Publikasjon

Tittel Elgen i Norge sett med jegerøyne. En analyse av jaktmaterialet fra overvåkningsprogrammet for elg og det samlede sett elg-materialet for perioden 1968-2004
Undertittel
Forfattere Solberg, E.J., Rolandsen, C.M., Heim, M., Grøtan , V., Garel , M., Sæther, B.E., Nilsen , E.B., Austrheim , G. & Herfindal , I.
År 2006
Kilde NINA Rapport 125: 197 pp.
ISBN, ISSN 82-426-1674-4 1504-3312
Referat

Elgen er en viktig utmarksressurs i Norge. Som et ledd i overvåkingen av denne ressursen be-nyttes elgjegere til å samle inn forskjellig type data fra observerte og felte elg under jakta hvert år. Dette materialet er i stor og økende grad benyttet som grunnlagsmateriale for den løpende forvaltningen av elg på lokalt og regionalt nivå, men er i liten utstrekning analysert på en større romlig skala og over tid. Hensikten med denne rapporten er å gjennomføre en samlet analyse av materialet for 1) å undersøke i hvilken grad det gir et realistisk bilde på utvikling i elgens be-standstetthet, bestandsstruktur og kondisjon, 2) å undersøke utviklingen og dagens status for elgens bestandskondisjon i forskjellige deler av Norge og 3) å prøve å avklare noen av de vik-tigste årsakene til det mønsteret som observeres. Materialet som benyttes er samlet inn siden slutten av 1960-tallet, men mesteparten etter midten av 1980-tallet. Hovedfokus har derfor vært rettet mot utviklingen i løpet av de siste 15-20 årene. Jaktmaterialet som analyseres er samlet inn fra snaue 50 000 skutte elg fordelt over 37 kom-muner i 8 overvåkingsregioner (Troms, Nordland, N-Trøndelag, Oppland, Hedmark, Vest-fold/Telemark, Aust-Agder, Vest-Agder). Materialet er samlet inn i regi av det nasjonale over-våkingsprogrammet for elg, som finansieres av Direktoratet for naturforvaltning (DN) og driftes av Norsk institutt for naturforskning (NINA). Fra felte elg registreres det kjønn og slaktevekter, og samles inn eggstokker, og underkjever for senere aldersbestemmelse. Programmet har på-gått siden 1991, men tilsvarende data er tidligere samlet inn i regi av DN og NINA fra mange av de samme kommunene i ytterligere 5-20 år. Fra jaktmaterialet har vi beregnet aldersspesifikke slaktevekter, eggløsningsrater og drektig-hetsrater. Eggløsning- og drektighetsrater (fruktbarhetsratene) bestemmes som antall kyr som viser spor av henholdsvis corpora lutea eller corpora rubra i eggstokkene. Fordi jakta delvis sammenfaller med brunsten, benyttes kun kyr skutt etter brunstperioden til å bestemme egg-løsningsratene. Vi har også beregnet aldersspesifikke kjevelengder og gevirstørrelse målt som antall gevirtakker. Begge variablene var nært korrelert med de aldersspesifikke vektene innen område. Mellom områder var det mindre grad av samvariasjon som følge av områdespesifikk kjevevekst og gevirutforming. I tillegg til jaktmaterialet har vi benyttet jaktstatistikk i form av antall, kjønn og alder (kalv, åring, voksen) på alle elger som er felt under ordinær jakt, og data på antall, kjønn og aldersgruppe på elgene som observeres av elgjegerne i løpet av jakta. Sistnevnte system, populært kalt sett elg-overvåkingen, ble innført i et fåtall kommuner i Norge på slutten av 1960-tallet, og tatt i re-gulær bruk i de fleste elgjaktkommuner på midten av 1980-tallet. I 2004 ble det registrert ca 250 000 elgobservasjoner fordelt på ca 450 000 jegerdagsverk. Data ble samlet inn i 282 (85 %) av landets 329 elgjaktkommuner. Siden sett elg-overvåkingen startet, har vi registrert drøye 4 millioner elgobservasjoner fordelt på snaue 7,9 millioner dagsverk i Norge. Kun elgjaktkom-muner som nylig har åpnet for elgjakt og/eller kun feller et fåtall elg hvert år inngår ikke med sett elg-data i rapporten. Fra sett elg-materialet beregnet vi indekser som mål på bestandens tetthet (sett elg per jeger-dagsverk), kjønnssammensetning (sett ku per okse), rekrutteringsrater (sett kalv per ku, sett kalv per kalvku, kalvkuraten) og områdespesifikt jakttrykk (antall felt elg av sett elg). I tillegg har vi benyttet en kombinasjon av sett elg-data og fellingsdata til å beregne et grovt estimat på el-gens bestandstetthet i forskjellige kommuner og fylker (antall vinterelg per km2). Generelt sett øker elgens