100 simler / ungdyr.

– Vi kan få en langsiktig endring som resultat av at bestandsstørrelsen i en periode har vært holdt på et relativt lavt nivå. Dette gir ofte positive forsinkede effekter på grunn av redusert konkurranse om ressursene, forbedret kondisjon og endringer i aldersstruktur blant dyrene, forteller Bremset Hansen.

– Det vi ser i Forollhogna er nettopp det som burde ha skjedd i Snøhetta vest, men som lar vente på seg, sier Andersen.

Det står generelt bedre til lenger sør i Norge. Men det var lave tall i Setesdal-Ryfylke, spesielt i sør, hvor det også er jaktfredning i år. 45 kalver per 100 simler / ungdyr på Hardangervidda er heller ikke høyt, med tanke på at bestandstettheten nå er lav som følge av tiltak mot skrantesjuke (CWD).

Jakt påvirker mest

– Over tid kan langvarig dårlig produksjon av kalv vil føre til at bestanden går ned. Samtidig reguleres tettheten av villrein i Norge hovedsakelig av jakt. Det vil si at forvaltningen kan svare ved å senke jakttrykket, forklarer Bremset Hansen.

Hvorfor måles produksjon av kalv?

Kalvetallene er ett av flere mål på bestandens tilstand. For seks av villreinområdene har Overvåkingsprogrammet for hjortevilt, i regi av NINA gjort dette siden starten av 90-tallet. De øvrige områdene ble så inkludert gjennom kvalitetsnormen.

NINA og Norsk villreinsenter, samt en representant for villreinutvalget, teller villreinen ved hjelp av helikopter i månedsskiftet juni-juli. Det er nødvendig med et representativt utvalg, så man forsøker å finne så mange fostringsflokker som mulig. Normalt vil voksne bukker være i andre flokker. Fostringsflokkene inneholder stort sett voksne simler, åringer (ungdyr) og årets kalver.

Beregner antall kalver per 100 simler og ungdyr

Flokkene fotograferes, og reinen telles opp i ettertid. Antall årskalver per 100 simler / ungdyr ligger normalt i størrelsesorden 50, men kan variere mye mellom villreinområder og fra år til år.

Tallet vil ikke bare være et resultat av årets kalveproduksjon, men også fjorårets, samt overlevelsen for fjorårets kalver. Disse får sjelden kalv og vil dermed dra årets andel kalver ned. I tillegg er det mindre sannsynlig at ei simle får kalv to år på rad, så kostnadene ved å bære fram kalv kan påvirke neste års reproduksjon.

– Derfor ønsker vi helst å beregne antall kalv per voksen simle, som er det egentlige målet på kalveproduksjon. Det gjør vi i områder med ekstra gode overvåkingsdata, ved hjelp av statistiske bestandsmodeller. Men antall kalv per 100 simle / ungdyr inngår i kvalitetsnormen, fordi det er dette målet vi har tilgjengelig for alle områder, sier Bremset Hansen.  

Les mer om kvalitetsnorm for villrein på www.villrein.no

Kontakt: Brage Bremset Hansen

Antall mink minker takket være oteren

Jørn J. Fremstad

2024-08-28T07:30:00.0000000 2024-08-28T07:52:03.5670000

Ved hjelp av viltkamera har forskere i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) studert minkbestandens utvikling over lang tid. De har sammenlignet minkens aktivitetsnivå på steder med høye bestander av oter (Vestland fylke) med steder hvor oteren ennå ikke har reetablert seg (Agder). Derfor kan de si noe om hvordan oter påvirker minkbestanden.

Da oteren ble totalfredet i 1982 var den allerede utryddet i Sør-Norge på grunn av stort jakttrykk. Dagens bestander er et resultat av reetablering fra restbestander i Nord-Norge. I dag finnes levedyktige oterbestander helt ned til Rogaland. I 2021 ble oteren klassifisert som «livskraftig» på Norsk rødliste for arter, etter å ha vært rødlistet i mange tiår.

Utkonkurrerer minken

– Datagrunnlaget vårt tyder på at reetableringen av oter har ført til at minkens aktivitet har gått merkbart tilbake. Det ser ut til at oteren utkonkurrerer mink i områder hvor begge artene lever. I vårt studieområde i Vestland (Stord, Kvinnherad og Etne kommuner) har bestanden av mink vært stabilt lav de siste 5-6 årene, forteller stipendiat Steven Guidos i NINA.

At oteren fortrenger mink er en god nyhet for de fleste bakkhekkende sjøfugler som sliter på grunn av minken. Riktignok har oteren også sjøfugl på menyen, men på langt nær i like stor grad som minken.

– Mink er kjent for å ta så mange sjøfuglunger som mulig om sommeren og gjemme de vekk for å spise dem seinere. Oteren bare tar én om gangen, sier Guidos.

Aggressive måker jager oteren

Måkene har utviklet sin egen strategi for å holde rovdyr på avstand. Studier viser at oteren faktisk forlater måkekolonier i hekkesesongen. Den blir jaget bort av aggressive måker.

