Oppnådde testmål for skrantesjuke i 2021

Camilla Næss

2022-06-27T12:20:00.0000000 2022-06-27T13:00:25.0530000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Skrantesjuke ble påvist i Norge våren 2016, og siden da er det brukt mye ressurser på kartlegging. Målet er å kartlegge forekomst og geografisk utbredelse av klassisk og atypisk skrantesjuke. Dette er nødvendig for at forvaltningen skal kunne iverksette gode tiltak for å begrense eller bekjempe denne sykdommen.

Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet kartlegger skrantesjuke hos hjortedyr i Norge på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. I hele landet skal jegere, ettersøkspersonell og andre ta prøver fra et utvalg hjortevilt for å teste dyrene for skrantesjuke.

God oppslutning rundt innsamlingen

Det ble påvist atypisk CWD hos to elg og en hjort i forbindelse med kartleggingen og overvåkingen av skrantesjuke. Som tidligere ble det også i 2021 tatt både hjerneprøve og prøve av lymfeknuter. Av de innsamlede prøvene inneholdt 73% begge vevstypene. Dette er på samme nivå som i 2020 (72%), men er noe lavere enn i 2019 (78%) og 2018 (80%).

– Jegerne har nok en gang sluttet meget godt opp rundt innsamling av prøver fra jakta til kartleggingsprogrammet i de utvalgte områdene, og antall testede dyr er høyt. Likevel er det noen utfordringer, som ikke bare gjelder prøveinnsamlingen fra jegere, sier Jørn Våge, seniorforsker ved Veterinærinstituttet.

I følge Våge er det en utfordring å få inn lymfeknuter fra så mange dyr som mulig i tillegg til hjerneprøve, og i noen tilfeller har prøvene dårlig kvalitet og mangelfull registrering.

– Med prøver fra både lymfeknute og hjerne vil det ta kortere tid å få kunnskap om sykdommen forekommer, og vi kan overvåke utviklingen i områder med smitte mer effektivt. Vi kan dessuten raskere sannsynliggjøre fravær av skrantesjuke i områder uten smitte, sier Våge.

Økning i andelen fallvilt testet for CWD

Sammenlignet med 2020, var det i 2021 en økning i andelen fallvilt testet for CWD. For elg og hjort var endringen henholdsvis fra 18% til 27% og 21% til 30%. Det var også en økning for villrein fra 8% til 25%, men antallet registrerte fallvilt av villrein er lavt. For rådyr var det ingen endring i andelen dyr testet (23% begge år).

– Målet om å øke andelen fallvilt som testes er derfor delvis nådd, men det er grunn til å tro at andelen fallvilt som kan prøvetas fortsatt kan økes betydelig, sier Våge.

Omkring fem prosent eldre bukk i villreinbestanden på Hardangervidda etter jakta i 2021

Påvisningen av klassisk skrantesjuke hos villrein har hatt og har fortsatt svært store effekter på bestandsforvaltningen av villrein. På Hardangervidda ble det allerede i 2017 gitt kvoter med flere «frie dyr» og dermed et noe høyere uttak av bukk enn normalt. Dette ble videreført i 2018. Markert høyere jaktkvoter med rene «bukkekort» ble innført fra 2019 i den hensikt å effektivisere CWD overvåkningen av bestanden. Dette førte til at en markert høyere andel av bukkebestanden ble tatt ut enn tidligere år. Det ble videreført høye kvoter med 50% voksen bukk og 50% frie dyr i 2020. Det første tilfellet av CWD på Hardangervidda ble påvist i 2020, og forvaltningen har etter dette gått fra aktiv overvåkning til å bekjempe sykdommen. Myndighetene har nå et mål om å holde andelen voksne bukk 3 år og eldre ned mot 0-3 prosent.

Fra bestandsmodellen for Hardangervidda har forskerne estimert bestandsstørrelsen av villrein før jakt i 2022 til å være omkring 6863. Av dette anslår modellen at omkring 1113 er bukk som er to år og eldre. Etter jakta 2021 beregnet modellen at det var igjen omkring 655 to år og eldre bukk i en bestand på omkring 5760 villrein. Siste års strukturtelling på Hardangervidda indikerer at de yngre bukkene (toåringer) utgjorde omtrent 43 prosent av bukkesegmentet etter jakt. Ved å legge dette til grunn antyder modellberegningene at det etter jakta i 2021 var igjen omkring 373 tre år og eldre bukk, noe som tilsvarer ca. fem prosent av bestanden.

– Dette er noe høyere enn myndighetens mål om å holde denne prosenten på 0-3, sier Christer M. Rolandsen, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Atypisk skrantesjuke kun funnet i eldre hjortedyr

De to nye tilfellene med atypisk skrantesjuke hos elg ble funnet i en elgokse på 13 år fra Bamble kommune og ei elgku på 17 år fra Vinje kommune. Videre var det ett tilfelle hos hjort, ei voksen kolle fra Etne, som ikke ble aldersbestemt fordi underkjeven med tenner ble tapt før diagnosen ble stilt.

– Disse funnene er i tråd med det vi har funnet tidligere om at atypisk skrantesjuke ser ut til å ramme eldre dyr. Alle tilfeller som er påvist så langt har vært hos 12 år og eldre elg og hjort, forklarer Rolandsen.

– Ettersom atypisk skrantesjuke i Norge hovedsakelig synes å ramme dyr som er 12 år eller eldre, er det av interesse å vite om vi kan beregne hvor i landet vi med størst sannsynlighet kan forvente å finne elg eller hjort som er så gamle.

I et påbegynt arbeid basert på en teoretisk modell for elg fant forskerne at det kan forventes å finnes flere gamle elg (12 år og eldre) i bestander med lav enn høy andel voksne dyr i jaktuttaket, og høyere i bestander med skjev kjønnsrate (høyere verdier for ku pr. okse). I tillegg var det flere gamle elgkyr i bestander med lav produktivitet (lave verdier for kalv pr. ku).

Modellresultatene ble sammenliknet med data fra omkring 70 kommuner hvor elg er aldersbestemt. Analysene viser at aldersstrukturen i jaktuttaket av felte elgkyr i norske kommuner i stor grad samsvarer med forventningene fra modellbestandene. I den empiriske analysen var effekten av andel voksne dyr i jaktuttaket statistisk sikker, mens effektene av kjønnsraten og produktiviteten var mer usikker.

– I praksis betyr dette at vi med kunnskap om bestandenes avskytingsstrategi, kjønnsrate og kalv pr. ku-rate til en viss grad kan predikere den relative andelen gamle elgkyr i bestanden før og etter jakt og den relative sannsynligheten for at en skutt, voksen elgku er over 12 år, sier Rolandsen.
Med bedre kunnskap om aldersfordelingen kan forskerne med større sikkerhet beregne forekomst av atypisk skrantesjuke, og eventuelt også klassisk skrantesjuke, i ulike bestander.

– Vi ønsker derfor å fortsette med å aldersbestemme hjortevilt, både fallvilt og dyr som felles under jakta, sier Rolandsen.

Stor lokal innsats

Lokalt og regionalt er det lagt ned en stor arbeidsinnsats fra personer i kommuner, villreinnemnder, villreinutvalg, Statens naturoppsyn, lokale fjelloppsyn, Mattilsynet, viltbehandlingsanlegg, slakterier, og personer som driver med håndtering av døde og ettersøk av skadde hjortevilt.

Les rapporten: Kartlegging og overvåking av skrantesjuke 2021

Kontakt: Christer Moe Rolandsen

Kvalitetsnorm for villrein – første klassifisering

Camilla Næss

2022-04-25T12:03:00.0000000 2022-04-25T12:08:42.8300000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

En ekspertgruppe ledet av Norsk institutt for naturforskning (NINA) har på oppdrag fra Miljødirektoratet gjennomført en klassifisering av våre 10 største villreinområder. Dette er første gang tilstanden i villreinområdene vurderes etter at regjeringen innførte en kvalitetsnorm for villrein i 2020. 

Kvaliteten på villreinområdene presenteres i form av fargekoder etter trafikklysmodellen, og klassifiseres til god (grønn), middels (gul) eller dårlig (rød) kvalitet. Målet er at minimum middels kvalitet for det enkelte villreinområde opprettholdes eller nås snarest mulig etter klassifisering. På lengre sikt er det også et mål at de nasjonale villreinområdene skal ha god kvalitet.

Kvalitetsnormen består av tre delnormer; bestandsforhold, lavbeite og leveområder og menneskelig påvirkning. Hver delnorm har ulike måleparametere med fastsatte grenseverdier. Det er delnormen som skårer dårligst som avgjør helhetsvurderingen av et område.

I villreinområder som ikke oppfyller kravene til middels eller god kvalitet har ekspertgruppa også gjennomført påvirkningsanalyser som peker på mulige årsaker til at områdene ikke har god kvalitet. I tillegg er ekspertgruppa bedt om å gi råd om forbedringer og metodeutvikling.

Fire av ti villreinområder holder mål

Ingen av de ti nasjonale villreinområdene ble klassifisert til god kvalitet (grønn).

Fire av villreinområdene, Forollhogna, Sølnkletten, Reinheimen-Breheimen og Setesdal Austhei, oppfyller minstemålet om middels kvalitet (gul).

Helhetsvurderingen av Knutshø, Snøhetta, Rondane, Nordfjella, Hardangervidda og Setesdal Ryfylke ble klassifisert til dårlig kvalitet (rød). Disse seks villreinområdene oppfyller dermed ikke kvalitetsnormens mål om minimum middels kvalitet.

Helhetsvurdering av de ti nasjonale villreinområdene. Fargekode rød angir at villreinområdet er klassifisert til å ha dårlig kvalitet. Gul og grønn fargekode angir at villreinområdet er klassifisert til henholdsvis middels eller god kvalitet. Villreinområder som ikke ble klassifisert i denne rapporten er markert med mørk grå.

I villreinområdene Snøhetta, Rondane, Nordfjella og Setesdal Ryfylke har viktige trekkpassasjer dårlig kvalitet, og oppnår ikke tilfredsstillende kvalitet. Fellesnevneren for disse områdene er at veger og vannkraftutbygging i kombinasjon med ferdsel i utsatte områder har stor negativ effekt på villreinens vandringsmuligheter. Også Hardangervidda vurderes som å ha for dårlig kvalitet når det gjelder reinens arealutnyttelse.

Hardangervidda og Nordfjella har ikke tilfredsstillende kvalitet for helse. I begge tilfeller skyldes dette påvisning av skrantesjuke som har bidratt til helt spesielle forvaltningssituasjoner, med blant annet et svært høyt uttak av voksen bukk. Tiltak for å rette på dette bør iverksettes så snart hensynet til bekjempelse av skrantesjuke tillater det.

Også Setesdal Ryfylke regnes som å ha dårlig kvalitet når det gjelder andelen voksen bukk. Her har det vært felt mye bukk de siste årene. Det bør settes inn tiltak for å øke andelen voksen bukk når hensynet til bekjempelse av skrantesjuke tillater det.

