Publikasjon

Tittel Biologiske undersøkelser i Altaelva
Undertittel Faglig oppsummering og kommentarer til forslag om varig manøvreringsreglement
Forfattere Næsje, T.F., Fiske, P., Forseth, T., Thorstad, E.B., Ugedal, O., Finstad, A.G., Hvidsten, N.A., Jensen, A.J. & Saksgård, L.
År 2005
Kilde NINA Rapport 80: 99 pp.
ISBN, ISSN 82-426-1624-8
Referat

Norsk institutt for naturforskning (NINA) har fått i oppdrag av Statkraft Energi AS å utarbeide biologisk fagrapport til søknad om endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Hensikten med rapporten er å: 1) Oppsummere resultater fra Altaelva i prøveperioden 2002-05, og der det er nødvendig trekke inn resultater fra tidligere år; 2) vurdere laksens utvikling i Altaelva i forhold til uregulerte referansevassdrag; og 3) gi faglige kommentarer til Statkraft Energi AS sitt forslag til endelig manøvreringsreglement for Alta kraftverk. Faglige kommentarer til foreslåtte manøvreringsreglement NINAs mandat er å gi fiskefaglige vurderinger av det foreslåtte manøvreringsreglementet for Alta kraftverk, med spesielt fokus på produksjon av laks. Generelt Følgende anbefalinger er generelle og uavhengig av manøvreringsperiodene: • I det midlertidige reglementet har manøvreringen skjedd i samråd med en fiskesakkyndig i et manøvreringsråd. Denne ordningen er fjernet i forslaget til varig reglement. Hvis det endelige manøvrerings-reglementet gir rom for ulike fortolkninger og/eller gir rom for ulike kjørestrategier av kraftverket, vil et manøvreringsråd bedre mulighetene til å ivareta de fiskebiologiske interessene. • Forslaget til varig manøvreringsreglement er utformet slik at det kan gi rom for ulike tolkninger. For at reglementet skal bli entydig anbefales det at utform-ingen blir mer presis. • Minste vannføringer, maksimum vannføringer og begrensninger på opp- og nedkjøring må komme klart fram av reglementet og klart defineres for alle deler av de tre periodene. Perioder hvor det ikke er noen begrensninger må også komme klart fram. I forslaget til varig reglement er dette til dels uklart og mangler for enkelte perioder. • Reglementet bør stadfeste at prosedyrer for manøvrering av kraftverket ved uforutsette uhell skal utarbeides i samråd med fiskesakkyndig. Vinter- og vårperioden Ut fra et fiskefagliglig synspunkt bør manøvreringen i vinterperioden etterstrebe størst mulig grad av islegging i Sautso samtidig som vannføringen holdes stabil og høy i hele lakseførende strekning. Ved å benytte en minstevannføring på 20 m3/s ved Kista i hele vinterper-ioden i stedet for 10 m3/s deler av perioden, er det mulig å bedre isleggingsforholdene i Sautso samtidig som de gode produksjonsforholdene for laks i nedenforliggende områder opprettholdes. Økt vannføring ved tømming av reguleringsmagasinet kan medføre en markant reduksjon i vannføring før vårflommen. Markante reduksjoner i vannføringen på slutten av vinterperioden og begynnelsen av vårperioden skjer i fiskens mest sårbare periode og er potensielt uheldig for laksungene. En slik manøvrering kan medføre økt stress for laksungene og fare for innestenging og stranding. Tappestrategier som medfører tidligere isfrie områder nedfor Sautso enn tilfellet ville være under naturlige forhold, kan også ha en negativ virkning på laks- ungenes overlevelse som følge av fysiologiske og atferdsmessige endringer på grunn av økt lys og økt predasjon fra fugl. Ut fra ønsker om å redusere sannsynligheten for tidlig åpning av elva om våren og redusere markante reduksjoner i vannføring før vårflommen, anbefales det å sette en øvre grense for vannføringen fram til den naturlige vårflommen i vårperioden. Ut fra det øvrige vinterreglementet anbefaler vi at maksimal driftsvannføring under tapping av magasinet på slutten av vinterperioden og begynnelsen av vårperioden er 38 m3/s eller opp til naturlig tilsig ved høyere tilsig enn 38 m3/s. Fordi det kan oppstå situasjoner hvor en er nødt til å redusere vannføringen, og fordi vannføringen påvirker fiskens overlevelse, vil vi anbefale at minstevannføringen på 20 m3/s fra vinterperioden opprettholdes også etter tilsigsøkning og i vårperioden. NINA anbefaler derfor en minstevannføring på 20 m3/s for hele vinter- og vårperioden. I de samme periodene anbefaler vi at maksimum vannføring etter nedkjøring i NINA Rapport 80 4 begynnelsen av vinterperioden skal være 38 m3/s eller opp til lik tilsig ved høyere tilsig enn 38 m3/s. Sommer- og høstperioden Etter NINAs fiskebiologiske vurdering er reglementet i sommer- og høstperioden godt utformet og vil ta hensyn til laksens interesser. Oppsummering av biologiske under-søkelser Begroing av alger og moser Etter reguleringen ble det registrert økt mengde alger i Sautso, og fiskere rapporterte at begroing av trådformede alger skapte problemer for utøvelse av fiske. Det ble også stilt spørsmål om redusert tetthet av laks-unger i Sautso kunne ha sammenheng med den økte begroingen. Undersøkelse av begroing ble derfor startet i 1995 og har pågått fram til i dag. I undersøkelsesperioden er det totalt registret 38 algearter/slekter og 39 mosearter i Altaelva. Algevegetasjonen er lik det som er rapportert fra andre næringsfattige vassdrag i Norge og Sverige. Den økte begroingen av alger har vært begrenset til Sautso, og hovedsakelig til april, bortsett fra i 1996 da det ble registrert høye biomasser i hele perioden mars-mai. Den økte begroingen skyldes hovedsakelig oppblomstring av grønnalgen Microspora amoena. Arten danner meterlange, trådformete begroinger. M. amoena bidro til store begroinger i vinterperioden i 1995-1999. I perioden 2000-2004 