Publikasjon

Tittel Wolverines in a Changing World
Undertittel Final report of the Norwegian Wolverine Project 2003-2007
Forfattere May, R., Van Dijk, J., Andersen, R. & Landa, A.
År 2009
Kilde NINA Rapport 434: 43 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2000-2
Referat

Det norske jervprosjektet ”Jerven – og en verden i endring” ble startet i 2003. Prosjektets formål var å framskaffe en bedre innsikt i den økologiske rollen jerven Gulo gulo spiller i forhold til dynamikken i økosystemet og dens tilpasningsevne til flerbrukslandskapet. Slik kunnskap er viktig med hensyn til å oppnå målsetningene omkring levedyktige jervepopulasjoner med god utveksling mellom populasjonene, samtidig som en kan minimalisere konfliktene til beiteinteresser. Prosjektet besto av to deler; en del fokuserte på furasjeringsstrategier og den andre på jervens romlige økologi. Studieområdene var Sør-Norge, med en spesiell fokus på Østerdalen der jerven forekommer sammen med andre store rovdyr (dvs. ulv Canis lupus, gaupe Lynx lynx og bjørn Ursus arctos), og Snøhetta-området for studier omkring konflikten mellom jerv og sau. I løpet av prosjektperioden (2003-2007) ble totalt 56 ulike individer fanget (13 voksne og 43 unger), de fleste av disse i sekundærhi. Alle voksne og 11 av ungene ble instrumentert med GPS-halssendere og/eller implanterte VHF-sendere. I studiet av næringsstrategier ble det gjort sammenligninger av jervens diett innenfor og utenfor ulveterritorier. Målet var å se om jervens diett endret seg til mer elg Alces alces (som er hovedbyttet for ulven i området) når det fantes ulv i området. Som forventet fant vi at jervens diett inneholdt mer elg og mindre rein Rangifer tarandus og små byttedyr (dvs. smågnagere og insektetere, fugler og hare Lepus timidus) der ulv var nærværende. Ulven øker øyensynlig jervens tilgang på kadavre, og ulvens reetablering i løpet av slutten av 1900-tallet kan derfor ha bidratt til den etterfølgende reetablering av jerv noen år senere innenfor det samme området. I områder der både jerv og ulv forekom, observerte vi ved snøsporing at jerven var mer aktiv i høyereliggende områder, samtidig som sjansen til å finne ulvespor økte i de lavereliggende områdene. Dette antyder en romlig separering mellom jerv og ulv. Jerv beveger seg bare ned i skogen for å ernære seg på relativt gamle ulvedrepte elgkadavre (dvs. > 2 uker gamle) under vinterhalvåret. Selv om jerven synes å være avhengig av ulv for å få tilgang på kadavre om vinteren, så benyttet de seg ikke av ulvesporene for å finne kadavrene. Jerven synes å redusere risikoen for direkte konfrontasjoner med ulv, og dermed den interne predasjonen mellom de to artene, ved at de benytter høyereliggende deler av terrenget og bare eldre ulvedrepte elgkadavre. I høyereliggende alpine områder, der buskap beiter uten beskyttelse, er tap av sau Ovis aries til jerv så vanlig at det utgjør en dominerende furasjeringsstrategi for jerven. Likevel har en ikke kunnet forklare den observerte variasjonen i tapsfrekvensen av lam mellom ulike år og beiteområder. Ved å analysere den romlige og tidsmessige variasjonen i tap av lam innenfor områder med sauebeite, fant vi at høye tapsrater ikke bare var relatert til reproduksjon hos jerven, men at beitesesonger med økt predasjonsrate også kunne være påvirket av at voksne hunnjerver var fjernet i løpet av den foregående vinteren. Uttak av voksne stedegne hunnjerver kan forårsake en midlertidig demografisk ustabilitet ved etablering av nabo- eller nye individer i området, noe som sannsynligvis vil forandre predasjonsraten. En reproduksjon i et område medfører at ikke bare er hunnen tilstede, men også hennes avkom, faren til avkommet, og ungdyr fra tidligere kull. Siden tidspunktene for paring og foreldrepass hos jerven overlapper med beitesesongen for sau, fører også lokal og temporær høyere jervetetthet til økt predasjonsrate på sau. Langsiktige data over tap av sau til jerv indikerer at værlam er mer utsatt for predasjon enn søyelam på slutten av beitesesongen. En atferdsstudie har avdekket at selv om det ikke ble funnet noen forskjell relatert til lammenes kjønn når det gjelder bevegelsesaktivitet eller avstand mellom søya og lammene, så synkroniserte søyelammene sin bevegelsesatferd mer med mora enn værlammene. Økt synkronitet resulterte i en mindre avstand mellom søye og søyelam. Derfor kan en anta at værlam er mer utsatt for jervepredasjon mot slutten av sesongen, på det tidspunktet når lammene blir uavhengige av mora. I studiet av den romlige økologien til jervene, ble habitatpreferanser og potensielle overlapp av jerv med ulv, gaupe og bjørn studert i Østerdalen, Hedmark fylke. Mens tilstedeværelsen av ulv, gaupe og bjørn generelt var knyttet til lavereliggende, kupert skogsterreng, så foretrakk