Doktorgrad om maktforhold i norsk skogforvaltning

Anne Olga Syverhuset

2026-01-30T08:27:00.0000000 2026-01-30T08:31:16.3370000

Fredag 30.januar disputerer Håkon Aspøy ved Universitetet i Oslo.  I arbeidet med doktorgraden har han undersøkt maktforhold i norsk skogforvaltning.

I avhandlingen har Aspøy, som er ansatt som forsker i NINA, sett på forholdet mellom vitenskap og politikk, og undersøkt hvilke interesser og aktører som får innflytelse, og hva dette betyr for maktforhold.

Analysene han har gjort bygger på 31 intervjuer, to perioder med feltarbeid og over 300 dokumenter.

Disputasen foregår i Auditorium 3, Eilert Sundts bygning ved UiO fra 10:30-13:00.

Før dette skal han holde prøveforelesningen ”How can we study human and nonhuman interactions?» i samme auditorium kl 9:15.

Les mer om disputasen

Mer hogst truer naturmangfoldet - også om det skjer med lukket hogst

Anne Olga Syverhuset

2025-04-10T09:00:00.0000000 2025-09-30T15:27:49.4430000

I mange tiår år har skogbruket i Norge vært preget av flatehogst og andre såkalt åpne hogstmetoder. Bekymringen for hvordan dagens praksis påvirker naturmangfold og karbonlagring i skogen vokser, og behovet for å vurdere alternativer til åpne hogstformer har blitt tydeligere. 

En ny rapport fra NIBIO og NINA har sett på hvilke nye arealer som eventuelt måtte tas i aktiv bruk ved økt bruk av lukket hogst, dersom hogstvolumet skulle fortsette å øke slik som i dag.

– Vi ser at dersom skognæringen innfører mer lukket hogst, og samtidig skulle ønske å opprettholde hogstvolumet, ville noe av hogsten måtte flyttes til skogområder som hittil har vært forskånet for hogst, forteller NINA-forsker Ulrika Jansson.
 

Lukket hogst er bedre enn flatehogst i arealer som hogges 

I fjor konkluderte NIBIO, NINA og NIVA med at mer lukket hogst, hvor flere trær får stå igjen, er positivt for naturmangfoldet i de områdene som ellers ville blitt flatehogd, hvis det kombineres med økt hensyn til gamle trær, løvtrær og død ved. 

For eksempel kan mer lukket hogst ha positiv effekt på nøkkelarten blåbær, andre arter med krav til noe skyggefulle miljøer og sopprotsopp (mykorrhiza) som lever i symbiose med trær og andre planter. Samtidig viste den forrige rapporten at det kan bli mindre av rogn, osp og selje, som i sin tur er viktige for mange arter av lav, mose, sopp og insekter.

Den nye rapporten er en oppfølging av fjorårets rapport, på oppdrag fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet, for å se på arealeffekter av en omstilling til mer lukket hogst, det vil si hvilke ekstra arealer som kan bli påvirket av hogst ved økt omfang av lukket hogst.

Mer hogst av lauvskog?

Prognosene i den nye rapporten viser en mulig stor økning av åpen hogst i lauvskog ved mer bruk av lukket hogst i andre skogtyper. Lauvskog har tradisjonelt vært påvirket av vedhogst og andre mindre uttak, men økt etterspørsel etter biobrensel kan gjøre at flatehogst i lauvskog blir mer vanlig, i tråd med prognosen. Økt åpen hogst i lauvskog, inkludert edellauvskog vil være negativt for det store mangfoldet av naturtyper og arter som lever der. Samtidig ligger det hogstbegrensninger i sertifiseringsordningene for edellauvskog, og det er usikkert om det vil være økonomisk lønnsomt å hogge lauvskog. 

Størst økning av hogstareal skjer etter prognosen i tørre vegetasjonstyper som lavskog, og våte vegetasjonstyper som blokkebærskog og gran- og bjørkesumpskog. 
 

Økt hogstareal i gammel skog og i naturskog 

Prognosene for hogst av gammel skog viser at økt andel lukket hogst vil gi vesentlig mindre areal hogget med åpen hogst i skog som er eldre enn 120 år, men at det samtidig kan bli en mangedobling av arealet som hogges med skjermstillingshogst eller gruppehogst og en viss økning av areal avvirket med selektiv hogst.

Til tross for økt hogstareal av de eldste skogene, viser prognosene at arealet med skog over 160 år fortsatt vil øke fram mot 2100, men at det er lite skog igjen i aldersklassen 80-120 år ved slutten av perioden. 

I dag er omtrent en tredjedel av den produktive skogen naturskog. Prognosene viser at dette kan reduseres til en drøy femtedel i 2100 ved økt andel lukket hogst. For arter knyttet til gammel naturskog, som er avhengig av gamle trær og stor variasjon i død ved, vil all type hogst i disse områdene være negativt.

– Også om vi fortsetter med åpen hogst som i dag, altså «business as usual» vil nesten tretti prosent av dagens naturskog hogges. Det er rett og slett vanskelig å ta ut like mye, eller mer, tømmer som i dag og samtidig ta vare på naturskogen, sier Jansson.

Hun understreker at det uansett valg av hogstform er viktig å ha kunnskap om effekter på naturmangfoldet i den skogen man planlegger å hogge, for å unngå tap av truet natur og for å kunne ta en kunnskapsbasert avgjørelse.

Les rapporten: Arealeffekter av økt bruk av lukkede hogstformer

Les også:

Mulige konsekvenser av mer lukket hogst (nyhetssak fra NIBIO om rapporten)

Slik kan mer lukket hogst påvirke naturmangfold, karbonlagring og skognæring (nyhetssak fra NINA om forrige rapport)

Flatehogst har stor påvirkning på karbonlagring i jorda i flere tiår

Anne Olga Syverhuset

2025-04-04T12:41:00.0000000 2025-04-04T14:46:31.1200000

Av alt karbonet som er lagret på land globalt, finner vi hele 46 prosent i skogen.  Både trærne og jorda i skogen er viktige karbonlagre. I nordlige skoger kan vi finne så mye som 80 prosent av økosystemets karbon i jorda! 

Måten skogen forvaltes på kan gi både positive og negative effekter på karbonlagringen i skogen, og et stort datasett fra Norden og Canada viser hva som skjer med karbonlagrene i jorda over tid etter flatehogst: 

– Vi ser at i barskoger mister vi kontinuerlig karbon i det organiske sjiktet i rundt 30 år etter flatehogst, forteller NINA-forsker Carl-Fredrik Johannesson som har analysert dataene og er hovedforfatter bak en nylig publisert artikkel.

På det laveste hadde karbonlagrene i granskogene sunket med 23 prosent og i furuskogene med 14 prosent. I granskogene ble karbonlagrene liggende på det laveste nivået resten av den undersøkte perioden (opp til 53 år etter flatehogst), mens i furuskogene økte de igjen og nådde samme nivå som før hogst 48 år etter flatehogsten.

– Vi er mest sikre på hva som skjer før det har gått 40 år. Etter dette har vi mindre data, og usikkerheten blir derfor større, påpeker Johannesson.
Som foreslått i tidligere studier peker den nye studien mot at der hvor karbonlagrene er større, er det også større risiko for å tape mer karbon. 

– I den sammenhengen er det viktig å påpeke at vi ikke har hatt mulighet å se på hva som skjer i områder hvor det organiske laget er mer enn 40 cm tykt, altså de mest karbonrike områdene, sier Johannesson.

Stort nettverkssamarbeid

Det er første gang at jorddata fra landsskogtakseringen fra Norge, Sverige, Danmark, Finland og Canada blitt satt sammen og harmonisert slik at dataene er korrigert for forskjeller. 

– Styrken til studien er at vi har dette store, sammensatte datasettet. Det har gjort det mulig å se disse langsiktige karbontrendene etter flatehogst, sier Johannesson.

Det har tidligere vært stor usikkerhet rundt hva som skjer med karbon i jorda etter hogst, og studien er derfor et viktig bidrag til å øke kunnskapen på dette området.

– Flatehogst fører til et langvarig tap av jordkarbon i det organiske sjiktet, og tapet er størst i de mest karbonrike skogene – f.eks. høyproduktiv granskog, som også er spesielt viktig for biologisk mangfold. Mye flatehogst gjør det ekstra vanskelig å nå de norske klimamålene for 2030 og 2050, sier NINA-forsker Jenni Nordén som leder prosjektet ForBioFunCtioN som den nylig publiserte jordkarbon-artikkelen er knyttet til. 

– Tap av jordkarbon etter hogst er innbakt i metodikken i klimagassregnskapet for skog i Norge, men for en mer realistisk og mindre usikker beregning trengs mer data fra norske skoger, sier Nordén.

Arbeidet er gjort gjennom det Nordic Forest Research-finansierte forskernettverket NorForSoil som Lise Dalsgaard i NIBIO koordinerte, forskningsprosjektet ForBioFunCtioN som er finansiert av Norges Forskningsråd, og forskningsprosjektet BIOCARBON i NINA, som Zander Venter ledet. NINAs samarbeidspartnere i studien inkluderte NIBIO, Sveriges Lantbruksuniversitet, Københavns Universitet, Naturresursinstitutet Finland (Luke) og the Canadian Forest Service.

Kontakt: Carl-Fredrik Johannesson

Les mer: Decadal Decline in Forest Floor Soil Organic Carbon after Clear-Cutting in Nordic and Canadian Forests

Skogrestaurering kan gi en mer artsrik, variert og robust skog i Østmarka nasjonalpark

Anne Olga Syverhuset

2025-03-14T12:10:00.0000000 2025-03-17T08:39:41.0800000

Siden november 2023 har befolkningen i hovedstaden kunnet ta turen ut i den nyopprettede Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde. Verneområdet er spesielt, ikke bare fordi det ligger kloss inntil hovedstaden, men også fordi det er et stort og variert verneområde for skog i lavlandet. Men siden verneområdet ligger i et tett befolket område, har det også vært i aktiv bruk i lang tid. Mye av naturen i området er derfor langt fra urørt.  

