GPS viser hvor rådyret er på vei

Jørn J. Fremstad

2025-03-04T08:15:00.0000000 2025-03-04T08:36:44.1830000

Det er lett å få et forhold til rådyr. Arten er tallrik og lever gjerne nært hus og bebyggelse. Samtidig er rådyr det viltet som oftest blir påkjørt på norske veier. I 2023 var over 12 000 rådyr involvert i trafikkulykker. Hva kan vi gjøre for å hindre slike ulykker?

 – Vi ønsker å lære mer om hvordan rådyrene forflytter seg i landskapet. Det kan blant annet hjelpe oss med å forstå hvordan vi kan redusere antall påkjørsler. Samtidig får vi mer kunnskap om hvilke områder som er viktige for rådyr, forteller Horntvedt Thorsen.

Trenger data fra bynære strøk

Rådyrene selv er nødvendigvis den viktigste kilden til informasjon. Derfor blir rådyr utstyrt med GPS-sendere som fortløpende sender signaler om hvor de befinner seg. Det er viktig med data også fra bynære strøk, og nå er forskeren i gang med å merke dyr tett inntil Sandefjord sentrum. Totalt 36 individer er inkludert i dette prosjektet, som er finansiert av Miljødirektoratet

– Vi har utviklet et nytt GPS-halsbånd som er i stand til å samle fem til seks ganger så mange posisjoner som de gamle. De gir oss en ny posisjon på hvor rådyrene har beveget seg hvert 20. minutt. Dermed får vi mye mer presis informasjon om hvor, og hvor ofte, de krysser veier, sier Horntvedt Thorsen. 

De nye halsbåndene veier halvparten så mye som de som er brukt på rådyr i Norge tidligere. Det sikrer bedre velferd for dyrene.

Krysser veier oftere og går lengre

GPS-dataene som er samlet inn i 2023 og 2024 viser at rådyrene krysser veier mye oftere enn det som tidligere er registrert. Strekningene de tilbakelegger er også adskillig lengre enn det som ble fanget opp da posisjonene ble oppdatert kun hver fjerde time.

Halsbåndene rådyrene er utstyrt med sender data i om lag ett år og faller etter hvert av. I tillegg er dyrene merket med en liten GPS i øret. Den sender posisjon én gang daglig, men kan til gjengjeld registrere dødelighet og forflytning over flere år.

Alarm når rådyret går i båsen

Rådyrene som merkes lokkes inn i båser med mat. Straks dyret er fanget går en alarm på forskerens telefon, og han merker rådyret sammen med lokale ildsjeler. Det deltar alltid personell med forsøksdyrkurs. Selve merkingen tar to til tre minutter.

Tillatelser til å fange inn rådyr og merke dem innhentes fra Miljødirektoratet og Mattilsynet. Det sikrer at dyrevelferden, populasjonen som overvåkes og sikkerheten blir ivaretatt.

– Dette prosjektet hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten lokalt engasjement. Jeg setter stor pris på alle som hjelper til med fôring og merking, sier Horntvedt Thorsen.

Mål om nasjonale kart

Prosjektet i Sandefjord er en del av et langsiktig mål om å lage nasjonale kart over hvor framkommelig landskapet er for rådyr. Det krever innsamling av GPS-posisjoner med kort tidsintervall i landskapet fra tettbebygde strøk via jordbrukslandskap til sammenhengende skog.

En av vår tids største naturutfordringer er knyttet til forvaltning av areal. De arealene som er under størst utbyggingspress er områder i utkanten av urbane strøk.

– Da er det viktig at vi kan svare på spørsmål knyttet til hvor vi for eksempel skal bygge næringsvirksomhet, vei eller jernbane, samtidig som viltet blir påvirket minst mulig og landskapet fortsatt er framkommelig, sier Horntvedt Thorsen.

Kontakt: Neri Horntvedt Thorsen

Viltoverganger gjør vei i vellinga for elgen

Jørn J. Fremstad

2025-01-16T08:29:00.0000000 2025-01-16T08:58:44.3370000

Antallet av vilt som blir påkjørt på norske veier har økt de siste tiårene. Fra 1. april 2023 til 31. mars 2024 ble det registrert nesten 15 500 ulykker med hjortevilt, ifølge Hjorteviltregistret.

Viltpassasjer, kombinert med gjerder på sidene av veien, er trolig det sikreste tiltaket for å hindre slike ulykker. Samtidig gir det dyrene trygge krysningspunkter. Det er en kostbar løsning, og kan slike passasjer ha noe å si for hvordan bestandene av hjortevilt påvirkes av nye veier?

– Vi har sett at de nye viltovergangene raskt er blir tatt i bruk av hjortevilt, og at dyrene ikke synes å vegre seg for å gå der, sier forsker Lars Rød-Eriksen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Overvåker med viltkameraer

Ved hjelp av viltkameraer overvåker NINA-forskere totalt fem viltpassasjer på riksvei 3 på strekningen mellom Løten og Elverum i Innlandet. Det dreier seg om to overganger og tre underganger som er fulgt i fire år, siden veien ble åpnet for trafikk.

Formålet med prosjektet er primært å samle kunnskap om hvordan hjortevilt bruker passasjene, og hvilken effekt tiltaket har for bestandene over tid. Forskerne ser blant annet på om trekkmønsteret endrer seg og vil også se på bestandstettheten i områdene nær veien.

Har nasjonal interesse

Dataene kan også brukes til å vurdere kostnader mot nytte, både for veieier, trafikanter og vilt. Funnene har overføringsverdi til lignende veiprosjekter andre steder i landet.  

De store dyrene, som elg og hjort, synes å foretrekke overganger framfor underganger. Rådyr bruker like gjerne undergangene, og de krysser veien oftere nær kulturmark og bebyggelse. Overgangene er bredere, gjerne mellom 30 og 50 meter. Her er det godt med vegetasjon, som gjør at de henger sammen med terrenget på begge sider.

Rådyr bruker like gjerne underganger som overganger når de skal over veien. Foto: Viltkamera.nina.no

– Vi studerer blant annet om gjengroing gjør at passasjene oppleves tryggere for dyrene. Om det er utformingen og størrelsen på passasjen, tilgangen på vegetasjon eller omgivelsene rundt som påvirker elgens valg, kan vi ikke si sikkert. Dette forsker vi videre på, forteller Rød-Eriksen.

Opprettholder trekkmønsteret

Forskernes funn tyder på at sesongtrekket mellom områdene sør og nord for riksvei 3 er opprettholdt. Elg trekker i hovedsak fra nordsiden mot sør i perioden desember til februar, og tilbake igjen i perioden april til juni. Vær og snømengder gjør at mønsteret varierer noe mellom år.

Hos rådyr fant de ikke noe klart trekkmønster, men aktivitet ved viltpassasjene var høyest om våren. Dette kan skyldes at dyrene da i større grad må lete etter mat, eller at det er et ledd i å hevde territorium på den tiden av året.

Passasjer for folk og dyr

Tanken er at viltpassasjene også skal kunne brukes av turgåere og de som transporterer for eksempel tømmer fra skogen. Forskerne har undersøkt om det er konflikt mellom tobeinte og firbeinte brukere.

– Viltet bruker stort sett passasjene om natten. Så langt har vi ikke funnet tegn på at dagens omfang av menneskelig aktivitet i de samme passasjene forstyrrer dyrene i stor grad. Samtidig kan tilvenning til faunapassasjene og gjengroing av vegetasjon langs overgangene påvirke trekkmønsteret over tid. Derfor skal vi bruke data fra elgtellinger og viltkameraene til å se på endringer over år, forteller Rød-Eriksen.  

Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, Elgregion Mjøsa-Glomma og Statens Vegvesen og går ut 2026. Rød-Eriksen håper å få midler til å fortsette videre.

– Med lengre tidsserier blir resultatene mindre påvirket av de årlige variasjonene som skyldes vær og snømengder, sier han.

Les rapporten Hjorteviltets bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum

Kontakt: Lars Rød-Eriksen

Hjorten krymper i takt med menneskets inngrep i naturen

Jørn J. Fremstad

2024-12-03T08:09:00.0000000 2024-12-03T08:19:36.2930000

Vekta går ned hos dyr i mange av dagens hjorteviltbestander. Jegere og flere andre interesserte er bekymret for tallene som rapporteres, og det pekes på flere mulige årsaker: Klimaendringer, feil avskytingsstrategi og dårligere beiteforhold.

Store miljøendringer er ikke noe nytt i hjortedyras historie. Ved å ta et blikk tilbake i tid, kan vi finne ut hvordan de har reagert på dette før. Nettopp det gjorde Jørgen Rosvold og forskerkolleger for noen år siden.

Motsatt av forventet

De målte beinstørrelse og tannlengde hos norsk hjort fra ulike tidsepoker de siste drøye 7 000 årene. Skjelettene er hentet fra ulike lag i jorda på arkeologiske funnsteder. Hvert lag representerer en tidsperiode, og de eldste er fra en tid hvor naturen var mindre påvirket av mennesker.

– Det vi fant er faktisk motsatt av hva vi skulle tro med tanke på klimaendringer. For 7 000 år siden var det omkring to grader varmere i Norge enn i dag. Vanligvis øker kroppsstørrelsen hos store planteetere når det blir kaldere, for lettere å ta vare på kroppsvarmen, sier forskningssjefen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Fortrengt av jordbruk og husdyr

I løpet av de siste 7000 årene har størrelsen på hjortekroppene krympet, og tennene er blitt mindre. Det faller sammen med at vi ble flere mennesker i landet, folk begynte å drive med jordbruk og husdyr flere steder og det ble større press fra jakt.

Tenner i underkjeven fra en typisk hjort for ca.7000 år siden (øverst) sammenlignet med dagens hjort (under). Foto: Jørgen Rosvold

Alt dette førte til at hjorten ble fortrengt til mindre produktive leveområder. Folk tok først de rikeste områdene til å drive jordbruk og holde husdyr, og jaktpresset rundt disse var trolig høyt. Dermed fikk hjorten dårligere tilgang på mat av høy kvalitet.

Det bidrar til å forklare hvorfor det som i dag regnes som en stor bukk er på samme størrelse som ei lita kolle for noen tusen år siden. De største endringene i størrelsen har skjedd i løpet av de siste 2000 årene.

Formet av mennesker over tid

Forskerne analyserte både bein og tenner, fordi bein reagerer raskere på endringer i dyrets kondisjon. Tannstørrelsen er vanligvis mer stabil. Hos de skjelettene forskerne studerte, ser vi en tydelig endring i form og størrelse. Det gjelder både tenner og bein.

– Dette skjer i motsatt retning av hva vi ville forvente hvis klimaendringer i seg selv var den sterkeste påvirkningskraften. Funnene viser hvordan menneskelig aktivitet har formet ville arter over tid. Menneskets jaktpress og endringer i leveområder kan ha redusert hjortens evne til å tilpasse seg fremtidige påvirkninger på miljøet, sier Rosvold.

Han peker på at hjorten nesten var utryddet i Norge for 150 år siden. Det har igjen også påvirket den genetiske variasjonen hos arten. Den var mye høyere før.

For rundt 7 000 år siden var ei lita hjortekolle på størrelse med en stor bukk i dag. Foto: Johan Trygve Solheim

Ser det også hos elg og villsvin

Studien peker på at lignende reduksjon i størrelse også er blitt observert hos andre store pattedyr i Europa, som elg og villsvin. Det tyder på at dette kan være store planteeteres respons på et stadig mer oppstykket landskap dominert av mennesker.  

Forskerne understreker viktigheten av å inkludere menneskelige faktorer i framtidige studier av dyrearters kroppsstørrelse og tilpasningsevne. De store endringene som naturen allerede har gjennomgått bakover i tid, må vi også ta i betraktning.

Les artikkelen Long-term morphological changes in the skeleton of red deer (Artiodactyla, Cervidae) at its northern periphery

Kontakt Jørgen Rosvold           

Elgen finner balansen i kostholdet

Jørn J. Fremstad

2024-09-18T08:25:00.0000000 2024-09-18T09:24:36.8130000

Utstyrt med kamera rundt halsen, har elger på øya Vega i Nordland avslørt hva menyen deres består av. Forskerne har kombinert denne informasjonen med kjemiske analyser av planter og målinger av tilgang på beite.

Resultatene viser at elgen strengt regulerer inntaket av såkalte makronæringsstoffer (proteiner, fettstoffer og karbohydrater). Hensikten er å oppnå en best mulig balanse i kostholdet. Forskjellige planter inneholder ulike næringsstoffer, og elgen må få i seg det rette forholdet mellom proteiner, karbohydrater og fett for å bygge opp vinterreservene.

Nyttig i forvaltning av hjortevilt og skog

 – Funnene gir verdifull innsikt i hvordan elgen tilpasser seg endringer i tilgjengeligheten av næringsstoffer i naturen. Dette kan være nyttig i forvaltningen av både hjortevilt og skog, sier seniorforsker Erling J. Solberg i Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han er en av forskerne bak studien i regi av Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) og NINA.