har det skjedd en sterk reduksjon i mengde begroing i forhold til perioden 1995-1999, samtidig som artssammensetningen er endret. Fra 2000 overtok grønnalgen Ulothrix zonata som dominerende art. U. zonata har betydelig kortere trådlengder og har dermed ikke potensiale til å utvikle like store begro-inger som M. amoena. De store begroingene som ble observert i øvre deler av Altaelva på 1990-tallet, har sannsynligvis sammenheng med økt vanntemperatur om vinteren og mang-lende isdekke på elva som gir tilstrekkelig lys for algevekst i vinterperioden. I tillegg bidrar isskuring i mindre grad enn før til å fjerne mose- og algebegroinger. Økte næringssaltkonsentrasjoner fra utvasking av jordsmonn og plantemateriale i reguleringsmagasinet har trolig også bidratt til den økte begroingen. De artsmessige endringer i algesammensetningen fra 2000, med redusert innslag av M. amoena i vinterper-ioden har trolig større sammenheng med redusert næringssalttilgang, enn med den økte isleggingen fra vinteren 2001/2002. Dette fordi endringen startet tidligere enn 2001/2002. Innsamlingsstasjonene ligger dessuten øverst i Sautso der det fremdeles bare legger seg kantis om vinteren. Etter 2001 synes forholdene å være tilbake til en situasjon som antas å være nær situasjonen før regulering. Laksunger Beregningene av utviklingstid for laksegg (basert på vanntemperaturen) tyder på at eggene i Sautso klekker betydelig tidligere etter regulering (1988-2004) enn før regulering (1981-1986), og at klekkingen er spredt over et lengre tidsrom enn tidligere. Til tross for at eggene klekker tidligere enn før, begynner yngelen å spise på omtrent samme tid som før reguleringen. På grunn av lavere vanntemperatur på forsommeren (juni/juli) etter regulering, trenger yngelen lengre tid på utviklingen fra eggene klekker til de er i stand til å begynne å spise. Verken tidspunkt for klekking eller første fødeopptak synes å ha blitt endret vesentlig i prøveperioden 2002-2004 sammenlignet med de andre årene etter reguleringen. Ved å sammenlikne veksten til laksungene med en vekstmodell utviklet for Altaelva er det sannsynliggjort at laksungenes vekst i Sautso har avtatt på forsommeren etter reguleringen på grunn av lavere vanntemperatur, men økt senere i vekstsesongen. I gjennomsnitt har reguleringen bare ført til små årlige endringer i vekst i Sautso. Både i perioden før og etter utbygging har laks fanget i Sautso hatt lavere gjennomsnittlig smoltalder og større gjennomsnittlig smoltlengde enn laks fanget i andre soner i elva. Reguleringen har derfor ikke påvirket laksens smoltalder og smoltlengde i Sautso på noen negativ måte. På de to stasjonene i Sautso og på den ene stasjonen i Sandia har utviklingen i ungfisktetthet vært ikke- lineær i perioden 1981-2004. På disse tre stasjonene har ungfisktettheten først avtatt og deretter økt. På de tre andre stasjonene i elva (Jøra, Vina og Sandia) har det vært en lineær økning av ungfisktetthet i undersøkelNINA Rapport 80 5 sesperioden sett under ett. Denne økningen har vært mest markant på stasjonen i Vina. For de fire stasjonene nedenfor Sautso er det en signifikant positiv sammenheng mellom minstevannføringen om vinteren (laveste ukemiddel) og gjennomsnittlig tetthet av laksunger. Dette tyder på at økt minstevannføring om vinteren som følge av reguleringen, har medvirket til økt ungfisktetthet i Altaelva nedenfor Sautso. Utviklingen i ungfisktetthet har vært ganske lik på de to stasjonene i Sautso etter utbyggingen. Fra 1985 til 1991 var ungfisktettheten på begge stasjonene redusert med 50 % i forhold til før utbyggingen (1981-1984). Fra 1992 til 1996 var tetthetene gjennomgående enda lavere enn i årene 1985-1991, og ungfisktettheten i disse årene var redusert med gjennomsnittlig 78 %. Den negative utviklingen i tetthet av laksunger i Sautso i årene etter kraftutbyggingen antas å skyldes forhold relatert til drift og/eller bygging av Alta kraftverk. Fra 1997 til 2000 økte tettheten noe, og tettheten i disse årene var omtrent 50 % av hva den var før utbyggingen. I 2001 var det en markert økning i ungfisktettheten på de to stasjonene i Sautso. Denne økningen i tetthet kan sannsynligvis knyttes til økt rekruttering som følge av fang og slipp fiske av voksen laks i sonen. En sammenlikning av den gjennomsnittlige tettheten av laksunger på elfiskestasjonene i Sautso med stasjon-ene i resten av elva viser at tettheten av ettåringer i Sautso var like høy eller høyere enn i de andre delene av elva i årene 1998-2003, men lavere i 2004. Tettheten av toårige laksunger var lavere i Sautso i 1998, 2000 og 2003, mens tettheten av treåringer har vært vesentlig lavere i Sautso enn i resten av elva i hele perioden 1998-2004. Dette kan tyde på at overlevelsen hos eldre laksunger er mindre i Sautso enn i øvrige deler av elva, og at smoltproduksjonen dermed er lavere. Et merke-gjenfangststudie i Altaelva vinteren 2004-2005 viste at vinteroverlevelsen til laksunger var betydelig lavere i Sautsosonen enn i kontrollområdet i Vinasonen. I Gargia ble vinteroverlevelsen til parr og presmolt estimert til 61 %. I Sautso ble overlevelsen til parr estimert til 45 %, mens bare 29 % av presmolten så ut til å overleve vinteren. Estimatene for vinteroverlevelse er minimumsestimater. Fettinnholdet til laksunger fra Sautso innsamlet i mai har vist en økende trend i perioden 1996-2004, noe som tyder på at energistatusen til laksunger i Sautso har blitt bedre de siste årene. Dette kan skyldes endringer i begroing, endringer i bunnfauna og laksung-enes ernæring og/eller økt isdekke som følge av endret manøvrering. Forandringer