Hvor langt kan elgen svømme?

Jørn J. Fremstad

2026-04-13T13:18:00.0000000 2026-04-13T13:41:35.5970000

Det kan skyldes eventyrlyst, eller at tilværelsen blir så tøff at den ser seg bedre tjent med å flytte. Faktum er i hvert fall at elgen er en god svømmer, selv om den kanskje ikke ser sånn ut ved første øyekast.

– Elgen har en stor kropp. Pelsen er tykk, isolerer godt og hårene samler mye luft. Det betyr at elgen flyter godt, og den tåler å være i kaldt vann lenge. De lange beina gir god framdrift, også i vann, sier seniorforsker Erling J. Solberg i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han anslår at elgen kan komme opp i en fart av 6 km i timen når den svømmer.

Svømte ni mil i Finland

For noen år siden svømte en elg fra det finske fastlandet og ut til landets sydligste øy, Utö. Det er en strekning på nesten 90 kilometer. Denne elgen kan ha hvilt seg på flere øyer og skjær underveis.

I Norge rapporteres det stadig om elg som svømmer mellom mange av de større øyene og over fjordarmer i Nordland og Troms. Det er registrert elger som har svømt til øyer som Anda fyr, Landego, Træna og Vega. Også her kan elgene ha drevet med øyhopping.

De fleste elgene oppdages rett før eller rett etter de har svømt i land. Derfor vet vi lite om distansen de svømte i ett strekk. Foto: Torbjørn Martinsen

– De fleste elgene oppdages rett før eller rett etter de har svømt i land. Derfor vet vi lite om distansen de svømte i ett strekk, sier Solberg.

Målte svømmetur med GPS

Den erfarne elgforskeren har vært med å undersøke hvordan elgen lever på og rundt øysamfunnet Vega i Nordland. I rapporten Elgene på Vega. Erfaringer fra 30 år i havgapet beskriver forskerne hvordan de brukte GPS til å kartlegge hvordan elgen beveger seg.

– Ei elgku svømte en distanse på drøye 8 km fra Igerøya i Vega til Esøya utenfor Hamnøya i Vevelstad kommune. Det er det best dokumenterte tilfellet av langdistansesvømming som jeg kjenner til, forteller Solberg.

Kua hadde GPS-sender og sendte én posisjon hver time. Hun svømte da med en hastighet på ca. 3 km i timen. Fire dager senere svømte hun videre med samme hastighet, og en av strekningene var på minst 5 km.

De blå sirklene viser posisjonene til ei elgku som svømte en distanse på drøye 8 km fra Igerøya til Esøya. Illustrasjon: Skjermdump fra www.dyreposisjoner.no

Dykker etter vannplanter

Elgen er også relativt god til å dykke. Nesa er bygd på en måte som hjelper den å holde luftveiene frie for vann. Enkelte hevder at elgen kan dykke dypere enn fem meter, men det fins ingen overbevisende dokumentasjon.

Det gjør det derimot av elg som senker både kropp og hode under vann på leting etter vannplanter. Da kan elgen holder seg under overflaten i opptil 50 sekunder.

– Antakelig står elgen på bunnen, og senker bare hodet når den «dykker». Å dykke mens du svømmer krever en langt mer avansert teknikk for å motvirke oppdriften. Jeg har aldri sett overbevisende dokumentasjon på elg som dykker på en sånn måte, sier Solberg.

Med livet som innsats

Selv om elgen er en god svømmer kan det være livsfarlig å utfordre vind, strøm og bølger på sjøen. Enkelte ganger har Solberg og kollegene hans funnet død elg drivende i sjøen.

Så hvorfor risikerer noen elger livet på havet? En grunn er at de flytter ut for å unngå innavl. Det kan også henge sammen med høy tetthet av elg, og dermed stor konkurranse om maten. 

– I slike tilfeller kan det være en stor fordel å flytte til områder med færre elger og mindre konkurranse, sier Solberg. 

Elg kan også svømme over til øyer for å holde seg selv og avkommet trygt. 

Rømmer fra rovdyr

– Noen bruker strategisk små øyer under og rett etter kalvingen, når kalven er som mest sårbar for å bli tatt av rovdyr. De kan oppholde seg der i et par måneder til kalven blir et vanskeligere bytte, fortsetter Solberg.

Elgen er et landdyr som kan bli opptil tre meter langt, med en skulderhøyde på 230 cm og over 600 kilo tungt. Fortsatt er det mange ubesvarte spørsmål rundt hvorfor elg legger på svøm.

Kanskje har de rett og slett en iboende trang til å dra ut og utforske verden?

Elgen er en god svømmer. Foto: Torbjørn Martinsen

Les rapporten Elgene på Vega. Erfaringer fra 30 år i havgapet

Kontakt: Erling J. Solberg

Villreinkalver dør allerede før fødselen

Jørn J. Fremstad

2026-02-17T12:15:00.0000000 2026-02-17T12:50:56.1070000

Det er lav tilvekst av kalv i flere av villreinområdene våre. Dette har lenge bekymret folk som er opptatt av å bevare villreinen. Mange mener at rovvilt tar så mye kalv at få vokser opp. Men data fra både snøskred og ny overvåking i Snøhetta og Knutshø viser at en betydelig andel av de drektige simlene ikke får kalv.

Abort blir oversett

– Abort ser ut til å utgjøre en viktig, men ofte oversett, del av den totale kalvedødeligheten. At simler «kaster kalven» bidrar til at tilveksten av dyr til bestanden blir lavere, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hvorfor andelen villreinsimler som har kalv minker, har vi visst lite om. Ting kan skje både før, under og etter kalvingstida. Bremset Hansen har ledet et pilotprosjekt for å finne ut mer.

Mest mulig skånsomt

Målet var å utvikle en ny måte å dokumentere variasjon i dødelighet fra fosterstadiet og fram til jakta. Fostringsflokker er filmet og klassifisert systematisk fra seinvinteren til høsten. Simlene klassifiseres i om de er tilsynelatende drektige, og om de har kalv. Dataene er kombinert med tall på kalver per voksne simler fra en bestandsmodell NINA har utviklet. Dette gir ny og viktig innsikt om tilvekst til bestanden.

Samtidig skulle pilotprosjektet skje mest mulig skånsomt for dyrene. Det aller viktigste har vært å unngå å forstyrre flokker med simler, ungdyr og kalver (fostringsflokker), spesielt i kalvingstida. Derfor gjør erfarne, lokale folk i fjelloppsynet mye av feltarbeidet.

Filming av simler i kalvingstida skjer på langt hold gjennom teleskop, for å unngå forstyrrelser. Foto: Brage Bremset Hansen, NINA

Beregner dødelighet hos foster og kalv

– De aller fleste voksne simler blir drektige hver høst. Vi følger utviklingen i simlenes drektighetsrater og kalverater gjennom sesongen. Da kan vi beregne foster- og kalvedødelighet, og når i sesongen de dør, forteller Bremset Hansen.      

Drektighetsraten forteller hvor stor andel av simlene som er drektige. Kalveraten er hvor stor andel som har kalv med seg.

Forskerne har også undersøkt villrein som er tatt av snøskred. Funnene bekrefter mistanken om at lave drektighetsrater hos voksne simler henger sammen med at de er i dårlig kondisjon. Lav kroppsvekt og lite kroppsfett øker faren for abort, eller at tidspunktet for kalvingen blir forsinket. Dårlig kondisjon på seinvinteren kan komme av dårlig kondisjon høsten før, høy bestandstetthet eller vanskelige forhold på vinterbeite.

Dødelighet i ulike villreinområder

I den østlige delbestanden i Snøhetta ble det dokumentert en betydelig dødelighet under både foster- og kalvestadiet i 2025. Knutshø hadde til sammenligning en svært høy samlet dødelighet. Det omfattende utbruddet av fotråte var sannsynligvis den viktigste enkeltårsaken, og bare 13 prosent av voksne simler i Knutshø hadde fortsatt kalv på høsten. I Snøhetta vest var det markerte forskjeller mellom årene 2024 og 2025. Det gjaldt både samlet dødelighet og fordelingen mellom antatt foster- og kalvedødelighet.

– Resultatene fra pilotstudien sier ikke noe om hvor mange kalver som blir tatt av rovvilt. At jerv og kongeørn tar kalv er trolig en betydelig faktor i flere villreinområder, i hvert fall i enkelte år. Men lave kalvetall under kalvetellingene i slutten av juni og ved jaktstart kan ofte forklares av andre faktorer enn rovvilt, sier Bremset Hansen.

Tilsynelatende drektig simle jages av jerv i et elveleie, midt i kalvingstida. Simla bruker den delvis åpne elva som buffer mot jerven. Foto: Brage Bremset Hansen, NINA

Henter mer kunnskap om rovvilt

Dataene fra pilotstudien kan kombineres med lengre tidsserier, blant annet på tetthet av rovvilt. Det åpner enda flere muligheter for å innhente ny kunnskap.

– GPS-merking av jerv og eventuelt kongeørn kan også kombineres med denne metodikken. Det vil bedre forståelsen av hvordan rovviltet påvirker villreinen, sammenlignet med andre miljøfaktorer og jakt, sier medforfatter og NINA-forsker Jenny Mattisson.

Les rapportene:

Kalvetap hos villrein: et pilotprosjekt i Snøhetta og Knutshø

Villrein drept i snøskred: omfang, konsekvenser og nytteverdi
 

Kontakt: Brage Bremset Hansen

Villrein trues av innavl og gener fra tamrein

Jørn J. Fremstad

2026-01-27T12:35:00.0000000 2026-01-30T14:13:53.8570000

Genetisk variasjon er viktig for at arter og bestander skal tilpasse seg endringer i miljøet. Ny forskning fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) viser at det genetiske mangfoldet hos villreinen endres i raskt tempo. Tap av genetisk variasjon og innavl er en kjent risiko når leveområder stykkes opp, spesielt for små bestander.

– De norske villreinområdene kjennetegnes av nettopp små og isolerte bestander, men også høy genetisk innblanding fra tamrein. Begge deler anses som problematiske når forvaltningen skal forsøke å bevare en vill art, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i NINA.

Det finnes nasjonale og internasjonale bevaringsmål for villrein. De inkluderer å ivareta både den genetiske variasjonen og særegenheten til villreinstammer som fins naturlig innenfor et gitt geografisk område.

 – Tidligere forskning viser at tamreinen ikke stammer fra norsk villrein, men sannsynligvis en mer østlig underart, sier seniorforsker Olav Strand i NINA.

Analyser av 1400 villrein

Forskere har analysert unikt arvemateriale (DNA) fra hår- og vevsprøver fra nesten 1400 villrein. Prøvene stammer fra 22 av de 24 villreinområdene vi har i Norge.

Resultatene beskrives i den ferske rapporten Genetikk i kvalitetsnorm for villrein: nye metoder gir nye muligheter. Her anbefaler forskerne hvilke genetiske kriterier som bør gjelde når forvaltningen skal ta stilling til veien videre i arbeidet med Kvalitetsnorm for villrein.

Mål om å gjøre villreinen levedyktig

Kvalitetsnormen ble utarbeidet for å kunne forvalte villreinen (Rangifer tarandus tarandus) og villreinområdene i henhold til internasjonale forpliktelser og nasjonale mål. Det nasjonale målet er å ta vare på levedyktige bestander innenfor deres naturlige utbredelsesområder.

Genetisk variasjon er en av verdiene som måles i kvalitetsnormen. I den nye rapporten har forskerne undersøkt tap av genetisk variasjon, endring i effektive bestandsstørrelser, nivå av innavl og i hvor stor grad bestandene har opphav i tamrein.

Den effektive bestandsstørrelsen er et mål på hvor genetisk tilpasningsdyktig en bestand er. Den påvirkes både av bestandsstørrelse og hvor stor andel av bestanden som faktisk fører genene sine videre.

Alarmerende lav

– I flere av de ikke-nasjonale villreinområdene har det vært et stort og raskt tap av genetisk variasjon. De effektive bestandsstørrelsene er alarmerende lave, og graden av innavl er både høy og økende. Felles for disse bestandene er at de er små og isolerte, sier Bremset Hansen.

