Referat
Rapporten beskriver resultatene fra Elgundersøkelsene i Nord-Trøndelag, Bindal og Rissa. Det
overordnede målet har vært å øke den generelle kunnskapen om elgen i området, og gjennom
dette bidra til å styrke det faglige grunnlaget for forvaltningen. Sentrale delprosjekter har vært å
undersøke elgens vandring og trekkmønster, arealbruk gjennom året, variasjon i
kroppstørrelse (vekt) og fruktbarhet, dødelighet utenom jakt, samt forholdet elg – trafikk.
Resultatene bygger på over 2.1 millioner kartposisjoner fra 247 elg som ble radiomerket i
perioden 2006 – 2008. Av disse ble 171 utstyrt med GPS-sendere, og disse har bidratt med
det aller meste av datamaterialet. De øvrige (77) ble merket med konvensjonelle VHF-sendere.
Over 60 frivillige feltmedarbeidere har vært involvert i prosjektet og mange elgjegere har bidratt
med opplysninger om elgenes reproduktive status og overlevelse.
Totalt ble det merket elg i 22 kommuner, fordelt på Nord-Trøndelag, Nordland (Bindal) og Sør-
Trøndelag (Rissa). I Nord-Trøndelag fordelte kommunene seg på følgende 5 Hjorteviltregioner:
Hjorteviltregion 1 (Meråker, Stjørdal, Frosta, Levanger og Verdal), Hjorteviltregion 2 (Mosvik og
Leksvik), Hjorteviltregion 3 (Namdalseid, Verran og Helge-Rein-By-Brug/Steinkjer),
Hjorteviltregion 4 (Namsos, Fosnes, Overhalla, Høylandet, Nærøy og Vikna) og Hjorteviltregion
5 (Lierne, Røyrvik, Grong og Namsskogan).
I ett eller flere år i perioden 2003 – 2008 ble det også samlet inn data fra elgkyr felt under jakta
i de fleste kommunene som omfattes av prosjektet. Enkelte av kommunene inngår i det
nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt og for disse har vi data tilgjenglig fra ulike
perioder tilbake til 1966, og hvert år siden 1991. Totalt benyttet vi data fra omkring 5 000 kyr (=
2 år), 5 000 åringsdyr (begge kjønn) og ca. 5 000 kalver (begge kjønn). Vi har dessuten
benyttet jegerobservasjoner (sett elg), fellingsstatistikk og registreringer av fallvilt fra alle
kommunene som omfattes av prosjektet.
Ved å studere variasjon i elgens bevegelseshastighet (meter gått pr time) og retningsstabilitet
gjennom året, fant vi at elgokser beveger seg med en fart på omkring 40 – 300 m/t i
gjennomsnitt, mens elgkyr beveger seg med en gjennomsnittsfart på 30 – 100 m/t. Høyest
hastighet ble funnet om sommeren og under brunsten/jaktsesongen for begge kjønn. Den
høyeste bevegelseshastighet under brunstperioden (og jakta) sammenfalt med toppbrunsten i
studieområdet (estimert fra ovarieanalyser). Som forventet viste kyrne dessuten en markant
nedgang i bevegelseshastighet under kalvingssesongen. Om vinteren er
bevegelseshastigheten lav og det er liten forskjell mellom kjønnene. Elgokser synes å utnytte
høyereliggende terreng i større grad enn kyr om sommeren og til dels også i løpet av perioder
med lite snø på vinteren.
Graden av retningsbestemte bevegelser innen døgnet og over flere dager var nært knyttet til
overgangen mellom høst/vinter og vår/sommer. Dette stemmer med høst- og vårtrekket hos
elgen. I disse periodene på året er det store geografiske og tidsmessige forskjeller i snødybde
og matproduksjon (store endringer i miljøforhold), og det er derfor fordelaktig for elgen å
bevege seg over større avstander.