– Når du skal opprette en større nasjonalpark med skog i lavlandet, får du nødvendigvis med deg skogområder som har vært driftet for tømmerproduksjon. Men det betyr ikke at skogene ikke kan utvikle seg tilbake i retning naturskog igjen, sier Rannveig Jacobsen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA). 

Hun og kollegene har på oppdrag fra statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus kommet med forslag til hvilke tiltak som kan gjøres for å videreutvikle verneverdiene, øke naturmangfoldet og bedre den økologiske tilstanden i nasjonalparken. Statsforvalteren har fått tildelt tre millioner fra statsbudsjettet til å bruke på restaureringstiltak i nasjonalparken i 2025.  

I Østmarka nasjonalpark er en del skogområder preget av tidligere intensivt skogbruk. Men med litt hjelp i form av skogrestaurering kan vi raskere få frem den varierte og artsrike skogen vi ønsker i en nasjonalpark. Foto: Egil Bendiksen.

Mer varierte skoger gir flere arter 

Noen av skogene i Østmarka har vært driftet intensivt og kjennetegnes av at de er ensartede, med jevngamle trær plantet tett og lite bakkevegetasjon. Slike skogområder preget av tidligere hogst og planting har lite død ved og gamle trær, og lite sjiktning - altså trær i ulike alder og greiner i ulik høyde. For eksempel er det flere slike områder i Rausjømarka, men også vest for Eriksvannet og nordover fra Krokhol.  

–  Vi foreslår restaureringstiltak som bidrar til at det raskere utvikler seg mer variasjon i slike ensartede bestand. Det inkluderer å hogge noen trær for å skape åpninger som gir mer lys for bakkevegetasjonen og bedre vekstforhold for gjenværende trær, samtidig som gir et mer variert mikroklima enn i en tett plantasjeskog, sier Jacobsen. 

Slike inngrep, kalt glennehogst i rapporten, kan kombineres med å skape død ved. Svært mange av artene i skogen lever i død ved, deriblant mange truede arter. Død ved bør ikke bare skapes ved vanlig felling av trær. Det er nemlig ikke bare mengden av død ved som er viktig, men også variasjonen. For eksempel kan forvalterne ringbarke noen av trærne slik at de dør eller kappe dem høyt oppe for å lage stående død ved. Ved å lage ulike typer skader vil noen trær dø raskt, og andre sakte. Det gir både ved med ulike egenskaper og gjør at skogen får tilført død ved på ulike tidspunkt.  

– Mer variasjon gir mer artsmangfold, oppsummerer Jacobsen.  

I kjernene av gammelskog i Østmarka finner vi død ved av mange slag. Rundt en fjerdedel av alle artene i skogen bruker død ved, og mange er helt avhengige av dette levestedet, deriblant mange truede arter. Foto: Rannveig Jacobsen

Når det gjelder gamle trær og gammel skog, så kan ikke restaureringstiltak få tiden til å gå raskere. Men det er mulig å få trær til å på noen måter eldes raskere, ved såkalt «veteranisering». Veteranisering er egentlig bare å påføre trærne ulike typer skader, som ikke dreper dem, men som gjør at de raskere utvikler egenskaper knyttet til høy alder, som hulrom i stammen og døde greiner. Dette gir levesteder for arter tilknyttet gamle trær. Til og med at noen trær blir stående på skakke bidrar til mangfoldet. 

Gjør sumpskogene sumpete igjen 

Det kan også være aktuelt å restaurere sumpskog. Sumpskog kan på noen måter sies å være en mellomting mellom skog og myr, men i motsetning til myra er sumpskogen dominert av treslag som svartor, som trives i våt mark. Sumpskogen har også en særegen bakkevegetasjon med for eksempel bekkeblom og maigull. Flere av disse skogene har, i likhet med mange myrområder, blitt grøftet for å drenere dem og gjøre områdene mer egna for tømmerproduksjon. Der dreneringen fungerer, vil artene knyttet til sumpskog etter hvert forsvinne, mens andre planter kommer inn, blant annet gran. For å restaurere denne naturtypen kan vi rett og slett tette igjen grøftene og eventuelt felle eller skade grantrærne. 

Vi har brukt en kombinasjon av kart, høyoppløste høydemodeller basert på laserskanning, historiske flybilder og lokalkunnskap for å finne aktuelle kandidater for restaurering av sumpskog, forteller Jacobsen. 

I Maigrasdalen finnes det rik sumpskog og høgstaudegranskog, men også dype grøfter som drenerer og forringer sumpskogen. Nasjonalparken har flere grøfta myrer og sumpskoger, der tetting av grøftene kan restaurere naturområdene. Foto: Egil Bendiksen

Ospa trenger hjelp i møte med grana 

I Østmarka finner vi noen områder med mye lauvtrær, blant annet rundt gamle gårder som Bremsrud og Gullsmeden nord i friluftslivsområdet. Her kan det være nødvendig med skjøtsel for å opprettholde det store innslaget av løvtrær.  

– Det er en fordel å opprettholde variasjon i hvilke treslag som forekommer i verneområdet, både fordi ulike arter av insekter, sopp, mose og lav er tilknyttet ulike treslag, men også for å sørge for en robust skog som evner å omstille seg de pågående klimaendringene, sier Jacobsen.  

Gullsmeden var et småbruk og serveringssted fram til 1953. Bygningene er revet, men plassen er fortsatt nokså åpen, med løvtrær som ask, lønn og selje. Uten skjøtsel vil plassen gradvis gro igjen og grana vil utkonkurrere løvtrærne. Foto: Bendiksen

Osp er et løvtre som ofte finnes spredt i barskog, og som det historisk har vært spesielt mye av i Østmarka. Derfor har det også forekommet sjeldne arter tilknyttet osp i Østmarka, som sinoberbille og elfenbenslav. Men osp er et treslag tilpasset at jevnlige forstyrrelser, som skogbrann, skal skape åpninger i skogen der ospa kan spire og i en periode vokse uten sterk konkurranse fra gran. Til slutt vil grana ta over og fortrenge ospa, som da er avhengig av at skogbrann eller stormfelling har skapt en ny åpning uten gran et annet sted. Når vi slukker skogbranner så effektivt som nå, truer det mange arter, deriblant osp, som er tilpasset en naturlig branndynamikk.    

– For å beholde osp og artene knyttet til osp i Østmarka, må vi enten starte med kontrollerte skogbranner slik de gjør i Sverige og Finland («naturvernbrenning»), eller vi må utforske andre muligheter for å skape forstyrrelser som fremmer osp, og bevare de forekomstene vi har av osp ved å fjerne grana, sier Jacobsen. 

En håndsrekning til truede arter 

Å hogge trær og gjøre andre inngrep i en nasjonalpark kan ved første øyekast virke bakvendt. Naturen vil ordne opp i mye når den får være i fred også, men ved å gjøre aktive tiltak er de mulig å få prosessene til å gå raskere. 

– Det kan være en fordel for arter som i dag har dårligere livsgrunnlag enn de burde hatt, altså truede arter, så de slipper å vente så lenge før det dannes for eksempel død ved eller hulrom med vedmuld, sier Jacobsen.  

Restaureringstiltak er også i tråd med den globale Naturavtalens mål, som Norge har skrevet under på, om restaurering av forringede naturområder. 

– At verneverdiene i nasjonalparken ikke bare skal bevares, men også videreutvikles ved aktive skjøtsels- og restaureringstiltak, er til og med skrevet inn i verneforskriften. Det bidrar til å gjøre Østmarka nasjonalpark til et unikt verneområde, sier Jacobsen.

Les rapporten: Plan for skogrestaurering i Østmarka nasjonalpark og friluftslivsområde ( NINA rapport 2574)

Kontakt: Rannveig Jacobsen

Les mer om skogrestaurering:  Skogrestaurering – effekter av metoder utprøvd i Fennoskandia. Litteraturgjennomgang og pilotstudie (NINA Rapport 2576)

Les mer om naturrestaurering

Lytt til podkastepisoden «Hva er en skog?»
 

Mindre friluftsaktivitet etter flatehogst – særlig nær byer

Anne Olga Syverhuset

2025-03-05T08:21:00.0000000 2025-03-25T14:28:10.4770000

Med høye tømmerpriser de siste få årene opplever mange at nærskogen hogges, eller at nye skogsbilveier skjærer gjennom det vante turområdet. Visuelle undersøkelser har vist at folk foretrekker skoglandskap uten tydelige inngrep, særlig områder uten flatehogst. Men hvordan påvirker denne estetiske preferansen folks faktiske bruk av skog til friluftsliv og fysisk aktivitet? 

Forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) analyserte 2,7 millioner treningsaktiviteter langs skogsstier fra treningsappen Strava, før og etter flatehogst, for å få svar på om flatehogst påvirker hvordan folk bruker naturen.

– Det er publisert mer enn 70 forskningsartikler i Norden som viser at hogstflater er minst likt av alle typer skog. Dette studiet er ett av få som tester hva nye hogstflater faktisk har å si for turbruken, forteller NINA-forsker Vegard Gundersen, som har forsket på temaet i en årrekke.

Og hogstflatene har effekt på bruken:

– Vi fant at etter hogst ble det registrert 3,7 % færre turgåere i områdene.  Totalt sett ser vi at flatehogst fortrenger 1,5 millioner friluftsaktiviteter årlig, inkludert turgåing, sykling og skigåing. Den tydeligste effekten ser vi nær byområder, sier NINA-forsker Zander Venter, som har analysert Strava-dataene.

