Nyutviklet festemetode for loggere på fugl

Camilla Næss

2026-03-10T08:03:00.0000000 2026-03-10T12:07:45.7230000

Behov for alternativ til permanente festemetoder

Korttids sporing av fugler innebærer ofte bruk av lim eller tape som ofte løsner for tidlig og fører til datatap og potensiell skade på fuglene. Permanente seler kan påvirke flyging, reproduksjon og overlevelse. For å løse dette, utviklet et forskerteam ledet av Sindre Molværsmyr og kolleger en ny, skånsom metode med 3D-printede klemmer designet for å holde små solcelledrevne GPS-enheter festet til fuglefjær ved hjelp av en minimal mengde lim.

Testet sju varianter

Mellom 2023 og 2024 festet forskerne 86 GPS-enheter på sjøfugler av seks ulike arter fordelt på sju lokaliteter i Norge. De brukte sju varianter av 3D-printede klemmer laget av PETG, med vekt mellom 0.5 og 3.2 gram, som er godt under anbefalte vektbegrensninger.

– Klemmen er designet for enten rygg- eller halefjær, og den låser seg til enheten samtidig som den klemmes rundt fjærstammen, forklarer Sindre Molværsmyr.

En liten mengde cyanoakrylatlim (Loctite 4070) ble brukt for å sikre klemmene, som enkelt kunne justeres før endelig fiksering. De var optimalisert for solcelleeksponering og ble produsert ved hjelp av standard 3D-printere.

Høy suksessrate

Den nye klemmemetoden viste seg å være svært effektiv. På ryggfjær (77 fugler) satt enhetene fast i gjennomsnitt i 39 dager, mens gjennomsnittet på halefjær (fire fugler) var 77 dager. Systemet oppnådde en suksessrate på 94 % for datainnhenting fra 86 enheter, med minimale materialkostnader og tilsynelatende lav forstyrrelse av fuglene sammenlignet med annen kjent metodikk. Disse tidsrommene gjorde det mulig å overvåke kritiske livsstadier som ruging og ungeoppfostring.

Egnet for korte og mellomlange studier

Studien konkluderer med at den 3D-printede, klemmebaserte festemetoden er et rimelig, fleksibelt og dyrevennlig alternativ til tradisjonelle tape- og selemetoder.

– I tillegg til at metoden gir tilsynelatende liten påvirkning på fuglene, sørger den for bedre datainnsamling ved å sikre lengre festetid og optimal solcelleeksponering, sier Molværsmyr.

Videre fremholder forfatterne at klemmen utgjør en lett, ikke-permanent festemetode med et gjenbrukbart design som kan tilpasses ulike arter og situasjoner.

– Fordelene med denne klembaserte festemetoden gjør den spesielt egnet for korte og mellomlange økologiske studier med fokus på mytetidspunkt, sesongbevegelser og adferd under næringssøk, avslutter Molværsmyr.

Ved å kombinere praktisk design med hensyn til dyrevelferd baner denne studien vei for mer ansvarlig og effektiv fuglesporing – et viktig skritt fremover for forflytningsøkologi og naturforskning.

Les hele artikkelen: A novel non-permanent attachment method for bird-borne tracking devices using 3D-printed clamps

Kontakt: Sindre Molværsmyr

SEAPOP 
Om sjøfugl – for et rikere hav

Når havet varmes opp, får sjøfuglene problemer - men ikke overalt

Camilla Næss

2026-02-23T10:04:00.0000000 2026-02-23T10:05:35.7300000

Hvorfor rammer klimaendringer ulikt?

Klimaendringer varmer opp havet og påvirker alt fra plankton til toppredatorer som sjøfugl. Men effekten er ikke den samme overalt. Forskerne bak en studie publisert i Communications Earth & Environment ønsket å finne ut hvorfor noen fuglebestander rammes hardt, mens andre ser ut til å være mer robuste.

– Vi vet at havet blir varmere, men vi har manglet kunnskap om hvordan dette slår ut for sjøfuglene i ulike havområder, sier Tycho Anker-Nilssen, en av forfatterne av studien.

Lange tidsserier og diettdata

Forskerne analyserte 138 tidsserier med data på hekkesuksess hos 39 sjøfuglarter på den nordlige halvkule – fra Arktis til Hawaii. Dataene ble analysert i forhold til endringer i havtemperatur og lagdelingen (stratifisering) av vannmassene i perioden 1993–2020. Forskerne undersøkte også hvor variert dietten til fuglene er i ulike økosystemer.

Artsmangfold er viktig

Bildet som tegner seg, er tydelig: i Arktis og Nord-Atlanteren har sjøfuglene nedgang i hekkesuksess. I disse områdene har overflatevannet blitt varmere og lagdelingen sterkere, noe som kan redusere tilgangen på næring. Fuglene i Stillehavet og Hawaii viser derimot ingen tydelig nedgang, til tross for økende temperaturer. 

– Når havet blir mer lagdelt, kan næringsstoffene bli værende på dypet. Det betyr mindre produksjon av mat for pelagiske fisk – og dermed mindre mat for fuglene, forklarer Anker-Nilssen.

Et annet viktig funn var at sjøfuglene i Arktis og Nord-Atlanteren hadde mer ensidig diett enn bestandene i Stillehavet. Funnene tyder på at økosystemer med lav diversitet av byttedyr – altså der fuglene har få alternative næringskilder – er de mest sårbare.

Artsmangfold er viktig

Studien viser at klimaeffekter ikke bare handler om temperatur, men om hele økosystemets struktur. Der fuglene har et bredt spekter av matressurser, kan de tilpasse seg endringer. Der dietten er ensidig, blir konsekvensene større.

– Dette er en vekker. Marin forvaltning må ta hensyn til hele næringskjeden, ikke bare enkeltarter, sier Anker-Nilssen.

– Hvis vi vil hjelpe sjøfuglene, må vi også sikre artsmangfoldet i havet.

Les artikkel: Ecosystems mediate climate impacts on northern hemisphere seabirds

Kontakt: Tycho Anker-Nilssen

Droner og kunstig intelligens gir ny presisjon i sjøfuglovervåking

Camilla Næss

2026-01-28T09:30:00.0000000 2026-01-29T14:44:51.7970000

Bildebehandling – den store flaskehalsen

Tradisjonelle tellinger av sjøfugl har lenge vært tids- og ressurskrevende, ofte med risiko for å forstyrre fuglene i hekkesesongen. Droner har gjort det mulig å samle inn store mengder bildedata på en mer skånsom måte, men utfordringen har vært å analysere de enorme bildemengdene som dronene produserer. Forskerne bak denne studien løste dette ved å trene en avansert deteksjonsmodell basert på såkalte dype nevrale nettverk – en maskinell og sterkt forenklet etterligning av biologisk nervevev fra den menneskelige hjernen.

Ble opplært til å gjenkjenne fugler

Gjennom tre hekkesesonger ble dronebilder samlet inn fra 163 kolonier langs kysten, og over 23 000 fugler ble manuelt annotert. Ved hjelp av en bildeprosesseringsrutine satte forskerne sammen dronebilder til høyoppløselige, geometrisk korrigerte kartbilder (ortomosaikker), og tilpasset bildestørrelsene slik at de var kompatible med standard rammeverk innen dyp læring, altså opptrening av dataalgoritmer. Deretter ble 131 av ortomosaikkene brukt til å trene en nevral nettverksmodell, som til slutt ble evaluert ut fra hvor godt den oppdaget og artsbestemte fugler på bildemateriale fra 32 kolonier. 

Høy deteksjonsgrad

Den ferdigtrente modellen oppnådde en deteksjonsrate på 87.5 %, som betyr at den fant nær ni av ti fugler i bildematerialet. Av denne andelen ble 92.4 % av individene korrekt artsbestemt. Modellen håndterte også kolonier med flere arter godt, selv om enkelte feil oppstod ved forveksling av visuelt like arter.

Lovende metodikk

Studien viser at kombinasjonen av droner og kunstig intelligens gir en effektiv og skalerbar løsning for overvåking av sjøfuglbestander. Metoden reduserer behovet for manuell analyse, sparer tid og ressurser, og kan forbedre grunnlaget for sjøfuglforvaltning. Selv om ny metodikk må gjennomgå grundig kalibrering opp mot tradisjonelle tellemetoder, viser studien at teknologien kan bli et viktig verktøy for å følge bestandsutviklingen i en tid der mange sjøfuglarter er under press.

Les artikkel: From pictures to numbers: Multi-species seabird surveys using drone imagery and neural networks

Kontakt: Sindre Molværsmyr
 

Nytt verktøy skal hindre kræsj mellom sjøfugl og industri

Trine Hay Setsaas

2026-01-15T08:03:00.0000000 2026-01-19T11:58:02.1870000

Lunde har opplevd en kraftig bestandsnedgang på grunn av redusert næringstilgang. Foto: Signe Christensen-Dalsgaard/NINA

For 150 år siden levde sjøfuglene i en helt annen kystverden enn den vi kjenner i dag. Havet var stort, uendelig og fritt. Artene var mange, koloniene store og fiskebestandene rike.

I dag tar mennesker mye plass, og havet er ikke lenger sjøfuglenes domene. Det voksende behovet for energi og matproduksjon gjør at flere næringer vender blikket mot havet.  

Presset til kanten av stupet

Skipstrafikk, oljeplattformer, havvindparker og fiskeoppdrett skaper hindre for trekkruter og livsviktige beiteområder. Samtidig reduserer industrielt fiske tilgangen på mat, mens klimaendringer fører til varmere hav, mer ekstremvær og endringer i mattilgang.

– ­Det er ikke én vindmølle, én oljeplattform eller én tråler som er problemet. Det er summen av alt vi mennesker gjør til havs som påvirker sjøfuglene våre, sier Tone Reiertsen, forsker i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA).