– Å hekke i kolonier byr på flere fordeler for mange sjøfuglarter når de skal reprodusere seg. Ulempen er at de blir mer synlige for rovdyr. Derfor har noen arter utviklet strategier, hvor de er aggressive mot inntrengerne for å beskytte sårbare egg og kyllinger i reirene, sier Guidos.

Fanget av kamera

I en studie i Vestland brukte NINA-forskere kamerafeller for å undersøke oterens tilnærming i hekkesesongen. Kamerafellene ble plassert både inne i, og i utkanten av, sjøfuglkolonier i forkant av hekkesesongen. De ble stående kontinuerlig i ett år. Frekvensen av oterobservasjoner ble sammenlignet med et kontrollområde hvor det ikke hekket måker.      

Oter med en lundefugl i kjeften. Foto: Viltkamera NINA

– Vi fant at oterens aktivitet i koloniene ble betydelig redusert i de periodene måkene ruget og fødde opp ungene, sammenlignet med da måkene bygde reir og var borte fra koloniene. Studien viser at visse kolonihekkende arter påvirker hvor hyppig et stedegent rovdyr oppsøker kolonien, forklarer Guidos.

Drukner i fiskegarn

Selv om bestanden av oter har styrket seg, er det et vedvarende problem at dyr drukner i fiskegarn og torskeruser. De blir også påkjørt. Tap av flere otere i samme område vil redusere presset på mink, og kan føre til en midlertidig lokal økning i minkbestanden.

Forskningen på forholdet mellom mink, oter og sjøfugler pågår fortsatt på Runde, Hjelmsøya, Hornøya og i Skottland. Den er et samarbeid mellom CASCADES-prosjektet og SEAPOP. CASCADES er finansiert av Norges forskningsråd, og resultatene blir tilgjengelige etter hvert som de blir publisert.

Kontakt Steven Guidos

Les mer om

CASCADES-prosjektet

SEAPOP

Oter

Remote Sensing in Ecology and Conservation:  Colony-nesting gulls restrict activity levels of a native top carnivore during the breeding season

Eremitten minutt for minutt

Camilla Næss

2024-07-23T12:57:00.0000000 2024-08-05T08:36:21.1930000

Overvåker Norges sjeldneste bille

Eremitten er trolig Norges aller sjeldneste bille. Man trodde lenge at arten var utdødd, før den plutselig dukket opp på en kirkegård i Tønsberg i 2008. 

Forskere i NINA har siden overvåket eremittbestanden på kirkegården, og har i tillegg flyttet noen individer til en ny lokalitet i eikehagen ved Berg fengsel i Tønsberg. Hvis eremitten skal overleve i Norge på lang sikt er det nemlig essensielt å etablere flere levesteder for arten. 

– Eremitten kan fly noen hundre meter, men den klarer ikke på egenhånd å finne seg et nytt levested. Derfor må vi hjelpe den i flytteprosessen, forklarer Anders Endrestøl som leder overvåkingsprosjektet.

Han har videoovervåket eremitten i flere år for å se hvordan den klarer seg på sitt nye levested. Nytt av året er denne livestreamen direkte fra eremittens hule. Forhåpentligvis vil den dukke opp i løpet av sesongen. 

Følg nøye med, dette vil du ikke gå glipp av! 

– Det er nokså mye jobb å gå igjennom videomaterialet i ettertid, så vi setter stor pris på hjelp fra interesserte seere. Noter gjerne tidspunkt i kommentarfeltet på YouTube hvis du skulle få øye på eremitten, oppfordrer Endrestøl. 

Men hva er oddsen for at det vil skje? Og hva slags scener kan vi forvente oss på skjermen? 

Eremitten er en bedagelig bille som lever et rolig liv, men den kan overraske. Nylig dukket det opp en eremitt på en terrasse, langt bortenfor sitt sedvanlige leveområde. Hvordan den har kommet dit er et mysterium.  

Dette kan bli uhyre spennende, så her er det bare å holde alle sanser vidåpne.

– Erfaringsmessig skal det være mulig å se eremitt i treet hver dag i august, men den er kanskje noe mer aktiv på nattestid. Så om du sliter med å sove, kan du her slå to fluer i en smekk!

Her i eikehagen får eremitten tilfredsstilt sine heller spesielle boligkrav. Den lever inne i hule trær fylt med vedmuld, en blanding av råtten ved, sopphyfer og rester av organisk materiale fra fuglereder, vepsebol og lignende.

Vil du vite mer om eremitten? 

Les om kartlegging og overvåking av eremitt på NINAs nettsider

Har eremitten en fremtid i Norge? 

Hør mer om eremitten i podkasten Naturligvis: Eremitten og jegeren - to biller i en smekk! - Naturligvis | Acast

Endrestøl, A. 2021. Eremittens hule – Habitatforsterkende tiltak og videoovervåking av eremitt Osmoderma eremita 2014–2020. NINA Rapport 1970. 

Her kan du se eremittbilla fanget på direktestrømmen fra treet:

Hvor langt sprer unge jerver seg etter at de blir født?