Mer skigåing etter flatehogst

Selv om folk foretrekker gammel skog, kan andre faktorer – som tilgjengelighet og infrastruktur – spille en like viktig rolle for faktisk bruk. Tidligere forskning antyder at etablering av skogsveier og åpne flater etter hogst i noen tilfeller kan øke tilgangen og dermed fremme friluftsaktiviteter. Det gir seg utslag i at effekten av flatehogst varierer stort fra aktivitet til aktivitet.

– Så mens totaleffekten på friluftsaktiviteter er negativ, økte faktisk skiløpere i antall i etterkant av flatehogst. Hogstflatene gir en annen visuell virkning om vinteren, de gir åpninger med lys og snøen skjuler skjemmende spor etter hogst. Syklister endret ikke adferd. Selv om vi ser en positiv effekt på skigåing, så er skiturer en mindre del av friluftslivet totalt sett. Klimaendringene fører også til at færre nordmenn på ski i skogen i Oslo-marka nå enn tidligere, sier Gundersen.

Flatehogst kan ha vesentlige konsekvenser på friluftslivsverdier

I andre europeisk land viser naturregnskap  at friluftsliv er den naturgoden som har størst samfunnsøkonomisk verdi. Verdien av friluftsliv er stor fordi tilsynelatende beskjedne verdier per turgåer summerer seg over mange personer, spesielt i bynære friluftslivsområder. Små prosentvise effekter på friluftsliv av åpne hogstflater i bynære skoger summerer seg også over flere år. Det fører til et samlet verditap som kan være vesentlig sammenlignet med verdien av trevirket som tas ut.  Forskerne skriver at verdien av tømmeret til tider kan være lavere enn friluftslivsverdiene som tapes, dersom alle samfunnsøkonomiske kostnader ved skogdrift også tas med i beregningen.  SSB rapporterte at den såkalt ressursrenten for skogbruk var negativ i perioden 2011-2021 (se faktaboks). Samtidig er forskernes anslag på verditapet for friluftsliv forsiktig fordi de ikke har beregnet eventuelle tap som flatehogst påfører andre aktiviteter som sopp- og bærplukking, turgåing og camping utenfor stinettet.  Effekten på artsmangfold i flatehogst, eller på folkehelse av tapt aktivitet ute i naturen ble heller ikke beregnet i studien.

– Vi dokumenterer likevel vesentlige samfunnsøkonomiske tap for friluftslivet  av flatehogst i Øst- og Nordmarka, og bynære skoger i Norge forøvrig, sier NINA-forsker David Barton, som arbeider med økonomisk verdsetting av naturgoder. 

Forskrift om skogbehandling og skogdrift i Oslo gir kommunen anledning til å nekte hogst når det er ‘vesentlig ulempe for friluftsliv’.

– Hva som er ‘vesentlig’ i politikk og økonomi er relativt.  Siden begynnelsen av 2021 har tømmerprisene steget med mer enn 50% og ressursrenten i skogbruket er nå positivt. Hvor stort tapene av naturgoder, artsmangfold og folkehelse må være før de er ‘vesentlige’ i forhold til verdi av skogvirke fra flatehogst, er et politisk spørsmål.  Hvordan skogdrift kan tilpasses lokalt så den ikke er ‘vesentlig’ negativ, må vi jobbe med og snakke om sammen, sier David Barton.   

Les hele artikkelen: Impacts of forest clear-cutting on recreational activity: Evidence from crowdsourced mobility data
 

Kontakt: Vegard Gundersen
 

Forskere fanger fuglekvitter for å forstå naturen

Juliet Landrø

2022-07-21T10:45:00.0000000 2022-07-27T10:52:47.2700000

I prosjektet «Sound of Norway» har Rosten og kollegene satt ut 30 lydloggere i skogen spredt ut over Norge, fra Agder i sør til Finnmark i nord. Hensikten er å finne ut om fuglene kan fortelle oss noe om hvordan naturen endrer seg, ikke minst med tanke på klimaendringer.

– Vi undervurderer ørenes betydning som sanseapparat. Jeg tror det fins mye informasjon vi ikke bruker, og ved å forske på lyd får vi en helt annen forståelse av hvordan naturen fungerer. For eksempel kan vi oppdage sjeldne arter eller fremmede arter som er uønsket i norsk natur, sier Rosten.

Etter hvert er tanken å registrere lyd også fra pattedyr. I NINA-podcasten «Naturligvis» forteller hun om prosjektet.

Synger god dag og adjø

– Vi er interessert i fuglesang, blant annet når på året de ulike artene starter og slutter å synge. Det sier noe om når trekkfuglene kommer og drar og forskjeller mellom sør og nord i landet, forteller Rosten.

Lydloggerne går på solceller og batterier, og de sender data over mobilnettverket. Forskerne bruker kunstig intelligens til å kjenne igjen de ulike artene, men også for å sørge for at personvernet blir opprettholdt. Alle data som inneholder mennesker som snakker blir slettet. Systemet har innebygd en algoritme som kan fastsette 21 fuglearter helt presist og ytterligere 10 arter ganske korrekt. 

Algoritmen kommer med et forslag som blir kvalitetssikret av en ornitolog. I år har forskerne satt ut loggere på mange spennende plasser og håper å fange opp enda flere arter.

Ser tiår fram i tid

– Når vi overvåker naturen kontinuerlig på denne måten, kan vi trekke ut informasjon mye mer effektivt og bygge opp lange tidsserier med data. For eksempel kan vi sjekke om de samme artene er her om ti år, og hvilke endringer som har skjedd. Vi kan kanskje si noe om forstyrrelser fra mennesker, og hvilken effekt lyden av biler eller snøskutere har på artene som lever i de aktuelle områdene, sier Rosten.

Forskerne har opprettet Twitter-kontoen «Birds of Norway», hvor du kan gå inn og høre på en og en fuglelyd og stemme på om algoritmen har identifisert rett fugl eller ikke. 

Fra fisk til fugl

Rosten, som er fiskebiolog, har allerede undersøkt hva laksen sier. For fisken lager lyd, selv om det er vanskelig for oss mennesker å fange den opp.

– Øret vårt fungerer dårlig under vann. Vi opplever vannet som stille, men egentlig er det ganske bråkete. Blant annet er det mye støy skapt av mennesker, for eksempel fra båter og seismisk aktivitet. I vannet brer lyden seg godt, og mange dyr som lever i vann er følsomme på lyd.

De bruker den både for å finne byttedyr og når de kommuniserer seg imellom, forteller Rosten.

Hva sier laksen?

Sammen med kolleger har hun plassert mikrofoner i laksemerder og i havet for å høre hva laksen sier. I utgangspunktet gikk prosjektet ut på å undersøke om vi i det hele tatt kan bruke lyd for å finne ut hvordan fisken har det i merdene.

– Vi fant at tomme merder ikke har samme lydbilde som en med fisk, og at lydbildet endrer seg etter hva fisken gjør. Når de er sultne ser vi et annet lydbilde enn etter de har spist, sier Carolyn Rosten.

Laksen lager klikkelyder, og så langt har forskerne funnet to lyder de vet kommer fra laksen. Neste spørsmål rundt laks og lyd er om de lager den bevisst for å kommunisere med hverandre eller om det er en reaksjon som skyldes at fisken er sulten eller stresset. 
 

Kontakt: Carolyn Rosten

Podkastserie om bærekraft

Juliet Landrø

2022-04-29T14:00:00.0000000 2022-06-28T12:13:43.8270000

I tillegg serverer forskerne «Lure løsninger» som er utviklet, og som allerede nå kan bidra til mer bærekraftig bruk av naturen.  Podkasten er tilgjengelig i iTunes, Spotify og alle steder der man kan laste ned podkaster. Det går også an å lytte direkte i fra nina.no/podkast

1. La stå! 

Første episode handler det om den enkleste - men også vanskeligste klimaløsningen: Å la naturen stå. Skog, myr, tareskog og elvedelta er eksempler på naturtyper som både samler og lagrer store mengder klimagasser, men som også blant annet bidrar til å redusere flom og er hjem for titusen av arter. 

Det å la naturen stå, trenger ikke nødvendigvis å bety vern sier forskerne i podcasten, men kan for eksempel bety at skogen får stå lenger før den blir hugget eller at områder blir brukt til fiske og friluftsliv i stedet for å bygge industri eller veier.  

Her kan du laste ned og lytte til NINA-forskerne Magni Olsen Kyrkjeeide, Rannveig Jacobsen, Jon Museth og Sigrid Engen i podkasten Naturligvis.

2. Kampen om arealene 

Når det er så store fordeler både økonomisk, og for mat- og samfunnssikkerhet å la natur stå, så kan man kanskje spørre hvorfor vi hver dag bygger ned ny natur. Nåde her i Norge og i resten av verden. I episode to forklarer Audun Ruud og Astrid Skrindo hvordan lover og regler fungerer på en måte som ikke tar hensyn til natur. For selv om naturen ikke stopper ved kommunegrensene, så gjør ofte samarbeidet det.  

Selv om alle trenger naturen, så er det i dag lite samarbeid mellom sektorene i for eksempel landbruk, samferdsel, forsvar, arbeid, likestilling og så videre. Vi har både Naturmangfoldsloven og Plan og bygningsloven som skal sørge for at vi bruker naturen på en bærekraftig måte, men i prioriteringene mellom natur og andre goder i samfunnet er det nesten alltid naturen som taper, forteller forskerne.  

Episoden kan lastes ned der du finner dine podkaster eller i podkastspilleren på www.nina.no.

