Publikasjon

Tittel Nasjonal lakselusovervåkning 2008 på ville bestander av laks, sjøørret og sjørøye langs Norskekysten samt i forbindelse med evaluering av nasjonale laksevassdrag og laksefjorder
Undertittel
Forfattere Bjørn , P.A., Finstad, B., Nilsen , R., Uglem, I., Asplin , L., Skaala , Ø., Boxaspen , K.K. & Øverland , T.
År 2009
Kilde NINA Rapport 447: 52 pp. Norsk institutt for naturforskning (NINA), Trondheim.
ISBN, ISSN 978-82-426-2013-2
Referat

Årlige epidemier av lakselus på vill laksefisk i oppdrettsintensive områder var, sammen med rømming av oppdrettslaks, det viktigste argumentet for opprettelsen av nasjonale laksefjorder. De endelig vedtatte nasjonale laksefjordene ble imidlertid noe annerledes enn opprinnelig foreslått, og har ført til usikkerhet om ordningen er riktig og tilstrekkelig for å beskytte vill laksefisk mot infeksjon av lakselus. Dette prosjektet har hatt som målsetting å foreta en flerårig nasjonal overvåkning av lakselusinfeksjonen på vill laksefisk langs Norskekysten samt i og utenfor nasjonale laksefjorder for å evaluere ordningen med nasjonale laksefjorder samt tiltakene i oppdrettsnæringen. Oppsummert viser undersøkelsen at infeksjonstrykket i 2008 fortsatt var kronisk forhøyet langs store deler av Norskekysten, men noe bedre eller lik 2007 på de fleste lokalitetene. Hardangerfjorden er her et unntak, og infeksjonsbelastningene både på utvandrende laksesmolt og sjøørret var ikke bærekraftig i 2008. Noen av de nasjonale laksefjordene, spesielt de største (for eksempel Trondheimsfjorden), ser ut til å kunne ha en positiv effekt. De mindre nasjonale laksefjordene, som oftest i indre del av fjordene (for eksempel Altafjorden og Sognefjorden), ser også ut til å kunne ha en positiv effekt dersom de er stor nok (Sognefjorden), men det er her vanskelig å skille mellom hva som er effekt av manglende oppdrett og hva som er effekt av større mengder ferskvann. Andre av våre nasjonale laksefjorder, spesielt de aller minste (for eksempel Etne og Isfjorden), ser ut til å ha liten eller begrenset effekt. Sandnesfjordsystemet har ingen oppdrettsaktivitet og er opprettet som et referansesystem i sør fra og med 2008. Årets undersøkelse viser ingen lakselusinfeksjon på fisken i dette systemet. Hardangerfjorden har derimot intensiv oppdrettsaktivitet og en relativt begrenset nasjonal laksefjord i ytre del av fjorden. Årets undersøkelse viste svært høyt infeksjonstrykk i de ytre delene av fjordsystemet, og indikerer at lakselus kan være en betydelig populasjonsregulerende faktor. Den nasjonale laksefjorden har tilsynelatende liten effekt, sannsynligvis på grunn av sitt begrensede omfang. Bæreevnen i Hardangerfjorden med hensyn til interaksjonen oppdrettlakselus- ville laksebestander ser derfor ut til å være overskredet, spesielt i år med gunstige miljøforhold for lakselusa og gjør det nødvendig også å vurdere produksjonsbegrensninger eller alternative produksjonsregimer. Sognefjorden har også intensiv oppdrettsaktivitet ytterst, men har også en relativt stor nasjonal laksefjord innerst. Årets undersøkelse viste et lavere infeksjonstrykk sammenlignet med 2007 og tidligere år, både utenfor men spesielt innenfor, den nasjonale laksefjorden. Den nasjonale laksefjorden har tilsynelatende positiv effekt, men flere års undersøkelser er nødvendig for å trekke sikre konklusjoner. Det samme gjelder Romsdalsfjordsystemet. Oppdrettsaktiviteten i ytre fjordområder er intens og store deler av fjordsystemet har fortsatt