Tre av områdene, Snøhetta, Knutshø og Hardangervidda, har lave kalveslaktevekter. Forollhogna har relativt høye gjennomsnittsvekter. Men slaktevektene har gått ned over tid, og derfor får området middels kvalitet.

I grove trekk er fragmentering av områdene, infrastruktur og menneskelig ferdsel viktige årsaker til dårlige vilkår for villrein.

Anbefalinger

– Fragmentering av områdene, infrastruktur og menneskelig ferdsel samt effekter av parasitter og jaktforvaltning, antas å være viktige faktorer som kan forklare den dårlige tilstanden. For å få bedre kunnskap om disse årsakene anbefaler vi å forbedre datainnsamlingen i enkelte områder (f.eks. Hardangervidda), og å foreta statistiske analyser av eksisterende materiale, sier Christer Moe Rolandsen, leder for ekspertgruppa.

Arbeidet med å klassifisere villreinområdene krever omfattende datasett som beskriver samtlige måleparametere på en tilfredsstillende måte. For å sikre god kvalitet og effektivitet i dette arbeidet anbefaler ekspertgruppen at det etableres en dataforvaltningsplan for det framtidige området.

For de områdene som har dårlig kvalitet (rød) har ekspertgruppa gjort en påvirkningsanalyse som beskriver dagens kunnskapsstatus. Påvirkningsanalysene er begrenset til overordna vurderinger av de enkelte områdenes særtrekk. Ekspertgruppen peker på at det i flere av disse områdene er gjennomført andre prosjekter som har utviklet forslag til ulike tiltak og strategier for å redusere presset på viktige villreinhabitat.

– Resultatene fra disse prosjektene og muligheter for å simulere effektene av konkrete tiltak vil være nyttige når det skal utvikles tiltaksplaner for områder med dårlig kvalitet, forklarer Olav Strand som har vært medlem i ekspertgruppa, og har ledet mye av forskningsaktiviteten på villrein i NINA.

– Vi trenger også mer kunnskap om betydningen av værforhold og klimaendringer. På Hardangervidda og i Nordfjella har funnet av skrantesjuke kommet på toppen av andre utfordringer og gitt helt spesielle forvaltningsutfordringer, sier Christer Moe Rolandsen, og understreker at dette har vært et meget interessant arbeid som han håper vil få stor betydning for villreinen i årene som kommer.

Kontakt:

Christer Moe Rolandsen

Olav Strand

Les rapporten:

Rolandsen, C.M., Tveraa, T., Gundersen, V., Røed, K.H., Tømmervik, H., Kvie, K., Våge, J., Skarin, A. & Strand, O. 2022. Klassifisering av de ti nasjonale villreinområdene etter kvalitetsnorm for villrein. Første klassifisering – 2022. NINA Rapport 2126.

Les mer: Seks av ti nasjonale villreinområder i dårlig stand - Miljødirektoratet

Nytt temahefte: Villrein og ferdsel

Anne Olga Syverhuset

2021-12-20T13:03:00.0000000 2021-12-20T13:07:04.8470000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Villreinrådet publiserer nå det andre temaheftet om villreinen, og denne gangen er temaet villrein og ferdsel. I 2019 lanserte de temahefteserien med en utgave med tittelen Arkeologi, fangstanlegg og fangstkultur.

Temaet kan leses digitalt på villreinen.no. Det trykkes i tillegg opp i et begrenset antall, og kan bestilles på villreinen.no. Der kan også det første temaheftet bestilles, samt eldre utgaver av årboka Villreinen.
 

Elgbrems på full fart framover

Jørn J. Fremstad

2021-12-14T11:19:00.0000000 2021-12-14T11:37:30.1170000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Brems er humlelikende fluer som lever larvestadiet i vertsdyret sitt. Bremsfluene er ansett for å være ganske artspesifikke. Hos reinsdyr er hud- og svelgbrems vanlige parasitter. Elgens svelgbrems ble i et fåtall tilfeller påvist i Finnmark på 1980-tallet, og mellom 2003 og 2014 ble den påvist enkeltfunn i Trøndelag og på Østlandet.

For å få bedre kunnskap om forekomsten av elgbrems ble 109 hoder fra elg undersøkt for bremslarver av forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Veterinærinstituttet. Hodene ble samlet inn fra kommunene Oslo, Aurskog-Høland og Kongsvinger på Østlandet, og fra Selbu, Tydal, Malvik, Stjørdal and Meråker i Trøndelag.

– Forekomsten var overraskende høy, og ble funnet i hoder fra alle kommunene. Vi fant elgbremslarver i 72 % av elghodene, sier seniorforsker Christer Moe Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Antall bremslarver varierte med elgtetthet og alder på elgene

Forskerne fant at forekomsten av elgbrems var høyere i områder med høyere tetthet av elg. Gjennomsnittlig antall elgbremslarver hos elgene som var infisert var dessuten høyere hos kalver og åringer enn hos voksne elger. Forskerne fant også høyere antall elgbremslarver i dyr som døde av andre årsaker (fallvilt), enn i dyr skutt under jakt.

– Det høyere antallet elgbremslarver som ble funnet i fallvilt enn dyr felt under jakt kan tyde på at parasittene enten har bidratt til å svekke dyrets allmenntilstand, eller at syke vertsdyr har en atferd som gjør at de er mer utsatt for angrep fra brems, forklarer Rolandsen.

Klimaendringer bekymrer

Global oppvarming har ført til økt bekymring for at mange parasitter vil ekspandere og i større grad påvirke hjortevilt på den nordlige halvkule. Hvor mye parasitter sprer seg avhenger av samspillet mellom vertsdyr, tettheten av parasitter og klimaet.

– Så langt vet vi ikke nok om i hvor stor grad det er hovedsakelig elgtettheten som påvirker utbredelsen av elgbrems, eller om endret klima også bidrar. Som art ser elgen ut til å ha blitt mer sårbar overfor parasitter, og at dette delvis kan knyttes til klimaendringene. Blant annet tyder studier fra Nord-Amerika på at økt parasittbelastning påvirker elgen negativt, særlig i elgens sørlige utbredelsesområder. Vår studie viser at det er behov for mer overvåking av hvordan parasitter påvirker hjortevilt, sier Rolandsen.

Sprøyter inn laver

Den voksne elgbremsflua sprøyter en millimeter lange larver inn i neseborene på elgen i løpet av ettersommeren. Larvene kryper deretter bakover i nesehulrommene, hvor de huker seg fast i slimhinna ved hjelp av kroker lagd av samme stoff som negler. Der utvikler de seg til voksne larver. De voksne larvene beveger seg da enten ned til elgens svelg og blir hostet ut, eller de snytes eller kravler selv ut av elgens nesebor. Larvene graver seg ned i bakken, forpuppes og en ny generasjon svelgbremsfluer klekkes om sommeren.

Voksne elgbremser sprøyter en millimeter lange larver inn i neseborene på elgen på ettersommeren. Foto: Arnstein Staverløkk / NINA

Larvene kryper deretter bakover mot svelget, hvor de huker seg fast i slimhinnen ved hjelp av kroker og utvikler seg til voksne larver. Om våren kommer larvene ut av elgens nesebor. Foto: Arnstein Staverløkk / NINA

Forveksler med menneskeøye

Brems kan også forveksle neseboret på en elg med øyet på menneske. Å bruke briller er det eneste rådet til folk på bærtur som er redde for å bli «påskutt» av brems. Ellers er det lurt å vifte bort humlelikende skapninger som blir nærgående og surrer rundt ansiktet, men heldigvis rapporteres det svært sjelden om angrep på mennesker.

Les mer i artikkelen Distribution, prevalence and intensity of moose nose bot fly (Cephenemyia ulrichii) larvae in moose (Alces alces) from Norway - ScienceDirect

Kontakt: Christer Moe Rolandsen

NINAs fagseminar tilgjengelig som webinar

Juliet Landrø

2021-11-26T13:00:00.0000000 2021-11-26T13:36:46.6730000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Nå er alle foredragene tilgjengelig: 

Arealer under press

Arealer under press er den største trusselen mot naturmangfold i verden – og her i Norge. Det blir mindre og mindre plass til natur i naturen, og det fører til utfordringer på mange plan. Det handler om bærekraft, klima og natur. Hvilken kunnskap trenger vi for å bruke arealene på best mulig måte slik at vi ikke sløser bort naturen?

Nina Eide, Joachim Paul Töpper og Brett Sandercock sine foredrag handler om akkurat dette:

Økosystem, økosystemforvalting og regnskap

Kan vi gjøre det lettere for kommuner og gjøre gode, miljøvennlige valg? For å unngå å sløse med naturen må vi ha et regnskap. Og nå har FNs statistiske byrå utviklet nettopp det! Men, helt konkret, hvordan skal vi bruke det?

Signe Nybø, Anders Kolstad, Håkon Aspøy og John Linnell tar oss med ut i kommunenorge, til politikere, forvaltere og selvsagt til artene selv:

Fornybar energi og miljødesign

Vi trenger mer fornybar energi for å løse klimakrisa – det er vi alle enige om. De tre forskerne som kommer nå vil vise hvordan vi ved å bruke ny kunnskap kan finne gode løsninger for mer fornybar energi, klima OG natur.  

Line Sundt-Hansen, Torbjørn Forseth og Diego Pavon-Jordan presenterer flere løsninger for dette:

Naturrestaurering

Vi har sløst en del med naturen. Vi har manglet både kunnskap og verktøy. Og nå har FN funnet det nødvendig å lansere et tiår for naturrestaurering. NINA har tatt en aktiv rolle i arbeidet med den norske planen for naturrestaurering – og utviklet kunnskap og metoder. Internasjonalt har også NINA fått oppmerksomhet for hvordan ny kunnskap blir satt ut i den virkelige verden med gravemaskinførere, forvaltere og folk flest. Dagmar Hagen, Megan Nowell og Kristine Bakke Westergaard går fra store Svea, til de små pollinatorene og helt ned på de bittesmå genene i disse tre foredragene – alle en viktig rolle i naturrestaurering:

Nye metoder  i naturforskningen

Det nyeste av avansert teknologi, analyse av store datamengder og måleutstyr har blitt en helt nødvendig del av naturforskninga. Forskere i NINA har vært med på å utvikle og ta i bruk nye metoder som effektivt gir oss mye mer nøyaktig kunnskap, uten at det har ført til forstyrrelser for de artene vi forsker på. Klimakrisen har gitt oss nye utfordringer, og er i gang med å finne kunnskap om hvordan vi kan måle naturen egen evne til å lagre og binde karbon. 