3. Kan vi forandre systemet? 

Så da blir spørsmålet i episode tre: Kan vi forandre oss? Kan vi endre måten vi opererer i samfunnet i Norge og verden slik at vi bruker naturen på en sånn måte at mennesker kan leve godt på kloden i mange generasjoner til? 

Både Naturpanelet IPBES og Klimapanelet IPCC, sier at vi må ha gjennomgripende endringer hvis vi skal ha rent vann, mat og luft i årene som kommer. Da må vi sørge for at mindre natur blir bygget ned, og at vi restaurerer mer natur og sørger for at vi ikke utrydder flere arter. Er det mulig? 

«Ja», sier NINA-forsker Håkon Stokland. Det blir ikke nødvendigvis så lett, men han mener vi allerede er i gang med å forandre oss. Dessuten påpeker sjefen for SABIMA, Christian Steel, vi faktisk gjort gjennomgripende endringer mange ganger før i menneskets historie, så det er ikke så umulig som man kanskje skulle tro. 

Her kan du lytte til episoden med SABIMA-sjef Christian Steel og NINA-forsker Håkon Stokland! 

4. Lure løsninger 

I forrige episode argumenterer Håkon Stokland for at de største endringene må gjøres på et politisk og statlig nivå. I denne episoden får vi høre ni lure løsninger som politikere, forvaltning og vanlige folk allerede kan begynne å bruke for å bidra til at naturen får gjøre jobben sin.  

Vindturbiner kan males for å hindre fugledød, naturrestaurering kan reparere ødelagt natur, miljøDNA kan finne selv de minste artene i naturen så vi vet hva vi har å miste, miljødesign kan bidra til at vi både har en sunn elv og kan produsere vannkraft, og mye mer.  

Her får du 9 lure løsninger servert av Dagmar Hagen, Line Sundt-Hansen, Frode Fossøy, Bård Stokke, Trond Simonsen, Torbjørn Forseth og Arnstein Staverløkk.

Maktkamp om skogbrukets kunnskapsgrunnlag

Anne Olga Syverhuset

2022-01-20T13:05:00.0000000 2022-01-20T14:16:15.7330000

– Vi ser at ulike kunnskapsprodusenter kommer til ulike konklusjoner om tilstanden i skogen og hvordan den påvirkes av skogbruk. Disse konklusjonene har ulike implikasjoner for hvordan skogen bør forvaltes, og kan dermed være med på bygge opp under interessene til ulike aktører, sier Håkon Stokland, som er forsker i NINA og en av forfatterne bak kronikken.

Kronikken presenterer viktige resultater fra forskningsprosjektet ECOREAL (finansiert av Norges forskningsråd).

– Vitenskapelig kunnskap er en av de viktigste kildene til innflytelse og legitimitet i skogforvaltningen. De ulike interessentene arbeider hardt for å finne forskning som kan tolkes til inntekt for deres politiske mål for skogen, sier Håkon Aspøy. 

Han skriver doktorgrad relatert til prosjektet ECOREAL, og er førsteforfatter av kronikken.

– I forbindelse med forskning på skogens artsmangfold har denne striden pågått over to-tre tiår. Kampen om skogbrukets klimaeffekt er av noe nyere dato, men blir mer og mer viktig, sier Aspøy.

Kronikken «Maktkamp om skogbrukets kunnskapsgrunnlag» er nå åpent tilgjengelig her

NINAs fagseminar tilgjengelig som webinar

Juliet Landrø

2021-11-26T13:00:00.0000000 2021-11-26T13:36:46.6730000

Nå er alle foredragene tilgjengelig: 

Arealer under press

Arealer under press er den største trusselen mot naturmangfold i verden – og her i Norge. Det blir mindre og mindre plass til natur i naturen, og det fører til utfordringer på mange plan. Det handler om bærekraft, klima og natur. Hvilken kunnskap trenger vi for å bruke arealene på best mulig måte slik at vi ikke sløser bort naturen?

Nina Eide, Joachim Paul Töpper og Brett Sandercock sine foredrag handler om akkurat dette:

Økosystem, økosystemforvalting og regnskap

Kan vi gjøre det lettere for kommuner og gjøre gode, miljøvennlige valg? For å unngå å sløse med naturen må vi ha et regnskap. Og nå har FNs statistiske byrå utviklet nettopp det! Men, helt konkret, hvordan skal vi bruke det?

Signe Nybø, Anders Kolstad, Håkon Aspøy og John Linnell tar oss med ut i kommunenorge, til politikere, forvaltere og selvsagt til artene selv:

Fornybar energi og miljødesign

Vi trenger mer fornybar energi for å løse klimakrisa – det er vi alle enige om. De tre forskerne som kommer nå vil vise hvordan vi ved å bruke ny kunnskap kan finne gode løsninger for mer fornybar energi, klima OG natur.  

Line Sundt-Hansen, Torbjørn Forseth og Diego Pavon-Jordan presenterer flere løsninger for dette:

Naturrestaurering

Vi har sløst en del med naturen. Vi har manglet både kunnskap og verktøy. Og nå har FN funnet det nødvendig å lansere et tiår for naturrestaurering. NINA har tatt en aktiv rolle i arbeidet med den norske planen for naturrestaurering – og utviklet kunnskap og metoder. Internasjonalt har også NINA fått oppmerksomhet for hvordan ny kunnskap blir satt ut i den virkelige verden med gravemaskinførere, forvaltere og folk flest. Dagmar Hagen, Megan Nowell og Kristine Bakke Westergaard går fra store Svea, til de små pollinatorene og helt ned på de bittesmå genene i disse tre foredragene – alle en viktig rolle i naturrestaurering:

Nye metoder  i naturforskningen

Det nyeste av avansert teknologi, analyse av store datamengder og måleutstyr har blitt en helt nødvendig del av naturforskninga. Forskere i NINA har vært med på å utvikle og ta i bruk nye metoder som effektivt gir oss mye mer nøyaktig kunnskap, uten at det har ført til forstyrrelser for de artene vi forsker på. Klimakrisen har gitt oss nye utfordringer, og er i gang med å finne kunnskap om hvordan vi kan måle naturen egen evne til å lagre og binde karbon. 

Her presenterer Øystein Flagstad, Robert Lennox, Børge Moe, Hanna M. Silvennoinen og Carolyn Rosten høyteknologiske metoder for å få mer kunnskap om naturen:

Skog er mer enn tømmer og trær

Jørn J. Fremstad

2021-06-22T08:17:00.0000000 2021-06-22T16:06:23.1170000

Produksjonen av tømmer er bedre enn på lange tider i norske skoger, målt i volum. Samtidig har skog mange viktige økologiske funksjoner for blant annet naturmangfold og klima. På oppdrag fra Miljødirektoratet har forskere fra Norsk institutt for naturforskning, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Sveriges landbruksuniversitet vurdert den økologiske tilstanden i rapporten Vurdering av økologisk tilstand for skog i Norge i 2020.

– Skog er mer enn tømmer og trær. I en naturskog i god tilstand består om lag en tredel av skogen av død ved. Døde og gamle trær er alene livsmiljø for flere tusen arter, spesielt sopp og insekter. Dagens skog har bare rundt 20 prosent av mengden død ved som vi kan finne i naturskog. For 85 prosent av de truede artene i skog, er mangel på død ved og gammel skog hovedårsaken til at de faktisk er truet, sier seniorforsker Erik Framstad i NINA.

Tidenes første av sitt slag

Rapporten oppsummerer den første nasjonale vurderingen av økologisk tilstand i skog. Vurderingen er basert på 13 indikatorer som representerer skogens struktur, funksjoner og produktivitet. Verdiene for disse 13 indikatorene er skalert til en felles skala, hvor 1 indikerer et intakt økosystem og 0 en svært forringet økologisk tilstand. Deretter er de sammenstilt til en indeks for tilstanden.

Økologisk tilstand for skog i hele Norge er beregnet til 0,42. Det er klart lavere en grenseverdien for god tilstand, som er satt til 0,6. God tilstand tilsvarer at skogen er i stand til å levere naturgoder på lang sikt. Grenseverdien skiller god tilstand fra forringet tilstand. Den samme grenseverdien er allerede brukt i Vannforskriften, som er gjennomføringen av EUs vanndirektiv i norsk regelverk. Det er vurdert som hensiktsmessig å bruke samme skala for skog som for vann.

Det er særlig seks indikatorer som trekker tilstandsverdien ned: bestandsnivå for rovdyr (med verdi 0,05), mengde grov død ved (0,04), mengde død ved totalt (0,13), volum av rogn, osp og selje (0,15), arealandel uten tekniske inngrep (0,18) og arealandel av biologisk gammel skog (0,24).

Hovedårsaker til lavt tilstandsnivå

Ti av indikatorene er knyttet til arealbruk og inngrep, med en samlet tilstandsverdi på 0,39. Ulike effekter av skogbruk, samt påvirkning fra bygninger, veier og kraftlinjer, er ansett som hovedårsakene til at tilstandsnivået er lavt. Forurensning har mindre betydning for skogens økologiske tilstand enn fryktet på 1980-tallet. Klimaendringer vil imidlertid påvirke tilstanden mer på sikt. Framstad regner med at vi om 20-30 år vil se tydeligere spor etter klimaendringene også i skogen.

Den økologiske tilstanden for skog de neste ti årene vil trolig forverres ved videreføring av dagens politikk for skog- og utmarksnæringer, klima, transport og arealbruk.  Det er opp til myndighetene å fastsette forvaltningsmål som avveier ulike hensyn.

– Vår jobb er å vurdere den økologiske tilstanden, sier Framstad.

Mye felles med Sverige og Finland

I rapporten har forskerne også sammenlignet forholdene i norsk skog med skogen i nabolandene Sverige og Finland, og finner at det er mange fellestrekk. En noe mindre andel av skogarealet i Norge er påvirket av intensivt skogbruk, men samtidig har Norge strengere regulering av bestandene av store rovdyr.