Konsekvensene er dramatiske. Åtte av ti sjøfugler i norske fuglefjell har blitt borte siden 1970-tallet. Arter som lomvi, lunde, alke, makrellterne og krykkje har høy til ekstremt høy risiko for å dø ut i Norge dersom dagens utvikling fortsetter.

Lomvi er kritisk truet, og står i fare for å dø ut. Foto: Svein Håkon Lorentsen/NINA

Kartlegger belastningen – art for art

Nå har forskere i samarbeid med industrien utviklet et verktøy som kan gi plass til både sjøfugl og industri i norske havområder.

– Verktøyet er et digitalt kart som viser hvor fuglene oppholder seg, og hvor ulike typer industriell aktivitet foregår. Når vi bruker det, kan vi sørge for å etablere ny aktivitet i områdene som er minst viktige for sjøfuglene, sier Frank Hanssen, overingeniør i NINA.

Kartverktøyet bygger på omfattende datasett fra de siste førti åra. Den gir oversikt over hvilke havområder som er viktigst for sjøfugl, og hvilke menneskelige aktiviteter – inkludert klimaendringer – som påvirker dem mest.

Avdekker «hotspots» i havet

Gjennom arbeidet har forskerne avdekket overlapp mellom sjøfuglenes utbredelse og områder i havet som varmes opp raskere enn andre steder. Når slike såkalte «hotspots» sammenfaller med viktige hekke- og beiteområder for sjøfuglene, påvirkes både overlevelse og reproduksjon mye mer enn andre steder.  

– Nye funn som dette viser enda tydeligere hvor viktig det er å bruke all kunnskap vi har tilgjengelig når vi planlegger fremtidig menneskelig aktivitet i havområdene våre, sier Kate Layton-Matthews, forsker i NINA.   

Først i verden

På grunn av omfang og detaljnivå kan verktøyet regnes som det første i sitt slag.

– Dette har aldri vært gjort før med så mange arter og så mange kolonier. Vi kan faktisk vise hvordan hver enkelt bestand blir påvirket av menneskelig aktivitet i og utenfor hekkesesongen, sier Reiertsen.  

Dermed ligger nyvinningen i front internasjonalt blant hjelpemidler som skal sikre sameksistens mellom sjøfugl og mennesker til havs.

– For oss er sameksistens og bærekraft viktig for all vår aktivitet til havs. Derfor er slik kunnskap og forskning sentralt for å finne løsningene vi trenger, sier Hanne Wigum, leder for havvind-konsepter i Equinor.

Ler mer om verktøyet her

Les mer om "hotspots" i havet her

Kontakt: Tone Reiertsen

Ulike migrasjonsmønstre avdekket hos teist

Camilla Næss

2026-01-13T10:33:00.0000000 2026-01-13T10:56:57.6000000

Lite kjent vinterutbredelse

Kystsoner er rike på biologisk mangfold, men også utsatt for menneskelig påvirkning gjennom blant annet fiskeri, taretråling, oppdrett og klimaendringer. Teist er en sjøfugl som hekker langs hele norskekysten og Svalbard, og de rundt 35 000 parene som hekker her til lands utgjør ca 10% av den globale bestanden. Tidligere forskning har vist at arten typisk forekommer i kystnære områder også om vinteren, men detaljer om dens vintervandringer i Norge og hele Øst-Atlanteren er mangelfulle.

– Klimaendringer og menneskelig aktivitet i kystsonen øker behovet for å forstå teistens trekkstrategier for å sikre gode forvaltningsplaner, sier Nina Dehnhard, som er en av forskerne bak denne ferske studien.

Benyttet 100 lysloggere på to lokaliteter

Feltarbeidet ble gjennomført mellom 2018 og 2024 ved to kolonier: Heimøya på Sklinna og Hernyken ved Røst. Totalt 100 teist ble utstyrt med lysloggere (GLS) montert på fotringer, og 51 enheter ble senere innhentet fra 26 individer. Loggerne registrerte både lysnivå og kontakt med saltvann, som gjorde det mulig å beregne posisjoner to ganger daglig ved hjelp av endringer i dagslys, samt tid tilbragt på eller i vannet.

Trofaste til overvintringsområdene

Teistene viste markant forskjell i migrasjonsadferd mellom koloniene: individer fra Røst migrerte lengst, med en gjennomsnittlig avstand på 283 km fra kolonien (noen av dem så langt som 1000 km), mens fugler fra Sklinna holdt seg nærmere (mindre enn 97 km i snitt). Begge gruppene overvintret imidlertid i kystnære soner med høy tetthet av holmer og tareskog, som antas å være viktige leveområder for denne arten. Videre viste de gjentakende målingene middels til høy bevegelsespresisjon – fuglene vendte tilbake til de samme vinterområdene år etter år. Saltvannsdata avslørte at teistene ofte forlenget aktiviteten i vannet i skumringstidene gjennom vinteren, spesielt ved nordlige breddegrader.

– Dette er et funn som indikerer at teistene lengst nord må bruke skumringstiden for å finne nok mat og dermed ha nok energi til å tåle lave temperaturer og overleve vinteren, forklarer Dehnhard.

Vinterhabitatene bør vernes

Studien gir nytt og viktig kunnskapsgrunnlag om hvordan teist bruker kystområdene utenom hekketiden og hvor sterkt knyttet de er til tareskog.

– Det finnes per i dag ingen kunnskap om hvordan tarehøsting påvirker teist – mens datagrunnlaget vårt tydelig viser at teist bruker tareskog året rundt, understreker Dehnhard.

At fuglene fra Røst har en langt mer utbredt migrasjon enn de fra Sklinna, tyder på kolonispesifikke strategier som kan påvirke sårbarheten ved menneskelige påvirkninger. Studien peker også på at kunnskap om migrasjons- og aktivitetsmønstre formet av lys- og temperaturforhold må inkluderes i fremtidige forvaltningsstrategier. Forfatternes konklusjon er klar:

– Det er utvilsomt viktig å inkludere tiden utenom hekkeperioden i fremtidige forvaltningsstrategier for sjøfugl i kystsoner med økende antropogene påvirkninger.

Les hele artikkelen: Divergent migratory strategies of black guillemots from two colonies in the Norwegian Sea

Kontakt: Nina Dehnhard

SEAPOP Om sjøfugl - for et rikere hav

Havoppvarming truer sjøfugl i Nord-Atlanteren

Camilla Næss

2025-12-11T15:21:00.0000000 2025-12-15T15:50:22.1930000

Et varmere hav i Nord-Atlanteren skaper økende press på sjøfuglbestander, hvorav flere allerede er i tilbakegang. En storskala studie av 26 bestander på tvers av fem arter viser at økende temperaturer — særlig utenfor hekkesesongen — påvirker både overlevelse, hekkesuksess og framtidig bestandsvekst.

Bredt studiefokus

Når havet varmes opp som følge av klimaendring, vil blant annet issmelting og havforsuring føre til at arter endrer utbredelse eller forsvinner. Resultatet er store forstyrrelser i de marine næringskjedene, fra primærproduksjonen til toppredatorene. På grunn av de store havstrømmene varierer imidlertid tempoet i oppvarmingen mellom regioner, og man må derfor sammenligne flere bestander som benytter ulike habitater i og utenfor hekkeperioden for å identifisere de vidtrekkende konsekvensene av havoppvarming for migrerende enkeltarter. 

Kombinasjon av overvåkingsdata

I studien vi viser til her ble det integrert tre typer data: (1) langtids demografisk overvåking (reproduksjons- og overlevelsesdata) fra de 26 bestandene, (2) data på når og hvor fuglene oppholdt seg gjennom året — altså deres sesongbaserte fordeling i havet — og (3) observasjoner av sjøens overflatetemperatur (SST) i områdene fuglene brukte. Ved å koble helårs utbredelse med temperaturdata, kunne forskerne analysere hvordan oppvarming i ulike deler av året (for eksempel høst og vinter) korrelerte med negative effekter på overlevelse og bestandsutvikling.

Særlig sensitive for høst- og vinteroppvarming

Resultatene avdekket at negative effekter av oppvarming oftest knyttet seg til varme høst- eller vinterperioder, særlig i Barentshavet og utenfor Øst-Grønland. Effektene av oppvarming i hekkeperioden var generelt mindre tydelige. De bestandsene som ble utsatt for varierende temperaturpåvirkning både i og utenom hekkesesong viste de svakeste prognosene for framtidig vekst.

– Sjøfugl lever i et finstemt samspill med havmiljøet. Når havtemperaturen skifter raskere enn artene klarer å tilpasse seg, går det direkte ut over overlevelsen, sier forsker og førsteforfatter bak studien, Kate Layton-Matthews.

Forvaltningen må ha fokus på flere faktorer

Studien peker på behovet for målrettet forvaltning som tar hensyn til migrasjonsruter, sesongbruk av havområder og regionale klimaendringer — faktorer som kan være avgjørende for om sjøfuglene i Nord-Atlanteren klarer seg i framtiden.

– Skal vi sikre disse bestandene framover, må vi ha bedre overvåking året rundt og ta høyde for hvordan klimaendringer påvirker ulike deler av livssyklusen, fastslår Layton-Matthews.

Les artikkelen: Demographic responses of North Atlantic seabirds to seasonal ocean warming

Kontakt: Kate Layton-Matthews
 

Kan teknologiske nyvinninger styrke sjøfuglovervåkingen?

Camilla Næss

2025-10-02T14:45:00.0000000 2025-10-03T12:09:08.9800000

Tradisjonell metodikk har begrensninger

Sjøfuglovervåking har tradisjonelt sett i stor grad foregått ved direkte visuell observasjon av for eksempel populasjonsstørrelse og hekkesuksess, og arbeidet har blitt utført av frivillige eller profesjonelle. Selv om overvåkingen ofte er blitt gjort i henhold til detaljerte nasjonale retningslinjer, kan slike observasjoner ha begrenset replikerbarhet (evne til å gjenskapes eller gjentas). At man er avhengig av direkte observasjoner foretatt av menneskelige observatører har også ført til at arter som er mindre synlige, for eksempel de som har reir i huler og/eller hekker på avsidesliggende steder, i mindre grad har blitt dekket av overvåkingsprogrammene. Nyere teknologisk utvikling har imidlertid gitt mange muligheter for forbedret overvåking av sjøfuglbestander.

