Fjellrever tok charterfly til Nord-Norge

Jan Arne Stokmo

2026-02-01T14:45:00.0000000 2026-02-07T00:10:18.0530000

Avlsprogrammet for fjellrev har siden 2006 satt ut fjellrever i flere fjellområder. Målet er å reetablere bestanden til det som regnes som et av Norges mest utrydningstruete pattedyr.

Tirsdag denne uken fikk årets fjellrever fra avlsstasjonen på Sæterfjellet i Oppdal i Trøndelag en noe uvanlig transport til sitt nye hjemmeområde.

På charterfly til Finnmark

Fjellrever fra avlsstasjonen settes ut hvert år i månedsskiftet januar/februar. I år ble 25 rever satt ut i Troms og Finnmark, hvorav 17 i Reisa nord og 8 på Varangerhalvøya, og revene tok charterfly nordover.

– For første gang har vi tatt i bruk fly for å få valpene fram. Dette har vi gjort for å unngå en minst 24 timer lang kjøretur fra Oppdal til Alta. Det er best for dyrevelferden, forteller Craig Jackson, seniorforsker i NINA.

– Til sammenligning tar det cirka 2 timer fra Oppdal til Værnes, og deretter rundt 2 timer med fly til Alta. Revene ble satt fri tidlig morgenen etter, onsdag 28. Januar, forklarer han.

(Saken fortsetter under bildet)

Lasting av fly på Værnes, Trøndelag. Foto: Juliet Landrø/NINA

Forventer godt smågnagerår

Områdene i nord er valgt til utsetting fordi det i Indre Troms og nordover er forventet et oppgangsår for smågnagere, som er svært viktige byttedyr for fjellreven. God tilgang på mat er bra for overlevelse og avgjørende for å få fram valper, og kan derfor gi en ekstra boost for bestanden.

Målet er å styrke fjellrevbestandene i området. Det gjør at delbestander knyttes tettere sammen, noe som vil bedre utveksling av gener og motvirke innavl.

Viktig for utviklingen i nord

– Reisa Nord ligger omtrent midt mellom Varangerhalvøya og Indre Troms. Bestanden har utviklet seg positivt de siste par årene, med aktivitet på hi og dokumentert yngling på to hi i 2025. Det er strategisk viktig å styrke bestanden i dette området, fordi flere etablerte individer vil kunne gi flere kull. Dette kan bidra til økt utveksling mellom delbestandene i nordområdene når valpene vandrer ut for å etablere seg, forklarer NINA-forsker Kristine Ulvund.

Derfor er støttefôring også utvidet her, med håp om å lage en vadesteinsbestand som bidrar til økt forflytning av fjellrev og genflyt.

Styrker genetikken

På Varangerhalvøya var det i 2017 kun to individer igjen. Så ble 67 rever satt ut fra avlsprogrammet i perioden 2018–2020, og antallet fjellrever har økt betydelig de siste 6–8 årene. Men den effektive bestandsstørrelsen, som er et mål på hvor genetisk sterk en bestand er, er fortsatt svært lav.

– Selv om delbestanden nå er estimert til nær 50 individer, er bestanden reetablert med valper fra relativt få avlspar. Utsettingen har derfor også som mål å øke den effektive bestandsstørrelsen ved å tilføre nye, ubeslektede individer som har med seg nytt genetisk materiale, fortsetter Ulvund.

Mangeårig innsats har lyktes

Rundt år 2000 var det bare 40-60 fjellrever igjen i hele Fennoskandia, som består av den skandinaviske halvøy, Finland, Kolahalvøya og Karelen i Russland. Det var tydelig at arten trengte hjelp for å overleve.

Årets utsettinger går inn i en mangeårig plan for å styrke bestanden. Prosjektet finansieres av Miljødirektoratet og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA).

20 år med avl, utsetting og støtteforing med forautomater har vært til god hjelp for fjellreven.

– Totalt har avlsprogrammet satt ut 494 fjellrever, og med årets utsetting av 25 rever i Reisa nord og på Varangerhalvøya, passerer vi 500 utsatte rever. Dette har bidratt til å reetablere fjellreven i flere områder der den var utdødd, og til å styrke bestandene i andre fjellområder, sier Craig Jackson.

Økt fokus på genetisk helse

Framover er målet fortsatt å redde bestanden i Norge, men selv om antallet fjellrever fortsatt trenger å bli høyere, har vi nå et økende fokus på genetisk helse, det vil si nivået av genetisk variasjon og graden av innavl.

Flere delbestander er reetablert ved utsetting av valper fra relativt få ubeslektede avlspar, noe som gir genetiske utfordringer og økt innavl. Avlsprogrammet kan motvirke dette ved å sette ut ubeslektede rever. Les nyhetssaker: Vil knytte fjellrevene i Norge tettere sammen og Disse grepene skal redde fjellreven fra innavl.

Fire av fjellrevene som ble sluppet fri var påført GPS-sendere for å kunne følge revene over grensa til Sverige og Finland. GPS-senderne er finansiert av Interreg Aurora gjennom prosjektet Felles Fjellrev. Foto: Kristine Ulvund & Craig Jackson / NINA 

Fakta om fjellreven i Norge:

• I 2025 ble den norske fjellrevbestanden beregnet til å bestå av cirka 300 voksne rever.
• Individene er fordelt på 16 fjellområder rundt omkring i landet.
• Etter at tiltak for å redde fjellreven ble iverksatt ved årtusenskiftet, har bestanden hatt en jevn vekst fram til 2020, med noe utflating fram mot 2025.
• Avlsprogrammet for fjellrev har vært sentralt i bestandsoppgangen de siste 20 årene, med tiltak som utsetting av fjellrev og støtteforing.
• Programmet finansieres av Miljødirektoratet og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA).
• Årets utsettingsområder omfatter Varangerhalvøya og Reisa nord.
• Et viktig mål er å styrke sammenkoblingen mellom delbestandene. Det er dokumentert betydelig bevegelse mellom delbestander i Nord-Norge de siste fem årene.
• I fjor ble fjellrevene på avlsstasjonen vaksinert for første gang: Fjellreven er vaksinert for første gang.

Kontaktpersoner i NINA:

• Craig R. Jackson
• Kristine R. Ulvund
• Nina Elisabeth Eide
• Marianne Furnes

Les mer om:

•  Avlsprogrammet for fjellrev 
• Status for fjellrev i 2025 (Les mer i nyhetssak: Vil knytte fjellrevene i Norge tettere sammen )

Foreslår flytting av rovdyrmål fra nord til sør

Jan Arne Stokmo

2026-01-30T09:34:00.0000000 2026-01-30T09:43:37.4600000

Det kommer fram i et faggrunnlag som forskere i NINA har utarbeidet på oppdrag for Miljødirektoratet.

Bakgrunnen for oppdraget er et politisk ønske om å redusere belastningen fra rovdyr på tamreindriften i nord. I store deler av de tre nordligste rovviltregionene i landet overlapper tamreinens sesongbeiter med leveområdene for gaupe og jerv, og tap til rovvilt er betydelige og utgjør en belastning for næringen.

Samtidig er Norge forpliktet til å sikre levedyktige bestander av store rovdyr.

Anbefaler flytting av mål

De tre alternativene som forskerne skulle vurdere var en generell reduksjon av de nasjonale bestandsmålene på gaupe og jerv, en omfordeling av de eksisterende målene for å redusere bestandene lengst nord, eller å beholde situasjonen som nå.

Dagens nasjonale bestandsmål på 65 årlige familiegrupper av gaupe og 39 ynglinger av jerv ble fastsatt av Stortinget i 2004.

– Vi anbefaler ikke en reduksjon i de nasjonale bestandsmålene, for det kan svekke sjansene for at rovdyrene i Skandinavia overlever på lang sikt, og kunne komme i konflikt med Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Det kan også gjøre det vanskeligere for Sverige å oppfylle sine forpliktelser til EU, sier Knut Morten Vangen, forskningssjef i NINA.

– I stedet mener vi det kan være aktuelt å se på omfordeling av nasjonale bestandsmål mellom våre rovviltregioner. Det vil ikke endre totalbestanden, og vil være i tråd med både biologiske hensyn og internasjonale forpliktelser, fortsetter han.

Dette er også i tråd med tidligere vurderinger fra NINA.

Færre i nord, flere i sør 

I rapporten har forskerne vurdert konsekvensene av en moderat omfordeling av bestandsmål fra nord til sør. De konkluderer med at regionene i Sør-Norge har ledige arealer og kan romme flere ynglinger enn i dag.

– For eksempel hadde rovviltregion 1-4 sist vinter til sammen 13 familiegrupper av gaupe mer enn bestandsmålet, så økt bestandsmål her trenger ikke å bety en reell økning av antall familiegrupper. Her vil gaupa i stor grad også kunne leve av rådyr og hjort, men det kan også føre til økte tap av sau i området. Region 4 og 5 har store skogsområder nesten uten frittgående beitedyr og kan øke bestanden av jerv uten store konflikter, utdyper Vangen.

Usikker effekt

Forskerne påpeker samtidig at selv om bestandene av gaupe og jerv reduseres innenfor reindriftsområdene i nord, er effekten på tap usikker. Forskning viser at tapene av rein i stor grad påvirkes av tetthet, kondisjon og klimatiske forhold i reinflokkene.

– Dette er faktorer som ofte er viktigere for tap enn antall rovdyr i området, utdyper Vangen.

Vil ivareta genflyt

De skandinaviske bestandene av både gaupe og jerv viser lave nivåer av genetisk variasjon sammenlignet med bestander lenger øst i Eurasia. Utveksling av individer med den finsk-russiske bestanden anses som avgjørende for å opprettholde langsiktig levedyktighet.

En moderat omfordeling og de gjenværende målene i våre tre nordligste fylker vil sikre tilstrekkelig kontakt og utveksling av gener med våre naboland i øst, mener forskerne.

Bør lytte til reindrifta

Forskerne anbefaler også økt forvaltningssamarbeid med Sverige og Finland, videreutvikling av genetisk overvåking, og prosesser som tar med både vitenskapelig kunnskap og reindriftas erfaringsbaserte kunnskap. Dette er nødvendig for å sikre en bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning av gaupe og jerv i hele den fennoskandiske utbredelsen av de to artene.

Faggrunnlaget fra NINA skal i neste runde brukes av Miljødirektoratet som skal levere forslag til endringer i bestandsmålene for gaupe og jerv til Klima- og miljødepartementet.

Les hele faggrunnlaget i NINA-rapport 2693 her: 

​​Vangen, K.M., Krange, O., Mattisson, J., Thorsen, N.H., Tveraa, T., Linnell, J.D. & Odden, J. 2025. Faggrunnlag for utredning av bestandsmål for gaupe og jerv.​ NINA Rapport ​2693​. Norsk institutt for naturforskning.

Kontaktpersoner i NINA:

• Knut Morten Vangen, forskningssjef
• John Odden, seniorforsker

Les mer om NINAs forskning på store rovdyr på www.nina.no!

Hvor mange sauer tar jerven?

Jan Arne Stokmo

2025-07-02T12:00:00.0000000 2025-07-02T12:01:36.9330000

Det forsvinner mange sauer på utmarksbeite i Norge, og vi vet at jerven tar sau, men vi har ikke gode nok tall på hvor ofte, eller under hvilke forhold. Slik kunnskap er viktig både for å redusere tap, og gi rett erstatning. I dag må statsforvalterne bruke mye skjønn når erstatninga skal beregnes, siden kun en liten andel av tapet er dokumentert gjennom kadaverfunn.

Stort forskningsprosjekt

Nå starter forberedelsene for et stort forskningsprosjekt som skal dokumentere jervens rolle som skadevolder på sau, og identifisere effektive tiltak for å forebygge slike tap.

Prosjektet utføres i et samarbeid mellom Norsk Institutt for naturforskning (NINA), Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO), Skjåk kommune og beitebrukere i Nord-Gudbrandsdalen, på oppdrag fra Miljødirektoratet.