bestandstetthet fra nord til sør i Norge, men med noe variasjon av-hengig av hvilket tetthetsmål som benyttes. Antall elg skutt per km2 er et mye benyttet relativt mål på tetthet, men kan være et upresist mål i den grad kalveproduksjonen varierer mye mellom områder. For eksempel fant vi i Trøndelag relativt høy avskytning per km2, men moderat tetthet målt som antall vinterelg per km2. Dette skyldes en relativt høy kalv per ku-rate og ku per okse-rate i de trønderske bestandene, noe som medfører en relativt høy kalveproduksjon (og jaktuttak) per vinterelg. Det motsatte forholdet var i større grad til stede i fylkene mellom Oppland og Vest-Agder. Vi beregnet også indekser på elgtettheten i forhold til produksjonen av elgbeite ved å benytte satellittdata og skogdata. Tettheten av vinterelg per areal med produktiv skog samvarierte med tettheten av vinterelg per km2 jaktareal, men med noe avvik for lavtliggende fylker på Østlan-det. For eksempel fant vi de høyeste bestandstetthetene i Vestfold (i gjennomsnitt 1,9 vinterelg per km2 jaktareal i perioden 1991-2002), og tilnærmet samme antall elg per areal med produk-tiv skog. I mindre produktive fylker var antallet vinterelg per km2 produktiv skog dobbelt så høy som antallet vinterelg per km2 jaktareal. Tatt i betraktning at materialet er samlet inn av et stort antall elgjegere med varierende motiva-sjon og interesse for innsamlingen, er kvaliteten av både jakt- og sett elg-materialet vurdert til å være høy. I enkelte områder foregår det likevel en viss grad av systematisk feilrapportering av jaktmaterialet som følge av ulik prising og/eller tildeling av dyr i forhold til vektgrense. Dette gjelder først og fremst i Agder-fylkene der en uforholdsmessig høy andel elgvekter registreres mellom 140 og 149 kg i områder med en vektgrense på 150 kg. Jaktmaterialet reduseres også ved at prøver (kjever og eggstokker) forbyttes i løpet av proses-sen fra jeger til laboratoriet ved NINA eller ved at eggstokkene som innleveres ikke er komplet-te (dvs begge eggstokkene). Disse prøvene blir luket bort under lab-analysene eller ved auto-matiserte feilsjekkingsrutiner. Utover dette genereres det få feil i materialet som kan tillegges feilpunching og/eller feil avlesning. Med unntak av kalver og de fleste åringene, så aldersbestemmes elgen ved å lese av årringer i snittede tenner fra innleverte kjever. For å teste hvor presist alder bestemmes, analyserte vi tannsnitt fra 51 individer som tidligere var radiomerket som kalv. Analysene viser at personen som aldersbestemmer elgen i overvåkingsprogrammet bestemmer riktig alder i omkring 90 % av tilfellene og at feilene stort sett er innenfor ±1 år (98 % treff innenfor ±1 år). Også andre per-soner som ble testet hadde høy treffprosent (80-90 % innenfor ±1 år), noe som tilsier at voksne elger i stor utstrekning kan bestemmes til riktig alder. Presisjonen i eggløsnings- og drektighetsestimatene fra eggstokkene er i liten grad undersøkt fordi tilstrekkelig materiale ennå ikke er tilgjengelig fra elgkyr med kjent reproduksjonshistorie. Ved å sammenligne årsklasser mellom år, fant vi likevel en tendens til at antallet corpora rubra overestimeres i forhold til antallet corpora lutea. Dette kan skyldes en viss sammenblanding mellom degenererte corpora rubra fra tidligere år (kalles da corpora albicans) med siste års corpora rubra. Alternativt kan det være at jaktseleksjon påvirker utvalget av kyr med hensyn til kondisjon og reproduksjon. Selektiv jakt synes først og fremst å ha en effekt på utvalget av eldre kyr, mens utvalget av ok-ser og kalver i liten grad var påvirket av jaktseleksjon. Yngre kyr (1-3 år) var vesentlig mer ut-satt for å bli skutt under jakta enn middelaldrende kyr (4-7 år). Dette ble tolket som en effekt av økt jakttrykk på kyr som ikke var i følge med kalv. Av samme grunn økte kyrnes gjennomsnitts-alder i løpet av jaktperioden etter hvert som mer produktive kyr - som i økende grad var fra-skutt kalven/kalvene - selv ble skutt. I kontrast til tidligere erfaringer, var det i løpet av overvå-kingsperioden (1991-2004) ingen sterk tendens til at eldre (store) okser ble selektert framfor yngre (mindre) okser. Presisjonen av sett