Basert på bevegelsesmønsteret estimerte vi start og varighet for både vår- og høsttrekket. Den
største andelen av elgene starter vårtrekket i løpet av de to siste ukene i april og de to første
ukene av mai, mens høsttrekket hovedsakelig starter i løpet av november og første uka i
desember. Vårtrekket varte i gjennomsnitt 13 dager, mens høsttrekket varte ca. 20 dager i
gjennomsnitt. For de fleste elgene var det en klar tendens til at større snøfall utløste starten på
høsttrekket, noe som antyder at store snøfall over større områder kan synkronisere starten på
trekket. Også starten på vårtrekket synes å være relatert til snødybden og/eller snøkonsistens.
I tillegg er beiteforholdene viktig.
Basert på GPS-merkede elg estimerte vi andelen trekkelg til 50 % for hele studieområdet. Det
var en tendens til at okser oftere var trekkende (58 %) enn kyr (47 %), men forskjellen var ikke
statistisk sikker. Det var store regionale forskjeller i andel trekkelg. Andelen trekkelg var høyest
i de østlige delene av studieområdet (Hjorteviltregion 1 og 5, nærmere 80 %), mot 0 – 40 % i
mer kystnære kommuner og i områdene nær Trondheimsfjorden. Av de fem
Hjorteviltregionene fant vi den laveste andelen trekkelg i region 4 (29 %) og den høyeste i
region 5 (78 %). Vi fant også eksempler på høy andel trekkelg i kystnære kommuner, blant
annet i Rissa kommune (60 % trekkelg). Estimatene for enkeltkommuner er imidlertid usikre på
grunn av få merka elg i hver kommune.
Gjennomsnittlig trekkdistanse for okser var omkring 38 km, og ca. 25 km for kyr. I gjennomsnitt
ble de lengste trekkdistansene funnet i Hjorteviltregion 5 (65 km for okser og 39 km for kyr) og
Hjorteviltregion 1 (37 km for okser og 41 km for kyr). Trekkdistansene er estimert som
avstanden mellom senterpunktene i månedlige leveområder. Resultater basert på andre
beregningsmetoder er også vist, og antyder at avstandene påvirkes av metode. Den lengste
estimerte trekkdistansen var mellom 150 til 180 km (i luftlinje), avhengig av beregningsmetode.
Elgens trekkretning følger ofte de store dalførene og tilhørende vassdrag og fjordarmer. Det
dominerende mønsteret er at elgene beveger seg fra lavereliggende vinterområder til
høyereliggende sommerområder.
Resultatene knyttet til utvandring hos ungdyr er basert på 26 kalver merket på vinteren (8
måneder) med GPS-sendere. Estimatene antyder at 40 % av oksene og 60 % av kyrne
utvandret, men forskjellen var ikke statistisk sikker. Ungdyr utvandret både som åringer og som
2-åringer. I andelen som utvandret inngår også de som var nær eller sammen med mora på
høsten som halvannetåring, men som benyttet andre vinterområder. Vi fant ingen sikker
sammenheng mellom moras trekkstrategi og avkommenes utvandring. Antall dager mellom
frastøting av fjorårskalven og til kyrne kalvet på nytt varierte fra 0 – 31 dager (gjennomsnitt 7,7
dager). Utvandringsavstanden varierte fra 10 – 175 km.
Årlige leveområdestørrelser (100 % MCP) varierte fra 10 – 5268 km2 (n=186), men svært få
leveområder var større enn 1000 km2 (n = 5). Elgokser hadde større gjennomsnittlige
leveområder (384 km2) enn elgkyr (178 km2). Trekkende elg hadde i gjennomsnitt 5 – 10
ganger større leveområder enn stasjonære dyr av samme kjønn. Månedlige
leveområdestørrelser varierte fra 4 – 103 km2. De største månedlige leveområdene ble
registrert på sommeren, i trekkperioden og under brunsten/jakta. Forskjellen i
leveområdestørrelse mellom okser og kyr var størst i sommermånedene (juni/juli) og under
brunsten/jakta. Generelt fant vi større leveområder på sommeren i områder med høy andel myr
og/eller uproduktive områder, mens mindre leveområder ofte inneholdt en større andel
høybonitets barskog.