noe for høyt infeksjonstrykk, selv om det er lavere enn i 2007. Den nasjonale laksefjorden er av begrenset omfang og infeksjonen her var atskillig høyere i 2008 enn i 2007, og omtrent på likt nivå med resten av fjordsystemet. Sunndalsfjorden har også stor oppdrettsaktivitet. Infeksjonstrykket ser ut til å være relativt høyt i ytre deler av fjorden (utenfor den nasjonale laksefjorden), betydelig høyere enn i 2007 og over det som er ønskelig. Trondheimsfjorden er en stor nasjonal laksefjord med omtrent ingen oppdrettsaktivitet. På utsiden av fjorden drives det intensivt oppdrett. Årets undersøkelse viser, som i 2007, at infeksjonstrykket innenfor nasjonal laksefjord er lavt. Den nasjonale laksefjorden i Trondheim ser ut til å ha positiv effekt, sannsynligvis på grunn av størrelsen. Imidlertid møter utvandrende laksesmolt og sjøørret et høyere infeksjonstrykk like utenfor nasjonal laksfjord og i kystområdene utenfor, for eksempel ved Hitra. Meisfjorden utenfor Vefsna i Nordland ble inkludert som et overvåkningssystem i 2008. Resultatene viser et klart forhøyet infeksjonstrykk, men må forlenges over flere år. Vikbotten i Vesterålen representerer, på samme måte som Hitra og Meisfjorden, et ytre kystområde med intensiv oppdrettsaktivitet. Årets undersøkelse viser, som tidligere år, et kronisk forhøyet infeksjonstrykk. Altafjordsystemet i Finnmark har også intensiv oppdrettsaktivitet. Årets undersøkelse viser imidlertid kun et moderat infeksjonstrykk i selve Altafjorden og mindre forskjeller mellom nasjonal laksefjord innerst, og de oppdrettintensive områdene litt lengre ut. Dette indikerer, som tidligere år, at lus trolig er et mindre problem i de store nordnorske laksefjordene sammenlignet med fjorder lengre sør. Undersøkelsen fra Øksfjord, en oppdrettsintensiv sidefjord i ytre del av Altafjordsystemet, viser imidlertid forhøyet infeksjonspress. Dette indikerer at lakselus potensielt kan bli et problem også i Finnmarksfjordene, gitt at oppdrettsproduksjonen blir høy nok. Porsangerfjordsystemet i Finnmark, som er nesten helt uten oppdrett, viser imidlertid svært lavt infeksjonspress og vil bli benyttet som et referansesystem helt i nord. Undersøkelsene må gjentas over flere år før konklusjoner kan trekkes. Utvandrende laksesmolt og sjøørret møter imidlertid generelt et forhøyet infeksjonstrykk i ytre fjord- og kystområder. Den totale biomassen av oppdrettslaks kan derfor være så høy at selv ”lovlige” luseantall per fisk ikke er tilstrekkelig til å redusere infeksjonstrykket til et bærekraftig nivå. Den synkroniserte vinteravlusningen som har vært gjennomført langs kysten av Vestlandet og til og med Møre og Romsdal, synes ikke ha greid å redusere infeksjonsbelastningen til et bærekraftig nivå, selv om en positiv tendens kan observeres i enkelte systemer. I tillegg til de nasjonale laksefjordene, kan det derfor være nødvendig å både senke tiltaksgrensen og synkronisere tiltakene for å redusere infeksjonsnivået til godt under 10 lus per villfisk, og dermed nå målsettingen om ”ingen negativ effekt”. Dersom dette ikke lenger er mulig er det nødvendig å redusere produksjonen/alternative produksjonsregimer av oppdrettslaks i enkelte områder som for eksempel i Hardangerfjordsystemet.
Oppdragsgiver Norges forskningsråd, Mattilsynet, Fiskeri og havbruksnæringens forskningsfond, Marine Harvest.

Kontakt

Norsk institutt for naturforskning
Biblioteket
N-7485 TRONDHEIM
  Tlf. +47 404 69 176
  Fax. +47 73 80 14 01
  e-post: biblioteket@nina.no