– Lav utveksling av gener kan over tid føre til tap av genetisk variasjon og svekket evne til å tilpasse seg endringer i miljøet, supplerer NINA-forsker Bart Peeters.

Oppstykket av mennesker

Historisk var villreinen utbredt i større sammenhengende områder. Menneskelig ferdsel og bygging av veier, hytter og annen infrastruktur har ført til at leveområdene er blitt oppstykket.

Dagens 24 villreinområder og deres bestander varierer mye i størrelse, men alle har liten eller ingen kontakt med andre bestander. I tillegg er flere av bestandene oppdelt i mer eller mindre isolerte delbestander.

Dilemma for forvaltningen

Flere av dagens bestander består av færre enn 100 dyr og har opphav i tamrein. Den effektive bestandsstørrelsen er mye mindre.

– Dette skaper et forvaltningsdilemma. Tiltak som reduserer barrierer, kan bedre utveksling av gener og styrke den genetiske variasjonen. Samtidig kan de føre til at bestander av mer eller mindre genetisk opprinnelig villrein får økt innblanding fra opprinnelig tamrein, forklarer Bremset Hansen.

Tiltak for å motvirke barrierer og isolasjon kan også øke risikoen for å spre smittsomme sykdommer, som skrantesjuke (CWD). Villreinen står overfor svært ulike utfordringer innen og mellom Langfjella og Dovre-Rondane. Det må de ulike tiltaksplanene ta hensyn til.

Forskernes anbefalinger

Forskerne mener at kvalitetsnormen bør inneholde kriterier for både tap av genetisk variasjon, effektiv bestandsstørrelse og grad av genetisk innblanding fra tamrein. Det er i tråd med tidligere anbefalinger og internasjonale prinsipper innen bevaringsgenetikk.

Halvparten av bestandene stammer fra tamrein. De inngår derfor ikke i Artsdatabankens rødlistevurdering av villrein. Flere andre bestander i og rundt Langfjella er også sterkt preget av genetisk innblanding. Dette utfordrer målet om å ta vare på villreinens egenart.

– Det er opp til myndighetene å avgjøre hva som er akseptabel tilstand, og hva norsk villrein skal være på kort og lang sikt. De må også ta hensyn til kulturelle, sosiale og økonomiske verdier. Våre anbefalinger er kun basert på genetiske analyser og faglige bevaringsbiologiske føringer, sier Bremset Hansen.

Kontakt: Brage Bremset Hansen

Les rapporten Genetikk i kvalitetsnorm for villrein: nye metoder gir nye muligheter

Les Kvalitetsnorm for villrein

42 millioner til tiltak for villrein – men virker de?

Anne Olga Syverhuset

2025-10-27T14:44:00.0000000 2025-10-28T08:14:34.4430000

Villreinen trenger store, sammenhengende og rolige områder. Den frykter oss mennesker etter å ha blitt jaktet på i flere tusen år, og inngrep og ferdsel i og rundt fjellet har ført til at villreinen ikke lenger bruker mange av de tidligere leveområdene sine. De siste villreinflokkene i Europa lever i Norge, og vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på arten, som nå er truet av både forstyrrelser, sykdom og klimaendringer.    For å forbedre tilstanden til villreinen har regjeringen nylig foreslått å sette av 42 millioner kroner til bevaringstiltak  i 2026. Men vet vi egentlig nok om effekten av tiltakene? 

– Vi vet mye om hvor villreinen beveger seg i fjellet, men for lite om effekten av tiltakene som skal hjelpe reinen, sier NINA-forsker Vegard Gundersen.

Det skal han og kolleger fra NINA, NBMU, NTNU og Telemarksforskning gjøre noe med. De har fått 12.5 millioner kroner av Forskningsrådet til å forske på effekten av både gjennomførte og nye tiltak.

Norsk villreinsenter, Miljødirektoratet, DNT, Moskusguiden og Hafslund Kraft er også med i prosjektet, som skal gå over fire år.

Hvordan påvirker ulike typer tiltak bruken av fjellet?

I prosjektet vil forskerne undersøke effekten av ulike typer tiltak. Dette kan omfatte informasjon og guiding av turgåere, fysiske tiltak som for eksempel å flytte stier, hytter og parkeringsplasser, eller å innføre begrensninger på ferdsel. Besøksforvaltning brukes allerede mange steder og handler om å lede friluftsliv og turisme til områder som er mindre sårbare for villreinen .

– Vi har lange tidsserier med GPS-data som viser hvordan reinen bruker   fjellområdene. Samtidig har vi også data som viser ferdsel i mange av de samme områdene. Vi kan derfor sammenligne data før og etter tiltak for å se hvilken påvirkning de har på både rein og folk, sier Gundersen.

Forskerne vil studere tiltakene i detalj i utvalgte områder, der lokale naturforhold, inngrep og ferdselsformer vil inngå i analysen. NINA-forsker Brage Bremset Hansen har ansvaret for GPS-merking av villrein i Dovre-Rondaneregionen.

– Disse detaljerte studiene gir oss en bedre forståelse av hvordan endringer i infrastruktur og forstyrrelser påvirker reinens bruk av områder og trekkruter. I tillegg kan disse resultatene brukes til å forutsi effekten av liknende tiltak andre steder, forklarer Bremset Hansen.

Lokale erfaringer og syn på tiltakene

Reinen har vært avgjørende for folks overlevelse og bosetting i fjellbygdene i tusenvis av år og har fortsatt stor betydning for lokal kultur, identitet og tilhørighet. 

– I tillegg til å være en del av fjellnaturen så inngår reinen i sosiale, kulturelle og politiske prosesser i samfunnet. Her har forskjellige aktører både lokalt og sentralt ulike verdier, ulik kunnskap og ulike praksiser knyttet til reinen og fjellet, sier Stine Rybråten, forsker i NINA. 

I prosjektet vil hun sammen med kolleger se nærmere på hvordan aktørene er involvert i tiltakene for å bedre situasjonen for reinen, hvordan makten de ulike aktørene har er brukt inn i beslutningene som tas, hvordan oppslutningen om de foreslåtte tiltakene er og hvordan alternative tiltak er vurdert i prosessen. 

– Dette vil kunne si oss noe om tiltakenes legitimitet, og vi vil kunne vurdere konsekvensene av eventuelle alternative tiltak, sier Rybråten.
Forskerne ønsker også å se hvordan lokal kunnskap om reinens bruk av fjellet gjennom inngående kjennskap til både arten og lokale forhold kan bidra utfyllende til forskningen .   

– Målet med prosjektet er å produsere solid kunnskap om effektene ulike forvaltningstiltak for bevaring av villreinen har på både natur og bruken av fjellet , og på den måten styrke kunnskapsgrunnlaget og bidra til beslutninger som får tillit og støtte, sier Gundersen.   

Kontakt: Prosjektleder Vegard Gundersen (NINA)
Stine Rybråten (NINA), samfunnsforsker
Brage Bremset Hansen (NINA), villreinforsker

Tap av leveområder truer villreinen – hva er beste forvaltningsstrategi?

Trine Hay Setsaas

2025-09-29T08:00:00.0000000 2025-09-30T15:23:31.1900000

Et sjeldent glimt av den truede villreinen i den norske fjellheimen. Foto: Olav Strand/NINA

Tap og oppdeling av leveområder er blant de største truslene mot naturmangfoldet globalt. Derfor inkluderer forvaltningsstrategier ofte habitattilstand når bestandssituasjonen beregnes for å bidra til tidlig varsling om tilbakegang og for å gi mer målrettede og effektive forvaltningstiltak. Men måten dette gjøres på varierer betydelig, med mulige konsekvenser for hvor effektive strategiene blir.

– Å bruke de mest robuste og helhetlige tilnærmingene er avgjørende dersom vi skal utvikle effektive bevaringsstrategier som kan nå internasjonale mål for restaurering av natur og bevaring av arter, sier Bram van Moorter, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

En ny studie, gjennomført av et internasjonalt forskerteam, sammenligner nasjonale forvaltningsstrategier for caribou i Canada og villrein i Norge for å finne læringspunkter som kan styrke fremtidige forvaltningstiltak.

En art i tilbakegang

Rangifer tarandus – kjent som villrein i Eurasia og caribou i Nord-Amerika – lever i nordlige økosystemer i Europa, Sibir og Nord-Amerika. Arten er avhengig av store, sammenhengende landskap for sine sesongmessige vandringer, og er derfor svært sårbar for barrierer skapt av menneskelig aktivitet og klimaendringer.

I Canada har skogbruk, gruvedrift og olje- og gassutvinning stykket opp leveområder og økt sårbarheten for rovdyr. I Norges flerbrukslandskaper har infrastruktur, turisme og energiprosjekter kuttet mange trekkveier og redusert tilgangen til viktige beite- og kalvingsområder, noe som har ført til ressursbegrensninger og genetisk isolasjon.

Resultatet er en nedgang i bestandene i begge land: Boreal caribou er klassifisert som Truet i Canada, mens villrein i Norge står på rødlista som Nær Truet.

Canada vs. Norge: To ulike modeller

For å bremse nedgangen har Canada og Norge utviklet ulike nasjonale strategier tilpasset sine sosio-økologiske forhold:

Canada har en modell-drevet strategi. Her brukes statistiske modeller til å koble habitatforstyrrelser til bestandsdynamikk, inkludert indirekte effekter via rovdyr–byttedyr-forhold. Habitatdata oversettes til demografiske mål, slik at bestandslevedyktighet kan vurderes selv der detaljert demografisk informasjon mangler eller er utilstrekkelig.

Norge har en bredere, ekspertbasert tilnærming. Her kombineres mer data og informasjon om demografi, helse- og genetikk, beiteressurser og habitattilstand - inkludert sammenheng mellom beiteområder gjennom trekkveier.

Styrker, svakheter og muligheter

Den kanadiske modellen er målrettet og sterk på å oversette habitatforstyrrelser til forventede effekter på bestandene gjennom statistiske modeller, noe som hjelper med å estimere tidlig risiko og støtte design av tiltak.  Samtidig bygger den mindre på lokalt detaljert kunnskap, og det snevrere fokuset gjør det vanskeligere å oppdage nye trusler når de dukker opp.

Den norske tilnærmingen er mer helhetlig og inkluderer et bredt spekter av faktorer, samt sterk involvering av lokale interessenter. Men ekspertbaserte vurderinger kan være vanskeligere å standardisere, validere og oversette til konkrete tiltak - særlig i flerbrukslandskap der ulike interesser står mot hverandre.

– Ved å trekke på Canadas modellbaserte tilnærming, Norges bredere perspektiv, og nyere fremskritt innen konnektivitetsforskning og restaurering, kan vi utvikle forvaltningsstrategier som er mer effektive og bedre egnet til å veilede konkrete tiltak, sier van Moorter.

Fremtiden krever fleksibilitet og tidlig varsling

Forskerne understreker at det er avgjørende å integrere habitatdata og bestandsdata for å kunne forutse og håndtere nedgang drevet av endringer i leveområder. Særlig når klimaendringer forventes å forsterke samlede menneskeskapte påvirkninger gjennom komplekse samspill, må bevaringsstrategier være robuste, helhetlige og fleksible for å kunne møte på nye utfordringer.

De peker også på behovet for mer forskning på hvordan kumulative menneskelige påvirkninger reduserer sammenhengende leveområder og hvordan dette påvirker artenes levedyktighet. Slike fremskritt kan danne grunnlaget for tidlige varslingssystemer som gjør det mulig å forebygge, redusere og restaurere før tilbakegangen blir irreversibel.

– Bare ved å forstå de underliggende årsakene til tilbakegang på et tidlig stadium, innenfor de komplekse samspillene mellom menneskelig påvirkning og klimaendringer, kan vi handle i tide og hindre at nedgangen blir permanent, avslutter van Moorter.

Les den vitenakspelige artikkelen her: Population and habitat assessments for conservation: Comparing national strategies for Canadian boreal caribou and Norwegian wild reindeer

Kontakt: Bram Van Moorter

Slik sjekker du alderen på felt hjortevilt

Camilla Næss

2025-08-22T11:02:00.0000000 2025-08-22T11:50:06.7000000

Alder på felte dyr er en av de viktigste opplysningene jegere rapporterer etter jakt på villrein, elg og hjort. Forvaltningen er avhengig av riktig informasjon om kjønn og alder for å følge utviklingen i bestandene. Feilrapportering gir mindre presise data, noe som svekker kunnskapsgrunnlaget til hjorteviltforvaltningen.