Kameraer, loggere og biotelemetri kan styrke overvåkingen

Det eksisterer nå en rekke typer lovende teknologi som kan benyttes i overvåkingen. Blant dem er UAV-bårne eller fast installerte kameraer, som gir henholdsvis uovertruffen romlig dekning og detaljerte tidsserier. Videre kan både akustiske dataloggere og termisk bildemateriale legge til rette for overvåking av mindre synlige arter. Sist, men ikke minst, gir biotelemetri muligheten til å følge individer gjennom flere livsstadier. Sammen kan disse teknologiske hjelpemidlene styrke overvåkingen betydelig, både når det gjelder mengden fugler og deres livshistorieparametere, som hekkesuksess og overlevelse.

Krever forberedelser

Som resultat av diskusjoner under en workshop på Seabird Group Conference i 2024 har engruppe forskere fra SEAPOP bidratt til en forskningsartikkel som presenterer mulighetene og utfordringene som disse nyvinningene gir. Forfatterne kommer med en rekke anbefalinger til dem som skal forvalte sjøfuglovervåkingsprogrammer. Et sentralt poeng er at implementering av ny teknologi krever nøye planlegging og en langvarig strategi for implementering og sikring av datakvalitet. Bare velutprøvd teknologi bør inkluderes i lange overvåkingsprogrammer, og man bør ha fokus på å sikre kalibrering opp mot eksisterende tradisjonelle metoder der det er relevant. Siden ny teknologi ofte produserer store mengder data som krever betydelig bearbeiding i etterkant – f.eks. bilder – bør de programansvarlige sikre at dataflyt, prosesseringsalgoritmer og lagringskapasitet er på plass før teknologien implementeres. Like viktig er det å samhandle med aktive feltarbeidere for å dra nytte av deres erfaring og oppfordre dem til å fortsette med datainnsamling.

Vil kunne skaffe oss viktige data

Det er et stadig økende behov for kunnskap som kan hjelpe oss med å forstå hvordan sjøfuglbestandene påvirkes av fornybarsektoren og oppdukkende trusler som høypatogen fugleinfluensa. Bruk av ny teknologi vil derfor være avgjørende for å skaffe til veie kritiske data om endringer i sjøfuglers bestandsstørrelse og demografi, som responderer på slike faktorer og derfor kan gi viktig innsikt i de underliggende mekanismene.

Les hele artikkelen: Opportunities and challenges for new technologies in seabird population monitoring

Kontakt: Kate Layton-Matthews
 

Har laget kart over alle sjøfugler

Camilla Næss

2025-08-20T15:39:00.0000000 2025-08-22T11:02:34.0000000

I løpet av sommeren har SEAPOP publisert nye dataprodukter som gir informasjon og oversikt over tre sentrale forhold knyttet til sjøfugl langs norskekysten og de nærliggende havområdene: utbredelse, miljøverdi og sårbarhet for havvindanlegg. Dataene omfatter alle sjøfuglarter som opptrer regelmessig i norske havområder i fire årstider, og de kan fremstilles i kart. 

Utbredelsesmodeller bygget på systematiske observasjoner

For å utarbeide kartene har man tatt i bruk alle kjente datasett som systematisk angir observasjoner av sjøfugl i norske havområder. Basert på disse datasettene ble det laget heldekkende modeller for utbredelse for hver enkelt art i fire sesonger – sommer, høst, vinter og vår. Ved å vekte for artenes miljøverdi (rødlistestatus og nasjonalt ansvar) og sårbarhet for ulike trusler, viser kartene viktige sjøfuglområder og sårbarhet for menneskelige aktiviteter som utbygging av havvind.  

– Nye data samles inn årlig, så datasettene vil oppdateres fortløpende, sier SEAPOP-koordinator Per Fauchald.

Bred nytte for forvaltere

Datasettene som ligger til grunn for kartproduktene kan brukes til å identifisere leveområder og andre spesielt verdifulle områder for ulike sjøfuglarter gjennom året. De vil derfor ha stor nytte innen arealplanlegging, miljørisikoanalyser og konsekvensanalyser, blant annet for å angi hvilke arter og hvor stor del av den nasjonale bestanden som kan bli berørt av forvaltningstiltak, forstyrrelser og utbygging av havvindanlegg.

Tilgjengelige for nedlasting og bruk

Presentasjon av dataproduktene i form av kart finnes på SEAPOPs nettside for kart og data, og datasettene er fritt tilgjengelige for nedlasting i raster- og vektorformat under hvert av de tre respektive temaene.

Les mer:

SEAPOPs kart over utbredelse, miljøverdi og sårbarhet for havvindanlegg
 

Hvordan påvirker havvind fuglelivet?

Jørn J. Fremstad

2025-07-09T11:00:00.0000000 2025-07-09T12:04:33.4830000

Forskerne har undersøkt hvordan fugl, flaggermus og insekter kan bli påvirket av vindkraft til havs i 20 norske havområder. Resultatene viser at konsekvensene for fugl varierer mellom områdene, og at de blir mer alvorlige hvis mange områder bygges ut.

NINA-rapportene har samlet kunnskap, metoder og forskning som grunnlag for en strategisk konsekvensutredning som Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har gjort på vegne av Energidepartementet. NVE har vurdert 20 områder som kan være egnet for havvind.

Viktige områder for sjøfugl og vannfugl

Fugl er delt i to grupper i utredningen: 1) sjøfugl (fugler som tilbringer hele året i det marine miljøet) og vannfugl (fugler som kun tilbringer deler av året i det marine miljøet) og 2) trekkfugl. For sjøfugl og vannfugl er konsekvensen av utbygging høyest i området Nordavind B (utenfor Finnmark), Vestavind A (utenfor Stad) og Vestavind F (utenfor Utsira).

–  Det er viktige kolonier i nærheten av disse områdene, og områdene betyr mye for sjøfugl og vannfugl både i og utenfor hekketiden. Utbygging av havvind her vil berøre både norske og utenlandske bestander, sier prosjektleder i NINA, Børge Moe.

Forskerne konkluderer med at en eventuell utbygging vil ha lavest konsekvens for sjøfugl og vannfugl i Sørvest-områdene (sørvest i Nordsjøen).

Trekkfugl påvirkes mest i sør

For trekkfugl er konsekvensen høyest i området Sønnavind A (utenfor Lindesnes) og Sørvest-områdene.

– I disse områdene er det mange fugler på trekk om våren og høsten mellom Norge og kontinentet, sier seniorforsker Roel May i NINA.  

Forskerne har brukt ulike metoder for å hente inn data for de forskjellige gruppene av fugl. Det har gjort det krevende å sammenligne konsekvens mellom fuglegruppene. Analysene på trekkfugl ble basert på data fra ringmerking.

Trenger mer og bedre data

– Ringmerkingsdata har begrensninger. Både sporingsstudier og bruk av radarsystemer kan bedre datagrunnlaget på trekkfugl, sier May.

Analysene på sjøfugl og vannfugl bygger på et stort datagrunnlag som kommer fra overvåkings- og kartleggingsprogrammene SEAPOP og SEATRACK. Men fortsatt er det behov for mer kunnskap. I rapporten foreslår forskerne tiltak for å innhente nye data og utvikle nye analyser på eksisterende data.

– Vindkraft til havs kommer i sjøfuglenes leveområder. Derfor er det viktig å styrke datagrunnlag fra sjøfuglovervåking med kartlegging av bestander og sporing av individer, sier Per Fauchald, seniorforsker i NINA og nasjonal koordinator for SEAPOP.

Konsekvensen for flaggermus og insekter ble satt til «ukjent» i alle utredningsområdene. Det skyldes at det finnes lite kunnskap om flaggermus og insekter til havs.

Bør se på utbyggingen samlet

Forskerne advarer mot å betrakte utredningsområdene hver for seg. Grunnen er at den samlede konsekvensen for nasjonale bestander øker når større arealer og flere områder bygges ut.

– Å bygge ut for totalt 30 GW i alle de 20 områdene vil sannsynligvis ha alvorlige konsekvenser for nasjonale bestander av sjøfugl og vannfugl, sier Moe.

Del 1 av konsekvensutredningen fra NVE ble publisert i 2024 og omhandlet de tre første områdene. Del 2 er nylig publisert og omhandler de 17 øvrige områdene. NINA-rapportene inngår i den strategiske konsekvensutredningen.

Kontakt:

Børge Moe

Per Fauchald

Roel May

Les rapportene

Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i 17 utredningsområder i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet

Fagutredning for virkninger av havvind på fugl, flaggermus og insekter i tre utredningsområder i Nordsjøen: Sørvest F, Vestavind F og Vestavind B

Les Strategisk konsekvensutredning

Sjøfuglmesteren

Camilla Næss

2025-03-19T15:00:00.0000000 2025-03-20T10:49:29.1270000

Det skal handle mye om sjøfugler. Men det høyere studieløpet til Tone Kristin Reiertsen starta med hovedfag, på det som da het Universitet i Tromsø, på en liten hagefugl som svært mange har sett.

– Svarthvit fluesnapper, en sånn liten fuglekassehekker, og jeg gjorde arbeidet inne i en dal i Balsfjord. Det var der jeg startet, men jeg hadde egentlig veldig lyst til å jobbe med sjøfugler, og i 1998 ringte jeg til NINA og spurte om de hadde noen oppgaver på sjøfugl.

