Publikasjon

Tittel Overvåking av vinterbeiter i Vest-Finnmark og Karasjok: Ny beskrivelse av fastrutene
Undertittel
Forfattere Gaare, E., Tømmervik, H., Bjerke, J.W. & Thannheiser , D.
År 2006
Kilde NINA Rapport 204: 60 pp.
ISBN, ISSN 82-426-1764-3 1504-3312
Referat

Reindriftsforvaltningen i Alta ønsket i 1998 å opprette et overvåkingssystem for lavbeitene i Finnmark. Målene har vært å registrere virkningene som den løpende forvaltning av reinen påfører beitene, samt å vurdere andre forhold som virker inn på beitene. Overvåkingen skal fange opp endringer som skjer i lavbeitet på vindrabb og lerabb, forsenkninger samt i høyereliggende skogsområder, og den består av følgende to hovedelementer: 1. Oversiktlig inventering og kartlegging av beiteområdene basert på satellittdata i målestokker på 1:50.000 eller mindre. Gjentak med 5-10 års mellomrom. Ansvar: NORUT IT. 2. Utlegging, beskrivelse og merking av faste felter og beiteruter regelmessig fordelt i vinterområdene. Planlagt gjentak med 3-5 års mellomrom. Ansvar: NINA. Fra den andre hoveddelen rapporteres det nå resultater fra overvåkingen innenfor reinbeitedistriktene 16 og 17 (Karasjok), samt 30A, 30B og 30C (Kautokeino) som ble utført i august 2005. Vi presenterer i denne rapporten data som belyser dagens (2005) situasjon i lavbeitet sammenlignet med situasjonen i 1998. I tillegg har vi sammenlignet situasjonen for treaktige busk- og lyngarter som for eksempel blåbær og fjellkrekling samt grasaktige planter som for eksempel smyle (vuovdesitnu) i samme tidsrom. I 1998 ble det utlagt og merket 52 faste felter (60x60 m²), hvert med 5 beiteruter (åpne ruter) og 1 rute som er skjermet mot beiting ved hjelp av en hvelvet trådkurv (skjerm). Hver rute måler 0,96 m2 (120x80 cm). Feltene ligger med 10 km avstand langs 5 parallelle, nord-sørgående linjer (A-E) i vinterområdene. I rutene registreres alle lav- og plantearter og de fotograferes for måling av lav og de ulike grønnbeiteplanters prosentvise dekning av rutene. Lavens tykkelse måles på 80 punkter i feltet. Beskrivelsene og målingene kan også utnyttes som kontroll av satellittbaserte vegetasjonskart. Totalt antall arter registrert i rutene i 2005 var 152 mot 125 arter registrert i 1998. De fordeler seg på 20 trær, lyng og dvergbusker, 17 urter, 13 grasarter, 21 bladmoser, 7 levermoser, 14 beitelav, 53 andre storlav og 7 skorpelav. Økningen i artsantall skyldes økt artskunnskap i feltlaget. Storlav beites i plantesamfunnene greplynghei, rismyrtuer, og tørr og åpen furu- og bjørkeskog. Det er knapt 15 slike arter som dominerer. Sigdmose, bjørnemoser, blomsterlav og flere humusdekkende skorpelavarter viser fremdeles høy dekning, et velkjent fenomen i områder hvor storlavdekket har blitt redusert eller blitt beitet bort. De arter som betyr mest som beitelav er gulskinn/-fiskesjeagil (Cetraria nivalis) og fjellreinlav/-roancejeagil (Cladonia arbuscula spp. mitis), kvitkrull/-oaivejeagil (Cladonia stellaris) og vanlig saltlav/smarvejeagil (StereocaulonLavdekningen viste en markert økning fra 1998 og 2005, gjennomsnittlig for alle ruter fra 18,3 % i 1998, til 27,6 % i 2005. A-linja i vest viste minst økning, fra 22,9 % i 1998 til 24,6 % i 2005, mens B-linja økte mest, fra 11,9 % til 22,2 % selv om de tre sørlige, B1-B3, hadde tilbakegang. C-linja hadde økning fra 20,3 % til 30,3 % og også D-linja viste god økning, fra 23 % til 35,7 %. E-linja viste en mindre framgang fra 16,4 % i 1998 til 20,3 % i 2005. Endringene er signifikant ulik mellom de to årene for de fleste linjer og distrikter. Tykkelsen av lavmattene viste for alle felter på Finnmarksvidda en gjennomsnittlig økning fra 22 mm i 1998 til 28 mm i 2005. Endringen er ulikt fordelt på felter og distrikter, men finnes på de fleste felter. Det vitner om en almen god utvikling av laven på Finnmarksvidda. Endringen av