Fra et forvaltningssynspunkt er det av interesse å vite noe om hvordan elgen beveger seg i
forhold til administrative grenser og størrelsen på jaktområdene. Over 60 % av de GPSmerkede
elgene oppholdte seg i flere enn en kommune i løpet av året, mens noen få elg (1-2
%) benyttet hele 7 kommuner (Sverige teller som en kommune). Kun på Vikna oppholdt alle
merka elgene seg innenfor kommunegrensen. Elg som ble merket i Grong benyttet opp til 6
andre norske kommuner, samt Sverige. Også elg merket i Stjørdal (4 kommuner),
Namsskogan (4), Meråker (5), Namdalseid (5) og Røyrvik (6) oppholdt seg i mange andre
kommuner enn merkekommunen. Nesten 70 % av de GPS-merka oksene og 50 % av kyrne
oppholdte seg helt eller delvis i en annen kommune på vinterbeite enn der de var under jakta.
Leveområdestørrelsene under jakta (100 % MCP) var i gjennomsnitt 27 km2, men varierte fra 1
– 570 km2. Eldre okser (= 2 år) hadde omkring 3 ganger så store jaktleveområder som eldre
kyr (= 2 år) og ungdyr (1 ½ år) av begge kjønn. Snaue 8 % av jaktleveområdene var større enn
gjennomsnittlig valdstørrelse (78 km2) og 47 % var større enn gjennomsnittlig jaktfelt (13,5
km2). Over halvparten av oksene (median ˜ 30 km2) benyttet mer enn dobbelt så store
leveområder som det gjennomsnittlige jaktfeltet. For kyr (median ˜ 10 km2) var andelen
vesentlig lavere.
I gjennomsnitt fant vi 65 % overlapp mellom jaktleveområder for samme individ i to påfølgende
jaktsesonger. Trekkende elgokser hadde mindre overlapp i jaktleveområder (46 %) enn
stasjonære okser (83 %), mens vi ikke fant forskjeller mellom stasjonære og trekkende kyr (ca.
65 % for begge). Hele 4 av 10 sesongtrekkende okser hadde 0 % overlapp mellom to
påfølgende år, mens overlappen for stasjonære okser var fra 64 – 98 %. For de som ikke
hadde overlappende jaktleveområder mellom år var avstanden opptil 30 km mellom
senterpunktene i jaktleveområdene.
Basert på GPS-merka elg fant vi at 80-90 % av posisjonene var i skog av ulik alder. Andelen
posisjoner som var i skog varierte gjennom døgnet, med størst andel om dagen. Om natten
benyttet elgen mer åpne habitater slik som dyrka mark, myr, ungskog og andre åpne habitater.
Selv om andelen posisjoner var høyest i skog hele året, fant vi at elgen i perioder benyttet
andre habitater relativt sett oftere enn habitattypenes dekningsgrad skulle tilsi (seleksjon).
Noen timer på natten om våren viste elgen tilsvarende preferanse for dyrka mark som for skog.
Denne preferansen ble forsterket utover sommeren og høsten da elg i landbruksnære områder
viste større preferanse for innmark enn skog på kvelden og natten. I skogen synes elgen å
preferere ungskog (< 40 år), særlig om natten, og i større grad om våren og sommeren enn på
høst og vinter. Om høsten prefererte elgen moden (40-80 år) og eldre skog (>80 år) i deler av
døgnet. Til forskjell fra de andre årstidene viste elgen ingen preferanser for ungskog på
vinteren, uavhengig av tid på døgnet. Tvert imot var det en tendens til at moden og eldre skog
ble valgt fremfor ungskog i de lyseste delene av døgnet, mens det var lite eller ingen forskjell i
de mørkeste delene av døgnet.