Kalv eller ettåring?

– Vi ser at enkelte jegere sliter med å fastsette korrekt alderskategori for dyr de har felt. En gjenganger er at små, voksne individer klassifiseres som ettåringer. Her er det tidvis mye feil, sier Vebjørn Veiberg, seniorforsker i NINA og prosjektleder for Overvåkingsprogrammet for hjortevilt.

Alle hjorteviltjegere må derfor lære seg å fastsette alder på bakgrunn av dyrenes tannsett. Håpet er at de nye illustrasjonene skal gjøre det enklere for jegerne å klassifisere alderen på felte dyr korrekt.

Selv om prinsippene for aldersbestemmelse er relativt enkle, kan det i praksis være litt utfordrende.

Ser på kjeven og tannskiftemønster

– Ettåringer kan ligne både kalver og eldre dyr i kroppsstørrelse og utseende. Ved å se på kjeven og tannskiftemønster får vi en langt sikrere aldersbestemmelse, forklarer Veiberg.

Hjorteviltportalen lanserer nå en ny veileder med enkle kjennetegn for å aldersbestemme elg, hjort og villrein basert på tannsettet. Hver aldersklasse er beskrevet både med tekst og illustrasjoner, og de viser eventuelle forskjeller hos tidlig og sent utviklete individer. Disse skal gjøre det enklere for jegere å bestemme alder på felte dyr.

Her finner du veilederen: Slik bestemmer du alderen på felt elg, hjort og villrein

Kontakt: Vebjørn Veiberg

Veilederen er utviklet av NINA og Hjorteviltportalen, med støtte fra Landbruksdirektoratet gjennom ordningen «Tilskudd til vilttiltak».

Flytting redder rådyr fra slåmaskina

Anne Olga Syverhuset

2025-07-10T12:23:00.0000000 2025-07-10T12:50:19.0770000

Høyt gress er i utgangspunktet et ideelt sted for rådyrgeita å skjule den nyfødte kalven for rovdyr. Dessverre tenker ikke den nybakte mora på at gresset skal slås, og i mange tilfeller får det dødelig utfall for kalven.

Faren er ikke over

– Å flytte kalven ut av enga synes som en opplagt løsning, men faren er ikke over av den grunn. Flytting kan føre til at mora unngår, eller ikke finner igjen, kalven. Da blir den et lett bytte for rovdyr eller risikerer å sulte i hjel. Kalven kan også bevege seg tilbake til enga før bonden rekker å slå, forteller forsker Neri Horntvedt Thorsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Stadig flere tar i bruk droner med varmesøkende kameraer for å lokalisere rådyrkalver og flytte dem ut av enga. Det skjer ofte på dugnad, i regi av de lokale jeger- og fiskeforeningene. 

For å finne svaret på hva som skjer med kalvene som flyttes ut av enga, startet NINA i fjor et pilotprosjekt med test av GPS-halsbånd. Halsbåndet som var best egnet sitter på kalvene til de blir ca. ett år og utvider seg etter hvert som kalvene vokser.

Flyttet 40 kalver

I sommer er prosjektet utvidet til nye områder og med flere kalver. Så langt har forskerne merket 70 kalver, 27 i fjor og 43 i år. 40 av dem er blitt flyttet ut av enga, og 34 av dem har overlevd. Tre er tatt av rødrev, to døde av sult og ett dødsfall er ukjent.

– Den ene kalven døde fire dager etter flytting, og vi fant ikke melk i fordøyelseskanalen. Den hadde gått ned nesten 1 kg i vekt, så kalven har antageligvis ikke funnet tilbake til mora, sier Horntvedt Thorsen.

Kalvene er blitt merket i Vestfold, Oslo (Bygdøy), Akershus og Telemark. Prosjektet er finansiert av Landbruksdirektoratet og de fylkeskommunene der forskerne har gjennomført merkingen, pluss Innlandet.

Du kan følge de GPS-merkede rådyrkalvene på nettsiden Dyreposisjoner.no

Kontakt: Neri Horntvedt Thorsen

Les mer om hjortedyr på nina.no
 

GPS viser hvor rådyret er på vei

Jørn J. Fremstad

2025-03-04T08:15:00.0000000 2025-03-04T08:36:44.1830000

Det er lett å få et forhold til rådyr. Arten er tallrik og lever gjerne nært hus og bebyggelse. Samtidig er rådyr det viltet som oftest blir påkjørt på norske veier. I 2023 var over 12 000 rådyr involvert i trafikkulykker. Hva kan vi gjøre for å hindre slike ulykker?

 – Vi ønsker å lære mer om hvordan rådyrene forflytter seg i landskapet. Det kan blant annet hjelpe oss med å forstå hvordan vi kan redusere antall påkjørsler. Samtidig får vi mer kunnskap om hvilke områder som er viktige for rådyr, forteller Horntvedt Thorsen.

Trenger data fra bynære strøk

Rådyrene selv er nødvendigvis den viktigste kilden til informasjon. Derfor blir rådyr utstyrt med GPS-sendere som fortløpende sender signaler om hvor de befinner seg. Det er viktig med data også fra bynære strøk, og nå er forskeren i gang med å merke dyr tett inntil Sandefjord sentrum. Totalt 36 individer er inkludert i dette prosjektet, som er finansiert av Miljødirektoratet

– Vi har utviklet et nytt GPS-halsbånd som er i stand til å samle fem til seks ganger så mange posisjoner som de gamle. De gir oss en ny posisjon på hvor rådyrene har beveget seg hvert 20. minutt. Dermed får vi mye mer presis informasjon om hvor, og hvor ofte, de krysser veier, sier Horntvedt Thorsen. 

De nye halsbåndene veier halvparten så mye som de som er brukt på rådyr i Norge tidligere. Det sikrer bedre velferd for dyrene.

Krysser veier oftere og går lengre

GPS-dataene som er samlet inn i 2023 og 2024 viser at rådyrene krysser veier mye oftere enn det som tidligere er registrert. Strekningene de tilbakelegger er også adskillig lengre enn det som ble fanget opp da posisjonene ble oppdatert kun hver fjerde time.

Halsbåndene rådyrene er utstyrt med sender data i om lag ett år og faller etter hvert av. I tillegg er dyrene merket med en liten GPS i øret. Den sender posisjon én gang daglig, men kan til gjengjeld registrere dødelighet og forflytning over flere år.

Alarm når rådyret går i båsen

Rådyrene som merkes lokkes inn i båser med mat. Straks dyret er fanget går en alarm på forskerens telefon, og han merker rådyret sammen med lokale ildsjeler. Det deltar alltid personell med forsøksdyrkurs. Selve merkingen tar to til tre minutter.

Tillatelser til å fange inn rådyr og merke dem innhentes fra Miljødirektoratet og Mattilsynet. Det sikrer at dyrevelferden, populasjonen som overvåkes og sikkerheten blir ivaretatt.

– Dette prosjektet hadde ikke vært mulig å gjennomføre uten lokalt engasjement. Jeg setter stor pris på alle som hjelper til med fôring og merking, sier Horntvedt Thorsen.

Mål om nasjonale kart

Prosjektet i Sandefjord er en del av et langsiktig mål om å lage nasjonale kart over hvor framkommelig landskapet er for rådyr. Det krever innsamling av GPS-posisjoner med kort tidsintervall i landskapet fra tettbebygde strøk via jordbrukslandskap til sammenhengende skog.

En av vår tids største naturutfordringer er knyttet til forvaltning av areal. De arealene som er under størst utbyggingspress er områder i utkanten av urbane strøk.

– Da er det viktig at vi kan svare på spørsmål knyttet til hvor vi for eksempel skal bygge næringsvirksomhet, vei eller jernbane, samtidig som viltet blir påvirket minst mulig og landskapet fortsatt er framkommelig, sier Horntvedt Thorsen.

Kontakt: Neri Horntvedt Thorsen

Viltoverganger gjør vei i vellinga for elgen

Jørn J. Fremstad

2025-01-16T08:29:00.0000000 2025-01-16T08:58:44.3370000

Antallet av vilt som blir påkjørt på norske veier har økt de siste tiårene. Fra 1. april 2023 til 31. mars 2024 ble det registrert nesten 15 500 ulykker med hjortevilt, ifølge Hjorteviltregistret.

Viltpassasjer, kombinert med gjerder på sidene av veien, er trolig det sikreste tiltaket for å hindre slike ulykker. Samtidig gir det dyrene trygge krysningspunkter. Det er en kostbar løsning, og kan slike passasjer ha noe å si for hvordan bestandene av hjortevilt påvirkes av nye veier?

– Vi har sett at de nye viltovergangene raskt er blir tatt i bruk av hjortevilt, og at dyrene ikke synes å vegre seg for å gå der, sier forsker Lars Rød-Eriksen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Overvåker med viltkameraer

Ved hjelp av viltkameraer overvåker NINA-forskere totalt fem viltpassasjer på riksvei 3 på strekningen mellom Løten og Elverum i Innlandet. Det dreier seg om to overganger og tre underganger som er fulgt i fire år, siden veien ble åpnet for trafikk.

Formålet med prosjektet er primært å samle kunnskap om hvordan hjortevilt bruker passasjene, og hvilken effekt tiltaket har for bestandene over tid. Forskerne ser blant annet på om trekkmønsteret endrer seg og vil også se på bestandstettheten i områdene nær veien.

Har nasjonal interesse

Dataene kan også brukes til å vurdere kostnader mot nytte, både for veieier, trafikanter og vilt. Funnene har overføringsverdi til lignende veiprosjekter andre steder i landet.  

De store dyrene, som elg og hjort, synes å foretrekke overganger framfor underganger. Rådyr bruker like gjerne undergangene, og de krysser veien oftere nær kulturmark og bebyggelse. Overgangene er bredere, gjerne mellom 30 og 50 meter. Her er det godt med vegetasjon, som gjør at de henger sammen med terrenget på begge sider.

Rådyr bruker like gjerne underganger som overganger når de skal over veien. Foto: Viltkamera.nina.no

– Vi studerer blant annet om gjengroing gjør at passasjene oppleves tryggere for dyrene. Om det er utformingen og størrelsen på passasjen, tilgangen på vegetasjon eller omgivelsene rundt som påvirker elgens valg, kan vi ikke si sikkert. Dette forsker vi videre på, forteller Rød-Eriksen.

Opprettholder trekkmønsteret

Forskernes funn tyder på at sesongtrekket mellom områdene sør og nord for riksvei 3 er opprettholdt. Elg trekker i hovedsak fra nordsiden mot sør i perioden desember til februar, og tilbake igjen i perioden april til juni. Vær og snømengder gjør at mønsteret varierer noe mellom år.

Hos rådyr fant de ikke noe klart trekkmønster, men aktivitet ved viltpassasjene var høyest om våren. Dette kan skyldes at dyrene da i større grad må lete etter mat, eller at det er et ledd i å hevde territorium på den tiden av året.

Passasjer for folk og dyr

Tanken er at viltpassasjene også skal kunne brukes av turgåere og de som transporterer for eksempel tømmer fra skogen. Forskerne har undersøkt om det er konflikt mellom tobeinte og firbeinte brukere.

– Viltet bruker stort sett passasjene om natten. Så langt har vi ikke funnet tegn på at dagens omfang av menneskelig aktivitet i de samme passasjene forstyrrer dyrene i stor grad. Samtidig kan tilvenning til faunapassasjene og gjengroing av vegetasjon langs overgangene påvirke trekkmønsteret over tid. Derfor skal vi bruke data fra elgtellinger og viltkameraene til å se på endringer over år, forteller Rød-Eriksen.  

Prosjektet er et samarbeid mellom NINA, Elgregion Mjøsa-Glomma og Statens Vegvesen og går ut 2026. Rød-Eriksen håper å få midler til å fortsette videre.

– Med lengre tidsserier blir resultatene mindre påvirket av de årlige variasjonene som skyldes vær og snømengder, sier han.