GPS-merker sau og jerv våren 2026

Forskerne går grundig til verks og skal GPS-merke jerv og sette radiobjeller på sauebesetninger for å få presise tall på tap til jerv.

– Behovet for mer presis kunnskap har vært stort, men det er alt annet enn enkelt å finne ut hvor ofte jerven faktisk dreper sau. Den gjemmer maten, bærer den med seg, og kadaveret kan være borte lenge før noen finner det. Ved hjelp av GPS-halsbånd som gir svært hyppige posisjoner, kan vi være raskt ute i felt og undersøke stedene vi mistenker at jerven har drept et bytte, sier John Odden, prosjektleder hos NINA.

Overføringsverdi til resten av landet

Dette vil gi kunnskap om hvor ofte jerven dreper sau, altså jervens predasjonstakt, som er viktig blant annet for å gi riktig erstatning til beitebrukerne.
Studieområdet er avgrenset til kommunene Skjåk, Lom, Vågå, Lesja og deler av Dovre i Innlandet fylke, men funn og metoder er ventet å ha overføringsverdi til andre deler av landet med jerv og småfe.

– Ny kunnskap om hvor mye sau jerven tar, og hva som kan redusere slike tap, vil være nyttig for forvaltning og beitenæring over hele landet, sier Odden.

Følg jervens posisjoner i kart

Prosjektperioden er i første omgang fra 2025 til 2029. Målet er å merke 4-8 jerver hvert år med GPS-sender. Underveis kan publikum følge med på kart på dyreposisjoner.no (lenke) hvor de merkede jervene har beveget seg, med én måneds forsinkelse. Posisjonen til jervetisper vil ikke vises i yngletiden.

Men forskerne skal ikke bare studere jerven. De skal hente inn all nødvendig kunnskap fra området, som historisk utvikling på saueholdet fra 2001 og fram til i dag. Videre hvordan dokumenterte tap til rovvilt, og bestandene av jerv og andre rovdyr har utviklet seg i området i samme periode.

– Vi kommer til å følge en rekke sauebesetninger i områder hvor det er jerv. Minst ti sauebruk med ulike tapserfaringer skal følges ekstra nøye. Her vil vi samle inn data om vekt, helse, parasitter, dyrevelferd og områdebruk med GPS-bjeller. Målet er å få bedre oversikt over tap av sau og hva som påvirker både tap og produksjon, sier Inger Hansen, seniorforsker i NIBIO.

God lokal forankring

Studieområdet i Nord-Gudbrandsdalen har aktive beitemiljøer, mye jerv og stort engasjement for bærekraftig bruk av utmarka. Det gjør dette til et godt utgangspunkt for å hente inn kunnskap for en bærekraftig forvaltning.

Skjåk kommune har gjennom prosjektet "Bærekraftig sameksistens mellom jerv og sau i Nord-Gudbrandsdalen" et samarbeid med alle kommuner og beitelag i Skjåk, Lesja, Lom, Vågå og Dovre.

– Det nye prosjektet skal jobbe tett med beitebrukere og kommuner for å sikre lokal forankring, tilgang på data, og at resultatene blir relevante. Gjennom tett samarbeid med det pågående prosjektet «Bærekraftig sameksistens mellom jerv og sau» får vi verdifull lokal kunnskap med på laget, sier Kari Hånsnar, landbruksrådgiver i Skjåk kommune.

Kontaktpersoner:

• John Odden, prosjektleder i NINA
• Inger Hansen, forsker i Nibio
• Kari Hånsnar, landbruksrådgiver i Skjåk kommune
• Jenny Mattisson, forsker NINA
• Ole-Gunnar Støen, forsker NINA

Les mer:

Prosjektets hjemmeside på nina.no: Jerv som predator på småfe i Nord-Gudbrandsdalen

Nyhetssak fra Klima- og miljødepartementet: Nytt forskningsprosjekt skal gi bedre kunnskap om jerv og sau

Nå vet vi mer om hvor mye tamrein bjørnen spiser

Jørn J. Fremstad

2025-04-03T07:45:00.0000000 2025-04-03T07:55:06.0870000

Tap av tamrein til bjørn er et vedvarende problem i rovviltforvaltningen i Norge. Bjørn står for en liten del av den totale erstatningen for rovviltskader på tamrein, men det oppstår ofte store konflikter når bjørnen oppholder seg i kalvingsområder under kalvingen. Det kan føre til skadefellinger av bjørn, som også er kontroversielt.

Mange mangler tillit til dataene om forekomst av bjørn, og hvor mange kalver de tar. Det skaper debatt om erstatningstallene. Bare en liten andel av de erstattede tapene blir dokumentert gjennom å undersøke kadavre. I stedet baseres erstatningen på en kombinasjon av dokumenterte tap, anslag av bestanden av bjørn i området og estimater over hvor mye rein en bjørn kan ta.

Hvor mange, hvor og når

– Vi har hatt god oversikt over hvor reinen er, og hvor mange bjørner som befinner seg i disse områdene. Nå har vi også gode data på hvor mange rein bjørnen faktisk tar, hvor de blir tatt og når på året, forteller seniorforsker Ole-Gunnar Støen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Myndighetene har vurdert å endre dagens erstatningsordning til en modell der erstatningen beregnes ut fra antall bjørner i reinbeitedistriktet, og hvor mye rein de kan ta. Den nye kunnskapen er avgjørende i en slik erstatningsordning, for å kunne beregne tapet av rein til bjørn i de enkelte reinbeitedistriktene.

33 bjørner i 15 000 posisjoner

Sammen med samiske reindriftsutøvere og forskerkolleger fra Norge og Sverige, har Støen merket 33 bjørner i Idre i Sverige med GPS-sendere og fulgt disse bjørnene på kalvingsland. De har fulgt bjørnenes bevegelser og sett hvilke posisjoner som gir mistanke om at bjørn kan ha tatt rein.

Totalt har forskerne besøkt over 15 000 posisjoner. De fant 410 kadavre fra 6 ulike arter av byttedyr. Blant dem var 185 reinkalver og 37 voksne rein bekreftet tatt av bjørn.

Tar mange rein på kort tid

Reinen i Idre oppholder seg på fjellet rundt 80 prosent av tiden, mens bjørnene foretrekker å være i skogen. De er på fjellet under 4 prosent av tiden. Likevel var 4 av 10 kalver som bjørnene drepte på fjellet på tidspunktet da de ble tatt.

Drapstakten, det vil si hvor mange rein en bjørn tar i en gitt tidsperiode, var 0,3 kalv per dag og 0,02 voksne per dag. Det tilsvarer en kalv hver tredje dag og en voksen annenhver måned i kalvingstiden 1. mai – 20. juni. Drapstakten var mye høyere på fjellet enn i skogen. I fjellet tok én bjørn i snitt 2,7 reinkalver per dag, mot 0,19 reinkalver per dag i skogen.

Tanngarden til bjørnen blir sjekket i forbindelse med merkingen. Foto: Jørn J. Fremstad, NINA

Det til tross for at bjørnene i gjennomsnitt var under 15 timer i året på fjellet. Hovedsakelig var det noen få individer som tok mye rein på fjellet, og det skjedde for det meste om natten på våren.

– Dette viser at målrettet skadefelling av enkelte bjørner blant kalvende rein på fjellet kan være et godt virkemiddel for å begrense skade på tamrein, sier Peter Andersson. Han er ordfører i Idre sameby og har vært sentral i prosjektet.

Lisensjakt i Sverige

Drapstakten på kalv går ned utover sommeren og høsten, og er bare en tidel av drapstakten på våren. Det skyldes både at kalvene blir større, og at bjørnene begynner å spise bær. I Idre har forskerne sett at bjørnen oppholder seg i mye av de samme områdene både vår og høst. Svenskene har en mye større bestand av bjørn enn Norge, og der har de lisensjakt for å holde bestanden nede.

– Der er det mulig å rette inn jakten mot kalvingslandet og de individer som holder seg der. Bjørner som befinner seg i kalvingslandet på høsten kan antas å ha et høyt skadepotensial på våren. Da kan tapene reduseres uten at det nødvendigvis påvirker hele populasjonen av bjørn i det aktuelle området, sier Støen.

Måtte utføre studiene i Sverige

Bjørneprosjektet skulle i utgangspunktet gjennomføres i Norge. Det lot seg ikke gjøre på grunn av manglende enighet innad i de norske reinbeitedistriktene om å delta. I stedet ble det gjort i samarbeid med Idre fjellsameby i Sverige. Sammensetningen av skog og fjell gjør imidlertid Idre sammenlignbart med norske områder, hvor det lever bjørn nær tamrein.

– Vi har samme problematikk i Sverige. Også hos oss blir erstatningsordningen for tamrein gjennomgått på nytt basert på den nye kunnskapen som har kommet frem, sier Andersson.

Erstatning av tamrein til rovvilt i Norge

• I Norge erstattes alle påviste og sannsynliggjorte tap av tamrein til rovvilt.
• Erstatningene varierer noe fra år til år. I 2024 ble det erstattet 452 tamrein grunnet bjørneangrep, 86 prosent var kalv.
• Nyfødte kalver er særlig sårbare for predasjon. Bjørnen fortærer dem raskt, slik at det etterlates få spor.
• Det er utfordrende for reineiere å påvise både kadavre og bjørner i kalvingsområdene om våren. Tradisjonell reindrift innebærer å forstyrre flokken minst mulig i denne perioden.
• Dette gjør det vanskelig å fastslå både hvor mange bjørner som er i området, og hvor mange rein de faktisk tar.

Les rapporten Bjørnens predasjon på tamrein - Sluttrapport fra Bjørn- og tamreinprosjektet i Idre

Kontakt: Ole-Gunnar Støen

Hvordan skal vi leve sammen med flere rovdyr?

Jan Arne Stokmo

2025-03-28T09:10:00.0000000 2025-03-28T13:33:52.6000000

De siste 30 til 40 årene har store rovdyr som brunbjørn og ulv returnert til mange deler av Europa, og bestandene har vokst betydelig i flere EU-land. Dette skyldes delvis bevaringslover som Bernkonvensjonen og Habitatdirektivet. Endringer i viltforvaltning og landbruk har i mange områder også gjort livet lettere for rovdyrenes byttedyr som er hjort og villsvin.

Vekker gamle konflikter

Rovdyrene vender tilbake til landskap der mennesker bor. Med det gjenoppstår eldgamle konflikter mellom rovdyr og mennesker, som tap av beitedyr og folks frykt for egen sikkerhet.

I CoCo-prosjektet (Co-creating Coexistence) spør forskerne hvilke bærekraftige løsninger som finnes for å leve sammen i et moderne europeisk landskap. Kunnskap skal sankes fra 12 europeiske land, blant dem Norge, og forskerne skal spesielt høre på erfaringer fra de som kjenner utfordringene tett på seg, som beitebrukere, jegere og andre på bygda.

Mindre vern for ulven

Prosjektet starter samtidig som endringer er på gang. Fredag 7. mars ble det vedtatt at ulvens status i Bernkonvensjonen endres fra strengt beskyttet til beskyttet, og EU har startet arbeidet med en tilsvarende endring i Habitatdirektivet. Endringen gir landene større frihet i hvordan de forvalter ulv, og gjør det mulig med tiltak som å avlive problematiske ulver og innføring av jaktkvoter. Dette vil for mange ses på som et ekstra verktøy for sameksistens mellom mennesker og rovdyr. 

–  Det endrer ingenting for Norge med tanke på våre forpliktelser til å sikre ulvens overlevelse i landet. Men det betyr at forvaltningen av ulv kan, hvis våre lover endres, utføres på samme måte som gaupeforvaltningen i Norge, med kvotejakt, og i praksis gjøre ulven til nok en jaktbar art, forklarer John Linnell, seniorforsker i NINA og leder av CoCo-prosjektet.