Gjennomsnittsalderen til felte elgkyr (= 2 år) var 5,5 år, og varierte lite mellom de fem
Hjorteviltregionene. Siden 1970-tallet og fram til perioden 2003 – 2008 fant vi en økning i
gjennomsnittsalder for eldre kyr (= 2 år), som følge av redusert jakttrykk på kyr etter
innføringen av ”rettet avskytning” på 1970-tallet.
Slaktevektene antyder at elgkyr vokser i størrelse fram til 5-7 års alder, og siden holder en
relativt stabil vekt fram til 12–15 års alder. For eldre kyr finner vi en reduksjon i slaktevekt,
sannsynligvis på grunn av alderdomssvekkelser. Slaktevektene for kyr i høyreproduktiv alder
(5 – 13 år) varierte mye mellom områder. Det var en tendens til at vektene var høyere i
områder med kort vekstsesong (typisk høyereliggende kommuner i indre strøk) i forhold til
områder med lengre vekstsesong (eks. kystkommuner). Denne fordelingen kan skyldes lokale
næringsbetingelser og bestandstetthet.
Fra en del kommuner hadde vi data på kalv- og åringsvekter i ulike perioder fra 1966 – 2008. I
dette materialet fant vi vesentlige år til år forskjeller for begge kjønns- og aldersgrupper. Det
var i tillegg en svak nedgang i gjennomsnittlig åringsvekt for begge kjønn (ca. 0,13 kg pr år) i
perioden, men ingen endring i kalvevekt. Dette kan tyde på at variasjon i slaktevekt er mer
påvirket av klimavariasjon enn bestandstetthet til tross for stor økning i bestandstetthet i
perioden.
Ved å studere eggløsningsraten (andelen kyr som potensielt kan produsere kalv neste år) og
drektighetsraten (andel kyr med spor av kalv inneværende år), fant vi som forventet at elgens
fruktbarhet øker med alderen, inntil de er omkring 4-5 år gamle. Drektighetsraten økte fra
omkring 15 % hos 2-års kyr til 90 – 100 % blant 4 – 17 år gamle kyr. I tillegg til økende
drektighets- og ovulasjonsrate, fant vi økende tvillingeggproduksjon med alderen – fra under
10 % for åringskyr til omkring 50 % for 4 år og eldre kyr. Det meste av alderseffekten skyldes
at elgkyrne øker i vekt med alderen, inntil de er omkring 5 år gamle. Av samme grunn fant vi at
tyngre elgkyr innen en aldersgruppe var mer fruktbare enn lettere kyr i samme aldersgruppe.
Åringskyr må opp i en slaktevekt på 150-160 kg før omkring 50 % av dem får eggløsning. På
kommunenivå fant vi relativt stor variasjon i alle fruktbarhetsmål, men begrenset
materialstørrelse fra flere kommuner gjør resultatene usikre. Vi fant likevel en tendens til at
fruktbarheten generelt var høyere i kommuner med de høyeste kuvektene, noe som var å
forvente ut fra resultatene over.
For kyr i høyreproduktiv alder (4 – 13 år) kulminerte brunsten mellom 29. september og 2.
oktober (toppbrunsten), mens åringskyrne i gjennomsnitt brunstet en drøy uke senere (11.
oktober). Det meste av brunsten ser ut til å være over i midten av oktober, med unntak for de
yngste kyrne hvor flere synes å få eggløsning først sent i oktober. Størst variasjon i
brunsttidspunkt mellom Hjorteviltregioner fant vi for åringskyr, men usikkerheten i anslagene på
regionnivå var stor. Det mest fremtredende var en tendens til at yngre kyr (åringer og 2-
åringer) i Hjorteviltregion 4 syntes og brunste relativt sent, og i samme region fant vi relativt
sett lav andel eldre kyr med eggløsning.