jerven mer høyereliggende, åpent og kupert terreng. Selv om 1/3-del av studieområdet var egnet for alle de tre skogtilknyttete rovdyrene, var bare 1 % egnet for alle fire artene. Alt i alt synes sameksistens mellom jerv og de tre skoglevende rovdyrene å være avhengig av tilgang på spredte fjellrefuger i kombinasjon med nærvær av ulv som gir kadavermuligheter innenfor lavereliggende arealer. Når en skal forklare de nåværende utbredelsene, habitatpreferansene og forskjellene i disse mellom de store skandinaviske rovdyrene, må en imidlertid ikke underestimere betydningen av den historiske forvaltningen og rollen mennesket har spilt som en topppredator i disse flerbruksøkosystemene. På bakgrunn av VHF-data fra radiomerkete individer fra Snøhetta-området (Sør-Norge, Jervprosjektet 1990-1995) og i indre Troms (Nord-Norge, Jervprosjektet 1996-2002) viste det seg at jerven plasserte sitt leveområde i ubebygd alpin tundra lengst borte fra menneskelige forstyrrelser. Innenfor sitt leveområde foretrekker jerven den alpine busk- og skogsonen. I mer bebygde habitater var det ingen tydelig preferanse til spesielle habitater; trolig var det infrastrukturen og ikke habitattypene som var den primære faktoren for lokalisering av leveområde innenfor disse arealene. Reproduserende jervetisper står overfor en konstant, men avtakende avveiing mellom å beskytte sine hjelpeløse unger og det å være borte på næringssøk. Vi studerte bevegelsesatferden i tid og rom til sju reproduserende tisper i sørlige og sentrale deler av Norge på bakgrunn av innsamlete GPS-data fra 2002-2005. Deres bevegelsesatferd viste en gradvis forandring fra en jaktatferd som er konsentrert til nærområdene rundt hiet til et mer optimalt bevegelsesmønster under jakta. Hunnjervene var mest aktive om natta når de jaktet innenfor den lavereliggende overgangssonen mellom tundra og skog. Deres preferanse til de lavereliggende områdene økte etter som sommeren skred fram. Jervene ser ut til å utnytte disse lavereliggende alpine og subalpine arealene til matsøk. Dette er arealer med en høy tetthet av byttedyr, og som dermed meget godt kan representere de delområdene innenfor deres jaktterreng som har størst forventet lønnsomhet. Reproduserende tisper takler avveiingen ved å velge det høyereliggende terrenget når ungene ennå er plassert i dagleier, mens de vandrer nedover i terrenget ettersom ungene vokser til og blir mer mobile og uavhengige. Gjennom intensiv oppfølging av radiomerkede tisper og kadaverundersøkelser studerte vi i mer detalj aktivitetsmønstre og matforrådsvaner til reproduserende tisper. Vi fant at under fødselsog avvenningsperioden stolte hunnene på sine matforråd og benyttet mesteparten av sin tid sammen med ungene. På dette tidspunktet hadde tisper med hi et nattlig aktivitetsmønster. Etter at hiet blir forlatt øker ungenes evne til å følge moren, noe som optimaliserer deres vekst, jaktdyktighet og uavhengighet. I løpet av oppfostringsperioden øker avstanden mellom mor og avkom signifikant, og i september er ungene blitt nesten fullt utvokste og er ikke lengre avhengige av at mora finner mat til dem. Under denne tiden er det en høy positiv korrelasjon mellom predasjonen på sau og andelen av unger som er separert fra sin mor. Innsikt i mødrepass og familiegruppers aktivitetsmønstre kan derfor bidra med verdifull informasjon til forvaltningen. I Sør-Norge ble dokumenterte hiplasser hvor det hadde vært reproduksjon undersøkt for å belyse romlige egenskaper. På den stedsspesifikke skalaen var hiene assosiert med bratt, kupert terreng med bar fjellgrunn. På leveområde- og landskapsskala var hiene plassert i kupert terreng 1000 meter over havet og langt unna infrastruktur. Kuperthet og bratthet i terrenget syntes generelt å være et viktig kjennetegn for hilokalitetene på alle skalaene. I slikt terreng kan jerven grave ut hiplasser i snøfonner. Det er også mulig at denne terrengtypen, spesielt når den finnes langt fra menneskelige infrastruktur, blir oppfattet som å gi beskyttelse fra mennesker. Denne type informasjon over spesifikke topografiske egenskaper for hilokaliteter kan gi nyttig informasjon til å styre overvåkningsinnsatsen samt å beskytte hiområder fra unødvendig menneskelig forstyrrelse. Jerven krever store arealer med sammenhengende habitater, og hovedkonklusjonen fra prosjektet ”Jerven - og en verden i endring” er at en vellykket forvaltning bare er mulig dersom vi lykkes i reell integrering av jerven i flerbrukslandskapet. Dette kan oppnås ved å bruke vår kunnskap om jervens romlige krav og dens næringsstrategier, samtidig som en søker å minimalisere konfliktene i forhold til tap av bufe.
Oppdragsgiver Direktoratet for naturforvaltning, Large Carnivore Committee Region 6.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no