Nei, nå har vi fullt av studenter som jobber med sjøfugler, var svaret hun fikk. Tone utforsket derfor muligheten for et hovedfagsstudie på jerv og reinsdyr, men et tilfeldig møte med forskerne på NINA like før hun skulle møte jerveforskerne, førte til tilbud om en oppgave på fugl.

– Kullet i -98 var kjempestort. Vanskeligheter på jobbmarkedet var nok en årsak. Det var lettere å studere på den tiden. Alle fikk studielån og vi klarte oss på studielån. Nå er det annerledes. Studenter i dag, er nødt til å jobbe ved siden. For oss lå alle muligheter der, uansett hvilken bakgrunn vi hadde. Så var det kanskje litt i tiden med miljøvern og sånne ting. Folk var opptatt av det; natur og friluftsliv og Tromsø var en fin plass å komme til. Det var kjempeartig, og vi hadde ikke noe tidspress på oss heller.

Varslerne på Myken

Tone Reiertsen er fra Myken, ei lita øy langt ute i havet utenfor Nordland. Arv og miljø har alt å si. Også hennes interesse for sjøfugl.

– Hvordan skal man begynne da når det gjelder de tingene? Jeg har jo vokst opp i et lite øyvær. Jeg har skjønt, merkelig nok siden det å ta en doktorgrad ikke var gitt for en som meg, vokst opp i en ikke-akademisk familie, at det er en rød tråd fra min families sterke tilknytning til sjøfugl. Noe som har vært en stor inspirasjon og har ført meg mot en doktorgrad på sjøfugl. I ettertid har jeg skjønt at familien min hadde masse kunnskap om sjøfugler. De var jo fuglevoktere.

Så det har det vel noe med at sjøfuglene er varslere?

– Ja, på fagspråket kaller vi det indikatorer. Indikatorer på hvordan det står til ute i havet. Og de her fiskerne, som slekta mi har vært i generasjoner, de var helt avhengig av denne kunnskapen. Hvor var fisken, og hvordan endret det seg? De så på alle tegn i naturen, og tolket dem. Måsen, som mange her i Tromsø ikke liker, som er forhatt, den var en del av det hele. Det kunne være ulikt syn på den der ute på Myken også, men folk hadde respekt for hele greia. Måsen kunne fortelle dem at hvis den la lite egg, så da var det lite mat i havet, og da var det også et varsel på at det gikk dårlig med fiskeriet.

Så det du oppdaget når begynte å studere sjøfugler, var at muntlig overlevering av nedarvet kunnskap har ganske mye å si. Er det undervurdert, tror du?

 – Ja, jeg opplever at når man ser på naturvitenskapen og norsk forvaltning og det hele, så kan det framstå ovenfra og ned. Her er ekspertene, her er det vi som sitter på kunnskapen! Nå er det jo i tiden at man skal løfte opp lokalkunnskap og tradisjonskunnskap, og da får jeg det selv også midt i fleisen.   Jeg synes det er viktig å anerkjenne at det finnes mange typer kunnskap, og jeg har blitt mer ydmyk ettersom jeg har fått innsikt i hva slags kunnskap lokal og tradisjons-kunnskapen er. Eksempelvis folk vet ikke hvorfor de skal flytte potetåkrene. Men de vet at de skal gjøre det. De kan kanskje ikke forklare det med de faglige ordene. Men det ligger ganske mange generasjoner med kunnskap om hvorfor man gjør sånn og sånn, noe som de er fortalt av sine besteforeldre og så videre. Konsekvensen av å ikke gjøre det riktig eller å feile eller ikke forstå det hele kunne være store; de fikk ikke mat på bordet, i form av poteter, hvis de ikke gjorde det riktig. Det ekspertene lærer ved å lese bøker, har våre forfedre lært gjennom erfaring og tilknytning til naturen. Noen ganger er ikke denne kunnskapen så forskjellig fra ekspertenes.

– Men en ting vi kanskje ikke lærer fra naturvitenskapen er omsorgen for natur. I mange tradisjonskunnskaper er det en sterk omsorg for naturen, som er en drivkraft mot mer bærekraftig bruk. Kanskje har vi alle noe å lære av det, sier Reiertsen.

Ulike roller utfordrer

I dagens norske mediebilde og offentligheten ellers har det i de siste årene vært satt et stadig sterkere søkelys på at stadig mer, og til dels uberørt, natur bygges ned til fordel for blant annet næringsarealer og samferdsel. Både som forsker og privatperson lar Reiertsen seg engasjere.

– Hva er verdien av land? Hva er verdien av det hele? Lovverket er jo laget sånn at det ofte blir praktisert slik at utbyggerne kan utfolde seg så langt de kan innenfor lovens rammer. Jeg trodde at loven var laget for å ta vare på natur og sørge for at arter ikke dør ut, og for å ta vare på de lokale fine tingene, Inntrykket er derimot at den er laget mer for å ivareta menneskers kortsiktige gevinst enn naturens, og da vinner oftest næringslivet. Gjerne de store aktørene som ofte kommer utenifra, mens de lokale verdiene, de myke verdiene, eksempelvis det å plukke molte på myra eller dra ut på den holmen for å sanke egg, slike verdier blir ikke hørt i samme grad.

Mener du at du som forsker og som en kapasitet blir hørt når du sier disse tingene? Eller føler du at du blir beskyldt for å være en aktivist?

– Der er du jo inne på akkurat det som er vanskelig i den forskningsrollen man har. Man skal ikke vise følelser som jeg gjør nå og man skal belyse alle sider av en sak. Naturvitenskapelig forskning har som mål å være objektiv, og det er kjempevanskelig særlig når du blir så berørt. På den ene siden så er jeg Tone Reiertsen som er et menneske som har vokst opp og som bor i dette. På andre siden skal jeg være ganske kynisk og gi klare råd. Som jeg vet, kan brukes i begge retninger. Og det er jo det som er problemet med naturvitenskapen. Fordi vi hele tiden gir et råd ut ifra hvor sikre vi er, og så er det en viss form for usikkerhet i resultatene. Og så vet du at noen kan velge å bruke usikkerheten til sin fordel. Og da er det ofte hvem som har tyngst stemme som får gjennomslag. Klimaforskere sier det samme; det er jo nesten sånn at de tør nesten ikke å heve stemmen lenger for at det er så mange som har et annet syn, man blir redd for bråk!

Krykkja

Er det en art du er kjent for, så er det krykkja. For ti år siden hatet byfolk den lille måsearten. Hvorfor skulle de absolutt hekke her? Byrotter! Nå bygger vi hotell for dem. Hva skjedde?

– Ja, debatten var så polarisert, og det kjentes ut som en helt håpløs greie. Og i starten, særlig i mediebildet, var det jo bare hat. Så det var sånn at hvis en forsker kom og sa, ja, vi må ta vare på måsen, så var man en idiot. Det var utrolig mange sterke ord, og mye hat, Måsen var en pest!

– Så vi startet med å opplyse folk om at det var ulike arter måser og fortelle om hvorfor de kom hit. At årsakene var knyttet til store miljøendringer og at de fleste måser er truet og trenger at vi tar vare på dem. Vi måtte få folk til å skjønne forskjellen på artene, at det er ulike problemstillinger, tilnærminger, og løsninger. Dette krevde nitidig gjentagelse av kunnskap til media og publikum generelt. Vi har jobbet opp imot kommune, vi har jobbet mot lokalbefolkning. Vi oppdaget veldig fort at det var forskjell på holdninger i byene og ellers. Det var mye større aksept for måsene ute ved kysten enn i byen. Mens i byen var holdningen oftest; her skal den ikke være, den skal tilbake til kysten. Men så har den begynt å komme inn i byen, som medførte utrolig komplekse problemstillinger rundt det hele da. Men så følte jeg at vi måtte bygge lokal kunnskap, i kysten fantes jo denne lokalkunnskapen, mens i byen fantes den ikke. Så vi måtte etablere denne kunnskapen for å øke forståelsen og aksept for løsninger, forteller Reiertsen.

Det hjalp. Tone og de andre sjøfugltilhengerne merket en gradvis bevegelse i folks holdninger.

Skamløs formidler

En nyttårsaften påla hun seg selv et nyttårsforsett: i år skal jeg drive med skamløs formidling! Det har fungert, selv om det er utfordrende for en ganske så stillfaren person. Det gjaller ikke i gangene der Tone beveger seg. Og hvorfor skulle hun gidde?

Kanskje vi bare skal slutte med det her, og bare holde på med vår forskning, og så bare la det skure og gå, men så registrerte vi de gradvise endringene. Så da tok vi hver en telefon som kom, fra diverse medier, fra alle, stilte opp på alle foredrag jeg hadde mulighetene til, var med og skrev debattinnlegg i byen, ting på ting. Og så begynte ting å skje, og jo mer man stilte opp, jo flere henvendelser fikk man, og så tok det liksom helt av.  Det endret det totalt, og vi merket at det kom til en gruppe i byen som begynte å vise omsorg for fuglene. Og så fikk man kommunen med på laget for å bygge krykkjehotellene.

Debatten er ikke så polarisert lenger. Tone opplever å stå på treningssenteret og høre fremmede som sier; stakkars krykkja, hun dør jo av denne fugleinfluensa, la de bare kakle, det er jo ikke så ille!

– Det er de små dryppene hele tiden. Man må legge eggene i mange kurver. Man må spre det utover. Det hjelper ikke bare å dra på en konferanse og bli ferdig med det. Eller skrive den ene artikkelen. Nei, det er egentlig en ganske krevende oppgave. Det er de små stegene og de små dryppene, og det betyr at du må hele tiden være på.

