Publikasjon

Tittel Fiskesamfunnet i Storsjøen i Åmot og Rendalen kommuner
Undertittel Betydningen av reguleringsinngrep, endret beskatning og avbøtende tiltak
Forfattere Museth, J., Sandlund, O.T., Johnsen, S.I., Rognerud , S. & Saksgård, R.
År 2008
Kilde NINA Rapport 388: 63 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-1953-2
Referat

Fiskebestanden i Storsjøen har gjennomgått store endringer i løpet av de siste 40 årene. Sik er nå dominerende i alle deler av sjøen. I strandsona har ørreten blitt vanligere, mens morten nesten har forsvunnet. Siken vokser bedre enn tidligere og er av rimelig god kvalitet, men bør beskattes langt hardere enn i dag. Ørreten har moderat vekst og stor dødelighet, slik at bare en liten andel fisk når en størrelse (ca 1,5 kg) som gjør at de blir rene fiskespisere. Dette har trolig sammenheng med dårlig tilgang på byttefisk i passende størrelse. Utsettingen av ørret har i liten grad bidratt til et bedre fiske, og nesten ingen settefisk blir eldre enn 5 år. Endringene over tid har trolig sammenheng med reguleringen av sjøen og overføringen av Glommavann til Nordre Rena, men redusert beskatning av sik og økt vanntemperatur har trolig også hatt betydning. Denne rapporten beskriver resultatene av undersøkelser av fiskebestandene i Storsjøen i Rendalen i 2007. Storsjøen har vært påvirket av menneskelige inngrep siden 1940. I dag er det imidlertid Storsjødammen som ble bygd i 1969, og Rendalsoverføringen av inntil 55 m3 s-1 vann fra Glomma til Nordre Rena i 1971 som setter sitt preg på innsjøen. Reguleringshøyden er i dag 3,64 m. Målet med undersøkelsen har vært å gi en relativt grundig statusbeskrivelse av fiskesamfunnet i Storsjøen. Habitatbruk, predasjon og næringskonkurranse hos sik, røye og ørret er viet størst oppmerksomhet. På bakgrunn av den tilgjengelige kunnskapen om fiskesamfunnet fra tiden før og like etter Rendalsoverføringen er det lagt vekt på å vurdere om eventuelle endringer i fiskebestandene skyldes ulike forhold ved reguleringen, endret beskatningsmønster og/eller andre forhold. Storsjøen er en dyp innsjø, og vi har prøvefisket i fire ulike habitater: • Strandsona, dvs. grunnere enn ca 10-15 m langs land. • Profundalsona, dvs dypere enn ca 15 m langs bunnen. • Pelagisk sone (”åpne vannmasser”) nær overflata, 0-6 m. • Pelagisk sone, dypt vann, 15-21 m. Tidligere fiskeundersøkelser har i all hovedsak bestått av fiske med bunngarn i strandsona av sjøen. Utviklingen av fiskesamfunnet og de enkelte artene over tid må derfor bedømmes ut fra fangstene i dette habitatet. Vår resultater tyder på at dette gjør det spesielt vanskelig å bedømme utviklingen i røyebestanden, da røya i liten grad utnytter strandsona. Prøvefisket i 2007 viste at samtlige av de ti fiskeartene i Storsjøen forekommer i strandsona, mens bare fire av artene (røye, sik, lake og abbor) ble fanget på dypere vann langs bunnen (profundalt). I Storsjøens åpne vannmasser (pelagialsona) finner vi ørret, sik og røye. Der dominerer siken både i antall og vekt i begge fiskedyp, mens røya nesten utelukkende ble fanget på 15-21 m dyp. Ørreten ble derimot praktisk talt bare fanget nær overflata (0-6 m dyp). Små fisk av både sik og røye holder seg unna pelagialsona. I flytegarna ble det fanget svært få sik mindre enn ca 24 cm, mens de fleste fiskene var mellom 32 og 40 cm. Røya, som bare ble fanget i flytegarna på 15-21 m, var mellom 15 og 30 cm. Fangstutbyttet ved prøvefiske i strandsona i Storsjøen har opp gjennom årene vært forholdsvis høyt. Våre