Studien ble gjennomført over en femdagers periode om sommeren. Tre elgokser fikk festet et kamera til et GPS-halsbånd, og kameraet filmet sekvenser på 25 sekunder hvert tredje minutt. Etter de fem dagene ble utløsermekanismen aktivert, slik at halsbåndet falt av, og film og data ble tilgjengelig.

Sjekket video, spor og møkk

På videoklippene har forskerne sett hva elgen har spist til hvert måltid. De har fulgt i elgens sporløyper og samlet inn prøver av de plantene dyrene beitet på. I tillegg samlet forskerne møkkprøver for DNA-analyser for å se på fordelingen av de ulike planteartene i kostholdet.  Prøvene har gitt interessant informasjon om næringsinnholdet og sammensetningen i elgens diett.

– Resultatene viser at elgen balanserer kostholdet mellom tilgjengelig protein og svært fordøyelige karbohydrater og fettstoffer. Elgene hentet hovedsakelig sitt energiinntak fra karbohydrater. Resten var omtrent likt fordel mellom protein og fettstoffer, forteller Solberg og legger til:

– Smaken spiller en avgjørende rolle. I likhet med de fleste andre arter har elg en tendens til å like lett fordøyelig mat.

9 utvalgte favoritter

Elgene konsumerte totalt 25 ulike plantearter, men 9 utvalgte planter utgjorde 95 prosent av dietten. Nesten tre firedeler av det elgene spiste stammet fra lauvtrær. Forskerne oppdaget at elgen foretrakk blader med mer balansert næringsinnhold framfor kvister når den beitet på bjørk. Det antyder at elgen balanserer inntaket av makronærinsstoffene på et svært detaljert nivå, helt ned til enkeltbiter av en plante.  

Studien bygger videre på tidligere studier gjort vinterstid. Mønstrene for balansering av makronæringsstoffer om sommeren samsvarte godt med hva som er observert i kaldere måneder. Dette viser at elgen, uansett årstid, streber etter å oppnå en best mulig ernæringsmessig balanse. Det er igjen avgjørende for overlevelsen og helsa.

Les artikkelen i Ecology & Evolution: Camera collars reveal macronutrient balancing in free-ranging male moose during summer 

Les også

Elgselfier avslører elgens kosthold

Dette har vi lært av elgen på Vega

Kontakt: Erling J. Solberg

Villreinen får alarmerende få kalver

Jørn J. Fremstad

2024-09-05T07:45:00.0000000 2025-01-02T15:00:09.1430000

Kalver telles årlig i nesten samtlige 24 villreinområder i Norge, som en del av kvalitetsnormen for villrein. Med noen unntak er årets tall trist lesning. I Knutshø ble det funnet 34 kalv per 100 simler / ungdyr. Dermed ville det lyst rødt (dårlig kvalitet) i trafikklyssystemet i kvalitetsnormen, dersom den hadde blitt oppdatert nå. For to år siden var det gult lys (middels kvalitet) for kalveproduksjon i samme område.

– Dette kommer på toppen av en alarmerende trend over tid. Vi er usikre på hvorfor tallene er så lave, men sannsynligvis er årsaken sammensatt av flere faktorer. Derfor trenger vi å hente inn mer kunnskap, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Parasitter, forstyrrelser, klimaendringer og rovdyr

Det er flere hypoteser om hva som påvirker villreinen. I Knutshø er den belastet av parasitter grunnet mye sau på sommerbeite, uten at forskerne vet om – eller hvordan – det spiller inn. Som i de fleste villreinområder er det utfordringer knyttet til forstyrrelser, infrastruktur og sesongmessig bruk av leveområdene. Det er også mulig at klimaendringer har betydning.

Kalveproduksjonen er generelt dårlig i hele Dovre-regionen. For Snøhetta lyste det rødt for kalveproduksjon i kvalitetsnormen, og i år fant forskerne bare 34 kalv per 100 simler / ungdyr i delbestanden i vest. I fjor var tallet enda lavere. Her er villreinen fredet for jakt i år. Lokalt mener mange at rovdyr, hovedsakelig jerv, spiller en viktig rolle.

I Snøhetta øst er det visse tegn til bedring (43 kalv per 100 simler / ungdyr) etter en lengre periode med negativ utvikling. Dette var forventet fordi bestanden er redusert de seinere årene, noe som reduserer konkurransen om ressursene.

Rødt også for slaktevekt

– Parallelt ser vi en negativ trend i slaktevekt for kalv, som også gir rødt trafikklys i kvalitetsnormen. Det er ikke utenkelig at utviklingen i kalveproduksjon og slaktevekt henger sammen, sier Bremset Hansen.

Han leder et nytt forsknings- og utviklingsprosjekt på villrein i Snøhetta og Knutshø. Prosjektet inkluderer GPS-merking av rein i Snøhetta denne vinteren, og det samme i Knutshø kommende vinter. Hensikten er å få mer kunnskap om hva som forårsaker negative trender. I tillegg vil de analysere tidsseriene på bestandsdata, og lage bestandsmodeller for å prøve å forstå faktorene som påvirker villreinen.

– Dette er ekstremt viktig også i arbeidet med tiltaksplaner. Det er lurt å fortløpende bruke ny kunnskap når forvaltningen skal sette i gang nye, eller revidere eksisterende, tiltak, supplerer daglig leder Roy Andersen ved Norsk villreinsenter Nord. Sammen med NINA er villreinsenteret sentrale i å gjennomføre kalvetellingene, på oppdrag fra Miljødirektoratet.

Lyspunkt i Forollhogna

Forollhogna er lyspunktet blant de nordlige villreinområdene. Her er det målt 63 kalv per 100 simler / ungdyr.

– Vi kan få en langsiktig endring som resultat av at bestandsstørrelsen i en periode har vært holdt på et relativt lavt nivå. Dette gir ofte positive forsinkede effekter på grunn av redusert konkurranse om ressursene, forbedret kondisjon og endringer i aldersstruktur blant dyrene, forteller Bremset Hansen.

– Det vi ser i Forollhogna er nettopp det som burde ha skjedd i Snøhetta vest, men som lar vente på seg, sier Andersen.

Det står generelt bedre til lenger sør i Norge. Men det var lave tall i Setesdal-Ryfylke, spesielt i sør, hvor det også er jaktfredning i år. 45 kalver per 100 simler / ungdyr på Hardangervidda er heller ikke høyt, med tanke på at bestandstettheten nå er lav som følge av tiltak mot skrantesjuke (CWD).

Jakt påvirker mest

– Over tid kan langvarig dårlig produksjon av kalv vil føre til at bestanden går ned. Samtidig reguleres tettheten av villrein i Norge hovedsakelig av jakt. Det vil si at forvaltningen kan svare ved å senke jakttrykket, forklarer Bremset Hansen.

Hvorfor måles produksjon av kalv?

Kalvetallene er ett av flere mål på bestandens tilstand. For seks av villreinområdene har Overvåkingsprogrammet for hjortevilt, i regi av NINA gjort dette siden starten av 90-tallet. De øvrige områdene ble så inkludert gjennom kvalitetsnormen.

NINA og Norsk villreinsenter, samt en representant for villreinutvalget, teller villreinen ved hjelp av helikopter i månedsskiftet juni-juli. Det er nødvendig med et representativt utvalg, så man forsøker å finne så mange fostringsflokker som mulig. Normalt vil voksne bukker være i andre flokker. Fostringsflokkene inneholder stort sett voksne simler, åringer (ungdyr) og årets kalver.

Beregner antall kalver per 100 simler og ungdyr

Flokkene fotograferes, og reinen telles opp i ettertid. Antall årskalver per 100 simler / ungdyr ligger normalt i størrelsesorden 50, men kan variere mye mellom villreinområder og fra år til år.

Tallet vil ikke bare være et resultat av årets kalveproduksjon, men også fjorårets, samt overlevelsen for fjorårets kalver. Disse får sjelden kalv og vil dermed dra årets andel kalver ned. I tillegg er det mindre sannsynlig at ei simle får kalv to år på rad, så kostnadene ved å bære fram kalv kan påvirke neste års reproduksjon.

– Derfor ønsker vi helst å beregne antall kalv per voksen simle, som er det egentlige målet på kalveproduksjon. Det gjør vi i områder med ekstra gode overvåkingsdata, ved hjelp av statistiske bestandsmodeller. Men antall kalv per 100 simle / ungdyr inngår i kvalitetsnormen, fordi det er dette målet vi har tilgjengelig for alle områder, sier Bremset Hansen.  

Les mer om kvalitetsnorm for villrein på www.villrein.no

Kontakt: Brage Bremset Hansen

Kan droner effektivisere reintellingen?

Jørn J. Fremstad

2024-07-10T10:43:00.0000000 2024-07-10T14:17:56.7100000

Kalvetellinger og vintertellinger av villrein gjennomføres i dag primært ved bruk av helikopter, der observerte flokker blir fotografert. Strukturtellingene gjennomføres av personell til fots og flokkene blir filmet med video. Bilde- og videomaterialet må deretter gjennomgås manuelt. Totalt sett er dette både dyrt og tidkrevende. I tillegg viser erfaringene at det i enkelte år og områder er umulig å innhente gode nok grunnlagsdata med dagens metoder.

Bedre og mer effektiv overvåking

Den raske utviklingen i droneteknologien åpner for stadig nye muligheter og bruksområder. Dette er bakgrunnen for en ny pilotstudie i regi av forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og NTNU.

– Vi vil undersøke om droner og kunstig intelligens (KI) kan bidra til å effektivisere tellingen av rein. Droner brukes i økende grad til kartlegging og overvåking av miljø og naturressurser. Samtidig skjer utviklingen innen både droneteknologien og KI i raskt tempo. Lykkes vi kan bruken av droner på sikt representere et realistisk alternativ eller tilskudd til dagens tellemetodikk, forteller seniorforsker Vebjørn Veiberg i NINA.

Automatisk analyse av bilder

Prosjektet har to overordnede mål. Det ene er å utforske dagens muligheter og begrensninger knyttet til bruk av droner til effektiv dekning av arealene når rein skal fotograferes. Det andre er bruk av KI, maskinlæring, til å utvikle effektive prosedyrer for automatisert analyse av bildemateriale innsamlet med droner. Forskerne vil også undersøke om datamodellene klarer å skille mellom ulike aldersklasser på en tilfredsstillende måte.

– Vi har samlet inn et omfattende bildemateriale som i første omgang skal tilsvare dagens kalvetellinger. Alle bildene må gjennomgås manuelt for å markere reinsdyra og skille mellom kalver og andre dyr. Dette materialet brukes deretter til å trene datamodellen til å kunne gjøre den samme jobben. Foreløpige resultater virker svært lovende. I løpet av året vil vi få svar på hvor godt metodikken fungerer, og hva som er de viktigste utfordringene fremover, sier Veiberg.

Aktuelt for tamrein

Også tamreinforvaltningen ønsker bedre verktøy for telling av rein. Reindriften er underlagt offentlig forvaltning gjennom tilskuddsordninger og krav om bestandsregulering. Å innhente grunnlagsdata for fastsettelse av antall flokker og flokkstørrelser har vist seg svært utfordrende og kostbart.

Droner kombinert med kunstig intelligens kan være framtida for å telle rein. Forskere fra NINA og NTNU er nå i gang med en pilotstudie. Foto: NINA / NTNU

Teller rein i 24 villreinområder

Ulike typer tellinger bidrar med viktige data i bestandsovervåkingen av villrein. Etter innføringen av kvalitetsnormen for villrein i 2020, er det forventet at alle landets 24 villreinområder skal gjennomføre kalvetellinger og strukturtellinger. Informasjon fra disse tellingene representerer en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for vurderingen av villreinbestandenes tilstand og levevilkår.

Kalvetellinger gjennomføres tidlig på sommeren og skal gi et estimat på årets kalveproduksjon. Strukturtellingene gjennomføres på høsten i forbindelse med brunsten. Disse tellingene gir informasjon om kjønns- og aldersfordelingen i bestandene etter jakta.

I tillegg gjennomfører enkelte villreinområder såkalte vintertellinger eller minimumstellinger. Formålet med disse tellingene er å få et overslag over den samlede størrelsen på vinterbestanden.

Rein har sentrale roller i naturen

Både vill- og tamreinen har sentrale roller i økosystemene de er en del av. For å unngå uønskede økologiske effekter som følge av manglende bestandskontroll er objektive, effektive og gode overvåkingsmetoder sterkt ønskelig. Reinen er også en betydningsfull art i lokal og nasjonal arealforvaltning.

Prosjektet skjer i samarbeid mellom NINA, NTNU og Norsk villreinsenter. Innsamlingen av data er gjort i samarbeid med Riast Hylling tamreinbesetning på Røros.