Her presenterer Øystein Flagstad, Robert Lennox, Børge Moe, Hanna M. Silvennoinen og Carolyn Rosten høyteknologiske metoder for å få mer kunnskap om naturen:

Sperregjerder stopper ikke reinen

Jørn J. Fremstad

2021-11-15T11:19:00.0000000 2021-11-16T14:20:27.2270000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Våren 2016 ble det oppdaget skrantesjuke (CWD) hos ei reinsimle i Nordfjella villreinområde sone 1. Etter at villreinbestanden i sone 1 ble utryddet i 2018 har myndighetenes mål vært å unngå at villrein fra Nordfjella sone 2, eller tamrein fra Filefjell reinlag, beveger seg inn i sone 1 på grunn av faren for miljøsmitte. Ett av tiltakene for å hindre smitte i å spre seg mellom bestander av reinsdyr, var å sette opp sperregjerder langs fylkesveg 50 gjennom Hol og Aurland kommuner og riksveg 52 gjennom Hemsedal og Lærdal kommuner. 

I undersøkelsen er effekten av sperregjerdene dokumentert og evaluert, ved hjelp av viltkameraer og måling av snødybde i perioden 2018-2021. I tillegg fikk forskerne tilgang til opplysninger om observasjoner av rein nær gjerdene, og i Nordfjella sone 1, fra Miljødirektoratet (Statens naturoppsyn), Mattilsynet og Filefjell reinlag. Tjue kameraer ble montert på hver av strekningene, og de registrerte totalt 20 000 overvåkingsdøgn. 

Observert innenfor gjerdet

I løpet av perioden er rein observert noen ganger innenfor sperregjerdene i Nordfjella sone 1. Disse tilfellene er godt dokumentert, og det dreier seg i hovedsak om mindre flokker eller enkeltdyr som har tatt seg inn rundt endene på gjerdene eller gjennom hull eller svakheter i gjerdet. Disse reinsdyrene er enten blitt drevet ut av Nordfjella sone 1 eller avlivet, med unntak av ei tamreinsimle med kalv som sist ble observert innenfor gjerde (i sone 1) i august 2021. Det er ikke kjent hvor simla og kalven tok veien. 

– Gjerdene ble bygget med tanke på å hindre tamrein fra Filefjell og villrein fra Nordfjella sone 2 å bevege seg inn i Nordfjella sone 1, og de har ikke hatt som mål å effektivt hindre andre hjortedyr i å vandre inn i Nordfjella sone 1 fra andre kanter. Viltkameraene har for eksempel dokumentert en hjort som kryper under gjerde i en elv, og en elg som hopper over. Derfor er det som forventet at viltkameraene har fotografert hjortedyr på begge sider av gjerdene. Riktignok med flere observasjoner av elg, hjort og rådyr utenfor enn innenfor, noe som kan tyde på at gjerdene til en viss grad også kan ha begrenset forekomsten av andre hjortedyr i sone 1, sier forsker Lars Rød-Eriksen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Gjerder er ikke alltid ugjennomtrengelige barrierer. Her er en hjort som kryper under gjerdet i en elv fanget opp av viltkamera. Foto: NINA Viltkamera

Gjerder er ikke ugjennomtrengelige barrierer

Gjerdene har ikke fjernet risikoen for at villrein fra Nordfjella sone 2 eller tamrein fra Filefjell reinlag beveger seg inn i Nordfjella sone 1, men har bidratt til å begrense antall kryssinger. 

– Undersøkelsen viser at det er umulig å unngå risiko for blanding av rein mellom Nordfjella sone 2, sone 1 og Filefjell kun ved bruk av eksisterende sperregjerder. Slik kunnskap er også relevant nå som det planlegges reetablering av villrein i Nordfjella sone 1, sier prosjektleder og seniorforsker Christer M. Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Utfordringer med snø, vedlikehold og praktiske detaljer

Kameraovervåking, snømålinger og inspeksjoner antyder at gjerdene kan bidra til å holde rein ute av sone 1, men særlig at mye snø gjennom vinteren reduserer hvor effektive gjerdene er som hinder for rein eller andre større dyr. Utfordringen med nedsnødde gjerder om vinteren er forsøkt løst, for eksempel ved at det på enkelte strekninger er montert forlengere (skjøtestolper) med sperrebånd. 

Nedsnødde gjerder er en utfordring vinterstid. Foto: Aron Freyr Gudmundsson

– Vi har ingen data på hvordan disse forlengerne har fungert, men høyere gjerder vil trolig være mer effektive. Også om sommeren har viltkamera og inspeksjoner gjort av Mattilsynet og Aurland fjellstyre dokumentert flere steder hvor gjerdet i perioder har vært ødelagt, eller påpekt utbedringspunkter. Gjerdene vil derfor kreve jevnlig vedlikehold for å fungere som tiltenkt. Alt i alt viser dette at det er utfordrende å bygge gjerder som effektivt hindrer større dyr å krysse mellom områder, og at dette kan være ekstra utfordrende vinterstid i høytliggende fjellområder som Nordfjella, sier Rolandsen.

Kontakt:
Lars Rød-Eriksen
Christer Moe Rolandsen

Les rapporten: Observasjoner av hjortedyr ved sperregjerder langs fylkesveg 50 og riksveg 52 i Nordfjella

Seks strategier for elg- og hjortejakta

Jørn J. Fremstad

2021-09-17T11:51:00.0000000 2021-09-17T12:12:33.1970000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

I den ferske NINA-rapporten Avskytingsstrategier for elg og hjort presenterer forskerne seks «pakkeløsninger» som kan brukes for å nå ulike mål for forvaltning av elg og hjort. Disse bygger på hvordan jaktuttaket og bestanden må formes for å nå forvaltningsmålet. Forskerne har undersøkt hvordan varierende kjønns- og alderssammensetningen av de felte dyrene påvirker jaktutbytte (antall felte dyr, antall felte store hanndyr, mengde kjøtt høstet), jaktinnsats, skadepotensial og sammensetningen i den gjenværende bestanden.

Pakke for lokale ønsker

– For hver av pakkene viser vi hva som er det overordnede forvaltningsmålet, og hvilken kjønnsrate og avskytingsstrategi (kjønns- og alderssammensetning av jaktuttaket) som er best egnet til å nå målet. I tillegg viser vi kostnaden ved de ulike valgene. Tanken er at forvaltningen her har muligheten til å velge den pakkeløsningen som best innfrir lokale ønsker, samtidig som de får en realistisk forståelse av hva de må ofre, sier seniorforsker Erling J. Solberg i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Resultatene fra studien viser at valget av avskytingsstrategi har betydning for størrelsen på de ulike jaktproduktene (antall dyr, mengde kjøtt, antall trofédyr), og at det ikke finnes én avskytingsstrategi eller kjønnsfordeling i bestanden som gir maksimal uttelling for alle jaktproduktene samtidig. I en jaktsituasjon er det relativt enkelt å bestemme kjønns- og aldersgruppe på elg og hjort, og ved å styre avskytingen mot spesifikke grupper er det mulig å påvirke sammensetningen av bestand og jaktutbytte.

Ta hensyn til jegeren

– De siste 50 årene er kunnskapen om hvordan bestander best kan høstes brukt til å øke jaktutbyttet i form av antall felte dyr og mengde kjøtt, men dette har også kostnader for andre kvaliteter vi ønsker å fremme. Dagens høye bestandstettheter gjør at vi for eksempel stadig oftere ser et behov for avskytingsstrategier som gjør det mulig å redusere bestander raskt og effektivt når forholdene tilsier det. Da kan det være lurt å velge en strategi som ikke krever så mye innsats av jegeren, mener Solberg.

I Norge er det stort sett fritidsjegere som regulerer hjorteviltbestandene. Jaktinteressen er stor og oppslutningen høy, men også jegere har begrenset med tid og motivasjon.

– For jegere er det særlig tre elementer som er viktige: Antall skuddmuligheter, hvor mye kjøtt du kan sikre deg og hvor mange store hanndyr du kan felle. Men for å maksimalisere jaktutbyttet må jegerne være både dyktige og tålmodige. Jo mer selektiv avskytingsstrategien er, desto mer tid må jegeren bruke på å finne og felle dyrene, sier Solberg.

Få ulykker og mye kjøtt

Det er også andre dilemmaer forvaltningen må ta hensyn til ved valg av avskytingsstrategi. For eksempel er møter mellom storvilt og bil et stort problem i vinterhalvåret. Derfor ønsker forvaltningen gjerne å ha en så lav vinterbestand som mulig, men helst uten at det går ut over jaktutbyttet.

Skyter du mye kalv overlever flere voksne dyr, og samme antall kalv kan produseres med en lavere vinterbestand. Ønsker du mange skuddmuligheter og sliter med mange viltulykker vinterstid, kan derfor høy avskyting av kalv være en god strategi. Men vil du høste mye kjøtt, bør det felles mange voksne dyr, og vinterbestanden må være høyere. I begge tilfeller lønner det seg å velge en bestand med få hanndyr og mange hunndyr ettersom det kun er hunndyr som produserer kalv.

Mennesker er farlige

Et annet element ved kalveskyting er effekten dette har for elgen og hjortens frykt for mennesker. Vi ønsker ikke at disse store dyrene oppholder seg nær vei, jernbane eller bebyggelse, og derfor kan det være en fordel at dyrene tidlig lærer at mennesker er farlige og bør unngås i størst mulig grad. Denne kunnskapen kan best læres av individer som selv ser eller sanser at andre individer bli skutt eller jaktet på.

– I rapporten kan lokalforvaltning og jegere se hvordan jaktutbytte, jaktinnsats og skadepotensial påvirkes av ulike avskytingsstrategier. Tanken er å gjøre det enklere for lokalforvaltningen å se «alle» konsekvensene av en gitt strategi, og dermed hvilken strategi som er best egnet til å nå de forvaltningsmålene de har satt seg.

Tabellen viser hovedelementene i seks ulike forvaltningsstrategier for jakt.

Kontakt Erling J. Solberg

Les rapporten Avskytingsstrategier for elg og hjort

Les mer om hjortedyr på nina.no

Fortsetter med kvotefri jakt på hjortekalver

Jørn J. Fremstad

2021-09-01T15:18:00.0000000 2021-09-02T11:11:26.9200000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Årets hjortejakt startet 1. september. I Kvinnherad, Aurland og gamle Flora kommune i Vestland fylke er det ingen kvote på hvor mange hjortekalver som kan felles. 2021 er det andre året hvor kvotefri jakt på hjortekalver prøves ut i regi av FriKalv-prosjektet.

– Formålet med forsøksprosjektet er å se nærmere på hvilke muligheter og begrensninger som ligger i å tilby fri avskyting av kalv i kommuner med hjortejakt. Gjennom å dokumentere eventuelle endringer i fellingsmønster, kan vi lære mer. Vi skal også undersøke om det har vært store forskjeller mellom hvordan de ulike valdene og jaktfeltene har utnyttet ordningen, sier prosjektleder Vebjørn Veiberg, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Ulike resultater i 2020

Resultatene fra hjortejakta 2020 viste at FriKalv slo ganske ulikt ut i de tre forsøkskommunene. Sammenlignet med gjennomsnittlig årlig kalveuttak i de tre foregående årene (2017-2019), økte andelen felte kalv i Kvinnherad og gamle Flora. I Kvinnherad steg andelen kalv i totaluttaket fra 29 til 33 prosent. Tallene for gamle Flora viste en økning fra 31 til 36 prosent.