Bærekraftig høsting

For mange europeiske land vil dette være en stor endring. De har hatt streng beskyttelse av ulven i mange tiår, og har ikke erfaring med hvordan ulv forvaltes som en jaktbar art.  

Landene vil fortsatt være ansvarlig for å nå egne bevaringsmål, og friheten må håndteres med forsiktighet, siden økt jakt vil være kontroversielt hos mange.  

– Å sikre en bærekraftig jakt vil kreve betydelig investering i bestandsovervåking og institusjoner, sier Linnell.

Lære av Norge?

Nå vil plutselig all erfaring Norge har med forvaltning og jakt på store rovdyr, spesielt ulv og bjørn, bli veldig relevant for mange andre europeiske land. 

De begrensede politiske målene for antall ulver i Norge forblir trolig kontroversielle, siden det er åpnet sak mot Norge i Bernkonvensjonen. 

– Likevel er det ingen tvil om at Norge har bygd opp en veldig sofistikert bestandsovervåking, forvaltning og forskningstradisjon for store rovdyr. Her har Norsk institutt for naturforskning (NINA) vært en sentral leverandør av data og ekspertise i mange tiår, forklarer Linnell.

Viktig lokalkunnskap

Dette er kunnskap som tas med i CoCo-prosjektet, der NINA sammen med Universitetet i Innlandet er de to norske partnerne. Prosjektet skal gi verdifull kunnskap til å veilede politikken, når fokuset nå endrer seg fra «hvordan forhindrer vi at store rovdyr dør ut», til «hvordan lever vi med en bevaringssuksess».   

Prosjektet har som mål å bygge bro mellom viltforvaltning og beitebruk i Europa. Men i stedet for å starte med viltets behov, så settes beitebrukerne i sentrum for arbeidet. 

– Vi skal høre på forskjellige lokale stemmer og opplevde erfaringer fra Europa. Vårt mål er å designe bærekraftige modeller for sameksistens som har med nedenfra og opp perspektiver, og balanserer dem mot ovenfra og ned politikk som har dominert inntil nå. Vi skal gi lokale perspektiver og erfaring lik vekt som akademisk tilnærming, sier Linnell. 

– Vi kan ikke love enkle svar, men vi kan i det minste sikre at et mangfold av perspektiver blir gitt en stemme i diskusjonen, avslutter han.

Kontaktperson i NINA:

John Linnell, seniorforsker

Les mer på prosjektets hjemmeside (lenke)

Fakta om CoCo-prosjektet:

• CoCo-prosjektet (The Co-creating Coexistence project) startet i februar 2025 og har 17 partnere
• Prosjektet skal sanke inn og bruke lokale meninger og erfaringer i modeller for en bærekraftig beitenæring i sameksistens med ulike viltarter.
• Ledes av Universitetet i Innlandet, og NINA deltar som partner
• Skal pågå til desember 2027 og finansieres av EUs Horizon Europe-program.
• Samler et tverrfaglig lag med forskere, beslutningstakere, beitebrukere, og andre interessenter fra 12 land (Frankrike, Hellas, Italia, Latvia, Norge, Polen, Romania, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige og Tyskland.)  

GPS gir ny viten om kongeørnas bevegelser

Jan Arne Stokmo

2025-02-13T14:15:00.0000000 2025-02-14T09:43:33.1700000

I prosjektet gikk forskerne gjennom flere år med data fra GPS-merkede ørner på Fosen i Trøndelag, for å få bedre kunnskap om hvordan kongeørn beveger seg. Et hovedmål var å se om kongeørner tiltrekkes områder med husdyr.

9 merkede kongeørn

Vi skiller mellom territorielle kongeørner, som er ørner som har etablert seg i et revir med partner, og ikke-territorielle ørner, det vil si ørner som ikke holder til i et fast par og revir. I studien fulgte vi posisjonene til fire territorielle og fem ikke-territorielle individer, som ble GPS-merket på Fosen i perioden fra 2017 til 2023.

– Viktige spørsmål har vært hvordan oppfører ørnene seg gjennom året – vender de hver sommer tilbake til de samme områdene, kanskje der de ble født? Hvordan varierer tid i luften og andre bevegelser gjennom døgnet? Og hvordan påvirker tilstedeværelse og tetthet av husdyr den sesongmessige bruken av områder, sier Jennifer Stien, en av NINA-forskerne bak rapporten.

Fløy til kyst, innland og naboland

De territorielle ørnene holdt seg innenfor sine relativt små territorier gjennom hele året, i dette tilfellet på Fosenhalvøya i Trøndelag. De ikke-territorielle ørnene kunne bevege seg over store områder gjennom året, og alle var innom kyst- og innlandsområder. Noen var også innom våre naboland Sverige og Finland.

Enkelte individer fløy svært langt, fra Lebesby i Finnmark om sommeren, til Sande i Møre og Romsdal om vinteren. Andre forholdt seg til mindre områder, for eksempel mellom Vefsn i Nordland og Krokom i Jämtland i Sverige.  

(Saken fortsetter under kartet)

Daglige GPS-posisjoner viser en tydelig forskjell i områdebruk mellom fire territorielle (venstre) og fem ikke territorielle (høyre) kongeørner i perioden 2018 til 2023. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Tilbakela under 23 kilometer

Selv om de ikke-territorielle ørnene kunne tilbakelegge store avstander, forflyttet de seg grovt sett mellom de samme områdene gjennom året. I snitt fløy de mindre enn 23 kilometer i rett linje per dag, men den daglige distansen varierte betydelig mellom individer.

Lengste registrerte distanse i løpet av en dag var 355 kilometer, mens på enkelte dager var ørnene mer eller mindre stasjonære. Alle vendte i løpet av året tilbake til nærområdet der de antageligvis ble født. De returnerte til det samme området på forsommeren hvert år, men tilbrakte ikke lengre perioder i disse områdene.

Daglige bevegelser for kongeørna kalt GE08 mellom 2021 og 2023. Året 2021 er vist i grønt i 2022 og 2023 for å kunne sammenligne områdebruk. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Mest aktive på dagtid 

Alle de merkede ørnene var mest aktive og fløy de lengste distansene midt på dagen. Mellom mai og september var både territorielle og ikke-territorielle individer mest aktive mellom klokka 11:00 og 16:00. Men i juni og juli var noen individer også aktive om natten, og kunne fly mer enn 5 kilometer i løpet av 15 minutter.

Var i sauebeiter og kalvingsland

Forskerne fant at ikke-territorielle individer oppholdte seg både i sauebeite og kalvingsland for rein om sommeren. Hvor mye tid de brukte i hvert område var avhengig av hvor mye sauebeite og kalvingsland det var innenfor deres områder. GPS-dataene tydet imidlertid ikke på at ørnene aktivt oppsøkte sauebeiter rett etter lammeslipp eller kalvingsland for rein i kalvingsperioden.  

–  Det var ingen tegn til at ørner oppsøkte sauebeite- og kalvingsland i større grad tidlig på året, når lam og reinkalver er små, enn senere om sommeren når de har vokst seg større. Det var heller ingen tegn til at ikke-territorielle kongeørn brukte mer tid i sauebeiteområder med mye sau enn i områder med mindre sau. Lite tydet på at ikke-territorielle kongeørner aktivt oppsøke områder med husdyr i den perioden de er lett tilgjengelige byttedyr, forklarer Stien.

GPS tilfører ny kunnskap

Studien viser at GPS-merking av kongeørn gir et unikt innblikk i kongeørnas daglige liv og bevegelsesmønster.  

– Det er godt etablert at kongeørner kan drepe både rein og sau, og at små kalver og lam er særlig utsatt for predasjon fra kongeørn. Fremtidig arbeid bør derfor fokusere på å skaffe gode estimater på omfanget av husdyrtap, og i situasjoner hvor tapene er store, finne effektive metoder for å redusere dem. Vi mener GPS-sporing av både ikke-territorielle og territorielle fugler vil bidra til dette, avslutter Stien.

Fakta om kongeørn

• Kongeørn (Aquila chrysaetos) hekker over store deler av den nordlige halvkule.
• I Norge hekker arten i skogsbygder og fjelltrakter over det meste av landet. Fjellnære skogsområder er viktige hekkehabitater.
• Vi finner den også langs kysten, og da spesielt på mange av de større øyene.
• Kongeørnen er den eneste rovfuglen i Norge med et nasjonalt overvåkingsprogram rettet mot bevaring og forvaltning av arten.
• Det er også den eneste fuglearten hvor tap som følge av predasjon gis rett til erstatning til norske husdyreiere av sau og rein.
• Hoveddelen av dietten til hekkende kongeørn er småvilt, framfor alt rype og hare, men sau og rein forekommer også i dietten i de fleste områder.  
• Sammenlignet med de andre fredede rovdyrartene er det kongeørna som har gjort mest skade på tamrein i de senere år. 

Kontaktperson:

Jennifer Stien, forsker i NINA

Du kan lese hele rapporten her: Stien, J., Mattisson, J. & Stien, A. 2025. Movement patterns and diurnal activity of golden eagles (Aquila chrysaetos) in Norway. NINA Report 2557. Norwegian Institute for Nature Research  

Mer lesestoff: 

• Mattisson, J., Stien J., Kleven, O., Stien, A. 2022. Predasjonsstudier av kongeørn i Trøndelag. NINA Rapport 2203. Norsk institutt for naturforskning. 
• Stien J., Mattisson, J., Hansen, I., Kleven, O., Randsby, Å.T., Loe, L.E., Ropstad, E., Mysterud, A. & Stien, A. 2023. Kongeørn som skadevolder på lam på Fosen. NINA Rapport 2308. Norsk institutt for naturforskning. 
• Stien, A., Hansen, I., Langeland, K. & Tveraa, T. 2016. Kongeørn som tapsårsak for sau og lam. Tapsstudier i Rødsjø beiteområde 2014-2015. - NINA Rapport 1285. 33 s. 

Årets jervekull blir født allerede nå!

Jan Arne Stokmo

2025-02-06T09:00:00.0000000 2025-02-06T10:26:46.1270000

Jerven i Skandinavia lever i et varierende og tøft arktisk klima. Ofte i fjell- og viddeområder med store årstidsvariasjoner. Men i de senere år har den også i økende grad etablert seg i lavereliggende barskogområder (lenke til nyhetssak hos Rovdata: Se, et jervekull kun fem mil fra Oslo).

Utsetter fødselstidspunktet

Som flere andre pattedyr i nordlige strøk har jerven såkalt forsinket implantasjon. Det vil si at utviklingen av fosteret stanser kort tid etter befruktning av egget, og utsettes til et senere, mer gunstig tidspunkt for fødsel. Dette kan ses hos blant annet rådyr, bjørner (brunbjørn og isbjørn), og mårdyr (mink, oter, grevling og jerv).

Forsinket implantasjon er antatt å være en tilpasningsfordel, fordi både parringssesong og fødselstidspunkt kan legges til en optimal tid av året.

– Ved å frigjøre seg fra en konstant tidsperiode mellom parring og fødsel, så har jervetispene mer fleksibilitet til direkte å reagere på indre og ytre påvirkningsfaktorer som påvirker svangerskapet og fosterutviklingen. For eksempel kan man tenke seg at dårlig med ressurser for tispa i forkant av eller under fosterutviklingen kan medføre at svangerskapet avbrytes, forklarer Henrik Brøseth, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA) og forfatteren bak studien.

Fødselstopp i februar

Jerven venter i hele fem til åtte måneder før det befruktede egget (blastocyst) fester seg i livmoren rundt vintersolverv, og selve fosterutviklingen varer deretter bare i 40-50 dager. 

En ny artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet Journal of Wildlife Management (lenke) viser at 90 prosent av jervekullene blir født mellom 5. februar og 11. mars, med et gjennomsnitt den 23. februar. Tidligste registrerte fødselstidspunkt var 23. januar. Dette er tidligere enn alle andre rovdyr på den nordlige halvkule som ikke går i dvale om vinteren.