i kroppsenergi hos laksunger i Sautso ble studert gjennom månedlige innsamlinger i tre vinter-sesonger (2000-2002). Det var flere episoder hvor fordeling av fisk med ulik kroppsenergi i bestanden hadde forandret seg slik at dette ikke kunne forklares på andre måter enn ved energiavhengig dødelighet (fisk med minste energireserver dør). Resultatene tydet på at dødelighet inntraff da fisken hadde brukt opp alt lagringsfettet. For å studere mulige effekter på laksunger av redusert isdekke i Sautso etter regulering, er det gjennomført ulike laboratorieforsøk. Lys påvirker energiomsetningen til fisken, og overflateis med snødekke reduserer seinvinters lysinnstrømming til elva med over 99 % på dagtid. Ungfisk av Altalaks holdt under lysforhold som i ei elv med isdekke (mørke), hadde 23 % lavere hvile-metabolisme enn laksunger holdt i seks timers dagslys. Fisk holdt i semi-naturlig habitat (renner med naturlig substrat og næring) med simulert overflateis (lystett dekke) hadde i gjennomsnitt 20 % lavere energitap enn fisk holdt i renner uten isdekke (klart plastdekke). Ungfisk av Altalaks holdt i dammer med simulert delvis isdekke (halvparten av arealet med simulert isdekke) hadde et gjennomsnittlig lavere energitap enn fisk holdt i renner uten isdekke. Effekten av delvis isdekke ga 5 % lavere energitap og var mindre enn effekten av heldekkende overflateis (20 % lavere energitap). Laboratorieforsøkene med ungfisk av Altalaks har vist at det er sannsynlig at redusert isdekke i øvre deler av Altaelva som følge av regulering, har bidratt til nedgangen i produksjon av laksunger i denne delen av elva. Bunnfauna, driv og ernæring Bunnfaunaen i Altaelva og ernæringen til laksungene er undersøkt årlig siden 1980. Kvantitative prøver av bunnfaunaen i perioden 1993-2004 viser at Altaelva gjennomgående har høy bunndyrtetthet. I årsgjennomsnitt, basert på prøver fra mai - september, har vanlige verdier ligget på 2 500-5 000 individer per m2 på stasjonene i Sautso og Vina, og 1 000-2 000 individer per m2 på stasjonene i Raipas og Sandia. NINA Rapport 80 6 Fjærmygglarver har antallsmessig vært den dominer-ende dyregruppen, etterfulgt av døgnfluenymfer, vårfluelarver og steinfluenymfer. Artsutvalget har vært meget stabilt, men dominansforholdene har vært ulike i øvre og nedre del av elva. Andre grupper enn de som er nevnt, har i de fleste tilfeller utgjort mindre enn 1 % av bunnfaunaen. Det kan konkluderes med at Altaelva har gjennomgående stor bunndyrtetthet og stabile tilstander med hensyn til artsutvalg og dominansforhold innenfor sentrale grupper. Næringstilbudet for laksunger er godt og variert i hele elva, spesielt i øvre deler. Ernæringen til laksungene i Altaelva har overveiende bestått av fjærmygglarver, døgnfluenymfer, steinfluenymfer og vårfluelarver. Når mageprøver fra alle innsamlingsperioder i perioden mai - september sees under ett, har fjærmygglarver blitt antallsmessig mest utnyttet som byttedyr hos alle aldersgrupper av laksunger, fulgt av døgnfluenymfer, steinfluenymfer og vårfluelarver. Det har over tid skjedd en betydelig endring i laksungenes diett i Sautso om våren. I 1993-1996 dominerte fjærmygglarver og døgnfluenymfer volummessig dietten til alle aldersgrupper av laks. I perioden 1997-2000 avtok betydningen av fjærmygglarver i laksungenes diett, mens betydningen av steinfluenymfer og vårfluer økte. Denne diettendringen har vedvart gjennom prøveperioden. I 2002-2004 hadde døgnfluenymfer størst volummessig betydning i mageprøver hos alle aldersgrupper av laksunger. Hos laksunger eldre enn 1-åringer har både steinfluenymfer og vårfluelarver økt sine andeler til dels kraftig etter 1996. I bunnfaunaen har andelen av fjærmygglarver og døgnfluenymfer vært jevn gjennom undersøkelsesperioden, mens andelen av steinfluenymfer og vårfluelarver har økt noe fra 1993-1996 til 2002-2004. Data fra undersøkelser utført før reguleringen viser at dietten til laksungene i Sautso om våren hadde store likhetstrekk med forholdene etter 1997-1998. Endringene i bunnfauna og ernæring hos laksunger de senere årene oppfattes som en positiv utvikling. Endringene i laksung-enes diettsammensetning som de senere årene har funnet sted i Sautso i den kritiske vårperioden, gjenspeiler sannsynligvis bedre tilgjengelighet av større attraktive byttedyr. Dette kan blant annet ha sammenheng med redusert begroing. Målsettingen med undersøkelsene av drivfauna vinterstid i Altaelva har vært å skaffe grunnlag for å vurdere om laksungene har dårligere tilgang på drivfauna på åpne elvestrekninger sammenliknet med islagte. Drivfaunaen ble undersøkt i Svartfossen i Sautso (2002-2004) der elva etter kraftutbyggingen stort sett er isfri hele året, og Gargia (2002) eller Forbygningen (2003 og 2004), der elva normalt er islagt om vinteren med unntak av isfrie råker. Drivet av dyr i Svartfossen bestod vesentlig av hoppekreps (fra kraftverksmagasinet) og små fjærmygglarver, og få individer av andre dyregrupper. I Gargia og Forbygningen var det vesentlig færre hoppekreps enn i Svartfossen. For de andre dyregruppene i drivet var forskjellene små mellom de isfrie og islagte stasjonene. Mageanalyser av laksunger i Sautso viste at dyregruppene som forekommer hyppigst i drivet har liten betydning som vinternæring for laksunger. Samlet sett kan det konkluderes at det ikke ble funnet støtte for hypotesen om at manglende isdekke reduserer perioden av døgnet de viktigste av byttedyrene for laksungene er aktive. Dermed kan det heller ikke konkluderes med at ungfisken av denne årsak har dårligere tilgang på drivfauna på åpne