I Aurland gikk andelen av kalv i uttaket ned fra 27 prosent i perioden 2017-2019 til 25 prosent i 2020. Tiltakene for å bekjempe skrantesjuke kan være med å forklare dette.

– Årsaken til nedgangen i Aurland er ikke entydig, men kommunen er en av flere kommuner rundt Nordfjella som har fått pålegg fra Miljødirektoratet om redusere bestanden av hjortevilt. Forhåpentligvis vil gjennomgangen etter forsøksperioden gi mer informasjon om hva som har påvirket endringen i hvor stor andel av de skutte dyrene som var kalver, sier Veiberg.

Mest i de større valdene

I Aurland og gamle Flora økte avskytingen av kalv i 63 prosent av jaktvaldene med mer enn fire tildelte hjorteløyver. I Kvinnherad gjaldt dette hele 84 prosent av disse valdene.

– Dermed kan det se ut til at FriKalv-ordningen så langt er blitt utnytta mest i de største valdene. Resultatet fra 2021 vil vise om dette inntrykket fremdeles stemmer, sier Veiberg.

Ønsker jegernes erfaringer

I etterkant av de to prøveårene inviteres et større antall jegere til å delta i en spørreundersøkelse om FriKalv-ordningen. Prosjektet ønsker å finne ut hvilke erfaringer jegerne har gjort seg etter de to forsøksårene, og hvordan ordningen har påvirket den praktiske jakta. Prosjektet er også interessert i å undersøke i hvilken grad sosiale og etiske årsaker avgrenser jegernes jaktuttak av kalver.

Spørsmål til grunneierne

Hjort som beiter på innmark kan påføre bønder omfattende skader på avlinger og dermed føre til økonomiske tap. Mange steder forårsaker dette langvarige konflikter mellom hjorteforvaltninga og landbruksinteressene.

– En viktig motivasjon for prosjektet var å se om frie kalvekvoter kunne bidra til å redusere denne konflikten. Fri avskyting av kalver gjør at grunneiere kan felle dyr også etter at de ordinære jaktkvotene er fulle, og på den måten få økonomisk kompensasjon for skader på avlingene. Derfor ønsker prosjektet å høre hva grunneierne synes om prøveordningen med FriKalv, og et godt utvalg av dem blir inkludert i spørreundersøkelsen, forteller Veiberg.  

FriKalv kan bli et framtidig verktøy

Andre kommuner har allerede vist interesse for å ta i bruk ordningen med kvotefri avskyting av kalver som virkemiddel i hjorteforvaltningen. Erfaringene fra de tre forsøkskommunene blir derfor et viktig grunnlag for den framtidige praksisen. Om prøveordningen viser seg å ha de ønskede effektene, kan den lokale hjorteforvaltningen ha fått et nytt virkemiddel.

Kontakt Vebjørn Veiberg

Les mer om prosjektet FriKalv

Les mer om høstjakta

Undersøker fødsel og død hos elgkalver

Jørn J. Fremstad

2021-08-17T13:45:00.0000000 2021-08-18T15:56:36.2530000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

72 GPS-merkede elgkyr er oppsøkt i juni og juli i år for å undersøke hvor mange kalver som er født. Elgkyrne er merket som en del av prosjekter i Trøndelag, Oppland (nå Innlandet) og på Hardangervidda. I de to første områdene undersøker forskerne dødelighet blant kalvene.

Kunnskap om kalvenes status

– Vi samler kunnskap om kalvenes status til ulike tidspunkt i løpet av det første leveåret. Dette brukes i ulike analyser av rekrutterings- og dødelighetsrater, men inngår også i enkelte analyser av elgens områdebruk, forteller seniorforsker Christer M. Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Forskerne forsøker å gjennomføre undersøkelsene i så stor grad som mulig med de ressursene som er tilgjengelig i hvert enkelt prosjekt. I prosjektene i Trøndelag og Oppland er et av målene å undersøke dødelighetsrater hos elg utenom jakt. For kalv er det for eksempel et mål å estimere omfanget av dødelighet i perioden fra fødsel til jaktstart (sommerdødelighet).

– Da undersøker vi antall kalv som observeres relativt kort tid etter kalving og sammenligner med observasjoner av de samme individene seinere på sommeren, fra slutten av august og frem mot starten av elgjakta i slutten av september. I så stor grad som mulig vil vi inkludere tilsvarende data fra andre områder i disse analysene, forteller Rolandsen.

Resultater i Trøndelag, Oppland og på Hardangervidda

I Trøndelag har forskerne så langt observert 29 elgkyr, hvorav 13 hadde enkeltkalv og 4 hadde tvillinger.  Av disse ble én enkeltkalv og ett tvillingpar funnet døde nær siste posisjon for de GPS-merkede elgkyrne C2283 (enkeltkalven) og C2207 (tvillingene). Et par dager etter funnet av kalven ble C2283 funnet død uten synlig dødsårsak. De siste 12 elgkyrne ble sett uten kalv, og to av dem gikk sammen med fjorårskalven.

I Oppland er 30 elgkyr observert, hvorav 19 hadde kalv. Ingen av de GPS-merkede elgkyrne ble observert med tvillinger. To av elgkyrne gikk sammen med fjorårskalven når de sist ble observert i starten av juli.

På Hardangervidda er 13 elgkyr observert, og 10 av dem hadde kalv. Ingen av dem ble observert med tvillinger, i likhet med de GPS-merkede elgkyrne i Oppland.

Last ned oversikt over kalvestatus i hvert enkelt studieområde:

• Trøndelag
• Oppland
• Hardangervidda

Kontakt:  Christer M. Rolandsen

Les mer om merking av hjortedyr

Forskerne ber jegerne spare GPS-merkede villrein

Jørn J. Fremstad

2021-08-09T13:51:00.0000000 2021-08-09T14:01:44.5830000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

10. august starter villreinjakta i Hardangervidda villreinområde. Bakgrunnen for den tidlige jaktstarten er målet om å bekjempe, og om mulig utrydde, skrantesjuke i Norge. Regjeringen har konkludert med at det er viktig å komme raskt i gang med tiltak.

Samtidig er enkelte villrein, elg og hjort på og rundt Hardangervidda og nordre deler av Setesdal merket, blant annet for å skaffe kunnskap slik at lokale og nasjonale forvaltningsinstanser kan ta beslutninger på best mulig grunnlag. Det er første gang alle de tre store hjortedyrene merkes i samme geografiske område i Norge.                   

Ny kunnskap om hjortedyrs bruk av arealer

– Hovedmålet med merkeprosjektet er å få fram ny kunnskap om hvordan hjortedyr bruker arealene på og rundt Hardangervidda. Det kan bidra til å redusere risikoen for at skrantesjuke sprer seg geografisk, og at sykdommen smitter videre til elg og hjort. Da vil det være synd om de merkede dyrene blir felt, sier seniorforsker Christer M. Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Han understreker at det ikke er forbudt å felle merkede dyr, men ber om at de spares hvis det er mulig.

Godt samarbeid med jegerne

– Unntaket er selvsagt hvis det øyensynlig er noe galt med dyret, og slikt er jegere ofte dyktige til å oppdage. Dersom noen likevel er uheldige og skyter en merket villrein, ønsker vi å få beskjed. Det samme gjelder for GPS-merkede elg og hjort når elg- og hjortejakta starter seinere i høst. Vi er avhengig av godt samarbeid med jegerne, forteller Rolandsen.

Dersom en jeger feller et GPS-merket dyr ønsker forskerne også at underkjeven med framtennene leveres inn, slik at de kan aldersbestemme dyrene. Kjeven skal helst merkes med strekkodenummer fra merkelappen, og øremerkenummeret skal skrives på den samme merkelappen.

Møkk om mulig

– Om mulig vil vi også ha en møkkprøve fra de GPS-merkede dyrene, men kjeven er høyest prioritert. Denne innsamlingen gjør vi i alle prosjekter hvor vi GPS-merker villrein, elg og hjort, enten de blir felt under jakt, eller dør av andre årsaker, sier Rolandsen.

I noen prosjekter ber forskerne også om andre prøver. CWD-prøver skal tas på vanlig måte, og sendes inn av jeger på samme måte som for umerkede dyr. GPS-halsbånd, underkjeve og eventuelle andre prøver kan leveres etter avtale med NINA. Det kan også leveres til kommunen eller Norsk Villreinsenter.

GPS-dyr er grunnlaget for dyreposisjoner.no

De merkede dyrene er grunnlaget for informasjonen jegerne finner på dyreposisjoner.no. Under årets villreinjakt på Hardangervidda kan jegere få informasjon om hvor villrein med GPS-sendere oppholder seg, med en forsinkelse på 24 timer. Dette gjøres etter avtale med Miljødirektoratet og er også et ønske fra lokal villreinforvaltning.

Hensikten er å kunne gjennomføre en mest mulig effektiv jakt i den situasjonen som har oppstått etter funnet av skrantesjuke på en villreinbukk på Hardangervidda. Brukertilgang får du ved å registrere deg med epost og eget valgt passord på dyreposisjoner.no.

– Fordi villrein er flokkdyr, vil posisjonene i første rekke vise hvilke områder som har høy konsentrasjon av dyr, og data fra flere dager vil gi en god pekepinn om trekkretninger. På den måten er informasjonen fra dyreposisjoner.no nyttig for jegerne, sier seniorforsker Olav Strand i NINA.

– Vi vil gjerne ha radiohalsbåndet tilbake, for å oppgradere det og bruke det i nye prosjekter, legger Strand til.

For øvrig ønsker forskerne å få tilsendt halsbånd fra hjortevilt som dør av andre årsaker enn jakt (fallvilt) gjennom året.

Slik får du tilgang til dyreposisjoner.no

Nytt prosjekt kartlegger hjortevilt på Hardangervidda og i Setesdal

Kontakt:

Christer M. Rolandsen (elg og hjort)

Olav Strand (villrein)

Presset villrein trenger ro på Hardangervidda

Anne Olga Syverhuset

2021-06-29T12:00:00.0000000 2021-06-30T14:17:58.3570000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Hardangervidda er ettertraktet for turisme og friluftsliv. Samtidig er det Norges største og viktigste villreinområde. Nå viser nyere forskning tydelig hvordan menneskelig tilstedeværelse på Hardangervidda påvirker villreinens bruk av området.

– Villreinen har fått mindre areal å bevege seg på og er presset inn i kjerneområdet, etter mange år med utbygging av hytter, veier, vannkraft og tilhørende infrastruktur, oppsummerer Vegard Gundersen, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Også i kjerneområdet har menneskelig aktivitet stor påvirkning på villreinen, det sørger et nettverk av godt brukte turstier og turisthytter for.