Trenger tid før neste vinter

Tispa graver som regel ut et hi med komplekse tunnelsystemer i snøen og føder valpene dypt nede i snøen eller på bakken under. Ved fødsel er valpene helt hvite, blinde, uten tenner og veier under 100 gram, noe som tilsvarer kun 1 prosent av voksen vekt.

– Det tidlige fødetidspunktet er først og fremst en tilpassing til at ungene skal rekke å vokse seg store nok før neste vinter, og at tispa skal få tid til å bygge opp nye kroppsreserver før neste vinter og et eventuelt nytt ungekull. Ettersom ungene fødes så små trenger de hele denne tiden frem mot høst og vinter for å oppnå tilnærmet voksen størrelse, forklarer Brøseth.

(Saken fortsetter under figuren)

Fordeling av fødselstidspunkt for 174 jervekull i Norge i perioden 2001-2022. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Påvirkes av tamrein på vinterbeite

Brøseth har brukt data fra 174 hiuttak av jerv i Norge fra perioden 2001-2022 til å vurdere hvordan indre og ytre faktorer påvirker når jerven får valper og antallet valper i kullene. Ved et hiuttak blir hunnjerver og valper avlivet av Statens naturoppsyn (SNO), etter vedtak fra Miljødirektoratet.

Noe overraskende var det ingen forskjell i fødselstidspunkt fra nord til sør i landet. Men de tispene som lever høyere til fjells fikk valper noe senere enn tisper i mer lavereliggende områder. I tillegg var det en tendens til at yngre tisper fødte noen dager senere enn eldre tisper.

– Det som også er tydelig var at jervetispene som lever i områder med tamrein på vinterbeite fødte valper noe tidligere enn de andre, som kan ha sammenheng med bedre næringstilgang forut for og under svangerskapet i disse områdene, forteller Brøseth.

(Saken fortsetter under figuren)

Effekten av tamrein vinterbeite områder og høyden over havet på fødselstidspunkt hos jerv. Figur: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Det er høy dødelighet hos valper under hiperioden og kullstørrelsen synker derfor utover våren. Størrelsen på valpekullene varierer også med alderen til tispa, hvor eldre tisper generelt har kull med 0,2-0,3 flere valper enn de yngre tispene. Ved 90 dagers alder er gjennomsnittlig kullstørrelse hos eldre tisper på 2.0 valper, mens den hos yngre tisper ligger på 1.7 valper.

Viktig informasjon

Den nye kunnskapen om fødselstidspunktene til jerv gir viktig informasjon til det nasjonale overvåkingsprogrammet for store rovdyr for å kunne effektivisere arbeidet med registreringen av antall årlige jerveynglinger i landet, noe som videre brukes for å vurdere bestandsstørrelsen av jerv opp mot bestandsmålene vedtatt av Stortinget. I tillegg vil kunnskapen om hvor tidlig enkelte av tispene føder valper være meget relevant for forvaltningsmyndigheter både i Fennoskandia og Nord-Amerika når de skal vurdere jakttidsrammer for jerv.

– Funnene i studien viser at for å minimere risikoen for å avlive en lakterende tispe som har valper, så bør jaktsesongen på jerv ikke vare lenger enn til slutten av januar, avslutter Brøseth.

Les hele artikkelen i Journal of Wildlife Management her:

Effects of extrinsic and intrinsic factors on parturition and reproductive output in wolverines - Brøseth - 2024 - Journal of Wildlife Management - Wiley Online Library

Fakta om jerv:

• Jerven (Gulo gulo) er det største mårdyret i Norge.
• I Europa lever arten i Norge, Sverige, Finland og Russland.
• Bestanden i Norge er fra DNA beregnet til 360-393 individer.
• I 2024 ble det påvist 61 jervekull i Norge, bestandsmålet er 39 årlige ynglinger.
• En ny studie publisert i Journal of Wildlife Management viser at 90 prosent av valpene blir født mellom 5. februar og 11. mars, med en fødselstopp i siste halvdel av februar.
• Valpene fødes blinde, med hvit pels og uten tenner.
• Ved fødsel veier valpene under 100 gram (rundt 1 prosent av fullvoksen størrelse).
• Vanlig kullstørrelse er 1-3 valper.

Kontaktperson:

Henrik Brøseth, seniorforsker

Gaupe lever med kun tre bein

Jan Arne Stokmo

2025-01-30T16:57:00.0000000 2025-01-30T16:58:31.2930000

Gaupa med tre bein ble første gang fotografert av et viltkamera nordøst for Moss i Våler kommune 17.juli i fjor. Den er senere observert på et viltkamera i Vestby kommune 16. november. Deretter ble den fanget opp på to viltkamera i Våler 29. november og 4. desember, som er siste observasjon.

Avstanden mellom kameraene betyr at den har minst brukt et areal på mer enn tohundre kvadratkilometer, og det med kun tre bein (!).

Virker i fin form

– Gaupa har kun tre fungerende bein, men ser fra bildene ut til å være i fin form. Vi vet ikke hvorfor den mangler en fot. Det kan være fra en skuddskade, skader etter påkjørsel, eller den kan ha satt seg fast på et vis, sier John Odden, prosjektleder av Scandcam.

Viltkameraene i området er satt ut av prosjektet Scandcam, som eies og driftes av NINA. Prosjektet bruker viltkamera til å studere og overvåke store rovdyr og andre arter i norsk natur.

(Saken fortsetter under filmen)

Kan leve med skader

Ved å studere flekkemønsteret på pelsen til gaupa, er forskerne rimelig sikre på at de også har bilder av den samme gaupa fra 2023 og tidligere i 2024, da med alle beina intakt. Gaupa har klart seg i minst fem måneder med kun tre bein.

– Vi vet at mange ville dyr klarer seg med store skader. Det finnes eksempler på jerver og rådyr som har levd lenge med tre bein og til og med fått unger. Det er likevel oppsiktsvekkende at en spurtjeger som gaupa klarer å drepe byttedyr med bare et forbein, sier Odden.

Bruker viltkamera til naturovervåking

Du kan følge med på dyrene som passerer NINAs viltkameraer ved å besøke viltkamera.nina.no.

Scandcam har siden 2010 bistått i arbeidet med å overvåke antall familiegrupper av gaupe ved hjelp av viltkamera, og har et stort antall viltkamera flere steder i landet. Alle observasjoner av hunngaupe med unger benyttes i den årlige overvåkingen av familiegrupper, i regi av Rovdata (lenke). Siden 2021 har prosjektet også vært en sentral del av overvåkingen av villsvin. 

– Vi jobber også med å se om det store nettverket av viltkamera kan benyttes til å overvåke flere pattedyrarter i en verden som er i endring på grunn av klimaendringer og forringelse av leveområder på grunn av menneskelig aktivitet, avslutter Odden i NINA.

Kontaktperson i NINA:

John Odden, seniorforsker

Les mer om viltkameraprosjektet Scandcam her.
Se flere bilder og filmer fra kameraene her.
 

God kontroll på gaupefamiliene

Jan Arne Stokmo

2024-12-19T09:54:00.0000000 2024-12-19T10:23:53.7030000

Gaupebestanden i Norge blir i dag overvåket gjennom en årlig registrering av familiegrupper av gaupe, det vil si hunngauper med unger. Metodene som brukes er hovedsakelig sporing på snø, bilder fra viltkamera og registrering av døde gaupeunger. Innmeldte observasjoner fra publikum er et svært viktig bidrag til overvåking.

Men finner vi alle familiegruppene ved hjelp av denne metoden?

Satte ut over 50 viltkamera

Ved hjelp av et nettverk av viltkamera har forskere i Norsk institutt for naturforskning (NINA) siden 2021 evaluert hvor presis gaupeovervåkingen er i deler av Nordmøre og Trøndelag.

Studieområdet dekket 1 500 km² i kommunene Surnadal, Heim, Tingvoll og Sunndal. Over tre år ble det satt opp mellom 51 og 63 kamerafeller på strategisk utvalgte steder hvor gauper forventes å ferdes. 

Forskerne fikk hjelp av et par eksperter fra Østerrike og Tyskland til å studere viltkamerabildene og identifiserte individuelle gauper gjennom deres unike flekkmønstre i pelsen. Deretter sammenlignet de resultatene og metoden med resultatene fra den ordinære overvåkingen, der dokumenterte observasjoner av familiegrupper grupperes med såkalte avstandskriterier.

Stemte ikke alltid overens

Første vinteren 2021/22 påviste begge metodene tre familiegrupper i studieområdet. Neste vinter fant viltkameraene to mens avstandskriteriene sa én familiegruppe i studieområdet, Mens vinteren 2023/24 anslo avstandskriteriene at det var fire familiegrupper i studieområdet, mens identifikasjon via flekkmønstre viste at det kun var tre.

– Våre funn viser at antallet familiegrupper identifisert via flekkmønstre ikke alltid stemte overens med de offisielle estimatene fra Rovdata. Bruk av avstandskriteriene førte til både over- eller underestimering av antall familiegrupper lokalt. Det dreide seg om en forskjell på én familiegruppe, forklarer John Odden, seniorforsker i NINA.

Andre studier har vist at metodikken fungerer godt på nasjonalt nivå. Lenke til nyhetssak: God gaupeovervåking i Norge

Høy tetthet av gaupe

Studier av flekkmønstre gjorde det også mulig for forskerne å telle hvor mange gauper som levde i disse områdene. Antall identifiserte gauper i studieområdet varierte mellom 11 og 19 i prosjektperioden.

Tettheten av gauper ble beregnet ved hjelp av romlig fangst-gjenfangst-metodikk, og ble estimert til 4,7 individer per 1 000 km² i 2021, 1,8 i 2022 og 3,1 individer i 2023.

– Dette er tettheter som er lavere enn mange områder i Sør-Europa, men høyere sammenlignet med mange andre områder i Norge. På Tingvollhalvøya ble tre hunngauper registrert i et område på 450 km². Dette kan tyde på at hunngaupene i området benytter små leveområder sammenlignet med hunngauper i mange andre områder i Skandinavia, forklarer Odden.

Godt samarbeid lokalt

Prosjektet har bidratt med verdifull innsikt i gaupebestanden på Nordmøre. Ved å bruke kamerafeller har overvåkingen blitt styrket, og metoden har potensial til å forbedre bestandsestimater i områder med utfordrende overvåkingsforhold.

– Vi opplever også at samarbeidet med lokale aktører har styrket tilliten til overvåkingsarbeidet i dette området, avslutter Odden.

Les hele rapporten her: 
Odden, J., Thorsen, N.H., Tvete, K.O. & Bahlk, S. 2024. Intensiv overvåking av gaupe med kamerafeller på Nordmøre 2021‒2023. Sluttrapport. NINA Rapport 2537. Norsk institutt for naturforskning.

Kontaktpersoner i NINA:

• John Odden, seniorforsker
• Neri Horntvedt Thorsen, forsker

Rovdyrene vender tilbake til Europa

Jan Arne Stokmo

2024-12-18T10:48:00.0000000 2024-12-18T10:59:41.1470000

Europakommisjonen har nylig publisert en rapport med oppdaterte utbredelseskart og bestandsstatus for artene brunbjørn, ulv, jerv, gaupe og gullsjakal i Europa.

Over 200 forfattere har bidratt med data til de nye kartene som viser at utbredelsen til rovdyrene i Europa har økt siden 2016.

– Kartene viser at de store rovdyrene har inntatt nye områder og fortsetter deres tilbakekomst til Europa i det siste halve århundret. Dette kan sees på som en forvaltningssuksess, men det skaper også betydelige utfordringer for sameksistens i flerbruksarealet i Europa. Når rovdyrene vender tilbake oppstår det konflikter med bønder, husdyr, jegere og grunneiere, forteller John Linnell, seniorforsker i NINA.