Kontakt: Vebjørn Veiberg

Nye hyttefelt vil fortrenge villreinen

Jørn J. Fremstad

2024-06-28T07:30:00.0000000 2024-06-28T08:14:54.0130000

– Å bygge nye hyttefelt nær leveområder for villreinen kan føre til mer ferdsel i det som i dag er stille og sårbare områder. Ferdsel ut fra hyttefelt overlapper med villreinens arealer mange steder, sier seniorforsker Vegard Gundersen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

I en fersk rapport beskriver forskere en ny metodikk for å kartlegge hvordan hytteutbygging påvirker ferdsel i naturen. Metodikken er testet ut i kommunene Flå, Nesbyen, Krødsherad, Nore og Uvdal og Sigdal, men den utnytter lett tilgjengelige data som andre kommuner og regioner kan bruke i arealplanleggingen.

Hyttefelt skaper mye aktivitet

Forskerne har blant annet brukt data fra aktivitetsappen Strava for å måle hvor stor ferdselen er i Norefjell-Reinsjøfjell villreinområde, med tall på hvordan ferdselen er fordelt i tid og rom. Dataene viser hvordan hyttefelt fungerer som innfallsporter til turer innover i villreinens leveområder: Hvilke stier får størst trafikk og når.

For å si noe om forventet ferdsel framover, har forskerne tatt utgangspunkt i data på tomtereserver for fritidsboliger avsatt i kommunenes arealplaner. De har sett nærmere på tre ulike scenarier for hyttebygging i villreinens leveområder:

1.  Fortetting og utvidelse av eksisterende hyttefelt.
2. Etablering av nye hyttefelt i stille områder for villrein.
3. Etablering av nye hyttefelt i tilknytning til spesielt sårbare områder for villrein.

Fortetting er minst skadelig

– Fortetting er å foretrekke av disse tre alternativene. Da vil ferdselen først og fremst foregå på eksisterende stier og løyper i området. Derimot vil ny hyttebygging i stille områder medføre et økt og nytt press på villreinens arealer. Det kan fortrenge villreinen fra arealer hvor mennesker i dag forstyrrer den i liten grad, sier Gundersen.

Etablering av nye hyttefelt i nærheten av sårbare områder er scenariet han helst vil unngå. Å realisere det, vil medføre alvorlige konsekvenser for villreinen.

– Trange trekkpassasjer mellom sommerbeite, vinterbeite og kalvvingsområder er spesielt kritisk. Hvis vi bygger hytter nær slike passasjer, kan sesongtrekket stoppe helt opp og villreinområdet deles i to, forklarer Gundersen.

Å fortette eksisterende hyttefelt er mindre skadelig for villreinen enn å bygge i stille områder for villrein. Foto: Vegard Gundersen, NINA

Bygge stier nærmere hyttefeltene

Ut fra dataene på menneskelig aktivitet og tomtereserver for fritidsboliger, foreslår forskerne mulige tiltak innenfor de ulike scenariene. Hvis eksisterende hyttefelt utvides, kan det være aktuelt å legge ned stier og løyper i de mest sårbare områdene og heller bygge opp ny infrastruktur nærmere hyttefeltene.

På de mest sentrale innfallsportene til villreinområder er det i tillegg aktuelt å informere om hvordan vi skal oppføre oss i møte med villrein. Tidligere studier har vist at de aller fleste besøkende til villreinområder vil ta vare på villreinen og ikke forstyrre den, og turfolket er villige til å endre atferd.

– Å kombinere nedleggelse av stier og løyper i sårbare områder med informasjon om hvilke tider på året og hvor folk bør unngå å ferdes, vil kunne gi positive effekter for villreinen, sier Gundersen.

Hindre bygging i ubebygd natur

Forskerne mener at arealer satt av til nye hyttefelt i urørte og stille områder bør tas ut ved en planvask av kommuneplanens arealdel, det vil si en ny vurdering av arealene som har blitt satt av til fremtidig bebyggelse. Hensikten er å unngå arealbruk som er i strid med den ønskede utviklingen i samfunnet, og særlig handler det om å hindre at ubebygd sårbar natur blir nedbygd.

– Hvis dette ikke er mulig, bør det lages en besøksplan for å anlegge stier og løyper på steder der det er lite konflikt med villreinen. Denne type målrettet planlegging kan bidra til at vi unngår store konflikter med villreinen i fremtiden, sier Gundersen.

Kontakt:

Vegard Gundersen

Erik Stange

Les rapporten Ferdsel fra hytter i villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell: Analyse av Strava data, villreinens arealbruk og tomtereserve

Samme art på samme øy påvirkes ulikt av klimaendringene

Jørn J. Fremstad

2024-06-05T10:02:00.0000000 2024-06-05T14:33:57.5570000

Forskningstekniker Fredrik Samuelsson borer seg igjennom bakkeisen på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund.

– 8,5 centimeter her!

Med drill kommer man til slutt igjennom islaget, men for reinsdyr med klauver blir det verre. Se video (Instagram).

De siste 30 åra har vinterne blitt mildere med mer regnvær som fryser på og lager et islag på bakken. Det gjør det umulig for reinen å komme igjennom til vegetasjonen.

Vil forklare årsakene i detalj

Oppvarminga på Svalbard skjer fire ganger raskere enn ellers på kloden, og her ser vi noen av de første og største endringene i naturen som seinere vil merkes på det norske fastlandet og ellers i verden. Det fører til mildere, våtere og isete vintre, lengre sommersesonger og mindre havis. Alt dette påvirker svalbardreinen.

I år er det det 30. året på rad hvor forskerne har fanget, merket og undersøkt levende svalbardrein i de store dalførene ved Longyearbyen (Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen). Forskningsfangsten ved Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra) runder sitt tiende år.

Tidsseriene viser at dyra i de to områdene påvirkes ulikt av klimaendringene. Forskning på klimaeffekter er komplekst, og selv på samme øy kan vi ikke trekke entydige konklusjoner.

For å overvåke hvordan klimaforandringer påvirker svalbardrein og andre arter på den arktiske tundraen, samarbeider fem institusjoner om å overvåke økosystemet i observasjonssystemet COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra).

Feltlaget på Brøggerhalvøya denne aprildagen består av forskere fra Norsk Polarinstitutt (NP), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norsk institutt for naturforskning (NINA). UiT Norges arktiske universitet, Meteorologisk institutt og Framsenteret er også partnere i COAT.

– Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard og en viktig del av økosystemet, fordi den påvirker og samhandler med mange planter og dyr. Underarten finnes kun på Svalbard, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på den, sier Åshild Ønvik Pedersen, leder for COAT Svalbard og seniorforsker i Norsk Polarinstitutt.

De to 10 og 30 år lange tidsseriene er sentrale i COAT. Fra 1970-tallet har forskere overvåket bestandene ved å telle antall dyr sommer og vinter, men for å forstå årsakene til bestandsendringene er tellinger alene ikke nok.

– Vi må fange og undersøke de samme individene år etter år. Vi veier dem, tar avførings- og blodprøver, måler fettprosent og sjekker om simlene er drektige. Disse dataene gir oss detaljert kunnskap om hvordan reinsdyra påvirkes av klimaendringene i sine leveområder, sier Brage Bremset Hansen, seniorforsker i NINA.

 Å få kalv er et overskuddsprosjekt

I vind og snøfokk påfører forsker Åshild Ønvik Pedersen ultralydgelé på proben. Feltlaget på Brøggerhalvøya har fanget ei simle og skal sjekke om hun er drektig. Hun studerer bildet på det bærbare ultralydapparatet og holder proben på simlas mage.

– Skal vi se! Vi må finne pattene. Det her er jo et lett dyr, så det er jo tvilsomt om det er noen kalv her.

I dårlige vintre er nesten ingen simler drektige, som betyr at dyra har for lite fett og energi til å bære fram en kalv. I år var 33 prosent av simlene ved Ny-Ålesund drektige.

– Her kan vi skrive tom. Ikke noe kalv, sier Ønvik Pedersen.

Historien er annerledes i dalførene ved Longyearbyen, der 84 prosent av de undersøkte simlene var drektige. Det var også stor forskjell på vekta.

Simlene ved Ny-Ålesund veide i gjennomsnitt 43 kilo. Det er lettere enn de fleste andre år, noe som indikerer en tøffere vinter ved kysten.

Gjennomsnittsvekta for simlene ved Longyearbyen var 50 kilo.

– 50 kilo er den laveste vi har målt siden 2019, men mange dyr var likevel drektige og alle fostrene var i live og aktive. Det viser at vinteren ikke har vært spesielt tøff for voksne reinsdyr i nærheten av Longyearbyen, forteller forsker Larissa Beumer fra UNIS.

Hun er ansvarlig for feltarbeidet i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen, i nært samarbeid med NMBU og NINA.

Maten er låst under isen

I dalførene ved Longyearbyen fører tidligere vår og varmere somre til økt plantevekst og rikelig med beite langt utover høsten. Dyra får dermed bedre tid på å spise seg opp før den lange arktiske vinteren.

– Ved Longyearbyen har antall dyr mer enn tredobla seg siden overvåkninga starta i 1979. Dette er en positiv klimaendringseffekt på grunn av varmere, grønnere og lengre somre, samt kortere vintere, sier Bremset Hansen.

Somrene har også blitt litt varmere ved Ny-Ålesund, men klimaeffektene her er mer sammensatte og komplekse, og det er ikke lett å tegne to streker under svaret.

– Effekten av økt plantevekst er sannsynligvis ikke like stor her, og vi har ikke sett den samme positive klimaendringseffekten som man har lenger sør på Spitsbergen, ved Longyearbyen.

Stadig mildere vintre fører til mer is på bakken etter det har regna, og ofte mer snø langs kysten, noe som gjør at det er vanskelig for dyra å finne mat.

På feltarbeidet borer forskerne seg igjennom bakkeisen på en rekke punkter og måler tykkelsen for å vurdere årets situasjon. I år registrerte de nok et år med store forskjeller på bakkeisen ved kysten og i dalførene lengre sør.

– I Reindalen har det vært lite bakkeis i år. 60 prosent av målepunktene hadde ingen bakkeis i det hele tatt. I områdene med is, var den i gjennomsnitt 1 cm tykk, sier Beumer.

Ved Ny-Ålesund hadde 87 prosent av målepunktene en bakkeis som i gjennomsnitt var 3 cm tykk. Enkelte steder målte feltlaget 8,5 og 6,5 cm tykk is.

– Når et panserlag av is kapsler inn vegetasjonen, blir det praktisk talt umulig for dyra å komme seg igjennom for å beite på plantene på bakken, sier Ønvik Pedersen.

Kommer seg ikke vekk

Forskerne fanger voksne dyr som de i tidligere år har merket med GPS-halsbånd, men også kalver som ble født i fjor.

– Vi vil gjerne merke og undersøke kalvene, for å kunne følge dem fra sitt første leveår. Kalvene og årringene er litt som ungdommer flest; de forflytter seg gjerne litt vekk fra foreldrene, særlig bukkene, for å unngå innavl. Med GPS-en kan vi spore hvor dyra beveger seg, sier Beumer.

Bestandene på Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra lever på tre adskilte halvøyer, isolert store deler av året på grunn av isbreene på land og åpent hav rundt. Havisen er blitt så og si borte i løpet av de siste 20 årene på Kongsfjorden og i Forlandssundet som omkranser halvøyene. Uten havis er det vanskelig for dyra å vandre ut for å finne nye beiteområder, forklarer Ønvik Pedersen.

– Bestandene blir rett og slett isolert i sitt leveområde, og da kan de bli mye mer utsatte for klimaendringene og dårlig vær om vinteren. Når dyra ikke kan forflytte seg for å finne mat, øker konkurransen om maten og flere dyr dør av sult. Det kan føre til kollaps i bestanden som vi har sett flere ganger tidligere.

Høsten og vinteren i 1993-94 regnet det mye og tykke islag ble dannet på bakken i november. Forskerne talte 360 rein i 1993, og året etter ble kun 78 rein talt, på grunn av at mange døde og flere vandret til andre steder. I fjor kollapset bestanden på Kaffiøyra.

Går endringene for raskt for dyra?

Kan svalbardrein tilpasse seg et varmere klima i framtida? Svalbardreinen har over flere tusen år tilpasset seg miljøet på Svalbard, etter å ha vandret over isen fra Sibir og Eurasia.

Over hundrevis av generasjoner har den utvikla seg til å bli en lokal underart, spesialtilpasset Svalbards miljø. Den har blant annet en liten kropp, som bruker lite energi, og en fordøyelse tilpasset å spise svært lite og klare seg uten lav, som annen rein er avhengig av på vinteren.

– Svalbardrein har vært isolert i årtusener, selv om det sannsynligvis har kommet rein over isen ved flere anledninger, sier Bremset Hansen.

– Spørsmålet er om den har mistet så mye genetisk variasjon at den ikke vil klare å tilpasse seg det nye klimaet, og de raske endringene vi både ser og forventer i løpet av få tiår.