Knytter data fra GPS-merka rein med ferdselsdata

GPS-merkingen ble startet i forbindelse med at Statens vegvesen ville kartlegge hvilke effekter vinteråpen Riksveg 7 over Hardangervidda har på villreinen.

– NINA har data fra GPS-merka rein helt tilbake fra 2001. I tillegg har vi omfattende ferdselsdata siden 2016 fra et område på 10 000 km2 som også inkluderer Norges største nasjonalpark, sier Gundersen.

Styrken i denne undersøkelsen er at ferdselsdataene kommer fra flere ulike kilder, blant annet automatiske stitellere, som registrerer trafikken langs turstier i området. 

Analysene av disse omfattende dataene har nå kommet så langt at de kan brukes som grunnlag for konkret forvaltning av området, og resultatene er presentert i en ny NINA-rapport: Villrein-ferdsel-analyser på Hardangervidda. Anbefalinger og tiltak.

Turstier stopper villreinen

Villreinen er kjent for å være lett på foten i ulendt terreng. Men mens villreinen forserer ei steinrøys så lett som ingenting, kan en enkel tursti som snor seg gjennom terrenget fungere som et uoverkommelig hinder som stopper simleflokkene med kalv fra å nå gode områder. Hvorvidt den tør å krysse eller ikke, avhenger av hvor mange som bruker stien.

– Vi finner en tydelig sammenheng mellom antall folk på stien og om reinen krysser stien eller ikke sommerstid. Når det blir mer enn 15-20 personer i løpet av en dag, begynner villreinen å få problemer. Er det over 50 i løpet av en dag krysser flokkene bare unntaksvis, forteller Gundersen.

Analysene av stikrysningen gir en nyttig pekepinn for forvaltningen, som har fått konkrete tall å forholde seg til.

Forskerne har for lite data på krysning av stier og løyper om vinteren til at de kan trekke noen sikre konklusjoner for situasjonen på vinterstid. 

– Til tross for at NINA har brukt mer enn 50 automatiske tellere i flere vintre på Hardangervidda, klarte vi ikke å registrere mer enn litt over 200 villreinkrysninger av løypene, sier Gundersen. 

Men Gundersen forteller at det er mye mindre folk på vidda om vinteren, og at reinen bruker mye større arealer og har større mulighet til å finne rolige områder på denne tida av året.

Villreinen har større mulighet til å finne rolige områder på vinteren. Foto: Kamerahalsbånd / NINA.

Helhetlig modellering gir god oversikt over påvirkningsfaktorer

I dataanalysene er det blant annet brukt et modelleringsverktøy utviklet av NINA, med seniorforskerne Manuela Panzacchi og Bram van Moorter i spissen.  

– Dette verktøyet gir mulighet for helhetlige analyser hvor alle faktorer som kan tenkes å påvirke villreinen trekkes inn i analysene, både naturgitte og menneskeskapte, forklarer Gundersen.

Modelleringen viser tydelig at all utbygging i randsonene til kjerneområdet, som hus, veier, jernbane, kraftanlegg og annen tilhørende infrastruktur, bidrar negativt til reinens bruk av området. Analysene viser også at reinen velger kalvingsland som ligger langt fra alle typer av infrastruktur, da simle og kalv er ekstra sårbare i denne perioden.

– Sommerstid blir kjerneområdene, som er skjermet for tung infrastruktur, enda viktigere for simleflokkene. I disse områdene har vi mye friluftsliv og turisme. Derfor har vi mye fokus på det i rapporten, sier Gundersen.

• Les mer om modelleringen på prosjektsidene til Renewable Reindeer.
• Podkast om tur i nasjonalparker: På ville veier, eller langs den smale sti?

Mer plass kan forebygge sykdom

I tillegg til at villreinen blir avskåret fra viktige beiteområder når den ikke tør å krysse stier, blir dyrene presset sammen på et mye mindre areal enn tidligere. Dette gir større risiko for spredning av sykdommer som fotråte og CWD, skrantesjuke.

– Når de blir stående og tråkke i det samme området, så sprer sykdommer seg raskere, og beitene er utsatt for tråkkslitasje, forklarer Gundersen.

En CWD-rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) fra februar i år anbefaler av denne grunnen at reinen må ha mer plass.

Nødvendig med tiltak som gir villreinen ro

I rapporten anbefaler forskerne noen tiltak som gjør det mulig for villreinen å ta i bruk større deler av vidda igjen, og dermed ha bedre forutsetninger for å ta vare på villreinen på lang sikt. Etter 100 år med bygging av merka stier og turisthytter i villreinområder, viser nyere forskning at å restaurere landskapet med å flytte stier og hytter har god positiv effekt på villreinen.

– Å legge om turiststier og flytte hytter vil bidra til å få folk bort fra viktige villreinområder, sier Gundersen. 

Han peker samtidig på at det er viktig at tilbudet for fjellvandrere utvikles i mindre sårbare områder.

Les rapporten: Villrein-ferdsel-analyser på Hardangervidda. Anbefalinger og tiltak 

Kontaktperson: Vegard Gundersen

Trenger bedre kvalitet på skrantesjukeprøver

Jørn J. Fremstad

2021-04-09T11:31:00.0000000 2021-04-21T18:04:59.9030000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Som før ble det også i fjor tatt både hjerneprøve og prøve av lymfeknuter. Av de innsamlede prøvene inneholdt 72 prosent begge vevstypene. Dette er noe lavere enn i 2019 (78 prosent) og 2018 (80 prosent).

– Jegerne har nok en gang sluttet meget godt opp rundt å samle inn prøver fra jakta til kartleggingsprogrammet i de utvalgte områdene, og antall testede dyr er høyt. Likevel er det noen utfordringer, men som ikke bare gjelder prøveinnsamlingen fra jegere. For eksempel å få inn lymfeknuter fra så mange dyr som mulig i tillegg til hjerneprøve, og at prøvene i noen tilfeller har dårlig kvalitet og mangelfull registrering, sier seniorforsker Christer Moe Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Prøver mangler sentral informasjon

Merkingen av prøvene kan fortsatt bli litt bedre. Særlig var det en for stor andel av prøvene (9 prosent) fra ville hjortedyr som manglet informasjon om den kom fra jakt eller fallvilt, og en mindre andel var ikke merket med kommune eller art. De aller fleste er dermed flinke til å merke prøvene, men vi håper at en enda større andel av prøvene blir fullstendig merket i fremtiden.

Rapporten om kartlegging og overvåking av skrantesjuke 2020 oppsummerer arbeidet som er gjort for å kartlegge forekomsten av skrantesjuke i fjor. Klassisk skrantesjuke ble påvist hos villrein i 2016, mens atypisk skrantesjuke ble påvist hos elg i 2016 og hjort i 2017. Rapporten oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2020.

I løpet av året ble det påvist ett tilfelle av klassisk skrantesjuke, hos en 8 år gammel villreinbukk på Hardangervidda, og ett nytt tilfelle av atypisk skrantesjuke hos en 17 år gammel elgku i Steinkjer. I tidsrommet 2016-2020 er det totalt påvist klassisk skrantesjuke hos 20 villrein og atypisk skrantesjuke hos sju elgkyr og ei hjortekolle.

Ønsker både hjerne og lymfeknute

I 2020 ble i overkant av 20 prosent av registrerte fallvilt av viltlevende hjortedyr testet, noe som er en lavere andel enn ønsket. I gjennomsnitt ble over 80 prosent av felte villrein i de ulike villreinområdene testet, men bare for 67 prosent av disse ble det sendt inn både prøve fra hjerne og lymfeknute.

–– Med prøver fra både lymfeknute og hjerne vil det ta kortere tid å få kunnskap om sykdommen forekommer, og vi kan mer effektivt overvåke utviklingen i områder med smitte. Vi kan dessuten raskere sannsynliggjøre fravær av skrantesjuke i områder uten smitte, opplyser Rolandsen.

Fremover er det viktig å avklare om klassisk skrantesjuke forekommer i andre områder, og særlig i områder nær Nordfjella og Hardangervidda. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å øke kunnskapen om forekomsten av atypisk skrantesjuke hos hjortedyr.

Viktig å kjenne alder på dyrene

Kunnskapen som er samlet så langt viser at det er viktig å kjenne alder på dyrene. Dette gjelder både for klassisk og atypisk skrantesjuke. De hjortene og elgene som har fått påvist atypisk skrantesjuke i Norge, Sverige og Finland har vært gamle dyr.

– Med bedre kunnskap om aldersfordelingen kan vi med større sikkerhet beregne forekomst av atypisk skrantesjuke, og eventuelt også klassisk skrantesjuke, i ulike bestander. Vi ønsker derfor å fortsette med å aldersbestemme hjortevilt, både fallvilt og dyr som felles under jakta, sier Rolandsen.

Stor lokal innsats

Veterinærinstituttet og NINA har samarbeidet om å utføre det praktiske arbeidet på oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet. Lokalt og regionalt er det lagt ned en stor arbeidsinnsats fra personer i kommuner, villreinnemnder, villreinutvalg, Statens naturoppsyn, lokale fjelloppsyn, Mattilsynet, viltbehandlingsanlegg, slakterier, og personer som driver med håndtering av døde og ettersøk av skadde hjortevilt.

Kontakt: Christer Moe Rolandsen

Les rapporten Kartlegging og overvåking av skrantesjuke 2020

Nytt prosjekt kartlegger hjortevilt på Hardangervidda og i Setesdal

Jørn J. Fremstad

2021-02-11T14:46:00.0000000 2021-03-10T14:54:11.7470000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

– Hovedmålet er å få fram ny kunnskap om hvordan hjortedyr bruker disse arealene. Det kan bidra til å redusere risikoen både for at klassisk smittsom skrantesjuke sprer seg geografisk, og at sykdommen smitter videre til elg og hjort, sier seniorforsker Christer Moe Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA). Han leder prosjektet som NINA gjennomfører på oppdrag fra Miljødirektoratet.

Prosjektet kom i stand etter at det ble funnet klassisk skrantesjuke hos en villreinbukk på Hardangervidda i september i fjor. Hardangervidda er Norges største villreinområde, og myndighetene ønsker mer kunnskap for å kunne forvalte bestanden best mulig i den situasjonen som har oppstått.

50 villrein, 40 elg og 30 hjort skal merkes, og av disse skal det henholdsvis være inntil 30 bukk, inntil 15 okser og inntil 10 bukk. 94 prosent av alle merkede villrein har vært simler, og ingen bukker er merket på Hardangervidda. Derfor vet forskerne lite om bukkenes arealbruk.  

Forsker på overlapp og bevegelser

Dette er første gang villrein, elg og hjort merkes i samme geografiske område. Hensikten er blant annet å se hvordan de ulike artene overlapper hverandre i bruken av arealene.