(Saken fortsetter under kartet)

Ulven sprer seg til nye områder i Europa, som Nederland, Belgia og Danmark, og gamle koblinger mellom isolerte bestander etableres på nytt. Kart: www.lcie.org

Rovdata og mange forskere fra NINA har levert data fra rovdyrovervåkingen i Norge og Skandinavia til rapporten. I Norge har det ikke vært noen åpenbare endringer i rovdyrenes utbredelsesområder i denne perioden.

Økte rovdyrbestander i Europa

Statusrapporten fra EU-kommisjonen estimerer at det var cirka 20 500 brunbjørner og 23 000 ulver i Europa i 2023, og begge arter har økt i antall siden 2016. Det er beregnet at det var cirka 9000 gauper, som er omtrent på samme nivå som i 2016. Jerven finnes kun i Norge, Sverige og Finland og estimeres å ha holdt seg stabil på cirka 1300 jerv.

Populasjonen av gullsjakal på kontinentet kan nå telle over 150 000 individer, men tallene er usikre. Gullsjakal har ikke tidligere hatt en så stor utbredelse som nå. Det som antas å være langvandrere fra bestanden er i perioden fra 2017-2022/23 for første gang registrert i Norge og Finland. Lenke til nyhetssak: Gullsjakalen i Troms kommer trolig østfra

Nytt prosjekt vil bedre sameksistens

EU har samtidig finansiert et nytt stort forskningsprosjekt som skal prøve å finne et veikart til sameksistens mellom rovdyr, folk og beitedyr. EU-prosjektet CoCo Horizon, som ledes av Universitetet i Innlandet med bidrag fra NINA med flere, skal forske på hvordan vi kan leve bedre med rovdyrkonflikter i fremtiden. (lenke til nyhetssak).

Ifølge prosjektleder Linnell skal prosjektet prøve å bygge opp en felles virkelighetsforståelse av hva vi står overfor, og se på hvilke tiltak som kan hjelpe i ulike settinger.

– I CoCo Horizon – prosjektet tar vi sikte på å løse noen av konfliktene knyttet til disse artene. Vi vil studere og sammenligne situasjonen i Norge med 12 europeiske land, og vi kommer til å samle inn data fra gårder og besetninger og ha fokus på å beskrive perspektivene til husdyrbønder og jegere når de store rovdyrene vender tilbake, forteller Linnell.

Målet er å bidra med kunnskap som kan redusere konflikter imellom rovvilt og ulike utmarksinterreser.

Les hele rapporten her: 
Kaczensky, P., Ranc, N., Hatlauf, J., Payne, J.C. et al. 2024. Large carnivore distribution maps and population updates 2017 – 2022/23. Report to the European Comission under contract N° 09.0201/2023/907799/SER/ENV.D.3 “Support for Coexistence with Large Carnivores”, “B.4 Update of the distribution maps”. IUCN/SSC Large Carnivore Initiative for Europe (LCIE) and Istituto di Ecologia Applicata (IEA).

Kontaktperson:

John Linnell, seniorforsker i NINA

Problemhaier angriper på nytt

Jan Arne Stokmo

2024-12-16T15:28:00.0000000 2024-12-16T15:31:25.3300000

NINAs forskning på store rovdyr på land tar et skritt ut i havet, når vi deltar i et internasjonalt forskningsprosjekt på hai.

Vi har tidligere studert angrep på mennesker av brunbjørn og ulv i Skandinavia, og leopard i India. Det er bredt akseptert at rovdyrbestander på landjorden av og til kan inneholde «problemindivider» som angriper mennesker flere ganger. Dette fenomenet har aldri blitt demonstrert hos hai, før nå.

Angrep flere ganger

Ved hjelp av bilder av hai som angriper eller viser aggressiv adferd mot mennesker, og DNA-analyser av innsamlet slim fra bittsår etter angrep, har et internasjonalt forskningsteam dokumentert at samme hai gjentatte ganger har bitt eller vist aggresjon mot mennesker.

– For første gang har vi dokumentert at det det finnes såkalte problemindivider hos hai, som står bak gjentatte angrep på mennesker. Det åpner døren for mer målrettede svar på haiangrep enn dagens løsninger som ofte innebærer å drepe alle haier i området. Ved for eksempel å fjerne problemindivider kan vi redusere risikoen for mennesker, samtidig som vi beskytter haibestandene, forklarer John Linnell, seniorforskeren i NINA som har deltatt i studien.

Tre haier med problematisk adferd

Haiangrep på mennesker skjer sjeldent, med cirka 100 rapporterte tilfeller hvert år over hele verden. Under 15 prosent av dem har et dødelig utfall. 
I studien som nylig er publisert i Conservation Letters (lenke) viser forskerne til tre ulike haier som hadde problematisk adferd. Alle tre haier tok livet av mennesker.

DNA fra bitt etter haiangrep i det karibiske hav indikerte at en enkelt tigerhai var ansvarlig for to uavhengige angrep. Bildebevis fra Costa Rica bekreftet at en tigerhai utførte flere angrep på mennesker. I det egyptiske Rødehavet, viste bildegjenkjenning at en enslig hvitfinnet hai var involvert i flere aggressive møter med mennesker.

– Alle disse haiene møter kriteriene for å være problemindivider. De hadde uvanlig adferd sammenlignet med resten av populasjonen, de var involvert i gjentatt fiendtlig adferd mot mennesker og beit eller prøvde å bite mennesker i sannsynlige fiendtlige forsøk, forklarer Linnell. 

Ikke onde haier

Denne nye kunnskap endrer en tidligere oppfatning om at gjentatte angrep fra hai på mennesker skyldes grusomme haier som har fått smaken på mennesker.

– Problemhaier som angriper flere ganger betyr ikke at det er noe grusomt og ondt med dyret. Haier har en mangfoldig diett og vurderer om nye objekter er potensielle bytter ved å bite i dem. Ellers friske individer som er litt modigere enn andre til å prøvesmake kan da få en positiv opplevelse og begynne å gjenta handlingen. Det utvikles til en problematisk adferd for oss mennesker, forklarer Linnell.

Anbefaler fast prøvetaking av bittsår

Det er ikke kjent hvor mange haiangrep med dødelig utfall som utføres av såkalte problemindivider. Forskerne anbefaler at det tas prøver av bittsår for å bedre forstå viktigheten av dette fenomenet og øke muligheten for å identifisere disse dyrene.

– Vi burde rutinemessig hente inn DNA fra bittsårene etter angrep for å fastslå art og individet som står bak, og for å legge til rette for en mer målrettet forvaltning. Det kan bidra til å avgjøre om selektiv fjerning og ikke-dødelige strategier, som droneovervåking, kan erstatte skadelige, ikke-selektive masseutryddelser som en strategi for å redusere risiko for haiangrep, sier Linnell.

Vil endre forvaltningen

Miljøbevisste forvaltningsalternativer for problemindivider varierer fra å forhindre vannaktiviteter, som for eksempel svømming og surfing i deres leveområder, til å fjerne individet. Forskerne innrømmer at det siste vil bli utfordrende i havet.

– Denne artikkelen er den ferskeste i en serie hvor vi gradvis har bygd opp argumenter og dokumentasjon for å prøve og endre forvaltningen til å bli mer selektiv. Det er ingen tvil om at prosessen underveis har utløst stor kontrovers i haiverdenen, avslutter Linnell.

Les hele artikkelen her: 
2024_Clua et al. - First Evidence of Individual Sharks Involved in Multiple Predatory Bites on People

Lenker til tidligere artikler i serien: 

Individual shark profiling: An innovative and environmentally responsible approach for selectively managing human fatalities

Selective removal of problem individuals as an environmentally responsible approach for managing shark bites on humans

Kontaktperson i NINA:

John Linnell, seniorforsker i NINA

Gullsjakalen i Troms kommer trolig østfra

Jan Arne Stokmo

2024-10-14T13:28:00.0000000 2024-10-15T11:49:07.8230000

I 2020 ble det oppdaget en gullsjakal (Canis aureus) i Kåfjord i Troms. I februar 2023 lyktes det å samle inn en skitprøve fra individet, og prøven ble sendt til Norsk institutt for naturforskning (NINA) for DNA-analyse.

Første DNA-prøve fra Norge

Geir Arne Evanger er en av de lokale i Kåfjord som prøver å finne ut mer om disse dyrene, og det var han som samlet inn skitprøven. Dette er den første biologiske prøven som det lyktes å få fra arten i Norge. 

– Vi har analysert prøven som ble samlet inn i Troms og sjekket resultatet opp mot prøver fra andre land. Det vi finner er at den har samme genetiske signatur som finnes i Baltikum og Kaukasus, som er henholdsvis 1400 og 3400 kilometer unna, sier Alexander Kopatz, forsker i NINA.

Resultatet fra DNA-analysen er nå tatt med i en ny, internasjonal studie som har undersøkt spredning av arten i Europa. Du kan lese artikkelen her: Species on the move: a genetic story of three golden jackals at the expansion front (Mammalian Biology)

Ny art i Norge

Her til lands er det kun påvist to gullsjakaler, hvorav én i Kåfjord i Troms og én i Lakselv i Finnmark. Eksperter kunne i 2021 bekrefte at det var en gullsjakal som var fotografert i Lakselv i 2019 (lenke til nyhetssak: Eksperter bekrefter at dette er en gullsjakal), og dette var den første dokumenterte observasjonen av gullsjakal i Norge.

Etter hvert ble det stille i Lakselv, men fra Kåfjord meldes det fortsatt om observasjoner av individet, senest for anslagsvis én måned siden, ifølge Evanger.

Det nærmeste kjente reproduksjonsområdet for gullsjakal til Norge er i Estland. Det er også en stabil forekomst av gullsjakal i Latvia. I det siste er flere og flere individer blitt sett og dokumentert i Finland.

(Saken fortsetter under kartet)

Kartet viser kjerne- og utbredelsesområdet til gullsjakal i Europa (lilla), i tillegg til enkeltregistreringer av individer (prikker). De tre individene i spredningsfronten, og som er inkludert i studien, er vist med grønne prikker. Kart: Bogdanowicz et al. 2024.

Inngår i internasjonal studie

Individet i Kåfjord er inkludert i en studie, der et team av internasjonale forskere har analysert prøver fra ekspansjonsfronten til gullsjakal i Europa. Studien inkluderer også ett individ fra Sodankylä i Nord-Finland og ett individ fra Spania. 

Alle tre undersøkte gullsjakaler i studien er hanner, og resultatene fra undersøkelsene er publisert i tidsskriftet Mammalian Biology.

Gullsjakalen i Finland har en genetisk signatur lik individer cirka 2500 kilometer unna i vestlige Pannonia,som består av deler av Ungarn, Slovenia og Østerrike. Individet i Spania ser også ut til å ha genetisk likhet med individer i vestlige Pannonia, men også området rundt Adriaterhavet.

Gullsjakalen er allerede på plass i Sentral- og Sørøst-Europa, her fotografert i Østerrike. Foto: Jennifer Hatlauf

Art i spredning

Gullsjakal er utbredt over store deler av Sørøst-Europa, Midtøsten, Sentral- og Sørøst-Asia. Den har et enormt spredningspotensial og de siste tiårene har arten har hatt en ekspansjon over hele Europa.

– De analyserte prøvene viser at gullsjakalen har evnen til å spre seg langt, når de kommer så langt som til de nordligste og vestligste deler av Europa. Så langt vet vi veldig lite om spredningsmønster, hvorfor arten sprer seg og hvordan den påvirker flora og fauna i nye områder. Det kan se ut til at blant annet klimaendringer og lavere forekomst av store rovdyr som ulv støtter spredning av arten, som helt klart er veldig fleksibel og tilpasningsdyktig, sier Kopatz.

