Arter er avhengige av å kunne bevege og spre seg fritt innenfor sine leveområder. Sammenhengende natur er viktig for at arter skal kunne overleve og formere seg, som igjen er nødvendig for at økosystemene skal fungere.
Ny modell for strukturell konnektivitet i økosystemer. Gul farge viser løvskog med høy konnektivitet i Bodø kommune, mens konnektiviteten avtar mot grønn og deretter blå farge.
Måten vi bruker arealene våre på, og kvaliteten på leveområdene, endrer seg kontinuerlig, og derfor blir slik sammenhengende natur stadig viktigere.
En utfordring er at vi har liten oversikt over hvor de viktige sammenhengene i økosystemene er, og hvordan arealbruk påvirker disse. I Norge skal naturregnskap (se tekstboks) tas i bruk for å følge utviklingen i naturen mer systematisk. Et viktig spørsmål blir da hvordan vi måler hvor sammenhengende naturen faktisk er.
NINA og NIBIO har på oppdrag fra Mijødirektoratet testet ut en metode for å beregne fysisk sammenheng i økosystemer, eller strukturell konnektivitet som det heter på fagspråk. Vi har testet ut metoden i seks kommuner og laget detaljerte konnektivitetskart for tre økosystemtyper; lauvskog, hei og åpen vegetasjon, og naturskog. Resultatene viser som forventet at konnektiviteten øker jo lenger man kommer fra tettbygde områder og infrastruktur. Fra kartene kan vi beregne indikatorer for konnektivitet, som kan inngå i kommunenes naturregnskaper. Da kan kommunene følge med på hvordan naturinngrep påvirker sammenhengene i naturen.
Metoden beregner hvor sammenhengende naturområder er. Vi bruker kun åpne kartdata som viser økosystemer og menneskelig påvirkning, blant annet en indeks som beskriver omfanget av arealbruk i ulike områder (arealbruksintensitetsindeksen). For naturskog inkluderer vi også informasjon om hvor intakt ulike skogsområder er, fordi dette påvirker arters mulighet til å spre seg. Metoden er lovende med tanke på at den kun krever åpne data for å brukes, og den kan beregne konnektivitet detaljert for hele Norge.
Kommunene vi samarbeidet med, peker på at de mangler både data og tydelige føringer i lovverket for hvordan de kan ivareta konnektivitet. Den foreslåtte metoden kan gi kommunene et bedre grunnlag for planlegging og beslutninger – for eksempel når de vurdere om og hvor de skal bygge nye veier, boliger eller næringsområder. Målet er at kartene og indikatorene skal kunne brukes i naturregnskap i hele landet og bidra til at naturen planlegges på en måte som tar hensyn til at dyr og planter trenger konnektivitet.
Kartene til venstre viser hvor det er høy (gul farge) og lav (blå farge) sammenheng – «konnektivitet» - i økosystemet løvskog i tre kommuner. Kartene til høyre viser indikatorverdier for konnektivitet, hvor høye verdier (grønn) indikerer at konnektiviteten er tilsvarende det vi vil finne i intakt natur, mens lave verdier (rød) viser områder hvor konnektiviteten er redusert som følge av ulike typer arealinngrep. Resultatene viser at Bodø har høy konnektivitet i løvskog. Dette skyldes at Bodø har mye løvskog i store arealer med lite urbanisering. Holtålen har også mye løvskog, men mye av løvskogen ligger i dalstrøk med vei og spredt bebyggelse. Dette gir noe lavere indikatorverdier. I Moss er det generelt lav konnektivitet, noe som er knyttet til betydelig urbanisering.
Les rapporten: Strukturell konnektivitet i økosystemer. Forslag til metode og bruk av indikator i naturregnskaper
Kontakt: Eirin Bjørkvoll
Naturregnskap
Et naturregnskap gir en samlet oversikt over tilstand og utvikling for natur. Det består av et utbredelsesregnskap som viser økosystemenes utbredelse, et tilstandsregnskap som viser hvilken tilstand økosystemene er i, og et regnskap for økosystemtjenester som viser hvilke goder vi får fra naturen, som pollinering og flomdemping. Tallene i naturregnskapet beregnes fra ulike datakilder som kart og naturovervåking. Når tallene oppdateres med nye data får vi en oversikt over naturens utvikling.