Hornøya

I 2016 gikk Tone Reiertsen fra å være en anonym forsker til å bli fjes som vistes på TV. NRK produserte 5 ukers direktesending på TV, minutt for minutt, fra fuglefjellet på Hornøya i Finnmark. Ikke bare for det norske publikummet, men også resten av Norden. Reiertsen var en av forskerne som ble utvalgt til å stille i prime-time for å kommentere det vi fikk se, og svare på spørsmål som kom inn. Det var kjempeartig, men ganske heftig. Jeg hadde jo ikke så mye erfaring med å jobbe på den måten. Men det ble jo en boble der ute i fuglefjellet, og jeg tenkte ikke så mye på at dette gikk ut til hele landet. Vi var jo der, og vi levde med journalister hele tiden, men glemte at det var journalister. Det ble jo kollegaer, det var hyggelig, det var artig, det var kreativt. Og så var det kult med all den teknologien og alle de greiene.

Hun hadde et motiv for det hele. Reiertsen visste at situasjonen for sjøfugler var dårlig allerede da. Tanken var at hvis forskerne og NRK fikk vist dette fram på en fin måte, så vil folk bry seg mer om det, og så vil man få et større engasjement. Og det var akkurat det som skjedde.

Medaljens bakside

Men medaljen har en bakside. Hornøya var et veldig lett tilgjengelig fuglefjell som allerede var besøkt av mye turisme i 2016. Men mye vil ha mer. Det lokale næringslivet i en sårbar region grep sjansen og giret opp markedsføringa av Hornøya. Kom og se på fuglene!

Det ble for mange turister, og fuglene, som allerede var i nedgang ble forstyrret. Den voldsomme økningen gjorde forskerne veldig bekymret. Det ble for mye folk, rett og slett, og det var ikke noe godt system for å håndtere utfordringene som dette medførte.

– Jeg tror på samproduksjon av kunnskap og at man skal kunne få til ting, også for næringa. Men det er ingens interesse at man utnytter en ressurs så den ikke lenger er der i fremtiden. Det er hverken i turistnæringa eller andres interesse. Men i og med at det ofte er stor avstand mellom norsk forvaltning og det lokale, så er det en risiko at det blir avstand og tillitsbrudd som igjen kan føre til konsekvenser som ikke alltid blir bra for hverken det ene eller det andre. Det er noe med at vi skal leve langs kysten. Vi er jo spesielle i global målestokk, vi bor så langt nord, og samtidig har vi de temperaturer vi har, og de naturresursene som gjør det går an å leve her. Det er jo helt vanvittig. Vi får jo canadiere og amerikanere på besøk som er helt sjokkert når de ser på kartet hvor vi bor og så er det bare 6-7 minusgrader om vinteren, sier Reiertsen og peker opp mot et imaginært kart.

Hun registrerer det som skjer i Tromsø nå. Byen har satt tidenes turistrekord, i år er det 26 direkteruter til utenlandske destinasjoner, turistene er overalt, ikke bare i bysentrum, men også i naturen. Det er rent for meget, mener flere.

– Det var det som var i ferd med å skje på Hornøya, og man var ikke forberedt på det.  Det sviktet i besøksforvaltningen og verktøyene for å håndtere dette var ikke på plass. Hadde det vært på plass, så hadde situasjonen vært en annen. Men nå står hele Hornøya i ferd med å bli helt stengt for besøkende. Slitasjen er for stor, det er stor påvirkning på fuglene.  Jeg tror ikke svaret er å stenge alt, med heller å få løftet den lokale omsorgen frem og samarbeide mot en forsvarlig besøksforvaltning

Arven

Tilbake til Hornøya: du arvet på en måte Hornøya?

– Jeg har i hvert fall overtatt et ansvar for å videreføre overvåkingen av sjøfugl der. Rob Barret fra Tromsø universitetsmuseum startet overvåkinga av fuglelivet på Hornøya i 1979/80. Hver sommer dro han dit; tellinger, ringmerking, måling av egg, for så dra til Tromsø og analysere, når sommeren var over. Det var før SEAPOP, og utgjør nå en av nøkkel-lokalitetene og grunnfjellet i SEAPOP, som er det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl.

Når Tone kom dit første gang som vitenskapelig assistent i 2005, hadde hun aldri satt sine bein i et fuglefjell.

– Jeg hadde høydeskrekk og ikke visste helt hva jeg holdt på med. Fuglefjellforsker, det blir jeg i hvert fall ikke, tenkte jeg! Men jeg fortsette å være der, og så fikk jeg muligheten til å begynne på doktorgraden i 2009. Når jeg var ferdig i 2013, begynte Rob å si at han hadde vært der i mange, mange år, og at det begynte å bli litt mye. Så da fikk jeg tilbud om å overta hans del av ansvaret for overvåkingen. Som selvfølgelig var en stor ære, men også fylte meg med ærefrykt. Noen år senere trakk også en annen kjempe i sjøfuglverdenen seg fra feltlivet på Hornøya, Kjell Einar Erikstad, og jeg fikk alt ansvaret lagt i hendene. Det er jo et stort ansvar, som jeg har kjent veldig på. Det betyr også at jeg må dra dit hver sommer og være der i ukesvis, noe som jeg ikke har noe imot. Men jeg mister jo noe tid med familien, mister noen somrer og sånne ting som vanlige folk har. Men, det er kjempeflott og viktig å få lov å jobbe med sjøfugl og opprettholde de lange tidsseriene som to store kjemper har gjort før meg, sier Reiertsen.

Samtidig kjenner hun på ansvaret for å gjøre det like bra og holde ting vedlike.

Du har vært på Hornøya i snart 20 år. Føler du at holdninga til forskere har endret seg?

– Det er en verden i endring. Både fra naturens side og i samfunnet skjer det store endringer. Det å være på en sånn plass år etter år, så er jeg ikke bare en forsker som kommer og gjør mine ting, men blir på en måte en del av det samfunnet. Jeg er nødt til å forholde meg til det, inkludert ansvaret med å bringe den lokale kunnskapen videre.

– Jeg føler ikke at vi forskere har et dårlig forhold til folk i Vardø. Men det er jo sånn; vi kommer utenifra, det må vi være klar over. Vardøs og Finnmarks historie har en kolonialistisk historie i seg. Av og til kjenner jeg litt på de der motsetningene. Når jeg får tilbud, holder jeg foredrag så ofte jeg kan der. Jeg har tro på å bygge allianser mellom ekspert- og lokal-kunnskapen. Og en ting har vi felles – omsorgen for sjøfuglene. Der har vi et felles mål. Jeg ser på min rolle som forsker, også som en som formidler kunnskap og på den måten støtter eller bygger lokal-kunnskapen og den lokale omsorgen for fuglene. Dette tror jeg er mer viktig enn noen gang nå som vi lever i en naturkrise. Vi trenger å samarbeide og bygge en levende kyst sammen – både ekspertene og de som bor der, påpeker Tone Kristin Reiertsen.

Flere artikler fra Fram Forum

Er høsting av tang og tare en trussel mot fuglelivet?

Camilla Næss

2024-11-29T07:36:00.0000000 2024-12-09T12:33:56.6230000

Kommersiell høsting av viltvoksende tang og tare er en viktig næring langs norskekysten. Tang og tare er et uunnværlig råstoff i en rekke industrier, fra matproduksjon og dyrefôr til legemidler og bioenergi. 

I Norge er det i hovedsak grisetang og stortare som høstes industrielt. Grisetang vokser på beskyttede steder i den delen av fjæra som blir tørrlagt ved lavvann. Stortare vokser litt lengre ned i fjæresonen, fra 2-20 meters dyp. Her dannes store tareskoger, som huser et rikt antall arter.   

Men til tross for at tang- og tarehøsting ble industrialisert allerede på 1970-tallet vet vi fortsatt lite om hvordan denne næringen påvirker marine økosystemer. I en ny rapport peker forskere på behovet for mer kunnskap om hvilke effekter dette har på sjøfugler og vadefugler. 

Fuglene trenger mat og ro i hekkesesongen

Etterspørselen etter tang og tare øker både i Norge og internasjonalt. Langs norskekysten finner vi de største stortarebestandene i Europa. 
Årlig høster vi om lag 150 000 tonn stortare, det utgjør mindre enn 0,3% av den totale biomassen av stortare i Norge. 

– Det høres jo ikke så mye ut. Men vi ser at tidspunktet for innhøsting sammenfaller med viktige perioder for sjøfugler. Taretråling kan dermed forstyrre fuglelivet i den mest sårbare perioden av året for sjøfugl og i verste fall påvirke mattilgangen, spesielt i områder med stor overlapp mellom høstingsområder og fuglekolonier, sier Nina Dehnhard, seniorforsker i NINA. 

Gristetang utgjør et langt mindre volum, og høsting er mindre regulert enn taretråling. Vi mangler oppdaterte tall for hvor mye biomasse som finnes, og hvor grisetang som høstes årlig i Norge.  

– Høsting av grisetang foregår i perioder hvor fuglelivet er spesielt sårbart. Vår, sommer og høst er kritiske perioder for trekk, hekking og myting for kystnære sjøfugl og vadefugler, som finner maten sin i tangbeltet. Selve tangskjæringen foregår på en måte som ikke bare fjerner plantematerialet, men trolig også snegler og krepsdyr som lever i tangen – de samme organismene som fuglene livnærer seg av, forklarer Dehnhard. 

Spørreundersøkelse avdekker ønsker om bedre vern 

Prosjektet avdekket også skepsis til tang- og tarehøsting blant ulike interessegrupper, inkludert yrkesfiskere, industri, NGOer og offentlig forvaltning. 

–    Vi ble litt overrasket over hvor tydelige resultatene fra spørreundersøkelsen var, sier Dehnhard. Flertallet av respondentene, uavhengig av interessegruppe, var imot tang- og taretråling. De uttrykte et ønske om forbud mot høsting i verneområder, og strengere regulering i perioder og områder som er viktige for sjøfugl og vadefugl.

Etterlyser økosystembasert forvaltning

Rapporten peker på flere kunnskapshull om effektene på tarehøsting på sjøfugler og vadefugler i Norge. Med så lite tilgjengelig kunnskap er det også vanskelig å gi konkrete anbefalinger om hva en bærekraftig høsting innebærer. 