elvestrekninger sammenliknet med islagte. Smoltproduksjon og utvandring Produksjon og utvandringsmønster for laksesmolten i Altaelva er undersøkt i perioden 2003-2005. Spesielt fokus har vært på å studere eventuelle forskjeller mellom Sautsosonen, som er sterkest påvirket av utbyggingen, og de resterende deler av lakseførende strekning. I Sautso ble den samlede tettheten av presmolt (fisk = 12 cm) beregnet til 2,8 og 3,4 individer per 100 m2 i henholdsvis 2003 og 2004 ved én gangs overfiske med elektrisk fiskeapparat. I Vina ble den samlede tettheten av presmolt beregnet til 6,3 og 13,3 individer per 100 m2 i de samme årene. I 2004 ble tettheten av presmolt i Jøra beregnet til 11,0 individer per 100 m2, det vil si omlag det samme som i Vina. Tettheten av presmolt i Sautso var signifikant lavere enn på sammenlignbare områder i Vina i begge årene. Dette tyder på at tettheten av presmolt i Vina var mellom to og fire ganger så stor som i Sautso. Vi kjenner ikke forholdet mellom tettheten av presmolt i Sautso og Vina/Jøra før reguleringen. Vurdert ut fra Sautsolaksens andel av fangsten av laks fra smoltårsklassene 1980-1984, utgjorde smoltproduksjonen i Sautso før reguleringen omtrent 16 % av produksjonen i hele NINA Rapport 80 7 elva. Dette er et minimumsestimat siden Sautsolaks også fanges i andre deler av elva. Sautso (inkludert Sautsovann) utgjør omlag 16 % av lengden på lakseførende strekning i Altaelva. Vurdert ut fra lengden på den lakseproduserende elvestrekningen antas at tett-heten av smolt i Sautso før regulering var minst like stor som tettheten av smolt lengre ned i elva. Våre resultater tyder derfor på at tettheten av presmolt, og dermed smoltproduksjonen i Sautso, fremdeles er lavere enn før utbyggingen. I 2004 og 2005 ble smoltproduksjonen i Altaelva studert ved merking og gjenfangst. I 2004 ble det merket smolt i områdene Sautso og Vina/Jøra. For å sikre en mest mulig representativ fangst av smolt produsert over hele lakseførende strekning, ble det i 2005 i tillegg til Sautso og Vina/Jøra også merket fisk i områd-ene Sandia og Raipas. Den merkede fisken ble gjenfanget i smoltfeller ved Øvre Alta Bru. Basert på disse undersøkelsene var smoltproduksjonen i Altaelva 578 000 smolt i 2004, mens den i 2005 var 664 000 smolt. Beregningen gjelder antall smolt på merketidspunktet. Antallet smolt som gikk ut av elva vil derfor sannsynligvis være noe mindre på grunn av dødelighet i tidsrommet mellom merking og utvandring. Hvis vi trekker fra en anslått maksimal produksjon av laksesmolt i Eibyelva på 30 000 smolt, blir smoltproduksjonen per arealenhet i Altaelva ovenfor Øvre Alta Bru henholdsvis 14,7 og 17,0 individer per 100 m2 for 2004 og 2005. Sammenliknet med smoltproduksjon i andre undersøkte elver i Norge kan smoltproduksjonen i Altaelva karakteriseres som høy. Dette er i overensstemmelse med resultatene fra undersøkelsene av laksunger, som viser at Altaelva har høye tettheter av laksunger i de fleste områder nedenfor Sautsosonen. Reguleringen av Altaelva har ført til endringer i vanntemperatur og lysforhold (pga redusert isdekke) i Sautso om vinteren og våren. Begge disse miljøparametrene er vist å påvirke tidspunktet for laksens smoltifisering. En asynkron smoltifisering og/eller utvandring (dvs. tidligere eller senere) med smolten i resten av elva kan medføre økt predasjon; det vil si at en økt andel blir spist av annen fisk når smolten vandrer ut av fjordsystemet. Merkeforsøkene viser at smolt vandret suksessivt ut, først fra nedre deler og senere fra områder oppover i elva. I 2004 ble utvandringen av smolt fra Sautso og kontrollområdet Vina/Jøra undersøkt. Den merkete fisken fra Sautso vandret seinere ut (median dato 8. juli) enn fisken merket i Vina/Jøra (median dato 2. juli). Kjemiske analyser av otolittene til den utvandrende smolten bekrefter at fisk klassifisert som Sautsosmolt vandret ut seinere enn fisk fra resten av elva. I 2005 ble utvandringen av smolt fra Sautso, Sandia, Vina/Jøra og Raipas undersøkt. Den merkede fisken fra Raipas kom først (median dato 23. juni), så kom fisk fra Vina/Jøra (median dato 5. juli), fisk fra Sandia (median dato 9. juli) og til slutt fisk fra Sautso (median dato 13. juli). Variasjonen i utvandringsdato mellom områder var statistisk signifikant. Forsøk med Altalaks utført på settefiskanlegget i Talvik har vist at redusert vanntemperatur kan forsinke smoltutvandringen. I Sautso har vanntemperaturen blitt lavere om våren, fra ca slutten av mai til smolten vandrer ut i slutten av juni og begynnelsen av juli. Denne temperaturreduksjonen, som jevner seg ut nedover i vassdraget, kan ha medført forsinkelse i utvandringstidspunkt for smolten i de øvre deler av lakseførende strekning. Voksen laks I Sautso har det vært en negativ utvikling i fangstene av laks etter kraftutbyggingen. Fangsten av storlaks i Sautso gikk signifikant tilbake i perioden 1980-2004. I de andre sonene var det ingen signifikante endringer i fangsten av storlaks, unntatt på den øverste fiskekortstrekningen i Sandia, nærmest Sautso. Før utbyggingen (1980-1986) ble gjennomsnittlig 16 % av storlaksfangstene i Altaelva fanget i Sautso, mens etter utbyggingen (1991-2004) sank denne andelen til 6 %. Andelen var imidlertid noe høyere i 2001, 2002, og 2004 enn på siste halvdel av 1990-tallet. I 2004 utgjorde fangsten av storlaks i Sautso 9 % av fangsten i hele elva, noe som var den største andelen siden 1990. Når det gjelder smålaks, så var det ingen signifikant endring i fangstene i Sautso i perioden 1980-2004. Dette er imidlertid den eneste sonen hvor fangstene av smålaks ikke