– Det er behov for å videreutvikle systemet for å vurdere økologisk tilstand, dels ved å supplere indikatorsettet for å få en mer balansert dekning av økosystemets egenskaper, og dels for å forbedre og kvalitetssikre fastsatte referanse- og grenseverdier for indikatorene, konkluderer Framstad.

Les rapporten Vurdering av økologisk tilstand for skog i Norge i 2020

Kontakt: Erik Framstad

Seminar om skogbruk, artsmangfold og karbon

Juliet Landrø

2021-05-28T09:30:00.0000000 2021-11-10T09:26:44.0630000

Akkurat nå er det flere store forskningsprosjekter på i gang i Norge der forskerne samarbeider med skognæring og interesseorganisasjoner for å finne gode løsninger og ny kunnskap.

Onsdag 2. juni arrangerer vi sammen et åpent, digitalt seminar, der temaet er økt kunnskap og bedre dialog om norsk skog.

Program

• Hva vet vi allerede? Hva vil forskerne finne ut i de prosjektene som nå er i gang?
• Innlegg fra ulike aktører utenfor forskningen, både skogbruket og miljøorganisasjoner. Hva er hovedutfordringer og kunnskapshull?
• Debatt der vi utfordrer politikere til å diskutere og reflektere over sammenhengen mellom kunnskap og politikk - når det gjelder norsk skog: Hvordan bør forskere og politikere jobbe sammen for få til god forvaltning av skog? Hvordan kan vi bidra til at politikerne bruker forskningen i utforming av skogpolitikk?

Seminaret arrangeres av NINA, NMBU, NIBIO, UiO, WWF, SABIMA og NORSKOG.

Norge kan få nasjonalpark med store naturverdier rett utenfor hovedstaden

Anne Olga Syverhuset

2021-02-16T12:00:00.0000000 2021-04-21T18:49:52.2570000

Norge kan bli et av få land som kan skilte med en stor nasjonalpark rett utenfor hovedstaden hvis planene om å gjøre deler av Østmarka til nasjonalpark blir realiserte. 

Oslo kommune og Nordre Follo kommune har tilbudt store skogområder for framtidig vern. Det kan bli et viktig bidrag til skogvern, da slike sammenhengende skogområder er mangelvare i norske verneområder. Dersom hele området blir nasjonalpark, vil det bli det tredje største verneområdet i Sørøst-Norge.

En ny vurdering viser at mye ligger til rette for at naturen i området kan restaureres og bli et viktig leveområde for truede arter. 

– Vi har funnet små lommer med arter knyttet til gammel naturskog, og når det etter hvert blir eldre skog rundt omkring, kan disse spre seg, forklarer Rannveig M. Jacobsen, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hun har vært prosjektleder i arbeidet med å vurdere om naturverdiene i området oppfyller naturmangfoldlovens krav til nasjonalpark, på oppdrag fra statsforvalteren i Oslo og Viken.

Området hvor forskerne har vurdert naturverdiene.

Veien fra hogstflater til gammelskog

I gamle, urørte skoger står små ungtrær og gamle kjemper side om side. Gamle trær vil etter hvert dø, og bli hjem for mange sjeldne arter som lever i død ved. Når de gamle trærne faller ned, skaper de åpninger i den tette skogen, hvor lyset kan trenge helt ned til skogbunnen. Det gir grobunn for plantearter som krever lys for å trives. Er du så heldig å få oppleve en slik naturskog, vil du se at skogen er langt mer variert enn de skogene som dominerer det meste av landet. 

Det har tidligere vært flatehogst i store deler av områdene som vurderes som nasjonalpark, og deler av skogen er ensartet gran- og furuskog med jevngamle trær, plantet i snorrette rekker. 

Heldigvis vil ikke en eventuell restaureringsprosess starte fra bunnen. 

– Oslo kommune, som eier mesteparten av skogen, har tynnet skogen i mange år, og bevisst jobbet for å bygge opp et variert skogbilde. Det gir et godt grunnlag for å restaurere området, forteller NINA-forsker Egil Bendiksen, som har gjort naturkartleggingen i prosjektet.

Restaurering av myr er også satt i gang uavhengig av nasjonalparkprosessen. På myrene Olavsmyr, Erikvannsmåsan, søndre og nordre Fjøsmåsan, Kjerringmyr og Ødegårdsmåsan er grøftene som drenerte myrene allerede fylt igjen.

– Vi kommer ikke til å se at det blir urskog i vår levetid, men i framtida kan dette bli en gammel naturskog, sier Bendiksen, som understreker at mye kan skje på få tiår.

Det aktuelle området ligger inntil Østmarka naturreservat, som er et stort verneområde med mange truede arter. Disse vil kunne få et større område å spre seg til, etter hvert som skogen gradvis blir mer mangfoldig.

Østmarka rommer dessuten både ulv og gaupe, og til tross nærheten til tett befolkede områder har det vært relativt lite konflikt rundt de store rovdyrene. 

Kontrollerte skogbranner i verktøykassa

Skogbranner som med ujevne mellomrom raser gjennom en skog, bidrar til å skape viktig variasjon. Vi slukker slike naturlige branner for å hindre at de sprer seg ukontrollert. Med det mister vi en del av den naturlige dynamikken i skogen.

I Sverige har de i en årrekke drevet med noe de kaller naturvernsbrenning for å legge til rette for sjeldne arter som er knyttet til brent skog. De lager da kontrollerte branner for å skape en slik dynamikk.

– Slike branner bidrar til å skape balanse mellom dominerende treslag. Grana vil brenne opp, mens eldre furutre vil klare seg fordi barken på furua er mer brannsikker, forklarer Bendiksen.

Dette får ringvirkninger for flere arter. De første årene etter en slik brann vil skogen få innslag av løvtre, og det vil skapes små bjørkelunder som er viktig for mange fuglearter.

– Hvitryggspett er for eksempel en slik art som har blitt nærmest borte fra Sørøstlandet, men som tidligere var vidt utbredt, forteller Bendiksen.

Slik naturvernsbrenning er et av tiltakene som kan bidra til skjøtsel og restaurering av skogen i området, og som NINA vurderer som særlig aktuelt dersom det skal bli nasjonalpark. 

– Ut fra et naturfaglig perspektiv anbefaler vi det. Området har mange rygger og fuktige søkk, som gjør at det er relativt lett å kontrollere slike branner når det gjøres til rett tidspunkt, sier Bendiksen.

Flere hundre tusen mennesker kan få se naturrestaurering fra orkesterplass

Groruddalen og Østensjø er ett av de tettest befolkede områdene i Norge, og grenser til området som nå vurderes som nasjonalpark. En slik nasjonalpark vil kunne bli et viktig friluftsområde. 

Over tid vil områder med tett, ensartet skog bli forvandlet til variert skog med lysninger der gamle trær har falt ned, med store åpne myrer innimellom, hvor en kan sette seg ned og skue utover landskapet. Da vil skogen trolig få økt verdi, ikke bare for sjeldne arter, men også for de flere hundre tusen tobeinte naboene.

– Vi forventer ikke at det blir noen store restriksjoner på friluftsliv i en eventuell nasjonalpark. Det står til og med i naturmangfoldloven at man som en hovedregel ikke skal begrense ferdsel til fots i nasjonalparker, sier NINA-forsker Rannveig Margrete Jacobsen.

Med litt restaureringshjelp vil nasjonalparkområdet med tiden bli mer variert, til glede for flere hundre tusen mennesker som bor i umiddelbar nærhet. Foto: Rannveig M. Jacobsen.

Området ligger dessuten praktisk talt rett utenfor døra til flere institusjoner for forskning og undervisning, som Universitetet i Oslo, men også videregående- og grunnskoler. Det kan dermed bli et drømmeområde for forskning og undervisning på alle nivå, og både studenter og lokalbefolkningen kan følge med på et enormt naturrestaureringsprosjekt i nærmiljøet sitt.

– Her kan det legges opp til at det virkelig blir biologi for folket, som kan bli vitne til praktisk naturrestaurering fra orkesterplass, sier Bendiksen.

Torsdag 18. februar vil Rannveig M. Jacobsen og Egil Bendiksen presentere rapporten i et åpent foredrag som vil foregå som et webinar: Presentasjon av rapport om naturverdier i Østmarka 

Les rapporten: Naturverdier i Østmarka
Kontakt: Rannveig M. Jacobsen og Egil Bendiksen

Reparerer norske fjell og afrikanske savanner

Juliet Landrø

2020-01-14T04:24:00.0000000 2020-01-21T10:32:52.0000000

Mennesket har endret naturen så mye at vi snakket om tiden vi lever i som menneskets tidsalder (antropocen). Både naturområder og enkeltarter forsvinner så fort at naturen ikke lenger er i stand til å reparere seg selv. Derfor bruker stadig flere forskere kompetansen sin til å bistå prosjekter som aktivt jobber for å restaurere natur.

Fjellreven har vært fredet i Norge siden 1930. Ved hjelp av avl i fangenskap og utsetting av valper, med hjelpeforing i fjellet er bestanden nå økende. Foto: Jørn Fremstad/NINA

I Norge er fjellreven et eksempel på en art som vi forsøker å redde fra utryddelse. Det gjøres gjennom å avle dyr i fangenskap og sette ut valper i områder hvor fjellreven tidligere var utbredt.