Les rapporten Hjorteviltets bruk av viltpassasjer på Rv3 mellom Løten og Elverum

Kontakt: Lars Rød-Eriksen

Hjorten krymper i takt med menneskets inngrep i naturen

Jørn J. Fremstad

2024-12-03T08:09:00.0000000 2024-12-03T08:19:36.2930000

Vekta går ned hos dyr i mange av dagens hjorteviltbestander. Jegere og flere andre interesserte er bekymret for tallene som rapporteres, og det pekes på flere mulige årsaker: Klimaendringer, feil avskytingsstrategi og dårligere beiteforhold.

Store miljøendringer er ikke noe nytt i hjortedyras historie. Ved å ta et blikk tilbake i tid, kan vi finne ut hvordan de har reagert på dette før. Nettopp det gjorde Jørgen Rosvold og forskerkolleger for noen år siden.

Motsatt av forventet

De målte beinstørrelse og tannlengde hos norsk hjort fra ulike tidsepoker de siste drøye 7 000 årene. Skjelettene er hentet fra ulike lag i jorda på arkeologiske funnsteder. Hvert lag representerer en tidsperiode, og de eldste er fra en tid hvor naturen var mindre påvirket av mennesker.

– Det vi fant er faktisk motsatt av hva vi skulle tro med tanke på klimaendringer. For 7 000 år siden var det omkring to grader varmere i Norge enn i dag. Vanligvis øker kroppsstørrelsen hos store planteetere når det blir kaldere, for lettere å ta vare på kroppsvarmen, sier forskningssjefen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Fortrengt av jordbruk og husdyr

I løpet av de siste 7000 årene har størrelsen på hjortekroppene krympet, og tennene er blitt mindre. Det faller sammen med at vi ble flere mennesker i landet, folk begynte å drive med jordbruk og husdyr flere steder og det ble større press fra jakt.

Tenner i underkjeven fra en typisk hjort for ca.7000 år siden (øverst) sammenlignet med dagens hjort (under). Foto: Jørgen Rosvold

Alt dette førte til at hjorten ble fortrengt til mindre produktive leveområder. Folk tok først de rikeste områdene til å drive jordbruk og holde husdyr, og jaktpresset rundt disse var trolig høyt. Dermed fikk hjorten dårligere tilgang på mat av høy kvalitet.

Det bidrar til å forklare hvorfor det som i dag regnes som en stor bukk er på samme størrelse som ei lita kolle for noen tusen år siden. De største endringene i størrelsen har skjedd i løpet av de siste 2000 årene.

Formet av mennesker over tid

Forskerne analyserte både bein og tenner, fordi bein reagerer raskere på endringer i dyrets kondisjon. Tannstørrelsen er vanligvis mer stabil. Hos de skjelettene forskerne studerte, ser vi en tydelig endring i form og størrelse. Det gjelder både tenner og bein.

– Dette skjer i motsatt retning av hva vi ville forvente hvis klimaendringer i seg selv var den sterkeste påvirkningskraften. Funnene viser hvordan menneskelig aktivitet har formet ville arter over tid. Menneskets jaktpress og endringer i leveområder kan ha redusert hjortens evne til å tilpasse seg fremtidige påvirkninger på miljøet, sier Rosvold.

Han peker på at hjorten nesten var utryddet i Norge for 150 år siden. Det har igjen også påvirket den genetiske variasjonen hos arten. Den var mye høyere før.

For rundt 7 000 år siden var ei lita hjortekolle på størrelse med en stor bukk i dag. Foto: Johan Trygve Solheim

Ser det også hos elg og villsvin

Studien peker på at lignende reduksjon i størrelse også er blitt observert hos andre store pattedyr i Europa, som elg og villsvin. Det tyder på at dette kan være store planteeteres respons på et stadig mer oppstykket landskap dominert av mennesker.  

Forskerne understreker viktigheten av å inkludere menneskelige faktorer i framtidige studier av dyrearters kroppsstørrelse og tilpasningsevne. De store endringene som naturen allerede har gjennomgått bakover i tid, må vi også ta i betraktning.

Les artikkelen Long-term morphological changes in the skeleton of red deer (Artiodactyla, Cervidae) at its northern periphery

Kontakt Jørgen Rosvold           

Elgen finner balansen i kostholdet

Jørn J. Fremstad

2024-09-18T08:25:00.0000000 2024-09-18T09:24:36.8130000

Utstyrt med kamera rundt halsen, har elger på øya Vega i Nordland avslørt hva menyen deres består av. Forskerne har kombinert denne informasjonen med kjemiske analyser av planter og målinger av tilgang på beite.

Resultatene viser at elgen strengt regulerer inntaket av såkalte makronæringsstoffer (proteiner, fettstoffer og karbohydrater). Hensikten er å oppnå en best mulig balanse i kostholdet. Forskjellige planter inneholder ulike næringsstoffer, og elgen må få i seg det rette forholdet mellom proteiner, karbohydrater og fett for å bygge opp vinterreservene.

Nyttig i forvaltning av hjortevilt og skog

 – Funnene gir verdifull innsikt i hvordan elgen tilpasser seg endringer i tilgjengeligheten av næringsstoffer i naturen. Dette kan være nyttig i forvaltningen av både hjortevilt og skog, sier seniorforsker Erling J. Solberg i Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han er en av forskerne bak studien i regi av Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) og NINA.

Studien ble gjennomført over en femdagers periode om sommeren. Tre elgokser fikk festet et kamera til et GPS-halsbånd, og kameraet filmet sekvenser på 25 sekunder hvert tredje minutt. Etter de fem dagene ble utløsermekanismen aktivert, slik at halsbåndet falt av, og film og data ble tilgjengelig.

Sjekket video, spor og møkk

På videoklippene har forskerne sett hva elgen har spist til hvert måltid. De har fulgt i elgens sporløyper og samlet inn prøver av de plantene dyrene beitet på. I tillegg samlet forskerne møkkprøver for DNA-analyser for å se på fordelingen av de ulike planteartene i kostholdet.  Prøvene har gitt interessant informasjon om næringsinnholdet og sammensetningen i elgens diett.

– Resultatene viser at elgen balanserer kostholdet mellom tilgjengelig protein og svært fordøyelige karbohydrater og fettstoffer. Elgene hentet hovedsakelig sitt energiinntak fra karbohydrater. Resten var omtrent likt fordel mellom protein og fettstoffer, forteller Solberg og legger til:

– Smaken spiller en avgjørende rolle. I likhet med de fleste andre arter har elg en tendens til å like lett fordøyelig mat.

9 utvalgte favoritter

Elgene konsumerte totalt 25 ulike plantearter, men 9 utvalgte planter utgjorde 95 prosent av dietten. Nesten tre firedeler av det elgene spiste stammet fra lauvtrær. Forskerne oppdaget at elgen foretrakk blader med mer balansert næringsinnhold framfor kvister når den beitet på bjørk. Det antyder at elgen balanserer inntaket av makronærinsstoffene på et svært detaljert nivå, helt ned til enkeltbiter av en plante.  

Studien bygger videre på tidligere studier gjort vinterstid. Mønstrene for balansering av makronæringsstoffer om sommeren samsvarte godt med hva som er observert i kaldere måneder. Dette viser at elgen, uansett årstid, streber etter å oppnå en best mulig ernæringsmessig balanse. Det er igjen avgjørende for overlevelsen og helsa.

Les artikkelen i Ecology & Evolution: Camera collars reveal macronutrient balancing in free-ranging male moose during summer 

Les også

Elgselfier avslører elgens kosthold

Dette har vi lært av elgen på Vega

Kontakt: Erling J. Solberg

Villreinen får alarmerende få kalver

Jørn J. Fremstad

2024-09-05T07:45:00.0000000 2025-01-02T15:00:09.1430000

Kalver telles årlig i nesten samtlige 24 villreinområder i Norge, som en del av kvalitetsnormen for villrein. Med noen unntak er årets tall trist lesning. I Knutshø ble det funnet 34 kalv per 100 simler / ungdyr. Dermed ville det lyst rødt (dårlig kvalitet) i trafikklyssystemet i kvalitetsnormen, dersom den hadde blitt oppdatert nå. For to år siden var det gult lys (middels kvalitet) for kalveproduksjon i samme område.

– Dette kommer på toppen av en alarmerende trend over tid. Vi er usikre på hvorfor tallene er så lave, men sannsynligvis er årsaken sammensatt av flere faktorer. Derfor trenger vi å hente inn mer kunnskap, sier seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Parasitter, forstyrrelser, klimaendringer og rovdyr

Det er flere hypoteser om hva som påvirker villreinen. I Knutshø er den belastet av parasitter grunnet mye sau på sommerbeite, uten at forskerne vet om – eller hvordan – det spiller inn. Som i de fleste villreinområder er det utfordringer knyttet til forstyrrelser, infrastruktur og sesongmessig bruk av leveområdene. Det er også mulig at klimaendringer har betydning.

Kalveproduksjonen er generelt dårlig i hele Dovre-regionen. For Snøhetta lyste det rødt for kalveproduksjon i kvalitetsnormen, og i år fant forskerne bare 34 kalv per 100 simler / ungdyr i delbestanden i vest. I fjor var tallet enda lavere. Her er villreinen fredet for jakt i år. Lokalt mener mange at rovdyr, hovedsakelig jerv, spiller en viktig rolle.

I Snøhetta øst er det visse tegn til bedring (43 kalv per 100 simler / ungdyr) etter en lengre periode med negativ utvikling. Dette var forventet fordi bestanden er redusert de seinere årene, noe som reduserer konkurransen om ressursene.

Rødt også for slaktevekt

– Parallelt ser vi en negativ trend i slaktevekt for kalv, som også gir rødt trafikklys i kvalitetsnormen. Det er ikke utenkelig at utviklingen i kalveproduksjon og slaktevekt henger sammen, sier Bremset Hansen.

Han leder et nytt forsknings- og utviklingsprosjekt på villrein i Snøhetta og Knutshø. Prosjektet inkluderer GPS-merking av rein i Snøhetta denne vinteren, og det samme i Knutshø kommende vinter. Hensikten er å få mer kunnskap om hva som forårsaker negative trender. I tillegg vil de analysere tidsseriene på bestandsdata, og lage bestandsmodeller for å prøve å forstå faktorene som påvirker villreinen.

– Dette er ekstremt viktig også i arbeidet med tiltaksplaner. Det er lurt å fortløpende bruke ny kunnskap når forvaltningen skal sette i gang nye, eller revidere eksisterende, tiltak, supplerer daglig leder Roy Andersen ved Norsk villreinsenter Nord. Sammen med NINA er villreinsenteret sentrale i å gjennomføre kalvetellingene, på oppdrag fra Miljødirektoratet.

Lyspunkt i Forollhogna

Forollhogna er lyspunktet blant de nordlige villreinområdene. Her er det målt 63 kalv per 100 simler / ungdyr.

– Vi kan få en langsiktig endring som resultat av at bestandsstørrelsen i en periode har vært holdt på et relativt lavt nivå. Dette gir ofte positive forsinkede effekter på grunn av redusert konkurranse om ressursene, forbedret kondisjon og endringer i aldersstruktur blant dyrene, forteller Bremset Hansen.

– Det vi ser i Forollhogna er nettopp det som burde ha skjedd i Snøhetta vest, men som lar vente på seg, sier Andersen.

Det står generelt bedre til lenger sør i Norge. Men det var lave tall i Setesdal-Ryfylke, spesielt i sør, hvor det også er jaktfredning i år. 45 kalver per 100 simler / ungdyr på Hardangervidda er heller ikke høyt, med tanke på at bestandstettheten nå er lav som følge av tiltak mot skrantesjuke (CWD).

Jakt påvirker mest

– Over tid kan langvarig dårlig produksjon av kalv vil føre til at bestanden går ned. Samtidig reguleres tettheten av villrein i Norge hovedsakelig av jakt. Det vil si at forvaltningen kan svare ved å senke jakttrykket, forklarer Bremset Hansen.

Hvorfor måles produksjon av kalv?