resultater sammenlignet med tidligere prøvefiskerunder i Storsjøen (særlig i 1970 og 1985) indikerer imidlertid at det har skjedd store endringer i fiskebestanden i innsjøen. Dette gjelder både med hensyn til bestandssammensetningen, dvs. den relative fordelingen mellom fiskeartene, og innen den enkelte fiskearten. Prøvefisket i 1985 tyder på at den første perioden med tilført vann fra Glomma ga økt fisketetthet i strandsona, og vårt prøvefiske indikerer at tettheten i strandsona fremdeles er noe større enn før Rendalsoverføringen. Ellers er det tydelige endringer for flere fiskearter: • Mort, som tidligere utgjorde en stor andel av bunngarnfangstene i strandsona, er nå praktisk talt forsvunnet. • Sik utgjør i dag en vesentlig større andel av fangstene i strandsona, og er den dominerende arten i dette habitatet. • Ørret utgjør også en større andel av fangstene i strandsona enn i 1970, men litt lavere enn i 1985. Endringene man observerer i fiskesamfunnet i Storsjøen skyldes trolig både overføringen av ”næringsrikt” Glommavann, en forringet strandsone på grunn av reguleringen på 3,64 m, redusert beskatning av sik, og muligens en effekt av økt vanntemperatur de senere årene. Selv om det er vanskelig å skille ut den enkeltfaktoren som har hatt størst betydning er resultatet at ørreten møter en sterkere næringskonkurranse i strandsona nå enn tidligere. Dette fører til at det ikke er noen enkel sak å kompensere for tapt rekruttering til ørretbestanden ved å sette ut fisk. Siken vokser relativt godt – kanskje bedre enn tidligere – fram til den blir kjønnsmoden ved ca 5 års alder, men med svært stor variasjon i vekstmønsteret. Dette kan tyde på oppvekst i ulike habitater med ulik vanntemperatur og tilgang på næring. Sammen med tendensen til noe variasjon i antall gjellestaver etter hvor siken er fanget kan dette tyde på at det er flere gytebestander av sik i systemet. Det er en sammenheng mellom sommertemperatur og estimert årsklassestyrke som kan tyde på at veksten hos ung sik varierer fra år til år. Sikbestanden i Storsjøen er tydelig ”forgubbet”, med mye gammel fisk. Dette skyldes trolig svært liten beskatning. Kjønnsmoden fisk har svært dårlig vekst. Dette kan illustreres ved at sik på 38 cm (som er den mest tallrike lengdeklassen i prøvefisket) var fra 5 til 27 år gammel. Det er et visst innslag av gjeddemark i siken, men infeksjonsgraden i hver enkelt fisk er lav. Kvaliteten må anses som tilfredsstillende og gjennomsnittsvekta ved bl.a. håvfiske i Åkrestrømmen er høyere nå enn på slutten av 1960-tallet. Økt beskatning av siken ville trolig umiddelbart resultere i bedret kvalitet og bedre og mer stabil rekruttering, noe som igjen vil ha positiv effekt på ørretbestanden i Storsjøen. Dette betinger at man finner en beskatningsmåte som sikrer et effektivt uttak av sik uten at man påfører ørretbestanden for høy dødelighet. Røya i Storsjøen er relativt småvokst, med kjønnsmoden fisk i underkant av 25 cm, men den er av god kvalitet. Røya lever på dypere vann langs bunnen og i vannmassene enn siken. Våre resultater og observasjoner av dreggefiskere tyder på at mens det tidligere var sik som ble spist av ørreten i Storsjøen er det nå røye man finner i magene. Det er rimelig å tro at dette har sammenheng med at pelagisk fisk mindre enn 20 cm i dag er røye. Dessuten vokser røya mye langsommere enn siken de første leveåra. Mens siken vokser til over 20 cm på 2-3 somre bruker røya fem somre på å nå denne lengden. Det betyr at røya befinner seg lengdeintervallet