– Den afrikanske villhunden er i ferd med å lide samme skjebne, og i Tanzania flytter de hele flokker av villhunder for å gi dem bedre levekår, forteller forsker Craig Jackson i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Store rovdyr regjerer: I Norge konkurrerer fjellreven med rødrev, i nasjonalparken Serenget er det løvene som regjerer. Valpene til villhundene blir drept og spist av hyener og løver, og må derfor finne seg nye, tøffere leveområder. Foto: Craig Jackson/NINA

Leter etter løsninger for naturen

Han har deltatt i EU-prosjektet AfricanBioServices, hvor et nettverk av forskere fra Europa og Afrika jobber for å forstå hvordan klimaendringer, befolkningsvekst og arealendringer påvirker både naturmangfold og menneskesamfunn. Målet er å finne nye løsninger for bærekraftig utvikling.

Forskerne ser mange paralleller fra afrikanske land til norske forhold: For eksempel rovdyr som tar husdyr, turisme og annen ferdsel som fører til stressreaksjoner hos ville dyr, introduserte fremmede planter og dyr, konflikter rundt oppretting av verneområder og rundt bygging av infrastruktur. Samtidig er det flere likheter knyttet til naturrestaurering.

Fra Sæterfjellet til Serengeti

Det norske avlsprogrammet for fjellrev har utviklet metoder for å avle rev i fangenskap og sette ut valper i områder hvor den tidligere var utbredt. NINA drifter avlsstasjonen for fjellrev på Sæterfjellet, og er involvert i arbeidet med å redde arten i Skandinavia. Siden tiltakene ble iverksatt, har bestanden av antall voksne individer økt. 2018 var et rekordår for fjellreven i Norge, med 58 kull født i det fri.

Smågnagere og lemen står øverst på menyen til fjellreven. Antall kull – og antall valper i hvert kull – påvirkes sterkt av tilgangen på den viktigste føden. Fjellreven blir støttefôret med vanlig hundefôr fra fôrautomater som er konstruert slik at rødreven ikke greier å komme seg inn.

Konflikt med løver og masaier

De afrikanske villhundene har naturlige leveområder i Serengeti nasjonalpark i Tanzania, men blir fortrengt av løver som dreper valpene. Det har ført til at villhundene velger å finne hi i røffere terreng, men med færre byttedyr.

Utenfor nasjonalparken kommer villhundene i konflikt med masaier og beitedyrene deres. Selv om jakt på afrikansk villhund opphørte tidlig på 70-tallet i de fleste land, blir den av mange sett på som et skadedyr. Fortsatt er villhundene utsatt for krypjakt med snare, men også påkjørsler. I Sør- og Øst-Afrika er det rundt 1 400 voksne dyr igjen.

– Erfaringen viser at det går dårlig med villhunder som settes ut fra fangenskap, blant annet på grunn av kompliserte sosiale strukturer mellom villhundene. Derfor er strategien å flytte hele flokker til nye områder. Den afrikanske villhunden lever i flokker på 10-15 dyr og trenger derfor store jaktmarker for å fø seg, forteller Jackson.

Lignende konflikter: Når villhunden tvinges ut av nasjonalparken kommer den i konflikt med masaier og beitedyrene deres. Mange konflikter knyttet til naturrestaurering er de samme, enten det er i Afrika, Europa på savannen eller på fjellet. Foto: Per Harald Olsen/NTNU/AfricanBioServices

Restaurerer hele økosystemer

Naturrestaurering handler ikke nødvendigvis om enkeltarter. Hele økosystemer blir også forsøkt restaurert. Vi har på få år gått fra skytefelt til verneområde på Dovrefjell. I Malawi i Øst-Afrika var Majete-reservatet en nesten tom skog for bare 15 år siden, mens det i dag blomstrer med et yrende dyreliv. Krypskytterne er borte, mens tusenvis av besøkende gir inntekter til reservatet og samfunnet rundt.

Prosjekter for å restaurere natur er stort sett like, selv om naturen varierer mellom kontinenter. Flere av utfordringene er de samme på Dovrefjell som i Serengeti. Konflikter om bruken av arealene er for eksempel vanlig når mennesker, beitedyr og ville dyr skal leve sammen i restaurerte naturområder.

Reintroduksjons- og restaureringsprosjekter er svært langsiktig arbeid, og suksessen kan ikke måles før det har gått flere tiår. Men når forskere og lokalbefolkning samarbeider med naturen, ser vi stadig flere eksempler på at det er mulig for mennesker og natur å igjen leve side om side.

Kontaktperson villhund og AfricanBioServices: Craig Jackson/NINA

Kontaktperson fjellrev: Nina Eide

Godt soppår ga mer radioaktivitet i villrein

Jørn J. Fremstad

2019-10-16T04:24:00.0000000 2019-10-16T04:32:47.0000000

Soppen tar opp i seg radioaktivt cesium, og så blir den spist av villreinen. Analysene av kjøttprøvene fra jaktsesongen 2017 viser at nivået av cesium-137 (en radioaktiv isotop av cesium) er vesentlig redusert i alle villreinområder i forhold til jaktsesongen 2016. Derimot viser prøvene fra 2018 en stor økning i alle områder.

Under den nasjonale grenseverdien

I Snøhetta og Rondane Nord ligger nivåene over fem ganger høyere i gjennomsnitt i 2018 sammenlignet med 2017. I alle andre områder var økningen 1,6 ganger eller høyere. Alle kjøttprøvene var under den nasjonale grenseverdien for omsetning av reinsdyrkjøtt på 3000 Becquerel per kilo. Mengden radioaktivitet i en strålekilde måles i Becquerel (Bq).

– De store variasjonene mellom år i nivåene av cesium-137 skyldes først og fremst at tilgangen på forskjellige beiteplanter endres fra år til år, og at plantene har ulik tilbøyelighet til å ta opp cesium-137 fra jordsmonnet. Verdiene fra 2018 understreker at det fortsatt er viktig å overvåke nivåene av cesium-137 i villreinkjøtt, sier forsker Duncan Halley i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hardt rammet av Tsjernobyl

Leveområdene til flere villreinstammer ble hardt rammet av det radioaktive nedfallet fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Målinger av radioaktivitet i villrein fra nordlige deler av Rondane viste at konsentrasjonen av radioaktivt cesium var svært høy i de første årene etter nedfallet, særlig om vinteren. Disse høye vinternivåene gikk imidlertid raskt nedover.

Målingene fra den siste tiårsperioden viser at nivåene av radioaktivt cesium nå går veldig langsomt nedover, men at det er ganske store variasjoner fra år til år. 2018 er et ekstremt eksempel av variasjon mot høyere nivåer.

I de første årene etter Tsjernobyl-ulykken, ble nivåene av radioaktivt cesium i reinsdyr sterkt knyttet til radioaktivitet i lav. Lav er spesielt utsatt for høye nivåer av radioaktiv forurensning etter et nedfall, fordi næringsstoffer tas opp direkte gjennom overflaten. Lav inneholdt derfor svært mye radioaktivitet de første årene etter Tsjernobyl-ulykken.

Sommermaten tar opp radioaktivitet

Etter som lav er primærføde for villrein om vinteren, når annen føde er lite tilgjengelig, førte dette til spesielt høye nivåer av radioaktivt cesium i reinsdyr om vinteren etter nedfallet i 1986.

Med tiden har cesium-137 nivåene i lav blitt sterkt redusert, men nivåene i reinens hovednæring resten av året, planter og sopp, reduseres langsommere siden de fortsetter å ta opp radioaktive stoffer fra jorda.

– Tilgangen på sopp er det mest sannsynlige forklaringen på resultatene fra 2018. Samlet var sommerværet gunstig for vekst av sopp i jordfasen. Juli måned var usedvanlig varm, hele 4,3 grader over normalen på landsbasis, og i august var regnværet spesielt godt tilpasset for vekst av de sporebærende deler av soppartene som viser seg over bakkenivået. Sopp med høyere cesium-nivåer enn vegetasjon er derfor trolig hovedårsaken til de økte cesium-137 nivåene i villreinkjøtt, forklarer Halley.

Fortsatt viktig med kjøttprøver

Resultatene for jaktårene 2016-2018 viser at verdiene av cesium-137 kan variere mye fra år til år, og at de under bestemte klimatiske forhold i enkelte tilfeller kan nærme seg de anbefalte grenseverdiene. Det er derfor fortsatt viktig med kontinuitet i innsamlingen av kjøttprøver fra villreinområdene.

I 2017 kom det inn 54 prøver, og i 2018 49 prøver fra de fem villreinområdene, Hardangervidda, Reinheimen – Breheimen (tidligere Nord Ottadalen), Rondane nord, Setesdal-Ryfylke og Snøhetta, som Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har bedt om cesium-137 data fra.

Innsamlingen inngår i program for overvåkning av radioaktivitet i miljøet som er finansiert av Klima- og miljødepartementet.

Gjennomsnittsverdier for cesium-137 (Becquerel per kilo våtvekt (ferskt) kjøtt) ved fellingsdato for rein i fem ulike villreinområder sett i forhold til verdiene for jaktsesongene 2016, 2017 og 2018. Den nasjonale grenseverdien for omsetning av reinsdyrkjøtt er 3000 Bq per kilo.

¹ Tidligere Nord Ottadalen

Les NINA Fakta om 137Cs i villrein i 2017 & 2018

Kontakt: Duncan Halley

Også sopp trues av utryddelse

Jørn J. Fremstad

2019-07-18T12:24:00.0000000 2019-07-18T14:49:21.0000000

Mennesker bruker stadig mer av klodens areal til egne formål, og fortrenger andre arter. I tillegg til pattedyr, fugler og insekter går også mange sopper kraftig tilbake. Forskere fra flere land har nå sett på hva som er status for soppen i Europa. Tor Erik Brandrud fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) er en av to nordmenn som har bidratt i arbeidet.

Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) er ansvarlig for identifisering av arter i tilbakegang, og lager oversikter over truete arter på globalt nivå i samarbeid med eksperter. 18. juli presenterte de den reviderte utgaven av den globale rødlista for sopp, det vil si sopper som er truet av utryddelse på kort eller lang sikt.