Summen av klimaendringene er utfordrende for dem som studerer økosystemet, og det gjør det vanskelig å forutsi framtida til svalbardreinen. Observasjonssystemet COAT er nødvendig for å skaffe oppdatert kunnskap om status på tundraen. Resultatene brukes til å utvikle prognoser og gi forvaltningsråd til norske og internasjonale myndigheter som håndterer klimakrisen.

I 2024 forventer forskerne en ganske stor nedgang i reinsdyrbestandene på de tre halvøyene ved Ny-Ålesund.

– Dette er en del av den naturlige dynamikken til arten, hvor bestandene varierer fra år til år. Men klimaendringene øker hastigheten på utviklinga, som nå kanskje går raskere enn det svalbardrein er tilpasset til, avslutter Ønvik Pedersen.

Fakta

• COAT står for Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra
• COAT er verdensledende innen integrert økosystemovervåkning og er blant de få økosystembaserte overvåkingssystemene i hele Arktis. COAT omfatter Svalbard og Finnmark.
• I 2024 har COAT fått 20 millioner kroner fra statsbudsjettet for å drifte økosystemovervåkninga.
• COAT er et tett samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt (NP), Meteorologisk institutt, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), UiT Norges arktiske universitet og Framsenteret.
• COAT Svalbard har Longyearbyen og Ny-Ålesund forskningsstasjon som feltbaser for overvåkning av klimautsatte planter og dyr på tundraen. Reinsdyrtellingene og forskningsfangsten er sentrale tidsserier i COAT sin reinsdyrmodul.
• Reinsdyrtellingenehar pågått på Brøggerhalvøya siden 1978 og i Reindalen og Adventdalen siden 1979. Oppdaterte data vises i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).
• Forskningsfangsten i Reindalen har pågått siden 1994, og har vært ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Fra 2024 har UNIS tatt over driften av dette feltarbeidet, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
• Forskningsfangsten på Brøggerhalvøya har pågått siden 2014 og er ledet av Norsk Polarinstitutt i samarbeid med NINA.

Kontakt Brage Bremset Hansen

Bidrar flytting til at flere rådyrkalver overlever slåtten?

Jørn J. Fremstad

2024-05-29T11:50:00.0000000 2024-05-29T12:05:28.6170000

Høyt gress er i utgangspunktet et ideelt sted for rådyrgeita å skjule den nyfødte kalven for rovdyr. Dessverre tenker ikke den nybakte mora på at gresset skal slås, og i mange tilfeller får det dødelig utfall for kalven.  

Innsatsen for å redde rådyrkalver fra slåmaskiner har økt de siste årene. Folk har sporet opp rådyrkalver ved hjelp av droner, og flyttet kalvene ut av enga før slåtten.

Håper flytting gjør at flere overlever

– Forhåpentligvis bidrar flytting til økt overlevelse hos rådyrkalvene, men i dag fins det lite dokumentasjon på om det faktisk gjør det. Derfor ønsker vi å se nærmere på effekten av å flytte kalvene ved å merke dem med GPS-sendere. Dersom innsatsen med å flytte rådyrkalvene kan spres utover i tid, vil én dronepilot trolig være i stand til å flytte flere kalver, sier forsker Neri Horntvedt Thorsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Når en rådyrkalv håndteres, vil det alltid være en risiko for at rådyrgeita forlater kalven sin. Det er mulig at denne risikoen er større når rådyrkalvene i tillegg blir flyttet på. I tillegg er det også sannsynlig at faren øker for at kalven blir tatt av rovdyr som rødrev. Vi vet heller ikke om rådyrgeita flytter kalven sin tilbake til enga igjen.

Pilot for større studie

Hensikten med dette pilotprosjektet er å designe en modell for en større studie. De siste årene er GPS-enhetene blitt så små og lette at de nå også kan brukes på rådyrkalver. Forskerne vil derfor teste ut flere forskjellige GPS-enheter for å se hvilke som fungerer best. I første omgang starter de med å samle inn data som over tid kan svare på om flyttingen

• gir rådyrkalven høyere overlevelse enn om den blir liggende i enga
• påvirker sannsynligheten for at geita forlater kalven
• påvirker sannsynligheten for at rådyrkalven blir drept av rovdyr
• har effekt om den skjer flere dager før slåtten

Hva skjer rett etter flyttingen?

Forskerne skal se nærmere på hva som skjer med rådyrkalvene rett etter flyttingen. I tillegg skal de samle dokumentasjon på kalvenes bevegelser og overlevelse opp til ca. seks-sju måneders alder.

Pilotprosjektet gjennomføres i Vestfold. Kalvene som inkluderes vil bli lokalisert i enga ved hjelp av drone, så blir de flyttet ut av enga.

– Med dette oppsettet kan vi si noe om selve flyttingen har effekt på rådyrkalvenes overlevelse. Vi vil flytte kalver ut av enga fra tre-fire dager før den slås til samme dag som enga slås. Det gjør vi for å se om geita legger kalvene tilbake eller ikke, forklarer Horntvedt Thorsen.

Resultatene fra prosjektet skal rapporteres på slutten av året.

Kontakt Neri Horntvedt Thorsen

Les mer om hjortedyr på nina.no

Har kartlagt nettverket av egnede leveområder for bier, elg og trær i Norge

Anne Olga Syverhuset

2024-04-08T12:33:00.0000000 2024-04-18T09:43:24.5770000

Når vi bygger ned naturen bit for bit, fører vi ikke bare til at leveområder for dyr og planter blir ødelagt. Vi skaper også barrierer, og hindrer dyr og planter i å nå isolerte flekker av fortsatt godt egnede leveområder. Dette er to av de viktigste grunnene til tap av naturmangfold. 

For å ta vare på naturmangfoldet, er det derfor ikke nok å verne enkelte viktige leveområder. Vi må sikre at det er mulig å bevege seg mellom dem. Da må vi kjenne til – og ta vare på – de viktigste nettverkene av egnede områder. Dette kaller forskere og forvaltere gjerne Grønn Infrastruktur.

Tidligere har forskere i Norsk institutt for naturforskning (NINA) laget kart som viser nettverkene av godt egnede villreinområder i Norge. For første gang har de nå brukt samme modelleringsverktøy til å lage tilsvarende kart for elg, solitære bier og trær for hver 100 meter i Norge, på oppdrag fra Miljødirektoratet. 

Elgkart kan bidra til tryggere trafikk

– For elg har vi laget kart for vinterstid, som er den årstiden hvor det er størst sjanse for elgpåkjørsler, forklarer NINA-forsker Manuela Panzacchi, som har ledet arbeidet av en stor forskningsgruppe med eksperter på forskjellige arter.

Kartene viser blant annet en intens bruk av daler, og utfordringer med å bevege seg gjennom brattere terreng – som de man finner på vestkysten - og i de mest menneskedominerte områdene med høy tetthet av veier med tungtrafikk. Disse kartene samsvarer godt med både GPS-data og data om elgpåkjørsler.

– Kartene for elg kan brukes til flere formål, for eksempel for å finne den beste plasseringen for en viltovergang eller viltgjerder, slik at trafikksikkerheten blir bedre samtidig som at det blir lettere for elgen å komme seg mellom ulike egnede områder, forklarer Panzacchi. 

Kartla bienes blomsterveier 

Forskerne har også laget det første landsdekkende kartet over Grønn Infrastruktur for solitære bier.

Solitære bier er biearter som ikke lever i en koloni. De lever korte liv, og kan ikke fly langt fra reiret sitt på leting etter pollen til larvene sine. Det gjør at de er ekstra sårbare for at blomsterenger forsvinner. 

– Tar vi vare på de solitære biene, tar vi også vare på mange andre pollinatorer, som er avgjørende for en rekke økosystemtjenester. Derfor var det hensiktsmessig å prioritere solitære bier som en av de første artsgruppene vi lagde kart over Grønn Infrastruktur for, forklarer Panzacchi.

Kartene bygger på faktiske data om hvor artene finnes, og ved hjelp av statistiske metoder forutsier de alle egnede områder for hver 30 meter i Norge. Kartene viser også korridorer som artene beveger seg gjennom, og hvilke områder som er mest funksjonelle.

Forskerne påpeker at kartene representerer et første forsøk på å identifisere de mest funksjonelle kjerneområdene og korridorene for ville pollinatorer i Norge. Slik kunnskap kan være relevant for å støtte den nasjonale pollinatorstrategien og Tiltaksplan for ville pollinerende insekter, med sikte på å ivareta, gjenopprette og forbedre deres leveområder. 

Hvor flytter skogen seg i framtidens klima?

Skog er leveområde for 60 prosent av alle kjente planter og dyr i Norge, og kartlegging av trær i dag og i framtida sier derfor indirekte også noe om dyr og andre planter. Derfor var kartlegging av edellauvskog og flere andre tresorter også prioritert.
Kart for 14 ulike treslag viser sammenhengen mellom egnede områder i dag, og egnede områder i 2030, 2060 og 2100, i lys av klimaendringer.

Modeller viser en forflytning nordover og oppover i høyden for de fleste treslagene - spesielt for noen bartrær som f.eks. gran. Dette forventes å få konsekvenser for bevaring av det biologiske mangfoldet, for skogforvaltningen og for levering av økosystemtjenester.

På grunn av trærnes nokså begrensede evne til å bevege seg, vil det kunne være utfordrende for dem å forflytte seg i tritt med klimaendringene. Forskerne har laget et Grønn infrastruktur-kart som viser områder som kan koloniseres naturlig av edellauvtrær, og andre områder som vil være egnet, men som ligger for langt unna andre edellauvskoger til å kunne blir naturlig kolonisert. 

Disse kartene gjør det for eksempel enklere for forvaltningen å identifisere egnede områder for avbøtende tiltak som å plante edellauvtrær.

Et nyttig verktøy for forvaltningen

Kartene dekker hele Norge og kan vises i en prototype-kartportal og app for bærekraftig arealforvaltning: https://konnektivitetskart.nina.no/Map-Portal

Forskerne jobber for tiden med å lage norske kart for mange flere arter og økosystemer innen prosjektet GreenPlan, og innen få år vil vi ha en mer omfattende dataportal for bevaring og forvalting av Grønn Infrastruktur i Norge. 

– Foreløpig er det mulig å se disse første kartene og prøve prototype-appen, som viser hvordan kartene for ulike arter kan integreres, veies opp mot hverandre, og brukes til å finne ut hvilke områder som er viktigst å bevare eller restaurere for å ta vare på naturmangfoldet, sier Panzacchi. 

Les rapporten: NINA Rapport 2371 – Nasjonal kartlegging av grønn infrastruktur

Kartaportal og prototype-applikasjon for Grønn Infrastruktur:  https://konnektivitetskart.nina.no/Map-Portal

Kontakt: Manuela Panzacchi

Ta hensyn til villreinen i påskefjellet

Jørn J. Fremstad

2024-03-21T08:02:00.0000000 2024-03-21T08:08:32.5630000

Bare halvparten av villreinområdene i Norge oppfyller kvalitetsnormen for hvor god tilstand et villreinområde skal ha. Ulike typer av menneskelig aktivitet utgjør den største trusselen, og ferdsel er én av dem.

– Villreinen er sky, og den er naturlig redd for mennesker fordi den ser på oss som predatorer. Hvis den oppdager oss, kan den springe langt. Med folk på alle kanter blir den løpende fram og tilbake, og faren for å stresse reinen øker, forteller seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Simlene kan miste kalven

Spesielt simlene er sårbare på denne siden av året. Det nærmer seg kalvingstid, og da tærer mora på fettreservene. Resultatet av redusert kondisjon kan være små og få kalver.

– I flere villreinområder er reinens kondisjon blitt dårligere, og de produserer færre kalver, uten at vi vet hvorfor. Det kan delvis skyldes stress og at forstyrrelser tvinger reinen til å oppsøke områder som er mindre gunstige for å finne mat, og dette er noe vi forsker på, sier Bremset Hansen.

Reinen lukter oss

Reinen har svært god luktesans, og den oppdager som regel oss før vi oppdager den. I noen områder viser villreinen mindre frykt enn i andre, men forstyrrelser kan uansett føre til at dyrene får mindre tid til å beite og hvile.  

Så hva skal turgåere gjøre for å vise mest mulig hensyn til villreinen?

– 10-20 meter brede sporsleper over fjellet er et tegn på at det ferdes store flokker villrein. Da er det alltid best for reinen om du velger en annen rute. Det hjelper også å holde seg til oppmerkete løyper, sier Bremset Hansen.

Forstyrrelser gjør at reinen får mindre tid til å beite og hvile. Foto: Olav Strand, NINA

Les om villreinvett

Han oppfordrer også turfolket til å lese villreinvettreglene og turplanleggeren hos Norsk villreinsenter. Som forsker har han selv vært ute og GPS-merket villrein nylig. Det medfører også forstyrrelser, men for å oppnå en god forvaltning er det noen ganger et nødvendig onde.

– Vi er klar over at det forstyrrer dyrene, og det er vanskelig å unngå at de blir stresset. Derfor er vi bevisste på å merke i god tid før kalvingsperioden, sier Bremset Hansen.

