News article

Studerer restaurering av tropisk skog

Publisert 03.02.2020

Hvordan kan vi sikre at skogen gjenopprettes på lang sikt, og hvor mange år tar det å få tilbake naturmangfoldet? NINA-forsker Björn Nordén dro til Nord-Thailand for å lære mer.

I Thailand ble store skogområder hugget for å gi plass til jordbruk på midten av 1900-tallet. Det førte til mange problemer, blant annet med vannforsyningen. Flom ble også et større problem når den beskyttende skogen forsvant. Prosjektet «Plant a Big Forest for Our King» ble derfor startet i 1996. Dette førte til at skogdekket økte. Men hva skjer på lang sikt med skogdekke, karbonlagring og ikke minst naturmangfold?

– Jeg dro i 2019 til Nord-Thailand blant annet for å studere et skogrestaureringsprosjekt i Doi Suthep nasjonalpark, nær Chiang Mai, forteller Björn Nordén, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

I en del av Doi Suthep nasjonalpark er skog gjenopprettet siden 1996 i samarbeid mellom Chiang Mai universitet, lokalsamfunnet Hmong og nasjonalparkmyndighetene.

– Prosjektet er spesielt interessant fordi det er så godt dokumentert i alle faser og dekker så mange relevante aspekter og utfordringer med restaurering av tropisk skog. Det er dessuten ett av få prosjekter med overvåking av biologisk mangfold, forteller Nordén.

Ett av målene hans var få en bedre idé om hvilke faktorer som påvirker det langsiktige resultatet av skogplantingsprosjekter.

Treplanting i Thailand. Foto: Stephen Elliot.

Skogplanting gir ikke landsbyboerne en direkte inntekt

At skogplantingsområdet er plassert inne i en nasjonalpark, er en av de viktigste faktorene ved prosjektet Nordén studerte. Dette er forbundet med både fordeler og ulemper.

– Nasjonalparken inspirerte beboerne til å støtte gjenplanting av deler av jorden de dyrket. Men fordelene med skogplanting gir ikke inntekt på husholdningsnivå. Det gjør den langsiktige overlevelsen av den gjenopprettede skogen utsatt, sier Nordén.

Karbonhandel kan være et middel for å kompensere landsbyboerne for mindre jordbruksproduksjon. Men karbonkreditt kan bare betales til de som eier skogen og har ansvar for å gjenopprette eller beskytte den.

– Som tusenvis av landsbyer i Thailands beskyttede områder, eksisterer Ban Mae Sa Mai i en lovlig gråsone, forteller Nordén.

For at landsbyboere skulle kunne motta karbonkreditt, ville regjeringen først måtte gi landrettigheter til okkupanter av nasjonalparkarealer. Problemet er at dette kan resultere i at mange mennesker vil okkupere områder også i andre beskyttede områder med mål om å på sikt få rettigheter til å bo der. Det er dessuten ingen mekanisme for handel med karbon i Thailand, og Thailands REDD + -program er ennå ikke i drift.

Salg av produkter eller miljøtjenester fra det restaurerte området og utvidelse av økoturisme er heller ikke mulig i henhold til nasjonalparkloven. 

Skogbranner er den mest alvorlige trusselen

Den mest alvorlige trusselen mot skog i Thailand er brenning av åker og skog. Noen av disse brannene blir antent av lyn, men de fleste blir påsatt av mennesker, ofte for å gi plass til dyrking av mais. 

– Også i skogplantingsområdet jeg så på, har den største fysiske utfordringen vært brann, forteller Nordén.

Brannforebyggingssystemet organisert av landsbyboerne brøt sammen i 2015 til 2016, da omtrent en tredjedel av området ble brent. Det gikk rykter om at pengene som ble betalt for brannforebygging ikke nådde fram til de som skulle utføre arbeidet. I 2018 ble det imidlertid opprettet et bedre finansiert brannforebyggende program, hvor pengene går mer direkte til de personene som arbeider med å forebygge og bekjempe brannene.