Forsvinner med blomsterengene

Av de 79 europeiske artene som har kommet til i den oppdaterte rødlista er det blant annet 15 nye arter som vokser i gamle, ugjødslede slåttemarker og beitemarker. Slike blomsterenger  forsvinner i rask takt, og fører til at også bier og andre insekter har store problemer.

En av engsoppene som er kommet med på den globale rødlista er rød honningvokssopp, som i Norge finnes særlig på utmarksbeiter i kyst- og fjordstrøkene på Vestlandet. Denne arten lever bare i Europa, og særlig i Skandinavia, Tyskland og Storbritannia. Rød honningvokssopp, og flere andre arter som lever på utmarksbeiter, har gått kraftig tilbake de siste 50 årene.

Påvirkes av jordbruket

Tilbakegangen skyldes delvis intensivert jordbruk med oppdyrking og gjødsling, og dels at driften av marginale jordbruksområder enten har opphørt eller grodd igjen. Soppen påvirkes også negativt som følge av nedfall av nitrogen fra luftforurensing, og den vurderes nå som sårbar på den globale rødlista.

– Vi vet ikke i detalj hva disse soppene gjør. De synes å ha en utveksling av næringsstoffer med plantene, og dermed være en viktig del av næringsstoffomsetninga i disse grasmarkene, sier forsker John Bjarne Jordal fra Miljøfaglig Utredning.

Sammen med Brandrud er han norsk deltaker i gruppa av spesialister fra en rekke land som har revidert rødlista. Jordal har jobbet særlig med de såkalte beitemarkssoppene som finnes i gamle slåtte- og beitemarker. Brandrud har hatt ansvar for sopper i skog, og da særlig såkalte slørsopper.

Avhengig av bestemte skogtyper

Det er kommet med en rekke arter knyttet til Europas mest truete skogtyper i rødlista. Mange av slørsoppene er sårbare fordi de er helt avhengige av bestemte treslag og et kalkrikt jordsmonn. Et eksempel er kalklindeskogsoppene. I Norge vokser de i den utvalgte naturtypen kalklindeskog, og sørover i Europa mest i kalkeikeskog.

– Dette er skogtyper som overalt har hatt et betydelig arealtap, og tilstanden av de gjenværende kalkskogene trues nå også av sykdommer og katastrofebranner, sier Brandrud.

Lilla jordbærslørsopp har sine største og viktigste nordeuropeiske forekomster under lind i Oslofjord-området, og de nordligste forekomstene i verden finner vi på Ringerike. To andre av våre kalklindeskogsopper som er kommet med er reliktslørsopp og papegøyerørsopp.

– Begge er kun kjent fra én lokalitet i Norge, og må regnes blant våre aller sjeldneste og mest truete sopper, sier Tor Erik Brandrud.

Les mer om

Global rødliste for sopp

Utbredelseskart for arter i Norge

Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) sin rødliste over truede arter

Den internasjonale naturvernunionen

Kontakt:

Tor Erik Brandrud

John Bjarne Jordal

Hemmeligheten bak fargen på soppen

Bjørg Bruset

2019-07-03T12:24:00.0000000 2019-07-04T04:40:07.0000000

I naturen har ulike farger og mønstre en hensikt, som det i øyenfallende mønsteret på ildsalamanderen som signaliserer at den er giftig. Røde kirsebær tiltrekker seg fugler som spiser bærene og dermed sørger for at kirsebærsteinene kan bli til nye planter. Andre arter som kameleonen bruker kamuflasjefarger for å gjemme seg for mulige predatorer.

Det viser seg at klimaet også påvirker fargesettingen. Særlig insekter og reptiler ser ut til å ha mørkere farger i kaldt klima. Kaldblodige dyr regulerer kroppstemperaturen og tilpasser seg klimaet, en mørkere farge absorberer mer varme.

Forskere i flere europeiske land mente den samme mekanismen også gjelder for sopper, og at soppene kanskje også brukte energien fra sola til å forbedre forplantningsevnen.

Studerte utbredelsen til 3054 sopparter

For å teste teorien har forskere fra flere europeiske land finkjemmet og analysert store mengder data.

-Vi har undersøkt utbredelsen av 3054 sopparter i Europa. I denne prosessen analyserte vi hvor lys fargesettingen var i de rådende klimatiske forholdene i de ulike leveområdene. Resultatet viste en klar sammenheng, soppene har mørkere farge i kaldt klima. Sopper som bryter ned dødt plantemateriale og som har fruktlegemer vår og høst, er også mørkere enn de som har fruktlegemer om sommeren, sier Jenni Nordén, forsker i NINA og en av de norske deltakerne i prosjektet.

Forskerne Håvard Kauserud, Carrie Andrew og Klaus Høiland (Universitetet i Oslo), Rune Halvorsen (Naturhistorisk Museum, UiO) og Einar Heegaard (NIBIO) deltok også i prosjektet.

Studien ble denne uka publisert i Nature Communications – les den her European mushroom assemblages are darker in cold climates

-Dette er bare en start, det gjenstår mye arbeid før vi har en full forståelse for variasjonen i  fargene på soppartene. Det er for eksempel uklart hvorfor sopparter som lever i symbiose med trær ikke har slik sesongvariasjon i farge som soppartene som bryter ned dødt plantemateriale har. Her kan fargen ha en annen funksjon, som kamuflasje. Det gjenstår også å finne ut i hvor stor grad mørkere farge virker på forplantningsevnen, forklarer Jenni Nordén.

Den øverste rekken viser hvordan fargen varierer fra lys til mørkere. De to nederste radene viser forskjellen i farger, denne variasjonen og hva den betyr for biologien ønsker forskerne å studere videre. Foto: Franz-S. Krah and Peter Karasch.

Kontakt Jenni Nordén

Økt bruk av turstier sliter på vegetasjon

Jan Arne Stokmo

2016-10-26T11:25:00.0000000 2016-10-26T11:42:56.0000000

Forskere i NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet vært ute i felt og registrert slitasje fra sykling og ridning på vegetasjon og terreng langs stier i skog og fjell.

Til sammen så forskerne på 202 utvalgte strekninger langs 21 stier som ble brukt til sykling eller ridning. De analyserte stiene var ikke opparbeidet eller forsterket og ble brukt med varierende intensitet. Det ble registrert hvor mye stiene var brukt, samt målt stienes bredde og dybde.

Større slitasje i vått og bratt terreng

– Vi studerte først og fremst effektene av mye og lite bruk, fuktighet og stienes helling. Det vi fant var ikke spesielt overraskende, nemlig at mye bruk og fuktige strekninger gir stor slitasje, hovedsakelig i form av at stiene ble bredere. Det var de samme trendene både i skog og fjell, forklarer Dagmar Hagen, seniorforsker i NINA.

Fuktige sykkelstier var omtrent dobbelt så brede som stier i tørre områder, både i skogen og på fjellet. Man så også at effekten av økt bruk var større i fuktige enn i tørre områder. Dette var spesielt tydelig på sykkelstiene i skogen, men gjaldt også på hestestiene. Økt bruk av stiene i tørt terreng ser faktisk ikke ut til gi mer slitasje.

Helling hadde også betydning for slitasje, og stier i bratt terreng var hovedsakelig dypere enn stier i flatt terreng. 

Mengde aktivitet avgjorde

Turstiene i studien ble normalt brukt av flere enn syklister og hester, blant annet av folk til fots og beitedyr. Forskerne hentet inn erfaringer fra lokale brukere og dels egne ferdselstellinger for å få oversikt over hvor ofte stiene ble brukt.

– Generelt er det vanskelig å få gode data på den reelle bruken av stier og koble dette til slitasje, spesielt fordi slitasjen vi observerer, er resultat av bruken over tid, sier Hagen.

Noen stier var nye og hadde vært i bruk i relativt kort tid, mens andre var gamle, etablerte stier. Noen ble brukt jevnt over i sesongen, mens andre ble mye brukt i kortere tidsperioder.

– Det vi så var at den samlede ferdselen fra alle typer bruk og over tid var avgjørende for slitasje på vegetasjonen langs stiene, som igjen fører til utvidelse og utgraving av stiene. Det er svært vanskelig å knytte slitasjen til enkelte brukergruppers ferdsel langs stiene, sier Hagen.

De generelle trendene som er avdekket, og som ser ut til å gjelde både i skog og fjell og uavhengig av type ferdsel, tyder på at resultatene fra denne studien kan overføres til andre områder og naturtyper på et overordnet nivå.

Belyser problemområder

Myndighetene i Norge ønsker å legge til rette for at folk flest skal ferdes i naturen, og både sykling i utmark og ridning har økt i bruksomfang og intensitet de senere år. Friluftslivsmelding (Stortingsmelding 18 (2015-2016)) «Friluftsliv. Naturen som kilde til helse og livskvalitet» ble vedtatt i Stortinget 20. oktober. Her det vedtatt endringer som medfører at det blir tillatt å sykle i områder der det tidligere var forbudt.

Økt bruk og endringene i lovverket fører til at det trengs en mer aktiv forvaltning både i og utenfor verneområdene overfor det stadig mer mangfoldige friluftslivet.

– Våre forskningsresultater om effektene av disse aktivitetene viser hvor slitasjen er størst, og gir dermed grunnlag for å si noe om hvor det bør prioriteres innsats for å legge om stien eller forsterke underlaget, avslutter Hagen.

Dersom tiltak skal ha ønsket effekt, må de imidlertid treffe både de forskjellige brukergruppene og verneinteressene. Det er ikke usannsynlig at forholdet mellom ulike friluftslivsaktiviteter kan bli en vel så stor utfordring framover som friluftslivets effekt på naturen.