har økt betydelig, slik at i forhold til de andre sonene har det også vært en relativ nedgang i smålaksfangstene i Sautso. Resultatene fra gytefisktellinger og gytegroptellinger viser at gytebestanden i Sautso var betydelig større i 2002-2004 sammenlignet med perioden 1996-1997. Laksefangstene tyder imidlertid på at laksebestanden i Sautso enda ikke er oppe på samme nivå som før utbyggingen. NINA Rapport 80 8 Nedgangen i fangst av voksen laks i Sautso kan knyttes til en nedgang i ungfisktetthet etter utbyggingen. Etter innføring av fang og slipp fiske i Sautso i 1998 har imidlertid antallet gytegroper økt. De siste årene, spesielt fra og med 2001, er det også registrert en økning av ungfisktettheten i Sautso, noe som tyder på at økt antall gytefisk har gitt en økt rekruttering av ungfisk. Mesteparten av ungfisken står fire år i elva før de vandrer ut som smolt, og mesteparten av laksen er én til tre vintre i sjøen før de kommer tilbake til elva for å gyte. Dette innebærer at en eventuell bedring av oppvekstforholdene i Sautso ikke vil gi seg utslag i økt tilbakevandring og økte fangster før 4-7 år senere. I Sandia har det vært en nedgang i de relative fangstene på den øverste fiskekortstrekningen, nærmest Sautso, og fangstene har vært lave også i perioden 2002-2004 sammenlignet med før utbyggingen. Dette har trolig sammenheng med tilbakegangen i laksebestanden i Sautso, og at en relativt stor andel av fangsten øverst i Sandia har vært laks på vei tilbake til Sautso. Laksebestanden ble altså betydelig redusert i Sautso etter utbyggingen. Fangstene ble som en følge av dette redusert i Sautso og øverst i Sandia, mens det ikke er registrert reduserte fangster i elva forøvrig. For å undersøke fangstutviklingen for hele Altaelva i perioden 1979-2004, har vi gjort sammenligninger med ni andre elver i Nord-Norge. De samlede fangstene av én-sjø-vinter laks etter utbyggingen har økt i Altaelva i forhold til de andre elvene, mens det ikke kunne påvises noen forskjell i utviklingen av de samlede fangstene av fler-sjø-vinter laks. Sammenligningene gir derfor ikke grunnlag for å konkludere at kraftverksreguleringen har gitt reduserte fangster av laks i Altaelva sett under ett. Fiskeenders predasjon av laksunger Predasjon på laksunger fra laksand er blitt sett på som et problem i flere land. Dette gjelder spesielt dersom endene spiser større parr eller smolt, fordi dette trolig ikke vil bli kompensert ved tetthetsavhengig dødelighet, siden tetthetsavhengig dødelighet antas å ha mindre betydning jo eldre laksungene blir. Basert på undersøkelser i 2005 har vi forsøkt å anslå hvor mye mer laksefisk fiskandbestanden i Altaelva kan spise dersom elva blir isfri tidligere om våren enn det som er naturlig. I perioden 14.-16. mai 2005 ble det talt 184 fiskeender (96 silender og 88 laksender) i Altaelva. I mageinnholdet til 60 tidligere skutte ender ble det funnet 606 laks (90 %), 3 aure (0,4 %), 13 røye (1,9 %), 37 ubestemte laksefisk (5,5 %), 7 stingsild (1 %), 2 lake (0,3 %), og 5 insekter (0,7 %). Basert på simuleringer spiser en laksand i løpet av en dag 1,5 ettårige laksunger, 12 toårige laksunger, 12 treårige laksunger, 18 fireårige laksunger, og 3 individer av andre fiskearter. Disse tallene ble brukt for å vurdere hvor mange laksunger av de ulike aldersgruppene som kan bli spist av fiskeender som en funksjon av antall ender i elva og antall ekstra dager elva er åpen. Trolig vil predasjon på presmoltstadiet (4+ og eldre) ha størst betydning for smoltproduksjonen i elva. Ut fra simuleringene vil 200 laksender i løpet av en 30 dagers periode spise mellom 78 000 og 136 000 presmolt. Dersom Altaelva blir isfri tidligere om våren, kan dette derfor potensielt føre til en økt predasjon på laksunger fra fiskeender. Det er imidlertid usikkert i hvilken grad det er ender i området som kan nyttegjøre seg den økte tilgjengeligheten av laksunger i denne perioden. Silanda overvintrer i Finnmark, og endene flytter seg trolig etter områder med mye næring. Det er derfor mulig at silanda kan oppdage den økte tilgjengeligheten av næringsområder og dermed begynne å spise fisk i elva tidligere enn under naturlige forhold. For laksender er dette mer usikkert, siden laksanda er en mer utpreget trekkfugl og overvintrer lengre vekk fra elva. Effekter av utbyggingen på lakse- bestanden Dette kapitlet sammenfatter kunnskapen om utviklingen i laksebestanden i Altaelva i perioden 1980-2005, med et spesielt fokus på negative forhold i øvre deler av lakseførende strekning og mulige årsaker til disse endringene. Det er flere årsaker til at laksebestanden i Sautso har gjennomgått en negativ utvikling etter kraftreguleringen. Som grunnlag for våre vurderinger fokuserer vi spesielt på ungfiskbestanden (inkludert smolt), fordi det synes å være en svært god sammenheng mellom reduksjonen i tetthet av ungfisk og redusert oppvandring og fangster av voksen laks. NINA Rapport 80 9 Bygging og manøvrering av Alta kraftverk Utviklingen i ungfisktetthet på de to hovedstasjonene i Sautso viste at tettheten avtok allerede i 1985-1986 sammenliknet med tettheten i årene 1981-1984. Den samme nedgangen i ungfisktetthet i 1985-1986 ble funnet på andre elfiskestasjoner i elva. Nedgangen kan ha hatt sammenheng med negativ påvirkning på yngel og ungfisk som følge av byggingen av dammen og kraftverket. Stranding Det er overveiende sannsynlig at dødelighet som følge av stranding, har hatt en negativ påvirkning på ungfisktett-heten i Sautso. Det er imidlertid også klart at stranding ikke kan ha vært den eneste miljørelaterte dødelighetsfaktoren for