som aktuell byttefisk for ørret mye lenger enn siken. Ørretfangstene ved prøvefisket i Storsjøen ble både i 1985 og i 2007 dominert av 5-årig fisk. Mens yngre fisk (< 20 cm) trolig ennå for en stor del står i oppvekstområdene i elva, tyder mangelen på fisk eldre enn 6 år på relativt stor dødelighet hos ørret i innsjøen. Ørret over 50 cm var minimum 10 år gamle, noe som tilsvarer en gjennomsnittlig årlig tilvekst på 5 cm. Samtidig ser vi stor variasjon i veksten, og det er en betydelig andel relativt gammel fisk som ikke har vokst seg store. Disse har trolig ikke slått om til regulær fiskespising. Lengden til 10-årig ørret varierte fra 35 cm (385 gram) til 59 cm (1 800 gram). Alle ørretene over 70 cm var gamle, f eks var tre ørret rundt 80 cm (3.6 – 4.8 kg) mellom 12 og 18 år. Alt dette tyder på både begrenset vekst og stor dødelighet for ørret i Storsjøen i dag, noe som fører til at stor ørret – fisk over 3 kg – utgjør en svært liten del av fangstene, også ved dreggefisket. I dagens situasjon når nesten ingen settefisk av ørret minstemålet. Utsettingsprogrammet bør endres til utsetting av et antall ørret over 25 cm. Det er da et håp om at settefisken kan ha mulighet til å slå raskere over på fiskeføde og få en god vekst. I dag fettfinneklippes all ørret som kjøpes av regulanten. Dette må utvides til å gjelde all ørret som settes ut i Storsjøen for å kunne evaluere utsettingene. Vi har undersøkt posisjonen til sik, røye, ørret og harr i næringsnettet i Storsjøen ved hjelp av både stabile isotoper og identifisering av næringsdyr i fiskemager. Analysene av nitrogenisotoper viser at næringskjeden i Storsjøen har mange ledd, opp til 3,5 trofiske nivå over plantene (primær-produsentene). Dette er mulig fordi både pelagisk småsik og røye er fôrfisk for storørret. Den pelagiske delen av næringskjeden er totalt dominerende og blant de undersøkte fiskeartene er det bare større harr som befinner seg i en ren bentisk drevet næringskjede med påvekstalger som grunnleggende energikilde. De andre artene befinner seg i næringskjeder som baserer seg på produksjon av planktonalger eller produksjon på land (via landinsekter). Røye og sik skiller seg i næringsvalg. Siken er hovedsakelig sekundærkonsument (dvs. den spiser mest plantespisende næringsdyr, slik som de plante-/algespisende zooplanktonartene Bosmina longispina, Daphnia longispina og Holopedium gibberum). Røya er i litt større grad en tertiær-konsument, dvs den spiser også næringsdyr som selv er rovdyr, slik som planktonarten Bythotrephes longimanus som er predator på annet dyreplankton. Ørreten i Storsjøen har et interessant næringsvalg. Selv om den kan ta fisk fra en lengde på ca 25 cm, slår den ikke helt over på regulær fiskeføde før den når 55 cm (ca 1,5 kg). Med dagens vekstforhold er det svært få fisk som når en slik størrelse. Med dagens byttefiskbestand vil den eneste muligheten for å øke andelen stor og fiskespisende ørret i fangstene være å redusere dødeligheten, dvs. øke minstemålet og/eller redusere dødeligheten som skyldes fiske med bunngarn i strandsona. Små sik og røye er storørretens byttefisk, men våre resultater kan tyde på at ørretene spesialiserer seg slik at noen blir røyespesialister og andre blir sikspesialister. For mindre ørret som ikke har blitt fiskespisere indikerer isotopsignaturen og mageprøver at terrestriske insekter og muligens litt zooplankton er næringen.
Oppdragsgiver Glommens og Laagens brukseierforening (GLB).

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no