Kalvetallene er ett av flere mål på bestandens tilstand. For seks av villreinområdene har Overvåkingsprogrammet for hjortevilt, i regi av NINA gjort dette siden starten av 90-tallet. De øvrige områdene ble så inkludert gjennom kvalitetsnormen.

NINA og Norsk villreinsenter, samt en representant for villreinutvalget, teller villreinen ved hjelp av helikopter i månedsskiftet juni-juli. Det er nødvendig med et representativt utvalg, så man forsøker å finne så mange fostringsflokker som mulig. Normalt vil voksne bukker være i andre flokker. Fostringsflokkene inneholder stort sett voksne simler, åringer (ungdyr) og årets kalver.

Beregner antall kalver per 100 simler og ungdyr

Flokkene fotograferes, og reinen telles opp i ettertid. Antall årskalver per 100 simler / ungdyr ligger normalt i størrelsesorden 50, men kan variere mye mellom villreinområder og fra år til år.

Tallet vil ikke bare være et resultat av årets kalveproduksjon, men også fjorårets, samt overlevelsen for fjorårets kalver. Disse får sjelden kalv og vil dermed dra årets andel kalver ned. I tillegg er det mindre sannsynlig at ei simle får kalv to år på rad, så kostnadene ved å bære fram kalv kan påvirke neste års reproduksjon.

– Derfor ønsker vi helst å beregne antall kalv per voksen simle, som er det egentlige målet på kalveproduksjon. Det gjør vi i områder med ekstra gode overvåkingsdata, ved hjelp av statistiske bestandsmodeller. Men antall kalv per 100 simle / ungdyr inngår i kvalitetsnormen, fordi det er dette målet vi har tilgjengelig for alle områder, sier Bremset Hansen.  

Les mer om kvalitetsnorm for villrein på www.villrein.no

Kontakt: Brage Bremset Hansen

Kan droner effektivisere reintellingen?

Jørn J. Fremstad

2024-07-10T10:43:00.0000000 2024-07-10T14:17:56.7100000

Kalvetellinger og vintertellinger av villrein gjennomføres i dag primært ved bruk av helikopter, der observerte flokker blir fotografert. Strukturtellingene gjennomføres av personell til fots og flokkene blir filmet med video. Bilde- og videomaterialet må deretter gjennomgås manuelt. Totalt sett er dette både dyrt og tidkrevende. I tillegg viser erfaringene at det i enkelte år og områder er umulig å innhente gode nok grunnlagsdata med dagens metoder.

Bedre og mer effektiv overvåking

Den raske utviklingen i droneteknologien åpner for stadig nye muligheter og bruksområder. Dette er bakgrunnen for en ny pilotstudie i regi av forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) og NTNU.

– Vi vil undersøke om droner og kunstig intelligens (KI) kan bidra til å effektivisere tellingen av rein. Droner brukes i økende grad til kartlegging og overvåking av miljø og naturressurser. Samtidig skjer utviklingen innen både droneteknologien og KI i raskt tempo. Lykkes vi kan bruken av droner på sikt representere et realistisk alternativ eller tilskudd til dagens tellemetodikk, forteller seniorforsker Vebjørn Veiberg i NINA.

Automatisk analyse av bilder

Prosjektet har to overordnede mål. Det ene er å utforske dagens muligheter og begrensninger knyttet til bruk av droner til effektiv dekning av arealene når rein skal fotograferes. Det andre er bruk av KI, maskinlæring, til å utvikle effektive prosedyrer for automatisert analyse av bildemateriale innsamlet med droner. Forskerne vil også undersøke om datamodellene klarer å skille mellom ulike aldersklasser på en tilfredsstillende måte.

– Vi har samlet inn et omfattende bildemateriale som i første omgang skal tilsvare dagens kalvetellinger. Alle bildene må gjennomgås manuelt for å markere reinsdyra og skille mellom kalver og andre dyr. Dette materialet brukes deretter til å trene datamodellen til å kunne gjøre den samme jobben. Foreløpige resultater virker svært lovende. I løpet av året vil vi få svar på hvor godt metodikken fungerer, og hva som er de viktigste utfordringene fremover, sier Veiberg.

Aktuelt for tamrein

Også tamreinforvaltningen ønsker bedre verktøy for telling av rein. Reindriften er underlagt offentlig forvaltning gjennom tilskuddsordninger og krav om bestandsregulering. Å innhente grunnlagsdata for fastsettelse av antall flokker og flokkstørrelser har vist seg svært utfordrende og kostbart.

Droner kombinert med kunstig intelligens kan være framtida for å telle rein. Forskere fra NINA og NTNU er nå i gang med en pilotstudie. Foto: NINA / NTNU

Teller rein i 24 villreinområder

Ulike typer tellinger bidrar med viktige data i bestandsovervåkingen av villrein. Etter innføringen av kvalitetsnormen for villrein i 2020, er det forventet at alle landets 24 villreinområder skal gjennomføre kalvetellinger og strukturtellinger. Informasjon fra disse tellingene representerer en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for vurderingen av villreinbestandenes tilstand og levevilkår.

Kalvetellinger gjennomføres tidlig på sommeren og skal gi et estimat på årets kalveproduksjon. Strukturtellingene gjennomføres på høsten i forbindelse med brunsten. Disse tellingene gir informasjon om kjønns- og aldersfordelingen i bestandene etter jakta.

I tillegg gjennomfører enkelte villreinområder såkalte vintertellinger eller minimumstellinger. Formålet med disse tellingene er å få et overslag over den samlede størrelsen på vinterbestanden.

Rein har sentrale roller i naturen

Både vill- og tamreinen har sentrale roller i økosystemene de er en del av. For å unngå uønskede økologiske effekter som følge av manglende bestandskontroll er objektive, effektive og gode overvåkingsmetoder sterkt ønskelig. Reinen er også en betydningsfull art i lokal og nasjonal arealforvaltning.

Prosjektet skjer i samarbeid mellom NINA, NTNU og Norsk villreinsenter. Innsamlingen av data er gjort i samarbeid med Riast Hylling tamreinbesetning på Røros.

Kontakt: Vebjørn Veiberg

Nye hyttefelt vil fortrenge villreinen

Jørn J. Fremstad

2024-06-28T07:30:00.0000000 2024-06-28T08:14:54.0130000

– Å bygge nye hyttefelt nær leveområder for villreinen kan føre til mer ferdsel i det som i dag er stille og sårbare områder. Ferdsel ut fra hyttefelt overlapper med villreinens arealer mange steder, sier seniorforsker Vegard Gundersen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

I en fersk rapport beskriver forskere en ny metodikk for å kartlegge hvordan hytteutbygging påvirker ferdsel i naturen. Metodikken er testet ut i kommunene Flå, Nesbyen, Krødsherad, Nore og Uvdal og Sigdal, men den utnytter lett tilgjengelige data som andre kommuner og regioner kan bruke i arealplanleggingen.

Hyttefelt skaper mye aktivitet

Forskerne har blant annet brukt data fra aktivitetsappen Strava for å måle hvor stor ferdselen er i Norefjell-Reinsjøfjell villreinområde, med tall på hvordan ferdselen er fordelt i tid og rom. Dataene viser hvordan hyttefelt fungerer som innfallsporter til turer innover i villreinens leveområder: Hvilke stier får størst trafikk og når.

For å si noe om forventet ferdsel framover, har forskerne tatt utgangspunkt i data på tomtereserver for fritidsboliger avsatt i kommunenes arealplaner. De har sett nærmere på tre ulike scenarier for hyttebygging i villreinens leveområder:

1.  Fortetting og utvidelse av eksisterende hyttefelt.
2. Etablering av nye hyttefelt i stille områder for villrein.
3. Etablering av nye hyttefelt i tilknytning til spesielt sårbare områder for villrein.

Fortetting er minst skadelig

– Fortetting er å foretrekke av disse tre alternativene. Da vil ferdselen først og fremst foregå på eksisterende stier og løyper i området. Derimot vil ny hyttebygging i stille områder medføre et økt og nytt press på villreinens arealer. Det kan fortrenge villreinen fra arealer hvor mennesker i dag forstyrrer den i liten grad, sier Gundersen.

Etablering av nye hyttefelt i nærheten av sårbare områder er scenariet han helst vil unngå. Å realisere det, vil medføre alvorlige konsekvenser for villreinen.

– Trange trekkpassasjer mellom sommerbeite, vinterbeite og kalvvingsområder er spesielt kritisk. Hvis vi bygger hytter nær slike passasjer, kan sesongtrekket stoppe helt opp og villreinområdet deles i to, forklarer Gundersen.

Å fortette eksisterende hyttefelt er mindre skadelig for villreinen enn å bygge i stille områder for villrein. Foto: Vegard Gundersen, NINA

Bygge stier nærmere hyttefeltene

Ut fra dataene på menneskelig aktivitet og tomtereserver for fritidsboliger, foreslår forskerne mulige tiltak innenfor de ulike scenariene. Hvis eksisterende hyttefelt utvides, kan det være aktuelt å legge ned stier og løyper i de mest sårbare områdene og heller bygge opp ny infrastruktur nærmere hyttefeltene.

På de mest sentrale innfallsportene til villreinområder er det i tillegg aktuelt å informere om hvordan vi skal oppføre oss i møte med villrein. Tidligere studier har vist at de aller fleste besøkende til villreinområder vil ta vare på villreinen og ikke forstyrre den, og turfolket er villige til å endre atferd.

– Å kombinere nedleggelse av stier og løyper i sårbare områder med informasjon om hvilke tider på året og hvor folk bør unngå å ferdes, vil kunne gi positive effekter for villreinen, sier Gundersen.

Hindre bygging i ubebygd natur

Forskerne mener at arealer satt av til nye hyttefelt i urørte og stille områder bør tas ut ved en planvask av kommuneplanens arealdel, det vil si en ny vurdering av arealene som har blitt satt av til fremtidig bebyggelse. Hensikten er å unngå arealbruk som er i strid med den ønskede utviklingen i samfunnet, og særlig handler det om å hindre at ubebygd sårbar natur blir nedbygd.

– Hvis dette ikke er mulig, bør det lages en besøksplan for å anlegge stier og løyper på steder der det er lite konflikt med villreinen. Denne type målrettet planlegging kan bidra til at vi unngår store konflikter med villreinen i fremtiden, sier Gundersen.

Kontakt:

Vegard Gundersen

Erik Stange

Les rapporten Ferdsel fra hytter i villreinområdet Norefjell-Reinsjøfjell: Analyse av Strava data, villreinens arealbruk og tomtereserve

Samme art på samme øy påvirkes ulikt av klimaendringene

Jørn J. Fremstad

2024-06-05T10:02:00.0000000 2024-06-05T14:33:57.5570000

Forskningstekniker Fredrik Samuelsson borer seg igjennom bakkeisen på Brøggerhalvøya ved Ny-Ålesund.

– 8,5 centimeter her!

Med drill kommer man til slutt igjennom islaget, men for reinsdyr med klauver blir det verre. Se video (Instagram).

De siste 30 åra har vinterne blitt mildere med mer regnvær som fryser på og lager et islag på bakken. Det gjør det umulig for reinen å komme igjennom til vegetasjonen.

Vil forklare årsakene i detalj

Oppvarminga på Svalbard skjer fire ganger raskere enn ellers på kloden, og her ser vi noen av de første og største endringene i naturen som seinere vil merkes på det norske fastlandet og ellers i verden. Det fører til mildere, våtere og isete vintre, lengre sommersesonger og mindre havis. Alt dette påvirker svalbardreinen.

I år er det det 30. året på rad hvor forskerne har fanget, merket og undersøkt levende svalbardrein i de store dalførene ved Longyearbyen (Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen). Forskningsfangsten ved Ny-Ålesund (Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra) runder sitt tiende år.

Tidsseriene viser at dyra i de to områdene påvirkes ulikt av klimaendringene. Forskning på klimaeffekter er komplekst, og selv på samme øy kan vi ikke trekke entydige konklusjoner.

For å overvåke hvordan klimaforandringer påvirker svalbardrein og andre arter på den arktiske tundraen, samarbeider fem institusjoner om å overvåke økosystemet i observasjonssystemet COAT (Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra).