Gjennomsnittlig kalvingsdato i perioden 2006 - 2009 ble estimert til 2. juni. Dette er nøyaktig
samme gjennomsnittsdato som estimert i det forrige elgprosjektet i Nord-Trøndelag (1987 –
1990). Den tidligste observerte kalvingsdatoen var 14. mai (i Namdalseid), mens det i Røyrvik
ble observert en kalving så sent som 30. august. I gjennomsnitt varierte det gjennomsnittlige
kalvingstidspunktet lite mellom år (29. mai – 4. juni), og vi fant ingen sikre forskjeller i
kalvingsdato mellom Hjorteviltregioner. Det var likevel en tendens til at kalvingstidspunktet var
noe tidligere i kystkommuner i forhold til fjellkommuner. Fra de estimerte kalvingsdatoene og
eggløsningsmaterialet estimerte vi drektighetsperioden til omkring 243 dager.
Dødsårsaker til 32 radiomerka elg funnet døde utenom jakt var dominert av trafikkulykker (35
%), bjørnepredasjon (18 %) og drukning (13 %). I tillegg døde noen som følge av skadefelling,
sykdom og ukjente årsaker. Andelen elg drept av bjørn var uventet høy, men skjedde som
forventet i kommuner med relativ høy bjørneaktivitet (Lierne, Namsskogan og Meråker).
Årlige dødelighetsrater utenom jakt for voksen elg var i gjennomsnitt 5,3 %, og varierte fra 2,8
– 8,0 % mellom år i perioden 2006 – 2009. Det var en tendens til høyere dødelighetsrate for
voksne okser (8,1 %) enn voksne kyr (4,7 %), men forskjellen var ikke statistisk sikker. Basert
på dødelighetsratene fra merka elg beregnet vi et grovt estimat på hvor stor andel voksen elg
som dør og aldri blir funnet og rapportert gjennom fallviltstatistikken. Våre resultater antyder at
færre enn 50 % av de elgene som dør av andre årsaker enn menneskelig aktivitet (jakt,
skadefelling, trafikk) blir funnet og rapportert til Statistisk sentralbyrå. Sannsynligvis er andelen
enda lavere ettersom dødelighetsratene fra radiomerket elg er noe underestimert
(minimumsestimat).
Sommerdødeligheten av kalv ble estimert til omkring 11 % pr. år i perioden 2006 – 2008. Dette
er vesentlig høyere enn hva som ble estimert i det forrige elgprosjektet i Nord-Trøndelag i
årene 1987-1990 (under 3 %).
I den siste 5-årsperioden (jaktårene 2004/2005 – 2008/2009) har det i gjennomsnitt blitt drept
261 elg langs veg og jernbane pr. år i Nord-Trøndelag. Dette er toppen av en økende trend
siden 1976, en periode hvor økningen på fylkesnivå har vært større på veg enn på jernbane.
Antallet elg drept på vegnettet økte med økende bestandsstørrelse og trafikkintensitet. I tillegg
fant vi en vesentlig økning i antall elg drept på vegen i år med mye snø og kalde vintre. Til
sammen forklarte disse variablene rundt 85 % av den årlige variasjonen i antall elg drept på
vegnettet. Varierende bestandstetthet og snødybde kunne også forklare mye av variasjonen i
antall påkjørsler på jernbanen, men vi fant ingen effekt av varierende trafikkintensitet. Det siste
kan skyldes at vi benyttet en grov indeks for trafikkintensitet på jernbanen.