– Vi vil få et bedre grunnlag for å vurdere faren for at skrantesjuke skal smitte mellom artene. Trolig er det mest overlapp i arealbruken på våren og gjennom sommeren, forteller Rolandsen.

Merkingen vil også gi bedre oversikt over flokkene av villrein på Hardangervidda og i Setesdal, hvor det særlig er bukker som kan benytte arealer i begge villreinområdene. Merkingen vil styrke overvåkingen av bestandene, og myndighetene kan eventuelt bruke denne kunnskapen til å begrense bevegelser av villrein mellom områdene slik situasjonen er etter funnet av skrantesjuke på Hardangervidda. Bedre oversikt over villreinflokkene kan også gi bedre tellinger av villreinbestandene, og dermed et mer presist grunnlag for blant annet å fastsette fellingskvoter til jakta og en sikrere beregning av smitteforekomst.

– Neste år kan det også bli aktuelt å merke ungdyr som på vinteren er ca. ni måneder gamle. Hensikten er å undersøke graden av utvandring hos yngre individer, opplyser Rolandsen.

Verdifullt også for andre prosjekter

Merkeprosjektet gir også en mulighet til å ta prøver som vil gi verdifull informasjon om hjorteviltbestandene, og bidra til utvikling av bedre metoder for å avdekke sykdom. Dette kan for eksempel være å prøve metoder for å teste skrantesjuke på levende dyr, undersøke for bakterier som kan forårsake fotråte, og undersøkelser som gir kunnskap om genetikk, og om innvollsparasitter og andre sykdomsfremkallende organismer. Blant annet skal det tas vevsprøver, blodprøver, hårprøver og møkkprøver av alle dyr som merkes.

Arbeidet med merking starter i vinter, og merkingen av hjort gjøres i samarbeid med NIBIO. Det er gjennomført informasjons- og dialogmøte med kommunene, villreinutvalgene og villreinnemndene. I løpet av prosjektet legges det opp til flere slike møter for å presentere resultater fra prosjektet.

Kontakt: Christer Moe Rolandsen

Les mer om skrantesjuke på Hjorteviltportalen

Les om overvåkingsprogrammet for hjortevilt

Studerte effekter av å fjerne slakteavfall og jakt på bestandene av smårovvilt

Jørn J. Fremstad

2020-11-26T09:24:00.0000000 2022-02-08T10:20:16.2070000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Menneskelig aktivitet gjør det lettere å finne mat for smårovvilt, som rødrev og kråkefugl. Det er trolig en viktig årsak til at disse generalistartene øker i antall, også om bestanden av naturlige byttedyr er lav. Det kommer fram i temaheftet for prosjektet Jakt i Lierne – Om smårovvilt, rev og hønsefugl (lenke).

Gjennom et stort dugnadsarbeid har engasjerte elgjegere i Lierne kommune i Trøndelag klart å fjerne hele 18 tonn med slakteavfall over fire jaktsesonger. Dette utgjør omtrent en fjerdedel av slakteavfallet i skogen i kommunen. Jegerne ønsket å gjøre noe med årsakene til at smårovvilt og kråkefugl øker i antall, særlig med tanke på slakteavfall og påkjørt vilt, men også kommunens håndtering av matrester og søppel.

Mye mennesker gir mer mat

– Menneskelig aktivitet kan gi lettere tilgang på mat og dermed føre til høyere tetthet av åtseletere. Flere nyere studier dokumenterer økte forekomster av rødrev og kråkefugl der det er mye matavfall, som langs veier og i hyttefelt. Forekomst av kadaver og slakteavfall bidrar også til å opprettholde tette bestander av smårovvilt og kråkefugl, sier forsker Lars Rød-Eriksen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

– Med bakgrunn i generelt høye tettheter av elg, ble det eksempelvis beregnet å være 12 kg slakteavfall (indre organer) tilgjengelig per kvadratkilometer om høsten i gamle Nord-Trøndelag fylke, tilføyer universitetslektor Bjørn Roar Hagen ved Nord Universitet.

I Lierne ble det innsamlete slakteavfallet gjenbrukt som åte i jakttida. Åtene ble fulgt opp aktivt hele jaktsesongen, for ikke å fungere som en «fôringsstasjon». En bevisst håndtering av slakteavfall og andre kilder til mat kan trolig bidra til å begrense generalistartenes utbredelse og tetthet, og føre til at de forsyner seg mindre av annet småvilt, som skogsfugl og ryper.

Mer hønsefugl å jakte på

For skogsfugl er estimatet det høyeste som er registrert i de 11 siste jaktsesonger i Lierne, og de to siste sesongene har jaktutbyttet på lirype økt.

– Vi har gode takseringsdata for lirype, og det er ingen tvil om at bestanden har økt i perioden etter at prosjektet startet. I fellingsstatistikken ser vi også en markert økning i uttaket av skogsfugl i Lierne fra nest siste til siste jaktsesong, sier Rød-Eriksen.

Generelt synes økningen i hønsefuglbestanden å være større i Lierne sammenliknet med tilsvarende statistikk for nabokommunene (Figur 1). Dette samsvarer med at forekomsten av rødrev og mår har gått ned i samme tidsperiode. Det er verdt å merke seg at nabokommunene ikke har observert tilsvarende nedgang.

Engasjerte yngre jegere

Jakt i Lierne-prosjektet har også motivert folk i bygda til mer jakt på smårovvilt (rødrev, mår, mink, røyskatt og grevling) og kråkefugl (kråke og ravn). Det har skjedd ved at initiativtaker Fjellstyret i Lierne har arrangert jaktkurs. Mange ulike jaktformer er benyttet, og gamle fangsttradisjoner er tatt opp igjen. Antall jegere som jaktet på smårovvilt gikk betydelig opp gjennom prosjektperioden, og mange yngre jegere har også engasjert seg.

Jaktuttaket tok seg opp mye gjennom prosjektperioden (2014-2019), særlig for mår, mink og røyskatt – og ikke minst for kråke – mens uttaket av rødrev jevnt over var høyt fra før (Figur 2).

– Vi har forsøkt å evaluere effekter av jakt på smårovvilt ved hjelp av flere metoder. Systematisk snøsporing tyder på en generell nedgang i forekomsten av rødrev og mår i skogen, og det har vi til en viss grad fått bekreftet ved å bruke viltkamera. Snøsporing ser faktisk ut til å være en mer pålitelig metode enn viltkamera for å overvåke hvordan forekomsten av ulike arter endrer seg, sier seniorforsker Nina E. Eide i NINA.

– I områder med hardt jakttrykk kan rødreven utvikle åteskepsis som gjør at de skyr kamera som er satt opp på åte. Systematisk innsamling av DNA virker å være den beste måten å måle effekter av økt jaktuttak på, fordi den kan brukes til å beregne faktiske bestandstettheter. Det er imidlertid kostbart og krever betydelig feltinnsats, legger Eide til.

Dugnad for å fjerne slakteavfall

Jakt i Lierne-prosjektet ble initiert av Fjellstyret i Lierne i 2014. Prosjektet viser at det er mulig å motivere til en ekstra jaktinnsats lokalt.

– Blant annet har innsamling av slakteavfall for gjenbruk som åte vært et populært tiltak, og det har bidratt til et bredt engasjement rundt den lokale småviltforvaltningen, sier prosjektleder i Jakt i Lierne, Nils Vidar Bratlandsmo. Han legger til at tiltaket krever relativt lite tilrettelegging, og oppfordrer til en nasjonal dugnad.

Prosjektet har også utviklet seg til et solid forvaltnings- og forskningssamarbeid mellom Fjellstyret i Lierne, Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Nord Universitet. NINA og Nord har dratt stor nytte av det lokale engasjementet i prosjektet, særlig med tanke på å høste data som kan benyttes til å få svar på mange faglige spørsmål.

Forskerne har imidlertid ikke grunnlag for å konkludere rundt at økt uttak av smårovvilt og kråkefugl gir mer hønsefugl. De håper på å få til en videreføring av prosjektet for å få bekreftet tendensene som hittil er observert.

Les temaheftet Jakt i Lierne – Om smårovvilt, rev og hønsefugl

Kontakt: Lars Rød-Eriksen

Nina E. Eide

Saken er oppdatert i februar 2022

10 000 år med villreinjakt

Camilla Næss

2020-09-02T09:24:00.0000000 2020-09-01T16:34:01.0000000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Historien om villreinfangsten strekker seg over tusener av år, og følger både reinens og menneskets utvikling fram til moderne tid hvor reinjegere i disse dager smyger seg rundt i fjellene. 

Med de siste bestandene av villrein i Europa har Norge et særlig ansvar for å bevare både arten og de verdiene reinen representerer. I forbindelse med lanseringen av den gamle villreinfangsten i Sør-Norge som verdensarvprosjekt ble det utarbeidet en faglig grunnlagsrapport i 2006. NINA-rapporten «Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport» sammenfatter og kategoriserer nye funn siden den gang, og kompletterer den omfattende kartleggingen av fangstkulturen i sør-norske fjell.
Per Jordhøy, en av drivkreftene bak prosjektet og forfatter av rapporten, har jobbet med villrein og kartlegging av fangstkulturen i store deler av sin yrkesaktive karriere. Han har på ingen måte lagt engasjementet til side, til tross for at han nå har tittelen pensjonist. 

– Selv om vi ennå ikke har kommet i mål med selve verdensarvstatusen er ikke tematikken mindre aktuell. Prosjektet har bidratt til en økt interesse for tematikken villreinfangst, og vi har fått mye ny kunnskap i kjølvannet av prosjektet som også er av stor betydning for dagens forvaltning. 

Viktig kunnskap for dagens forvaltning

Fjellområdene Dovre, Rondane og Reinheimen rommer rike kulturminner. Et unikt kulturlandskap der variasjonen og tettheten i fangstanlegg for rein er større her enn noe annet sted i verden. Dette gir oss et innblikk i tilværelsen til de første menneskene som kom til Norge for 10.000 år siden, og kan også kan lære oss mye om reinen.

– I dag er det i første rekke analyser av tidligere tiders fangstsystemer, deres utforming, omfang og datering, som kan gi oss opplysninger om villreinens opprinnelige arealbruk, forklarer Jordhøy. 

Jordhøy trekker frem Dovrefjell som et godt eksempel. Et av de største kjente fangstgropsystemer i Europa ligger her - i grenseområdet mellom Snøhetta, Rondane og Knutshø villreinområde, på grensen mellom vinter- og sommerbeiter. 

Snøhettarein. Foto: Per Jordhøy

Hjerkinnområdet har vært som et slags veikryss mellom de tre villreinområdene, når flokkene har vandret mellom vinterbeitene i øst og sommerbeitene i vest. I dag er disse trekkene «døde». Det vil si at det er ingen utveksling av dyr her. Fragmentering av fjellområdene har i mange tilfeller brutt de tradisjonelle sesongtrekkene. Tap av beitearealer, forringelse av habitater gjennom kontinuerlige forstyrrelser og etablering av barrierer hindrer reinsdyras naturlige vandringer. 