Feltlaget på Brøggerhalvøya denne aprildagen består av forskere fra Norsk Polarinstitutt (NP), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) og Norsk institutt for naturforskning (NINA). UiT Norges arktiske universitet, Meteorologisk institutt og Framsenteret er også partnere i COAT.

– Svalbardreinen er den største plantespiseren på Svalbard og en viktig del av økosystemet, fordi den påvirker og samhandler med mange planter og dyr. Underarten finnes kun på Svalbard, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på den, sier Åshild Ønvik Pedersen, leder for COAT Svalbard og seniorforsker i Norsk Polarinstitutt.

De to 10 og 30 år lange tidsseriene er sentrale i COAT. Fra 1970-tallet har forskere overvåket bestandene ved å telle antall dyr sommer og vinter, men for å forstå årsakene til bestandsendringene er tellinger alene ikke nok.

– Vi må fange og undersøke de samme individene år etter år. Vi veier dem, tar avførings- og blodprøver, måler fettprosent og sjekker om simlene er drektige. Disse dataene gir oss detaljert kunnskap om hvordan reinsdyra påvirkes av klimaendringene i sine leveområder, sier Brage Bremset Hansen, seniorforsker i NINA.

 Å få kalv er et overskuddsprosjekt

I vind og snøfokk påfører forsker Åshild Ønvik Pedersen ultralydgelé på proben. Feltlaget på Brøggerhalvøya har fanget ei simle og skal sjekke om hun er drektig. Hun studerer bildet på det bærbare ultralydapparatet og holder proben på simlas mage.

– Skal vi se! Vi må finne pattene. Det her er jo et lett dyr, så det er jo tvilsomt om det er noen kalv her.

I dårlige vintre er nesten ingen simler drektige, som betyr at dyra har for lite fett og energi til å bære fram en kalv. I år var 33 prosent av simlene ved Ny-Ålesund drektige.

– Her kan vi skrive tom. Ikke noe kalv, sier Ønvik Pedersen.

Historien er annerledes i dalførene ved Longyearbyen, der 84 prosent av de undersøkte simlene var drektige. Det var også stor forskjell på vekta.

Simlene ved Ny-Ålesund veide i gjennomsnitt 43 kilo. Det er lettere enn de fleste andre år, noe som indikerer en tøffere vinter ved kysten.

Gjennomsnittsvekta for simlene ved Longyearbyen var 50 kilo.

– 50 kilo er den laveste vi har målt siden 2019, men mange dyr var likevel drektige og alle fostrene var i live og aktive. Det viser at vinteren ikke har vært spesielt tøff for voksne reinsdyr i nærheten av Longyearbyen, forteller forsker Larissa Beumer fra UNIS.

Hun er ansvarlig for feltarbeidet i Reindalen, Colesdalen og Semmeldalen, i nært samarbeid med NMBU og NINA.

Maten er låst under isen

I dalførene ved Longyearbyen fører tidligere vår og varmere somre til økt plantevekst og rikelig med beite langt utover høsten. Dyra får dermed bedre tid på å spise seg opp før den lange arktiske vinteren.

– Ved Longyearbyen har antall dyr mer enn tredobla seg siden overvåkninga starta i 1979. Dette er en positiv klimaendringseffekt på grunn av varmere, grønnere og lengre somre, samt kortere vintere, sier Bremset Hansen.

Somrene har også blitt litt varmere ved Ny-Ålesund, men klimaeffektene her er mer sammensatte og komplekse, og det er ikke lett å tegne to streker under svaret.

– Effekten av økt plantevekst er sannsynligvis ikke like stor her, og vi har ikke sett den samme positive klimaendringseffekten som man har lenger sør på Spitsbergen, ved Longyearbyen.

Stadig mildere vintre fører til mer is på bakken etter det har regna, og ofte mer snø langs kysten, noe som gjør at det er vanskelig for dyra å finne mat.

På feltarbeidet borer forskerne seg igjennom bakkeisen på en rekke punkter og måler tykkelsen for å vurdere årets situasjon. I år registrerte de nok et år med store forskjeller på bakkeisen ved kysten og i dalførene lengre sør.

– I Reindalen har det vært lite bakkeis i år. 60 prosent av målepunktene hadde ingen bakkeis i det hele tatt. I områdene med is, var den i gjennomsnitt 1 cm tykk, sier Beumer.

Ved Ny-Ålesund hadde 87 prosent av målepunktene en bakkeis som i gjennomsnitt var 3 cm tykk. Enkelte steder målte feltlaget 8,5 og 6,5 cm tykk is.

– Når et panserlag av is kapsler inn vegetasjonen, blir det praktisk talt umulig for dyra å komme seg igjennom for å beite på plantene på bakken, sier Ønvik Pedersen.

Kommer seg ikke vekk

Forskerne fanger voksne dyr som de i tidligere år har merket med GPS-halsbånd, men også kalver som ble født i fjor.

– Vi vil gjerne merke og undersøke kalvene, for å kunne følge dem fra sitt første leveår. Kalvene og årringene er litt som ungdommer flest; de forflytter seg gjerne litt vekk fra foreldrene, særlig bukkene, for å unngå innavl. Med GPS-en kan vi spore hvor dyra beveger seg, sier Beumer.

Bestandene på Brøggerhalvøya, Sarsøyra og Kaffiøyra lever på tre adskilte halvøyer, isolert store deler av året på grunn av isbreene på land og åpent hav rundt. Havisen er blitt så og si borte i løpet av de siste 20 årene på Kongsfjorden og i Forlandssundet som omkranser halvøyene. Uten havis er det vanskelig for dyra å vandre ut for å finne nye beiteområder, forklarer Ønvik Pedersen.

– Bestandene blir rett og slett isolert i sitt leveområde, og da kan de bli mye mer utsatte for klimaendringene og dårlig vær om vinteren. Når dyra ikke kan forflytte seg for å finne mat, øker konkurransen om maten og flere dyr dør av sult. Det kan føre til kollaps i bestanden som vi har sett flere ganger tidligere.

Høsten og vinteren i 1993-94 regnet det mye og tykke islag ble dannet på bakken i november. Forskerne talte 360 rein i 1993, og året etter ble kun 78 rein talt, på grunn av at mange døde og flere vandret til andre steder. I fjor kollapset bestanden på Kaffiøyra.

Går endringene for raskt for dyra?

Kan svalbardrein tilpasse seg et varmere klima i framtida? Svalbardreinen har over flere tusen år tilpasset seg miljøet på Svalbard, etter å ha vandret over isen fra Sibir og Eurasia.

Over hundrevis av generasjoner har den utvikla seg til å bli en lokal underart, spesialtilpasset Svalbards miljø. Den har blant annet en liten kropp, som bruker lite energi, og en fordøyelse tilpasset å spise svært lite og klare seg uten lav, som annen rein er avhengig av på vinteren.

– Svalbardrein har vært isolert i årtusener, selv om det sannsynligvis har kommet rein over isen ved flere anledninger, sier Bremset Hansen.

– Spørsmålet er om den har mistet så mye genetisk variasjon at den ikke vil klare å tilpasse seg det nye klimaet, og de raske endringene vi både ser og forventer i løpet av få tiår.

Summen av klimaendringene er utfordrende for dem som studerer økosystemet, og det gjør det vanskelig å forutsi framtida til svalbardreinen. Observasjonssystemet COAT er nødvendig for å skaffe oppdatert kunnskap om status på tundraen. Resultatene brukes til å utvikle prognoser og gi forvaltningsråd til norske og internasjonale myndigheter som håndterer klimakrisen.

I 2024 forventer forskerne en ganske stor nedgang i reinsdyrbestandene på de tre halvøyene ved Ny-Ålesund.

– Dette er en del av den naturlige dynamikken til arten, hvor bestandene varierer fra år til år. Men klimaendringene øker hastigheten på utviklinga, som nå kanskje går raskere enn det svalbardrein er tilpasset til, avslutter Ønvik Pedersen.

Fakta

• COAT står for Klimaøkologisk observasjonssystem for arktisk tundra
• COAT er verdensledende innen integrert økosystemovervåkning og er blant de få økosystembaserte overvåkingssystemene i hele Arktis. COAT omfatter Svalbard og Finnmark.
• I 2024 har COAT fått 20 millioner kroner fra statsbudsjettet for å drifte økosystemovervåkninga.
• COAT er et tett samarbeid mellom Norsk Polarinstitutt (NP), Meteorologisk institutt, Norsk institutt for naturforskning (NINA), Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), UiT Norges arktiske universitet og Framsenteret.
• COAT Svalbard har Longyearbyen og Ny-Ålesund forskningsstasjon som feltbaser for overvåkning av klimautsatte planter og dyr på tundraen. Reinsdyrtellingene og forskningsfangsten er sentrale tidsserier i COAT sin reinsdyrmodul.
• Reinsdyrtellingenehar pågått på Brøggerhalvøya siden 1978 og i Reindalen og Adventdalen siden 1979. Oppdaterte data vises i Miljøovervåkning Svalbard og Jan Mayen (MOSJ).
• Forskningsfangsten i Reindalen har pågått siden 1994, og har vært ledet av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Fra 2024 har UNIS tatt over driften av dette feltarbeidet, i nært samarbeid med NMBU og NINA.
• Forskningsfangsten på Brøggerhalvøya har pågått siden 2014 og er ledet av Norsk Polarinstitutt i samarbeid med NINA.

Kontakt Brage Bremset Hansen

Bidrar flytting til at flere rådyrkalver overlever slåtten?

Jørn J. Fremstad

2024-05-29T11:50:00.0000000 2024-05-29T12:05:28.6170000

Høyt gress er i utgangspunktet et ideelt sted for rådyrgeita å skjule den nyfødte kalven for rovdyr. Dessverre tenker ikke den nybakte mora på at gresset skal slås, og i mange tilfeller får det dødelig utfall for kalven.  

Innsatsen for å redde rådyrkalver fra slåmaskiner har økt de siste årene. Folk har sporet opp rådyrkalver ved hjelp av droner, og flyttet kalvene ut av enga før slåtten.

Håper flytting gjør at flere overlever

– Forhåpentligvis bidrar flytting til økt overlevelse hos rådyrkalvene, men i dag fins det lite dokumentasjon på om det faktisk gjør det. Derfor ønsker vi å se nærmere på effekten av å flytte kalvene ved å merke dem med GPS-sendere. Dersom innsatsen med å flytte rådyrkalvene kan spres utover i tid, vil én dronepilot trolig være i stand til å flytte flere kalver, sier forsker Neri Horntvedt Thorsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Når en rådyrkalv håndteres, vil det alltid være en risiko for at rådyrgeita forlater kalven sin. Det er mulig at denne risikoen er større når rådyrkalvene i tillegg blir flyttet på. I tillegg er det også sannsynlig at faren øker for at kalven blir tatt av rovdyr som rødrev. Vi vet heller ikke om rådyrgeita flytter kalven sin tilbake til enga igjen.

Pilot for større studie

Hensikten med dette pilotprosjektet er å designe en modell for en større studie. De siste årene er GPS-enhetene blitt så små og lette at de nå også kan brukes på rådyrkalver. Forskerne vil derfor teste ut flere forskjellige GPS-enheter for å se hvilke som fungerer best. I første omgang starter de med å samle inn data som over tid kan svare på om flyttingen

• gir rådyrkalven høyere overlevelse enn om den blir liggende i enga
• påvirker sannsynligheten for at geita forlater kalven
• påvirker sannsynligheten for at rådyrkalven blir drept av rovdyr
• har effekt om den skjer flere dager før slåtten

Hva skjer rett etter flyttingen?

Forskerne skal se nærmere på hva som skjer med rådyrkalvene rett etter flyttingen. I tillegg skal de samle dokumentasjon på kalvenes bevegelser og overlevelse opp til ca. seks-sju måneders alder.

Pilotprosjektet gjennomføres i Vestfold. Kalvene som inkluderes vil bli lokalisert i enga ved hjelp av drone, så blir de flyttet ut av enga.

– Med dette oppsettet kan vi si noe om selve flyttingen har effekt på rådyrkalvenes overlevelse. Vi vil flytte kalver ut av enga fra tre-fire dager før den slås til samme dag som enga slås. Det gjør vi for å se om geita legger kalvene tilbake eller ikke, forklarer Horntvedt Thorsen.