Klare til å analysere nye prøver

Dette er den første studien av gullsjakal som inkluderer et norsk individ. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har etablert rutiner for DNA-analyser av nye DNA-prøver fra gullsjakal, hvis det skulle dukke opp flere. Sammen med en referansedatabase og et internasjonalt nettverk vil dette gjøre det mye enklere å påvise, dokumentere og evaluere når nye individider eventuelt vandrer inn til Norge.

– Påvisning og dokumentasjon av gullsjakal kan være utfordrende. Bruk av DNA-analyser, for eksempel av skitprøver, vil være et nyttig verktøy for å dokumentere om gullsjakalen har streifet rundt i et område, sier Oddmund Kleven, forsker i Rovdata.  

Les artikkelen i Mammalian Biology her: Species on the move: a genetic story of three golden jackals at the expansion front (springer.com)

Fakta om gullsjakal

• Gullsjakalen (Canis aureus) er et medium stort hundedyr som kommer opprinnelig fra Sørøst-Europa
• Den er større enn en rødrev, men mindre enn en ulv
• Det antas å leve 97 000- 117 000 individer i Europa og den sprer seg
• Arten er påvist på to steder i Norge og begge antas å være hanner (en er bekreftet på DNA)
• Den regnes som tilpasningsdyktig til nye miljø og leveområder, men foreløpig vet vi lite om artens spredning og hva den trenger for å overleve
• Forskere anbefaler at det bør overvåkes hvordan arten evt. vil kunne påvirke Arktis og den norske naturen i tiden framover

Kontaktpersoner:

• Alexander Kopatz, forsker
• Oddmund Kleven, forsker
   

Hvor langt sprer unge jerver seg etter at de blir født?

Jan Arne Stokmo

2024-07-05T11:00:00.0000000 2024-07-05T11:58:03.0300000

I Skandinavia blir de aller fleste jervungene født i februar og første halvdel av mars. I det første leveåret er ungene stort sett sammen med mora eller i hennes hjemmeområde, men etter ett års tid forlater de fleste oppvekstområdet. Hittil har det vært lite kunnskap om hvor de da tar veien.

Nå har forskere i NINA, Rovdata og Sveriges lantbruksuniversitet gjort en omfattende jobb med å studere spredningsmønsteret til jerv. Studien er gjort i et prosjekt for Miljødirektoratet, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Målet var å få mer kunnskap om hvor unge jerver i Skandinavia etablerer seg etter at de har forlatt fødereviret.

Nytt slektstre for jerv

Forskerne har brukt genetiske data fra den årlige DNA-baserte overvåkingen av jerv i Norge, Sverige og nordlige deler av Finland. Disse DNA-prøvene har blitt analysert med ekstra genetiske markører for å kunne identifisere foreldrene. Det har resultert i et stort slektstre for jerv i Skandinavia. 

Forskerne har også brukt stedet der DNA-prøvene er registrert til å undersøke hvor unge jerver og foreldrene har oppholdt seg. Dette for å se hvor de ble født, og hvor de etablerte seg og fikk unger.

– Studien har gjort det mulig å følge nesten 700 jerver fra fødsel til første kjente sted for reproduksjon. Dette er et helt unikt datasett på spredningsadferd hos jerv, forteller Oddmund Kleven, prosjektleder for studien hos Rovdata.

Den nye studien gir viktig kunnskap til blant annet forvaltningen av jerv i Norge, siden spredningsadferd hos arter er en viktig biologisk prosess som påvirker både genflyt og sammensetningen i bestanden.

Ble i samme region

Mange av jervene etablerte seg i samme forvaltningsregion som de ble født, men forskerne observerte også spredning mellom alle nærliggende regioner i Norge og Sverige.

– Vi fant at unge tisper sprer seg i snitt (median) 22 kilometer fra fødereviret, mens unge hanner sprer seg 64 kilometer. Det betyr at de fleste jervene ikke etablerer seg langt fra hjemmeområdet til sine foreldre, sier Jenny Mattisson, forsker i NINA.

Figuren viser avstand (i kilometer) mellom oppvekstområde og etableringsområde for unge hanner og tisper. Unge jervtisper (rødt) etablerer seg oftere i nærheten av oppvekstområdet, men begge kjønn kan etablere seg langt fra stedet de ble født. Figur: Norsk institutt for naturforskning

Gikk over 600 km

Samtidig var det flere unge jerver som tilbakela lange distanser før de etablerte seg.

– Den unge tispa som spredde seg lengst (Ind3688) gikk 632 kilometer, fra Fauske i Nordland fylke til Alvdal kommune i Innlandet. Den unge hannen som spredte seg lengst (Ind1520) gikk 696 kilometer. Han ble født i Røros kommune i Trøndelag og etablerte seg i Kiruna kommune i Norrbottens län i Sverige, fortsetter hun.

Arver leveområdet til mor

Forskerne så en tydelig forskjell mellom unge hanner og tisper. Tispene etablerte seg oftere i nærheten av området hvor de ble født. 
Sannsynligheten for at jerven holdt seg innenfor en radius på 10 kilometer varierte mellom regioner, og var betydelig høyere for tispene enn for hannene.

– Som hos bjørn ser vi at unge hunnjerver gjerne etablerer seg nært sitt fødeområde. En viktig forskjell fra bjørnen er at jerven er sterkt territoriell og kan kun bli i hjemmeområdet hvis det er ledig plass, avslutter Kleven.

Åpner for nye studier

Resultatene fra prosjektet og det unike slektstreet for jerv åpner opp for en rekke nye studier på jerv i Skandinavia. 

Les hele rapporten her:
Mattisson, J. Brøseth, H. Spong, G. & Kleven, O. 2024. Spredningsmønster hos jerv i Skandinavia. NINA Rapport 2471. Norsk institutt for naturforskning

Fakta om prosjektet:

• For første gang er store mengder data fra DNA på jerv koblet sammen til et slektstre for den skandinaviske bestanden.
• Det har gjort det mulig å studere hvor langt unge jerver vandrer før de etablerer seg og får valper for første gang.
• Målet med dette prosjektet har vært å øke kunnskapen om jervens vandringsmønster fra fødested til etablering av yngleområde i Skandinavia.
• Kunnskap om spredning og etablering av unge jerver er viktig blant annet fordi spredning av gener er av stor betydning for arters mangfold og overlevelse.
• Prosjektet ble tildelt av Miljødirektoratet, på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet.

Kontaktpersoner:

Oddmund Kleven, forsker i Rovdata, mob. (+47) 416 69 452
Jenny Mattisson, forsker i Norsk institutt for naturforskning, +47 404 52 829

Flere jerver fører til økt tap av lam

Jan Arne Stokmo

2024-06-20T16:44:00.0000000 2024-06-20T16:47:37.3730000

Jerv tar sau og tamrein på utmarksbeite i Norge, og det fører til konflikter. Forvaltningen er avhengig av presis kunnskap for å kunne ivareta beitedyr og jerv på en god måte.

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) har i et prosjekt studert hvordan tetthet av jerv henger sammen med tap av sau i Norge. De har også sett på hvilken effekt felling av jerv har å si for totaltapene og endringer i tapene i årene etter uttaket. 

Forskerne tar ikke stilling til hvor mange jerver vi skal ha eller hvordan de forvaltes. Dette er opp til politikerne. I dette studiet ser vi kun på hvordan faktorer relatert til jerv påvirker tap av lam basert på tilgjengelige data.

Ikke uventet svar

Jerven tar i hovedsak lam. I analysene brukte forskerne derfor tall på antall lam sluppet på beite, og på årlige tap av lam på beitelagsnivå, hentet fra Organisert beitebruk. 

De brukte også kart som viser tetthet av jerv i de ulike beitelagene, produsert av prosjektet RovQuant, som ledes av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Når vi koblet sammen dataene, så vi ikke overraskende at tapene av lam i beitelagene økte når tettheten av jerv gikk opp, sier Inger Maren Rivrud, forsker i NINA.

– I et gjennomsnittlig beitelag med ca. 1200 lam vil en økning i tetthet av jerv på 0,1 flere jerv per 100 km2 øke tapet av lam i løpet av sommeren med 4 dyr, fortsetter hun. 

Likeledes ble tapene redusert over ett og to år når jervetettheten gikk ned. 

Hjelper det med felling?

Da var det kanskje knyttet mer spenning til hvordan ulike forvaltningstiltak som lisensjakt, skadefelling og hiuttak påvirker lammetapene i årene etter felling.

Dette er virkemidler som myndighetene bruker store ressurser på, for å få ned tapene av sau, og spesielt hiuttak anses som et etisk kontroversielt virkemiddel. Da er det viktig å vite sikkert om og i hvilken grad de fungerer.

– Våre modeller viser at tapene av lam gikk ned fra ett år til det neste, og over to år, når tettheten av jerv ble redusert i beitelaget i samme periode. Det samme skjedde der det hadde vært hiuttak av voksen jerv, sammenlignet med beitelag der det ikke hadde vært hiuttak. Dette tyder på at felling av jerv lokalt kan redusere tapene i en periode, forteller Rivrud.

Tallene må behandles med varsomhet da det er stor variasjon i dataene rundt hiuttak. Hiuttak blir utført i særlig skadeutsatte områder. Effekten av hiuttak kan både skyldes en lokal reduksjon i tetthet, men også eventuell endret bruk av området for andre jerver.

Lisensjakt reduserte ikke tap

Forskerne fant ikke at antall jerv felt i lisensjakt hadde effekt på totaltap av lam i beitelagene. Det var heller ingen sammenheng mellom lisensjakt på jerv og endring i de lokale tapene de to påfølgende årene.

–  Det kan nok skyldes at jerv skutt i lisensjakta ikke nødvendigvis blir skutt i beiteområder med store tap, og at nye jerver raskt kan ta over områdene til de skutte jervene, forklarer Rivrud. 

På stor skala vil likevel lisensjakt bidra, fordi den regulerer tettheten av jerv som igjen påvirker lammetapene.

Skadefelling av jerv utføres gjerne oftere i beitelag med høyere lammetap. Totaltapene i beitelag der flere jerver er felt under skadefelling, var derfor høyere sammenlignet med beitelag der skadefelling ikke ble brukt. 

–  Funnene i studien er på linje med studier av andre rovdyrarter, der det er funnet at reduksjon i tap av husdyr på stor skala vil være avhengig av at felling fører til en bestandsreduksjon, forklarer Rivrud.

Mange årsaker til lammetap

Gjennom studien så forskerne også at det var mye variasjon i tapene i beitelagene som tilsynelatende ikke kunne forklares med tetthet av jerv. Dette er andre årsaker som bør undersøkes nærmere. 

Antall lam sluppet på beite er en av de viktigste forklaringsvariablene for tap av lam. Variasjoner i tap kan også skyldes at ulike jerver dreper ulike mengder sau, eller at noen beitelag er mer utsatt for jerv på grunn av beliggenhet. Lammetap påvirkes også av blant annet sammensetningen i sauebesetningene, topografi, klimatiske forhold og mattilgang.

Anbefaler GPS-merking av jerv

For å få bedre kunnskap om mekanismene som styrer tap av lam til jerv anbefaler forskerne at det GPS-merkes jerver i ulike beiteområder i Norge.

– Det vil gi oss gode tall på hvor ofte jerven dreper lam og hvordan dette varierer mellom områdene, forteller Rivrud.

Forskerne anbefaler også at det hentes inn ytterligere kunnskap om andre faktorer som påvirker tap av sau og lam på utmarksbeite, i tillegg til de store rovdyrene. 

Les hele rapporten her: 
Rivrud, I.M., Mattisson, J., Thorsen, N.H. & Odden, J. 2024. Betydning av tetthet og felling av jerv på tap av sau. NINA Rapport 2417. Norsk institutt for naturforskning. 