– Kystnære fugler sliter verden over. Med den naturkrisen vi nå står overfor er det viktig å forvalte kystområdene på en måte som tar hensyn til både økosystemene og menneskelig aktivitet som tang- og tarehøsting, sier Dehnhard.  

Les mer: Effects of brown seaweed harvesting on sea- and shorebirds in Norway. Assess-ment of existing knowledge, spatial overlap and attitudes of interest groups. NINA Report 2502. 

Kontakt: Nina Dehnhard 
 

Modelleringsverktøy belyser årsaker til bestandsnedgang hos svartbak

Camilla Næss

2024-09-17T10:03:00.0000000 2024-09-17T09:41:44.9930000

Sjøfugl står overfor flere trusler

Havene våre er under økende press fra flere trusler som virker samlet, og som er forårsaket av menneskelig aktivitet. For sjøfugl utgjør blant annet klimaendring, forurensning og fiskeri viktige trusler. Det er et stort behov for å øke vår forståelse av hvordan disse truslene, som kan påvirke ville dyr på ulike måter, virker inn på helsen og de langsiktige trendene til sjøfuglbestandene. Sjøfugl hører til i den øvre delen av næringskjeden, og de anses for å være mer sensitive overfor miljøforandringer enn organismer lenger ned i det marine næringsnettet. Å skille de kombinerte effektene av slike forandringer fra hverandre er en komplisert, men viktig oppgave for å gi oss bedre forståelse av årsaker og mekanismer som ligger bak sjøfuglenes tilbakegang.

Kombinert modellering

Flere SEAPOP-forskere har medvirket til en nylig publisert studie hvor de har undersøkt de samlede effektene av klimaendring utenfor hekkeområdet og nivåer av miljøgifter på voksenoverlevelse hos svartbak som hekker på Hornøya. Det har de kunnet gjøre ved å kombinere fangst-gjenfangstmodellering med en spesiell type årsaksmodeller, på engelsk kalt «path models», som identifiserer prosesser og sammenhenger mellom ulike variabler som kan ha betydning for en bestand. Målingene av miljøgifter ble gjort på svartbak på Hornøya i Finnmark tidlig på 2000-tallet, og ved hjelp av analysene kunne forskerne studere hvordan giftstoffene hadde direkte effekt på fuglenes overlevelse i tiårene som er gått etter dette. Modellverktøyet kan også identifisere hvordan effektene har virket indirekte, enten gjennom reduksjon av kroppskondisjon eller ved å ha sterkere effekter hos individer med lavere kroppskondisjon.

Høyere overlevelse med varmere hav

Svartbakene hadde høyere overlevelse i de årene da havtemperaturen i overvintringsområdene deres i Nordsjøen var høy. En mulig forklaring på dette er at byttedyrarter som er viktige for måkene har forflyttet seg nordover på grunn av klimaendringer. I tillegg hadde individer med store konsentrasjoner av miljøgifter i kroppen lavere sannsynlighet for å overleve fordi miljøgiftene hadde negativ effekt på kroppskondisjonen deres.

Styrken i årsaksmodellering

Den arktiske bestanden av svartbak som ble undersøkt i denne studien er i nedgang. Analysen viser hvordan to belastende miljøfaktorer – klima og forurensing – har hatt betydning for voksne hekkefuglers evne til å overleve. Dette kan ha hatt avgjørende innvirkning på bestandsutviklingen til svartbaken, som i utgangspunktet er en art med generelt høy overlevelsesrate og langt livsløp.

Les hele artikkelen: Path analysis reveals combined winter climate and pollution effects on the survival of a marine top predator

Kontakt: Kate Layton-Matthews, forsker i NINA

Antall mink minker takket være oteren

Jørn J. Fremstad

2024-08-28T07:30:00.0000000 2024-08-28T07:52:03.5670000

Ved hjelp av viltkamera har forskere i Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) studert minkbestandens utvikling over lang tid. De har sammenlignet minkens aktivitetsnivå på steder med høye bestander av oter (Vestland fylke) med steder hvor oteren ennå ikke har reetablert seg (Agder). Derfor kan de si noe om hvordan oter påvirker minkbestanden.

Da oteren ble totalfredet i 1982 var den allerede utryddet i Sør-Norge på grunn av stort jakttrykk. Dagens bestander er et resultat av reetablering fra restbestander i Nord-Norge. I dag finnes levedyktige oterbestander helt ned til Rogaland. I 2021 ble oteren klassifisert som «livskraftig» på Norsk rødliste for arter, etter å ha vært rødlistet i mange tiår.

Utkonkurrerer minken

– Datagrunnlaget vårt tyder på at reetableringen av oter har ført til at minkens aktivitet har gått merkbart tilbake. Det ser ut til at oteren utkonkurrerer mink i områder hvor begge artene lever. I vårt studieområde i Vestland (Stord, Kvinnherad og Etne kommuner) har bestanden av mink vært stabilt lav de siste 5-6 årene, forteller stipendiat Steven Guidos i NINA.

At oteren fortrenger mink er en god nyhet for de fleste bakkhekkende sjøfugler som sliter på grunn av minken. Riktignok har oteren også sjøfugl på menyen, men på langt nær i like stor grad som minken.

– Mink er kjent for å ta så mange sjøfuglunger som mulig om sommeren og gjemme de vekk for å spise dem seinere. Oteren bare tar én om gangen, sier Guidos.

Aggressive måker jager oteren

Måkene har utviklet sin egen strategi for å holde rovdyr på avstand. Studier viser at oteren faktisk forlater måkekolonier i hekkesesongen. Den blir jaget bort av aggressive måker.

– Å hekke i kolonier byr på flere fordeler for mange sjøfuglarter når de skal reprodusere seg. Ulempen er at de blir mer synlige for rovdyr. Derfor har noen arter utviklet strategier, hvor de er aggressive mot inntrengerne for å beskytte sårbare egg og kyllinger i reirene, sier Guidos.

Fanget av kamera

I en studie i Vestland brukte NINA-forskere kamerafeller for å undersøke oterens tilnærming i hekkesesongen. Kamerafellene ble plassert både inne i, og i utkanten av, sjøfuglkolonier i forkant av hekkesesongen. De ble stående kontinuerlig i ett år. Frekvensen av oterobservasjoner ble sammenlignet med et kontrollområde hvor det ikke hekket måker.      

Oter med en lundefugl i kjeften. Foto: Viltkamera NINA

– Vi fant at oterens aktivitet i koloniene ble betydelig redusert i de periodene måkene ruget og fødde opp ungene, sammenlignet med da måkene bygde reir og var borte fra koloniene. Studien viser at visse kolonihekkende arter påvirker hvor hyppig et stedegent rovdyr oppsøker kolonien, forklarer Guidos.

Drukner i fiskegarn

Selv om bestanden av oter har styrket seg, er det et vedvarende problem at dyr drukner i fiskegarn og torskeruser. De blir også påkjørt. Tap av flere otere i samme område vil redusere presset på mink, og kan føre til en midlertidig lokal økning i minkbestanden.

Forskningen på forholdet mellom mink, oter og sjøfugler pågår fortsatt på Runde, Hjelmsøya, Hornøya og i Skottland. Den er et samarbeid mellom CASCADES-prosjektet og SEAPOP. CASCADES er finansiert av Norges forskningsråd, og resultatene blir tilgjengelige etter hvert som de blir publisert.

Kontakt Steven Guidos

Les mer om

CASCADES-prosjektet

SEAPOP

Oter

Remote Sensing in Ecology and Conservation:  Colony-nesting gulls restrict activity levels of a native top carnivore during the breeding season

Naboer om sommeren velger ulikt om vinteren

Camilla Næss

2024-03-08T10:03:00.0000000 2024-03-01T12:27:48.2530000

Miljøfaktorer i endring

I vinterhalvåret legger sjøfuglene noe av grunnlaget for kommende hekkesesong. Da gjelder det å finne overvintringsområder med god tilgang på føde uten å måtte trekke lenger vekk enn nødvendig. Vinterstormer og redusert næringstilgang som følge av miljøendringer for byttedyrene er blant forholdene som gjør overvintringen utfordrende, og bare det å overleve kan være krevende nok for mange sjøfugler. Det er derfor viktig å forstå hvordan ulike miljøfaktorer i vinterområdene påvirker sjøfuglenes strategier, og hvilke konsekvenser dette har for individenes kroppskondisjon og senere hekkesuksess og overlevelse.

– Vi snakker om faktorer som sjøtemperatur, værforhold, planktonproduksjon, fiskebestander og menneskelig aktivitet. Kunnskapsbehovet rundt dette er spesielt stort i nord, hvor miljøforandringene skjer aller raskest.

Det sier Tycho Anker-Nilssen, en av forskerne bak en nylig publisert studie som belyser forskjeller i sjøfuglers strategier for næringsvalg og områdebruk utenom hekkesesongen.

Grupper med ulikt næringsinntak

Studien er et resultat av mastergradsoppgaven til Julie Charrier ved Universitetet i Tromsø. Målsetningen var å finne ut om ulike individer av en sjøfuglart fra samme hekkekoloni kan ha ulike strategier for områdebruk og diett utenom hekkesesongen, og om dette påvirker deres kondisjon i den påfølgende hekkeperioden. Gjennom analyse av stabile isotoper av karbon og nitrogen i fjærprøver fra lunder og krykkjer fra Røst kunne forskerne identifisere tre grupper av lunder (Fratercula arctica) og to grupper av krykkjer (Rissa tridactyla) med innbyrdes forskjellig diett. Deretter brukte de SEATRACKs sporingsdata fra lysloggere fra de samme individene for å se om gruppeinndelingen også gjenspeilte ulikheter i områdebruk.

– Sporingsdataene viste at lundegruppene hadde tilhold i ulike områder, mens krykkjegruppene hadde sammenfallende utbredelse, forteller Anker-Nilssen.