– For å forstå hvordan vi skal forvalte reinen sine leveområder trenger vi kunnskap om dynamikken i reinsdyrenes arealbruk. Gamle fangstgroper er her et viktig element for å forstå reinens arealbruksmønster over lang tid. Dette materialet kan si oss noe om hvorvidt det har vært større reinstrekk i motsetning til trekkmønstrene vi ser i dag, som viser en mer avgrenset arealbruk. Innsikt i en slik endringsprosess og hva som har vært reinens optimale beitebruk og trekkmønster, vil være til stor hjelp i fremtidig areal- og bestandsforvaltning.  

Kartet over fangstsystemene på Dovrefjell formidler hvilket enormt reinstrekk som engang var her.

Klimaendringer gir nye funn

NINA har gjennom de siste 20 årene foretatt nyregistreringer av en rekke anlegg. Dette omfatter blant annet mange større fangstgroprekker, rusefangstanlegg og en rekke større buestillingsanlegg. Det er videre gjenregistert mange tidligere dokumenterte anlegg. Ved hjelp GPS-plotter er kartfestingen av objektene langt mer nøyaktig enn på de eldre registreringene.

Varmere klima ført til rike fortidsfunn fra avsmeltede fonner i fjellet. Denne tilveksten av relevante data gjør oss bedre i stand til å forstå og forklare hele dynamikken i fangstkulturen innen undersøkelsesområdet. 

De siste ti årene har forskerne avdekket ny og supplerende kunnskap om blant annet:  
•    Fangstgroprekkenes omfang og utforming (Rondane) 
•    Rusefangstanlegg, nye funn (Rondane, Reinheimen og Snøhetta) 
•    Tidsdybde og alder på ulike fangstmetoder (Reinheimen) 
•    Bruksendringer innen bestemte typer anlegg (Rondane) 
•    De tidligste spor etter reinsfangst i Sør-Norge (Reinheimen/Mørefjella) 
•    Jakt og fangst ved fonner med bakgrunn i klimarelaterte løsfunn (Snøhetta og Reinheimen
 

Verket i Reinheimen: Et av verdens tydeligste massefangstanlegg for rein.

Les mer: Jordhøy, P. & Hole, R. 2020. Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport. NINA Rapport 1621. Norsk institutt for naturforskning.

Kontakt: 
Per Jordhøy
Tlf. 980 48 587
E-post: jordhoyper@gmail.com

Villreinfangsten som verdensarv - en ti tusen år lang tradisjon

Prosjektet har som mål å få villreinen og villreinfangsten inn på UNESCOs verdensarvliste.
Et grundig faglig arbeid har vist at det ikke noen steder i verden finnes en så stor variasjon i typer fangstanlegg for rein, kombinert med en lang og kontinuerlig historie knyttet til utnyttelsen av denne – og dette i det samme området som det fremdeles i dag finnes, og jaktes, villrein. Dette er hovedbegrunnelse for at området bør bli et kulturlandskap på UNESCOs verdensarvliste.

Les mer om verdensarvprosjektet

Kalver blir fritt vilt i hjortejakta

Jørn J. Fremstad

2020-09-01T14:24:00.0000000 2021-02-26T13:54:34.7200000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Formålet med FriKalv er å undersøke hvilke muligheter og begrensninger som ligger i å tilby fri avskyting av kalv. Miljødirektoratet har gitt Kvinnherad, Aurland og Kinn (den delen som omfatter gamle Flora kommune) dispensasjon til å ta del i forsøksprosjektet, som kom i stand etter initiativ fra kommuner med varierende utfordringer med å forvalte hjort.

Færre konflikter og økt uttak

– Eiendommer som er utsatt for beiteskader får muligheten til å øke utbyttet fra hjortejakta, og håpet er å redusere konfliktene knyttet til denne typen skader. FriKalv vil forhåpentligvis også bidra til at flere dyr blir felt, uten at det får uheldige konsekvenser for kjønns- og aldersstrukturen i bestanden, sier prosjektleder og forsker Vebjørn Veiberg i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Prosjektet kan også være med å forenkle og effektivisere hjortejakta og gjøre at for eksempel flere morløse og mindreverdige (skrapdyr) kalver blir felt.

I praksis betyr FriKalv at den ordinære tildelingen av kvoter for kalv ikke begrenser hvor mange hjortekalver som kan felles innen et jaktfelt. For å unngå unødvendig administrasjon knyttet til justering av bestandsplaner og kommunale tildelingskriterier i den toårige forsøksperioden, inngår kalv likevel i de ordinære kategoriene når løyver tildeles.

Vil spørre jegerne

Etter forsøksperioden blir det sendt ut en spørreundersøkelse til jegere og andre sentrale aktører, for å avdekke holdningen til – og erfaringene med – FriKalv. Forskerne ønsker blant annet å

• dokumentere eventuelle endringer av avskytingsmønsteret mellom forsøksperioden og årene før forsøksperioden
• undersøke hvilke eventuelle praktiske, sosiale og etiske årsaker som avgrenser jegernes utakk av kalver i jakta
• undersøke i hvilken grad grunneiere med beiteskader oppfatter ordningen som nyttig og konfliktdempende
• undersøke hvordan kommunene og valdledelsen oppfatter forsøksordningen

Virkemiddel for framtida

– Konklusjonene fra prosjektet blir et viktig grunnlag for å vurdere om fri avskyting av kalv kan være et nyttig framtidig virkemiddel i hjorteforvaltingen, sier Veiberg. Han presiserer at fri avskyting er en mulighet, ikke et pålegg.

På grunn av faren for koronasmitte blir det arrangert færre lokale informasjonsmøter enn planlagt, men noen møter vil likevel bli avholdt.

Deltakere i prosjektet er kommunene Kvinnherad, Aurland og Kinn, NINA, Utmarksavdelinga Vest og NIBIO.

Les mer om prosjektet Fri avskyting av kalv som verkemiddel i hjorteforvaltninga (FriKalv)

Kontakt Vebjørn Veiberg

Kalver blir fritt vilt i hjortejakta

Jørn J. Fremstad

2020-09-01T13:24:00.0000000 2020-09-01T13:50:39.0000000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

Formålet med FriKalv er å undersøke hvilke muligheter og begrensninger som ligger i å tilby fri avskyting av kalv. Miljødirektoratet har gitt Kvinnherad, Aurland og Kinn (den delen som omfatter gamle Flora kommune) dispensasjon til å ta del i forsøksprosjektet, som kom i stand etter initiativ fra kommuner med varierende utfordringer med å forvalte hjort.

Færre konflikter og økt uttak

– Eiendommer som er utsatt for beiteskader får muligheten til å øke utbyttet fra hjortejakta, og håpet er å redusere konfliktene knyttet til denne typen skader. FriKalv vil forhåpentligvis også bidra til at flere dyr blir felt, uten at det får uheldige konsekvenser for kjønns- og aldersstrukturen i bestanden, sier prosjektleder og forsker Vebjørn Veiberg i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Prosjektet kan også være med å forenkle og effektivisere hjortejakta og gjøre at for eksempel flere morløse og mindreverdige (skrapdyr) kalver blir felt.

I praksis betyr FriKalv at den ordinære tildelingen av kvoter for kalv ikke begrenser hvor mange hjortekalver som kan felles innen et jaktfelt. For å unngå unødvendig administrasjon knyttet til justering av bestandsplaner og kommunale tildelingskriterier i den toårige forsøksperioden, inngår kalv likevel i de ordinære kategoriene når løyver tildeles.

Vil spørre jegerne

Etter forsøksperioden blir det sendt ut en spørreundersøkelse til jegere og andre sentrale aktører, for å avdekke holdningen til – og erfaringene med – FriKalv. Forskerne ønsker blant annet å

• dokumentere eventuelle endringer av avskytingsmønsteret mellom forsøksperioden og årene før forsøksperioden
• undersøke hvilke eventuelle praktiske, sosiale og etiske årsaker som avgrenser jegernes utakk av kalver i jakta
• undersøke i hvilken grad grunneiere med beiteskader oppfatter ordningen som nyttig og konfliktdempende
• undersøke hvordan kommunene og valdledelsen oppfatter forsøksordningen

Virkemiddel for framtida

– Konklusjonene fra prosjektet blir et viktig grunnlag for å vurdere om fri avskyting av kalv kan være et nyttig framtidig virkemiddel i hjorteforvaltingen, sier Veiberg. Han presiserer at fri avskyting er en mulighet, ikke et pålegg.

På grunn av faren for koronasmitte blir det arrangert færre lokale informasjonsmøter enn planlagt, men noen møter vil likevel bli avholdt.

Deltakere i prosjektet er kommunene Kvinnherad, Aurland og Kinn, NINA, Utmarksavdelinga Vest og NIBIO.

Les mer om prosjektet Fri avskyting av kalv som verkemiddel i hjorteforvaltninga (FriKalv)

Kontakt Vebjørn Veiberg

Lokalbefolkningen har eierskap til Hardangervidda

Jørn J. Fremstad

2020-07-16T11:24:00.0000000 2021-06-18T14:37:38.8600000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

– De aller fleste med lokal tilhørighet er sterkt knyttet til fjellområdene på Hardangervidda. De med lokal tilhørighet, og spesielt lokalbefolkningen, bruker i større grad alle deler av vidda, mens de besøkende for det meste holder seg på merkede stier og veier, sier forsker Vegard Gundersen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Sammen med kollegene Sofie Kjendlie Selvaag og Line Camilla Wold har han spurt lokalbefolkning, rettighetshavere og hytteeiere i kommunene rundt Hardangervidda villreinområde om bruk og syn på forvaltningen av vidda. NINA gjennomførte omfattende undersøkelser blant brukerne av Hardangervidda i 2017, men i det materialet utgjorde innbyggere i de ti lokalkommunene tilknyttet villreinområdet og nasjonalparken bare 3 prosent av de som svarte.

Lokale opplever mer konflikt

Personer med lokal tilhørighet ser i større grad ut til å oppleve konflikt og negative forhold knyttet til miljøtilstanden på Hardangervidda enn det de tilreisende gjør. Blant annet gjelder det søppel ved parkeringsplasser, slitasje på stier og trengsel i enkelte områder under høysesongen. Lokalbefolkningen er også mer skeptiske til bruk av sykkel langs stiene. Det kan henge sammen med hva slags landskap Hardangervidda er for den som svarer – om det er knyttet til hverdag eller opplevelse. Hva slags forventninger folk har spiller også inn.

– Mange tilreisende vet kanskje at Hardangervidda er en populær nasjonalpark. De forventer derfor at det skal være en del andre folk i området, med de konsekvensene det ofte innebærer. De lokale som lever i og forvalter området daglig, kan derimot oppleve at de tilreisende er opphavet til de negative forholdene. Selv kan de oppleve restriksjoner på egen og tradisjonell bruk, mens «turist-bruk» har færre begrensninger. Det kan skape misnøye, sier Gundersen.