Kontaktpersoner i NINA:

• Inger Maren Rivrud  
• John Odden
• Jenny Mattisson

Flertallet er fortsatt positive til store rovdyr

Jørn J. Fremstad

2024-02-14T10:52:00.0000000 2024-02-14T11:14:39.4430000

Rovdyrpolitikken og konsekvensene av den får stor oppmerksomhet i det offentlige rom. Reportasjer om sauer med avrevne lemmer og jur, fortsatt i live, vekker sterke reaksjoner både i nasjonale og lokale medier.  Det samme gjør bilder av skutt ulv eller jervunger avlivet i hiet.

Trussel mot livet på bygda

I debatten om store rovdyr hevdes det gjerne at konflikten dreier seg om motsetninger mellom by og land. Da ser vi for oss at folk på bygdene opplever at ulv og de andre rovdyra truer deres livsstil og kultur. Det gir noen jegere og beitebrukere gode grunner til å være skeptiske, for eksempel til forvaltningen og kunnskapen den er basert på.

Hovedkonflikten dreier seg ofte om at rovdyr dreper elg og annet hjortevilt, og gjør skade på husdyr som sau og rein. Samtidig kan de drepe hunder. Motsatt ser vi for oss at folk i byene er lite berørt av rovdyr, og at de på et slikt uforpliktende grunnlag liker at vi har store rovdyr her i landet.

Sammenligner med Sverige

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har gjennomført undersøkelser om folks holdninger til store rovdyr jevnlig siden 2010. De viser at andelen av befolkningen som er positive til rovdyr er nokså stabil. Metoden som er brukt gjør at gjør at resultatene kan sammenlignes med liknende undersøkelser fra Sverige. Mye er likt i de to landene, men rovdyr har enda større oppslutning i Sverige.

Målingen fra 2023 viser at ideen om at store rovdyr skal finnes i Norge har større oppslutning enn tanken på ha dem i naturen der vi selv bor. Men i begge tilfeller svarte deltakerne i undersøkelsen oftere «liker» og «liker godt», enn «misliker» og «misliker sterkt», på spørsmålene om rovdyrenes tilstedeværelse. Også på mindre steder er det mer vanlig å like enn å mislike store rovdyr.

Noen kan ha interesse av konflikt

– Likevel ser vi at konflikt mellom by og land stadig løftes fram som en slags hovedforklaring på meningsforskjellene. Inntrykket vårt er at det dreier seg om en seiglivet myte. At slike forestillinger overlever kan ha mange forklaringer, men det er nærliggende å peke på at det finnes grupperinger som har interesse av å opprettholde denne konflikten, sier seniorforsker Olve Krange i NINA.

At store rovdyr, og særlig ulv, er en belastning for folk som har dem i områdene rundt seg, er blant de forholdene som tillegges vekt når beslutninger om lisensjakt fattes og prøves i rettsvesenet. Da tas det ikke hensyn til dem som ser annerledes på det, og som opplever rovdyra som en berikelse.

– Våre data viser at de er minst like mange, selv blant folk som bor i områder med rovdyr, forteller Krange.

Urbant maktovergrep?

Ikke desto mindre er det klare motsetninger og betydelig variasjon i oppfatninger om rovdyrspørsmålet. Årsakene til det er sammensatte, men det er noen mønstre som går igjen. I undersøkelser der folk er blitt intervjuet, har forskerne flere ganger hørt fortellinger om at forvaltningen av store rovdyr, litt satt på spissen, er noe folk forbinder med urbane eliters maktovergrep. Mange har snakket om en avmaktsfølelse i møte med et mektig politisk felt og en innflytelsesrik forvaltning.

– Motsetninger mellom by og land er en side av saken, men neppe den viktigste. Tallene her tyder på at andre sosiale og kulturelle motsetninger betyr mer. Skepsis mot rovdyr er mest utbredt blant folk som har tillit til alminnelig sunn fornuft. Å ha mistillit til det vi i undersøkelsen kalte «Miljøinstitusjoner», er det samme som å ha mistillit til de myndighetene som faktisk bestemmer i rovdyrpolitikken, sier Krange.

Hva mener folk om rovdyr?

Rapporten undersøker nordmenns holdninger til de fire store rovpattedyrene (bjørn, ulv, jerv, og gaupe) og forvaltningen av dem. Den diskuterer hva nordmenn mener om å ha disse rovdyrene i Norge, og i sitt eget nærområde, samt eventuelle forskjeller mellom by og land. Undersøkelsen tar for seg variasjonen i holdninger, og sammenligner resultatene med tidligere undersøkelser og en undersøkelse fra Sverige.

• Data er samlet inn gjennom to spørreundersøkelser: en nasjonalt representativ undersøkelse og en fra 13 kommuner som ligger innenfor forvaltningssonen for ulv.
• I utvalget som er trukket i de 13 «rovdyrkommunene» er andelen som sterkt misliker ulv betydelig høyere enn i det nasjonale utvalget. Forskjellen mellom utvalgene når det gjelder de andre rovdyra er ikke like stor.
• Gaupa er mest populær av de fire store rovdyrene. Samlet oppgir 73 prosent at de liker eller liker godt at det finnes gauper i Norge. For bjørn, jerv og ulv er dette tallet henholdsvis 67, 61 og 60 prosent.
• Ulv er det store rovdyret flest misliker. 16 prosent oppgir at de enten misliker eller misliker sterkt at vi har ulv i Norge. En av tjue oppgir til og med at det misliker det sterkt.

Kontakt

Olve Krange

Helene Figari

Les rapporten Nordmenns holdninger til store rovdyr 2010, 2017 og 2023

Hannbjørn avslørt av ny teknologi da den tok elgkalv

Jan Arne Stokmo

2024-01-18T09:41:00.0000000 2024-01-18T09:41:24.2930000

I de siste årene har forskere fra NINA og Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) merket bjørn og elg med GPS-halsbånd i sentrale Sverige for å studere hvor mange elg som bjørnen tar i kalvingsperioden på våren.

Noen av halsbåndene fikk også nærhetssensorer, som gjorde at halsbåndene registrerte posisjoner oftere hvis dyrene møttes. Forskerne ønsket å teste om den nye teknologien kan brukes til å oppdage og dokumentere samhandling mellom ville dyr ute i naturen, uten at de selv var til stede.

Det resulterte i unik dokumentasjon av en bjørns felling av en elgkalv, og det som skjedde etterpå. Resultatene er publisert i tidsskriftet Evolution and Ecology (lenke) 

Angrep og spiste elgkalv

6. juni 2023 ble sensorene på en voksen elgku og en voksen hannbjørn utløst da dyrene kom nært hverandre og halsbåndene begynte å samle GPS-data hyppigere. Elgen samlet posisjoner hvert 2. minutt over 89 minutter og bjørnen hvert minutt over 41 minutter. Tidsperioden er avgrenset fordi det krever mye strøm fra batteriet å sende GPS-posisjoner ofte.

Det skulle vise seg at bjørnen hadde tatt en av kalvene til elgkua.

Animasjonen viser når bjørnen tar elgkalven og det som skjer i minuttene etterpå. Krysset avmerker stedet der kalven ble funnet. Animasjon: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Da feltpersonell besøkte stedet et par dager senere (8. juni), fant de kadaveret til en 14 dager gammel elgkalv med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Cirka 60 prosent av hunnkalven var spist opp.

En drone observerte elgkua sammen med to kalver 24. mai, og med bare en kalv 9. juni. (Se droneopptak av elgkua med to kalver, deretter kun en kalv, i artikkelen). 

– Dette er trolig det første angrepet fra et viltlevende rovdyr på en annen vill art som er dokumentert med GPS- halsbånd med nærhetssensor, sier Jenny Mattisson, som er forsker i Norsk institutt for naturforskning.

Elgkalven ble funnet med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Over halvparten av kalven var spist opp. Foto: Jenny Mattisson

Elgkua ble i området

De detaljerte GPS-posisjonene gjorde det mulig for forskerne å studere bjørnens adferd under og etter angrepet, men også hvordan elgkua opptrer når hun mister en kalv. Blant annet hvilke risikoer hun er villig til å ta for å forsvare eller sjekke hvordan kalven har det.

GPS-sensorene viste at bjørnen ble ved kadaveret, mens elgkua gikk fram og tilbake i området, og hun gikk mot fellingsstedet omtrent fem ganger. Det tetteste hun kom bjørnen i registrerte posisjoner var 44 meter, men hun kan også ha vært nærmere. Etter cirka en time forlot både bjørnen og elgkua stedet.

– Dette tyder på at elgkuer kan bli igjen på et fellingssted for å forsvare eller sjekke kalven de har mistet, selv om det gir større akutt risiko for den andre kalven, forklarer Mattisson.

Teknologien åpner muligheter

Den dokumenterte fellingen er bare ett eksempel på hvordan GPS med nærhetssensorer kan brukes til å svare på spørsmål om hvordan frittlevende arter samspiller med hverandre. Fordelen med teknologien kommer kanskje spesielt fram i miljø som forhindrer direkte observasjoner, som for eksempel i skoger og på svært avsidesliggende steder, eller om natta.

– Å forstå hvordan dyr samhandler med hverandre i naturen er et grunnleggende mål innen økologien. Mye har blitt forstått med GPS-teknologi, men det har vist seg vanskelig å oppdage og registrere direkte møter mellom frittlevende ville individer. GPS-halsbånd med nærhetssensorer på større pattedyr gir oss mulighet til å observere direkte interaksjoner mellom flere individer og arter ute i naturen, uten forstyrrelser eller behov for direkte visuell observasjon, forteller Jonas Kindberg, forskningsleder i NINA.

Fakta om GPS-halsbånd med nærhetssensorer:

• Et GPS-halsbånd på et merket dyr er tilkoblet SMS via telefon og satellitt.
• Oppsettet krever mye strøm, og normalt tar vi derfor posisjoner en eller et par ganger per time.
• Dette er ikke nok til å studere adferd på fin skala.
• Med nærhetssensorer kan et halsbånd fra et dyr fange opp et signal fra halsbåndet fra et annet dyr med tilsvarende funksjon. Nærhetssensoren har en rekkevidde på et par hundre meter.
• Når sensoren fanger opp et annet individ, så endres GPS-ens innstilling til å ta posisjoner hvert minutt.
• Det gjør at vi får et detaljert bilde av møtet, i løpet av en begrenset tid, uten å bruke opp batteriet.
• Kontakt via SMS gjør at forskerne kan gjøre feltkontroller kort tid etter møtet for å kontrollere hva som har skjedd. 

Kontaktpersoner i NINA:

• Jenny Mattisson, forsker
• Jonas Kindberg, forskningsleder i NINA

Hvordan sikre en bærekraftig bruk av landet vårt?

Jan Arne Stokmo

2023-09-25T16:43:00.0000000 2023-09-25T17:00:38.8570000

Statssekretær Kjersti Bjørnstad og ekspedisjonssjef Lene Lyngby fra Klima- og miljødepartementet ble tatt imot av administrerende direktør Norunn S. Myklebust i Norsk institutt for naturforskning (NINA), samt forskere på rovvilt, villrein og Naturavtalen. En rød tråd gjennom besøket var hvordan forskningen kan bidra med kunnskap og verktøy til en bærekraftig forvaltning.

– NINA har som mål å være en viktig leverandør av kunnskap til Klima- og miljøforvaltningen. Vi kan finne løsninger på naturens premisser ut fra samfunnets behov, blant annet ved hjelp av ny teknologi og digitalisering. Med vår kunnskap ønsker vi å hjelpe Norge med å nå naturavtalen, sier Norunn S. Myklebust.

Rovviltsoner bør være biologisk fundert

For store rovdyr er dagens forvaltning basert på fastsatte soner for hvor det skal være rovdyr og hvor det skal være beitedyr. Sonene løses forskjellig av rovviltnemdene rundt omkring i landet, og et gjengangsproblem er at arealkrevende rovdyr vandrer inn og ut av fastsatte soner. NINAs forskning viser for eksempel at merkede gauper kan tilbakelegge store distanser.