Resultatene fra prosjektet skal rapporteres på slutten av året.

Kontakt Neri Horntvedt Thorsen

Les mer om hjortedyr på nina.no

Har kartlagt nettverket av egnede leveområder for bier, elg og trær i Norge

Anne Olga Syverhuset

2024-04-08T12:33:00.0000000 2024-04-18T09:43:24.5770000

Når vi bygger ned naturen bit for bit, fører vi ikke bare til at leveområder for dyr og planter blir ødelagt. Vi skaper også barrierer, og hindrer dyr og planter i å nå isolerte flekker av fortsatt godt egnede leveområder. Dette er to av de viktigste grunnene til tap av naturmangfold. 

For å ta vare på naturmangfoldet, er det derfor ikke nok å verne enkelte viktige leveområder. Vi må sikre at det er mulig å bevege seg mellom dem. Da må vi kjenne til – og ta vare på – de viktigste nettverkene av egnede områder. Dette kaller forskere og forvaltere gjerne Grønn Infrastruktur.

Tidligere har forskere i Norsk institutt for naturforskning (NINA) laget kart som viser nettverkene av godt egnede villreinområder i Norge. For første gang har de nå brukt samme modelleringsverktøy til å lage tilsvarende kart for elg, solitære bier og trær for hver 100 meter i Norge, på oppdrag fra Miljødirektoratet. 

Elgkart kan bidra til tryggere trafikk

– For elg har vi laget kart for vinterstid, som er den årstiden hvor det er størst sjanse for elgpåkjørsler, forklarer NINA-forsker Manuela Panzacchi, som har ledet arbeidet av en stor forskningsgruppe med eksperter på forskjellige arter.

Kartene viser blant annet en intens bruk av daler, og utfordringer med å bevege seg gjennom brattere terreng – som de man finner på vestkysten - og i de mest menneskedominerte områdene med høy tetthet av veier med tungtrafikk. Disse kartene samsvarer godt med både GPS-data og data om elgpåkjørsler.

– Kartene for elg kan brukes til flere formål, for eksempel for å finne den beste plasseringen for en viltovergang eller viltgjerder, slik at trafikksikkerheten blir bedre samtidig som at det blir lettere for elgen å komme seg mellom ulike egnede områder, forklarer Panzacchi. 

Kartla bienes blomsterveier 

Forskerne har også laget det første landsdekkende kartet over Grønn Infrastruktur for solitære bier.

Solitære bier er biearter som ikke lever i en koloni. De lever korte liv, og kan ikke fly langt fra reiret sitt på leting etter pollen til larvene sine. Det gjør at de er ekstra sårbare for at blomsterenger forsvinner. 

– Tar vi vare på de solitære biene, tar vi også vare på mange andre pollinatorer, som er avgjørende for en rekke økosystemtjenester. Derfor var det hensiktsmessig å prioritere solitære bier som en av de første artsgruppene vi lagde kart over Grønn Infrastruktur for, forklarer Panzacchi.

Kartene bygger på faktiske data om hvor artene finnes, og ved hjelp av statistiske metoder forutsier de alle egnede områder for hver 30 meter i Norge. Kartene viser også korridorer som artene beveger seg gjennom, og hvilke områder som er mest funksjonelle.

Forskerne påpeker at kartene representerer et første forsøk på å identifisere de mest funksjonelle kjerneområdene og korridorene for ville pollinatorer i Norge. Slik kunnskap kan være relevant for å støtte den nasjonale pollinatorstrategien og Tiltaksplan for ville pollinerende insekter, med sikte på å ivareta, gjenopprette og forbedre deres leveområder. 

Hvor flytter skogen seg i framtidens klima?

Skog er leveområde for 60 prosent av alle kjente planter og dyr i Norge, og kartlegging av trær i dag og i framtida sier derfor indirekte også noe om dyr og andre planter. Derfor var kartlegging av edellauvskog og flere andre tresorter også prioritert.
Kart for 14 ulike treslag viser sammenhengen mellom egnede områder i dag, og egnede områder i 2030, 2060 og 2100, i lys av klimaendringer.

Modeller viser en forflytning nordover og oppover i høyden for de fleste treslagene - spesielt for noen bartrær som f.eks. gran. Dette forventes å få konsekvenser for bevaring av det biologiske mangfoldet, for skogforvaltningen og for levering av økosystemtjenester.

På grunn av trærnes nokså begrensede evne til å bevege seg, vil det kunne være utfordrende for dem å forflytte seg i tritt med klimaendringene. Forskerne har laget et Grønn infrastruktur-kart som viser områder som kan koloniseres naturlig av edellauvtrær, og andre områder som vil være egnet, men som ligger for langt unna andre edellauvskoger til å kunne blir naturlig kolonisert. 

Disse kartene gjør det for eksempel enklere for forvaltningen å identifisere egnede områder for avbøtende tiltak som å plante edellauvtrær.

Et nyttig verktøy for forvaltningen

Kartene dekker hele Norge og kan vises i en prototype-kartportal og app for bærekraftig arealforvaltning: https://konnektivitetskart.nina.no/Map-Portal

Forskerne jobber for tiden med å lage norske kart for mange flere arter og økosystemer innen prosjektet GreenPlan, og innen få år vil vi ha en mer omfattende dataportal for bevaring og forvalting av Grønn Infrastruktur i Norge. 

– Foreløpig er det mulig å se disse første kartene og prøve prototype-appen, som viser hvordan kartene for ulike arter kan integreres, veies opp mot hverandre, og brukes til å finne ut hvilke områder som er viktigst å bevare eller restaurere for å ta vare på naturmangfoldet, sier Panzacchi. 

Les rapporten: NINA Rapport 2371 – Nasjonal kartlegging av grønn infrastruktur

Kartaportal og prototype-applikasjon for Grønn Infrastruktur:  https://konnektivitetskart.nina.no/Map-Portal

Kontakt: Manuela Panzacchi

Ta hensyn til villreinen i påskefjellet

Jørn J. Fremstad

2024-03-21T08:02:00.0000000 2024-03-21T08:08:32.5630000

Bare halvparten av villreinområdene i Norge oppfyller kvalitetsnormen for hvor god tilstand et villreinområde skal ha. Ulike typer av menneskelig aktivitet utgjør den største trusselen, og ferdsel er én av dem.

– Villreinen er sky, og den er naturlig redd for mennesker fordi den ser på oss som predatorer. Hvis den oppdager oss, kan den springe langt. Med folk på alle kanter blir den løpende fram og tilbake, og faren for å stresse reinen øker, forteller seniorforsker Brage Bremset Hansen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Simlene kan miste kalven

Spesielt simlene er sårbare på denne siden av året. Det nærmer seg kalvingstid, og da tærer mora på fettreservene. Resultatet av redusert kondisjon kan være små og få kalver.

– I flere villreinområder er reinens kondisjon blitt dårligere, og de produserer færre kalver, uten at vi vet hvorfor. Det kan delvis skyldes stress og at forstyrrelser tvinger reinen til å oppsøke områder som er mindre gunstige for å finne mat, og dette er noe vi forsker på, sier Bremset Hansen.

Reinen lukter oss

Reinen har svært god luktesans, og den oppdager som regel oss før vi oppdager den. I noen områder viser villreinen mindre frykt enn i andre, men forstyrrelser kan uansett føre til at dyrene får mindre tid til å beite og hvile.  

Så hva skal turgåere gjøre for å vise mest mulig hensyn til villreinen?

– 10-20 meter brede sporsleper over fjellet er et tegn på at det ferdes store flokker villrein. Da er det alltid best for reinen om du velger en annen rute. Det hjelper også å holde seg til oppmerkete løyper, sier Bremset Hansen.

Forstyrrelser gjør at reinen får mindre tid til å beite og hvile. Foto: Olav Strand, NINA

Les om villreinvett

Han oppfordrer også turfolket til å lese villreinvettreglene og turplanleggeren hos Norsk villreinsenter. Som forsker har han selv vært ute og GPS-merket villrein nylig. Det medfører også forstyrrelser, men for å oppnå en god forvaltning er det noen ganger et nødvendig onde.

– Vi er klar over at det forstyrrer dyrene, og det er vanskelig å unngå at de blir stresset. Derfor er vi bevisste på å merke i god tid før kalvingsperioden, sier Bremset Hansen.

Forvaltningen har bedt om mer kunnskap for å forstå hva som forårsaker negative trender i kalveproduksjon, kondisjon, arealbruk og bestandsutvikling. Målet er å bedre tilstanden for reinen på sikt.

Trenger kunnskap for å redde reinen

– Folk som er bekymret for villreinen har all grunn til å være det. Men uten å merke dyrene greier vi ikke å samle de dataene som kan forklare hvorfor det står så dårlig til, og som gir forvaltningen mulighet til å gjøre noe med det, sier Bremset Hansen.

Forskeren presiserer at han ikke ønsker å ta fra folk turgleden.

– Nyt fjellet i påska, men det er fint hvis vi prøver å la villreinen være mest mulig i fred.

Kontakt: Brage Bremset Hansen

Dette har vi lært av elgen på Vega

Camilla Næss

2024-02-01T09:41:00.0000000 2024-02-01T12:47:53.8870000

Tilbake i 1985 kastet to elger seg i vannet på Helgelandskysten og svømte ut til øya Vega. Kanskje var det eventyrlyst, kanskje ble kampen om tilværelsen så hard der inne på fastlandet at de ikke så noen annen utvei. Uansett beveggrunner, her ute i havgapet fant de en edens hage med milde vintre og kjølige somre. Variert natur, rikelig med beiteplanter og ingen truende rovdyr.

Flere dyr svømte etter disse pionerne, kalver ble født og bestanden vokste raskt. Frem til 1989 fikk elgen gå relativt uforstyrret på øya. Da ble det åpnet for elgjakt. Det første året ble to elger felt, og siden har det vært en gradvis økning i jaktuttaket.

Erfaringer fra 30 år i havgapet

Summen av tretti år med forskning på Vega har gitt opphav til mye av den kunnskapen vi i dag har om elgens økologi og forvaltning i Norge. Høydepunktene er for mange og lange til å få plass i denne korte saken.

Vil du gå i dybden kan du hoppe rett til rapporten her: Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258. I denne finner du også referanser til de vitenskapelige artiklene som er publisert fra studiene.

– Studiene viser at måten vi jakter på kan ha store konsekvenser for hvilke egenskaper som går i arv og videreføres i en bestand, og dermed også for bestandens tilpasningsevne over tid. Det er viktig at vi kjenner til disse mekanismene for å kunne opprettholde en bærekraftig forvaltning av elgstammen, sier Erling Solberg, seniorforsker i NINA. 

Hvordan påvirker måten vi jakter på elgbestanden?

Som ellers i landet reguleres elgbestanden på Vega ved bruk av rettet avskyting. Det innebærer at fellingstillatelser fordeles på ulike kjønn og alderskategorier. Vanligvis får jegerne tildelt en større andel okser, ungdyr og kalver, mens voksne kuer i liten grad blir felt. Med en større andel elgkuer i bestanden øker også kalveproduksjonen, og antallet elg som kan høstes (jaktuttaket) blir større. I senere tid har det imidlertid vært en generell nedgang både i kalvevekter og antall kalver per ku i Norge. Kan det skyldes måten vi jakter på?

Da studien ble satt i gang tidlig på 1990-tallet var kjønnsraten i de norske elgbestandene svært skjev etter mange år med høy okseavskyting. En rådende oppfatning hadde lenge vært at kun et fåtall hanndyr var tilstrekkelig for å bedekke alle hunnene i en bestand. Men kunne en slik praksis likevel ha utilsiktede konsekvenser?

På Vega fikk forskerne tilgang på et naturlig «laboratorium» der det var mulig å studere nettopp slike spørsmål i kontrollerte omgivelser;

• Hvordan varierer elgens vekt, reproduksjon og dødelighet gjennom livet og mellom individer, og hva kan best forklare denne variasjonen?
• Hvordan bruker elgen landskapet, og påvirker jakta denne bruken?
• I hvilken grad er innavl en begrensende faktor for kroppsvekst, overlevelse og reproduksjon?
• I hvilken grad er elgen på Vega utsatt for jaktseleksjon, og er de selekterte egenskapene arvbare?