laksunger i Sautso i perioden etter byggingen av kraftverket. Basert på antall strandingsepisoder antar vi at flest fisk døde på grunn av stranding de første årene etter utbyggingen. Etter midten av 1990-tallet er driften av kraftverket bedret, og antall episoder som medfører stranding av laksunger er redusert. Miljøforandringer om vinteren og våren Spesielt to forhold, energiavhengig vinterdødelighet og asynkron smoltifisering, som begge er knyttet til end-rede miljøforhold i Sautso, er trukket fram som viktig for overlevelsen til laksungene. I løpet av de siste årene er det gjennom felt- og laboratoriestudier fremskaffet ny kunnskap om betydningen av endrede miljøforhold om vinteren for laksungene i Sautso. Feltstudier av laksunger i Altaelva om vinteren har påvist energiavhengig dødelighet hos laksunger i Sautso, mens laboratorieforsøk har vist at det er sannsynlig at redusert isdekke i øvre deler av Altaelva har bidratt til nedgangen i produksjon av laksunger. Beregningene av vinteroverlevelse bekrefter at overlevelsen av eldre laksunger er lavere i Sautso enn i Gargia lengre ned i elva. Disse resultatene har sannsynliggjort at endrede miljøforhold om vinteren som følge av reguleringen, har vært og fremdeles er en viktig dødelighetsfaktor for laksunger i Sautso. Økt begroing av alger om vinteren og våren i Sautso etter regulering har blitt foreslått å innvirke på laksung-enes næringsinntak ved at næringsdyrene har blitt mindre tilgjengelige for fisken. I perioden 2000-2004 har det skjedd en sterk reduksjon i mengde begroing om vinteren i forhold til perioden 1995-1999. Samtidig er artssammensetningen endret. Etter 2001 synes forhold-ene å være tilbake til en situasjon som antas å være nær forholdene før regulering. Begroingen kan derfor i noen år på 1990-tallet ha medvirket til at energistatusen til laksunger ble ytterligere redusert om våren, og kan ha bidratt til økt vinterdødelighet disse årene. Asynkron smoltifisering Reguleringen av Altaelva har ført til endringer i vanntemperatur og lysforhold på grunn av redusert isdekke i Sautso om vinteren og våren. Begge disse miljøparametrene er vist å påvirke tidspunktet for laksens smoltifisering. Undersøkelsene av smoltutvandring i Altaelva de to siste vintrene viser at smolt vandret suksessivt ut, først fra nedre deler og senere fra områder oppover i elva, slik at smolt fra Sautso vandrer senere enn fra de andre delene av elva. Vi kjenner ikke til om smoltutvandringen fra Sautso var synkronisert med utvandringen fra resten av elva før reguleringen. Den reduserte vanntemperaturen i øvre deler av elva om våren før smolten vandrer kan imidlertid ha medført at smolten i dette området vandrer senere ut enn lengre ned hvor vanntemperaturen er mindre endret. På grunn av predasjon i sjøen hvor smolten risikerer å bli spist av annen fisk, kan det være fordelaktig for smolten fra Sautso å gå ut samtidig med smolten fra de andre delene av vassdraget. Andre mulige dødelighetsfaktorer Det er flere andre mulige forklaringer til økt dødelighet hos laksunger som følge av reguleringen i Altaelva. Vi vil trekke fram følgende tre hypoteser som har vært lansert som mulige viktige årsaker til tilbakegangen i ungfiskbestand i Sautso: Økt parasittering, økt konkurranse og predasjon fra andre fiskearter, og økt predasjon fra fugler og pattedyr En sammenlikning av antallet øyeikter i laksunger fra Sautso med laksunger fra andre deler av elva viste at infeksjonen var lav i Sautso sammenliknet med de øvrige deler. Undersøkelsene ga derfor ikke støtte til hypotesen om at økt parasittbelastning av øyeikter som følge av kraftutbyggingen, kan ha medvirket til nedgangen av laksunger i Sautso. NINA Rapport 80 10 Det finne begrenset med kunnskap om utviklingen i bestandene av andre fiskearter enn laks i Sautso. Det er imidlertid foretatt undersøkelser av harren i Sautso. Undersøkelsen viste at 4,4 % av harren ovenfor Sautsovann hadde spist fisk. Det meste av dette var sannsynligvis laksunger. På grunn av en sannsynlig tett bestand av harr kan denne arten utøve et predasjonstrykk på laks-ungene på elvestrekningen ovenfor Sautsovann. Siden vi ikke kjenner tidligere eller nåværende bestandsstørrelse av harr, kan vi ikke si noe sikkert om predasjon av lakseyngel har vært en medvirkende faktor til reduksjon i tettheten av lakseyngel. I tillegg spiste harren de samme næringsdyrene som laksunger. Diettoverlappet mellom harr og laksunger økte med alderen til laksung-ene. En tett harrbestand kan derfor også konkurrere med laksungene om næringsdyr. Undersøkelsen av laksunger og andre fiskearter i Sautsovann viste at predasjonspresset på laksungene kan være stort og bidra til å redusere smoltproduksjonen i vannet. Vi har imidlertid ikke data til å vurdere predasjonstrykket før og etter regulering. Laksungene i Altaelva er også utsatt for predasjon fra pattedyr og fugler. Reguleringen har ført til at elva fra kraftstasjonen og ned til Sautsovann i stor grad går åpen om vinteren. Dette fravær av isdekke har åpenbart økt mulighetene for at fiskespisende dyr, som er avhengig av åpent vann for å kunne spise laksunger, kan utvide jaktsesongen. For eksempel kan fiskeender forlenge oppholdstiden ut over høsten og vinteren i den isfrie delen av elva. I den grad manøvreringen har medført tidligere isløsning i andre deler av elva, kan dette også ha medført økt predasjon. Når det gjelder fuglepredasjon, for eksempel fra fiskeender, er det imidlertid en forutsetning at disse artene på denne tiden av året har vendt tilbake til Altaområdet fra sine vinteroppholdssteder. Uten kunnskap om