lavdekning er noe ulik på eksponerte vindrabber sammenliknet med lerabber, lesider, forsenkninger og i skogsområder. Differansen mellom 2005 og 1998 viser at laven i gjennomsnitt har økt alle steder, men mest på vindrabben. Rabben er vindutsatt og har alltid minst snø og er derfor lettest tilgjengelig, og disse var svært slitt mange steder i 1998. Når en ser hele Finnmarksvidda under ett så hadde vindrabbene som har mest tilgjengelig beite en økning på 12 %, mens økningen i lerabbene var liten (2,5 %). Det siste kan komme av at reinen gjennom flere vintre med gode beiteforhold har kunnet utnytte de rikere ressurser av kvitkrull og reinlav som vi registrerte i 1998 på lerabben, lesider, forsenkninger og i skogsområder. I tillegg har reinen kunnet utnytte vinterbeiteressurser som gras, lyng og starr i de samme områdene. Økningen av lav på vindrabbene kan ha sammenheng med lavere reintall rundt år 2000, samt at reinen under de gode beitevintrene (2001-2004) har kunnet utnytte hele beitelandet(landskapet) inkludert myrområder, og beitepresset på vindrabbene har blitt mindre. De slitte vindrabbene har dermed fått fred til gjenvekst av lav og andre beiteplanter. Mens vinternedbøren har minsket etter år 2000 har sommernedbøren økt, og det siste har hatt positiv effekt på laven - da lavens tilvekst øker med økende nedbør. Utviklingen av lavdekning på ruter skjermet mot beiting ved hjelp av en skjerm, støtter denne forklaringen. Skjermingen av rutene hadde som formål å isolere beiting fra andre faktorer som påvirker vekst og utvikling av beitet, som for eksempel klima og luftforurensning. På vindrabben var det liten forskjell i lavdekningen for ruter med og uten skjerming, 35,6 % for åpne ruter og 32,2 % for skjermede ruter, en ikke statistisk sikker forskjell. På lerabbene, i forsenkninger samt i skogsområder viste det seg at uskjermede ruter hadde en gjennomsnittlig dekning på 32,7 % og mens de skjermede hadde en gjennomsnittlig dekning på 47,8 %. Grønnbeitekomponenten i vinterbeitet som treaktige planter (lyngplanter som fjellkrekling, blåbær, røsslyng, tyttebær og dvergbjørk (skierri) og grasaktige planter som smyle (vuovdesitnu), sauesvingel og stivstarr, viser også til dels stor økning i dekning fra 1998 til 2005, Det er nå mer lyng og gras i de rutene som var mest slitte i 1998. Inntrykket fra 1998 om ”hardt beitete” områder på større deler av vidda er dermed i ferd med å endre seg. Økningen av lyng, gras og moser må i tillegg sees i sammenheng med økt nedbør på Finnmarksvidda om sommeren. Nedbørskrevende planter som skrubbær og enkelte mosearter har gått sterkt fram i skogsområdene i Kautokeino og er nå i ferd med å ”klatre opp” på vidda, og dette kan ha sammenheng med økningen i sommernedbør. For eksempel så har det for juni måned kommet 33 % mer nedbør i Kautokeino i perioden 1998 – 2005 sammenlignet med normalperioden 1961-1990. Selv om betydelige deler av lavbeitet på Finnmarksvidda ser ut til nå å ha kommet seg sammenlignet med situasjonen i 1998 så er lavbeitene allikevel langt fra optimal produksjon, særlig i de vestlige og nordlige områder av Finnmarksvidda. Det er fremdeles mye å vinne på at lavmattene får utvikle seg videre og slik øke avkastningen av lav per arealenhet. I enkelte områder vurderer vi fremdeles situasjonen som kritisk. Et redusert beitetrykk i disse vil forbedre arealavkastningen svært mye. En ny kontroll av utviklingen på feltene langs linjene (transektene) om 3- 5 år, samt bruk av satellittkartlegging, vil kunne fortelle om den positive utviklingen lavdekket på Finnmarksvidda har hatt de siste årene fortsetter. I dag ser klimafaktorer ut til å være utslagsgivende for den fortsatte utvikling av balansen mellom antall reinsdyr og beitegrunnlaget.
Oppdragsgiver Reindriftsforvaltningen.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no