Det viser viktigheten av at rovdyrområdene må være store nok og områder der hvor rovdyrene vil bo. Et annet alternativ er å ikke sonere.

– Vi har kunnskap og verktøy for å regne på hvor sonene bør være og kan designe rovviltsoner som er mer biologisk fundert. De kan gi oss mer akseptable kompromiss, forklarer John Odden.

Les mer om rovviltforskningen i NINA (lenke)

Langsiktig oppfølging av villrein

For villrein går det ikke så bra for tiden, viser arbeidet med kvalitetsnorm for villrein hvor NINA bidrar med datainnsamling og analyser. Av 10 gjennomgåtte nasjonale villreinområder går det dårlig i 6 områder og middels bra i 4 områder. Ingen av dem oppnår det øverste nivå. Ytterligere 14 områder skal klassifiseres i høst.

Et stort problem for villrein er arealpress og forstyrrelser, som for eksempel hyttebygging, ferdsel, kraftutbygging og lignende.

Klimaendringer, med varmere somre og mildere vintre, kan også øke trykket på villrein. Dette vet vi i dag for lite om. I tillegg skaper sykdom og parasitter, som fotråte og skrantesjuke, bekymring. På Hardangervidda blinker det rødt for villrein og forskere og lokalbefolkning er bekymret for skrantesjuke, men også de negative effektene tiltakene mot skrantesjuke kan ha. Og i hvor stor grad bestanden vil tåle disse tiltakene.

– Vi ser et behov for tilstrekkelig og langsiktig oppfølging og finansiering for å kunne sikre god kunnskap til kvalitetsnormarbeidet, og tiltaksplaner som kommer som en oppfølging av dette. En løsning kan være å opprette et vitenskapsråd for villrein, med inspirasjon fra arbeidet som gjøres på laks. Vi ser også behov for følgeforskning av hvordan det vil gå med villrein på Hardangervidda, sier Christer Rolandsen, seniorforsker i NINA.

Les mer om NINAs overvåking og forskning på hjortedyr (lenke)

Verktøy til kommunene

Den internasjonale naturavtalen ble nylig undertegnet i Montreal, med Norge som en av flere pådrivere. Mål nummer én i avtalen er at tap av natur skal bringes ned mot null innen år 2030 gjennom bærekraftig arealplanlegging. Som ansvarlig myndighet for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, har norske kommuner dermed en nøkkelrolle om Norge skal nå målene. Dersom kommunene skal lykkes med dette er de helt avhengige av et oppdatert, relevant og lett tilgjengelig kunnskapsgrunnlag.

Trond Simensen, forsker i NINA, fortalte om hvordan NINA kan hjelpe kommunene med verktøy og kunnskap som kan bidra til å nå målene.

– Naturavtalen har viktige mål om bevaring og restaurering av natur, men det sies ikke noe om hvordan dette skal skje på lokalt nivå, der det til eksempel også er behov for mer areal til bolig, næring og fornybar energi. NINA kan levere verktøy, som for eksempel lokale naturregnskap, som kan vurdere virkningene av planlagt arealpolitikk og naturrestaurering lokalt, sier Simensen.

Besøkte NINAs laboratorier

På programmet mandag stod også en omvisning på NINAs genetikklaboratorium- NINAGEN (lenke), som mottar og analyserer prøver fra store rovdyr og mange andre arter. Det ble også en snartur innom NINAs grovlaboratorium, der overingeniør Frode Holmstrøm forklarte under undersøkelser av en død jerv. Jonas Kindberg, leder i Rovdata, gav også en orientering om Rovdata og siste nytt fra Nasjonalt overvåkingsprogram for store rovdyr.

Kontaktpersoner:
Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i NINA
John Odden, seniorforsker i NINA  
Christer Moe Rolandsen, seniorforsker i NINA  
Trond Simensen, forsker i NINA
Jonas Kindberg, leder i Rovdata  
 

Skal fange opp gaupe med viltkamera i Nord-Norge

Jan Arne Stokmo

2023-06-30T12:38:00.0000000 2023-06-30T14:22:01.0930000

Viltkameraprosjekt SCANDCAM har de siste årene hatt et nettverk av godt plasserte kamerafeller i ulike deler av Norge som supplerer overvåkingen av gaupe og andre store rovdyr. Prosjektet utvides nå også til våre nordligste fylker.

Setter ut 130 viltkamera

NINA fikk i 2023 midler fra Miljødirektoratet, Statsforvalteren i Troms og Finnmark og Nordland til å sette ut viltkamera i Nord-Norge. Det skal utplasseres 130 viltkamera i Troms og Finnmark og Nordland i juli og august i år, og de skal plasseres i kystområdene, fra Tana i øst til Lyngen i Troms i vest. Det vil også bli satt opp kamera nord i Nordland.

– Troms og Finnmark er nok det området i Norge som er vanskeligst å overvåke gaupe i på grunn av store områder med lite folk og krevende værforhold. Vi skal teste om viltkamera kan styrke overvåkingen. Kameraene vil stå ute hele året, og skal sjekkes to ganger i året. Alle observasjoner av ynglende store rovdyr vil bli rapportert fortløpende til Rovdata og Statens naturoppsyn (SNO), sier John Odden, seniorforsker i NINA og prosjektleder for SCANDCAM.

Observasjoner av alle arter deles med publikum på prosjektets hjemmeside.

Skal supplere overvåkingen

Viltkameraene plasseres ikke tilfeldig ut, men står på steder hvor NINA forventer at dyr ferdes. Dette er kjerreveier og stier, fjellhyller, skogsbilveier og viltstier. Viltkameraene vil ta bilder når dyr beveger seg foran kameraene.

– Nord-Norge består av svært store arealer, og 130 viltkamera alene vil ikke kunne fange opp alle familiegruppene av gaupe i landsdelen. Målet er imidlertid å supplere den vanlige overvåkingen som foregår, sier Odden.

Ellers i landet fanger SCANDCAM årlig opp familiegrupper av gaupe som ellers ikke ville blitt registrert.

Kortere snøsesong

Norge forvalter gaupe basert på en konkret målsetting om antall familiegrupper, som består av ei morgaupe med en eller flere årsunger. Gaupebestanden overvåkes gjennom en årlig kartlegging av antall familiegrupper over hele landet. Du kan lese mer om bestandsstatus og overvåkingen av gaupe på Rovdata.no (lenke).

– Rovviltovervåkingen i Norge er generelt en av de beste i verden, men en stadig kortere snøsesong skaper utfordringer knyttet til overvåking av familiegrupper av gaupe. Dette gjelder særlig rovviltregioner med lange kystlinjer, som de to nordligste fylkene. Viltkamera er i dag eneste metode som kan supplere den snøbaserte overvåkingen av gaupe, forklarer Odden.

Bilder av folk slettes

Hvis du nå er bekymret for om du vil bli fotografert mens du er ute i naturen, så trenger du ikke å være det. Personvernhensyn er ivaretatt av NINA, som har utviklet egen programvare som bruker bildegjenkjenningsteknologi som automatisk kan slette bilder mennesker. Alle minnekortene må derfor prosesseres av NINA for å sikre at mennesker ikke blir overvåket. 

Får innsikt i dyrelivet

SCANDCAM har utviklet en omfattende infrastruktur og tidsserie med data som er unik. Bildene fra viltkameraene rundt omkring i Norge gir data som kan benyttes i forskning og overvåking relevant for en rekke andre problemstillinger enn store rovdyr.

Prosjektet bidrar blant annet i overvåking av høstbart og ikke høstbart vilt, registrering av fremmede arter, utvikling av overvåkingsmetoder og rene økologiske problemstillinger. Her kan du høre forskerne John Odden og Sunniva Bahlk fortelle mer om viltkameraprosjektet i podkasten Naturligvis (lenke)

Kontaktperson:

John Odden, seniorforsker i NINA

Færre gauper gikk foran viltkameraene i år

Jan Arne Stokmo

2023-06-20T07:00:00.0000000 2023-06-20T07:03:06.5830000

Med god hjelp fra lokale medhjelpere har forskere i Norsk institutt for naturforskning (NINA) plassert ut viltkamerafeller i et studieområde i kommunene Surnadal, Heim, Tingvoll og Sunndal på Nordmøre. 

Målet er å registrere gauper og familiegrupper av gaupe med viltkamera, og oppdraget ble gitt av Statsforvalterne og Rovviltnemda i rovviltregion 6 (Møre og Romsdal og Trøndelag) i 2021. Forskerne oppsummerer nå det andre året med kameraovervåking.

Påviste færre gauper

Med lokal hjelp er det satt opp til sammen 124 kamerafeller på 63 lokaliteter. Alle bilder av gauper i perioden 1. august 2022 til 31. desember 2022 ble sendt til en erfaren forsker fra Østerrike for å identifisere individet basert på flekkmønsteret.

– I studieperioden registrerte vi gauper foran viltkameraene 38 ganger på 17 av kameralokalitetene. Dette er betydelig færre observasjoner enn i 2021, da det ble registrert gaupe 86 ganger. Vi har identifisert 11 ulike gauper, hvorav 5 var unger, som er en nedgang på 8 gauper fra i fjor, forklarer John Odden, seniorforsker i NINA og leder av viltkameraprosjektet.

I 2021 ble det identifisert 19 gauper (14 voksne og fem unger) innenfor det samme studieområdet.

Lavere tetthet av gauper

– Lavere antall gauper i 2022 skyldes sannsynligvis en avgang på sju gauper, hvorav 3 voksne hunngauper, i studieområdet. Fem gauper er felt i kvotejakt, én ble funnet død og én er ulovlig avlivet, forklarer Odden.

Tettheten av voksne gauper i studieområdet beregnes til å være 1,8 gauper per 1000 km2. Dette er lavere enn i 2021, da tettheten ble beregnet å være 4,7 gauper per 1000 km2.

To familiegrupper i Tingvoll

Ved hjelp av visuell identifikasjon av flekkmønster på gaupene ble det registrert to familiegrupper av gaupe i Tingvoll. Disse to hunngaupene ble også registrert i 2021. Alle observasjonene av familiegruppene ble gjort innenfor et begrenset område på cirka 100 kvadratkilometer nord på Tingvoll.

–  Dette er betydelig mindre enn det minste leveområdet som er registrert for hunngauper i Skandinavia. Årsaken til de tilsynelatende små leveområdene kan være knyttet til svært høy byttedyrtetthet og geografi, forklarer Odden.

De to familiegruppene oppholdt seg så nære hverandre at de ikke ville blitt skilt fra hverandre med bruk av avstandskriteriene som benyttes i det nasjonale overvåkingsprogrammet for rovvilt.

Les hele rapporten her: 

Odden, J., Thorsen, N.H., Tvete, K.O, Bahlk, S. & Linnell, J.D.C. 2023. Intensiv overvåking av gaupe med kamerafeller på Nordmøre 2022. NINA Rapport 2304. Norsk institutt for naturforskning.

Fakta om NINAs viltkameraprosjekt:

• Målsettingen var å identifisere antall familiegrupper og totalt antall gauper i området basert på bilder fra kamerafeller.
• Prosjektet ble gjennomført i et område på omtrent 1 500 km2 i hele eller deler av kommunene Surnadal, Heim, Tingvoll og Sunndal.
• Området ble delt inn i et rutenett på 5x5 km, med en observasjonspost med to viltkamera innenfor hver rute.
• Kameraene ble plassert for å fotografere begge sider av gauper som gikk forbi.
• I Tingvoll kommune registrerte vi tre voksne hunngauper, én voksen hann og fem unger. En av gaupene på Tingvoll ble også registrert i Sunndal.
• I Surnadal registrerte vi to voksne hanngauper.
• Det ble ikke registrert gaupe på våre kamera i Heim kommune.
• Bilder av alle dyr registrert på kameraene legges ut på nettsiden www.viltkamera.nina.no.

Kontaktperson i NINA:

John Odden, seniorforsker i NINA