elg-indeksene er antagelig påvirket av en rekke faktorer relatert til observa-sjonsforhold, elgens atferd, rapporteringsrutiner og det faktum at elger felles fra bestanden mens det observeres. Varierende observasjonsforhold og jaktmetode påvirker sannsynligheten for å se elg og av den grunn vil antallet elg sett per jegerdagsverk i liten grad avspeile variasjoni elgtetthet mellom områder. På den annen side antok vi ingen stor variasjon i den relative oppdagbarheten av de respektive kjønns- og aldergruppene mellom områder, til tross for at dette i liten grad er undersøkt. Varierende avskytningsmønster og jakttrykk vil også ha en ef-fekt på rekrutteringsindeksene og kjønnsraten som observeres. I en grafisk og matematisk modell viste vi hvordan sett kalv per ku vil variere med varierende kalv per ku i jaktuttaket og/eller varierende høstingsrate (andelen av bestanden som høstes). Disse feilkildene ble vurdert ved tolkningen av observasjonsdata fra forskjellige områder og over lengre tidsperioder, men ble ikke funnet å være utslagsgivende for hovedmønsteret som observeres. Dette bekreftes av det relativt nære forholdet som eksisterte mellom sett elg-indeksene og uavhengige mål på bestandstetthet og struktur i 5 bestander som ble rekonstru-ert ved hjelp av årsklasseanalyse (16-34 års lengde). Samme konklusjon er trukket i tidligere studier ved bruk av varierende metoder. Vi fant stor geografisk variasjon i slaktevekter, fruktbarhetsrater og rekrutteringsrater, og stor grad av samvariasjon mellom disse variablene. Generelt sett fant vi de høyeste kalv- og årings-vektene i overvåkingsområdene i Troms, Nordland og Hedmark og de laveste i Vest-fold/Telemark og Agder. Trøndelag og Oppland har mellomhøye vekter. Det er imidlertid stor variasjon mellom kommuner innen regioner, spesielt i Vestfold/Telemark og N-Trøndelag. El-gen vokser over flere år og når høyere voksenvekt i områder med høye kalvevekter. Fruktbarhetsratene økte med alder og slaktevekt innen og mellom områder. I tillegg var det en tendens til at elgkyr hadde høyere eggløsningsrate og tvillingeggrate ved en gitt vekt i nord enn i sør. Det samme mønsteret var til stede mellom slaktevekt og den observerte kalvkuraten og sett kalv per kalvku-raten. Dette kan skyldes at elgen er i bedre kondisjon ved en gitt vekt i nord enn i sør. Til tross for det nære forholdet mellom rekrutteringsrater og slaktevekter mellom bestander, var det kun et svakt forhold mellom slaktevekt og rekrutteringsrater mellom år innen område. Det samme var tilfelle for forholdet mellom rekrutteringsrater og aldersspesifikke fruktbarhetsrater. Årsaken til dette er trolig variasjon i kyrnes aldersstruktur og det faktum at eldre kyr er mer produktive enn yngre kyr. Fordi rekrutteringsratene er et gjennomsnitt for hele bestanden, kan stor variasjon i aldersstruktur delvis overskygge betydningen av kondisjon målt som aldersspe-sifikke slaktevekter og/eller fruktbarhetsrater. Rekrutteringsratene var spesielt lave vest for Mjøsa og Oslofjorden fra Oppland til Vest-Agder, mens de var høye fra Trøndelag og nordover. I østlige deler av Sør-Norge var ratene i et mel-lomsjikt, med unntak av Østfold der de var høye. Samlet sett fant vi et positivt forhold mellom dagens rekrutteringsrater og endringen i rater i løpet av perioden 1991-2004. Dette antyder at dagens store geografiske variasjon i bestandskondisjon først og fremst er et utslag av ned-gangen i rekrutteringsrater og vekter på store deler av Østlandet og Sørlandet de siste 10-15 årene. For å prøve å avklare noen av de viktigste årsakene til dette mønsteret, undersøkte vi variasjonen i rekrutteringsrater i forhold til variasjon i vinter- og sommerklima, variasjon i be-standstetthet og variasjon i kjønnsrate. Varierende kjønnsrate kan ha en effekt på rekrutteringsraten hvis antallet okser blir for lavt til at alle kjønnsmodne elgkyr blir bedekt under brunsten. I de fleste kommunene var andelen okser i bestanden ikke spesielt lav, og dessuten økende. Vi fant det derfor lite sannsynlig at varieren-de kjønnsrate var årsaken til den variasjonen som ble observert i rekrutteringsrater over tid og mellom bestander. Et mulig unntak gjelder for Trøndelag der