Forvaltningen har bedt om mer kunnskap for å forstå hva som forårsaker negative trender i kalveproduksjon, kondisjon, arealbruk og bestandsutvikling. Målet er å bedre tilstanden for reinen på sikt.

Trenger kunnskap for å redde reinen

– Folk som er bekymret for villreinen har all grunn til å være det. Men uten å merke dyrene greier vi ikke å samle de dataene som kan forklare hvorfor det står så dårlig til, og som gir forvaltningen mulighet til å gjøre noe med det, sier Bremset Hansen.

Forskeren presiserer at han ikke ønsker å ta fra folk turgleden.

– Nyt fjellet i påska, men det er fint hvis vi prøver å la villreinen være mest mulig i fred.

Kontakt: Brage Bremset Hansen

Dette har vi lært av elgen på Vega

Camilla Næss

2024-02-01T09:41:00.0000000 2024-02-01T12:47:53.8870000

Tilbake i 1985 kastet to elger seg i vannet på Helgelandskysten og svømte ut til øya Vega. Kanskje var det eventyrlyst, kanskje ble kampen om tilværelsen så hard der inne på fastlandet at de ikke så noen annen utvei. Uansett beveggrunner, her ute i havgapet fant de en edens hage med milde vintre og kjølige somre. Variert natur, rikelig med beiteplanter og ingen truende rovdyr.

Flere dyr svømte etter disse pionerne, kalver ble født og bestanden vokste raskt. Frem til 1989 fikk elgen gå relativt uforstyrret på øya. Da ble det åpnet for elgjakt. Det første året ble to elger felt, og siden har det vært en gradvis økning i jaktuttaket.

Erfaringer fra 30 år i havgapet

Summen av tretti år med forskning på Vega har gitt opphav til mye av den kunnskapen vi i dag har om elgens økologi og forvaltning i Norge. Høydepunktene er for mange og lange til å få plass i denne korte saken.

Vil du gå i dybden kan du hoppe rett til rapporten her: Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258. I denne finner du også referanser til de vitenskapelige artiklene som er publisert fra studiene.

– Studiene viser at måten vi jakter på kan ha store konsekvenser for hvilke egenskaper som går i arv og videreføres i en bestand, og dermed også for bestandens tilpasningsevne over tid. Det er viktig at vi kjenner til disse mekanismene for å kunne opprettholde en bærekraftig forvaltning av elgstammen, sier Erling Solberg, seniorforsker i NINA. 

Hvordan påvirker måten vi jakter på elgbestanden?

Som ellers i landet reguleres elgbestanden på Vega ved bruk av rettet avskyting. Det innebærer at fellingstillatelser fordeles på ulike kjønn og alderskategorier. Vanligvis får jegerne tildelt en større andel okser, ungdyr og kalver, mens voksne kuer i liten grad blir felt. Med en større andel elgkuer i bestanden øker også kalveproduksjonen, og antallet elg som kan høstes (jaktuttaket) blir større. I senere tid har det imidlertid vært en generell nedgang både i kalvevekter og antall kalver per ku i Norge. Kan det skyldes måten vi jakter på?

Da studien ble satt i gang tidlig på 1990-tallet var kjønnsraten i de norske elgbestandene svært skjev etter mange år med høy okseavskyting. En rådende oppfatning hadde lenge vært at kun et fåtall hanndyr var tilstrekkelig for å bedekke alle hunnene i en bestand. Men kunne en slik praksis likevel ha utilsiktede konsekvenser?

På Vega fikk forskerne tilgang på et naturlig «laboratorium» der det var mulig å studere nettopp slike spørsmål i kontrollerte omgivelser;

• Hvordan varierer elgens vekt, reproduksjon og dødelighet gjennom livet og mellom individer, og hva kan best forklare denne variasjonen?
• Hvordan bruker elgen landskapet, og påvirker jakta denne bruken?
• I hvilken grad er innavl en begrensende faktor for kroppsvekst, overlevelse og reproduksjon?
• I hvilken grad er elgen på Vega utsatt for jaktseleksjon, og er de selekterte egenskapene arvbare?

Oksenes alder påvirker neste generasjon

I en tidlig fase av prosjektet manipulerte forskerne oksenes aldersfordeling og andelen okser i bestanden for å undersøke hvordan skjevheter i kjønns- og aldersstruktur påvirker elgens vekst og reproduksjon. Først ble alle voksne okser felt under jakta, slik at det året etter kun var ungdyr som bidro inn i paringen. I årene som fulgte ble antallet okser redusert, men ikke oksenes alder.

– I begge tilfellene gjorde oksene fortsatt jobben, og greide å bedekke alle elgkyrne. Men vi så forsinkelser i kalvingstidspunktet året etter, og det kan gi konsekvenser på lang sikt, forklarer Solberg.

Kalver som blir født tidlig på året får naturlig nok mer tid til å vokse, og har større sannsynlighet for å greie seg gjennom vinteren. Store kalver blir oftest også store som voksne, mens mindre kalver forblir små.

En fordel for elgkua å bli mor tidlig

I et annet delstudium demonstrerte forskerne at kalvevekt også henger sammen med moras alder, kalvens kjønn, og om den er enkeltkalv eller tvilling, så her er det flere faktorer som spiller inn.

Elgen på Vega er i generelt i god kondisjon og svært produktiv, og mange elgkyr får sin første kalv allerede som toåring. Men er det en fordel eller en ulempe for kua å starte og reprodusere så tidlig i livet?

– Det krever mye energi å bære fram kalver, og det er lett å tenke seg at det kan gå på bekostning av kuas framtidige kroppsvekt og fruktbarhet når hun får sin første kalv tidlig i livet. Men på Vega så vi at det motsatte var tilfellet. Elgkyr som starter å reprodusere tidlig får i snitt flere kalver enn de som får sin første kalv senere i livet. I tillegg øker sannsynligheten for å overleve, siden jegere unngår å felle ku som går med kalv.

Elgku med trillinger er observert fire ganger på Vega. Denne familien ble fotografert i 2022. Foto @ Ole A. Davidsen.

Mange barnløse okser – og noen få casanovaer

Mens de fleste av elgkyr opplevde å bli mødre var det langt større variasjon blant oksene. Det er stor konkurranse om elgkyrnes gunst, og kun en tredjedel av oksene fikk anledning til å bli far. Også blant disse var det stor variasjon i antallet avkom per okse. En okse ble far til intet mindre enn 44 kalver.

En røslig okse med stort gevir er mer attraktiv blant elgkyrne enn en uerfaren ung okse, og mye tyder på at disse oksene også stimulerer kua til å innlede eggløsning raskere. Følgelig blir kalvene også født tidligere. Men for å nå sitt fulle potensiale må oksen altså først overleve flere jaktsesonger.

Med litt flaks kan også mindre okser med mindre attraktive egenskaper slippe til. Og spesielt dersom oksene beskattes hardt, og kjønnsfordelingen er skjev.

Å være stor og sterk er sjeldent en ulempe, men det kan også hjelpe med litt flaks. Her ser vi okse 1665 på høsten i 2022, i en alder av 6 år. Foto @ Ole A. Davidsen.

Jakta kan gjøre elgen mindre på sikt

Genetiske studier viste at okser og kyr som ble født sent, og derfor var mindre enn sine artsfrender, hadde lavere sannsynlighet å bli skutt under jakta eller for å få fraskutt sine kalver. Både kroppsvekt og fødselstidspunkt har også en arvelig komponent. Det betyr at elgen på Vega kan bli mindre på sikt, forutsatt at jegerne fortsetter å jakte på samme måte i årene som kommer.

Både fordeler og ulemper med å være en vågal elg

Men det er ikke bare fysiske egenskaper som er gjenstand for jaktseleksjon. Også elgen har personlighetstrekk, som kan påvirke sannsynligheten for å overleve. Dristige elger som oppsøker åpne landskap og innmark blir oftere felt av jegere enn sky individer som i større grad oppholder seg i skogen. På den annen side er det gjerne i de åpne habitatene den beste maten finnes, så den som våger seg utpå (og overlever jakta) kan vokse seg større og blir mer produktiv. 

Innavl gir konsekvenser

Siden øya ligger langt fra land er Vegabestanden relativt isolert fra andre elgbestander, og har tidvis vært preget av innavl. Dette kan gi seg uttrykk i forsinket kalving, reduserte kalvevekter og færre tvillingfødsler.

– Elgen på Vega unngikk å pare seg med nære slektninger, men kun når det fantes bedre alternativer å velge i. I perioder med lav bestand og okseandel hadde elgkyrne få valgmuligheter, og i slike perioder så vi hyppige parringer mellom nære slektninger, sier Solberg.

Mennesket kan drive evolusjonen i en ny retning

De siste århundrene har mennesket overtatt rollen som de store rovdyrene har finslipt og tilpasset gjennom tusenvis av år. Men jaktforvaltning er en krevende øvelse, der mange hensyn skal balanseres opp mot hverandre. I motsetning til rovdyrene, som helst går etter de svakeste individene i bestanden, velger vi oftere de største og flotteste individene. Dette kan drive evolusjonen i en helt annen retning enn tidligere, og på sikt endre på individenes karaktertrekk i elgbestanden.

Forskningen på Vega understreker at jaktseleksjon kan påvirke elgens atferd og fysiske egenskaper, også på måter vi ikke alltid kan forutse. Men med kunnskap kan vi velge hvordan vi best kan forvalte jegerrollen.

Vega-forskningen viser at det er en fordel med en større andel okser

Heldigvis har vi forskere som stiller spørsmål og søker svar, bekrefter og avkrefter hypoteser og antakelser slik at vi kan ta gode avgjørelser for en mer bærekraftig jakt. I dag har vi fått en langt jevnere kjønnsfordeling i norske elgbestander, og kunnskapen fra Vega har vært et viktig bidrag.

– Høy genetisk variasjon er viktig for at arter og bestander raskt skal kunne tilpasse seg endringer i miljøet, for eksempel som følge av klimaendringer. I deler av Skandinavia er imidlertid okseandelen fortsatt lav, og med det øker faren for at viktig genetisk variasjon går tapt fra bestandene (genetisk drift). I slike bestander bør okseandelen økes dersom forvaltningen ønsker å opprettholde en genetisk robust bestand, påpeker Solberg.

Om prosjektet

Elgstudiene på Vega har pågått kontinuerlig siden 1992, og er et samarbeid mellom NINA og NTNU. I tillegg har Vega kommune, lokal elgforvaltning og Vegas mange elgjegere bidratt med hjelp og mye data til prosjektet. Herunder inngår også lokale medarbeidere som har deltatt under merking og oppfølging av elgene gjennom året.

Kontakt: Erling J. Solberg

Les rapporten: Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258.

Les også: Elg-selfier avslører elgens kosthold

Hannbjørn avslørt av ny teknologi da den tok elgkalv

Jan Arne Stokmo

2024-01-18T09:41:00.0000000 2024-01-18T09:41:24.2930000

I de siste årene har forskere fra NINA og Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) merket bjørn og elg med GPS-halsbånd i sentrale Sverige for å studere hvor mange elg som bjørnen tar i kalvingsperioden på våren.

Noen av halsbåndene fikk også nærhetssensorer, som gjorde at halsbåndene registrerte posisjoner oftere hvis dyrene møttes. Forskerne ønsket å teste om den nye teknologien kan brukes til å oppdage og dokumentere samhandling mellom ville dyr ute i naturen, uten at de selv var til stede.

Det resulterte i unik dokumentasjon av en bjørns felling av en elgkalv, og det som skjedde etterpå. Resultatene er publisert i tidsskriftet Evolution and Ecology (lenke) 

Angrep og spiste elgkalv

6. juni 2023 ble sensorene på en voksen elgku og en voksen hannbjørn utløst da dyrene kom nært hverandre og halsbåndene begynte å samle GPS-data hyppigere. Elgen samlet posisjoner hvert 2. minutt over 89 minutter og bjørnen hvert minutt over 41 minutter. Tidsperioden er avgrenset fordi det krever mye strøm fra batteriet å sende GPS-posisjoner ofte.

Det skulle vise seg at bjørnen hadde tatt en av kalvene til elgkua.

Animasjonen viser når bjørnen tar elgkalven og det som skjer i minuttene etterpå. Krysset avmerker stedet der kalven ble funnet. Animasjon: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Da feltpersonell besøkte stedet et par dager senere (8. juni), fant de kadaveret til en 14 dager gammel elgkalv med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Cirka 60 prosent av hunnkalven var spist opp.

En drone observerte elgkua sammen med to kalver 24. mai, og med bare en kalv 9. juni. (Se droneopptak av elgkua med to kalver, deretter kun en kalv, i artikkelen). 

– Dette er trolig det første angrepet fra et viltlevende rovdyr på en annen vill art som er dokumentert med GPS- halsbånd med nærhetssensor, sier Jenny Mattisson, som er forsker i Norsk institutt for naturforskning.