Jan Arne Stokmo

2024-07-05T11:00:00.0000000 2024-07-05T11:58:03.0300000

I Skandinavia blir de aller fleste jervungene født i februar og første halvdel av mars. I det første leveåret er ungene stort sett sammen med mora eller i hennes hjemmeområde, men etter ett års tid forlater de fleste oppvekstområdet. Hittil har det vært lite kunnskap om hvor de da tar veien.

Nå har forskere i NINA, Rovdata og Sveriges lantbruksuniversitet gjort en omfattende jobb med å studere spredningsmønsteret til jerv. Studien er gjort i et prosjekt for Miljødirektoratet, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Målet var å få mer kunnskap om hvor unge jerver i Skandinavia etablerer seg etter at de har forlatt fødereviret.

Nytt slektstre for jerv

Forskerne har brukt genetiske data fra den årlige DNA-baserte overvåkingen av jerv i Norge, Sverige og nordlige deler av Finland. Disse DNA-prøvene har blitt analysert med ekstra genetiske markører for å kunne identifisere foreldrene. Det har resultert i et stort slektstre for jerv i Skandinavia. 

Forskerne har også brukt stedet der DNA-prøvene er registrert til å undersøke hvor unge jerver og foreldrene har oppholdt seg. Dette for å se hvor de ble født, og hvor de etablerte seg og fikk unger.

– Studien har gjort det mulig å følge nesten 700 jerver fra fødsel til første kjente sted for reproduksjon. Dette er et helt unikt datasett på spredningsadferd hos jerv, forteller Oddmund Kleven, prosjektleder for studien hos Rovdata.

Den nye studien gir viktig kunnskap til blant annet forvaltningen av jerv i Norge, siden spredningsadferd hos arter er en viktig biologisk prosess som påvirker både genflyt og sammensetningen i bestanden.

Ble i samme region

Mange av jervene etablerte seg i samme forvaltningsregion som de ble født, men forskerne observerte også spredning mellom alle nærliggende regioner i Norge og Sverige.

– Vi fant at unge tisper sprer seg i snitt (median) 22 kilometer fra fødereviret, mens unge hanner sprer seg 64 kilometer. Det betyr at de fleste jervene ikke etablerer seg langt fra hjemmeområdet til sine foreldre, sier Jenny Mattisson, forsker i NINA.

Figuren viser avstand (i kilometer) mellom oppvekstområde og etableringsområde for unge hanner og tisper. Unge jervtisper (rødt) etablerer seg oftere i nærheten av oppvekstområdet, men begge kjønn kan etablere seg langt fra stedet de ble født. Figur: Norsk institutt for naturforskning

Gikk over 600 km

Samtidig var det flere unge jerver som tilbakela lange distanser før de etablerte seg.

– Den unge tispa som spredde seg lengst (Ind3688) gikk 632 kilometer, fra Fauske i Nordland fylke til Alvdal kommune i Innlandet. Den unge hannen som spredte seg lengst (Ind1520) gikk 696 kilometer. Han ble født i Røros kommune i Trøndelag og etablerte seg i Kiruna kommune i Norrbottens län i Sverige, fortsetter hun.

Arver leveområdet til mor

Forskerne så en tydelig forskjell mellom unge hanner og tisper. Tispene etablerte seg oftere i nærheten av området hvor de ble født. 
Sannsynligheten for at jerven holdt seg innenfor en radius på 10 kilometer varierte mellom regioner, og var betydelig høyere for tispene enn for hannene.

– Som hos bjørn ser vi at unge hunnjerver gjerne etablerer seg nært sitt fødeområde. En viktig forskjell fra bjørnen er at jerven er sterkt territoriell og kan kun bli i hjemmeområdet hvis det er ledig plass, avslutter Kleven.

Åpner for nye studier

Resultatene fra prosjektet og det unike slektstreet for jerv åpner opp for en rekke nye studier på jerv i Skandinavia. 

Les hele rapporten her:
Mattisson, J. Brøseth, H. Spong, G. & Kleven, O. 2024. Spredningsmønster hos jerv i Skandinavia. NINA Rapport 2471. Norsk institutt for naturforskning

Fakta om prosjektet:

• For første gang er store mengder data fra DNA på jerv koblet sammen til et slektstre for den skandinaviske bestanden.
• Det har gjort det mulig å studere hvor langt unge jerver vandrer før de etablerer seg og får valper for første gang.
• Målet med dette prosjektet har vært å øke kunnskapen om jervens vandringsmønster fra fødested til etablering av yngleområde i Skandinavia.
• Kunnskap om spredning og etablering av unge jerver er viktig blant annet fordi spredning av gener er av stor betydning for arters mangfold og overlevelse.
• Prosjektet ble tildelt av Miljødirektoratet, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet.

Kontaktpersoner:

Oddmund Kleven, forsker i Rovdata, mob. (+47) 416 69 452
Jenny Mattisson, forsker i Norsk institutt for naturforskning, +47 404 52 829