kjønnsraten på midten av 1990-tallet var meget skjev i mange kommuner (i gjennomsnitt ca 4 kyr sett per okse). I den samme perioden var det en vesentlig nedgang i kalvkuraten, noe som kan antyde et underskudd av okser. I den samme perioden var det imidlertid observert lav kalv per kalvku-rate og registrert lave ovulasjonsrater, noe som antyder at andre faktorer også kan ha forårsaket eller medvirket til dette mønsteret. Vi fant at både sommer- og vinterklima kunne forklare noe av variasjonen i rekrutteringsratene over tid. Variasjon i sommerklima (junitemperatur) virket med en tidsforsinkelse på ett år, noe som antyder at denne variabelen påvirker kalveproduksjonen via kondisjonen på kyrne året før. Tidligere studier har vist at kroppsvekten er høyere under brunsten i år med en kjølig forsom-mer, noe som i sin tur kan påvirke eggløsningsraten og neste års kalveproduksjon positivt. Variasjonen i vinterklima (antall måneder med snø, gjennomsnittlig snødybde) virket negativt på rekrutteringsratene. En sannsynlig mekanisme er at snørike og lange vintre øker aborte-ringsraten og/eller antallet kalver som dør under eller i den første perioden etter fødsel. Til tross for at klima hadde en forventet effekt på rekrutteringsratene, var denne effekten begren-set til år til år variasjon, men kunne i liten grad forklare den negative trenden i rekrutteringsrater som er observert i store deler av Sør-Norge. Vi fant det mest sannsynlig at den negative trenden i rekrutteringsrater var forårsaket av næringsbegrensning som følge av høy bestandstetthet over tid. Dagens rekrutteringsrater var lavere i kommuner og fylker med høy akkumulert avskytning av elg per km2 i løpet av perioden 1991-2002. Større grad av samvariasjon fant vi mellom rekrutteringsratene og vintertettheten av elg i samme periode. Dette antyder at høy bestandstetthet over tid har en negativ effekt på kalveproduksjonen, sannsynligvis som følge av økt næringskonkurranse. Det var også en ten-dens til at variasjonen i rekrutteringsrate var bedre forklart av vintertetthet når vi samtidig kont-rollerte for andelen produktiv skog innenfor fylke. Med andre ord er rekrutteringsratene relativt sett høyere i områder med en gitt tetthet hvis skogproduksjonen samtidig er høy. I tillegg til effekten av lavere elgtetthet, antyder skogtakseringer (Landsskogstakseringen, NIJOS) at produksjonen av næringsrike elgbeiteplanter i feltsjiktet er høyere i Trøndelag, Nord-land og Troms enn i fylkene lenger sør. Tilgangen til rike sommerbeiter kan ha positiv effekt på kroppsvekst og eggløsningsrater og vil dessuten redusere slitasjen på viktige vinterbeiteplanter (trær og busker) ved at ikke de samme plantene beites både sommer og vinter. Klimatiske for-hold som lavere temperaturer og mindre sannsynlighet for sommertørke, vil antagelig forsterke forskjellen i næringskonkurranse ytterligere mellom de nordligere og sørligere fylkene (Østlan-det, Sørlandet). Også en sammenligning mellom Norge og Finland antyder at tetthetsavhengig næringsbe-grensning ligger til grunn for de relativt lave rekrutteringsratene som observeres i mange deler av Norge. Bestandstettheten av elg i Finland (ca 0,55 elg per km2 skog med > 10 % kronedek-ning) er omkring halvparten av tettheten i Norge og Sverige (ca 1,2 – 1,3 elg per km2 skog med > 10 % kronedekning), og har vært vesentlig lavere de siste 20 årene. Antallet kalv sett per ku i finske bestander er følgelig høye og kun sammenlignbare med de høyeste ratene som obser-veres under norske forhold. I motsetning til i Norge har ratene i Finland vært stabile og endog økt i løpet av de siste 30 årene. Til tross for at høy bestandstetthet og økt næringskonkurranse kunne forklare hvorfor rekrutte-ringsratene er redusert i mange områder, fant vi ingen eller positiv samvariasjon mellom rekrut-teringsratene og bestandstettheten (sett elg per dagsverk) i mange område over tid. Dette var mest fremtredende i Buskerud, Vestfold og Agder-fylkene der bestandsreduksjonen startet alt tidlig på 1990-tallet. I den samme perioden var det en nedgang i rekrutteringsrater, spesielt i starten. Så langt er det ikke observert en entydig positiv respons i rekrutteringsrater eller vekter