Stor interesse for villrein

Både hytteeiere og lokalbefolkning har stor interesse for forvaltningen av villrein. Begge grupper mener at de viktigste formålene er å bevare levedyktige bestander, og sikre jaktbare ressurser for å opprettholde gamle høstingstradisjoner.

– Det er overraskende at så mange av hytteeierne er interessert i forvaltning av villrein, fordi få av dem jakter. Årsaken til interessen er nok at vi nordmenn er ganske naturvante og skal ta hensyn til villreinen som står som symbol på noe opprinnelig i norsk natur, sier Gundersen.

Både hytteeiere og lokalbefolkning har stor interesse for villreinen på Hardangervidda. Foto: Per Jordhøy

I begge grupper mener i underkant av 60 prosent at bestandene er sårbare, mens i overkant av 30 prosent mener de er passe store og godt tilpasset. Blant de som hadde jaktet var det imidlertid langt flere blant lokalbefolkningen som hadde opplevd at turgåere forstyrret trekket og jakta. Rundt hele Hardangervidda er det mange som mener at spesielt lokale folk med erfaring knyttet til villrein, men også lokalbefolkning generelt, bør få mer innflytelse i forvaltningen enn det de har i dag. 

Uenighet om forvaltningen

– Vi kommer heller ikke unna at det kan oppstå uenigheter dersom forvaltningen iverksetter et tiltak for å bedre forholdet for villreinen, og dette er i konflikt med det de med lokal tilhørighet mener. Forskjellene mellom hvordan lokalbefolkningen vurderer bestandssituasjonen er en potensiell kime til konflikt dersom et tiltak innføres i et område der de lokale i stor grad mener villreinbestanden er godt tilpasset arealene. Derfor er forholdet mellom populasjonsstørrelse på villrein og forvaltningstiltak for å bedre situasjonen konfliktfylt på Hardangervidda, forteller Gundersen.

Da blir det viktig å velge de rette områdene for de ulike tiltakene. Ved å bygge opp attraksjoner i randsonen av villreinområdene, og fjerne merka stier og eventuelt flytte turisthytter i kjerneområdene, er det mulig å håndtere turistene på en slik måte at de i liten grad forstyrrer villreinen.

De lokale er generelt mer negative til de fleste av tiltakene for turistene i randsonen. Dette er et interessant resultat sett i lys av den storstilte tilretteleggingen som skjer «overalt» i dag, og mange steder en voldsom vekst i turisttrafikken. De fleste lokale er klar over at økt tilrettelegging som oftest fører til flere folk, og som igjen kan medføre behov for enda mer tilrettelegging. En slik spiral av tilrettelegging og økt mengde besøkende kan medføre at de lokale føler seg fortrengt fra de mest besøkte områdene.

Høsting står sterkt

Tilreisende til Hardangervidda går i all hovedsak fottur, mens hytteeierne bruker området noe mer variert. Sistnevnte gruppe er opptatt av typiske rekreasjonsaktiviteter som fotturer, skiturer og toppturer, men både fisker og plukker bær. Lokalbefolkningen bruker området mest variert, og høsting står spesielt sterkt, i tillegg til fot- og skiturer. Mange driver også med landbruk- eller næringsaktiviteter.

Å bruke motoriserte kjøretøy til nytteformål som vare-/persontransport og vedlikehold aksepterer imidlertid stort sett samtlige som bor rundt hele Hardangervidda. Alle brukergruppene må sies å være positivt innstilt til forvaltningstiltak som går ut på å legge om eller legge ned stier, men de med lokal tilhørighet (både hytteeiere og lokalbefolkningen) er mer positive til å legge ned stier enn det de tilreisende er. De tilreisende er derimot positive til nesten samtlige tilretteleggingstiltak, mens lokalbefolkningen for det meste er negative til alle tiltakene med unntak av klopper/bruer over bekker.

Både hytteeiere og lokalbefolkningen er av den oppfatning at Hardangervidda vil være viktig for fremtidig næringsutvikling i bygdene rundt. Brukerne av Hardangervidda har mest tro på næringsutvikling med utgangspunkt i mat og matopplevelser, åpen seter og besøkssenter, småskala overnatting og aktiviteter som bygger på bruk av tradisjonelt landbruk, kulturlandskap, samt jakt og fiske.

Kontakt:
Sofie Kjendlie Selvaag
Line Camilla Wold
Vegard Gundersen

Les rapporten Lokalbefolkningsundersøkelse på Hardangervidda. Bruk og meninger om forvaltning blant hytteeiere, rettighetshavere og lokale.

Les rapporten Brukerundersøkelse i Hardangervidda nasjonalpark. Sommeren 2017

Tusenvis av hjortevilt dør årlig i trafikken

Jørn J. Fremstad

2020-04-17T10:24:00.0000000 2020-04-17T10:57:20.0000000 [EasyDNNnews:IfExists:Event] Event date: Export event [EasyDNNnews: EndIf:Event]

62 prosent av hjortevilt som ble påkjørt døde, enten direkte eller fordi de måtte avlives av dyrevelferdsmessige årsaker som en følge av skadene, viser tall fra Hjorteviltregisteret. Resten ble enten observert og vurdert til å ha unnsluppet sammenstøtet uten synlige alvorlige skader, eller de ble aldri funnet og utfallet er ukjent.

Andelen dyr som ble registrert død etter påkjørsler i 2019* var høyest blant rådyr med 69 prosent, mens tilsvarende tall for hjort var 54 prosent og elg 45 prosent. Forskjellene kan i stor grad tilskrives ulik kroppsstørrelse. Store dyr tåler mer, og dermed overlever de oftere sammenstøtet eller kommer seg unna.

– Det er viktig at alle påkjørsler registreres, også hendelser hvor dyret ikke er drept. Dette bidrar med nyttige data for å kunne kartlegge hvilke vegstrekninger som er mest utsatt for ulykker, og hvor det  kan vurderes å sette inn tiltak for å redusere antall sammenstøt mellom motorkjøretøy og vilt, sier forsker Christer Moe Rolandsen i Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Hvor blir hjortevilt påkjørt?

Han har vært med å forfatte den ferske rapporten Hjorteviltpåkjørsler i Norge. Her har forskerne undersøkt hvordan hjorteviltpåkjørsler fordeler seg i Norge de senere årene, basert på data registrert i Hjorteviltregisteret. Forskerne har også sett på i hva slags type landskap elg, hjort og rådyr blir påkjørt. De har sammenlignet områder med skog, jordbruk og bebyggelse, men også vegtyper og snøforhold.

Fordeling av påkjørsler for elg, hjort og rådyr i Norge. Data fra Hjorteviltregisteret i jaktårene 2012/2013 – 2016/2017.

Elgpåkjørsler får mye oppmerksomhet, fordi de koster mest både i form av skader på personer og materiell. Å fokusere på én art er likevel ikke nok om vi ønsker å finne de underliggende årsakene til at vilt blir påkjørt. Hjorteviltartene har ulike adferdsmønstre, de fordeler seg ulikt i landskapet lokalt og har ulik utbredelse nasjonalt. Derfor kan artene ha ulike risikoområder.

Tiltak på rett sted

– Å sammenligne de ulike artene gjør at vi kan skille faktorer knyttet til bestandstetthet og adferd hos dyrene fra faktorer som er knyttet til trafikkbildet. Dette er avgjørende for å øke presisjonen i risikovarslingen, og det gir også mulighet for å iverksette tiltak på steder der man kan redusere antallet påkjørsler for flere arter samtidig. Vi ønsker å gjennomføre flere analyser som kan fortelle mer om effekten av tiltakene , forteller Rolandsen.

Modellene forskerne bruker viser at faktorene som fører til at vilt blir påkjørt er sammensatte. Forskjellige former for landskap påvirker risikoen for påkjørsler ulikt mellom arter og mellom sesonger. Geografisk variasjon i utbredelse påvirker nødvendigvis risikoen for påkjørsel mest hos alle arter, fulgt av bestandstetthet. Økende tetthet gir høyere risiko for påkjørsler.  

Rådyr nær bebyggelse

Variasjon i typer landskap påvirker imidlertid artene ulikt. Elg og hjort, som beveger seg over store områder, hadde større samsvar mellom hva som påvirker risikoen for å bli påkjørt sammenlignet med rådyr, som er mer stedbundne. Risikoen for at elg og hjort skulle bli påkjørt økte jo større andel det var av skog- og jordbruksareal rundt punktet der påkjørselen skjedde, mens andelen bebygd areal var en viktigere påvirkningsfaktor for påkjørsler av rådyr. At rådyr er mest utsatt i bebygd areal og ved jordbruksarealer, skyldes at rådyret gjerne oppholder seg nærmere mennesker for å utnytte matressurser enn de andre artene gjør.

Risikoen for påkjørsler av elg og rådyr økte  i kommuner med større snødybde, mens dette ikke var tilfelle for hjort. Det kan i hovedsak skyldes at hjorten har sitt kjerneområde i vest, der kystklimaet gjør at mer nedbør faller som regn.

Andel kollisjonspunkter for hver art der det innenfor en 100 meters radius finnes jordbruksarealer, skog eller bebyggelse. Figuren viser at elg oftere kjøres på i eller nær skog sammenlignet med hjort og særlig rådyr. Rådyr blir oftere påkjørt i jordbrukslandskapet og nær bebyggelse.

Størst risiko på riksveger

Samtlige arter var mest utsatt for påkjørsel på riksveger, tett etterfulgt av europaveger. Fylkesveger ga lavere risiko, mens kommunale veger var minst farlige. Dette skyldes  nok hovedsakelig en kombinasjon av trafikkbelastning og fart. Tiltak mot påkjørsler, som viltgjerder, virker antagelig også inn, siden disse er vanligere på større veger som europaveger.

For å lære mer om disse forskjellene må forskerne blant annet inkludere mer data om tiltak og  trafikkvolum på de ulike veiene. Dette finnes bare for et utvalg veier, og er ikke inkludert i denne studien.

– Kartene over relativ risiko for påkjørsel for hele det offentlige vegnettet viser at modellene våre i stor grad forutsier høyere risiko i områder der det forekommer mange påkjørsler. Dette tyder på at modellene kan bidra til  å si noe om hvor det bør vurderes å sette inn tiltak for å begrense antallet viltpåkjørsler, sier Rolandsen.

*Rapportering av fallvilt til SSB følger jaktåret 01.04.-31.03. De fleste kommuner registrer fallvilt fortløpende, men noen venter med registering av fallvilt til rapporteringsfristen nærmer seg. Antall fallvilttall for 2019 forventes å stige.

Kontakt: Christer Moe Rolandsen

Les rapporten Hjorteviltpåkjørsler i Norge. Årsaksforhold, lokalisering, risiko og datakvalitet

Les mer om overvåkingsprogrammet for hjortevilt

Les mer om Hjortevilt og trafikk på Hjorteviltportalen