Dette indikerte at lundenes gruppering primært var bestemt av ulike vandringsstrategier, mens diettforskjellen mellom krykkjegruppene mest sannsynlig reflekterte ulike byttedyrpreferanser og/eller beitestrategier. I tillegg fant man at kroppskondisjonen hos hannfuglene av krykkje i den påfølgende hekkesesongen var ulik mellom de to gruppene. Ingen tilsvarende forskjeller var tydelige for hunnene, ei heller for noen av kjønnene hos lunde.

Hva styrer sjøfuglenes valg?

Resultatene fra studien antyder at ulike strategier for valg av føde og/eller overvintringsområde kan ha betydning for fuglenes kroppskondisjon i påfølgende hekkesesong.

– Økt kunnskap om hva som styrer vandringer og næringsvalg til sjøfugl utenfor hekkesesongen er viktig for å forstå hvordan ulike miljøfaktorer påvirker sjøfuglenes demografi og livshistorie, både med hensyn til deres overlevelse, kondisjon og hekkesuksess, forklarer Tycho Anker-Nilssen.

– Dette er også nødvendig for å avdekke hvordan den innbyrdes betydningen av disse driverne endres med endringer i klimatiske forhold.

Les artikkelen: Intracolony variability in winter feeding and migration strategies of Atlantic puffins and black‑legged kittiwakes

Kontakt: Tycho Anker-Nilssen

Trekkende sjøfugler utnytter vinden

Camilla Næss

2024-01-15T09:28:00.0000000 2024-01-15T09:36:33.8570000

Mange sjøfugler tilbakelegger store avstander mellom hekke- og overvintringsområdene hvert år. Mattilgang, habitat, predatorer og rådende vær kan ha betydning for hvilken trekkrute fuglene velger. I en multinasjonal studie har forskerne undersøkt hvordan to sjøfuglarter i Nord-Atlanteren påvirkes av vindforholdene langs trekkrutene sine.

Vindfullt habitat

Mange fugle- og dyrearter migrerer for å kunne benytte seg av tilgjengelige ressurser spredt over store områder til ulik tid. For å forstå dyrenes migrasjon, er det essensielt å forstå hvordan de fysiske omgivelsene påvirker dyrene. Vind og havstrømmer kan være gode hjelpemidler under forflytning over store avstander og bidra til betydelig energisparing, når de går i riktig retning. Det marine habitatet karakteriseres av sterke vinder, og sjøfuglene er kjent for å benytte seg av disse vindsystemene. 

Stort datasett

En rekke forhold kan være avgjørende for hvordan fuglene påvirkes av vindene langs trekkruta. Flygemønster, kroppsvekt og vingebelastning er blant faktorene som kan ha betydning for hvordan fuglene justerer adferden og rutevalget sitt. I studien vi tar for oss her har forskerne brukt sporingsdata fra SEATRACK-prosjektet for å undersøke sammenhengen mellom vindsystemene og trekkrutene til krykkje (Rissa tridactyla) og lunde (Fratercula arctica) i Nord-Atlanteren. 

Vinden er en viktig hjelper

Studien avdekket at både krykkjene og lundefuglene generelt utnytter medvind både høst og vår. Om høsten gikk trekket sørvestover langs østkysten av Grønland mens vårtrekket nordover hadde en mer østlig rute forbi De britiske øyer og videre langs Norskekysten. Krykkjene, som trekker lengre enn lundefuglene, var også generelt flinkere enn lundene til å utnytte vindsystemene. Det ble også funnet regionale forskjeller på hvor gode fuglene var til å utnytte vindsystemene. I hovedsak var fuglene fra de nordlige koloniene flinkere til å utnytte vindsystemene enn de som holdt til lenger sør, selv om det også var enkelte kolonier som ikke fulgte denne trenden.

Hva om vindene snur?

Studien avdekker at vindsystemer er en viktig faktor som kan være med på å forme trekkrutene til enkelte sjøfugler, Med de pågående klimaendringene er det forventet at vindmønstrene vil kunne endre seg mye over en relativ kort tidsperiode, men om sjøfuglene kan holde tritt med slike forandringer er fortsatt vanskelig å si. Artikkelforfatternes anbefaling er at videre studier bør fokusere på å undersøke fuglenes respons på forskjellige vindforhold for at vi bedre skal forstå hvordan fuglene kan tilpasse seg slike raske endringer.

Les artikkelen: Multi-colony tracking of two pelagic seabirds with contrasting flight capability illustrates how windscapes shape migratory movements at an ocean-basin scale

Kontakt: Arnaud Tarroux

 

Ny indikator for sjøfuglbestandenes tilstand

Anne Olga Syverhuset

2024-01-04T13:12:00.0000000 2024-01-04T13:52:46.2030000

Utviklingen i sjøfuglbestandenes størrelse er resultatet av hva de har vært utsatt for, men det er en mindre presis indikator for deres rådende tilstand. Forskere har nå utviklet og presentert en ny indikator for bestandenes status basert på data om deres reproduksjon. Denne måten å modellere demografi- og bestandsdata på kan være starten på en mer helhetlig og forvaltningsrelevant måte å vurdere marine miljøers tilstand på.

Sjøfugl som indikatorer

Overvåking av viltlevende dyrebestander har som oftest en målsetning om å bidra til faglig velbegrunnede vurderinger av økosystemers tilstand, herunder deres evne til å livnære toppredatorer. Nettopp dette er også kjernen i SEAPOPs arbeid – å bidra til en bedre forvaltning av marine økosystemer gjennom overvåking og kunnskapsinnhenting om sjøfuglbestandene, som regnes som gode indikatorer på tilstanden i det marine miljøet. En av de viktigste parameterne som overvåkes i programmet er bestandenes størrelse, og deres tallmessige utvikling brukes også til å si noe om artenes status. Endring i antall eller tetthet av fugl alene gir imidlertid ikke et tilstrekkelig godt bilde på situasjonen for en gitt art.

Reproduksjonens betydning for vekstrater

De fleste arter sjøfugl i våre farvann er tilpasset et ustabilt miljø der forholdene ikke alltid ligger til rette for vellykket reproduksjon. De er derfor kjennetegnet ved at individene lever lenge og bruker årevis på å etablere seg som hekkefugler. Endringer i bestandenes størrelse reflekterer derfor også forhold langt tilbake i tid som det kan være vanskelig å finne årsakene til. Dette ikke minst fordi utviklingen også er et resultat av fuglenes overlevelse utenom hekkesesongen, hvor de fleste artene oppholder seg i helt andre havområder enn der de hekker. Forfatterne bak en artikkel som nylig ble publisert i tidsskriftet Ibis viser hvordan tilstandsvurderinger for sjøfuglbestander styrkes ved å ta i bruk mål for reproduksjon, en annen demografisk parameter som også overvåkes hyppig.

– Siden reproduksjon er et direkte resultat av de rådende miljøforholdene, er den en raskere og tydeligere indikator på økosystemets nåtilstand enn bestandsstørrelse, og vil dermed bidra til et mer tidsriktig bilde på tilstanden til bestanden og det marine miljøet fuglene utnytter i hekketiden.

Det sier Tycho Anker-Nilssen, forsker ved Norsk institutt for naturforskning og en av forskerne bak studien. Han og kollegene foreslår å ta i bruk en indikator for forventet vekstrate i bestanden basert på en modellering som kopler overvåkingsdata for både overlevelse og reproduksjon.

Krykkje som eksempel

For å eksemplifisere hvordan den nye tilstandsindikatoren fungerer, har forskerne benyttet overvåkingsdata for krykkje (Rissa tridactyla) fra kolonier i Nordsjøen og modellert deres forventede vekstrate ved å innarbeide generelle estimater for overlevelsen til voksne krykkjer. Beregningene indikerer at krykkjebestanden i dette området vil avta med 3–4 % pr år dersom reproduksjonen opprettholdes på dagens nivå. Dette tilsvarer en rødlistestatus som sterkt truet for krykkja i denne regionen. Tycho Anker-Nilssen forteller at en tilsvarende analyse også ble gjort for den norske krykkjebestanden:

– På fastlandet ble krykkja oppgradert fra sårbar til sterkt truet i 2010, men vår analyse indikerer at arten er kritisk truet hos oss – og faktisk har vært det helt siden tidlig på 1990-tallet. Om ikke levevilkårene endres, må vi dessverre forvente en fortsatt tilbakegang på rundt 10 % årlig.

Allerede tatt i bruk

Den foreslåtte indikatoren for forventet vekstrate må betraktes som et stort fremskritt i arbeidet med å vurdere sjøfuglers bestandsstatus. Metoden er allerede tatt i bruk i OSPARs Quality Status Report 2023, og det forventes at medlemslandene i EU vil benytte den i fremtidig rapportering. Forskerne bak indikatoren peker på at man i neste omgang bør utvikle et rammeverk for en integrert populasjonsmodellering (IPM) som kan inkludere alle data for bestandenes størrelse, reproduksjon og overlevelse som inngår i dagens overvåking av sjøfugl. Slike modeller kan også utvikles videre med å innarbeide prognoser for ulike påvirkningsfaktorer.

– Dette vil muliggjøre mer helhetlige og prediktive synteser av miljøtilstanden i ulike økosystemer og deres fremtidige utvikling og være ett av mange viktige skritt på veien mot en mer økosystembasert forvaltning, avslutter Anker-Nilssen.

Les hele artikkelen:
Model-based assessment of marine bird population status using monitoring of breeding productivity and abundance

Nyhetssaken ble først publisert på seapop.no

Kontaktperson: Tycho Anker-Nilssen, NINA

Ny kunnskap om teistens næringssøk

Camilla Næss

2023-10-24T10:49:00.0000000 2023-10-24T11:01:35.9700000

En presset art

Teist er en sjøfugl som oppholder seg langs norskekysten året rundt. Med økende utbygging av havnæringer er teisten spesielt utsatt for press som følge av for eksempel båttrafikk, lakseoppdrett og taretråling i de kystnære områdene. Arten er også spesielt sårbar for å dø som bifangst i kystfisket, og den er klassifisert som «nær truet» i den norske rødlista.