Vil restaurering være vellykket på lang sikt?

Etter studieoppholdet konkluderte Nordén med at det er mange utfordringer med å skape og opprettholde skogskogområder i Thailand, selv innenfor beskyttede områder. 

– Det er viktig å engasjere og organisere lokalsamfunnet for at restaurering og bevaring av skogen skal være mulig, men det virker som at det er vanskelig å navigere i denne gråsonen beboerne i parken bor i. Slike kontekstavhengige problemer kan være ganske kompliserte og må adresseres i fremtidige tverrfaglige prosjekter, oppsummerer han.

Hvor mange år tar det å restaurere naturmangfoldet?

– Det andre hovedspørsmålet jeg er interessert i er om det er mulig å gjenopprette det opprinnelige biologiske mangfoldet ved nyplanting og hvor lang tid det tar før naturmangfoldet er tilbake, sier Nordén.

I prosjektet har utviklingen av naturmangfold og lagring av karbon blitt vurdert ved å sammenligne plantede områder i forskjellige aldre, ikke-plantede kontrollområder og nærmeste primærskog. 

Studier av biologisk mangfold har undersøkt artsrikhet, mangfold og artsammensetning av fugler, pattedyr, markflora, jordmikrober, lav og bryofytter. Lav er utmerkede indikatorer på miljøforhold, og mange arter har også lav sprednings- og etableringskapasitet. De har derfor ofte blitt valgt som indikatorer for naturmangfold når det ikke er mulig å overvåke mer enn en organismegruppe. 

I en doktorgradsavhandling fra 2006 viste Phongchiewboon at fire lavarter som forekommer i gammelskog hadde kolonisert skogplantingsstedene som var over 8 år, men ikke de yngre stedene. På dette tidspunktet var likheten i artssammensetning  mellom skogplantingsstedene og gammelskog 57 prosent.

– Sammen med doktorgradsstudent Vinodhini Thiyagaraja planlegger jeg i løpet av 2020 å følge hvor mye av lavfloraen fra den gamle skogen som har kolonisert de plantede områdene i løpet av 22 år, avslutter Nordén. 
 

PhD-student Vinodhini Thiyagaraja studerer lav på et tre plantet for omtrent tjue år siden. Foto: Björn Nordén / NINA.

Kontakt: Björn Nordén

 

Lokalbefolkningen i Doi Suthep nasjonalpark

Da Doi Suthep nasjonalpark ble grunnlagt i 1981, bodde det mange mennesker der. En lov ble vedtatt for at de kunne fortsette å bo der. Det er også 66 landsbyer langs parkens grenser, og parken har rundt tre millioner besøkende per år. I tillegg legger flere organisasjoner og private aktører krav på deler av parken.

I nærheten av landsbyen Ban Mae Sa Mai ble ny skog etablert. Landsbyen hadde blitt flyttet på begynnelsen av 1960-tallet, etter at avskoging hadde fått vannforsyningen til å gå tørr. Landsbyboerne dannet “The Ban Mae Sa Mai Natural Resources Conservation Group” på begynnelsen av 1990-tallet. De lagde også et system med selvpålagte straffer for å avskrekke folk fra trefelling og jakt. På den tiden var landsbyboerne i konflikt med nasjonalparkmyndigheten, noe som noen ganger hadde resultert i vold. Treplantingsprosjektet til ære for kongen ga samfunnet en sjanse til å redusere konflikten med nasjonalparkmyndigheten. De ble enige om å fase ut avlingsdyrking på 50 ha av det øvre vannskillet. Chiang Mai University ble involvert og en variert plan for treplanting med innfødte arter ble utviklet. Landsbyboerne verdsatte de sosiale virkningene av skogplantingen og vannskilletjenestene, og satte pris på at det hadde forbedret det offentlige imaget deres.

Go to related page