Elgkalven ble funnet med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Over halvparten av kalven var spist opp. Foto: Jenny Mattisson

Elgkua ble i området

De detaljerte GPS-posisjonene gjorde det mulig for forskerne å studere bjørnens adferd under og etter angrepet, men også hvordan elgkua opptrer når hun mister en kalv. Blant annet hvilke risikoer hun er villig til å ta for å forsvare eller sjekke hvordan kalven har det.

GPS-sensorene viste at bjørnen ble ved kadaveret, mens elgkua gikk fram og tilbake i området, og hun gikk mot fellingsstedet omtrent fem ganger. Det tetteste hun kom bjørnen i registrerte posisjoner var 44 meter, men hun kan også ha vært nærmere. Etter cirka en time forlot både bjørnen og elgkua stedet.

– Dette tyder på at elgkuer kan bli igjen på et fellingssted for å forsvare eller sjekke kalven de har mistet, selv om det gir større akutt risiko for den andre kalven, forklarer Mattisson.

Teknologien åpner muligheter

Den dokumenterte fellingen er bare ett eksempel på hvordan GPS med nærhetssensorer kan brukes til å svare på spørsmål om hvordan frittlevende arter samspiller med hverandre. Fordelen med teknologien kommer kanskje spesielt fram i miljø som forhindrer direkte observasjoner, som for eksempel i skoger og på svært avsidesliggende steder, eller om natta.

– Å forstå hvordan dyr samhandler med hverandre i naturen er et grunnleggende mål innen økologien. Mye har blitt forstått med GPS-teknologi, men det har vist seg vanskelig å oppdage og registrere direkte møter mellom frittlevende ville individer. GPS-halsbånd med nærhetssensorer på større pattedyr gir oss mulighet til å observere direkte interaksjoner mellom flere individer og arter ute i naturen, uten forstyrrelser eller behov for direkte visuell observasjon, forteller Jonas Kindberg, forskningsleder i NINA.

Fakta om GPS-halsbånd med nærhetssensorer:

• Et GPS-halsbånd på et merket dyr er tilkoblet SMS via telefon og satellitt.
• Oppsettet krever mye strøm, og normalt tar vi derfor posisjoner en eller et par ganger per time.
• Dette er ikke nok til å studere adferd på fin skala.
• Med nærhetssensorer kan et halsbånd fra et dyr fange opp et signal fra halsbåndet fra et annet dyr med tilsvarende funksjon. Nærhetssensoren har en rekkevidde på et par hundre meter.
• Når sensoren fanger opp et annet individ, så endres GPS-ens innstilling til å ta posisjoner hvert minutt.
• Det gjør at vi får et detaljert bilde av møtet, i løpet av en begrenset tid, uten å bruke opp batteriet.
• Kontakt via SMS gjør at forskerne kan gjøre feltkontroller kort tid etter møtet for å kontrollere hva som har skjedd. 

Kontaktpersoner i NINA:

• Jenny Mattisson, forsker
• Jonas Kindberg, forskningsleder i NINA

75 kommuner testet kvotefri jakt på hjortekalv

Jørn J. Fremstad

2024-01-08T09:20:00.0000000 2024-01-08T10:19:09.3670000

Ordningen med kvotefri felling av hjortekalver (FriKalv) ble testet ut som et forsøksprosjekt i tre kommuner i 2020 og 2021. Interessen var så stor at 75 kommuner søkte Miljødirektoratet om å få tilby FriKalv høsten 2022. Dette utgjør nær en tredjedel av alle kommunene som felte hjort i 2021, og samtlige fikk innvilget søknaden.

– Forsøksprosjektet ga verdifulle svar, men å få testet FriKalv i stor skala ga oss et bedre grunnlag for å vurdere om ordningen har noen vesentlig effekt på det totale jaktuttaket og jegernes samlede jaktinnsats. At antall kommuner og vald var så høyt, gjorde det også lettere å sammenligne om vald med bestandsplan utnyttet ordningen i større eller mindre grad enn vald uten bestandsplan, forteller prosjektleder Vebjørn Veiberg, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Kommuner med (blå, N = 75) og uten (rød, N = 166) kvotefri felling av hjortekalver (FriKalv) i 2022. Kommuner uten fellinger av hjort i 2021 er markert i beige.

Moderate endringer i fellingstall

Utviklingen i antall felte kalver følger hovedsakelig utviklingen i det totale antallet felte hjort, både på kommune- og valdnivå. I vald med bestandsplan ble det som regel felt både flere hjort og kalver enn i vald uten bestandsplan. Dette er forventet, siden vald med bestandsplan stort sett er større enn vald uten bestandsplan. 

Andelen kalver i det totale jaktuttaket har økt gjennom mange år. Denne trenden var tydelig både i FriKalv-kommuner og i kontrollkommunene. FriKalv-kommunene hadde jevnt over en høyere andel kalver i sitt jaktuttak. Årsaken til denne forskjellen er ikke nærmere undersøkt. Endringen i kalveandelen fra 2021 til 2022 var lik mellom FriKalv-kommuner og kontrollkommuner.

Flere felt i vald uten bestandsplan

Både i FriKalv-kommunene og i kontrollkommunene ble det felt en gjennomgående høyere andel kalv i vald uten bestandsplan sammenlignet med vald med bestandsplan. Dette gjaldt både i årene før det ble gitt FriKalv-dispensasjon (2019-2021) og i 2022. De to valdkategoriene viste derimot ingen forskjell i endringen av jaktuttakets kalveandel fra 2021 til 2022.

– Det var tydelig at FriKalv-ordningen førte til at betraktelig flere kalver ble felt i enkelte vald. Overraskende nok ble antallet betydelig redusert i andre vald. De aller fleste valdene i FriKalv-kommuner viste derimot liten endring i uttaket av kalver i 2022 sammenlignet med gjennomsnittet fra de tre foregående årene. Samlet sett bidro derfor FriKalv til små endringer i det totale uttaket av kalver på kommunenivå, forteller Veiberg.

Jaktinnsatsen endret seg ikke

Jaktinnsatsen, det vil si totalt antall jegerdager, i FriKalv-kommunene var vesentlig høyere enn i kontrollkommunene. Dette var forventet, siden FriKalv-kommunene feller flere hjort per år enn kontrollkommunene. Totalt økte den totale jaktinnsatsen svakt i kontrollkommunene, mens det ikke var noen entydig endring i FriKalv-kommunene verken i perioden 2019-2022 eller fra 2021 til 2022. Jegerne endret altså ikke jaktinnsatsen i vesentlig grad som følge av FriKalv.

Fremtiden for FriKalv

I 2023 fikk hele 84 kommuner dispensasjon til å tilby kvotefri felling av hjortekalver. Det tyder på at interessen for å ta i bruk dette virkemiddelet er økende. Samtidig har 22 av de 75 kommunene som hadde FriKalv i 2022 sagt nei til å videreføre ordningen.

Til nå har den enkelte kommune søkt om dispensasjon for å få tildelt FriKalv. Hvordan videre praksis blir er uavklart.

Les rapporten Resultater fra kvotefri felling av hjortekalver i 75 kommuner i 2022

Les mer om hjortedyr på NINA.no

Kontakt:  Vebjørn Veiberg

Laget dashbord for villreinforvaltning

Anne Olga Syverhuset

2023-12-22T10:17:00.0000000 2023-12-22T11:03:02.5170000

Hvis du kunne velge mellom å lese hundrevis av sider eller å få informasjonen du trenger enkelt presentert som kart og figurer på skjerm, hva ville du velge? Nå har villreinforvaltere og andre interesserte fått muligheten til å velge det siste alternativet.  På oppdrag fra Miljødirektoratet har Norsk institutt for naturforskning (NINA) utviklet en app som gjør forskningsresultater tilgjengelig på en åpen, brukervennlig plattform. Den nye appen, eller dashbordet, er beskrevet i en ny NINA rapport, og gir kvantitativ støtte til arbeid med klassifisering av tap av leveområdet og tiltak knyttet til Kvalitetsnormen for villrein.

Hvor mye infrastruktur? 

De siste bestandene av villrein i Europa lever i Norge og arten er vurdert som nært truet på Norsk rødliste for arter. Det er 24 villreinområder og det er et stort press fra menneskelig påvirkning for eksempel fra veibygging, hytter og kraftanlegg. Rapporten oppsummerer for det første hvor mye det er av ulike typer infrastruktur og menneskelig forstyrrelser som finnes i villreinens leveområder.

Innen villreinområdene viser rapporten oss for eksempel at det er 24 291 private hytter, 220 turisthytter, 4 085 boliger, 9 543 km merkede stier, 3 598 km skiløyper, 2 605 km kraftledninger, 6 649 km private  veier og 1 194 km offentlige veier. 

De forskjellige villreinområdene byr på ulike utfordringer for villreinen. Rondane har for eksempel størst antall private hytter (7397) og veger (1921 km), Hardangervidda har mest stier (2051 km), mens Setesdal Ryfylke har det største området dekket av vannkraftmagasiner (345 km²) og flest kraftlinjer (616 km).

Viser store tap av leveområder og beregner menneskelig påvirkning

Sammen med GPS-data fra villrein ble infrastrukturdataene brukt til å lage statistiske modeller som gir kunnskap om den samla belastningen av menneskelig aktivitet i alle villreinområdene.

– Dashbordet viser både hvilke områder som er gode og samtidig uforstyrret for villrein, og områder som i utgangspunktet er godt egnet, men som er forstyrret av menneskelige aktiviteter. Det forteller NINA-forsker Bram van Moorter som har ledet arbeidet med dashbordet.

Et skjermbilde fra dashbordet. Her oppsummeres statusen for leveområdene til villrein med tanke på hvor egnet habitatet er.

Om sommeren ser vi at 2/3 av det potensielt sett egnede habitatet er forstyrret eller tapt på grunn av menneskelig aktivitet . Kun en femtedel av sommerhabitatet er både godt egnet og helt uforstyrret av mennesker. 

Det menneskelige fotavtrykket er enda høyere i kalvingsperioden, da har halvparten et godt naturgrunnlag, men er også forstyrret av ferdsel og inngrep.  

Dashbordet beregner den samlede effekten av infrastruktur på habitattap for villrein og rangerer alle villreinområdene ut fra habitattap.

– Villreinområdene som anslås å ha størst andel forstyrret leveområde inkluderer flere mindre områder, f.eks. Norefjell‐Reinsjøfjell, og Rondane blant de største, forteller van Moorter.

Dashbordet viser også med kart og statistikk for de viktigste påvirkningsfaktorene, altså hvilken sektor (som turisme eller vannkraft) eller hvilken spesifikk forstyrrelseskilde (som hytter eller stier) som påvirker hvert enkelt område mest. Denne kunnskapen kan brukes i kommunale planprosesser i framtiden og for å vurdere hvor best man kan restaurere natur for å bedre levevilkårene for villrein.

Støtte til kvalitetsnormen

Regjeringen har innført en «Kvalitetsnorm for villrein» for å klassifisere tilstanden av villreinområder basert på tre måleparametere. Den ene av disse er menneskelig påvirkning av leveområdene. Videre prosesser skal avklare hvilke forstyrrelser som påvirker de ulike områdene, og gi grunnlag for å utvikle tiltaksplaner.

De statistiske modellene ble utviklet uavhengig av prosessen med kvalitetsnormen, men kan likevel være nyttig for å støtte arbeidet med kvalitetsnormen, og har mange bruksområder. 

– Modellene er et nytt konsept i arealforvaltning. Mens tradisjonelle kart er statiske, er modellene et «levende produkt» som oppdateres etter hvert som ny kunnskap kommer til, og kan brukes på mange måter, sier van Moorter. 

Han kommer med flere eksempler:

– Modellene kan brukes for å lage kart og statistikk som viser kvaliteten av områdene i dag - også i områdene hvor vi ikke har GPS-data. De kan også brukes for å vise «naturgrunnlaget», det vil si gode beiteområder før, altså uten påvirkning av infrastruktur. De kan videre brukes for å teste scenarier med klimaendringer eller endring av infrastruktur, og mye mer, forteller van Moorter.

Modellene kan også forutsi effekten av ulike avbøtende tiltak eller nye arealinngrep gjennom scenarioanalyser. Dette har blitt gjort i mange tilfeller, for eksempel for å støtte tiltaksplaner i Rondane.

– Jo mer disse modellene forbedres, også ved å inkludere flere ulike datatyper, jo mer nyttige kan de være for både lokal og nasjonal forvaltning. Potensialet er stort, avslutter van Moorter.

Dashbordet: https://www.nina.no/apps/villrein.habitattap 
Les mer: Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashbord som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser. NINA Rapport 2342.
Kontakt: Bram van Moorter, Manuela Panzacchi, Bernardo B. Niebuhr og Torkild Tveraa

Trafikklysene blinker rødt og gult for villreinen

Jørn J. Fremstad

2023-12-20T08:39:00.0000000 2023-12-20T09:15:29.6770000

• Leveområdene er oppsplittet og kvaliteten forringet. Det skyldes samlete effekter av infrastruktur som veger, vannmagasiner, hytter og ulike typer menneskelig ferdsel.
• Funnet av skrantesjuke i Nordfjella og på Hardangervidda.
• Flere av de mindre villreinområdene har små bestander som i tillegg har lav og synkende genetisk variasjon.