Oksenes alder påvirker neste generasjon

I en tidlig fase av prosjektet manipulerte forskerne oksenes aldersfordeling og andelen okser i bestanden for å undersøke hvordan skjevheter i kjønns- og aldersstruktur påvirker elgens vekst og reproduksjon. Først ble alle voksne okser felt under jakta, slik at det året etter kun var ungdyr som bidro inn i paringen. I årene som fulgte ble antallet okser redusert, men ikke oksenes alder.

– I begge tilfellene gjorde oksene fortsatt jobben, og greide å bedekke alle elgkyrne. Men vi så forsinkelser i kalvingstidspunktet året etter, og det kan gi konsekvenser på lang sikt, forklarer Solberg.

Kalver som blir født tidlig på året får naturlig nok mer tid til å vokse, og har større sannsynlighet for å greie seg gjennom vinteren. Store kalver blir oftest også store som voksne, mens mindre kalver forblir små.

En fordel for elgkua å bli mor tidlig

I et annet delstudium demonstrerte forskerne at kalvevekt også henger sammen med moras alder, kalvens kjønn, og om den er enkeltkalv eller tvilling, så her er det flere faktorer som spiller inn.

Elgen på Vega er i generelt i god kondisjon og svært produktiv, og mange elgkyr får sin første kalv allerede som toåring. Men er det en fordel eller en ulempe for kua å starte og reprodusere så tidlig i livet?

– Det krever mye energi å bære fram kalver, og det er lett å tenke seg at det kan gå på bekostning av kuas framtidige kroppsvekt og fruktbarhet når hun får sin første kalv tidlig i livet. Men på Vega så vi at det motsatte var tilfellet. Elgkyr som starter å reprodusere tidlig får i snitt flere kalver enn de som får sin første kalv senere i livet. I tillegg øker sannsynligheten for å overleve, siden jegere unngår å felle ku som går med kalv.

Elgku med trillinger er observert fire ganger på Vega. Denne familien ble fotografert i 2022. Foto @ Ole A. Davidsen.

Mange barnløse okser – og noen få casanovaer

Mens de fleste av elgkyr opplevde å bli mødre var det langt større variasjon blant oksene. Det er stor konkurranse om elgkyrnes gunst, og kun en tredjedel av oksene fikk anledning til å bli far. Også blant disse var det stor variasjon i antallet avkom per okse. En okse ble far til intet mindre enn 44 kalver.

En røslig okse med stort gevir er mer attraktiv blant elgkyrne enn en uerfaren ung okse, og mye tyder på at disse oksene også stimulerer kua til å innlede eggløsning raskere. Følgelig blir kalvene også født tidligere. Men for å nå sitt fulle potensiale må oksen altså først overleve flere jaktsesonger.

Med litt flaks kan også mindre okser med mindre attraktive egenskaper slippe til. Og spesielt dersom oksene beskattes hardt, og kjønnsfordelingen er skjev.

Å være stor og sterk er sjeldent en ulempe, men det kan også hjelpe med litt flaks. Her ser vi okse 1665 på høsten i 2022, i en alder av 6 år. Foto @ Ole A. Davidsen.

Jakta kan gjøre elgen mindre på sikt

Genetiske studier viste at okser og kyr som ble født sent, og derfor var mindre enn sine artsfrender, hadde lavere sannsynlighet å bli skutt under jakta eller for å få fraskutt sine kalver. Både kroppsvekt og fødselstidspunkt har også en arvelig komponent. Det betyr at elgen på Vega kan bli mindre på sikt, forutsatt at jegerne fortsetter å jakte på samme måte i årene som kommer.

Både fordeler og ulemper med å være en vågal elg

Men det er ikke bare fysiske egenskaper som er gjenstand for jaktseleksjon. Også elgen har personlighetstrekk, som kan påvirke sannsynligheten for å overleve. Dristige elger som oppsøker åpne landskap og innmark blir oftere felt av jegere enn sky individer som i større grad oppholder seg i skogen. På den annen side er det gjerne i de åpne habitatene den beste maten finnes, så den som våger seg utpå (og overlever jakta) kan vokse seg større og blir mer produktiv. 

Innavl gir konsekvenser

Siden øya ligger langt fra land er Vegabestanden relativt isolert fra andre elgbestander, og har tidvis vært preget av innavl. Dette kan gi seg uttrykk i forsinket kalving, reduserte kalvevekter og færre tvillingfødsler.

– Elgen på Vega unngikk å pare seg med nære slektninger, men kun når det fantes bedre alternativer å velge i. I perioder med lav bestand og okseandel hadde elgkyrne få valgmuligheter, og i slike perioder så vi hyppige parringer mellom nære slektninger, sier Solberg.

Mennesket kan drive evolusjonen i en ny retning

De siste århundrene har mennesket overtatt rollen som de store rovdyrene har finslipt og tilpasset gjennom tusenvis av år. Men jaktforvaltning er en krevende øvelse, der mange hensyn skal balanseres opp mot hverandre. I motsetning til rovdyrene, som helst går etter de svakeste individene i bestanden, velger vi oftere de største og flotteste individene. Dette kan drive evolusjonen i en helt annen retning enn tidligere, og på sikt endre på individenes karaktertrekk i elgbestanden.

Forskningen på Vega understreker at jaktseleksjon kan påvirke elgens atferd og fysiske egenskaper, også på måter vi ikke alltid kan forutse. Men med kunnskap kan vi velge hvordan vi best kan forvalte jegerrollen.

Vega-forskningen viser at det er en fordel med en større andel okser

Heldigvis har vi forskere som stiller spørsmål og søker svar, bekrefter og avkrefter hypoteser og antakelser slik at vi kan ta gode avgjørelser for en mer bærekraftig jakt. I dag har vi fått en langt jevnere kjønnsfordeling i norske elgbestander, og kunnskapen fra Vega har vært et viktig bidrag.

– Høy genetisk variasjon er viktig for at arter og bestander raskt skal kunne tilpasse seg endringer i miljøet, for eksempel som følge av klimaendringer. I deler av Skandinavia er imidlertid okseandelen fortsatt lav, og med det øker faren for at viktig genetisk variasjon går tapt fra bestandene (genetisk drift). I slike bestander bør okseandelen økes dersom forvaltningen ønsker å opprettholde en genetisk robust bestand, påpeker Solberg.

Om prosjektet

Elgstudiene på Vega har pågått kontinuerlig siden 1992, og er et samarbeid mellom NINA og NTNU. I tillegg har Vega kommune, lokal elgforvaltning og Vegas mange elgjegere bidratt med hjelp og mye data til prosjektet. Herunder inngår også lokale medarbeidere som har deltatt under merking og oppfølging av elgene gjennom året.

Kontakt: Erling J. Solberg

Les rapporten: Elgstudiene på Vega – Erfaringer fra 30 år i havgapet. NINA Rapport 2258.

Les også: Elg-selfier avslører elgens kosthold

Hannbjørn avslørt av ny teknologi da den tok elgkalv

Jan Arne Stokmo

2024-01-18T09:41:00.0000000 2024-01-18T09:41:24.2930000

I de siste årene har forskere fra NINA og Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) merket bjørn og elg med GPS-halsbånd i sentrale Sverige for å studere hvor mange elg som bjørnen tar i kalvingsperioden på våren.

Noen av halsbåndene fikk også nærhetssensorer, som gjorde at halsbåndene registrerte posisjoner oftere hvis dyrene møttes. Forskerne ønsket å teste om den nye teknologien kan brukes til å oppdage og dokumentere samhandling mellom ville dyr ute i naturen, uten at de selv var til stede.

Det resulterte i unik dokumentasjon av en bjørns felling av en elgkalv, og det som skjedde etterpå. Resultatene er publisert i tidsskriftet Evolution and Ecology (lenke) 

Angrep og spiste elgkalv

6. juni 2023 ble sensorene på en voksen elgku og en voksen hannbjørn utløst da dyrene kom nært hverandre og halsbåndene begynte å samle GPS-data hyppigere. Elgen samlet posisjoner hvert 2. minutt over 89 minutter og bjørnen hvert minutt over 41 minutter. Tidsperioden er avgrenset fordi det krever mye strøm fra batteriet å sende GPS-posisjoner ofte.

Det skulle vise seg at bjørnen hadde tatt en av kalvene til elgkua.

Animasjonen viser når bjørnen tar elgkalven og det som skjer i minuttene etterpå. Krysset avmerker stedet der kalven ble funnet. Animasjon: Norsk institutt for naturforskning (NINA)

Da feltpersonell besøkte stedet et par dager senere (8. juni), fant de kadaveret til en 14 dager gammel elgkalv med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Cirka 60 prosent av hunnkalven var spist opp.

En drone observerte elgkua sammen med to kalver 24. mai, og med bare en kalv 9. juni. (Se droneopptak av elgkua med to kalver, deretter kun en kalv, i artikkelen). 

– Dette er trolig det første angrepet fra et viltlevende rovdyr på en annen vill art som er dokumentert med GPS- halsbånd med nærhetssensor, sier Jenny Mattisson, som er forsker i Norsk institutt for naturforskning.

Elgkalven ble funnet med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Over halvparten av kalven var spist opp. Foto: Jenny Mattisson

Elgkua ble i området

De detaljerte GPS-posisjonene gjorde det mulig for forskerne å studere bjørnens adferd under og etter angrepet, men også hvordan elgkua opptrer når hun mister en kalv. Blant annet hvilke risikoer hun er villig til å ta for å forsvare eller sjekke hvordan kalven har det.

GPS-sensorene viste at bjørnen ble ved kadaveret, mens elgkua gikk fram og tilbake i området, og hun gikk mot fellingsstedet omtrent fem ganger. Det tetteste hun kom bjørnen i registrerte posisjoner var 44 meter, men hun kan også ha vært nærmere. Etter cirka en time forlot både bjørnen og elgkua stedet.

– Dette tyder på at elgkuer kan bli igjen på et fellingssted for å forsvare eller sjekke kalven de har mistet, selv om det gir større akutt risiko for den andre kalven, forklarer Mattisson.

Teknologien åpner muligheter

Den dokumenterte fellingen er bare ett eksempel på hvordan GPS med nærhetssensorer kan brukes til å svare på spørsmål om hvordan frittlevende arter samspiller med hverandre. Fordelen med teknologien kommer kanskje spesielt fram i miljø som forhindrer direkte observasjoner, som for eksempel i skoger og på svært avsidesliggende steder, eller om natta.

– Å forstå hvordan dyr samhandler med hverandre i naturen er et grunnleggende mål innen økologien. Mye har blitt forstått med GPS-teknologi, men det har vist seg vanskelig å oppdage og registrere direkte møter mellom frittlevende ville individer. GPS-halsbånd med nærhetssensorer på større pattedyr gir oss mulighet til å observere direkte interaksjoner mellom flere individer og arter ute i naturen, uten forstyrrelser eller behov for direkte visuell observasjon, forteller Jonas Kindberg, forskningsleder i NINA.

Fakta om GPS-halsbånd med nærhetssensorer:

• Et GPS-halsbånd på et merket dyr er tilkoblet SMS via telefon og satellitt.
• Oppsettet krever mye strøm, og normalt tar vi derfor posisjoner en eller et par ganger per time.
• Dette er ikke nok til å studere adferd på fin skala.
• Med nærhetssensorer kan et halsbånd fra et dyr fange opp et signal fra halsbåndet fra et annet dyr med tilsvarende funksjon. Nærhetssensoren har en rekkevidde på et par hundre meter.
• Når sensoren fanger opp et annet individ, så endres GPS-ens innstilling til å ta posisjoner hvert minutt.
• Det gjør at vi får et detaljert bilde av møtet, i løpet av en begrenset tid, uten å bruke opp batteriet.
• Kontakt via SMS gjør at forskerne kan gjøre feltkontroller kort tid etter møtet for å kontrollere hva som har skjedd. 

Kontaktpersoner i NINA:

• Jenny Mattisson, forsker
• Jonas Kindberg, forskningsleder i NINA