Habitatbruken til teist har ikke blitt studert i Norge hittil, selv om rundt 10 % av verdenspopulasjonen holder til her til lands. Sammen med flere andre forskere i SEAPOP har Nina Dehnhard ved Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) gjort grundige undersøkelser av teistens næringssøk og habitatvalg ved tre ulike hekkeområder. 

– Informasjon om habitatbruk, spesielt i hekkeperioden, er veldig nyttig for å identifisere områder som kan være relevante for marint vern, siden mattilgang i hekkeperioden kan være avgjørende for hekkesuksessen, forklarer Dehnhard.

Sammen med kollegene har Dehnhard studert hvor teist som hekker på Røst, Sklinna og Muddvær på Vega drar for å finne mat, og hvilke miljøparametere som er viktige for disse fuglenes mulighet til å finne mat.
– Vi har undersøkt hvor langt fra hekkeplassen teisten drar for å lete etter føde, hva som karakteriserer beiteområdene og om vannstand, tidevann og tid på døgnet har betydning for beiteaktiviteten.

To viktige faktorer

Habitatmodellene for alle de tre lokalitetene viste tydelig at vanndybde og avstand fra hekkeplass var de to viktigste faktorene for teistens næringssøk. Teist foretrekker generelt å beite på grunt vann, selv om det også ble registrert at fuglene ved Muddvær kunne beite over dypere vann, sannsynligvis nær overflaten.

– Undersøkelsene våre bekrefter også at det er viktig for teisten å finne mat relativt nært hekkeplassen, og vi tror dette har sammenheng med at den bare frakter ett bytte om gangen tilbake til reiret. For de parene som får to unger å mate blir det dermed viktig å finne føde i kort avstand fra kolonien for at ungene skal overleve, forteller Dehnhard.

Andre faktorer viste seg å ha ulik betydning i de tre koloniene som ble undersøkt. For eksempel var tareskog svært viktig for teist på Sklinna, men mindre viktig ved Røst og Muddvær. Det varierte også hvilken tid på døgnet næringssøkene foregikk. Ved Røst beitet fuglene kun på dagtid, mens de benyttet både skumringen og nattetimene til å lete etter mat ved Muddvær og Sklinna. 

Trenger grunne og nærliggende beiteområder

Sporingsdataene viste også at teistene som hekket på Sklinna var de som reiste lengst vekk fra kolonien for å finne mat. Ett rugende individ fløy så langt som 33 km – det lengste registrerte næringssøket for arten i hekkeperioden. Nina Dehnhard har en teori om hva som kan forklare ulikhetene:

– Forskjeller i habitatbruk og tidspunkt skyldes sannsynligvis en kombinasjon av tilgang på habitat og valg av byttedyr. For eksempel finnes det ikke mange grunne områder rundt Sklinna, og derfor må teistene der reise lengre bort for å beite i tareskog. Derimot finnes det mange grunne områder rundt Muddvær og Røst, og de dominerende artene av byttedyr er forskjellig mellom lokalitetene.

Resultatene av studien viser viktigheten av grunne områder i nærheten av teistens hekkeområder, og også – spesielt for Sklinna – hvor viktig tareskog er for arten. På bakgrunn av biodiversitetskrisen og FNs bærekraftsmål om å verne 30 % av marine områder innen 2030 anbefaler forskerne bak studien at myndighetene vurderer vern av grunne havområder, spesielt rundt hekkeplasser for teist.

Les hele artikkelen: Foraging behaviour of black guillemots at three Norwegian sites during the breeding season

Kontakt: Nina Dehnhard
 

For sjøfuglene er havvind best langt til havs

Jørn J. Fremstad

2023-10-12T10:27:00.0000000 2023-10-12T12:46:15.2570000

Norge er i ferd med å satse stort på havvind. Det vil si å produsere fornybar energi til havs i form av elektrisk kraft fra vindturbiner. Havvind kan påvirke flere interesser i norsk økonomisk sone, for eksempel forsvar, fiskeri og skipsfart, men også marin natur og sjøfugl. Gruppa av direktorater som jobber med å identifisere nye områder for havvind har bedt NINA om å levere kunnskap om fugl.   

– Situasjonen for sjøfugl er alvorlig. I løpet av de siste 40 årene har 8 av 10 norske sjøfugler forsvunnet, og hele 34 av 54 arter er på den norske rødlista. Eventuelle konflikter som følge av havvind kommer på toppen av de eksisterende problemene. Derfor er det viktig å finne de områdene hvor utbygging av vindturbiner til havs vil påvirke sjøfugl minst mulig, sier seniorforsker Børge Moe i NINA.

6 millioner observasjoner av sjøfugl

Sammen med kolleger i NINA har han satt sammen eksisterende kunnskap og data i et kart som beskriver hvor sårbare bestandene av 58 arter er. Kartet dekker de viktigste sjøfuglartene og andre fuglearter med tilknytning til saltvann som oppholder seg regelmessig i Norge, og det gir informasjon om tilstanden i alle fire årstider. Totalt omfatter datasettet nærmere 6 millioner observasjoner av sjøfugl.

– I kartet har vi brukt alt vi vet om hvor sjøfuglene lever, og hvor sårbare de er for å forenkle bildet for beslutningstakerne. Dataene våre viser at de fleste arter av sjøfugl lever nær kysten, og de er spesielt sårbare i hekketida om sommeren. For sjøfugl vil det være bedre om anlegg for havvind bygges langt til havs. Jo nærmere land, jo verre, forteller seniorforsker Per Fauchald i NINA.

Skal tildele arealer tilsvarende 30 GW innen 2040

Olje- og energidepartementet har gitt Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) oppdraget med å lede ei havvindgruppe av direktorater, hvor målet er å identifisere områder hvor det kan tildeles arealer tilsvarende minimum 30 gigawatt (GW) til havs innen 2040. Gruppa la fram sine resultater tidligere i år, og kartet som viser status for sjøfugl er en av indikatorene gruppa har tatt inn i arbeidet. Her ble det veid opp mot andre interesser som havvind vil påvirke.      

Kartproduktet er egnet til verdisetting og rangering av områder med hensyn til sårbarhet for sjøfugl. Det kan legge grunnlag og føringer for videre miljøundersøkelser og konsekvensutredninger.

– Kartet er spesielt rettet mot effekten av havvindanlegg, men kan enkelt modifiseres til å omfatte generell sårbarhet så vel som sårbarhet for andre stressfaktorer som bifangst i fiskeriene, forstyrrelser fra skipstrafikk og oljeforurensning, sier Fauchald.

Kartet beskriver sårbarheten til de de viktigste sjøfuglartene og andre fuglearter med tilknytning til saltvann som oppholder seg regelmessig i Norge. Illustrasjon: NINA

Les mer om direktoratsgruppas identifisering av utredningsområder for havvind hos NVE

Les rapporten Verdisetting av sjøfuglers sensitivitet for havvind i norske kyst- og havområder

Kontakt:

Børge Moe

Per Fauchald

SEAPOPs årsbrosjyre oppsummerer 2022

Jan Arne Stokmo

2023-08-24T12:56:00.0000000 2023-08-24T12:56:24.4530000

Nøkkeltallenes tale

Antallet voksne hekkende fugl i koloniene gir grunnlaget for beregning av bestandsstørrelse – et viktig mål på sjøfuglbestandenes tilstand. De siste ti årene har de fleste artene SEAPOP overvåker hatt nedgang, og fra 2021 til -22 var den negative utviklingen spesielt sterk hos arter tilknyttet kysten. Særlig storjo, svartbak, toppskarv og ærfugl gikk kraftig tilbake.

SEAPOP overvåker hekkesuksessen, eller reproduksjonen, til sjøfuglene fordi den kan bidra til å forklare endringer i bestandsstørrelse. I 2022 var hekkesuksessen i norske sjøfuglkolonier svært varierende mellom arter og lokaliteter, og lokale forhold påvirket resultatene i stor grad. Fugleinfluensa (HPAI) kan ha påvirket hekkesuksessen for noen arter, og predasjon fra isbjørn på Svalbard og forstyrrelser fra havørn langs norskekysten er andre eksempler på årsaker til at egg og unger har gått tapt.

Aktuelle studier

I brosjyren har SEAPOP også satt fokus på andre aktuelle tema som har relevans for sjøfuglene i Norge nå og over tid. Utbruddet av HPAI som først ble oppdaget vinteren 2021/22 førte til spredning av virusvarianter som er svært smittsomme og dødelige for fugl, og det viser hvordan sykdomsutbrudd kan gi store konsekvenser på bestandsnivå. I årsbrosjyren beskriver SEAPOP hvordan sykdommen spredte seg og hvordan den påvirket SEAPOPs arbeid i 2022.

Videre gir SEAPOP blant annet en oppdatering om utviklingen av SEATRACK-programmet, og beskriver hvordan ulike menneskeskapte og naturlige faktorer som vindmøller, bifangst i fiskeredskaper og predasjon som følge av forstyrrelser fra havørn kan påvirke sjøfuglbestandene. Et eget kapittel er også viet beiteområder for toppskarv, en art som er i nedgang på flere nøkkellokaliteter og har urovekkende lav overlevelse på Røst.

Les årsbrosjyren:
Sjøfugl i Norge 2022

SEAPOP ble startet i 2005 og er et helhetlig og langsiktig overvåkings- og kartleggingsprogram for norske sjøfugler. Arbeidet i SEAPOP organiseres og utføres av personell fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk Polarinstitutt (NP).

Kontaktperson SEAPOP: Sveinn Are Hanssen