På sikt er målet at alle villreinområdene skal ha minimum middels kvalitet og at de de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet.

Mer kunnskap om vær, beite og sykdom

– Vi vet mye om de største utfordringene i mange av villreinområdene, men for lite om den relative betydningen av endrede værforhold, klima, parasitter, bestandstetthet, jakt, arealbruksendringer, beiteforhold og sykdommer. Bedre kunnskap om dette vil gi viktig informasjon om hvilke typer tiltak som kan bidra til å forbedre forholdene for reinen, sier seniorforsker Christer Moe Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han har ledet ei nasjonal ekspertgruppe, administrert av NINA, på oppdrag fra Miljødirektoratet. Ekspertgruppa har nå levert to rapporter om tilstanden i de 24 norske villreinområdene. I den siste rapporten presenterer de klassifiseringen av de 14 ikke-nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein.

Forslag til forbedringer

Her kommer ekspertgruppa også med forslag til forbedringer av arbeidet med kvalitetsnormen. Blant de foreslåtte tiltakene er å opprette et vitenskapelig råd eller sekretariat som får ansvaret for arbeidet med kvalitetsnorm for villrein. Et annet er å øremerke midler til analyser av hva som kan forklare den til dels negative utviklingen som er dokumentert for spesielt slaktevekter, kalverekruttering og andelen bukker.  

De tre kriteriene villreinområdene er klassifisert etter er bestandsforhold, lavbeiter og leveområde og menneskelig påvirkning. Fargekodene er delt inn som et trafikklys, hvor grønn, gul og rød forteller om tilstanden / kvaliteten er henholdsvis god, middels eller dårlig.

Kun ett grønt område

Kun ett villreinområde, Tolga Østfjell, ble vurdert som godt og får statusen grønn. Områder som fikk status gul var Blefjell, Forollhogna, Lærdal-Årdal, Norefjell-Reinsjøfjell, Oksenhalvøya, Raudafjell, Reinheimen-Breheimen, Setesdal Austhei, Sølnkletten, Vest-Jotunheimen og Våmur-Roan. Disse områdene oppfyller dermed kvalitetsnormens mål om minimum middels kvalitet.

Områdene som fikk status dårlig kvalitet, og som ikke godkjennes etter kvalitetsnormen, var Brattefjell Vindeggen, Fjellheimen, Førdefjella, Hardangervidda, Knutshø, Nordfjella, Rondane, Setesdal Ryfylke, Skaulen-Etnefjell, Snøhetta, Sunnfjord og Svartebotnen.

De siste lever i Norge

De siste livskraftige bestandene av villrein lever i Norge, men villreinen er presset fra flere kanter. I 2020 vedtok regjeringen en kvalitetsnorm for villrein. Den skal si noe om hvor god tilstand villreinområdene skal ha. Året etter ble villreinen klassifisert som «nær truet» på Norsk rødliste for arter.

Helhetsvurdering av alle de 24 villreinområdene klassifisert i 2022 (nasjonale villreinområder) og 2023 (ikke-nasjonale villreinområder). Fargekodene rød, gul og grønn angir at villreinområdet er klassifisert til henholdsvis dårlig, middels eller god

Kontakt: Christer Moe Rolandsen

Les rapporten Klassifisering av 14 ikke-nasjonale villreinområder etter kvalitetsnorm for villrein

Les mer om kvalitetsnorm for villrein – første klassifisering av de 10 nasjonale villreinområdene

Kan vi åpne gamle villreinruter i Rondane ved å fjerne turisthytter, stier og veier?

Anne Olga Syverhuset

2023-12-14T09:22:00.0000000 2024-11-07T12:37:46.9400000

Villrein er klassifisert som «Sårbar» globalt, «Nær Truet» i Norge, og bestanden i Rondane fikk akkurat en samla rød farge (dårlig tilstand) ifølge Kvalitetsnorm for villrein. Rondane er nemlig ett av de nasjonale villreinområdene som er mest påvirket av mennesker, ifølge statistiske analyser.  

Rondane villreinområde er et langt og smalt fjellbelte mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen, som på grunn av sterk fragmentering i dag forvaltes som tre delbestander: Rondane Sør og Rondane Nord, som igjen er delt i to på hver side av elva Ula. De siste 15 årene har villreinen knapt beveget seg mellom de ulike beiteområdene sør og nord i Rondane.

I en ny rapport har forskere fokusert på Rondane Nord, sentralt plassert innenfor den nordlige Europeiske villreinregionen. I Rondane Nord finnes 1396 privathytter, 1218 km stier, 9 turisthytter, 385 km veier og mange beitedyr – og en stor mengde infrastruktur ligger like utenfor villreinområdets grenser. Det er mye som stopper den sky villreinen fra å gå rutene den har gått de siste 10 000 årene. Noe må gjøres. Men hva? 

Kan forutsi effekten av å flytte hytter og stier

Vil det å stenge ei godt besøkt turisthytte og stier åpne opp gamle trekkruter for villreinen igjen? Eller hva med å stenge en trafikkert veg? Heldigvis slipper vi å gjette – eller å prøve for å se om det funker. Forskere i Norsk institutt for naturforskning (NINA) har utviklet et verktøy som kan forutsi hva som er gode og tilgjengelige leveområder og korridorer for villrein, og simulere effekten av ulike tiltak. 

Prosjektgruppa som arbeider med tiltaksplaner i Rondane nord fikk hjelp av NINA til å vurdere effekten av ulike tiltak. Tiltakene de ba om hjelp til å simulere innebærer å fjerne hytter og stier på enten øst- eller vestsida av Rondanemassivet.

Er det best å fjerne infrastruktur på øst- eller vestsida?

Øst i Rondane ligger Bjørnhollia, en populær betjent DNT-hytte. Det ene scenariet innebar å fjerne "alle" menneskelige forstyrrelser fra østsiden, ved å fjerne Bjørnhollia og stier fra denne til Dørålsæter, Rondvassbu og Eldåbu, og veien til parkeringsplassen ved Straumbu.

Scenario nummer to fokuserer på området lengst vest i Rondane nasjonalpark, og er delt i to delscenarier: det ene scenarioet innebærer å fjerne Peer Gynt-hytta og tilhørende stier; det andre innebærer fjerning av stier og en liten veistrekning i området nær Mysusæter og Rondvassbu, samt å flytte parkeringsplassen som i dag er på Spranget ned til Mysusæter.

I tillegg vurderte forskerne en kombinasjon av disse, nemlig å fjerne all infrastruktur på vestsida (scenario 2 + 3) og å fjerne all infrastruktur på både øst- og vestsida (scenario 1 + 2 + 3).

Resultatene viser at det beste alternativet for villreinen selvsagt vil være å fjerne all infrastruktur, øst og vest. Dette vil øke sannsynligheten for å reetablere de tapte korridorene i Rondane nord mest, og gi villreinen tilgang til 38.1 km² mer egnet villreinhabitat. Men hva er best av de ulike enkeltscenarioene?
– Det beste enkeltscenariet som ble foreslått er å fjerne Bjørnhollia. Det gir omtrent like gode resultater (tilgang til 19.4 km² mer av de egnede områdene) som scenario 2A pluss 2B samla (19.5 km²), forteller NINA-forsker Manuela Panzacchi, som har koordinert arbeidet med simuleringene.
Hovedårsaken er at det på vestsida ligger et stort antall andre forstyrrelser, både innenfor og like utenfor grensen til villreinområdet - blant annet 2413 privathytter, beitedyr, veger og stier Selv om Peer Gynt-hytta og enkelte stier hadde blitt fjernet, ville det fortsatt vært mange forstyrrelseskilder i området som ikke er adressert i det foreslåtte scenarioene. 

Fjerning av infrastruktur i øst vil i langt større grad frigjøre Bjørnhollia-området fra forstyrrelser. Imidlertid tilsier resultatene på at forstyrrelser langs hele korridoren bør vurderes, også lenger nord. Dessuten er det potensielle trekkområdet topografisk enklere i vest enn i øst.

De nøyaktige tallene avhenger av hvor risikovillig villreinen er. Modellene faktisk viser at jo mer desperat villreinen er på å komme seg til et annet område, jo mer villig vil den være til å komme nærmere forstyrrelser, og dermed kan østalternativet bli mer aktuelt.

Godt utgangspunkt for videre diskusjon

Prosjektgruppen ønsket å gjøre denne simuleringen for å få et statistisk kunnskapsgrunnlag for hvordan forskjellig infrastruktur påvirker villreintrekket, og også ha et utgangspunkt for diskusjon om prioritering av tiltak.

– Simuleringene gjør det mulig å innta fugleperspektiv, og se hvordan de ulike foreslåtte tiltakene påvirker villreinens muligheter til å bruke hele Rondane nord i sammenheng, forteller Panzacchi. 

–  Simuleringer kan også brukes for å vurdere sammenheng med Grimsdalen, eller i enda større skala, for å vurdere muligheten for å gjenopprette korridorer mellom Rondane nord og Snøhetta, Rondane Sør, Knutshø og andre nærområder, fortsetter hun.
 

Kartverktøy basert på GPS-data fra 500 dyr og tiår med forskning

NINAs kartverktøy beregner statistisk kvaliteten på hver 100 m i alle villreinens leveområder, mulighetene den har for å bevege seg innad i dem, og hvor mye leveområdene er påvirket av mennesker.

– Villreinen trekker over store områder, og trives i store, godt sammenhengende områder med god mattilgang og lite forstyrrelser, sier Panzacchi.
Menneskelig infrastruktur og aktiviteter som hver for seg kan ha liten effekt på reinen, kan til sammen gi stor samla påvirkning, og hindre villreinen i å bevege seg fritt.

I tillegg til GPS-data fra omtrent 500 villrein fra de største villreinområdene i Norge, bygger modellene på en stor mengde kartdata fra hele Norge, inkludert landskapsdata, data om infrastruktur (veger, hytter, vannkraft osv.), menneskelige aktiviteter (f.eks. turistvolum), klimadata og lokalkunnskap. 

Alle disse dataene danner grunnlaget for modellene, som kan produsere forskjellig oppsummeringsstatistikk og kart som med høy oppløsning beskriver hvordan villrein oppfatter ressurser og barrierer. 

Niebuhr, B.B., Panzacchi, M., van Moorter, B., Gundersen, V., & Tveraa, T. 2023. Scenarioanalyser – evaluering av effekten av avbøtende tiltak for villrein i Rondane Nord. NINA Rapport 2359. Norsk institutt for naturforskning. 

Se også: 

Panzacchi, M., van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., A., Dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Stien, A., Andersen, R., Strand, O. 2022. Statistisk modellering av samlet belastning av menneskelig aktivitet på villreinområder. Identifisering av viktige leveområder og scenarioanalyser for konsekvensutredning og arealplanlegging. NINA Rapport 2189. Norsk institutt for naturforskning. 

van Moorter, B., Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Lelotte, L., Rolandsen, C.M., & Tveraa, T. 2023. Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashboard som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser. NINA Rapport 2342. Norsk institutt for naturforskning.  (in press) 
 

NettApper:

• Villrein App
• Dashboard: Habitattap og menneskelig påvirkning i alle villreinområder

Samler tiår med villreinforskning i enkelt kartverktøy (tidligere nyhetssak om verktøyet)

Statsforvalteren i Innlandet – Tiltaksplaner for villrein

Er det klima for framtidens reindrift?

Jørn J. Fremstad

2023-11-20T10:11:00.0000000 2023-11-20T10:33:15.8300000

I årene framover er det forventet mer ekstremvær med nedbørrike og mildere vintre. Det er knyttet stor spenning til hvordan klimaendringene vil påvirke reinen og reindriften. Overvåkingsprogrammet for tamrein har nylig oppdatert reinbase.no med siste års data.

Fra 1 800 tonn til 1 400 tonn rein

Selv om det er svingninger i antall og tonn rein som blir slaktet, er trenden klar: Siden tidlig på 2000-tallet har resultatet gått jevnt og trutt nedover. I reindriftsåret 2004 / 2005 ble det slaktet drøyt 1 800 tonn, mens det i sesongen 2022 /2023 ble slaktet knapt 1 400 tonn. Det tilsvarer en nedgang på nesten 25 prosent på knappe 20 år.

– Reinen lever året rundt på frie beiter og er i hovedsak avhengig av å finne mat på bakken. Derfor er det naturlig at vær og vinter påvirker hvor mange kalver som lever opp. Antall kalver avgjør igjen hvor mye rein som kan slaktes, sier seniorforsker Torkild Tveraa i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Sein vår gir færre kalver

En sein vår er også med på å redusere andelen simler som får kalv. Etter en lang vinter, hvor reinen til tider må grave seg gjennom dyp og hardpakket snø, er det kjærkomment å nærmest vasse rundt i grønne urter.