Les hele rapporten fra NINA her:

Hagen, D., Evju, M., Olsen, S.L., Andersen, O. og Vistad, O.I. 2016. Effekt av sykling og ridning på vegetasjon langs stier. Resultater fra en feltstudie. - NINA Rapport 1288. 50 s.

Kontaktperson i NINA:

Dagmar Hagen

Soppskogens aristokrat

Camilla Næss

2014-10-01T12:54:00.0000000 2015-10-15T14:00:46.0000000

–Forholdene i høst har vært ideelle for mange av de uvanlige soppartene vi er på jakt etter, forteller Tor Erik Brandrud, forsker i NINA og en av NINAs soppeksperter. 

En av soppene Brandrud refererer til er osloslørsopp (Cortinarius osloensis). Osloslørsoppen er ikke registrert noe annet sted i verden enn på noen få kalkrygger langs indre Oslofjord og Tyrifjorden, og regnes som en av de sjeldneste slørsoppene i Europa. 
 

Oslos “urnatur” 

Sammen med flere andre rødlistete sopparter lever Osloslørsoppen i kalklindeskog, en naturtype som er nesten like sjelden som soppen selv. I den varme perioden etter siste istid dominerte disse skogene store deler av området. Men som en følge av at mye av naturen har endret seg siden og byene har vokst fram, står det i dag kun små restforekomster igjen. 

–De eldste lindetrærne vi har rundt oss er kanskje så mye som 6000-7000 år gamle, sier Brandrud.

Lindetrær er nemlig “udødelige”, i følge forskeren. Når en stamme går over ende kommer det alltid nye skudd fra rota. Til gjengjeld har lind nesten ingen evne til å spre seg til nye lokaliteter. Derfor er lindeskogen også svært sårbar.  

Osloslørsoppen kan antas å ha vært i området like lenge som kalklindeskogen.  Den lever i tett samliv med lind, og danner det som kalles mykhorriza, eller sopprot. Soppen beskytter treet mot parasitter, og bidrar med vann og næringsstoffer som treet selv ikke er i stand til å ta opp. Til gjengjeld får den næring i form av sukker fra treet. 

Forskere på soppjakt

NINA følger utviklingen i bestandene gjennom overvåkingsprogrammet for kalklindeskog. Siden Norge utgjør hovedområdet for kalklindeskog i Europa har vi et spesielt, internasjonalt ansvar for å ta vare på skogen. Både som naturtype og som hotspot-habitat for spesielle arter. 

Men selv om de vet hvor de skal lete er osloslørsoppen et sjeldent syn, selv for ekspertene. Både temperatur og fuktighet må være akkurat “riktig” for at soppen skal titte fram fra skogbunnen. Enkelte steder kan det gå opptil ti år mellom hver gang den registreres. 
 

Soppfunn festes til papiret, og forskerene har sikret seg verdifulle overvåkingsdata om nasjonalt-internasjonalt kritisk truete arter. Foto © Olav Skarpaas/NINA.

Kortvarig fest

–Dette er en av de virkelig store aristokratene innen soppverden, sier Brandrud. Den viser seg kun ved ekstra festlige anledninger, som i år. 

Festen er imidlertid kortvarig. Senhøsten senker seg, bladene faller og soppsesongen er på hell. Forskerne må nå ta fatt på ryddejobben.  Årets fangst skal behørig beskrives og dokumenteres, en tidkrevende prosess. 

Blant funnene er det ting som tyder på at det finnes flere aristokrater i disse kalklindeskogene enn de vi hittil kjenner til. 

–I år som dette oppleves kalklindeskogen som et overflødighetshorn av sjeldent mangfold, og slutter aldri å overraske, sier Brandrud. Vi er ganske sikre på at vi nå har “napp” på minst én ytterligere, særnorsk art her som skal beskrives som ny for vitenskapen, men først må den dokumenteres genetisk med DNA-strekkoding. 

–Kanskje den blir hetende “reliktslørsopp”, som henspiller på tilknytningen til de urgamle restforekomsteneav lindeskog, avslutter Brandrud. 
 

"Reliktslørsopp". Denne arten ble funnet på to lokaliteter i 2014, og er trolig ny for vitenskapen. Nå venter forskerne på en genetisk analyse for å få en endelig bekreftelse på om den virkelig er ny og ukjent. Sannsynligvis er arten eksklusivt knyttet til våre kalklindeskoger, som osloslørsoppen. Her har den trolig ventet i 6000-8000 år på å bli oppdaget, så den greier sikkert å vente noen måneder til for å få et endelig, korrekt, vitenskapelig navn. Foto © Balint Dima/NINA.
 

Kontaktperson 

Tor Erik Brandrud
 

Overvåking av kalklindeskog

NINA leder overvåkingen av truete arter i Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold gjennom ARKO, der det fokuseres på hotspot-habitater; natur med et høyt innhold av truete arter og øvrige rødlistearter. Her inngår også kalklindeskog. 

Målet med kartleggingen og overvåkingen er å gi informasjon om stedfesting og verdiklassifisering av viktige områder for biologisk mangfold, undersøke endringer i biologisk mangfold over tid og årsakene til endringene, og komme med forslag til tiltak og oppfølging av disse.

Hotspot-habitater er særlig egnet for overvåking av truete arter. I kalklindeskogen forekommer mer enn 50 truete arter som helt eller nesten helt er knyttet til denne naturtypen (kalklindeskogsarter). Ved å overvåke et utvalg av kalklindeskogene og deres spesialiserte sopper kan man således skaffe representative data om tilstand og utvikling av mer enn 50 truete arter. Her kan man ta pulsen både på de kjente forekomstene, og også fange opp nye.

I alt 30 tilfeldig utvalgte kalklindeskoger i Oslofjordsområdet registreres gjennom tre år i hvert overvåkingsomløp. Gjennom dette håper man å fange opp minst én, god soppsesong. Første overvåkingsomløp startet i fjor, og mange nye forekomster av både sterkt og kritisk truete arter er allerede fanget opp. Med årets soppfest er målsettingen om å fange opp minst én god sesong der kalklindeskogssoppene viser seg fram allerede oppnådd for denne gang.

Indigoslørsopp (Cortinarius eucaeruleus) er en annen kalklindeskogsart som også har deltatt på festen under de urgamle lindetrærne i høst Foto © Olav Skarpaas/NINA.

Ladegårdslørsopp (Cortinarius cordatae CR), en sjeldenhet kun kjent fra fire lokaliteter i Oslo-Asker-Ringerike-området, - og én kalklindeskogslokalitet fra Sverige. Her fra “Ladegårdsøen”, som er et gammelt navn på Bygdøy. Foto © Balint Dima/NINA.

Les mer om kalklindeskog og osloslørsopp

• Osloslørsopp – faktaark
• Kalklindeskog – faktaark  
• Hotspot- truete arter 
• Arealer for Rødlistearter – Kartlegging og Overvåking (ARKO) 
• Brandrud, T. E., Evju, M. & Skarpaas, O. 2014. Nasjonal overvåking av kalklindeskog og kalklindeskogsopper. Beskrivelse av overvåkingsopplegg fra ARKO-prosjektet. - NINA Rapport 1057
• Handlingsplan for kalklindeskog

Hule eiker skal overvåkes

Jan Arne Stokmo

2014-04-24T05:43:00.0000000 2015-10-15T14:01:27.0000000

Overvåkingsprogrammet er utviklet og satt i gang av Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Institutt for naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Dette er første gang det settes i gang en representativ overvåking av en utvalgt naturtype i nasjonal skala.

– Vi ønsker å få en oversikt over status og utvikling for hule eiker over hele Norge. En hul eik er nemlig ikke bare et tre – den er et levested for hundrevis av arter som bare kan leve akkurat her. Eikene er et sted hvor en mengde sjeldne og truede arter lever sammen på et lite areal, og deres tilstedeværelse er avgjørende for mange arter, forklarer Professor Anne Sverdrup-Thygeson, som jobber ved NMBU og NINA.

Hugges ned eller dør

Til tross for at hule eiker er viktige leveområder for mange truede arter, viser undersøkelser at det blir færre av dem. Forskning gjennom ARKO (Arealer for Rødlistearter – Kartlegging og Overvåking) har vist et betydelig bortfall av grove, hule eiker i Norge.

I fjor ble det undersøkt 30 områder hvor det på 1980-tallet fantes fine eikemiljøer med grove og hule eiker. Undersøkelsene viste at i mer enn 20 prosent av områdene hadde eiker blitt hogd ned eller dødd.

– En nasjonal overvåking av eik er derfor viktig for å gi gode og representative tall på utviklingen, slik at forvaltningen får et godt kunnskapsgrunnlag for sine beslutninger, sier Marianne Evju, som er forsker i NINA.

Skaper mangfold

Forskningsprogrammet for hule eiker er en del av ARKO-prosjektet, som igjen er en del av ”Nasjonalt program for kartlegging og overvåking av biologisk mangfold”, som blir finansiert av en rekke direktorater.

I ARKO-prosjektet er det forsket på hule eiker i ti år, og det er vist at disse trærne inneholder et utrolig mangfold av både insekter, sopp og lav. Det er fordi det finnes så mange forskjellige små leveområder på og i en hul eik – fra den mørke, fuktige vedmulden i eikas indre, til de soltørkede døde greinene i toppen av krona. Hvert lille levested har forskjellige arter, og mange av dem er utrolig sære når det gjelder hvor de kan klare å leve.

Ønsker du å vite mer?
Nasjonal overvåking av hul eik. Beskrivelse av overvåkingsopplegg fra ARKO-prosjektet
Gjenbesøk av hule eiker kartlagt for 30 år siden
Les nyhetssak på NMBUs nettside: Håp for truede arter i hule eikestammer
Lenke til ARKOs hjemmeside