i disse områdene til tross for en vesentlig reduksjon av stammen. Vi diskuterer fire mulige årsaker til den manglende responsen i bestandskondisjon i disse fyl-kene: 1) Årsklasse- og moreffekter, 2) tidsforsinket restituering av beitegrunnlaget, 3) redusert næringstilgang som følge av redusert aktivitet i skogbruket, og 4) redusert økologisk bæreevne som følge av høyt beitetrykk og endret vegetasjonssammensetning. I lys av data og tidligere studier av elgens livshistorievariasjon, og lokale beiteanalyser, finner vi at alle fire mekanisme-ne kan ligge til grunn for den manglende responsen i rekrutteringsrater og vekter: I gjennomsnitt blir små kalver mindre som voksne, og fordi små elgkyr produserer små kalver kan lave vekter og rekrutteringsrater i en viss grad overføres via generasjoner. Det betyr at det kan ta tid før vekter og rekrutteringsrater restitueres i en elgbestand selv etter at næringsbe-tingelsene forbedres. Dette kan ha resultert i en tidsforsinkelse mellom når bestanden reduse-res og når bestandskondisjonen begynner å øke. En tilsvarende tidsforsinkelse kan oppstå som følge av for høyt beitetrykk i forhold til vegeta-sjonens produksjonsevne i bestandens oppgangsfase med påfølgende tidsforsinket reduksjon i beiteproduksjonen i bestandens nedgangsfase. Slike effekter er tidligere antydet for en rekke klauvdyrarter, spesielt i områder der mye næring er akkumulert i miljøet i fravær av eller ved redusert beiting. Det siste var antagelig tilfelle for elgens næringstilbud i Norge i oppgangsfa-sen på 1970 og 80-tallet. Denne hypotesen støttes av en rekke vegetasjonsstudier som anty-der fortsatt høyt beitetrykk selv etter at bestanden er redusert. Skogbruket innvirker på elgens næringsforhold via andelen av skogen som holdes på et ungt stadium med dertil høy produksjon av tilgjengelig elgbeite. I løpet av de siste 30-40 årene har det vært en jevn nedgang i andelen skog som befinner seg ved ung alder. Tilsvarende skjer det en viss grad av treslagsskifte fra furu til gran i områder med intensivt vinterbeite på furu. I den grad bestandsreduksjonen kun kompenserer for nedgangen i arealet med ungskog (av beitbare arter), kan dette forklare den manglende responsen i rekrutteringsrater. Nedgangen i foryngelsesareal er imidlertid ikke like høy over alt, og denne mekanismen kan derfor være av mindre betydning i for eksempel Agder. Elgen kan også påvirke sitt eget næringstilbud via selektiv beiting på prefererte arter. Ved høyt beitetrykk over tid kan dette endre konkurranseforholdet mellom plantearter med den følge at frekvensen av høyt prefererte arter reduseres. Dette kan skape en mer eller mindre permanent nedgang i skogens potensielle produksjon av elgbeite, forutsatt at arter som eventuelt øker i dominans har lavere ernæringsmessig verdi for elgen. Så langt er det vårt inntrykk at det ikke har skjedd store endringer i artssammensetning i skogen som følge av høyt beitetrykk, men med fortsatt høye tettheter av elg er det sannsynlig at dette vil skje. Hvor mye og for hvor lenge bestandene må reduseres for å oppnå en positiv respons vil trolig avhenge av hvor lenge bestanden holdes ved høy tetthet, hvor raskt den reduseres, og hvilke livshistorieegenskaper som er mest påvirket (eks. vekt, reproduksjon, overlevelse). Enkelte områder kan måtte redusere bestanden og holde den på et lavere nivå over lengre tid for å restituere vekter og rekrutteringsrater. Dette gjelder i første rekke områdene fra Oppland til Ag-der. I flere områder lenger øst og nord er bestandskondisjonen mindre påvirket, men viser en negativ trend. I den grad en ønsker å unngå at lave vekter og rekrutteringsrater blir et kronisk element i disse bestandene, er en umiddelbar reduksjon av bestandsstørrelse berettiget. Overvåkingsprogrammet for elg vil i nærmeste fremtid fortsette over samme lest. Det er imid-lertid ønskelig å utvide programmet med jevnlig vegetasjonsovervåking og analyser av beite-trykket i flere av overvåkingsområdene. På det viset vil vi i større grad kunne forutsi utviklingen i elgbestandene og samtidig få mer kunnskap om det gjensidige forholdet mellom elgen og vegetasjonen.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no