Men ventetiden kan bli lang hvis våren er sein. Det kan være avgjørende for om simla får tilgang til de ressursene som trengs rett etter kalvingen. På den andre siden kan mildere klima gi tidligere vår, og det vil gi bedre forhold for reinen. I tillegg har den totale matmengden på sommerbeitene betydning for hvor stor andel av simlene som klarer å fostre opp en levedyktig kalv.

Krisefôring må til under vanskelige forhold

I år med mye snø forsøker reinen å livnære seg på never og lavarter som vokser på trær. Fra gammelt av var det også en vanlig strategi å hogge ned trær, slik at reinen fikk tak i mat. I dag er krisefôring med spesialutviklet fôr / pellets og gras et viktig tiltak for å sikre reinen tilgang til mat når beiteforholdene blir vanskelige.

Uansett er reinen i størst grad påvirket av de naturgitte forholdene. Det ser vi tydelig på tallene fra vinteren i 2020, hvor slakteuttaket nådde et bunnpunkt med litt over 1 100 tonn til tross for intensiv fôring. Da var det nøyaktig 20 år siden en tilsvarende krise rammet reindriften.

– Nøyaktig hvordan framtida vil bli for reinen vet vi ikke. Til tross for den overordnede negative utviklingen i slaktekvantum, er det enkelte som hatt en økning. Å identifisere hva som har gjort at noen har lyktes bedre enn andre, kan være viktig for å sikre at reinen i størst mulig grad blir i stand til å stå imot de kommende klimaendringene, sier Tveraa.

Les mer om overvåkingsprogrammet på www.reinbase.no

Kontakt: Torkild Tveraa

Hvordan sikre en bærekraftig bruk av landet vårt?

Jan Arne Stokmo

2023-09-25T16:43:00.0000000 2023-09-25T17:00:38.8570000

Statssekretær Kjersti Bjørnstad og ekspedisjonssjef Lene Lyngby fra Klima- og miljødepartementet ble tatt imot av administrerende direktør Norunn S. Myklebust i Norsk institutt for naturforskning (NINA), samt forskere på rovvilt, villrein og Naturavtalen. En rød tråd gjennom besøket var hvordan forskningen kan bidra med kunnskap og verktøy til en bærekraftig forvaltning.

– NINA har som mål å være en viktig leverandør av kunnskap til Klima- og miljøforvaltningen. Vi kan finne løsninger på naturens premisser ut fra samfunnets behov, blant annet ved hjelp av ny teknologi og digitalisering. Med vår kunnskap ønsker vi å hjelpe Norge med å nå naturavtalen, sier Norunn S. Myklebust.

Rovviltsoner bør være biologisk fundert

For store rovdyr er dagens forvaltning basert på fastsatte soner for hvor det skal være rovdyr og hvor det skal være beitedyr. Sonene løses forskjellig av rovviltnemdene rundt omkring i landet, og et gjengangsproblem er at arealkrevende rovdyr vandrer inn og ut av fastsatte soner. NINAs forskning viser for eksempel at merkede gauper kan tilbakelegge store distanser.

Det viser viktigheten av at rovdyrområdene må være store nok og områder der hvor rovdyrene vil bo. Et annet alternativ er å ikke sonere.

– Vi har kunnskap og verktøy for å regne på hvor sonene bør være og kan designe rovviltsoner som er mer biologisk fundert. De kan gi oss mer akseptable kompromiss, forklarer John Odden.

Les mer om rovviltforskningen i NINA (lenke)

Langsiktig oppfølging av villrein

For villrein går det ikke så bra for tiden, viser arbeidet med kvalitetsnorm for villrein hvor NINA bidrar med datainnsamling og analyser. Av 10 gjennomgåtte nasjonale villreinområder går det dårlig i 6 områder og middels bra i 4 områder. Ingen av dem oppnår det øverste nivå. Ytterligere 14 områder skal klassifiseres i høst.

Et stort problem for villrein er arealpress og forstyrrelser, som for eksempel hyttebygging, ferdsel, kraftutbygging og lignende.

Klimaendringer, med varmere somre og mildere vintre, kan også øke trykket på villrein. Dette vet vi i dag for lite om. I tillegg skaper sykdom og parasitter, som fotråte og skrantesjuke, bekymring. På Hardangervidda blinker det rødt for villrein og forskere og lokalbefolkning er bekymret for skrantesjuke, men også de negative effektene tiltakene mot skrantesjuke kan ha. Og i hvor stor grad bestanden vil tåle disse tiltakene.

– Vi ser et behov for tilstrekkelig og langsiktig oppfølging og finansiering for å kunne sikre god kunnskap til kvalitetsnormarbeidet, og tiltaksplaner som kommer som en oppfølging av dette. En løsning kan være å opprette et vitenskapsråd for villrein, med inspirasjon fra arbeidet som gjøres på laks. Vi ser også behov for følgeforskning av hvordan det vil gå med villrein på Hardangervidda, sier Christer Rolandsen, seniorforsker i NINA.

Les mer om NINAs overvåking og forskning på hjortedyr (lenke)

Verktøy til kommunene

Den internasjonale naturavtalen ble nylig undertegnet i Montreal, med Norge som en av flere pådrivere. Mål nummer én i avtalen er at tap av natur skal bringes ned mot null innen år 2030 gjennom bærekraftig arealplanlegging. Som ansvarlig myndighet for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, har norske kommuner dermed en nøkkelrolle om Norge skal nå målene. Dersom kommunene skal lykkes med dette er de helt avhengige av et oppdatert, relevant og lett tilgjengelig kunnskapsgrunnlag.

Trond Simensen, forsker i NINA, fortalte om hvordan NINA kan hjelpe kommunene med verktøy og kunnskap som kan bidra til å nå målene.

– Naturavtalen har viktige mål om bevaring og restaurering av natur, men det sies ikke noe om hvordan dette skal skje på lokalt nivå, der det til eksempel også er behov for mer areal til bolig, næring og fornybar energi. NINA kan levere verktøy, som for eksempel lokale naturregnskap, som kan vurdere virkningene av planlagt arealpolitikk og naturrestaurering lokalt, sier Simensen.

Besøkte NINAs laboratorier

På programmet mandag stod også en omvisning på NINAs genetikklaboratorium- NINAGEN (lenke), som mottar og analyserer prøver fra store rovdyr og mange andre arter. Det ble også en snartur innom NINAs grovlaboratorium, der overingeniør Frode Holmstrøm forklarte under undersøkelser av en død jerv. Jonas Kindberg, leder i Rovdata, gav også en orientering om Rovdata og siste nytt fra Nasjonalt overvåkingsprogram for store rovdyr.

Kontaktpersoner:
Norunn S. Myklebust, administrerende direktør i NINA
John Odden, seniorforsker i NINA  
Christer Moe Rolandsen, seniorforsker i NINA  
Trond Simensen, forsker i NINA
Jonas Kindberg, leder i Rovdata  
 

Ny teori kan reformere naturvennlig utbygging

Anne Olga Syverhuset

2023-06-26T10:00:00.0000000 2023-06-26T10:13:06.6130000

Om et område er godt egnet for et dyr eller plante, kommer ikke bare an på om det er mat, ly og lite forstyrrelser der. Det må også henge tett sammen med andre egnede leveområder, gjennom «korridorer» hvor artene kan bevege seg. Vi må derfor ta høyde for summen av menneskelig aktivitet og inngrep i et større område for å vurdere hvor mye vi forstyrrer sårbare arter. 

Dette har vi visst en god stund allerede. Men inntil nylig har vi manglet en metode for å tallfeste og visualisere samla belastning av menneskelige aktiviteter på artenes «nettverk». Det trenger vi om vi enkelt skal kunne bruke kunnskapen når vi skal ta beslutninger om hvor vi skal bygge, og hvilke områder vi skal restaurere eller verne. 

De siste årene har flere forskere, med NINA-forskerne Bram Van Moorter og Manuela Panzacchi i spissen, arbeidet fram «teorien om funksjonelt habitat». Funksjonelt habitat er leveområder som både er gode og som henger godt sammen. En fersk publikasjon i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Ecology oppsummerer teorien og beskriver metodikken. Den supplerer tidligere artikler som beskriver bakgrunnen, programverktøyene og eksempler på bruk, og alt ligger til rette for at metoden kan effektivisere arealplanlegging og beslutningsprosesser. 

Metoden har vært utviklet med reinsdyr som «case study», og støtter nå en mer bærekraftig arealforvaltning i villreinområdene. Nå skal metoden tas i bruk for alle arter i prosjektet GreenPlan.

– Flere har allerede testet deler av metodikken de siste årene, både i Norge og flere andre land. Nå som teorien og metodikken er publisert i sin helhet, håper vi at enda flere kan dra nytte av den, sier Bram Van Moorter.

Kan enkelt simulere effekten av å bygge en vei eller å restaurere et naturområde

I verktøykassa forskerne har utviklet i tilknytning til den nye teorien finner vi et hendig simuleringsverktøy. Det har vi tidligere skrevet om, blant annet i saken «Samler tiår med villreinforskning i enkelt kartverktøy».

Verktøyet beregner ikke bare kvaliteten på alle villreinens leveområder, og mulighetene de har for å bevege seg innad i dem, men også den samla belastningen vi utsetter dem for. Da kan vi enkelt simulere hvilken effekt det vil ha å bygge en vei gjennom området, eller å restaurere ei myr. På den måten kan arealplanleggere effektivt vurdere effekten av foreslåtte inngrep eller avbøtende tiltak, og gå for det som totalt sett er mest hensiktsmessig. Kanskje kan små justeringer av hvor veien legges gi stor positiv effekt for naturen.

– Det vil kunne gjøre det enklere å prioritere områder for bevaring, restaurering og utbygging. Verktøyet kan også brukes til å simulere effekten av en hel arealplan med planlagt og eksisterende infrastruktur, sier Van Moorter.

Et lite område med mye god mat og ly er kanskje ikke det viktigste å ta vare på, hvis det viser seg at dyrene ikke har tilgang til området.

Et paradigmeskifte for arealplanlegging

Naturvitenskapelig kunnskap vært lagt til grunn for beslutninger for hvordan ulike områder skal brukes eller vernes før også.

– Men tidligere så vi bare på små biter hver for seg, vi hadde ikke hele bildet. Nå kan vi enkelt vurdere helheten, gjennom å se områdene som et nettverk. Vi kan snakke om et paradigmeskifte, sier Van Moorter.

Endringen er så stor at det har potensiale for å reformere måten vi gjør arealplanlegging på, dersom det blir tatt i bruk i stor skala. Det vil for eksempel kunne brukes i arbeid med planer for hvordan vi kan bedre forholdene for sårbare arter som villrein, i arbeid for å identifisere grønn infrastruktur, eller også for å prioritere områder for bevaring eller restaurering. 

– Ved å bruke verktøyet kan vi bruke vitenskapelig data og kunnskap i arealplanlegging på en mye mer objektiv og transparent måte, avslutter Van Moorter.

Les mer:
1.    Beskrivelse av hele teorien og metodikken (den nye artikkelen i Ecology): Van Moorter B, Kivimäki I, Panzacchi M, Saura S, Niebuhr B.B., Strand O, Saerens M. (in press) Habitat Functionality: integrating environmental and geographic space in niche modelling for conservation planning. Ecology
2.    Bakgrunnsteori: Van Moorter B, Kivimäki I, Panzacchi M, Særens M (2021). Review & Synthesis: defining and quantifying Effective Connectivity. Ecography44, 6: 870-884
3.    Programvare: (ConScape – Connected Landscape): conscape.org.  Van Moorter M, Kivimaki I, Noack A, Devooght R, Panzacchi M, Hall K, Leleux P, Saerens M. (2023) Accelerating advances in landscape connectivity modeling with the ConScape library. Methods in Ecology and Evolution, 14, 133– 145. https://doi.org/10.1111/2041-210X.13850 
4.    Bruk av metoden – scenarioanalyser:   Dorber, M., Panzacchi, M., Strand, O., B. van Moorter (2023) New indicator of habitat functionality reveals high risk of underestimating trade-offs among sustainable development goals: The case of wild reindeer and hydropower. Ambio 52, 757–768 (2023).
5.    Bruk av metoden på norsk villrein (report)  Panzacchi, M., van Moorter, B., Tveraa, T., Rolandsen, C. M., Gundersen, V., Lelotte, L., Dos Santos, B. B. N., Bøthun, S. W., Andersen, R., Strand, O. 2022. Statistisk modellering av samlet belastning av menneskelig aktivitet på villrein. Identifisering av viktige leveområder og scenarioanalyser for konsekvensutredning og arealplanlegging. NINA Rapport 2189
6.    Nett-App for Grønn Infrastruktur: GreenInfrastructureMaps
7.    Nett-App for villrein: ReindeerMaps

Kontakt: 
Bram Van Moorter
Manuela Panzacchi