utviklingene i bestandene av slike predatorer i Altaelva og deres bruk av Sautsosonen på senhøsten, vinteren og våren, er det vanskelig å vurdere betydningen av denne dødlighetsfaktoren for utviklingen i ungfiskbestanden etter reguleringen av elva. Effekter av islegging og minstevann- føring på smoltproduksjon i ulike deler av elva Både endringer i isforhold og økt vintervannføring har sannsynligvis påvirket vinteroverlevelsen til laksunger i Altaelva. Redusert islegging har redusert vinteroverlevelsen i Sautso, mens økt minstevannføring om vinteren isolert sett synes å ha bedret vinteroverlevelsen i hele elva. Lakseproduksjon: Sautso vs resten av elva Sautso inkludert Sautsovann utgjør ca 16 % av lengden på lakseførende strekning i Altaelva. Hvis det forutsettes at 10 % av Sautsolaksen ble fanget på elvestrekningen nedenfor Sautso før regulering, var produksjonsandelen i Sautso nesten 25 %. Som en sammenligning var gjennomsnittlig tetthet av laksunger før regulering 59 fisk per 100 m2 i Sautso og 37 fisk per 100 m2 i resten av elva, det vil si at ca 23 % av produksjonen av laks-unger var i Sautso. Det er derfor rimelig å anta at ca 25 % av lakseproduksjonen i Altaelva foregikk i Sautso før reguleringen. Beregninger av den totale effekten av regulering på hele lakseførende strekning bygger på ulike undersøkelser og antagelser. Økt vintervannføring etter reguleringen har gitt en økning på opp til ca 45 % i produksjon av laksunger nedenfor Sautso, hvor 75 % av produksjonen foregikk før reguleringen. Videre kan en anta at bortfall av isdekke i Sautso har redusert den årlige over-levelsen fra 60 % til 45 % for parr og 30 % for presmolt i Sautso. Basert på dette antar vi at laksungene i Sautso utsettes for to vintre med 45 % overlevelse og en vinter med 30 % overlevelse før de går ut som smolt 4 år gamle. Dette gir en totaløkning i smoltproduksjonen i vassdraget som helhet på ca 16 % etter reguleringen, til tross for at bortfall av isdekke med disse forutsetningene har redusert smoltproduksjonen i Sautso med om lag 70 %. En reduksjon i smoltproduksjon i Sautso på om lag 70 % er høyere enn det tetthetsberegningene av presmolt tilsier. Basert på data fra våre tetthetsstasjoner synes den positive effekten av økt vintervannføring å svekkes oppover elva. Det er derfor ikke sikkert at en har en positiv effekt av minstevannføringen på hele strekningen nedenfor Sautso, og effekten av økt minstevannføring kan utgjøre mindre enn 45 % økning i ungfiskbestanden nedenfor Sautso. Det er imidlertid sannsynlig at en høyere vintervannføring har ført til en totaløkning i smoltproduksjon i vassdraget. Dette er i overensstemmelse med at fangstene av smålaks ser ut til å ha økt etter regulering, mens fangstene av storlaks er uforandret. NINA Rapport 80 11 Effekten av islegging Siden forslaget til varig reglement ligner på driften i prøveperioden 2002-2005, er det relevant å vurdere effekten av islegging i denne perioden. I de siste fire vintrene (prøveperioden) er kraftverket manøvrert på en måte som skal gi større islegging i Sautso. Grove beregninger tyder på at den oppnådde isleggingen for hele vinterperioden (1. desember til 31. mars) i gjennomsnitt varierte fra 12 % isdekke vinteren 2004-05 til 23 % vinteren 2002-03, med et gjennomsnitt for de fire årene på 18 % isdekke. Tilsvarende beregninger for perioden 1. januar til 31. mars ga et isdekke på mellom 15 og 23 %, med et gjennomsnitt på 20 %. Basert på lufttemperaturene ved Alta lufthavn og i Kautokeino var alle disse vintrene varmere enn normalen for perioden 1961-1990. Dette kompliserer vurderingene av effekten av ny kjørestrategi på et framtidig isdekke i Sautso. Global oppvarming medfører at perioden med isdekke reduseres i vassdrag over hele den nordlige halvkule, og ytterligere reduksjoner er forventet. Dette innebærer at normalen (1961-1990) er i endring, og at det er mulig at de siste fire vintrene (i alle fall de to kaldeste) ikke var særlig mildere enn det de framtidige kalde vintrene kan forventes å bli. Ut fra dette vil det være rimelig å anta at i fremtiden vil de 25 % mildeste vintrene gi et isdekke på ca 10 %, mens de 25 % kaldeste vintrene vil kunne gi opp til 30 % isdekke. Basert på beregninger utført for vinter-overlevelsen til laksunger under fullt isdekke og under fravær av isdekke vil et 10 % isdekke (dvs mild vinter) i perioden 1. desember til 31. mars, kunne øke den årlige vinteroverlevelsen av laksunger i Sautso fra 30 % ved intet isdekke til minst 32,5 % og maksimalt 36 %. En kald vinter med 30 % isdekke vil overlevelsen øke til minst 39 % og maksimalt til 46 %. Tilsvarende beregninger kan også gjøres med utgangspunkt i presmolttettheter om våren. Med denne beregningsmåten vil økt isdekke ved manøvreringstiltak i milde vintre gi økninger i smoltproduksjonen i Sautso fra 10 til 20 %, mens økningen i kalde vintre kan bli fra 30 til 55 %. Beregningsmåtene gir altså relativt like anslag for den positive effekten på smoltproduksjonen av økt isdekke i Sautso. Minste effekt med milde vintre anslås til ca 10 % økning i produksjon fra dagens nivå, mens største effekt med kalde vintre anslås til ca 55 % økning. Våre grove beregninger anslår at smoltproduksjonen i Sautso i en middels kald vinter vil øke med ca 30 % fra dagens reduserte nivå. Imidlertid vet vi ikke i hvilken grad isdekke i desember til medio februar (med mørketid og kort dag) gir full effekt. Det er derfor grunn til å betrakte våre anslag for positiv effekt av økt isdekke som nivåer for maksimum mer enn en minimum effekt. Minstevannføring Basert på driftserfaringene fra