Basert på GPS-merkede individer fant vi at en elg i gjennomsnitt krysser en offentlig veg med
130 timers mellomrom, og at okser krysser veg 1,4 ganger oftere enn kyr. Kryssing av
jernbanen skjer med 345 timers mellomrom, og her krysser okser kun 1,04 ganger oftere enn
kyr. Både okser og kyr synes å krysse veg oftere i mai enn i øvrige måneder. For oksene var
det også en tilsvarende topp i desember. Dette sammenfaller delvis med perioden for vår- og
høsttrekk hos elgen i Nord-Trøndelag. Vi fant ikke noe tilsvarende mønster for kryssing av
jernbanen. Tvert imot fant vi at frekvensen av jernbanekryssinger i april/mai var lav og økte
jevnt utover sommeren før vi observerte en markant lavere kryssingsfrekvens i perioden
desember – mars. Dette kan tyde på at kryssingsfrekvensen av jernbanen er mer korrelert med
elgens generelle områdebruk (f.eks. hjemmeområdestørrelser og bevegelseshastighet) enn
hva som er tilfelle for kryssing av veg. En mulig forklaring på dette er at elgen utviser større
anti-predator adferd i områder med veg enn jernbane på grunn av hyppige menneskerelaterte
forstyrrelser. Dessuten er veger som regel i områder med generelt mer åpne habitater enn
jernbanen. Dette støttes også av at vi fant en sterkere tendens til at elgen unngår områder nær
alle typer offentlige veger (kommunal-, fylkes-, riks- og europaveger) enn jernbane.
Hverken varierende trafikkintensitet eller antallet elgkryssinger kunne alene forklare mye av
variasjonen i frekvensen av elgpåkjørsler gjennom året. Gjennom året fant vi ingen
samvariasjon mellom sannsynligheten for vegkryssing og antallet elgpåkjørsler på
månedsnivå. For eksempel var det svært få påkjørsler i mai når kryssingssannsynligheten var
høyest, og mange påkjørsler i januar nå kryssingssannsynligheten var lav. Heller ikke langs
jernbanen fant vi noen sammenheng mellom kryssingssannsynlighet og antallet påkjørsler på
månedsnivå. Tilsvarende fant vi ingen positiv samvariasjon mellom trafikkintensitet på veg og
antall elgpåkjørsler gjennom året.
I Nord-Trøndelag skjer det flest ulykker med elg i perioden oktober – februar og færrest i
perioden april – juni. Fra juli til oktober er det en jevn økning, noe som sannsynligvis skyldes at
det blir mørkere om kvelden, natten og morgenen. Gjennom døgnet fant vi at elgen krysser veg
oftere i perioder med mer trafikk om vinteren enn den gjør om sommeren. Samtidig er det
mørkere når elgen krysser vegen på vinteren, noe som reduserer muligheten for at bilførere
oppdager elgen. På våren og sommeren krysser elgen mest i perioden før trafikktoppen på
morgen og etter trafikktoppen på kvelden. Samtidig er dette en årstid med lys mesteparten av
døgnet.
Hovedgrunnen til at elgen påkjøres oftere på høst og vinter enn vår og sommer synes derfor å
være at elgen i vinterhalvåret oftere krysser vegen i intensive trafikkperioder og i mørke, enn
på sommerstid. I tillegg krysser elgen oftere europa- og riksveger på vinteren enn på
sommeren, noe som øker den gjennomsnittlige trafikkintensiteten erfart av kryssende elg på
vinteren.
Det var en sterk tendens til at elgpåkjørslene var konsentrert til periodene med, eller rett etter,
de første større snøfallene på høsten. I denne perioden var også en større andel av GPSelgene
nær en offentlig veg. Sammenhengen mellom antall påkjørsler, snøfall og elgenes
nærhet til veg var mindre tydelig senere på vinteren, noe som kan skyldes at de fleste elgene
er ferdige med høsttrekket på dette tidspunktet.
Kvaliteten på de store datamengdene gjør at materialet i årene som kommer vil være
gjenstand for ytterligere analyser på NINA og ved andre forskningsinstitusjoner. I løpet av
studieperioden er det produsert to masteroppgaver basert på materialet fra prosjektet, og
ytterligere 3 masterstudenter bruker materialet i pågående prosjekt. I tillegg inngår materialet i
to pågående doktorgradsprosjekt og ett post doc-prosjekt. Resultatene fra disse prosjektene vil
publiseres i årene som kommer.
|