de siste fire vintrene er det mulig å gi prognoser for hvordan et framtidig vannføringsregime vil påvirke fiskeproduksjonen i hele lakseførende strekning. Dersom kjørestrategien for økt isdekke videreføres samtidig som laveste ukemiddel for vintervannføring holdes over 20 m3/s, viser våre beregninger at den totale smoltproduksjonen i Altaelva kan øke med opp til 25 % i forhold til uregulert elv, til tross for at smoltproduksjonen i Sautso er redusert med 40 % sammenlignet med før utbyggingen. Vår beste prognose, basert på en manøvrering som gir maksimalt isdekke sammen med en minstevannføring om vinteren på i størrelsesorden 20 m3/s ved Kista, er at smoltproduksjonen i Altaelva i gjennomsnitt vil bli minst like stor som før regulering og mulig opp til 25 % høyere. Basert på dagens kunnskap vurderer vi det imidlertid som sannsynlig at smoltproduksjonen i Sautso med det foreslåtte manøvreringsreglementet forblir redusert i forhold til uregulert tilstand. Vurdering av prøveperioden 2002-2005 I prøveperioden 2002-2005 har det vært prøvd et nytt tapperegime for å gi økt islegging i Sautso. Prøveperiodens lengde er imidlertid for kort til at feltundersøkelser kan gi sikre svar på hvilke biologiske effekter det nye tapperegimet har hatt på laksebestanden. I løpet av prøveperioden er tettheten av laksunger i Sautso opprettholdt på et rimelig høyt nivå. I 2001, altså før prøveperioden, skjedde en markert økning i tettheten av laksunger på de to stasjonene i Sautso. En viktig årsak til dette var økt antall gytefisk på grunn av fang og slipp fiske. I perioden 2002–2004 var imidlertid tettheten på den øverste stasjonen nærmest kraftverket fremdeles lavere enn tettheten i referanseårene før utbygging. En sammenlikning av den gjennomsnittlige tettheten av laksunger i Sautso med resten av elva tyder på at overlevelsen til eldre laksunger fremdeles er lavere NINA Rapport 80 12 i Sautso, og at smoltproduksjonen dermed er mindre. Beregningene av vinteroverlevelse til laksunger tyder på at overlevelsen til eldre laksunger (29 %) så vel som yngre laksunger (45 %) er lavere i Sautso enn i Gargia (ca 60 % for begge grupper) lengre ned i elva. I perioden 2000-2004 har det i Sautso skjedd en sterk reduksjon i mengden begroing i vinterperioden i forhold til perioden 1995-1999, samtidig som artssammensetningen er endret. Denne endringen har trolig større sammenheng med endret næringssalttilgang, enn med den økte isleggingen, fordi endringen startet allerede før 2001/2002. Det nye tapperegimet i perioden 2002-2005 gjør at isleggingen i Sautso har økt, men varigheten og omfanget av isdekke er fremdeles vesentlig mindre enn før reguleringen. I løpet av de siste årene er det gjennom felt- og laboratoriestudier sannsynliggjort at de endrede miljøforholdene om vinteren som skyldes reguleringen, har vært og fremdeles er en viktig dødelighetsfaktor for laksungene i Sautso. Reguleringen av Altaelva har ført til endringer i vanntemperatur og lysforhold (redusert isdekke) i Sautso om vinteren og våren. Begge disse miljøparametrene påvirker tidspunktet for laksens smoltifisering. Undersøkelsene av smoltutvandring i Altaelva de to siste vintrene viser at smolt vandret suksessivt ut, først fra nedre deler og senere fra områder oppover i elva, slik at smolt fra Sautso forlater elva sist. Den reduserte vanntemperaturen i øvre deler av elva om våren kan ha ført til senere utvandring enn lengre ned hvor vanntemperaturen er mer uforandret. På grunn av predasjon i sjøen, hvor smolten risikerer å bli spist av annen fisk, kan det være fordelaktig for smolten fra Sautso å gå ut av elva under hovedutvandringen fra resten av elva. De to siste vintrene har det vært gjennomført en tappestrategi hvor vannføringen på senvinteren er økt ut over tidligere grenser på 33/38 m3/s. En slik tappestrategi gjør at isdekket i de nedre deler av elva sannsynligvis forsvinner tidligere enn det ville gjort under naturlige forhold. Dette kan, på samme måte som i Sautso, gi økt vinterdødelighet på grunn av kortere periode med isdekket elv. Antar vi at økningen i vannføring gir 2-4 uker tidligere isløsning (10-20 % reduksjon i lengden på isdekket periode) vil dette, basert på sammenhengen mellom vinteroverlevelse og varighet av isdekke, teoretisk redusere vinteroverlevelsen med 5 til 10 % i områdene nedenfor Sautso. En slik direkte overføring av prediksjoner fra en modell basert på laboratoriestudier til Altaelva er usikker, men betraktningene antyder at tidligere åpning av elva kan være et problem. Tidligere åpning av elva i de nedre deler kan også gjøre at laksungene blir mer utsatt for predasjon fra fiskespisende fugl. Dette forutsetter at fuglene kommer tidligere til vassdraget hvis det blir åpent, noe vi ikke har kunnskap om. I de to siste vintrene, da vannføringen ble økt utover 38 m3/s, førte manøvreringen av kraftverket til en markant reduksjon i vannføring senere på våren. Reduksjonene i vannføring skjedde i en periode av året da fisken hadde dårlig fysiologisk kondisjon. Ekstra stress ved skifte av leveområder kan i denne perioden øke overlevelseskostnadene og medføre ekstra dødelighet. Stranding er en annen potensiell negativ effekt av store reduksjoner i vannføring. Det finnes imidlertid lite kunnskap fra Altaelva og andre isdekte elver som kan belyse i hvilken grad fisk blir fanget under landis, i bakevjer og sidefar som senere tørrlegges. Sannsynligheten for at dette vil oppstå avtar dersom vannføringsendringene reduseres og endringene skjer sakte.
Oppdragsgiver Statkraft Energi AS.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no